Mitt liv med humler

da ve gouls on

Mitt liv med humler Oversatt av Halvor Kristiansen

forlaget press

Mitt liv med humler Originaltittel: A Sting in the Tale Copyright © Dave Goulson 2013 Norsk utgave © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: James Jones Illustrasjoner på omslag: © Louise Bird Norsk omslag tilrettelagt av: Concorde Design AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 Papir: Ensolux Cream 80 g 1.6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-328-0059-9 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

Darwinsitatet om humler på s. 178 er hentet fra Charles Darwin: Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, oversatt av Knut Johansen, Bokklubben Dagens Bøker 1998, s. 57.

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

kapittel én Slåttehumlen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

28

kapittel to Humleåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

kapittel tre Den varmblodige humlen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56

kapittel fire En innføring i bienes historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

kapittel fem Å finne veien hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81

kapittel seks Valurt og stinkende føtter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95

kapittel sju Tasmanske djevler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 kapittel åtte Humlehundene Quinn og Toby . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132

kapittel ni Humlekriger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 kapittel ti Gjøkhumler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 kapittel elleve Humlefiender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 kapittel tolv Blomster og bier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 kapittel tretten Har størrelsen noe å si? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202 kapittel fjorten Ketchup og tyrkiske innvandrere . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 kapittel femten Chez les Bourdons . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 kapittel seksten En veldedig stiftelse kun for humler . . . . . . . . . . . . . . 268 kapittel sytten Dronningens tilbakekomst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 appendiks Vanlige og latinske navn på britiske humler. . . . . . . . . 309 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313

Forord

Interessen for humler og andre insekter skriver seg fra sjuårs-

alderen, da jeg flyttet med familien min fra et lite rekkehus i en drabantby i utkanten av Birmingham til den lille landsbyen Edgmond i Shropshire. Faren min var oppvokst i markedsbyen Newport like i nærheten, og som lærer var han opptatt av at hans to sønner skulle få en god utdanning. Newport hadde, og har fremdeles, et utmerket gymnas som faren min hadde gått på, og som han håpet at broren min og jeg også ville gå på, forutsatt at vi kom inn.

Som sjuåring brydde jeg meg ikke så mye om skolen, men jeg elsket det nye huset vårt. I ettertid ser jeg at det var ganske stygt, med flekkete komposittplater på veggene og et grufullt tilbygg med flatt tak, men små gutter bekymrer seg ikke for den slags. Det var en enebolig, og hagen var langt større enn jeg var vant til. Det var store blomsterbed rundt tomten, epletrær og kriker, en dam, to gamle uthus av tre som var fulle av edderkoppnett og enorme edderkopper som skremte livet av meg, og plass nok til at faren min kunne anlegge en stor kjøkkenhage. Enda bedre var det at huset lå rett ut mot åpent landskap. Jeg trengte bare å krysse hovedgaten i landsbyen og hoppe over en steinmur, så var jeg på en kjempestor eng med en fantastisk hestekastanje å klatre i. En gretten, gråskimlet 9

Mitt liv med humler

hest sto ofte i skyggen av treet på varme sommerdager og slo etter fluene med halen, og det hendte at den bet og sparket.

Om våren myldret det av humler som besøkte treets pyramider av kremgule og rosa blomster. Tilgangen på humler innebar at blomstene mot slutten av sommeren ble til mengder av kastanjenøtter, som vennene mine og jeg bombarderte forbipasserende med mens vi gjemte oss i den tette, grønne trekronen.

Faren min var ikke særlig interessert i blomster; han lot meg plante hva jeg ville, så jeg plantet lavendel, buddleja og kantnepeta for at de skulle tiltrekke seg humler og sommerfugler. Jeg bandt opp en kaprifolium så den skulle klatre oppover veggen på et av de gamle uthusene for å fôre møll, og plantet en hannselje for å gi humlene mat tidlig om våren. Jeg bygde en stor steinhage med gammel murstein som jeg hentet fra et sammenrast gårdshus i den andre enden av engen, og bar hjem i en ryggsekk. Jeg lot det være plass i bunnen så humlene kunne lage bol, og plantet tiriltunger på toppen for å gi blomster til biene og smakfulle blader til larvene til tiriltungeblåvingene. Jeg utvidet dammen og fylte den med salamandre, stingsild og alle slags andre udyr fra den lokale kanalen.

