[start tittel]
Judith Schalansky Sjiraffens hals En dannelsesroman
Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen Forlaget Press
Naturens balanse [start kap]
«Sitt», sa Inge Lohmark, og klassen satte seg. «Slå opp boka på side syv», sa hun, og de slo opp boka på side syv. Så begynte de med økosystemene, naturens balanse, det gjensidige avhengighetsforholdet mellom artene, mellom levende organismer og deres omgivelser, samspillet mellom fellesskap og rom. De gikk fra blandingsskogens næringsnett til engens næringskjede, fra elvene til sjøene, og til slutt kom de til ørkenen og til vadehavet. «Som dere ser, er det ingen – ingen dyr, ingen mennesker – som kan eksistere helt alene. Det er konkurranse mellom de levende organismene. Og av og til noe som kalles samarbeid. Men det er heller sjelden. De viktigste formene for samliv er konkurranse og jeger–bytte-forhold.» Inge Lohmark tegnet piler på tavla fra mose-, lav- og sopparter til meitemark og hjortebiller, pinnsvin og spissmus, deretter til kjøttmeis, til rådyr og til hauk, og til slutt en siste pil til ulven. Litt etter litt oppsto den pyramiden hvor mennesket satt på toppen ved siden av et par rovdyr. «Faktum er at det ikke finnes dyr som spiser ørner eller løver.» Hun tok et skritt tilbake for å betrakte den ruvende kritttegningen. Pilskjemaet forente produsenter med primær- og
6 naturens ba l a nse
sekundærkonsumenter, framstillere med første-, andre- og tredjeforbrukere samt med de uunngåelige bittesmå nedbryterne. Alle var forbundet med hverandre gjennom åndedrett, varmetap og tilvekst av biomasse. I naturen hadde alt sin plass, og selv om det kanskje ikke gjaldt hvert eneste vesen, så hadde i hvert fall hver art sin bestemmelse: å spise og bli spist. Det var fantastisk. «Skriv det inn i heftet.» Det hun sa, ble gjort. Året begynte nå. Juniuroen var definitivt forbi, tiden for trykkende varme og nakne overarmer. Da stekte sola gjennom glassfronten og forvandlet klasserommet til et drivhus. I tomme bakhoder spiret forventningene til sommeren. Bare tanken på at de om ikke lenge kunne kaste bort dagene på ingenting, frarøvet barna enhver konsentrasjon. Med svømmebassengøyne, fet hud og svett frihetstrang hang de over stolene og døste ferien i møte. Noen ble urolige og utilregnelige. Andre spilte underdanige på grunn av den nært forestående karakterboka og la biologibesvarelsene på kateteret slik katter bærer nedlagte mus inn på stueteppet. Bare for å kunne spørre etter karakteren i neste time, med kalkulatoren parat, ivrige etter å regne ut hvor mye de hadde forbedret gjennomsnittet med, tre desimaler etter komma. Men Inge Lohmark var ikke blant de lærerne som ble bløthjertede på slutten av skoleåret, bare fordi de snart kom til å miste sine vis-à-vis. Hun var ikke redd for at hun, helt overlatt til seg selv, skulle skli ned i betydningsløsheten. En del kolleger ble hjemsøkt av en direkte kjærlig ettergivenhet et-
hundebendelor m 7
ter som sommerferien rykket stadig nærmere. Undervisningen utartet til en innholdsløs teaterforestilling. Et tankefullt blikk her, en lett berøring der, opp-med-hodet-skaperi, forargelig filmtitting. En inflasjon av gode karakterer, høyforræderi mot karakteren Særdeles godt. For ikke å snakke om uvanen med å avrunde standpunktkarakterene for å løfte et par håpløse tilfeller opp til neste klassetrinn. Som om man hjalp noen med det. Kollegene skjønte simpelthen ikke at det var deres egen helse det gikk ut over når de innlot seg med elevene på den måten. De var jo ikke annet enn blodsugere som tok all livsgnisten fra en. De livnærte seg av lærerpersonalet, av dets ansvarsfølelse og frykt for å krenke tilsynsplikten. Uavlatelig kastet de seg over en. Med idiotiske spørsmål, ynkelige ideer og uappetittlige betroelser. Ren og skjær vampyrisme. Inge Lohmark lot seg ikke lenger slite ut. Hun var kjent for å holde tøylene stramme og båndet kort, helt uten raserianfall og nøkkelknippekasting. Og det var hun stolt av. Man kunne alltids løsne grepet. Av og til en gulrot fra klar himmel. Det som var viktig, var å vise elevene retningen, sette skylapper på dem for å fremme konsentrasjonsevnen. Og hvis det virkelig var mye bråk, kunne man bare skrape fingerneglene mot tavla eller fortelle om hundebendelorm. Det var uansett best å la elevene føle at de var prisgitt henne hvert eneste sekund. Istedenfor å innbille seg at de hadde noe som helst de skulle ha sagt. Hos henne var det ingen medbestemmelsesrett og ingen valgmulighet. Ingen hadde noe valg. Det fantes naturlig utvalg, det var alt.
