Høyblokken by Forlaget Press

Hﾃ郎BLOKKEN En bygningsbiografi

Hugo Lauritz Jenssen

Kolofon Høyblokken. En bygningsbiografi © Forlaget Press 2013 Design: Andreas Rød Skilhagen Boken er satt med: Tiempos og Century Schoolbook Repro: Elanders Fälth & Hässler, Värnamo, Sverige Papir: 120g Munken lynx rough og 90g Multiart gloss Trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, Polen 2013 Forlaget Press retter en stor takk til DEXTRA Photo/Teknisk Museum for sjenerøst samarbeid og tilgang til bilder fra Teigens Fotoatelier. Takk også til Norsk Arkitekturmuseum/ Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd Institusjonen Fritt Ord ISBN 978-82-7547-577-8 Materialet er vernet etter åndsverk loven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no Takk Denne boken ble til etter at forfatteren i januar/februar 2012 skrev en større artikkel om Høyblokken for magasinet D2 (Dagens Næringsliv). Ideen til artikkelen kom fra redaksjonsledelsen ved Anna B. Jenssen, Line Blikstad og Bjørnar Valdal. Disse fortjener en stor takk, i likhet med Nils Vik og Morten Sørdal (begge i D2). Underveis så jeg at det rike kildematerialet, spenningen i Høyblokkens biografi og tomtens rike historikk fortjente større plass. Og la det være sagt: Selvsagt kan enkelte resonnementer og formuleringer fra D2-artikkelen gjenfinnes i denne boken. Takk til muntlige kilder og hjelp somme sporfinnere i historie og arkiver (for de feil, misforståelser og mangler som måtte finnes, har selv-

sagt kun forfatteren ansvar): Anders Amlo (Riksantikvaren), Liv Bentsborg (Norsk Folkemuseum), Johan Brun (fotograf), Peter Butenschøn (arkitekt/forfatter), Anne Birgit Gran Lindaas (Oslo Museum/ Bymuseet), Nina Frang Høyum (Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design), Per Jahren (P.J. Consult AS), Åsa Kalvaa (Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet), Ole H. Krokstrand (Norsk Betongforening), Helge Kvandal (Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet), Arne B. Langleite (DEXTRA Photo, Teknisk Museum), Hege Langlo (Patentstyret), Trude Måseide (Statsministerens kontor), Vegard H. Skuseth (Oslo Museum/ Bymuseet), Bente Aass Solbakken (Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design), Morten Stige (Byantikvaren i Oslo), Elisa Storchi (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek), Torborg Strand (Riksantikvaren), Morten Thorkildsen (Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design), Thea Tønnessen (Nasjonal museet for kunst, arkitektur og design), Kaja Tærud Westengen (Oslo byarkiv), Jan Robert Williamsen (takk for hjelp med bildene av kunsten i Høyblokken). Muntlige sitater og opplysninger fra intervjuer gjort i januar og februar 2012 til forfatterens artikkel i D2: Tore Bekkevold, Arve Edvardsen, Bibbin Hesstvedt, Åse Kleveland, Carl Nesjar, Kjell Nielsen, Herman Rolfsen, Inger Sitter, Svein Skarstein, Øivind Skøien, Odd Tandberg, Espen Viksjø, Tone Viksjø Grøstad, Kåre Willoch. Takk også til Sylvia A. Antoniou, Agnete Brun, Nils Voje Johansen, Trine Tandberg og til Biblioteket ved Arkitektenes Hus. Klipparkivet på Oslo Museum/ Bymuseet har vært til uvurderlig hjelp. Wikipedia og Den digitale bokhylla på Nasjonalbiblioteket har vært gode verktøy. En særlig takk til Ane og Ib Lauritz for utålmodig tålmodighet.