Jeg aner ikke hvor alt dette kom fra. Faren min var en historielærer som til dags dato kan ramse opp alle de engelske monarkene fra V ilhelm Erobreren med samtlige datoer, og fastslå alderen til en bygning etter formen på vinduene eller korsblomstene. Men viser du ham en humle, har han ikke peiling (enda jeg har prøvd å lære ham en del). Moren min var lærer i kroppsøving, suveren med balltre og tennisracket 10

Forord

og voldsomt glad i å konkurrere, men uten den minste interesse for naturen. Hun var ikke glad i krypdyr av noe slag, og var fullstendig livredd for edderkopper. Så jeg måtte lære meg alt på egen hånd, ved hjelp av et stort utvalg av bøker om artsidentifisering og naturhåndbøker som foreldrene mine gladelig forsynte meg med; faren min elsket bøker av alle slag.

Den eneste voksne jeg kan huske som aktivt oppmuntret interessene mine, var en barneskolelærer, fantastiske frøken Scott. Hun var kortvokst og lubben med tykt, brunt, krøllete hår, og hun hadde kort lunte, så det hendte ofte at hun gneldret ordrer og reprimander. I begynnelsen var klassekameratene mine og jeg skrekkslagne – lærerne vi hadde hatt før, var hyggelige, forsiktige typer, slik man forestiller seg at barneskolelærere skal være. Men vi oppdaget snart at hun hadde et lystig glimt i øyet, og at den strenge fasaden var nettopp det: en fasade. Og ikke bare det, hun elsket å ta oss med ut og se etter dyr og insekter; hun lærte oss å identifisere trær ved hjelp av bladene, og hvordan vi kunne sette ut barberfeller for å fange biller. Hun var ekstra glad i å fange småkryp i ferskvann. I erindringen har jeg inntrykk av at vi fanget småkryp i den lokale kanalen hver eneste dag (og at solen alltid skinte). Klasserommet var snart fullt av syltetøyglass med rumpetroll, vannløpere, rovgriske øyenstikkerlarver, store vannkalver, tusenbein, edderkopper og mye annet. Øyenstikkerlarven var favoritten min – denne stygge, skittenbrune skapningen lå urørlig på lur i bunnen av glasset og ventet på å bli matet. Hver dag slapp vi ned et rumpetroll eller en mark, og så med skrekkblandet fryd hvordan øyen11

Mitt liv med humler

stikkerlarven foldet ut ansiktet i en teleskopisk sakseklo som den fanget og slukte det uforvarende byttet med.

Innen neste vår begynte innsatsen min for å oppmuntre dyrelivet i hagen virkelig å gi resultater. Jeg la merke til enorme humledronninger som nettopp var våknet fra dvalen, og som tok til seg næring fra selje og lungeurt. Disse humlene hadde sovet i rundt sju måneder, siden forrige juli, så det vårlige festmåltidet jeg hadde dyrket til dem, var ekstra kjærkomment. Så snart dronningene var mette, fløy de lavt over bakken på jakt etter et passende hull å lage bol i. Jeg la merke til en lys jordhumle-dronning som undersøkte rommet under et av uthusene, og hun må ha likt det, for noen uker senere dukket de små arbeiderne opp. De fløy ut for å samle mat, og kom tilbake en halvtime senere med enorme kurver med lysegult pollen på bena. Jeg satt og så på dem i timevis, og la merke til at trafikken til og fra bolet ble stadig travlere etter hvert som sesongen skred frem og antall arbeidere vokste raskt. Ingen av humlene viste noen interesse for å lage bol i de spesiallagde humlebolkamrene jeg hadde laget under steinhagen.

Da det nærmet seg sommer, begynte det å myldre av dyreliv i hagen. Buddlejaen var dekket av neslesommerfugler, dagpåfugløyer, store og små kålsommerfugler, blomsterfluer og humler. Vannløpere og virvlere sloss om territoriet på vannflaten i den nye dammen min, og en keiserøyenstikker innlosjerte seg på en kattehale som vokste ved kanten av dammen. Den skjøt frem for å fange andre flygende insekter til mat, fakket dem i luften med de hårete bena og jaget bort alle andre øyenstikkere som prøvde å etablere seg på territoriet.

12

Forord Til dags dato er jeg forbløffet over hvor raskt dyreliv dukker

opp i en hage bare det oppmuntres litt.

Ved en anledning etter et kraftig regnskyll fant jeg en rekke søkkvåte humler som klamret seg til buddlejaen min, og bestemte meg for å tørke dem. Dessverre for humlene var jeg kanskje litt for ung til å ha noe godt grep om de praktiske detaljene. I ettertid innser jeg at det kanskje ville ha vært mer fornuftig å hente hårføneren til moren min og forsiktig blåse dem tørre. I stedet la jeg de apatiske humlene på platen til den elektriske komfyren, dekket dem med kjøkkenpapir og skrudde platen på lav varme. Ung som jeg var, ble jeg lei av å vente på at de skulle bli varme, så jeg gikk for å mate de glupske små ørkenrottene mine. Sørgelig nok kom jeg ikke på humlene igjen før jeg la merke til røyklukten. Kjøkkenpapiret hadde tatt fyr, og de stakkars humlene var brent i hjel.