8 naturens ba l a nse
Året begynte nå. Selv om det for lengst var i gang. For henne begynte det i dag, den 1. september, som i år falt på en mandag. Og Inge Lohmark formulerte sine gode forsetter nå, mens sommeren var på hell, ikke på den grelle nyttårsaften. Hun var alltid glad for at det var skolealmanakken som brakte henne trygt over kalenderårsskiftet. Ganske enkelt bla om, helt uten nedtelling og klirring i sjampanjeglass. Inge Lohmark så utover de tre benkeradene uten å bevege hodet så mye som en centimeter. Det hadde hun perfeksjonert i løpet av alle disse årene: det allmektige, ubevegelige blikket. Ifølge statistikken var det alltid minst to av elevene som faktisk interesserte seg for faget. Men statistikken så ut til å være i fare. Gausskurve meg her og gausskurve meg der. Hvordan i all verden hadde denne gjengen klart å komme inn på gymnaset? Man kunne se det på dem at de bare hadde drevet dank de siste seks ukene. Ingen hadde åpnet en bok. Sommerferie. Ikke like lang som før. Men fremdeles for lang! Det ville ta minst en måned før man fikk vent dem til skolens biorytme igjen. Hun slapp i det minste å høre på historiene deres. Sånt kunne de fortelle til Schwanneke, som organiserte en blikjent-lek med hver nye klasse. Etter en halv time var alle deltakerne viklet inn i trådene fra et rødt ullnøste og kunne navnene og hobbyene til sidemannen utenat. Kun et par plasser hist og pist var opptatt. Dermed ble det påfallende hvor få de var. Et sparsomt publikum i hennes naturteater: tolv elever – fem gutter, syv jenter. Den trettende hadde gått tilbake til realskolen, selv om Schwanneke hadde
pa r asittisme 9
lagt seg kraftig i selen for ham. Med flere timers ekstraundervisning, hjemmebesøk og psykologisk vurdering. En eller annen konsentrasjonsforstyrrelse. Hva det nå var alt sammen! En rekke utviklingsforstyrrelser man hadde lest seg til. Etter lese- og skrivevansker kom regnevansker. Hva ble det neste? Biologiallergi? Før fantes det bare usporty og umusikalske elever. Og de måtte likevel legge på sprang og synge med. Det var bare et spørsmål om vilje. Det lønte seg rett og slett ikke å dra med seg de svake. De var kun ballast som hindret de andres framgang. Fødte vaneforbrytere. Parasitter på en sunn klassekropp. De mindre lyse hodene kom uansett til å falle fra før eller siden. Det var tilrådelig å konfrontere dem med sannheten så tidlig som mulig, istedenfor å gi dem en ny sjanse hver gang de mislyktes. Konfrontere dem med sannheten om at de simpelthen ikke hadde forutsetninger for å bli et fullverdig, altså nyttig, medlem av samfunnet. Hva skulle dette hykleriet være godt for? Alle kunne ikke klare det. Og hvorfor skulle de egentlig det? Det var noen blindgjengere i hvert årskull. I noen tilfeller skulle man være glad hvis man klarte å trene dem opp i et par grunnleggende dyder. Høflighet, punktlighet, renslighet. Det var synd at det ikke lenger ble gitt karakterer i oppførsel. Orden. Flid. Deltakelse. Atferd. En fallitterklæring for dette utdanningssystemet. Jo senere man ble kvitt en taper, desto farligere ble han. Begynte å utpresse sine medmennesker og stille uberettigede krav: om presentable avgangskarakterer, om en positiv attest, og muligens også om en godt betalt arbeidsplass og et lykkelig
10 naturens ba l a nse
liv. Et resultat av mange års oppbakking, kortsynt velvilje og lettferdig storsinn. Den som innbilte de håpløse tilfellene at de hørte hjemme her, burde ikke bli forundret hvis disse på et eller annet tidspunkt marsjerte inn på skolen med rørbomber og salonggeværer for å ta hevn for alt de hadde blitt lovet, år etter år, og som de gang på gang hadde blitt snytt for. Deretter et hav av levende lys. Nå for tiden insisterte jo alle på selvrealisering. Det var latterlig. Ingenting og ingen var rettferdig. I hvert fall ikke et samfunn. Bare naturen, kanskje. Det var ikke for ingenting at seleksjonsprinsippet hadde gjort oss til det vi var i dag: den levende organismen med de aller dypeste furene i hjernen. Men Schwanneke med sitt integrasjonshysteri hadde atter en gang ikke klart å dy seg. Hva kunne man egentlig forvente av en som formet bokstaver og halvsirkler av benkerader og stoler: Lenge var det en stor U, som liksom omfavnet kateteret. Nylig var det til og med en kantete O, slik at hun var forbundet med alle og det ikke lenger var noen begynnelse og slutt, men bare det runde øyeblikket, hadde hun kunngjort på lærerværelset. Hun lot ellevteklassingene bruke fornavnet hennes. Vi skal kalle henne Karola, hadde Inge Lohmark hørt en elev si. Karola! Du store tid. De var da ikke hos frisøren! Inge Lohmark var og ble fru Lohmark, noe som var ekstra viktig å understreke idet elevene begynte i niende klasse. Det var en vane fra hennes egen sosialistiske konfirmasjonsfeiring det leveåret. Med verdensrommet, Jorden, mennesket og en sosialistisk nellikbukett. Det fantes ingenting som mer effektivt kunne minne dem om egen uferdighet og holde dem på avstand.
