Edmund de Wa al
Den hvite veien En reise og en besettelse
Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO
For l age t Pr ess
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 3
23.09.15 09.06
Del 1
Jingdezhen
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 33
(Ill. n stemp
23.09.15 09.06
Kapit tel 1
På skår i
Det ser ut som om det har vært i sving i timevis. Klokken er seks om
morgenen, og boder er satt opp, vannmeloner stablet i pyramider, sykkelreparatøren sitter ved siden av utstyret sitt. Veiene vrimler av sykler og klynger av mennesker. Karpeselgeren med en isoporkasse bakpå scooteren presser seg inn foran oss, snur seg og banner så det lyser. Vi skal nordover, ut av den støvete byen, mot åsene, forbi smug inneklemt mellom høye murvegger, fabrikker med åpne vinduer, skrot. Dagen er grå og bebuder en dyp, grå hete. Bilen svinger av den nye hovedveien og inn på den gamle, deretter av den gamle veien og inn på den gamle stien som går oppover mellom to bondegårder. Hvert av våningshusene er tre etasjer høyt, med gavler. Det til venstre har en forhall med forgylte korintiske søyler. Når ble bønder rike i Kina? Risen står ung og ny på markene. Vi humper oppover og stanser utenfor en annen bondegård, et moderne hus, halvbygd, halvt stukkatur over tynn, kinesisk murstein, gamle låver mellom trærne. Et bilvrak står på betongblokker. Vi er noen få hundre meter oppe i ly av en ås, bambus strekker seg opp til en bakkekam, et fjell bak den igjen, halvhjertet oppdyrkede marker nedenfor oss. Det er en liten innsjø, en gjørmete helling omgitt av siv. En kvinne kommer ut og roper til oss, og guiden min forklarer ropende tilbake at jeg er arkeolog, vitenskapsmann, seriøs. Og under dekkene på bilen vår der den står i ugresset, er det knuste mufler, brune og svarte, grovt dreide leirkar med høye kanter, fem, seks tommer i bredden. Og skår, bleke halvmåner av porselen i den røde 35
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 35
23.09.15 09.06
Den hvite veien
jorden. Jeg plukker opp det første, og det er bunnen av et vinbeger fra 1100-tallet, en slank, svinget stett med taggete skål, en tommelfinger bred. Det er utrolig tynt. Og absolutt ikke hvitt, men svært lyst, utvasket blå seladon, med et nettverk av brun krakelering, der århundrer av dette jordsmonnet har satt sitt preg. Dette er mitt gralsøyeblikk. Jeg holder den ærbødig, og de ler av meg med min latterlige åpenbaring, for videre oppover er det en åsside full av skår, et tumlende landskap av brekkasje, et leksikon over alle måter en krukke kan slå feil på. Det er ingen tilfeldig, diskré s lagghaug, det er et helt landskap av porselen. Jeg bøyer meg og tar opp et skår. Det er for tynt i bunnen, har seget og snodd seg som en ungpikefigur i art nouveau-stil. Dette vakre, stråfargede skåret har sprukket fordi en luftboble sprengtes under brenningen. Denne kjeden av leire er tre mufler som presser sammen tre hvite skåler, en brenning som steg altfor høyt altfor fort, altfor lenge, og etterlot seg dette stykket med voldsom geologi.
Muffel med porselensskår, Jingdezhen 2012
36
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 36
23.09.15 09.06
På skår Og gud vet hva som skjedde her. En jordlapp med knuste skåler,
grønn olivenfarge mellom høye nesler. Et slags åsted. Sommerregnet har gjort jorden så løs at hvert skritt åpner for kanten av en krukke, en fotring, midtpartiet av en dyp seladonbolle dekorert med en løpende bord, en skisse av en peon, holdt fast i virvler av glasur. Jeg holder skåret, lar pekefingeren gli over mønsteret. For å lage dette må man kjenne når leiren er myk som lær, slik at man får tak mellom borden og bollen. Er den for myk, vil den bøye og tufse seg til, er den for hard, vil den gli unna. Eller bollen går i stykker. All denne nøyaktigheten og overdådigheten på ett og samme sted gjør at jeg føler at tiden gir etter. Jeg tror jeg kjenner denne bollen, den trengte et minutt på dreieskiven, kanskje mindre, var tørr nok til å dreies av etter et par timer på en morgen som denne. Den var antagelig én av mange på en planke som ble sendt videre til dekoratøren og var ferdig før tolv. Vi slår oss gjennom underskogen med stokker på grunn av slanger og jeg kaster skårene tilbake i åssiden i et øyeblikk av jublende samhørighet, og ti minutter senere må jeg prøve å finne igjen skåret av vinbegeret fra 1100-tallet for å sjekke vekten. Men dette lar seg ikke sjekke. Omfanget overskrider fatteevnen. Dette stedet er ett av mange hundre i åsene her, ikke et sted for en større ovn, det er uviktig for kunsthistorien, ikke dokumentert, velkjent for bøndene som må håndtere avfallet, potteskårene de er nødt til å skyfle bort for å rydde åkeren så de kan dyrke bønner, og i senere tid mer kjent for tilfeldige lykkejegere som trosser den gamle kona på gården og graver og sikter jord for å finne skatter å selge videre på mandagsmarkedet i byen, tjue kilometer unna. ii For åtte hundre år siden var det antagelig et par dusin pottemakere her, i denne åssiden som er gjengrodd av gjørme om vinteren og hjemsøkt av klegg på en midtsommermorgen som denne, og slanger til alle 37
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 37
23.09.15 09.06
Den hvite veien
årstider. Ovnene er borte for lenge siden, mursteinene er brukt til skur eller grisehus, brutt i stykker til grunnmurer eller forvitret tilbake til jorden, men disse skråningene må ha vært nyttige å bygge seg inn i, og bambusen og dette lange, flate gresset må ha blitt skåret til pakking av ferdige krukker for å bære dem ned til elven, til båtene som skulle bringe dem inn til byen. Og alle krukkene med feil er blitt kastet over en skulder ved munningen av ovnen når den ble åpnet, og samlet seg opp sesong etter sesong blant steinene og den løse jorden i regnskurene om våren. Alle disse tusener på tusener av krukker som ikke fungerer, hver muffel som sprekker og må lages på nytt, hver stabel med teskåler som slår seg er et par timers ekstra jobb som hoper seg opp, enda en del av dagen bortkastet. Pottemakerne her ble nok betalt for ferdige krukker, stykkpris, ikke lønn. «Krukker dekker hver tomme av plassen foran døren», skriver en dikter om et pottemakerverksted for 1000 år siden. «Men det er ikke en eneste takstein på taket / Mens herskapshusene til dem som ikke vil ta i leire / Har takstein tett i tett som fiskeskjell.» Dette er svaret på spørsmålet om hvordan man tjener til livets opphold når ting går så galt så ofte. Man arbeider enda hardere. Man lager mer, og så enda mer. iii
