OBOS. 100 borettslag 1929-2013 by Forlaget Press

OBOS 100 BORETTSLAG 1929–2013

OBOS 100 borettslag 1929–2013 © Forlaget Press 2014 Boka er utgitt i samarbeid med OBOS © Alle fotografier Ivan Brodey der ikke annet er opgitt Design: Teft Design Boka er satt med: Whitman og Pluto Papir: 150g Multiart silk og 150g Multidesign smooth white Bilderepro: Postproduskjon, Oslo & Elanders Fälth & Hässler, Sverige Skanninger: Elanders Fälth & Hässler, Sverige & nasjonalbiblioteket, Oslo Trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, Polen 2013 ISBN 978-82-7547-598-3 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

OBOS 100 BORETTSLAG 1929–2013 ANNE-KRISTINE KRONBORG Ivan Brodey (foto)

Hundre tusen hjem Fellestrekket er at boligene finnes fordi OBOS gjennom over åtti år har sett på boligbygging som et samfunnsoppdrag.

Det finnes ingen egen OBOS-arkitektur. De hundre OBOSborettslagene som er presentert i denne boka, er tegnet av ulike arkitekter. Likevel er disse borettslagene del av én og samme historie. Historien om dem er historien om politiske strømninger, økonomiske opp- og nedgangstider, samfunnssyn, menneskelig innsats og fremtidsdrømmer. Fellestrekket er at boligene finnes fordi OBOS gjennom over åtti år har sett på boligbygging som et samfunnsoppdrag – et oppdrag som til ulike tider er løst svært forskjellig.

Martin Mæland, konsernsjef i OBOS

Boligprosjektet «Etterstad 1» løftet boligstandarden til alle

dem som flyttet inn da det sto ferdig i 1931, fullt av toromsleiligheter med eget bad og innlagt vann. Et steinkast unna ligger Kværnerbyens splitter nye Dreieskiva-kvartal som sto ferdig i 2013, med moderne byleiligheter og takterrasse der det før var industri. Begge boligprosjektene har det til felles at de er bygd for å skaffe vanlige mennesker et skikkelig hjem – og at de er barn av sin tidsalder. Med OBOS – 100 borettslag 1929–2013 ønsker vi å sette OBOS-boligene inn i den sammenhengen vi mener de hører hjemme i: historien om utviklingen av det moderne Norge. Vi takker Anne-Kristine Kronborg og Ivan Brodey for den formida-

ble jobben de har gjort med å gi disse hundre historiene liv i tekst og bilder. Vi håper at OBOS – 100 borettslag 1929–2013 kan bli stående som et standardverk om norsk bolighistorie fra 1929 og fram til i dag.

Martin Mæland, konsernsjef i OBOS

innhold forord Forfatter Anne-Kristine Kronborg og fotograf Ivan Brodey

1929-1940: Mellomkrigstiden Etterstad 1 12 Maridalsveien 64 16 Bentsebakken 18 Galgeberg 20 Engelsborg 26 1945-1955: Velferdsstaten, første byggetrinn Tøyen II Etterstad Øst, Vest, Nord Brochmannsgate Møllerstua Ola Narr Nordre Åsen Keyserløkka Nord, Sør og Øst Bakkehaugen AS Christies gate 13 Gløtt Ekely Soltoppen Stjerneblokkveien Viggo Hansteens gate Treschowsgate Marmorberget Valle, Hovin og Lilleberg Blåfjellet Vetlandsveien Stavangergata

32 38 44 48 52 56 60 66 68 72 76 80 84 88 92 94 102 106 112 114

1955-1960: Velferdsstaten, andre byggetrinn Eftasåsen Manglerudjordet Langbølgen Plogveien Husebybakken

118 122 128 130 134

1960-1967: Velferd og vekst Teisenløkka Enerhaugen Tårnbo, Tårnbo Nord og Tårnbo Syd Torvgaten 103 Stallerudåsen Sørhellinga Alunsjø Lohøgda Ammerudlia Haugerud Stovner Nor Tveita Ammerudenga