Bildene s. 183–94: s. 183 Einar Gerhardsen og Sovjetunionens leder Nikita Khrustsjtsjov. 29. juni, 1964. s. 184 John Lyng og USAs visepresident Lyndon B. Johnson, 11. september 1963. s. 185 Gro Harlem Brundtland og Russlands president Mikhail Gorbatsjov, 5. juni 1991. s. 186 Oddvar Nordli og Israels utenriksminister Moshe Dyan, mai 1978. s. 187 Kåre Willoch og Kinas statsminister Ziyang Zhao, 12. juni 1984. s. 188 Gro Harlem Brundtland og Zimbabwes statsminister Robert Mugabe, 27. september 1981. s. 189 Gro Harlem Brundtland og Storbritannias statsminister Margaret Thatcher, 12. september 1986. s. 190 Thorbjørn Jagland og formann i Folkerepublikken Kinas Folkekongress Qiao Shi, 3. april 1997. s. 191 Kjell Magne Bodevik og Finlands statsminiter Matti Vanhanen, 8. november 2003. s. 192 Per Borten og Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandt, 24. april 1970. s. 193 Lars Korvald og FNs general sekretær Kurt Waldheim, 11. mai 1973. s. 194 Jens Stolenberg og USAs president Barack Obama, 10. desember 2009.

Innhold

Innledning KOLOSSENS SKYGGE 7 I DRØMMEN OM AKROPOLIS 17 II BRUTAL. STYGG. RÅ 73 III EN KUNSTPARADE I BETONG 145 Epilog UTSIKT FRA FYRTÅRNET 171

Innledning

KOLOSSENS SKYGGE

Kolossens skygge

Hele Høyblokken ristet. Den kraftige detonasjonen klokken 15.25.22 fredag 22. juli 2011 var det mest alvorlige anslaget mot det politiske maktapparatet i Norge siden 9. april 1940. Åtte mennesker ble drept momentant. Ti fikk livstruende eller alvorlige skader. Eksplosjonen forvandlet Regjeringskvartalet til en slagmark. Høyblokken og byggene rundt ble påført store skader. Hele resepsjonsområdet og kantinen ble rasert. Vinduer ble blåst ut. Interiør ble smadret. Der bombebilen sto, hadde det åpnet seg et to etasjer dypt krater ned i det underjordiske tunnelsystemet. Dette ble en prolog til massakren på Utøya litt senere på dagen. Flere generasjoner av nordmenn vil så lenge de lever, fortelle hverandre nøyaktig hvor de befant seg denne dagen; de vil bringe videre fortellingen om terroristens ofre gjennom å fortelle hva de selv gjorde (uansett hvor trivielt eller prosaisk det måtte være), og hvor de befant seg da bomben gikk av i en varebil som stod tett inntil Høyblokkens grå betongmur. Her er én slik historie: Jeg og min to år gamle sønn, som jeg denne sommervarme ettermiddagen hadde hentet i barnehagen lenger øst i byen, satt på 37-bussen. Den lange, røde leddbussen stanset og ble stående i Schweigaards gate, like ved Oslo bussterminal. Bussen skulle normalt

kjørt videre til Stortorget, inn Grubbegaten, passert mellom Høyesterett og Finansdepartementet og videre gjennom Akersgaten (med stoppested rett foran Høyblokken). Nå sto bussen urørlig. Med ett snakket alle busspassasjerene i mobiltelefonen. Tekstmeldinger ble sendt. Bussjåføren opplyste over høyttaleren at «noe alvorlig hadde skjedd». Så kjørte han en lang omvei rundt Regjeringskvartalet. Da støvet og sjokket etter bomben hadde lagt seg, var det som om enkelte aspekter ved selve bygget trådte klarere frem. Bomben hadde forvandlet Høyblokken til en monumental ruin. Men terroristen hadde ikke maktet å få bygget til å rase sammen. Selve bygningskroppen virket utvendig intakt. På innsiden var skadene omfattende. Bygget ble med ett synlig som et nasjonalt symbol. 22. juli-kommisjonen beskrev Høyblokken og Utøya som «klassiske terrormål». Høyblokken var «det mest symboltunge og sentrale myndighetsmål» i Norge. Likevel utløste ikke terrorhandlingen en allmenn omsorg for betongkolossen. Mange stemmer skulle argumentere for at bygget nå måtte rives, selv om det rent bygningsteknisk skulle vise seg å stå støtt og sikkert også etter bomben. Paradoksalt nok var Høyblokken i større