modning av kjønnskjertler 11
I et profesjonelt forhold inngikk ingen nærhet, ingen forståelse. Patetisk, men forståelig at elevene beilet om lærernes gunst. De krøp for makthaverne. Det var derimot utilgivelig hvordan lærere bød seg fram for halvvoksne barn. Halve bakenden på kateteret. De stjal moter og ord. Fargeglade tørklær rundt halsen. Blonde striper i håret. Alt sammen bare for å menge seg med dem. Null verdighet. Det lille som var igjen av anstandsfølelse, ofret de for en kort illusjon om fellesskap. I spissen for alle sto selvfølgelig Schwanneke med sine yndlinger: nesevise tiskejenter som hun innlot seg i samtale med i friminuttene, og stemmeskifteofre som hun holdt det mest primitive nøkkelstimulishowet for, med begjærlige øyne og sminkelepper. Det var vel lenge siden hun hadde sett seg i speilet. Inge Lohmark hadde ingen yndling, og hun kom aldri til å få noen. Den slags svermerier var en umoden overspenthet på ville veier, en hormonelt betinget eksaltasjon som rammet oppvoksende ungdom. Fri fra skjørtekanten til mor, men ennå ikke i stand til å takle tiltrekningen fra det motsatte kjønn. Som erstatning ble en hjelpeløs kjønnsfelle eller en uoppnåelig voksen gjort til adressat for umodne følelser. Rødflammede kinn. Klebrige øyne. Betente nerver. En pinlig forgåelse, som normalt gikk over av seg selv når kjønnskjertlene var ferdig modnet. Men naturligvis: Den som manglet faglig kompetanse, kunne bare bli kvitt pensumet ved hjelp av seksuelle signaler. Smiskende lærerstudenter. Såkalte yndlingslærere. Schwanneke. Hvordan hun på lærerkonferansen hadde forsvart sitt en-
12 naturens ba l a nse
gasjement for den idioten i åttende. Hadde rynket pannen og ropt ut i kollegiet med sminket munn: Vi trenger til syvende og sist hver eneste elev! Det eneste som manglet, var at hun, hun av alle, den barnløse Schwanneke, som attpåtil ganske nylig var blitt forlatt av sin mann, skulle begynne å snakke om at barna var framtiden. Framtid, liksom. Disse barna her var ikke framtiden. De var strengt tatt fortiden: Foran henne satt niende klasse. Det var den siste som skulle gå på Charles Darwin-gymnaset og ta avgangseksamen om fire år. Og Inge Lohmark skulle spille rollen som klasseforstander. Enkelt og greit klasse 9. De trengte ikke lenger bokstavene A til G, som de før hadde pleid å henge på klassenummeret. Med årskull like sterke som et kompani i krig – i hvert fall tallmessig. De hadde så vidt klart å skrape sammen en klasse en gang til. Nærmest et mirakel, for det var årskullet med det laveste fødselstallet i hele delstaten. Klassetrinnene under hadde det ikke vært nok elever til. Heller ikke da det ryktes at det betydde slutten for Darwin, og kollegene fra de tre regionalskolene ble enige om gi gymnaset sine varmeste anbefalinger. Konsekvensen var at hvert eneste noenlunde alfabetiserte barn ble tatt opp i gymnasiaststanden. Det hadde alltid funnes foreldre som var overbevist om at deres barn hørte hjemme på gymnaset, stikk i strid med enhver anbefaling. Men nå var det ikke engang foreldre nok i byen. Nei, slik hun så det, var ikke disse barna noen diamanter i evolusjonens krone. Utvikling var noe annet enn vekst. At kvalitativ og kvantitativ forandring stort sett foregikk uavhengig av hverandre, var noe som her ble demonstrert skrem-
modenhetstilsta nd 13
mende tydelig. På denne uavklarte terskelen mellom barndom og ungdom var ikke naturen akkurat noe vakkert skue. En fase i utviklingen. Landvirveldyr i vekst. Skolen en innhegning. Nå kom den forferdelige tiden, utlufting av klasserommet mot lukten av dette alderstrinnet, moskus og frigjorte feromoner, trangheten, kroppene som langsomt tok form, svette knehaser, kvisete hud, matte øyne, en ustanselig vekst og frodighet. Det var mye lettere å lære dem noe før de ble kjønnsmodne. Og det var en sann utfordring å forstå hva som foregikk bak de sløve fasadene: om de lå foran, slik at de var umulig å innhente, eller om de hang langt etter grunnet omfattende omstruktureringer. De manglet enhver bevissthet om sin egen tilstand, og ikke minst disiplin til å overvinne den. De stirret rett ut i luften. Apatiske, overveldet, utelukkende opptatt av seg selv. Uten å protestere ga de etter for sin egen dovenskap. Tyngdekraften syntes å ha tredobbel virkning på dem. Alt var en enorm anstrengelse. Hver eneste gnist av energi som disse kroppene hadde til rådighet, ble brukt opp i den smertefulle metamorfosen, som på ingen måte sto tilbake for en puppes omstendelige forvandling til larve. Den resulterte riktignok bare i sjeldne tilfeller i en sommerfugl. Det å bli voksen krevde nå engang disse uformelige mellomformene, hvor sekundære kjønnskjennetegn spredde seg som byller. At menneskets utvikling måtte ha vært en møysommelig prosess, ble her demonstrert i hurtig film. Det var ikke bare ontogenesen som rekapitulerte fylogenesen, men også puberteten. De vokste. Dag ut og dag inn. I rykk og napp