138 142 150 152 156 158 160 164 170 178 182 186 188 194

1968-1979: For mye velstand og vekst Haugenstua Sankthansfjellet Ravnkollen Kristianslyst Orebakken Sandaker Oppsal Terrasse Vestliskogen Finstadkollen Kurland Nordre Gran Lysejordet

200 204 208 216 218 222 224 228 230 232 236 240

1980-1987: Mot en ny orden Sloreåsen 246 Valdresgata 252 Hallagerbakken 254 Avstikkeren 258 Casinetto 262 Skovbakken 268 Søndre Fjeldstad 270 Øvre og Nedre Silkestrå 274 St. Hansfjellet 276

Karlstadgata Øvre Ravnåsen Holmenkollgrenda Torvbakkgata Hegretunet

278 282 286 290 294

1988-1993: KRISE! Munkegaten 12 Leirfallsgata Lilleparken Øvre Sogn Normannsgata Conradisgate Sportsveien Liakollen Sætrehjørnet Jomfrubråten Nittedalsgata Bjørntun Welhavensgate 10

300 304 308 312 314 318 320 324 332 338 340 342 346

1994-2013: en ny hverdag Snekkerstua Sverdrupsgate 22 Vestad Pontoppidan Byhagen Øvre Kalbakken Krystallen Tangerudmarka Medisinen Store Blå Mikkelsgrenda Sverre Skøyentorget Sofies Hage Rudshagen Voksenhagen Kværnerbyen – Dreieskiva

350 352 356 358 360 364 366 368 370 376 378 380 384 392 394 396 400

Illustrasjoner og kilder

406

forord Denne boka handler om hundre OBOS-borettslag. Den hand-

ler om hvordan det moderne hjemmet fikk sin form. Om hvordan den moderne byen ble et godt sted å bo. Om stedene der det moderne hverdagslivet utspiller seg. På sett og vis handler den om byggingen av det moderne Norge. OBOS har drevet med boligbygging og byutvikling i mer enn åtti år. Historien om de hundre borettslagene blir dermed også en historie om politikk og økonomi, om arbeidsmåter og rammebetingelser som stadig endrer seg – noen ganger radikalt – og selvfølgelig om arkitektur og arkitekter. OBOS startet som et Oslo-fenomen, men etter andre verdenskrig ble det dannet boligbyggelag etter samme mønster over hele landet. Og i løpet av de siste årene har noen av dem – fra Fredrikstad, Tønsberg, Hamar, Elverum og Stavanger – slått seg sammen med OBOS. I denne boka har det bare vært mulig å få med noen få borettslag fra nykommerne i OBOS-familien. De kunne ha vært flere, for det ligger mange bolighistoriske godbiter der ute. Vi håper vi kan gi dem den oppmerksomheten de fortjener ved en annen anledning. Anne-Kristine Kronborg: Det har vært litt av en ære å ha fått

Jeg har foretatt hundre dypdykk ned i OBOS-historien - og det er ikke få skatter jeg har kommet opp med. Anne-Kristine Kronborg, forfatter 8

lov til å skrive denne boka. Og litt av en drømmeoppgave! Jeg har foretatt hundre dypdykk ned i OBOS-historien – og det er ikke få skatter jeg har kommet opp med. Stoffet er så rikt, og de historiene som åpenbarer seg så spennende, interessante og mange ganger overraskende, at arbeidet har vært en sann fryd. Til tider en skrekkblandet sådan, men likevel ... Jeg håper at noe av denne entusiasmen har blitt liggende igjen mellom linjene, sånn at det blir gøy å bla fram og tilbake gjennom de følgende fire hundre sidene. For noen blir dette først og fremst en minne- og mimrebok, for andre kanskje en mulighet til å få vite mer om steder en har bodd, bor eller kunne tenke seg å bo. Jeg håper at boka vil bli til glede – og litt til nytte. Det har vært et oppdrag utenom det vanlige å fotografere så mange og så ulike boligprosjekter, så mange forskjellige steder i landet. Som innflytter fra Boston i USA hadde jeg bare vage