HØYBLOKKEN

fare etter å ha klart seg gjennom et terrorangrep som hadde som mål å legge den i grus, enn den noen gang hadde vært før. Dersom bygget rives, vil bomben kunne overskygge dets øvrige historie – slik at terroren blir selve fortellingen om Høyblokken. Angrepet den 22. juli 2011 vil uansett forbli en uløselig del av Høyblokkens historie. Rettssaken mot Anders Behring Breivik ble holdt i Sal 250 i Oslo tinghus fra 16. april til 22. juni 2012. Her kom det frem at han hadde vurdert en rekke andre terrormål i hovedstaden, men at han valgte Høyblokken fordi man kunne kjøre rett inn foran bygget. Den 22. juli ble bombebilen parkert «på motsatt side av det han hadde tenkt», fordi denne parkeringsplassen var opptatt. Bombeekspert i Forsvaret Svein Olav Christensen fortalte om rekonstruksjonen av bomben, og at betongsøylene som bærer bygget, ikke hadde fått større skader enn «små merker» da fragmenter fra bilbomben traff bygget. Trykkbølgen fra eksplosjonen var ikke kraftig nok til å få bygget til å rase sammen. Bomben måtte da ha vært mye større. Kunsten som var sandblåst inn i Høyblokkens vegger, ble ikke ødelagt. Men Hannah Ryggens teppe «Vi lever på en stjerne» ble skadet. En flenge flerret den nedre delen av

kunstverket (som raskt ble berget ut av bygget i temmelig miserabel tilstand). Flengen skal ikke repareres, det «sårede» verket skal få være et sannhetsvitne om terroraksjonen. Teppet skal i 2014 inngå i en større utstilling på Henie Onstad Kunstsenter som henter sin arbeidstittel nettopp fra Hannah Ryggens billedvev. I hele det bombeskadede regjeringskvartalet ble 16 mindre kunstverk (eid av KORO) ikke funnet igjen. Det eksisterte ingen oversikt over hvor mange kunstverk som opprinnelig fantes der, men det var trolig rundt ett tusen med smått og stort. ETTERPÅ Oppryddingen i Høyblokken og de tre andre mest skadede bygningene var ferdig i november 2012. Totalt 4 400 tonn avfall ble kjørt bort, blant annet 691 tonn jern, 391 tonn gips, 142 tonn sikkerhetsmakulert papir og 10 tonn aluminiumskabler. Fra Høyblokken ble 909 tonn asbest holdig avfall fjernet. Papirer som departementene ønsket å ta vare på, måtte støvsuges. Høyblokken og de andre skadede bygningene står nå som tomme skall, ribbet for alt, inkludert de delene av det originale interiøret fra 1957 som fremdeles fantes den 22. juli. Ingenting er igjen.

Kolossens skygge

Angrepet på Høyblokken utløste samtidig en intens og vesentlig debatt om byggets symbolverdi, bygningshistoriske betydning – og det vanskelige spørsmålet om hva som nå skulle gjøres med det. Debatten ble blant annet satt i gang av fornyingsminister Rigmor Aasrud, som tidlig etter angrepet åpnet for riving av Høyblokken – og i tillegg innrømmet at hun personlig ikke hadde spesiell sans for «sånne betongblokker». «Jeg mener at et bygg er bare et bygg. For meg er det veldig lite symboltungt,» fastslo hun i et intervju med Dagsavisen. «Jeg ser den har symbolverdi, men jeg synes det finnes penere bygg enn Høyblokka. Jeg gjør det.» Både uttalelsene og rivingsplanene vakte sterke reaksjoner høsten 2011. Arkitekt og forfatter Peter Butenschøn skrev i en kronikk: «Bør man rive høyhuset i regjeringskvartalet? Den er jo så stygg, sier mange, kjedelig, høy, brutal. Nå er den endog befengt med grufulle minner, i tillegg til asbest, lav takhøyde, dårlig klimaanlegg og svak terrorberedskap. Kan man virkelig rive regjeringsbygningen? Jeg tror ikke man kan det.» Han avsluttet kronikken slik: «Det ligger kanskje fremdeles en underlig grunnholdning i nybyggersamfunnet Norge, i Isak Sellanraas rike. Vi vil helst