Ser jeg sørover over bunnen av dalen herfra, kan jeg så vidt skimte
elven. Den er flere hundre meter bred der den renner gjennom byen, flyter nordfra mot Yangtze. Bielver kommer til, slynger seg nedover fra åsene. Bak meg, femti kilometer unna, er åsene som utgjør fjellet Kao-ling, og det er fjell rundt oss på alle kanter. Skogene er en tett, svartgrønn flekk. Jeg kan se motorveien, men de eneste lydene er brisen i bambusen og sirissene i det høye gresset. Jeg har sett på alle kartene. Det er de kinesiske, fra 1600-tallet, skjematiske, og viser hvordan husene og ovnene og elvene var ordnet. Det 38
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 38
23.09.15 09.06
På skår
er jesuitt-kartene fra et århundre senere, de første stedige forsøkene på å gjøre landet forklarlig for Vesten, og så de underlig blodfattige kartene i bøkene om områdets arkeologi – varierende navn er håpefullt satt på åser og elver. En av favorittene er fra 1937, da Mr. A.D. Brankston, en ung engelskmann, besteg disse åsene og tegnet et kart i en målestokk på «omtrent tre engelske mil på en tomme», små vaklevorne boller for steder med ovn. Det er store hull i kartene hans, på grunn av rykter om røvere. Han får dette landskapet til å se ut som Hampshire. Men ingenting kunne ha forberedt meg på dette. Det er et vakkert puslespill av et landskap. Jord og skoger og vann og landsbyer strekker seg ut foran meg. Og på en eller annen måte gikk folk og tilfeldigheter og handel og smak her sammen om å gjøre dette til verdens porselenssentrum. Jeg har en plan. Jeg vil opp på fjellet og følge den gamle ruten som porselenets råmaterialer tok tilbake til byen.
Ill. s.
Kart over Jingdezhen fra Tao Lu 1815
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 39
23.09.15 09.06
Del 2
Versailles – Dresden
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 121
Ill. si
sverd
23.09.15 09.06
Kapit tel femten
Siste nytt fra Kina i
Jeg er tilbake i London. Jeg pakker ut mine seks intakte skåler, kjøpt på
markedet, skårene jeg plukket opp i fjellsiden, klumpen med kaolin fra min første hvite ås, og legger dem ved siden av hverandre på skrive bordet. Så stokker jeg om på dem: en gjenstands livssyklus. Jeg er full av planer for min andre ås, min andre hvite krukke, neste del av reisen der jeg følger porselenets spor. Jeg må komme meg til Dresden, byen der porselenets mysterier ble avdekket på begynnelsen av 1700-tallet, så snart jeg kan. Jeg begynner å forstå at jeg for å komme dit må ta en skarp sving via Versailles og Ludvig XIVs hoff. Jeg er på sporet av jesuittene, og det er her de er, det er her ideene og bildene fra Kina begynner å bli synlige. Og fordi det er her det snakkes om porselen, må jeg høre etter. Jeg har begynt å skrive på den hvite veggen i studioet mitt. Susende piler for reisen jeg så langt har foretatt, og prikkede linjer for det som skal komme, månedene jeg er på reise, er krysset ut, lister over bøker jeg må lese om igjen og bøker som må kjøpes. Kartet mitt over hvitt porselen begynner å bli mindre leselig. Noen ganger synes jeg det er som en tavle i et MIT-laboratorium, smart og assosiasjonsfrem kallende. I dag, da jeg er i godt humør, ser det ut som et værsystem på vei inn, med urolig vær i vente. Jeg ser meg rundt i studioet og er ikke sikker på om noen har lagt merke til at jeg har vært borte og kommet tilbake igjen. Studioet summer. En modell av galleriet i New York der jeg skal ha utstilling om atten måneder, er levert. Galleriet er enormt, og det er modellen også. Det avslører i skremmende detalj nøyaktig hvor mye det er å gjøre. 122
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 122
23.09.15 09.06
Siste nytt fra Kina Så er det de nye glasurprøvene som nettopp er kommet ut av ovnen
og lagt ut på et langt bord. Jeg håper å kunne utvide serien av hvitt, men dette er bleke nyanser, ikke helt hvite, og ikke i nærheten av hva jeg trenger. Jeg har siste nytt fra Kina. Jeg har porselen, og jeg har fotografier og intervjuer. Særlig. Bokhandelen på flyplassen i Shanghai hadde tolv hyller med nye bøker om Kina, hvorav fem handlet om hvordan man kunne gjøre forretninger der, og et par om å forstå det kinesiske sinnelaget. Det er en fjernsynsdokumentar om arbeidsforhold i elektronikkfabrikker i Shenzen i kveld. Auksjonshuset sier at kinesiske kunstnere er det neste store, milliardærer kjøper tilbake landets arvegods til sine private museer. Ai Weiwei stiller ut på Venezia-biennalen og sitter i husarrest i Beijing. Alle som kommer tilbake, har nyheter fra Kina. ii
China illustrata. Sapientia Sinica. Nouvelle relation de la Chine. Carte Nouvelle de la Grande Tartarie. Un jéusite à Pékin: Nouveauz mémoires
sur l’état présent de la Chine. Etat présent de la Chine. Kina illustrert. Meningen bak kinesisk visdom. En ny rapport fra Kina. Nytt kart over tataria. En jesuitt i peking: Nye memoarer om Kinas nåværende tilstand. Kinas nåværende tilstand. Og fra matematikeren og filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz, ovissima Sinica. Absolutt siste nytt fra Kina. N Året er 1690, og i Paris og omkring tjue kilometer lenger vest, i Versailles, har alle hørt nytt fra Kina. Noe av det er ufullstendig. Noe basert på antagelser. Noe er til og med sant. Ikke bare vil alle ha en bit av Kina, alle vil ha kontroll over en bit av Kina. Og for å forstå porselen må man sette sammen de fragmentene av fortelling og nyheter som nevner hvor og hvordan det ble laget. 123
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 123
23.09.15 09.06
Den hvite veien Du skriver et brev hjem fra misjonsstasjonene. Men hvem leser det?