forestillinger om OBOS da jeg satte i gang. But I’ve had a ball! Jeg har oppdaget Oslos drabantbyer og blitt kjent med folk som bor der, jeg har sett blokker, rekkehus, småhus, lekeplasser, garasjer i alle størrelser, farger og fasonger. Det har vært en leksjon i norsk historie, og jeg har fått ny forståelse for hvordan Oslo fungerer som by. Jeg har tidligere undret meg over at dåpsbarn og konfirmanter får OBOS-medlemskap på gavebordet! Nå skjønner jeg at det er fordi OBOS er en liten bit av det norske grunnfjellet. Og dermed var nysgjerrigheten min vekket. Hvordan har folk gjort OBOS-boligene sine til hjem? Det ligger mye historie mellom husveggene, og det er få borettslag som fortsatt ser ut som de gjorde da de ble bygd. Folk har satt spor etter seg – og jeg har forsøkt å fange noen av disse sporene. For å fange mangfoldet har det vært viktig å fotografere til alle årets og døgnets tider, i alle typer vær og bare i naturlig lys – og gjerne med mennesker hvis det faller seg slik. Det som har drevet meg, er et ønske om å oppdage og dokumentere og å dele opplevelsen av at hvert av de hundre stedene er unikt.

Folk har satt spor etter seg - og jeg har forsøkt å fange noen av dem. Ivan Brodey, fotograf

men ikke bare av oss to alene. Derfor: En stor takk til alle dere som har hjulpet oss underveis! Takk til Åge Pettersen, Cathrine Wolf Lund, Tyra Teodora Tronstad og Sølvi Halvorsen i informasjonsavdelingen i OBOS, takk til OBOS-arkitektene Per Andersen og Hans Dahl, og takk til dere i arkivet. Takk til Martin Mæland og Mette Sjølie for inspirerende samtaler. Takk til Eli Steen og Ragnar Slettvik i Tønsberg, Tore Skogsrud på Hamar, Mette Grinden på Elverum og Per Kristian Gravdal i Stavanger. Takk til Vivi Aaslund og dere andre ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Takk til Ruben Kristiansen og André Severin Johansen hos Postproduksjon, og takk til Mette Svensen, Raymond Mosken og Per Kristiansen. Takk til Steffen Olsen og Torfinn Solbrekke hos Teft og Thor Arvid Dyrerud hos Forlaget Press. Og til alle andre som har bidratt til å få boka i havn! Jobben er gjort,

Ivan Brodey:

Oslo oktober 2013 Anne-Kristine Kronborg (forfatter) og Ivan Brodey (fotograf) 9

1929-1940 Boligbyggingen finner sin form

Den 20. august 1929 ble det kooperative boligselskapet Oslo og Omegns Bolig- og Sparelag (OOBS) stiftet. Den 24. april 1935 skiftet det navn til OBOS og inngikk en samarbeidsavtale med Oslo kommune. Den gikk ut på at kommunen ikke lenger skulle bygge selv, men støtte det kooperative selskapet. Dermed var første skritt tatt på veien bort fra gårdeierveldet, trangboddheten og boligmangelen – og fram mot verdens høyeste boligstandard. Boligbyggingen i Oslo var i ferd med å finne sin form! I OBOS kunne vanlige arbeidsfolk bli eiere av sin egen bolig. OBOS betydde trygghet mot husleieåger og vilkårlige oppsigelser – og en boligstandard langt over det vanlige. Solide teglsteinsgårder, to rom og kjøkken, bad og wc, varmt vann og sentralvarme – OBOS bygde flott og moderne. Dessverre betydde OBOS også boutgifter langt over det mange kunne makte. Før en ny form for boligfinansiering og en ny tomtepolitikk var på plass, var det umulig å overvinne bolignøden. Det skjedde først etter andre verdenskrig. Slik ble mellomkrigstiden en mellomperiode i ordets rette forstand – en brytningstid der nye ideer og nye arbeidsmåter slo igjennom, men strevde med å finne fotfeste.