dyrke nytt land, reise nye hus, klippe røde bånd, fritt fra fortidens stengsler. I kultursamfunn gjør man det ikke slik. Der bygger man videre på det man har, pleier og foredler, moderniserer og bygger til, enten det er museer eller regjeringsbygninger. Man beholder fotfestet og opprettholder lange linjer både forover og bakover. Noe annet er både hensiktsløst og historieløst.» Morgenbladet utropte Butenschøn til «Høyblokkens beste venn». Morten Stige ved Byantikvaren skrev at «utseendet kan alltids diskuteres, men at en bygning etter mer enn 50 år betegnes som moderne, er i seg selv et kvalitetsstempel». Urbanist og samfunnsdebattant Erling Dokk Holm siterte statsråd Rigmor Aasrud og spurte seg om ministeren «ville argumentert for riving om Slottet eller Stortinget var blitt utsatt for samme type handling og vært i likedan tilstand». Mari Hvattum, professor i arkitekturhistorie, skrev at Anders Behring Breivik angrep Utøya for å ramme Arbeiderpartiets fremtid. Med bombingen av Regjeringskvartalet forsøkte han å utslette partiets nåtid og fortid. «Det ligger en grusom ironi i at det nå ser ut som forsøket vil bli fullført av Arbeiderpartiet selv, gjennom rivningen av Regjeringskvartalet.» Hun skrev at anlegget er kjent i hele

HØYBLOKKEN

verden som «et hovedverk fra etterkrigstiden». Men også andre arkitektfaglige stemmer har latt seg høre i tiden etter 22. juli. Flere har uttrykt at Høyblokken godt kan rives. Arkitekt Michael Ramm Østgaard stilte spørsmålet «om ikke regjeringen og de av departementene det kan gjelde, bør få bygninger som kan legge til rette for at deres arbeid de neste generasjoner skal kunne foregå på beste måte». Han skrev at siden Høyblokken og Y-blokken ble bygget, har teknologi, arbeidsform og samarbeidsbehov endret seg radikalt. Han la ikke skjul på at dersom man river byggene som ble rammet av terroraksjonen, og som «fra før var lite brukbare», kan et meget funksjonelt regjeringskvartal utvikles. Arkitekt og skribent Jan Carlsen skrev at «Høyblokken og Y-blokken representerer – i likhet med Ammerud-blokkene og Tveita-blokkene i Groruddalen – en byggemåte som gjenspeiler sosialdemokratiets maktarroganse og strenge rasjonaliseringstenkning. Arbeiderpartiets enevelde etter 1945 fikk den arkitekturen det fortjente.» Riksantikvaren var i gang med å utarbeide en verneplan for Regjeringskvartalet før 22. juli 2011. Både Høyblokken og Y-blokken med alle sine betongutsmykninger skulle

fredes. Etter bomben ble dette arbeidet satt på vent. «Høyblokken er sammen med Slottet og Stortinget et av de viktigste nasjonale symbolbygg vi har i Norge. Lik et utropstegn står den som et monument over den moderne velferdsstaten etter andre verdenskrig. Bygget ble også modernismens gjennombrudd i det offentlige Norge, arkitektonisk og kunstnerisk,» skrev riksantikvar Jørn Holme like før jul 2011. Regjeringens endelige beslutning om Regjeringskvartalets fremtid var opprinnelig ventet på nyåret 2012. Men i stedet for en beslutning kom kunngjøringen om en langvarig tenkepause. I regjeringens arbeidsplan for det nye Regjeringskvartalet, som ble offentliggjort i januar 2012, ble det slått fast at departementene skal ligge samlet i og omkring dagens regjeringskvartal. Før noen som helst beslutning ble tatt skulle en såkalt konseptvalgutredning gjennomføres. Da Metier, LPO Arkitekter og Opak la frem sin rapport for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet den 27. juni 2013, våknet debatten igjen. Det var ikke så merkelig, for utrederne foreslo ganske enkelt å rive Erling Viksjøs moderne og monumentale regjeringsarkitektur, og begrunnet dette med økonomi og effektivitet. Rapporten slo fast at «det er fullt