a ntropogenese 15
og i løpet av sommeren, slik at man hadde sin fulle hyre med overhodet å kjenne dem igjen. Føyelige jenter forvandlet seg til hysteriske beist, og oppvakte gutter til flegmatiske lømler. Dertil de keitete forsøkene på å velge seg en partner. Nei, naturen var ikke original. Men rettferdig. Det var en sykdomsliknende tilstand. Man kunne bare vente på at den gikk over. Jo større og eldre et dyr kunne bli, desto lenger trakk ungdomsstadiet ut. Mennesket skulle bruke rundt en tredjedel av levetiden på å bli modent. I gjennomsnitt tok det atten år før et menneskebarn kunne forsørge seg selv. Wolfgang måtte betale for sine barn fra første ekteskap helt til de fylte 27. Der satt de, altså, disse ferskingene i livet. Spisset blyanter og tegnet av pyramiden på tavla mens de løftet og senket hodet i femsekunderstakt. Ennå ikke fullt utformet, men med en freidig selvfølgelighet, med et krav om absolutte sannheter, noe som var skamløst og anmassende. De var ikke barn lenger, som alltid og overalt måtte lene seg til noe, og som med syltynne unnskyldninger ignorerte individualdistansen, framprovoserte berøringer og stirret utilslørt på en, akkurat som ungdomsbøllene på bussen. De var unge voksne, allerede forplantningsdyktige, men ennå umodne som for tidlig innhøstet frukt. For dem var Inge Lohmark helt sikkert aldersløs. Det var enda mer sannsynlig at de bare syntes hun var gammel. En tilstand som for elevene hennes aldri ville forandre seg. Den som var ung, ble eldre. Gammel var og ble gammel. Hun hadde for lengst overskredet sin halveringstid. Heldigvis. Da ble hun i det minste forskånet for å forandre seg nevneverdig for øynene på dem. En beroligende tanke. Hun kom derimot til å se disse
16 naturens ba l a nse
menneskene vokse opp, som hun hadde sett andre vokse opp. Og den vissheten gjorde henne mektig. Fremdeles var alle til forveksling like, en flokk på vei mot klassemålet. Men allerede innen kort tid ville de bli motbydelig selvstendige, komme på sporet av noe og finne medsammensvorne. Og hun selv ville begynne å ignorere de sløve økene og i all hemmelighet satse på en av fullblodshestene. Et par ganger hadde hun hatt riktig god teft. Blant dem hadde det vært en pilot og en kvinnelig marinbiolog. Slett ikke noe dårlig utbytte for en by i provinsen. Helt fremst satt et forskremt prestebarn, som var oppvokst med treengler, voksflekker og blokkfløyteundervisning. På bakerste rad satt det to utspjåkete berter. Den ene tygde tyggegummi, den andre var besatt av det sorte hingsthåret sitt, som hun ustanselig glattet og undersøkte lokk for lokk. Ved siden av dem satt en lysblond knert på størrelse med en fjerde klassing. Sørgelig hvordan naturen her demonstrerte kjønnenes ulike utvikling. Ytterst til høyre borte ved vinduet satt et lite herredyr med åpen munn og vippet på stolen. Han ventet bare på å markere reviret sitt med en dum bemerkning. Det manglet bare at han slo seg på brystet. Herredyret måtte sysselsettes. Foran henne lå arket elevene hadde skrevet navnet sitt på, kråketær på vei til å bli en rettsgyldig underskrift. Kevin. Så klart. Hva ellers. «Kevin!» Kevin skvatt i været. «Nevn et par økosystemer i vår region!» Han som satt foran ham, lo skadefro. Bare vent. «Paul, hva er det for slags tre der ute?» Paul kikket ut av vinduet.
seksuell demorfisme 17
«Eh.» Et stusslig kremt. Nesten så man måtte synes synd på ham. «Takk.» Han hadde fått sin porsjon. «Det har vi ikke hatt om», påsto Kevin. At han ikke kunne finne på noe bedre enn som så. En hjerne som et hulorgan. «Jaså?» Nå til hele klassen. Frontalangrep. «Tenk dere om en gang til, alle sammen.» Stillhet. Til slutt rakte hestehalen på første rad opp hånden, og Inge Lohmark ga henne gleden. Selvsagt visste hun det. Det fantes det alltid en sånn en. En sånn liten hestehalehest som trakk undervisningskjerra opp av gjørma. Det var jenter som henne skolebøkene ble skrevet for. Begjærlige etter ferdigpakket kunnskap. Huskeregler som de skrev inn i heftene med glitterpenn. De lot seg fremdeles skremme av lærerens rødblyant. Et tåpelig instrument med tilsynelatende grenseløs makt. Hun kjente dem alle sammen. Hun gjennomskuet dem øye blikkelig. Elever som disse hadde hun hatt haugevis av, klassevis, år etter år. De behøvde ikke innbille seg at de var spesielle. Det var ingen overraskelser. Besetningen ble bare skiftet ut. Hvem sto på rollelisten denne gangen? Et blikk på klassekartet var nok. Benevnelsen var alt. Hver organisme hadde et kallenavn og et familienavn: Art. Slekt. Orden. Klasse. Men i første omgang ville hun bare merke seg fornavnene.