Det var en forferdelig følelse. Mitt første forsøk på bevaring av humler var en katastrofe. Dette lovet ikke godt for fremtiden – men i det minste hadde jeg lært at det finnes en øvre temperatur der humlene slutter å være lykkelige. Som vi skal se senere, kan et liknende prinsipp forklare hvorfor det er så få humler i Spania.

Jeg var en ihuga fan av bøkene til Gerald D urrell, særlig dem om oppveksten hans på Korfu, der han samlet på alle slags spennende dyr og oppbevarte dem på soverommet. Han hadde ugler, slanger og skilpadder – og på toppen av det hele trengte han ikke å gå på skolen (han fikk hjemmeundervisning av en eksentrisk lærer som var mer interessert i fekting enn i algebra). Han hadde til og med et esel som bar alle håvene og syltetøyglassene hans. Jeg var voldsomt misunne13

Mitt liv med humler

lig og gjorde mitt beste for å følge i hans fotspor, selv om jeg måtte nøye meg med den litt mindre eksotiske faunaen i Shropshire. Jeg overtalte de stakkars foreldrene mine til å la meg ha en rekke kjæledyr, det begynte med marsvin, kaniner, hamstere og mus. Broren min og jeg maste nådeløst på foreldrene våre helt til de ga etter og lot oss få hund, en skjønn svart valp med mye labrador i seg, som vi av total mangel på fantasi kalte F lekken, etter den hvite flekken hun hadde på ryggen. Etter hvert som hun vokste til, forsvant imidlertid flekken raskt, og dermed var navnet hennes kilde til stadig forvirring. Men hun var en utrolig snill og tolerant hund som holdt ut med den endeløse ertingen vår, og var flott selskap under de lystbetonte turene våre på landet.

Da nyhetens interesse ved de tradisjonelle kjæledyrene forsvant, begynte jeg med mer eksotiske arter som tropiske fisker, leopardfrosker, rødørede terrapiner, strømpebåndsnoker og anoleøgler. Jeg hadde eget soverom med utsikt til kastanjetreet, og jeg fylte rommet med hjemmelagde kasser og akvarier som bare de aller dummeste dyrene ikke klarte å komme seg ut av. Strømpebåndsnokene tilbrakte mer tid utenfor terrariet sitt enn inne i det. I fortvilelse prøvde jeg å feste lokket med teip, med uheldige konsekvenser. En av slangene klarte likevel å skyve opp lokket, men så satte den seg fast i teipen, og i forsøket på å komme seg løs ble den håpløst surret inn i en ball av teip; det tok meg mange timer å få den løs. Jeg avfant meg med at jeg måtte jakte på dem med jevne mellomrom, og det er ganske sannsynlig at det den dag i dag bor en strømpebåndsnok under gulvplankene i det huset.

Til en fødselsdag fikk jeg et lite fuglehus til hagen, som jeg 14

Forord

fylte med undulater og et par vakre asiablåvaktler. Som voksen synes jeg det er ondskapsfullt å oppbevare fugler i bur (særlig store papegøyer i små bur innendørs), men som gutt lot jeg meg ikke plage av slike hensyn. Jeg elsket å sitte inne i fuglehuset mens fuglene kretset over hodet mitt. Etter kort tid begynte undulatene å pare seg, og jeg skaffet meg litt ekstra lommepenger ved å selge noen av fugleungene (vaktlene la også mange egg, men de ble aldri klekket ut). Undulatunger er noen fantastisk stygge, skallede skapninger med altfor stort hode. Vanligvis vokser fjærene ut ganske fort, og da blir de ganske mye søtere, men med én stakkars hunnfugl skjedde ikke dette, hun forble så godt som helt skallet etter hvert som hun ble større. Til slutt prøvde hun å fly fra reiret, kastet seg ut og gikk i bakken som en stein. Uten å la seg avskrekke klatret hun opp nettingen igjen med nebbet og klørne, og sluttet seg til de andre undulatene på den øverste pinnen. I ny og ne kastet det stakkars lille krypet seg modig ut i luften, flakset med de ørsmå rosa vingene og deiset i bakken nok en gang. Den overlevde i rundt seks måneder, men var sjanseløs da vinteren satte inn.