Hvem er det egentlig nyheter til? Hvem åpner jesuittens brev? Hvor-
dan blir de mottatt i Paris? De blir begjærlig mottatt. De blir tømt, vrengt for innhold. De blir skrevet på nytt. Ved hvert punkt på reisen blir dokumenter gjennomgått for kunnskap som kan være nyttig for samfunnet som sådan – brevets primære funksjon var å fungere som en måte jesuittene, som var spredt over hele verden fra Mexico til Macau, kunne avlytte viktige interesser på. Det blir «tatt spesielt vare på» brev fra grunnleggelsen av ordenen i 1540-årene, «slik at man på hvert sted skal vite hva som blir gjort andre steder, en viten som er en kilde til gjensidig trøst og oppbyggelse i Vårherre». Dette er imidlertid bare begynnelsen. Deretter ble disse brevene redigert for utgivelse i verden, man ryddet i teksten, noen ganger ble de tillagt en spesiell pater, noen ganger ble paternes navn til av flere. Dette er jesuittenes intellektuelle styrke: deres evne til å nå lenger inn i Kina enn noen andre klarer, deres beslutning om å bruke misjonærene sine, deres dyktighet til å justere det disse mennene studerer, hvordan de skriver hjem. I Paris holder en ung konge øye med denne unge keiseren i Kina. Det nye Académie Royale des Sciences, etablert tidlig i hans regjeringstid i 1666, satte opp en liste med spørsmål til en jesuitt-ekspedisjon til Kina: Om de ærverdige jesuitt-paterne har gjort noen observasjoner om lengde- og bredde
grader i Kina … Om kinesernes vitenskaper, og om perfeksjon og defekter i deres matematikk, astrologi, filosofi, musikk, medisin og pulstaging … Om te, rabarbra og andre legemidler og underlige planter, og om Kina produserer noen slags urter. Om kineserne bruker tobakk.
Noen stiller spørsmål, og disse brevene hjem er svar på dem.
Fra tidlig i Ludvig XIVs regjeringstid har det vært en konstant trafikk av nyheter og hypoteser, et svulmende bakteppe av smigrende
124
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 124
23.09.15 09.06
Siste nytt fra Kina
sammenligninger. Leibniz, som var beskjeftiget ved hoffene i Europa, trekker direkte paralleller mellom Le Roi Soleil og keiseren, Solkongen og himmelens sønn. Rundt kongen og hans rådgivere er det overlappende babbel av stemmer, rykter om oppdagelser, teorier om betydningen av kinesiske riter, arkitektur, moralkodekser. Bøkene kommer veltende. Hva du kan fortelle kongen om Kina og hvordan du kan manipulere dette, gir deg en fordel. Pater Joachim Bouvet, som brukte to år på sin reise tilbake til Frankrike fra misjonsmarkene i Kina, hopper ivrig over bord i brenningene og kjemper seg inn til land med sin bunt med brev fra Beijing, og etterlater silke, porselen og te om bord. Han vet hva som er det viktigste. «Hvis disse to store monarkene kjente hverandre», skriver Bouvet i oktober 1691, kunne den gjensidige respekten de ville ha for hverandres kongelige dyder, ikke gjøre annet enn å inspirere dem til å knytte et nært vennskap og vise hverandre det, om ikke annet så ved samkvem når det gjelder vitenskap og litteratur, ved en slags utveksling mellom de to kronene, av alt som hittil har vært oppfunnet innen kunst og vitenskap i universets to mest blomstrende keiserriker.
Han bearbeider sin Portrait historique de l’empereur de la Chine med en
dedikasjon, og forærer den til kongen. Det er dette som er poenget. Hvis Ludvig XIV forstår Kangxi- keiserens karakter, vil Frankrike bli velsignet med å få direkte kjennskap til Kinas hemmeligheter, Østens Arkanum. Disse hemmelighetene er intellektuelle og merkantile og ytterst praktiske og omfatter den vidunderlige hemmeligheten om hvordan man lager porselen. Og hvis Kangxi-keiseren forstår og respekterer kongen av Frankrike, vil Kina se Kristi lys. All denne aktiviteten rundt Kina, sier Leibniz herlig presist, da han skriver til nok en fransk jesuitt, er «un commerce de lumière»; opplysning som går begge veier. Dette er en fantastisk idé og et vakkert bilde, av likhet i interesser, av en korrespondanse mellom sivilisasjoner, av lys. 125
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 125
23.09.15 09.06
Den hvite veien Som Leibniz skriver til sin venninne Sophie, hustru til kurfyrsten
av Hannover:
Jeg vil derfor få et skilt plassert på døren min, med disse ord:
Kontaktbyrå for Kina, for alle vet at man bare behøver å kontakte meg for å høre nytt. Og hvis du ønsker å få vite noe om den store filosofen Konfucius … eller udødelighetsdrikken som er de vises sten i det landet, eller om ting som er litt mer sikre, er det bare å bestille det.