Jennifer Bleket hår. Munnen en strek. Tidlig moden. Selvopptatt fra fødselen av. Ingen bedring i sikte. Skruppelløst brystparti, konkurransebarm.
Saskia Uten sminke muligens pen. Jevnt ansikt, høy panne, nappede øyenbryn og dum-som-etbrød-uttrykk. Tvangsstyrt pelspleie.
Laura Forvokst, fargeløs pannelugg over øyelokkene. Sløvt blikk. Kvisete hud. Ambisjons- og interesseløs. Uanselig som ugress.
Tabea Ulvebarn i slitte bukser og hullete genser. Babyansikt. Forvillede øyne. Krumrygget av å skrive med venstre hånd. Heller ikke særlig lovende på andre måter.
Ellen Tregt tålmodighetsdyr. Buet panne og kaninblikk. Gråtkvalt mine av ertingen i friminuttene. Allerede nå like overflødig som en gammel jomfru. Offer på livstid.
Erika Røsslyng. Velpleid sørgmodighet i bøyd kroppsholdning. Fregner på melkeaktig hud. Avbitte negler. Brunt, pistrete hår. Det ene øyet ute av stilling. Fast, skjevt blikk. Trøtt og samtidig våken.
Ferdinand Vennlig, men urolig vesen. Huløyd. Like mange virvler som et rosettmarsvin. For tidlig innskrevet på skolen. Klart umoden for alderen.
Kevin Snuskete og brautende. Spredt dunvekst på overleppa, talgblomstrende ansikt. Stupid, men krevende – den verste kombinasjonen. Kan bare holdes i ro ved kontinuerlig fôring. Higer etter en omsorgsperson. Moderat forstyrret. En prøvelse.
Paul Kevins tyrenakkede motstander. Vokser raskt og har mye muskler. Uttrykksfullt vesen. Rød manke. Et konstant flir på lepper med god blodgjennomstrømning. En klassiker: intelligent, men lat. Motstandsdyktig og risikovillig.
Annika Brun flette, kjedelig ansikt. Overambisiøs. Gledesløs og flittig som en maur. Foredragskåt. Den fødte elevrådsrepresentant. Anstrengende.
Jakob Et prestebarn. Typisk førsterads-elev. Smalbrystet. Mysende øyne til tross for briller. Nervøse fingre. Håret tykt som muldvarppels. En nesten usømmelig gjennomsiktig hud. Minst tre søsken. Intet ondt i ham.
Tom Ubehagelig korpulent kropp. Knøttsmå øyne i det fete ansiktet. Åndløst uttrykk: Fortsatt ganske omtåket av den nattlige pollusjonen. En hulesalamander hadde vært penere. Sjansen for at han vokser av seg de uheldige proporsjonene, er liten.
20 naturens ba l a nse
Dett var dett. Som vanlig: ingen store overraskelser. Hestehale vesla var allerede ferdig. Hendene flatt på pulten. Trollbundet blikk mot tavla. Inge Lohmark gikk bort til vinduet. Inn i den myke formiddagssola. Så godt det gjorde. Trærne hadde alt begynt å skifte farge. Det nedbrutte klorofyllet gjorde scenen klar for de lysende bladpigmentene. Karotenoider og xantofyller. De langstilkede kastanjebladene, gnagd i stykker av minérmøll, var gule i kantene. At trærne kunne legge så mye arbeid i bladene som de snart ville skilles fra. Akkurat som hun som lærerinne. Hvert år det samme spillet. I mer enn 30 år. Forfra om og om igjen. De var for unge til å verdsette betydningen av kunnskapen de i fellesskap hadde tilegnet seg. Takknemlighet kunne ikke forventes. Her dreide det seg utelukkende om skadebegrensning. I beste fall. Elever var vesener uten hukommelse. De ville alle sammen forsvinne en dag. Og hun kom til å bli værende igjen alene, med hender som var tørre av krittstøvet. I dette rommet, her, mellom samlingen av sammenrullede plansjer og vitrinen med illustrasjonsmateriale: et skjelett med knekte knokler, fettete organattrapper med åpne sår i plasthuden og den utstoppede grevlingen med svimerker i pelsen, som stirret gjennom glasset med døde øyne. Snart kunne de gjøre det samme med henne. Liksom den engelske vitenskapsmannen som ønsket å forbli tilknyttet sitt universitet ut over døden. Å delta på de ukentlige møtene som mumie. Hans siste ønske gikk i oppfyllelse. Man kledde skjelettet i klærne hans. Stoppet dem ut med halm. Balsamerte hode-
demens 21