etterstad 1, Gamle Oslo 1931 Hustype Boligkarré med 15 oppganger

Leiligheter 103 leiligheter; overvekt av toroms

Arkitekt Jacob Christie Kielland

Ett slott – 103 hjem Boligbygget «Etterstad I» er opført på Etterstad utenfor bygrensen av Bygningsarbeidernes Boligproduksjon, et kooperativt byggeselskap stiftet av bygningsarbeidernes fagforeninger. Bygningsarbeidernes Boligproduksjon har opført bygget i regning for et leieboerselskap, «Andelsselskapet Etterstad I», som er et datterselskap av Oslo og Omegns Bolig- og Sparelag. Arkitekt Jacob Christie Kielland, Byggekunst 1932

I arkitekturhistorien er 1920-tallet blitt stående som en brytningstid der nye og gamle ideer og teorier eksisterte side om side, gjerne i én og samme bygning. Etterstad-slottet er et glimrende eksempel på akkurat det, der det troner med én fot i klassisismen og én i funksjonalismen. Etterstad 1 er en karré – det vil si et firkantet bygningskompleks med gårdsrom i midten. I 1931 var det en bygningstype som strengt tatt hørte fortiden til. Det nye idealet var frittliggende boligblokker på rekke og rad med grønt imellom. Men selv om bygningsformen var gammeldags, vitner de glatte, pussede fasadene, de fremskutte hjørnepartiene med balkonger og pulttaket om at funksjonalismen var i anmarsj. Samtidig viser de smårutete vinduene, det forseggjorte inngangspartiet og båndene som markerer øverste og nederste etasje, at det klassisistiske formspråket ennå ikke hadde mistet sin kraft.

tterstad 1 sto ferdig i 1931 og var så staselig at det straks ble døpt Etterstadslottet. Men til forskjell fra slott flest var det vanlige folk som fikk glede av alle Etterstadslottets herligheter – store, lyse rom, bad og wc i hver eneste leilighet og et vakkert gårdsrom. Ballsaler ble det riktignok dårlig med, men til gjengjeld rommer Etterstadslottet 103 leiligheter, de fleste med to rom og kjøkken. Hele OBOS-historien begynner med Etterstadslottet. I 1928 gikk 16 fagforeninger og fagforbund sammen om å danne Bygningsarbeidernes Boligproduksjon (BB). Formål: å skaffe medlemmene arbeid og samtidig tak over hodet. Selskapets første prosjekt var et leilighetskompleks på Etterstad. Et viktig spørsmål som BB måtte ta stilling til, var hvordan leilighetene på Etterstad og i fremtidige byggeprosjekter skulle forvaltes. To alternativer var oppe til diskusjon: å leie ut leilighetene til lavest mulig pris eller å danne et leieboerselskap og overdra leilighetene til dette. Valget falt på det siste, og 20. august 1929 ble Oslo og Omegns Bolig- og Sparelag (OOBS) stiftet. I begynnelsen så man for seg at de to selskapene skulle arbeide tett sammen. BB skulle stå for selve byggevirksomheten, mens OOBS skulle organisere beboerne i kooperative boligselskaper som i tur og orden skulle overta de ferdige byggene. Boligsamvirket i Norge var i ferd med å finne sin form! Det samme kunne ikke sies om boligfinansieringen. At pengene ikke satt løst på slutten av 1920-tallet, var én ting. Noe ganske annet, og langt mer alvorlig, var at landet rett og slett manglet egnede kredittinstitusjoner. Det fikk bygningsarbeiderne på Etterstad erfare, for å skaffe penger til Etterstadslottet skulle by på problemer. Gjennom et advokatkontor fikk BB tilbud om engelsk kapital, men til dårlige betingelser. Et annet tilbud kom fra et byggevarefirma. De hadde kanskje 13

Etterstadplanen fra 1929 viser at Harald Hals var solid forankret i den såkalte landskapsbarokken. Dette var et særnorsk byplanfenomen hvor terrenget ble utnyttet for å skape monumentale akser og plasser, perspektiver, siktlinjer og fondmotiver. Et høydedrag kunne for eksempel utnyttes for å forsterke effekten av en hovedgate. «Terrengets stadig økende stigning er utnyttet til å skape et crescendo som kulminerer i bebyggelsen på områdets høidepunkt», forklarte byplansjefen om Etterstadplanen. Fra det geografiske og arkitektoniske høydepunktet øverst oppe på sletta skulle man følge den snorrette hovedaksen med øynene gjennom hele Etterstad-anlegget, nedover Vålerenga og helt ut i Oslofjorden. Denne enestående utsikten hadde byplansjefen bevisst «trukket inn som hovedmotiv i gatebilledet».