Han er en av portvaktene. Hvis man vil vite om kinesisk matematikk,
om I Ching som en koding av tilfeldige hendelser, kinesiske skrifttegn og deres forbindelse med hieroglyfer, går man til ham. Leibniz har besøkt pater Francesco Grimaldi i Roma, som nettopp var kommet tilbake fra keiser Kangxis hoff, og som har skrevet fyldige notater om fyrverkeri, glass og metall. Til min overraskelse forstår jeg at min helt, rasjonalismens far, er ivrig etter å holde seg i forkant av dette nye, tettpakkede feltet av Kina-studier. iii
Hvordan omvender man keiseren av Kina? Ved å omgi ham med
rasjonalitetsbeviser. Eller ved å gjøre seg uunnværlig. For i løpet av de hundre årene fra den første jesuitten setter sin fot på kinesisk jord, og til Ludvig XIV kommer på tronen, bringer jesuittprestene hedersgaver fra de europeiske hoffene til de kinesiske: klokker som spiller kinesiske melodier, bilder som viser hager som strekker seg inn i uendeligheten ved strålende, ukjent bruk av perspektiv, prismer som sender regnbuer gjennom rommet. Disse blir satt spesielt høyt: «et rør laget som et prisme med åtte sider, som når det plasseres parallelt med horisonten, viser åtte forskjellige scener, og det så livaktig at de kunne forveksles med gjenstandene selv: Dette, sammen med de forskjellige maleriene, underholdt Keiseren en lang stund». 126
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 126
23.09.15 09.06
Del 3
Plymouth
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 219
Ill: s.
23.09.15 09.07
Kapit tel 31
Det engelske porselenets fødsel i
Jeg er hjemme i England for å finne min tredje kopp.
En London-vinter. Ikke så mye å klage over, bortsett fra at studioet
lekker. Nå er det så dårlig med plass at vi må bære krukker og vitriner ut og lagre dem i kasser. En del av problemet er at flisene har kommet tilbake fra Jingdezhen i tolv latterlig tunge kasser. Jeg trenger sytten intakte fliser til utstillingen i Cambridge, har jeg regnet ut. Ingenting er blitt knust under overfarten, selv om jeg tråkket baklengs ned fra heisplanet på laste bilen og føler meg mørbanket og tåpelig. Jeg har 121 vakre, tynne, seladonglaserte mirakuløse porselensplater, noen litt bølget, et par med en liten skjevhet. Jeg finner en ørliten splint i et av hjørnene. Dette, tenker jeg, er grunnen til at det finnes så mye kinesisk porselen i Europa. Alle bestiller altfor mye av ren bekymring. Jeg har sett en fabrikk som er til salgs. Den er enorm, åtte ganger så stor som studioet vårt her, en hangar med dobbel takhøyde og en etasje med kontorer, alt delt opp i smårom. Sperr ikke trappene. En luke til Henvendelser. Én mann arbeider her oppe og én nede i fabrikken. De har laget patroner og reparert geværer og rifler. Et rom er fôret med sinkpanel til krutt, og det står stablet opp sytti år med trekasser fra Tyskland, påskrevet Eksplosiver, arkivhyller med fugleskremsler og lokkeender. Det er en safe de ikke klarer å flytte. Ingen, sier mannen, får reparert geværer lenger. Firmaet har holdt det gående siden midten av 1800-tallet. Han er nøktern, men det er trist. Det er svært melankolsk. Det er veldig kaldt. Jeg elsker det. Du kunne lage et prosjekt her, sier noen arkitektvenner, registrere 220
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 220
23.09.15 09.07
Det engelske porselenets fødsel
alt skikkelig, beholde noe av det. De har helt rett. Det burde jeg. Her må det jobbes – på en utstilling til New York – og tiden begynner å renne ut, så det hele blir strippet, og kontorene og det mattglinsende sinkrommet lagt i containere og det nye studioet mitt malt hvitt. Hvitt som en ny begynnelse. Blendende hvitt.
England og porselen.
ii
Dette burde være den enkleste delen. Etter alle disse aristokratiske
greiene befinner jeg meg i markedsbyer her hjemme. Jeg kjenner landskapet. Hvis Dresden var i Technicolor med elskerinner og rømninger, kan England love en masse eksperimenter som går galt. Det er et annet tempo her, og jeg må tenke meg inn i hvordan jeg skal skritte opp tretti års hardnakkethet. Jeg er også litt engstelig for å skrive om begjær etter porselen. Det er selvfølgelig universelt, men engelskmennene holder sitt begjær godt innpakket, og det kan være vanskeligere å lokalisere det. England 1719. En unggutt legger ut på den lange vandringen fra Devon til London. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg kan skrive om å legge ut, narrativt sett. Når det gjelder hvitt porselen, gir det å legge ut igjen absolutt mening. iii Det er en historie som ligner enhver god 1700-tallsroman. Omslaget til Wm Cookworthys liv og samtid ville vise helten – femten år gammel, kveker, sterk og oppriktig, med bylten sin på ryggen der han går mot London. Første kapittel ville skummet gjennom farens død, det arbeidsomme hjemmet som blir ødelagt, sju små barn, og videre den katastrofale armoden da The South Sea Bubble, Sydhavsboblen 221
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 221
23.09.15 09.07
Den hvite veien
tar alle sparepengene, og sluttet med et invitasjonsbrev, et tilbud om arbeid i et apotekerverksted. Og så den lange vandringen fra alt det kjente, mot en ukjent fremtid. Det kjente er det indre England, en landsby omsluttet av små daler og eikeskoger. Små bekker fylles av tidevann fra elvemunningen og flommer over. Det er en saktegående del av landet, da veiene er smale og gjørmete om vinteren, fuktige størstedelen av året, overraskende nok støvete et par måneder eller så, for så å være ufarbare igjen. Fargen er gjørme og lav, sterke, utvetydige farger. Det ukjente begynner når du går opp de tre brede, grunne trinnene flankert av buede rekkverk til de doble inngangsdørene til et apotek. Åpne dørene, og du kommer inn i en omfangsrik hall som fører til et rom med et stort vindu som slipper lys og luft inn i butikken der Silvanus Bevan og assistentene hans blander medisiner, kremer, salver, doser og tinkturer ved en lang disk. Det går opp for meg at det er akkurat som apoteket i Molksmarkt i Berlin, der Böttger begynte.