skallen. Men da var det noe som gikk galt, slik at man endte opp med å montere et vokshode oppå levningene. Hun hadde sett ham da hun var i London. Claudia hadde studert der en gang. Hvordan han satt der, i en diger trekasse bak glass. Med spaserstokk, stråhatt og grønne, semskede hansker, som var helt like det paret hun hadde kjøpt seg i 1987, i den butikken med varer fra Vest-Tyskland. For 87 mark. Lenin sov i det minste og kunne drømme om kommunismen. Men denne engelskmannen var i sitt embete den dag i dag. Daglig beglodde han studenter på deres vei inn i forelesningssalene. Vitrinen var hans grav. Han var sitt eget minnesmerke. Evig liv. Bedre enn organdonasjon. «Gamle mennesker», begynte hun plutselig å si. «Selv når gamle mennesker har glemt alt annet, kan de huske skoletiden.» Hun drømte stadig vekk om da hun gikk på skolen. Først og fremst om da hun tok artium. Hvordan hun sto der og ikke kunne komme på noe som helst. Og når hun våknet, tok det alltid en stund før hun skjønte at hun ikke behøvde å være redd. Hun var på den andre, på den sikre siden. Hun snudde seg. Måpende blikk. Man måtte passe på som en smed. Før man visste ordet av det, diskuterte man allslags vrøvl i undervisningen. Hva man likte å spise til frokost. Årsaker til arbeidsløshet. Begravelse av kjæledyr. Plutselig ble alle i strålende humør, og timen var over. Man måtte lage halsbrekkende overganger, gå armgang tilbake til økosystemene slik at barna som for litt siden hadde vært blide, straks fikk sine tomme ansikter tilbake. Været var det farligste. Fra været var veien kort til ens personlige velbe-
22 naturens ba l a nse
finnende. Men de skulle ikke få vite noe om henne. Det eneste som hjalp, var å ta opp tråden på nøyaktig samme sted som der hun hadde mistet den. Hun gikk overdrevent langsomt tilbake til kateteret. Bort fra de fargerike bladene. Bort fra det skjebnesvangre været. Flukt fremad. «Det finnes Alzheimer- og demenssyke som verken husker navnet på barna eller ektefellen, men som husker navnet på biologilærerinnen sin.» Det var nå engang slik at dårlige erfaringer festet seg bedre enn gode. «En fødsel eller et bryllup kan være en viktig begivenhet, men de er ikke sikret en plass i hukommelsen.» Hjernen, en sil. «Husk det: Intet er sikkert. Sikkert er intet.» Nå hadde hun til og med begynt å banke pekefingeren mot hodet. Klassen kikket forbløffet på henne. Videre i teksten. «Det finnes omkring to millioner arter i verden. Og hvis miljøbetingelsene endrer seg, er de truet.» Komplett mangel på interesse. «Vet dere om noen arter som allerede har dødd ut?» En håndfull små armer i været. «Jeg mener – unntatt dinosaurene.» Armene var straks nede igjen. Denne barneromspesten. De kunne ikke se forskjell på en svarttrost og en stær, men taksonomien til store, utdødde reptiler kunne de på rams. De kunne tegne en skisse av en brachiosaurus etter hukommelsen. Tidlig begeistring for det morbide. Snart kom de til å leke
a rters død 23
med selvmordstanker og vandre rundt på kirkegårder om nettene. Koketterier med det hinsidige. Mer dødstrend enn dødsdrift. «Uroksen, for eksempel. Urvillhesten, gåsegribben, den tasmanske pungulven, geirfuglen, dodoen og – Stellers sjøku!» De hadde jo ikke peiling. «Et kjempestort dyr som levde i Beringhavet. Med en kropp på et tonn, et lite hode og vanskapte lemmer. Huden var flere centimeter tykk og kjentes som barken på gamle eiketrær. Sjøkua var et stillferdig dyr. Den ga aldri fra seg en lyd. Bare når den ble såret, kom det et kort sukk. Den var tam av natur og ville alltid gjerne inn til bredden, slik at man lett kunne klappe den. Men dermed også drepe den.» «Hvordan vet du dette så nøyaktig?» Erika, helt uten videre, uten å rekke opp hånden. Spørsmålet var berettiget. «Jeg har det fra Georg Steller, en tysk naturforsker. Han var en av de siste som så sjøkua i live.» Erika nikket alvorlig. Hun hadde skjønt det. Mon tro hva foreldrene hennes drev med? Før hadde det vært nok med et blikk i klasseboka. Intelligentsia, funksjonærer, arbeidere, bønder. Offiserer hørte til arbeiderne. Pastorer til intelligentsiaen. Ellen rakte opp hånden. «Ja?» «Hva gjorde de med den?» Selvfølgelig, hun været en lidelsesfelle. «Spiste den. Skal ha smakt som oksekjøtt.» Ku var ku.