D yrene jeg var ansvarlig for, hadde en urovekkende høy dødelighetsrate. En søndag morgen var moren min på kjøkkenet og laget en av de legendariske paiene sine (hun er en fremragende, men tradisjonell kokk som alltid serverer kjøttrike retter med poteter og grønnsaker, etterfulgt av en tung, varm dessert, for eksempel en smuldrepai med frukt eller en pudding med ister, tørket frukt og vaniljesaus). Jeg må ha vært uvirksom og gått i veien for henne, for hun minnet meg på at akvariet på rommet mitt sårt trengte å rengjøres – glasset 15

Mitt liv med humler

var så grønt av alger at fiskene knapt var synlige. En liten stund senere skrubbet jeg pliktoppfyllende glasset på innsiden av akvariet med armen langt nedi det varme vannet da moren min ropte: «Dave … Hva er det som brenner? D u leker ikke med fyrstikker igjen, vel?» Før jeg begynte å gjøre rent akvariet, hadde jeg løftet ut varmeelementet, innkapslet i en vanntett glasskolbe, og lagt det på kommoden av tre ved siden av akvariet. Det hadde ikke slått meg å trekke ut støpselet, og siden det ikke lenger var i vann, var det blitt varmt og sved seg ned i kommoden. ( Jeg forsto aldri hvordan moren min kunne lukte noe svidd så raskt og på så lang avstand.) Uten å tenke meg om løftet jeg opp varmeelementet etter ledningen og kastet det ned i akvariet. Svært varmt glass og kaldt vann er naturligvis ingen ideell kombinasjon. Kolben knuste med et smell, så det elektriske varmeelementet kom i kontakt med vannet og utsatte alle fiskene for elektrisk støt. De skalv og vred seg i kramper (heldigvis stakk jeg ikke hånden nedi akvariet for å ta opp varmeelementet), og innen jeg trakk ut støpselet fra kontakten, var alle sammen særdeles døde.

Det var mange andre slike katastrofer. Den mest traumatiske var kanskje den med vaktlene. Disse skjønne små skapningene trippet rundt på bakken i fuglehuset og skrapte etter mat. Hannen hadde vakre tegninger i svart og hvitt i ansiktet, og en imponerende fjær på toppen av hodet. Hunnen var mer kjedelig, men med elegante svarte flekker. De var uatskillelige og oppførte seg som om de var limt sammen i siden, og ofte vasket de hverandre. Jeg foretrakk dem fremfor undulatene, for jeg var kommet frem til at de var noen bråkete, uforskammede og prangende udyr (kanskje oppfatningen 16

Forord

min var preget av den ville hakkingen de utsatte meg for hver gang jeg måtte håndtere dem). Men det er kaldt i Shropshire om vinteren, som min skallede undulat fikk erfare. Stedet ligger langt unna varmepåvirkningen fra havet, og registrerer ofte de laveste nattetemperaturene i England. Etter en ekstra kald natt gikk jeg ut tidlig om morgenen for å mate fuglene i fuglehuset, og ble overrasket da jeg så at undulatene angrep vaktlene. Begge vaktlene kjempet på den snødekte bakken, mens to–tre undulater satt oppå hver av dem og rev nådeløst i fjærene med spisse, takkete nebb. Jeg skyndte meg inn og jaget bort undulatene. Det så ut til at de stakkars vaktlene ikke klarte å stå på bena, men de var i høyeste grad i live. Jeg løftet opp en i hver hånd og tok dem med inn. På kjøkkengulvet ble det tydelig hva som var problemet. Hver gang de prøvde å reise seg, tippet de over ende. En nærmere undersøkelse avdekket at de manglet tær; begge hadde fått frostskader i løpet av natten, og tærne hadde simpelthen falt av. Bena endte i to stumper de verken kunne reise seg eller gå med. Jeg ble fortvilet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. I et anfall av desperasjon prøvde jeg å lage fotproteser til dem med plastilina og fyrstikker, men det var ingen suksess, så jeg la fuglene i en pappeske sammen med litt mat, og gikk på skolen.

Da jeg kom hjem, hadde ikke situasjonen bedret seg. Tærne hadde ikke vokst ut igjen på mirakuløst vis, og fuglene hadde ikke lært seg å bruke de nye føttene av plastilina og fyrstikker. De bare lå der og så enda mer svekket ut. Den brutale virkeligheten begynte å gå opp for meg: Vaktlene mine kom ikke til å bli friske. De kunne ikke repareres. Jeg hadde hatt en forferdelig skyldfølelse for den skallede undulaten som anta17

Mitt liv med humler

kelig frøs i hjel, og det var åpenbart at det ville ha vært mer humant å gi den en rask død. Med dette i tankene besluttet jeg at det bare var én ting å gjøre.