Planen fra 1929 så kanskje storslått ut, men ikke alle var like begeistret. De unge arkitektene som utga tidsskriftet Plan, lurte på om det var byregulering eller konditorkunst byplansjefen holdt på med. De lot seg ikke imponere av «sirkelplasser og kruseduller og små kapriciøse påfunn all den tid store deler av leilighetene knapt ville få dagslys: Det er ikke menneskeboliger man opererer med her. Det er bare streker på et papir». Det var de unge funksjonalistene som fikk det siste ordet, for etter krigen ble resten av Etterstadsletta bygd ut etter alt annet enn barokke prinsipper.

egeninteresse av å få fart i boligbyggingen, men vilkårene var likevel ikke mye å skryte av. Heller ikke to forhandlingsrunder med svenske kredittinstitusjoner førte fram. Med kommunale garantier i ryggen fikk BB til slutt låne 990 000 kroner i livsforsikringsselskapet Idun. Byggeregnskapet viser en sluttsum på kr 1 124 896. Det tilsvarer en kvadratmeterpris på 135 kroner! Innskuddene ved innflyttingen i 1931 varierte fra 1000 kroner for en ettroms til 2200 for en treroms. Etterstadslottet ble liggende i ensom majestet helt til 1950-tallet. Det var ikke meningen. I 1929 la byplansjef Harald Hals fram en generalplan for Oslo. På Etterstad ville han skape et storslagent og nærmest barokt boliganlegg komponert omkring en 40 meter bred parkgate. Gater, plasser og boligblokker skulle ligge stramt og symmetrisk i forhold til denne hovedaksen. Nederst på sletta, i hvert deres hjørne, tegnet Harald Hals inn to boligkarreer. Etterstadslottet er en av disse – og det eneste som ble realisert av hele den ambisiøse planen. Dermed blir Etterstadslottet stående som et bygg spekket med historie. Det vitner om overgangen fra gårdeiervelde til boligsamvirke, det representerer den gryende modernismen i arkitekturhistorien, og det står som et majestetisk minne om en byplan som ble innhentet av den nye tid. 15

Maridalsveien 64, sagene 1932 Hustype Hesteskoformet bygård

Leiligheter 98 leiligheter; overvekt av toroms

Arkitekt Einar Engelstad

Funkis à la nybarokk Efter arkitektens planer skal der på tomten i alt bygges 98 leiligheter. Samtlige leiligheter med w.c. og karbad. Bygget er planlagt med centralvarme, gasskomfyr og felles varmtvannsberedning i kjeller til bad og kjøkkener. Bygget opføres i håndbanket sten og leilighetene utstyres for øvrig solid og tidsmessig. Fra OOBS’ årsberetning 1931

Rette linjer, rene flater og en bygningskropp som ser ut som en sammenstilling av enkeltvolumer. Arkitekt Engelstad hadde åpenbart konvertert til funksjonalismen! Når det kom til detaljeringen, dukket likevel stilarkitekten opp igjen. Heldigvis, for detaljene gjør Maridalsveien 64 til en fryd for øyet! Teglsteinen er håndbanket, ingen steiner er like, og forskjellene i farge og tekstur gjør fasaden varm og levende. De smårutete vinduene, den rustikke teglsteinen og detaljene i murverket er reminisenser fra den nordiske nybarokken. På hjørnene, over vinduene og ved inngangspartiene danner teglsteinen en forsiktig, men virkningsfull ornamentikk. Sobert, elegant og moderne, men med en solid historisk forankring.