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 222
23.09.15 09.07
Del 4
Ayoree-fjellet – Etruria – Cornwall
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 263
Ill: W
orig.
23.09.15 09.07
Kapit tel 45
En idé om perfekt porselen i
Cherokeenes hvite jord, unaker, som William Cookworthy ble vist et
kort øyeblikk tjue år tidligere, av en mystisk mann fra Amerika som hevdet at han hadde laget porselen, har dukket opp igjen. Denne jorden er et hvitt løfte. Den er blitt snakket om i årevis. Patent på å bruke denne jorden, «ekstremt hvit, holdbar og glitrende av glimmer», ble gitt eieren av porselensfabrikken i Bow, men det kom ikke noe ut av det. Den glitrer og stritter imot. Denne gangen har jorden dukket opp i Bristol. En ung kveker-handelsmann, Richard Champion, har fått den fra sin svoger i Amerika. Det er august 1765, og Champion har gitt en «eske med porselensjord» fra den «indre delen av Cherokee-folkets land, 400 engelske mil herfra, på fjell som knapt er tilgjengelige», videre til en annen porselensfabrikk. Men han har holdt tilbake litt av den. Champion er tjueen år og nygift, medlem av en Bristol-klan med familieinteresser i både skip og skipsverft. Han er en mann som har det travelt med å vise hva han er god for, ivrig involvert i kolonipolitikk, da familien handler med Vest-India og Amerika. Richard er både politisk – han har seks skip – og moralsk, medlem både av Handelsmannforeningen, som er opptatt av egeninteresse, og av The Bristol Society for the Relief and Discharge of Persons Confined for Small Debts / Foreningen til støtte for og løslatelse av personer som sitter i fengsel på grunn av smågjeld, en forening som tar seg av ofrene for Handelsmannforeningen. Selvtilliten hans grenser til det skremmende. Han skriver offentlige brev under navnet Valerius Publicola og protesterer mot urettferdighet på vegne av «formuende og vel ansette herrer … upåvirket og uavhengig». 264
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 264
23.09.15 09.07
En idé om perfekt porselen Hvit jord vekker Richard Champions interesse, i den grad at når han
ser William eksperimentere med porselen, bestemmer han seg for å få en finger med i spillet. Champion ser en offentlig kvekervenn med en idé, en vennlig familiemann, en predikant, en mann som gjør gode gjerninger, litt fjern fra moderne forretninger, vel ansett, men en anelse provinsiell. William, føler han, er en mann med begrenset sans for hvordan man får ting ordentlig i gang, en mann som begynner på et arbeid for så å legge det ned igjen. Han aner en mulighet. William er i sin tur glad for energien Champion utstråler, denne unge, positive Vennen. Den nye forretningen deres skal ha base i lymouth, nærmere råmaterialene. En eiendom skal finnes. «Erfaring P må bestemme den beste formen og måten å bruke denne ovnen på», skriver William muntert, «det er det eneste som står tilbake å ønske når det gjelder å bringe fremstilling av porselen, like god som all annen i verden, til perfeksjon i England». Det, og tilgang til selve materialene, selvfølgelig. Disse ligger på et område som tilhører Thomas Pitt. Tilgang er kinkig. Det er ikke en enkel søknad om å utvinne kobber eller tinn – underskriv her, smakk i bordet, slik man gjør det i Cornwall. William er bekymret for at denne glitrende muligheten for kinesisk porselen laget av mineraler hentet fra åsene i Cornwall kan komme til å virke som «ren innbilning og kimærer». Hva vil skje hvis Thomas Pitt, denne rike, unge mannen, ikke bryr seg om det, trekker på skuldrene og snur seg bort? ii
Pitt er tretti år gammel, politisk slu og svært bereist etter å ha brukt
mange år på å reise rundt i Europa. Han er kommet tilbake som connaisseur, med meninger om arkitektur som han er ivrig etter å prøve ut på sine eiendommer i Cornwall og ved Camelford House 265
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 265
23.09.15 09.07
Den hvite veien
i London. Williams ber sin venn dr. Mudge om å tale hans sak, da han er mer av en forretningsmann og mindre av en gammel kveker. Vi vet alle, skriver William, om folk som har engasjert seg i «et dumdristig foretagende». Det går opp for meg at de siste tretti årene av mitt liv stemmer nøyaktig overens med denne beskrivelsen av å lage porselen. Betingelsene for å grave ut leiren blir avtalt, og William begynner å skrive til Thomas Pitt vinteren 1766. Tre dusin lange brev har overlevd i kommunearkivet til The Cornish Record Office, et e netasjes f erdighus
Skår fra Cookworthys porselenseksperimenter, ca. 1766
266
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 266
23.09.15 09.07
Del 5
London – Jingdezhen – Dachau
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 327