Jeg husker ikke hvorfor jeg slo fra meg å be foreldrene mine om hjelp til å ta med de stakkars fuglene til veterinæren på det tidspunktet. En rask, dødelig sprøyte ville ha vært det mest fornuftige, men små gutter er ikke logiske. I stedet gikk jeg ut i uthuset og hentet øksen til faren min. Det var en stor øks beregnet på voksne, altfor stor for meg på den tiden. Jeg tok med fuglene bort i enden av hagen og la dem ved siden av hverandre på gresset. Jeg tenkte det var best å ta hånd om begge to på en gang, i stedet for å ta den ene mens den andre så på. De lå der og så opp på meg, stadig med skinnende øyne, mens de sparket hjelpeløst med benstumpene. Jeg løftet øksen bakpå ryggen og svingte den i en stor bue. Øksehodet gravde seg ned i plenen, rett foran nebbet til de skremte, men ellers uskadde fuglene. Det var meningen å kappe av begge hodene i ett hugg. Til slutt fikk jeg løs øksen fra bakken og prøvde igjen. Suksess! Mer eller mindre. I stedet for å hugge hodet av dem hadde jeg strengt tatt delt fuglene på midten, men resultatet var det samme. Jeg gravde et lite hull ved siden av steinhagen og stedte dem til hvile, delvis satt sammen igjen og lagt side om side, slik de hadde tilbrakt livet.

Slik kunne jeg fortsette. Jeg kunne nevne den grufulle skjebnen til axolotlen min, eller det mislykkede forsøket på å utføre kirurgi på en hardt skadd kornkråke. Det holder å si at det var et risikabelt forehavende å være et av kjæledyrene mine.

I tillegg til at jeg skaffet meg et bredt utvalg av levende 18

Forord

skapninger, ble jeg også en ivrig samler. Det er pinlig å innrømme det, men det hele begynte med fugleegg. På landet i England på 1970-tallet var det svært vanlig at gutter drev med denne hobbyen. Mange av vennene mine samlet på egg, og vi konkurrerte med hverandre om å finne uvanlige arter. Faren min lærte meg å blåse eggene tomme; han hadde selv samlet på egg da han var liten, i de samme hekkene der jeg lette nå.

Man stikker et lite hull i hver ende ved å snurre en nål mellom fingrene mens man presser spissen mot skallet. Så blåser man i den ene enden for å få ut innholdet gjennom det andre hullet. Det er enkelt med hønseegg, men ufattelig vrient med et ørlite hvit- og brunspettet egg fra en gjerdesmett. Premieegget mitt kom fra en knoppsvane. Jeg var ute og «egget» langs bredden av den lokale kanalen sammen med to venner, Les og Mark (eller «Butt», som vi kalte ham, av grunner jeg for lengst har glemt), da vi fikk øye på egget i et forlatt reir i sivet på den andre siden av kanalen. Resten av eggene var for lengst klekket ut, og foreldrene og svaneungene var ikke å se noe sted. Uten å nøle rev vi av oss gensere og T-skjorter, for vi visste at den første som nådde frem, vant premien. Butt og Les begynte å dra av seg buksene, men jeg hoppet uti halvt påkledd og kom først frem. Egget var råttent innvendig; da jeg stakk nålen i det, sprutet en stråle med kremaktig, klumpete guffe ut av enden og traff meg i ansiktet, og den stinket noe forferdelig. Å blåse ut resten av innholdet var en minneverdig ildprøve, som min plagede far til slutt hjalp meg med, da jeg ble grønn i ansiktet av lukten. Egget, som fremdeles luktet vondt, fikk hedersplassen midt på utstillingshylla på soveromsveggen.

19

Mitt liv med humler Moderne lesere vil bli skrekkslagne over alt dette. Eggsan-

kere står i dag bare et lite trinn over seriemordere i det sosiale hierarkiet (faktisk kan man vel si at de er seriemordere, så greit nok). Det er sant at de fleste eggene jeg sanket, var i live da jeg tok dem, i motsetning til svaneegget. Jeg forsvarer ikke eggsanking; jeg ville naturligvis ikke latt mine tre sønner drive med det. Vi tok aldri mer enn ett egg fra hvert reir, og gjorde vårt beste for ikke å forstyrre fuglene. Det betyr naturligvis ikke at det var riktig. Å sanke egg fra ekstremt sjeldne fugler er åpenbart en avskyelig forbrytelse, og jeg er glad jeg aldri fant noen av det spesielt sjeldne slaget. Men av og til tenker jeg at vi ikke er særlig flinke til å bevare perspektivet på hva vi selv og andre gjør. Hvor mange av dem som fordømmer eggsanking, lar for eksempel kattene sine løpe fritt rundt? (Huskatter dreper millioner av fugler og små pattedyr hvert år.)