elt på tampen av 1932 sto borettslaget Maridalsveien 64 ferdig, og 98 familier kunne feire jul i nye, solide, tidsmessige og ikke minst romslige hjem. For med toromsleiligheter på nesten åtti kvadratmeter og ettroms på over femti er det store boliger vi snakker om, både etter datidens og vår tids målestokk. Den gang var selvfølgelig både ettog toromsene familieboliger beregnet på både mor og far og opptil flere barn, men sjenerøse var de like fullt. Også med tanke på boligstandarden lå det nye OOBS-bygget helt i tet. Badekar og vannklosett, sentralvarme og fri flyt av varmtvann var fasiliteter som mange bare kunne drømme om på begynnelsen av 1930-tallet. OBOS-gårdene fra 1930-tallet er bunnsolide på alle måter – preget av godt håndverk, førsteklasses materialer og en sterk tilstedeværelse i bybildet. Og Maridalsveien 64 er en av de fineste blant dem. Gården er tegnet av arkitekt Einar Engelstad (1876–1958). Han var utdannet i Dresden og startet sin karriere i Kristiania i 1904. Som så mange arkitekter av sin generasjon behersket han et stort repertoar av stilarter. De første byggene hans var i jugendstil. Deretter tok han opp den engelske hagebystilen og flørtet litt med italiensk rennessanse. Rundt første verdenskrig slo han seg på den såkalte nordiske nybarokken, en tung og massiv stil inspirert av barokk, klassisisme og tradisjonell østnorsk byggeskikk. Og lydhør som han åpenbart var overfor tidens arkitekturtrender, avrundet han sin karriere som funksjonalist! Midt oppe i denne utviklingen ble Maridalsveien 64 til. Her er det funksjonalisme i de store linjene, samtidig som kunstferdige detaljer ved inngangspartiene, på hjørnene og ved vinduene viser at arkitekten ennå ikke hadde gitt helt slipp på nybarokken. 1930-tallet var en overgangsperiode, og det er Maridalsveien 64 et håndfast bevis på. Bygget er tidsmessig og tidstypisk som få andre; teknisk sett helt på høyden og med sin utsøkte stilblanding også oppdatert på det estetiske. 17

Bentsebakken borettslag, sagene 1933 Hustype Én blokk

Leiligheter 39 leiligheter; overvekt av toroms

Arkitekt H.E. Brevik

Sol og sentralvarme, utsikt og utgifter … Er De opmerksom på: Der er ennu noen solleiligheter på 2–3 værelser i vårt nybygg ved Bentsegaten 11–15–19. Er De opmerksom på: Disse leiligheter er innredet med alt som kreves for en moderne leilighet. Benytt anledningen og OOBS-annonse, 1933 bese leilighetene i dette bygg, og De vil sikkert bli begeistret.

Høyt og fritt og med sol og utsikt. Praktisk og moderne. Visning hver dag, og innskuddene kunne betales i rater. OOBS reklamerte for sitt nye prosjekt i Bentsegata i dagspressen og, som her, i leieboerforeningens medlemsblad, Hus og Hjem. Tanken på å forlate leieboertilværelsen og bli kooperativ andelseier var nok forlokkende, men i 1933 var det fortsatt bare et fåtall som hadde råd til å våge spranget.