(Illus 327 i
23.09.15 09.07
Kapit tel 56
Tegn & Undere i
For flere år siden ble jeg invitert til å lage en installasjon for Victoria
& Albert Museum i London. De gamle keramikkgalleriene som strakte seg over hele øverste etasje på den siden av museet som vender mot Cromwell Road, skulle renoveres. Invitasjonen var svært åpen. Ville jeg innrette meg etter samlingene? Jeg kunne være hvor som helst i disse galleriene, det kunne være i en hvilken som helst målestokk. Jeg hadde et år på meg. Da jeg var guttunge, pleide jeg å gå opp trappene og så enda flere trapper. Man måtte være oppfinnsom for å navigere gjennom Metallarbeider fra middelalderen og ikke gå seg vill i Emalje. Man gikk helt opp. Det var få steder man kunne se ut av eller i det hele tatt ane museet nedenfor, alle rom så ut til å være helt selvstendige, en lang rekke av gallerier, det ene etter det andre. I alle retninger sto det glassmontre med krukker. Hvem ville drømme om å bygge så høye rom av så spektakulært omfang til en kopp eller et fat eller en skål? Det var svært få besøkende. Noen ganger sov til og med vaktene. Utstillingen var ordnet etter land eller epoke. Det var før tolkningens tid. Man ble tildelt en vitrine med Sèvres eller middelaldermugger eller Lowestoft-porselen, og det ble forventet at man fant ut av det. ii Jeg gikk og gikk i disse galleriene. Og fant ut hva jeg ville gjøre. Jeg ville være til stede, men ikke påtrengende. Jeg tegnet en rød ring på planen over innsiden av kuppelen. Jeg ville ha en rød metallhylle med 328
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 328
23.09.15 09.07
Tegn & Undere
porselen høyt oppe, der kurven på kuppelen sprang ut fra veggene; den skulle flyte over karnisset, bort fra kuppelen, porselenet skulle henge i luften. Jeg ville at det skulle være en gest, så lett som en hånd på en skulder. Og hvis man sto på skrå i en av mosaikksirklene i gulvet i inngangshallen – ristet paraplyen, skiftet stilling idet man kom inn i museet, ble vant til rom med gjenklang – og kikket opp i den firkantede åpningen i nisjetaket, ville man se en rød bue. Og et utydelig, hvitt glimt av porselen som ble holdt 46 meter over en. Jeg kalte det Tegn & Undere. iii
På den røde hyllen står det 425 gjenstander laget av porselen.
Det er mitt minnepalass. Jeg tenkte på porselenet jeg har elsket i
samlingene til museet, kikket på det igjen og gikk så og satte meg ved dreieskiven og laget mitt eget minne om det. Det var en slags destillasjon, intensiteten av etterbildet man får ved å se intenst på noe. Hva er igjen av garnityret med syv porselenskrukker når du har sett bort? Det føles som om det er svært lenge siden. Det å plassere dem så høyt oppe var, til en viss grad, bare en måte å sette ting utenfor rekkevidde på. På en høy hylle blir ikke ting slått over ende. Og jeg likte ideen, et slags loft, med ting i skyggene, slik jeg gjorde det i The Geffrye Museum. Men når jeg tenker tilbake, laget jeg disse pottene på dagtid i det forrige, altfor trange studioet, med en liten rød modell hengende over dreieskiven. Det var planker med ferdige krukker, blandet med arbeider klare til å trimmes, bøtter med porselen klart til å dreies, lister på veggene, en kalender med en rød ring rundt installasjonsdagen. Det var den dagen de skulle stenge galleriene og dekke til åpningen og sette opp stillaser og den trettisju meter lange pulverbelagte hyllen av aluminium hentes fra fabrikken i Lancaster og løftes inn på museet. Alt porselenet mitt måtte være klart. Det måtte brukes hjelm. 329
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 329
23.09.15 09.07
Den hvite veien Om natten prøvde jeg å skrive ferdig boken min om netsuker, om
tap, om hvordan samlinger går i oppløsning, hvordan minner kan brenne inn et bilde som er så sterkt at du kan være tusen mil fra der du vokste opp, og rekonstruere hvordan den ene gjenstanden sto ved siden av den andre, for å prøve å få sirkelen sluttet igjen. Jeg visste ikke hvordan boken skulle ende. Forskuddet var for lenge siden brukt opp på reiser til Wien og Odessa. Jeg så på listen over steder jeg ikke hadde vært, gravene jeg følte kunne få noe til å falle på plass hvis jeg dro dit og sto der og gikk omkring der, notatene om å sjekke poststempler på hundre år gamle brev. Det må finnes en støvets kulturhistorie, skrev jeg. Jeg leverte boken min forsinket. En uke senere, ved åpningen av Keramikkgalleriene, kaster en forvirret kongelig et blikk opp på installasjonen min 21 meter over oss og spør meg hvordan tørker man støv av det og har jeg kommet langt? Jeg vet ikke, Ma’am, svarer jeg på det første. Og ja, det tror jeg. iv
På den røde hyllen står det tre typer porselen.