Etter eggene gikk jeg over til å samle på insekter, og begynte med sommerfugler. Moren min, velsignet være henne, var ikke glad for det – men jeg overbeviste henne om at jeg bare skulle ta en hann og en hunn av hver art, og at jeg ikke kunne gjøre særlig skade. For å begynne på samlingen kjøpte jeg en død, tørr, men veldig vakker tropisk svalestjert fra en sommerfuglfarm i Dorset som het Worldwide Butterflies. Den kom i en papirkonvolutt inne i en liten pappeske som jeg åpnet med stor iver. Det jeg ikke hadde forutsett, var at eksemplaret ikke var «nålet», det vil si at vingene var sammenfoldet, og at den ikke var festet til noe med en nål. Jeg prøvde å folde ut vingene, men forsto ikke at det er umulig med en tørket sommerfugl; de er utrolig sprø og skjøre. Vin20

Forord

gene og mesteparten av bena knakk idet jeg klønete prøvde å dandere den i en fin positur. Jeg satt igjen med en trist samling med kroppsdeler. Jeg ble nedslått, men kort tid senere fikk jeg tak i et brukt eksemplar av boken Studying Insects av E.B. Ford, som forklarte hva jeg hadde gjort feil. For å nåle og dandere en sommerfugl med vingene flatt i vakker symmetri, slik de alltid er utstilt på museene, må den ha blitt drept nylig, og hvis den er tørr, må man først «myke den opp» ved å legge den i en boks sammen med fuktig kjøkkenpapir i et par dager (ikke mer, for da mugner den). Når sommerfuglen er blitt myk og fuktig, kan den forsiktig festes med en nål og danderes i den stillingen man måtte ønske. Så snart den tørker, vil den låse seg i denne stillingen for alltid, såfremt den ikke blir fuktig igjen.

Studying Insects forklarte også hvordan en kunne lage en sommerfuglfelle ved å fylle bunnen av et stort syltetøyglass med knuste laurbærblader; når bladene knuses, frigjør de cyanid, som lukter sterkt og søtt som marsipan (enda jeg visste at det var giftig, kunne jeg ikke motstå fristelsen til å snuse på glasset i ny og ne). Noen få minutter inne i glasset er nok til at en sommerfugl sovner inn for godt.

Jeg prøvde også å lage en sommerfuglhåv ved hjelp av en kleshenger av ståltråd og et par av mammas strømper, men det var håpløst, og uten håv var det nesten umulig å fange noe som helst. Etter en stund kom jeg over adressen til et firma som het Watkins & Doncaster, og som holdt til i Hawkhurst i Kent. De beskrev seg som «leverandører av entomologisk utstyr». Jeg skrev til dem, og noen dager senere mottok jeg katalogen deres i posten.

21

Mitt liv med humler Dette var et avgjørende øyeblikk i livet mitt, et vendepunkt,

og siden har jeg aldri sett meg tilbake.

Jeg var nettopp kommet hjem fra en lilleputtkamp i rugby, så jeg antar at jeg var åtte år. Jeg var full av gjørme, så jeg tok med meg katalogen for å lese den på badet. Katalogen til Watkins & Doncaster var det mest fantastiske jeg noen gang hadde sett. Den var tykk, og inneholdt side opp og side ned med illustrasjoner av det mest utrolige utstyret man kunne tenke seg: insekthåver, vannhåver, pilleesker, kasser, rør, forstørrelsesglass, malaisefeller, mikroskoper, settekasser, møllfeller, insektsugere, vakre insektskap i mahogni. Bakerst var det en egen del om utstopping, med fascinerende produkter som hjerneutskrapere, knokkelsager og et stort utvalg av glassøyne. Jeg var trollbundet og overveldet. Dette var en helt ny verden. I tillegg var det åpenbart mange andre som meg der ute! Jeg ville kjøpe praktisk talt alt som fantes i katalogen, men lommepengene satte stramme grenser for hva jeg hadde råd til. Likevel var mitt første innkjøp en profesjonell håv i full størrelse som kostet meg seksten pund, en formue for en åtteåring, og jeg var umåtelig stolt av den. Den var nesten like lang som meg, med et solid messinghåndtak, en stiv metallramme og et mykt og beksvart nett. Med denne følte jeg at jeg kunne fange nesten alt mulig.

Sommerfuglsamlingen min vokste langsomt, i likhet med boksamlingen om sommerfugler og andre insekter. Min første fangst var en tistelsommerfugl i fryktelig dårlig forfatning. Vingene var opprevet etter den lange turen fra Marokko.