26 naturens ba l a nse
Men nå tilbake til de levende. «Og hvilke arter står i fare for å dø ut?» Fem armer gikk i været. «Glem panda, koala og hval.» Igjen knakk den ene armen etter den andre sammen. Dyrevern for kosedyr. Bambi-effekten. Maskot for plysjdyrindustrien. «For eksempel en art som finnes hos oss?» Total rådvillhet. «Småskrikørnen er det bare rundt hundre par igjen av her i Tyskland. Noen bønder får til og med penger for å la åkrene ligge brakk. For på den måten kan ørnene lettere overmanne byttene sine. De lever hovedsakelig av firfisler og sangfugler. De legger to egg, men bare en av ungene overlever.» Riktig tonefall. Nå spisset de ørene. «Ungen som klekkes ut først, dreper etternøleren. Den hakker løs på den i et par dager. Til den dør og så blir brukt som føde av foreldrene. Man kaller det medfødt kainisme.» Et blikk mot første rad. Prestesønnen rørte seg ikke. Hadde han allerede mistet barnetroen? For å overleve måtte det mer til enn et bibelsk par som spaserte mot Noahs ark. Altså, en gang til. «Et søsken dreper et annet søsken.» Taus forskrekkelse. «Det er ikke grusomt, det er helt naturlig.» Drap på unger kunne i visse tilfeller til og med være del av yngelpleien. Nå var de våkne igjen. Mord og drap. «Hvorfor legger de da i det hele tatt to egg?» Paul. Det så ut som om han virkelig ville vite det. «Tja, ett i reserve.» Det var svært enkelt.
infa nticid 27
«Og foreldrene?» Tabea gjorde store øyne. «De ser på.» Det ringte ut til friminutt. Dette var bare begynnelsen, første leksjon. Ikke noen dårlig sluttreplikk. Helt på sekundet. Det ringte ikke ut, det raslet. Ringeklokka var fortsatt i stykker. Enda hun hadde gått til Kalkowski allerede før ferien. Hadde besøkt ham for første gang, på kontoret han hadde innrettet i den gamle fyrkjelleren. Veggene tapetsert med dyreplakater. Skrivebord med pertentlig orden. Og fremdeles en lukt av kull, selv om de hadde gått over til fjernvarme for mange år siden. Hun hadde bedt ham fjerne pappbiten som avgangselevene hadde festet bak skolebjella som en siste fantestrek. Han hadde lent seg tilbake i den slitte kontorstolen og mumlet noe om hevn. Trettendeklassingenes hevn for et bortkastet år. Han mente det helt alvorlig. Han hørtes nesten ut som Kattner. Alle naturfotografiene på veggen, deriblant et bilde av en toppløs dame. Et nakent dyr blant mange. En gang vaktmester, alltid vaktmester. Men han hadde jo rett. De nye læreplanene, evinnelige diskusjoner fram og tilbake. Beslutninger i delstatsparlamentet, undervisningsdepartementet. Selvfølgelig kunne man ha kommet igjennom pensum på tolv år istedenfor tretten. Til og med på ti år, hvis man utelot alt det overflødige. For eksempel hele kunstsulamitten. Han kunne likevel godt ha reparert ringeklokka. Nå var de faktisk allerede i gang med å stappe bøkene ned i veskene, døra i sikte. Men Inge Lohmark gikk rett til ekstraomgangene. Klare linjer. Fra første time. «Vær så god og reis dere.»
28 naturens ba l a nse
Det hun sa, ble gjort. At hun lot elevene reise seg ved begynnelsen og slutten av timen, var et signal som hadde stått sin prøve, en forsterkning av ringelyden. Hennes undervisningsmetode besto av en rekke tiltak som hadde utviklet seg og blitt mer og mer spesialisert i løpet av hennes liv som lærer. Før eller siden erstattet erfaring all viten. Bare det som hadde stått sin prøve i praksis, var sant. «Til torsdag …», hun trakk pusten dypt for å drøye tiden enda litt til, «ber jeg dere gjøre oppgave 5 og 6.» Kunstpause. «Nå kan dere få lov til å gå.» Det lød nådig. Det var også meningen. De styrtet øyeblikkelig ut. Inge Lohmark åpnet vinduet. Endelig frisk luft. Det raslet i bladene. Leirbålsluft. Det var vel allerede en eller annen som brente løv. Puste dypt inn. Det gjorde godt. Det luktet høst. Hver gang man trodde at ingenting ville forandre seg, at alt bare fortsatte på samme måte, kom den neste årstiden. Tingenes naturlige gang. Minnene kom som på refleks. Hva hadde skjedd det siste året? Kattners kunngjøring. Bestyrtede kolleger. Hva hadde de trodd, da? At en akademisk storfamilie ville flytte hit i siste sekund? De måtte i så fall ha vært mormoner. Den innavlede ungeskokken hadde uansett ikke klart å komme inn på gymnaset. Og i fjor? De første strutsene. Ni dyr som Wolfgang hadde iført forskjellig fargede strømpebånd, slik at han kunne skjelne dem fra hverandre. Ni strutser som løper over engen med fargeglade stroppeholdere. Det hadde blitt folkesnakk. Hver dag kom det skuelystne. Åtte hunner, en hann. Siden den gang hadde det blitt 32 dyr. En skoleklasse. I hvert fall før i tiden.