Det er mine minner om kinesiske krukker. Det er en hel episode av
skåler på stativer, som har et slags slektskap med Jingdezhen. Og for det andre er det min dialog med porselenet fra alle fabrikkene som fløt utover i Europa på 1700-tallet. Der oppe står også mine versjoner av et middagsservise fra Meissen, og garnityrer, deler av rominnredninger i porselen. For det tredje er det industrien. Fordi jeg dreier arbeidet mitt på en skive, er det mange gjenstander jeg ikke kan lage. Da jeg ønsket å ha porselensfat som en del av hyllen, ba jeg en fabrikk i Stoke-on-Trent om å lage et stort, generøst kjøttfat. Industri som betyr modernitet, serialitet, perfeksjon, rekker av gjen330
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 330
23.09.15 09.07
Tegn & Undere
stander som ikke bare nærmer seg hverandre, men er hverandre. Det er standardisering, det er dette om og om igjen av ting i verden. Det er den diametrale motsetningen til alt det å lage krukker for hånd på et verksted tilstreber, varmen og handlingen, vurderingen som forand rer seg fra gjenstand til gjenstand. Det er skjønnhet og sublimitet og forsvinning. Den diametrale motsetningen til håndlaget. Men også diametral i sin kulde, sin endeløshet. «I tried to think a lonelier Thing / Than any I had seen – / Some Polar Expiation – An Omen in the Bone / Of Death’s Tremendous Nearness» (Jeg prøvde å tenke meg en ensommere ting / Enn noe annet jeg hadde sett – / En diametral soning – Et omen i margen / Av Dødens mektige nærhet), skrev Emily Dickinson. Diktet står tagget og forrevet på den tomme, hvite siden. Det er også nært forbundet med revolusjon. Der oppe står matte, grå sylindre mot et skarpt, hvitt fat, malende glimt av konstruktivistisk porselen fra revolusjonens Russland. Og de graderte seriene av hvitt som går over i grått, fra tysk Bauhaus-keramikk. Det er dit jeg må dra. Det er den siste delen av reisen min, revolusjon, Porselen 1919.
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 331
23.09.15 09.07
Kapit tel 57
1919 i «Lenin sitter på en rottingstol i La Rotonde», skrev Le Corbusier. «Han har betalt noen centimes for kaffen, med en sou i tips. Han har drukket av en liten, hvit porselenskopp. Han er iført bowlerhatt og glatt, hvit krage. Han har skrevet i flere timer på ark av skrivemaskinpapir. Blekkhuset er glatt og rundt, laget av flaskeglass.» Dette er revolusjonen. Den er perfekt og glatt og hvit. Den arbeider fokusert. Den er sterk. En sou antyder en smule manglende generøsitet. Den er lakonisk. Den er svart espresso i en liten, hvit porselenskopp. Revolusjon er overalt. Jeg har en ny notisbok. Tyskland er streiker og opprør i gatene. Det finnes ikke penger. Den 8. og 9. oktober 1919 blir duplikater fra Augusts porselenssamling i Dresden solgt for å finansiere den nye republikken, av Rudolph Lepkes auksjonshus i Berlin. Det er hyperinflasjon, flere tiårs oppsparte midler forsvinner. Filmrullene viser bilder av trillebårlass med pengesedler. Nullene blir flere for hver time som går. I Dresden tyr de til å lage mynter av rødt steingods, nemlig det Jaspis-Porzellan som Tschirnhaus og Böttger oppfant på deres vei til hvitt. Disse beholder verdien. Den engelske revolusjon 1919 blir moderat, av redsel for å krenke. Roger Fry, kunstner og kurator, har nettopp stengt Omega-verkstedene, som ble grunnlagt for å revolusjonere kunsthåndverket. Han laget vaklevorne hvite kopper som ble omskapt til vaklevorne hvite industrielle kopper. Han forfekter at skåler fra Sung-dynastiet er overlegne, «vi er klar over at den nøyaktige tykkelsen på veggene samsvarer 332
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 332
23.09.15 09.07
1919
med det spesielle materialet den er laget av», hvilket betyr egnethet til formålet, abstrakte ikoner. Under penger noterer jeg meg at Cornwall i 1919 produserer halvparten av verdens kaolin, porselensleire, og de tre største firmaene som utvinner den av disse omstridte hedene, er blitt til English China Clays. ii Russland er mer dramatisk. Jeg håper at Lenin, når jeg leser talen han holdt på Kongressen for glass- og porselensarbeidere fra hele Russland – fra hans Samlede Skrifter Bind 31 – skal forkynne en ny æra i porselenets historie. Men det er kjedelige greier om kornproduksjon, stadig avbrutt av applaus og … langvarig applaus. Det er litt av problemet med revolusjoner. Man må sitte seg gjennom fryktelig mange taler. I Russland skal alt mobiliseres for å skape en ny verden. Anatolij Lunatsjarskij, Sovjets første folkekommissær for utdanning og leder av Folkets komité for folkeopplysning, arrangerer en konkurranse kalt «Servise for alle». Spørsmålet som blir stilt, er: Hva ønsker vi av en tallerken? Som et signalhorn kaller kulturrevolusjonen til å undersøke og revaluere alt som mo-
biliserer eller forgifter vår bevissthet, vår vilje og vår kampberedskap. I denne «paraden» av gjenstander står ingen utenfor striden.
Den keiserlige porselensfabrikk i St. Petersburg er omdøpt til Den statlige porselensfabrikken og omorganisert til å «tjene og ikke avvise staten». Dette er pragmatisk, da kunstnere og dekoratører kan bli arbeidere og beholde jobben sin. Og det er et enormt lager av blankt porselen å bruke opp. Det meste er allerede påtrykt tsarens dobbeltørn på baksiden.
333
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 333
23.09.15 09.07
Den hvite veien Hva skulle denne «utklekkingsanstalten av porselen for en ny na-
sjon» gjøre med alt dette umalte? Ingen står utenfor striden, så mal slagord og aforismer på dem, dryss revolusjonssymboler over denne snøhvite porselensflaten med dynamisk entusiasme, skriv Golod, Sult, og la det bli med det. En rapport fra 1920 gir ordre om å fremstille «moderne liv og ideer; dagligliv og kultur; historiefortelling, epos og poesi», så paradeplassen fylles av mødre, soldater, sjømenn og partisaner, kvinner som syr bannere, en fabrikkarbeider som holder tale. Dette er perfekt. Porselen er perfekt for taler. Hvitheten er som et kremt, et hysj for oppmerksomhet når taleren ser ned på oss og stokker papirene sine – tykkelsen på bunken forteller oss at det er en mann – og begynner å innta rommet. iii
Denne hvitheten er en revolusjon.