Kolossens skygge

mulig å bevare den innvendige kunsten i Høyblokka, og kunsten i Y-blokka.» Dette var omsvøpsløs tale. Utrederne mente at kunsten – den integrerte betongkunsten – fra Høyblokken og Y-blokken enten kunne destrueres, settes opp «et annet sted, alternativt på museum.» Debatten fikk med ett farge og temperatur. Skulle Erling Viksjøs bygg virkelig rives? En drøy uke etter at utrederne hadde lagt frem sine konklusjoner, uttalte miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) at Høyblokken bør bli stående. Solhjell var den første statsråden som tilkjennega et utvetydig standpunkt i saken (hans departement har forøvrig også ansvar for kulturminner). Ole- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) skrev senere den sommeren en kronikk, i duett med statssekretær Morten Søberg i Finansdepartementet der de hevder at «det mest oppsiktsvekkende er sammenligningen med Nidarosdomen – nasjonalhelligdommen vår. Det er som å jevnføre Rolls-Royce med Lada. (…) Flere hevder at riving kan tolkes som et nederlag for folk og folkestyre og en tilsvarende «seier» for landssvikeren. Men slike tanker må ikke bli en tvangstanke» (Aftenposten, 25. juli 2013). Debatten om det gamle – og det fremtidige – regjeringskvartalet

fikk raskt preg av et fragmentert masseslagsmål, der svingslagene gikk i mange retninger – men der Høyblokken steg like urokkelig opp av det stormende retoriske havet som det gjorde etter eksplosjonen 22/7. Byggets symbolkraft var intakt – og nå fikk det unngjelde både for modernismens synderegister og for alt som var miserabelt i kommunistdiktaturene. Arkitekt Peter Butenschøn skrev nok en gang en kronikk der han pekte på at «verdier i en bys og bygningers utvikling kan ikke bare måles kvantitativt og gis en eksakt økonomisk verdi», og at det hverken før eller etter 22. juli 2011 fantes noen plausible grunner til å rive (Aftenposten, 20. juli 2013). Kunsthistoriker Paul Grøtvedt stilte spørsmål om vi virkelig trenger å frede «en så hensynsløs og målrettet kulturvandalisme» som den Høyblokken representerer (Vårt Land, 19. juli 2013). Peter Groth, administ rerende direktør i Aspelin Ramm, skrev at «vi synes det er synd og skam hvis staten skal bidra aktivt til å fjerne eksepsjonell arkitektur som ikke minst har integrert kunst på en måte som er helt unik i norsk sammenheng (…). At man mener at regjeringens fremtidige hovedkvarter skal realiseres på gravstøtten til noe av den sterkeste og mest poengterte arkitekturen dette landet har fostret,

HØYBLOKKEN

det faller oss vanskelig å forstå» (Dagens Næringsliv, 15. juli 2013). Flere andre var også med i debatten, som nok en gang demonstrerer at historien har sans for ironi. Nå er det de kulturkonservative som vil rive, mens de gamle kulturradikalerne og forsvarerne av modernismen argumenterer kulturkonservativt og ønsker at Høyblokken og all dens ærverdige historie skal få overleve intakt, midt i bybildet. Minister Aasrud har på sin side med prisverdig tydelighet inntatt modernismens posisjon (den samme posisjon Arbeiderpartiet hadde stått på da Høyblokken ble bygget): Når et bygg ikke lenger er funksjonelt, må det erstattes av et som er mer moderne og mer funksjonelt. De som i dag vil rive Høyblokken, argumenterer på mange måter helt i tråd med byggets ånd. EMBEDSMENN OG MODERNISTER Paradokset er typisk for den omskiftelige historien både til Høyblokken som bygning og til tomten den står på. Geografisk dekker Regjeringskvartalet bare et lite område av byen. Men denne maktens tomt ved Hammersborg inneholder den store fortellingen om hovedstadens vekst, om statens ambisjoner og om hvordan synet på monumentalitet er i kon-