Snart kunne jeg føye til en rappringvinge, stor og liten kålsommerfugl, en ringvinge av arten Pyronia tithonus, skogring22

Forord

vinger, neslesommerfugler, admiraler, en tiriltungeblåvinge og en dagpåfugløye. Skjønnheten til disse skapningene tar pusten fra meg den dag i dag; jeg har fremdeles disse eksemplarene, i den øverste skuffen i et insektskap jeg ikke fikk råd til å kjøpe før tretti år senere. Jeg lærte meg også å lete etter eggene og sommerfugllarvene, som betydde at jeg lærte meg hva sommerfugllarvene spiste, og dessuten hvordan jeg skulle identifisere plantene. Med litt stell er det enkelt å ale opp larvene til voksne sommerfugler; på den måten får man et vakkert, nyklekket eksemplar til samlingen, og resten av sommerfuglene kan slippes løs. Jeg tilegnet meg store mengder kunnskap.

Fra sommerfugler utvidet jeg interessen til å omfatte møll.

De fleste møll flyr om natten, og det finnes to populære tilnærmingsmåter for å fange dem. Den ene er å «sukre». Det dreier seg om å koke opp et fantastisk brygg av melasse, øl, brunt sukker, vaniljedråper, sukkertøy, rom eller brandy, og stort sett hva du måtte ønske så lenge det bidrar til en stimulerende aroma. Alle møllsamlere har sin egen svært hemmelige oppskrift, slik virker det i hvert fall. Hva enn blandingen består av, bør sluttresultatet være en tykk, klissete væske som lukter så sterkt at øynene begynner å renne på femten meters avstand. Så skal væsken strykes på gjerdestolper eller trestammer ved solnedgang. Tanken er at møllene skal synes duften er uimotståelig, og bli lokket til å lande og drikke den søte sirupen; så blir de håpløst beruset av alkoholen, og blir sittende der halvt bevisstløse, klare til å bli fanget av den ivrige møllsamleren. Jeg laget flere varianter som stinket over hele huset, og jeg brukte opp mye av mammas sukker, melasse 23

Mitt liv med humler

og smakstilsetninger, og mye av pappas alkohol. Resultatet var skuffende. Saksedyr var visst de eneste skapningene som bestandig ble tiltrukket av det; av og til var det hundrevis av dem som myldret over sukkerflekkene mine, og satte seg fast i klisteret mens de klatret over hverandre i en vanvittig fråtsing. Det dukket nesten aldri opp en eneste møll. I tillegg var det litt skummelt å gå rundt på engene alene om kvelden (ikke minst fordi faren min lot meg og broren min sitte oppe på lørdagskveldene og se nye episoder av Hammer House of Horror, og den hyperaktive fantasien min forestilte seg en vampyr i hver skygge). Ved en anledning sjekket jeg en sukkerflekk på en stor ask da en kattugle bestemte seg for å ule rett over hodet på meg. Selv om jeg visste at det var en ugle, var det vanskelig å motstå trangen til å løpe rett hjem, og hjertet sluttet ikke å hamre i brystet før etter drøyt ti minutter.

Det finnes en alternativ og mer velegnet måte å tiltrekke seg møll på: en lysfelle. I Studying Insects ble prinsippet forklart: Møll blir tiltrukket av stearinlys og enhver annen lyskilde. Så denne typen møllfeller dreier seg om et kraftig lys som henges opp over en beholder som minner litt om en hummerteine. Møllene blir trukket mot lyset, braser inn i det og faller ned gjennom et rør til en stor, mørk beholder som vanligvis er fylt med eggekartonger, som de tilsynelatende liker å sitte på. Dette hørtes mye enklere og mindre skummelt ut enn å vandre rundt på engene i mørket med et spann med melasse, så jeg bestemte meg for å prøve det.

Jeg rigget opp en 100-watts lyspære over et hjemmelaget papprør som førte ned i en plastbøtte, slo den på før jeg gikk 24

Forord

og la meg, og ventet ivrig på neste morgen. Jeg løp ned ved soloppgang for å sjekke fangsten. Skuffelse: bare et par vepser og en ørliten brun møll, eller Microlepidoptera som jeg nå vet at de heter. Jeg prøvde i et par uker, men uten særlig hell.

Etter noen undersøkelser kom jeg til at ultrafiolett lys var det beste for å tiltrekke seg møll. Tilfeldigvis hadde moren min en ganske rar og gammeldags varmelampe som ble brukt til å behandle muskelskader, en hun hadde hatt helt siden hun utdannet seg til lærer i kroppsøving. Den minnet om en enorm skrivebordslampe, men med to spesielle lyspærer; den ene produserte infrarød varme, og den andre ultrafiolett lys.