Kunstnere inviteres til å arbeide ved fabrikken i Petrograd. Kasimir
Malevitsj, som lager manifester, er sint og redd og har konkurranseånd,
tar en standard porselenstallerken og setter sine harde røde og svarte sammensmeltede figurer på kanten, tar en kopp, gjør det samme, forskyver den. Han lager architechtons i studioet sitt, oppstablede og utkragede geometriske former av gips, som ser ut som om de er modeller av byer, gjenstander som kan danne utgangspunkt for en diskusjon. De er hvite. Det blå i himmelen er blitt overvunnet av det suprematistiske systemet, gjennombrutt
og gjennomtrengt av hvitt, som den sanne, virkelige oppfatningen av uendelighet, og dermed frigjort fra himmelens bakgrunnsfarge … Seil videre! Det hvite. En fri, åpen avgrunn, uendelighet, ligger foran oss.
Disse gjenstandene ser ut som om de kunne reproduseres igjen og
igjen, til de fyller uendeligheten.
334
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 334
23.09.15 09.07
1919 Malevitsj lager en porselenskopp – en vid og åpen slags cappuccino-
kopp – og skjærer den i to, gjør den massiv. Han lager et fast legeme av hvitt porselen. Han omskaper en tekanne til et architecton, der vinkler tipper bakover, volumer gjentas. Disse gjenstandene er både tøffe og forførende. De får meg til å tenke på «The Auroras of Autumn», yndlingsdiktet mitt av Wallace Stevens, der «being visible is being white, / Is being of the solid of white, the accomplishment / Of an extremist in an exercise …» (det å være synlig er å være hvit / Er å være av det faste av hvitt, et verk / Av en ekstremist i en øvelse …). Andre revolusjonære kunstnere lager gjenstander etter bilder, og han lager bilder av gjenstander. Vil du ha et manifest? Her er det. Man tager en idé til en bruksgjenstand og maler over den, hvitkalker den, slik at man ender opp med en tekanne som ikke kan brukes. En enkel kopp som stridende, revolusjonært porselen. Han har form. Hans Svart firkant er «malt over en broket komposisjon sammensatt av geometriske elementer». Hvit firkant på hvit bakgrunn var også det. Et av hjørnene i bildet ser ut som om det er blitt grovkuttet. Det er ikke det at han ikke har tid til å preparere et nytt lerret, ta et skritt tilbake og tenke, det er det at det er mer glede i å male over noe. Hvitt over svart. Sletting er spennende. Malevitsj skriver om dette: «Men selv fargen hvit er fremdeles hvit og kan / For å vise tegn / Bli tatt inn. Så det må også være en forskjell / Mellom dem, men bare i den rene hvite formen.» Dette sklir litt ut, men det gjør ikke så mye, da han maler, lager, kuraterer og skriver revolusjoner. «Problemet oppstår når Malevitsj slutter å male og begynner å skrive brosjyrer», sukker Lunatsjarskij. iv Det er for mange hvite gjenstander. Jeg må konsentrere meg. Til våren, etter Tegn & Undere, har jeg min første utstilling i et 335
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 335
23.09.15 09.07
Den hvite veien
galleri i London. Jeg lager hvite firkanter av tømmer, fôret med gips, og deretter lager jeg krukker, glaserer dem i forskjellig slags hvitt, plasserer noen av dem i hver av rekkene med skap. Jeg lager en svart firkant fôret med forkullet eik og plasserer én svart krukke i den, litt utenfor midten. Jeg stiller dem ut langs en lang vegg. «Det er fra nullpunktet, i nullpunktet at eksistensens virkelige bevegelse begynner», skrev Malevitsj. Jeg kaller utstillingen min From Zero, Fra Nullpunktet. Da jeg går dit tidlig en morgen for å tilbringe litt tid alene med arbeidet mitt, liker jeg denne rekken av installasjoner svært godt. Det er en idé som utvikler seg. Vis-à-vis denne rekken står min første monter, Word for Word, Ord for Ord. Jeg har satt porselen bak glass, og det er som en side fra T almud, store krukker og mindre krukker, ord og kommentarer tett på hverandre. Jeg setter meg på gulvet. Tittelen fungerer bedre jo mer jeg tenker på den. Den er fra et dikt av Wallace Stevens. Diktene hans er med sine lidenskapelige abstraksjoner nesten konstant til stede i livet mitt. Jeg lurer på om jeg skulle ha stjålet en annen linje fra ham og kalt denne utstillingen Farewell to an idea, Farvel til en idé. En tittel er et løftebrev i en lomme. Noen ganger stryker en tittel langs minnet om et landskap eller er en overhørt samtale, en linje fra en inventarliste, en yndlingsmelodi, en gate. Noen ganger er den en provokasjon; kravet om å dele plass med noen jeg bryr meg om. Noen ganger er den en stein kastet i motsatt retning for å avlede oppmerksomheten. Det å gi et verk et navn er begynnelsen på å gi slipp på det, gjøre plass for å begynne på nytt. Jeg husker denne timen. Dette er en sjelden time, lykkelig i arbeidet, klar til å begynne på nytt.
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 336
23.09.15 09.07
Den hvite veien Copyright © Edmund de Waal 2015 Originaltittel: The White Road Norsk utgave © Forlaget Press
1. utgave, 1. opplag 2015
Omslagsdesign: Rodrigo Corral Design Inc.
Norsk omslag tilrettelagt av: Johanne Hjorthol Sats: Laboremus Oslo AS
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Ensolux Cream 80 g 1.6
Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-328-0030-8 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke
er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
Sitatet fra Lewis Carrolls Gjennom speilet s. 154 er hentet fra Knut Johansens oversettelse. Sitatene fra Herman Melvilles Moby Dick s. 261 er hentet fra Bjørn Herrmans oversettelse.
105755 GRMAT Den hvite veien 150101.indd 4
23.09.15 09.06