stant endring. Vi må se på dette store bildet når vi betrakter den lille tomtefliken der Høyblokken og Y-blokken står. Vi må forsøke å forestille oss det som ikke står der lenger. Historien om de offentlige byggene på Hammersborg er også historien om den norske staten etter 1814. Allerede tidlig på 1800-tallet ble området ved Akersgaten og Hammersborghøyden utpekt som et mulig sted for den nye statens mest betydningsfulle bygninger. Slottsarkitekt Linstow mente at skjønnheten i utsikten fra Hammersborg «ikke var nok erkjendt», og innrømmet at «dersom Kongeboligen ikke havde faaet Plads der, hvor nu skeet, vilde Hammersborg unægtelig have været det eneste Sted, hvor den kunde have været henlagt …». Men Slottet havnet som kjent altså på Bellevuehøyden, og landets parlamentsbygning i den andre enden av aksen som ble trukket opp av den nye hovedgaten Karl Johan. På Hammersborg kom i stedet nasjonens første Rigshospital, tegnet av Christian Heinrich Grosch med klare kontinentale forbilder. Bygningen ble tegnet i den arkitektoniske stilen empire – en streng form for nyklassisisme. Kvartalet ved foten av Hammersborghøyden ble følgelig kalt Empirekvartalet. Stilbetegnelsen hentet sitt navn fra Napoleons

Kolossens skygge

første franske imperium. I andre land fikk epoken andre navn, som biedermeier. Men biedermeierbegrepet fikk aldri fotfeste i Norge, der stilen ble hetende empire. Empirekvartalet vokste langsomt frem. Men kvartalet ble også raskt ubestridelig utidsmessig; om vinteren holdt man varmen på sykehuset ved hjelp av i alt 68 kakkelovner. Samtidig manglet det hastig voksende embedsverket gode lokaler i sentrum. Da Rigshospitalet i 1883 flyttet til nye lokaler i Pilestredet, ble de gamle sykehusbygningene straks tatt i bruk av regjering og forvaltning. Regjeringsapparatets plassering i hovedstaden er altså et resultat av et snart 150 år gammelt vedtak – men også et vedtak som allerede da, fra begynnelsen av, var midlertidig og tilfeldig. Midlertidigheten og tilfeldighetene har forfulgt tomten siden. Frem mot 1905 ble et storstilt regjeringsanlegg planlagt og etter hvert påbegynt, men aldri fullført. Finansdepartementet i Henrik Bulls utforming var tenkt som hovedbygningen i et monumentalt nytt regjeringskvartal, men ble i stedet stående som et interessant, men avbrutt monument over embedsmannsstaten. På slutten av 1930-tallet ble det igjen satt fart i tanken på å reise et helt regjeringskvartal ved Akersga-

ten, nedenfor Hammersborghøyden. Nå var det funksjonalismen som dominerte. Men så kom krigen og gjenreisingen, og nasjonen måtte gjøre andre prioriteringer. Først midt på 1950-tallet ble Erling Viksjøs høyreiste betongblokk realisert. Denne ble – etter mange år og mange utkast – til slutt en norsk og original vri på Le Corbusier-typologien. Den patenterte naturbetongen og den sandblåste kunsten bidro til et sterkt Gesamtkunstwerk. Dette var arkitektur som kombinerte lokalt forankret materialitet (småsteinene i støpen) med et internasjonalt formspråk. Det var stort og tungt, men samtidig smalt og med en viss letthet – det «svevet» på søyler. Og det hadde en elegant, organisk utformet topp. Bygget var både praktfullt, brutalt og nøkternt. Men det var først og fremst modernisme i sen og full blomstring. HISTORIENS TYNGDE Da Empirekvartalet måtte vike plassen for Høyblokken, utløste det en intens kultur- og verdidebatt, som i store trekk fulgte de opptrukne demarkasjonslinjene mellom de kulturkonservative og de regjerende (og progressive) sosialdemokratene. Da Empirekvartalet til slutt ble revet, var det den gamle embedsmannsstaten som ble lagt i grus – for å gi plass til sosialdemokratiets planøkonomi,