Til dags dato aner jeg ikke hvorfor noen trodde det var lurt å gi skadde kroppsdeler en god dose brunfarge i tillegg til varmesjokk; antakelig visste de ikke så mye om hudkreft på den tiden. Nok om det, jeg hadde aldri sett moren min bruke den (det var antakelig heldig), og jeg antok at hun ikke ville ha noe imot at jeg brukte deler av den til vitenskapelig forskning. Det eneste problemet var at det ikke gikk an å slå på den ultrafiolette lampen uten samtidig å sette på varmeelementet.

Jeg lot meg ikke avskrekke, og rigget opp begge lyspærene ved siden av hverandre over den hjemmelagde bøttefellen, og lot dem stå på over natten. Neste morgen kom jeg ned til en delvis suksess. Den ultrafiolette lampen hadde tiltrukket seg en rekke møll, men uheldigvis var de blitt sprøstekte av varmelampen: Fellen var full av forkullede møll. Ikke helt det jeg var ute etter. I frustrasjon prøvde jeg å skru fra hverandre lampene for å skille de to lyspærene. Jeg tror ikke jeg hadde begynt med fysikk på skolen ennå (jeg var rundt ni år), så dette var uvegerlig snakk om å famle i blinde. Da jeg slo på 25

Mitt liv med humler

den modifiserte lampen, denne gangen kun med ultrafiolett lys, lød et høyt smell. Den ultrafiolette lyspæren eksploderte.

Jeg satte sammen mors lampe igjen, la den tilbake i skapet og håpet at hun aldri ville legge merke til det. Det gjorde hun naturligvis. Det skulle gå mange år før jeg fikk spart sammen til en ekte «Robinsons kvikksølvdamplampe» (en helt fantastisk dings, forresten, som lyser opp hele nabolaget med en nifs glød og tiltrekker seg møll på flere kilometers avstand).

I mellomtiden vokste møllsamlingen min ganske langsomt.

Jeg var ikke bevisst på det den gangen, men barndommen min sammenfalt med en katastrofal periode i den britiske landsbygdas historie, i hvert fall sett fra en sommerfugls eller en humles ståsted. Shropshire kan høres idyllisk ut, men det er misvisende. Det var og er en relativt landlig, grønn og behagelig del av Storbritannia, men er ikke lenger det tilfluktsstedet for dyreliv som det en gang var. Jeg flyttet dit i 1972, og begynte på universitetet i 1984. I helgene spaserte jeg ofte sammen med vennene mine til Shropshire Unionkanalen rundt tre kilometer unna, og lette etter fuglereir i hekkene langs veien. Da jeg begynte med dette, krysset jeg femten jorder, alle omgitt av hver sin hekk. Innen jeg begynte på universitetet, gikk den samme spaserturen over ett jorde – et kjempestort et. Hekkene der jeg pleide å lete etter fugleegg, var blitt røsket opp, den ene etter den andre. En stor del av selve kanalen var blitt fylt igjen, dekket med jord, og var nå bare en del av åkeren. Der humlene en gang hadde funnet bjørnebær i hekkene, marianøkleblom langs kanten av hekkene og åkersvinerot ved bredden av kanalen, var det nå bare et hav av korn, et ensidig jordbruk som strakte seg over hele 26

Forord

landskapet. De samme endringene foregikk nesten overalt i det britiske lavlandet, og sveipet over hele Vest-Europa.

Disse endringene lå bak nedgangen i og – i noen tilfeller – utryddelsen av mange arter, og landsbygda vår er blitt et langt fattigere sted som følge av det. Men slaget er ikke tapt. Vi har sakte og prøvende begynt å finne måter å rette opp skaden på. Vitenskapelige studier avdekker hvordan vi best kan kombinere et effektivt jordbruk med å ta vare på naturen.

En rekke subsidier er tilgjengelige for jordbrukere for å støtte dem i å oppmuntre dyrelivet. Britene har en særegen og unik kjærlighet til naturen med dens flora og fauna, og det er stor oppslutning om å bevare den. For å dra nytte av dette etablerte jeg Bumblebee Conservation Trust i 2006, en veldedig organisasjon som vier seg til å redde humlene våre, og til min store glede har stiftelsen blomstret. Den har nå over åtte tusen betalende medlemmer, og de skaper blomsterrike habitater for humler over hele Storbritannia, fra Kent til Pembrokeshire og Caithness. Det meste av faunaen holder stand, og med vår hjelp kan den vokse igjen. Noen ganger kan til og med arter som har vært fullstendig forsvunnet, vende tilbake. Men det er temaet i første kapittel …