nesledyr 29
Hun låste klasserommet. «En tanke høyere, takk.» Det var bare det som manglet. På gangen sto Schwanneke med to elever fra ellevte. De to guttene presset en ramme mot veggen. Schwanneke på tåspissene ved vinduet. Hun dirigerte og veivet med armene. En kort kjole over jeansene. Fang meg, jeg er våren. «Ja, det blir bra.» Hun sprikte med fingrene i været. «Åh, fru Lohmark!» Schwanneke spilte glad. «Jeg tenkte vi kunne pynte opp litt i gangen. Og siden vi starter skoleåret med impresjonismen …» Faktisk, på veggen hang det nå en sumpaktig smørje i tverrformat. «Så tenkte jeg at … Monets vannliljer passer så fint sammen med dine maneter.» Hun klappet i hendene. «Jeg tenkte at manetene dine kunne trenge litt selskap.» Det var ikke til å tro. At hun virkelig våget å spikre de urteaktige vannplantene opp på veggen, kun tre håndsbredder fra de praktfulle medusaene. Ille nok at formingsrommet lå i samme etasje og elevene hele tiden lagde flekker bortetter gangen med vannfargesprut. Hittil hadde hun holdt seg til markeringen. Karola Schwannekes vegg var på den andre siden av doene, Inge Lohmarks på denne siden. Nå gikk det virkelig for langt. Men skulle hun yppe til strid allerede første skoledag på grunn av et par stygge bilder? Bare bevare roen. Det kloke dyret forholder seg avventende. «Haeckels maneter, kjære kollega. Det er fremdeles Haeckels maneter.»
32 naturens ba l a nse
«Det er inntrykket det dreier seg om, derav også navnet. Det dreier seg nemlig om impresjonen, det helt, helt, umiddelbare.» Nå kom Schwanneke skikkelig på glid. De to ellevte klassingene sto og hang, nikket dumt og turte ikke å stikke av til friminutt. Ene og alene fordi de fikk lov til å kalle henne Karola. Det plumpt utflytende tverrformatsbildet forestilte en uhyrlig flimring. Mugne flekker på farger i oppløsning. Alt slo rot i slammet, i bunnen av en pytt, i brakkvann. Råtnende sødme og mugglukt. Modernisme meg her, modernisme meg der. Naturens skjønnhet krevde ingen fremmedgjøring. Kun med ytterste presisjon kunne man nærme seg den. Haeckels maneter, derimot, var av en slik besnærende klarhet, en slik gripende prakt: en lommemanet sett nedenfra med den syrinfargede, krusete strålekransen, det åttekantede munnrøret liknet et blomsterbeger. I midten skivemanetens purpurrøde trakt. Tentakelhåret bølget seg og hang ned fra et blårysjet underskjørt. Omgitt av bittesmå søstre, krystallinsk utsmykket med stjerner. Og lengst til høyre blomstermanetens glassaktige herlighet, med en nuppete skjerm det vokste to bortimot symmetriske fangtråder ut av. Yppige girlandere, med røde nesleknapper, som om de var dekket av perler. Innrammet av to tverrsnitt. Det ene med en Rembrandt-tulipans rød-hvit-flammende fjærdrakt, det andre ensartet som en kaukasiers hjerne. Hun hadde tatt disse praktfulle arkene ut av medusamonografien, en bok med stive permer som hun hadde funnet i skolearkivet. Arkiv og arkiv. Et hull i kjelleren, dit de hadde
medusa er 33
forvist fillete veggaviser, portretter bak glass og bilder i tynne rammer, lerretstrykk spent på sponplater. Dyrepark-Peter med de røde bollekinnene, det unge paret på stranden ved Østersjøen og solsikkene som var falmet av dagslyset. Veggene hadde plutselig vært veldig nakne. Inntil Kalkowski hadde rammet medusaene inn i sølvfargede kasser for henne. Synet av dem var en fryd hver eneste dag. I begynnelsen var maneten. Alt annet kom senere. Dens fullkommenhet var og ble uoppnåelig, intet tosidig dyr var så vakkert. Ingenting overgikk radial symmetri. Nok om det. «Maneter lever i saltvann, vannliljer i ferskvann. Ha en fin dag, fru Schwanneke.» Det var meningsløst å krangle med en person som manglet enhver sans for ekte skjønnhet, for virkelig storhet.
I skolegården var de små samlet til storefri. De eldste hadde den siste tiden kunnet nyte det privilegium å få bli i klasserommet. Inge Lohmark hadde vært imot det. Frisk luft og sollys var sunt for organismer i alle aldre. Ikke minst på grunn av energiomsetningen. Det var følgelig bare tiendeklassingene som sto under den forvitrede veggmosaikken med kran, rakett og kortbølgeradio, forsamlet rundt en søppeldunk. Rørende hvor klønete de var når de prøvde å skjule sneipene sine, slik at hun mistet helt lysten til å gjøre det hun burde. De hilste til og med pent. Det var riktignok kjederøykeren Bernburg som hadde inspeksjon, men hun var ikke å se noe
Sjiraffens hals © Suhrkamp Verlag Berlin 2011 All rights reserved by and controlled through Suhrkamp Verlag Berlin Originaltittel: Der Hals der Giraffe Norsk utgave: © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag og sats: Judith Schalansky Sats tilrettelagt for norsk utgave av Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Miller Text 9,6/14 pkt Papir: Munken Print White 90 g Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram
ISBN 978-82-7547-535-8 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no Illustrasjon s. 14: Barbara von Damnitz © BLV Buchverlag Illustrasjon s. 24/25: Peter Visscher © Dorling Kindersley