HØYBLOKKEN

modernitet og rasjonaliseringsdoktriner. I den langstrakte kampen for å bevare Groschs bygninger kolliderte ulike verdisyn midt i et av byens viktigste byrom. Striden ble hengende som en skygge over kvartalet, også lenge etter at de gamle bygningene var revet. Kanskje kan de gamle konfliktene være med på å forklare både hvorfor Høyblokken aldri ble det samlende bygningssymbolet som sosialdemokratene så for seg – og hvorfor vi i dag vurderer å rive bygget. Himmelen over Hammersborg hvelver seg altså over fascinerende, innfløkte og problematiske fortellinger om byen, staten, arkitekturen og kunsten. I denne boken ønsker vi å forfølge noen av de viktigste av dem. Bokens intensjon er å være en tydelig påmin-

nelse om byggets og stedets sammensatte og konfliktrike historie. Denne historien plasserer tomten og bygningene sentralt i et 200 år langt kapittel av norgeshistorien. Når man nå igjen står oppe i en debatt om Høyblokkens skjebne og Hammersborgs og Regjeringskvartalets fremtid, er det viktig å være seg bevisst nettopp disse lange linjene. Uten en klar forståelse av kvartalets betydning og de mest sentrale byggenes historikk – fra 1814 og frem til i dag – vil man kunne miste viktige poenger av syne. Dessuten vil man overse tilbakevendende fenomener med en forbløffende evne til å imitere fortiden. Historisk kunnskap forplikter. Derfor kan den også være besværlig å håndtere – slik det er med tilfellet Høyblokken.

STJERNELIV. Fra interiøret i inngangspartiet i første etasje. På veggen mot nord, mot gjennomkjøringspassasjen, henger Hannah Ryggens billedvev «Vi lever på en stjerne». Det ble prøveopphengt i 1958, og ble skadet i terroraksjonen den 22. juli 2011. I øverste høyre hjørne kan man se Sputnik, som ble skutt opp mens Ryggen vevde på det store teppet. Foto fra 1958–59.

SYMBOLENE. Piktogrammene på nordgavlen av Høyblokken ble tegnet av Viksjø selv, men de ble sandblåst inn i betongen av noen av bygningsarbeiderne. Det finnes ikke noen fasit, trolig fordi det ikke behøves. De enkle symbolene skulle representere hvert sitt departement, og de ble gjentatt på hele veggen. Tilblivelsen av denne grafiske betongveggen forteller noe om arkitektens evne til å improvisere frem byggets utsmykning idet det reiste seg. Foto fra 1958.

NESJAR OG SITTER. Inngangspartiet i første etasje har sandblåst veggkunst av Inger Sitter og Carl Nesjar (søylen er tegnet av Viksjø). Den 22. juli 2011 lå resepsjonsskranken her. Foto fra 1958–59.

VIKSJØS SJABLONGER. Heishuset i inngangsområdet er av teak, og søylene ble dekorert av Viksjø selv. Lysarmaturen ble tegnet av Birger Dahl. Foto fra 1958–59.

PICASSO OG HAALAND. En mann går ned trappen til 11. etasje. Sydveggen i denne etasjen bærer Pablo Picassos utsmykning, og ble sandblåst av Carl Nesjar (en del av diptyket «Satyr og Faun» skimtes). Tore Haaland utsmykket sydveggen i 12. etasje. Foto fra 1958–59.