OBS var i ferd med å reise sitt fjerde bygg og merket raskt behovet for massiv markedsføring! Vi vet ikke hvor mange som benyttet anledningen til å bese leilighetene, heller ikke om de ble begeistret. Det vi derimot vet, er at OOBS strevde med å få solgt dem. Til tross for at de altså inneholdt «alt som kreves for en moderne leilighet», så som sentralvarme og varmt vann på kjøkken og bad. Da bygget var ferdig til innflytting 1. desember 1933, var fortsatt flere ledige. Startvanskene i Bentsebakken forteller mye om det boligmarkedet OOBS etablerte seg i. Boligbygging var risikofylt og konjunkturavhengig, og i de harde tredveårene pekte ikke akkurat konjunkturene oppover. Ikke minst illustrerer den manglende oppslutningen om solleilighetene på Sagene at behov og etterspørsel ikke er det samme. Boligbehovet var enormt i mellomkrigstidens Oslo, men salget på nye boliger gikk tregt. Hvilket selvfølgelig var et spørsmål om penger – om finansiering, innskudd og husleier. Innskuddene for en toromsleilighet tilsvarte omtrent 2/3 av den gjennomsnittlige årslønnen til en industriarbeider, og husleien utgjorde gjerne rundt 25 prosent av en vanlig månedslønn. Det var langt over smertegrensen for mange og førte til at det bare var det mer betalingsdyktige publikummet som fant veien til boligkooperasjonen. En ny form for boligfinansiering ble mellomkrigstidens boligpolitiske kampsak nummer én. Den fikk man først på plass i 1946, da Husbanken ble etablert. Inntil den tid gjaldt det å ha is i magen, håpe på bedre tider og reklamere etter alle kunstens regler. De tomme leilighetene i Bentsebakken voldte de ferske boligkooperatørene adskillig hodebry. Heldigvis gikk det bra til slutt, og da den siste solleiligheten var solgt, fikk borettslaget refinansiert lånene sine og oppnådde betingelser andelseierne kunne leve med. I OOBS pustet man lettet ut, og i Bentsebakken kunne man for alvor hengi seg til å nyte sola, utsikten og sentralvarmen. 19

galgeberg, Vålerenga 1936 Hustype Hesteskoformet bygård

Leiligheter 178 leiligheter; overvekt av toroms

Arkitekt Frithjof Rojahn

Det nye selskap og den betydningsfulle oppgave Hvis det var mulig å opbygge en sterk boligkooperasjon vilde meget være vunnet både for de leiesøkende og for kommunen, som ved et samarbeide med én organisasjon hadde anledning til å drive en rasjonell boligpolitikk uten selv å behøve å bygge i samme utstrekning som hittil. Arkitekt og sekretær ved byarkitektens kontor, Jacob Christie Kielland i Byggekunst, 1931

V Det nye slagordet: OBOS! Det nye bygget: Galgeberg! Omorganiseringen av OBOS og avtalen med kommunen var førstesidestoff i Arbeiderbladet. «Det nye selskap trer ut i livet for å løse sin betydningsfulle oppgave», skrev avisen og lot avbilde en modell av det planlagte bygget på Justisplassen, som fikk navnet Galgeberg borettslag.

isst var det mulig! Og det tok ikke mer enn fire år fra tanken var lansert, til OBOS slik vi kjenner det i dag, var en realitet. I april 1935 ble det underskrevet en samarbeidsavtale mellom Oslo kommune og OOBS. OOBS endret navn til OBOS, og kommunen gikk inn i det nye selskapet med 100 000 kroner – og en lang liste av folk i bolignød, som OBOS nå måtte ta seg av. Til gjengjeld ville kommunen slutte å bygge på egenhånd og i stedet støtte det nye kooperative selskapet. «Med organiseringen av den kooperative boligproduksjon innledes et nytt avsnitt i dette viktige arbeid, og selskapet står nu rustet til å gi sig igang med de mange opgaver», skrev Arbeiderbladet forventningsfullt torsdag 25. april 1935, dagen etter at den historiske avtalen ble inngått. Knapt noen oppgave kunne være mer betydningsfull i Oslo på midten av 1930-tallet enn å bidra til å lindre bolignøden, og det sier seg selv at selskapet hadde store byggeplaner. Den aller første av dem var oppføringen av et stort kompleks på det som den gang ble kalt Justisplassen, og som vi i dag kjenner som Galgeberg. Galgeberg var det første borettslaget som sto ferdig etter omorganiseringen, og kan dermed betraktes som innledningen til et helt nytt kapittel i boligbyggingens historie! Når arkitekt Jacob Christie Kielland etterlyste en sterk boligkooperasjon i 1931, var det Oslo og Omegn Bolig- og Sparelag (OOBS) han hadde i tankene. Det som skilte OOBS fra andre kooperative byggeforetagender, var ordningen med moderselskap og datterselskaper (i dag: boligbyggelag og borettslag). Prinsippet er enkelt: Moderselskapet planlegger og bygger, og når et boligprosjekt er ferdig, blir det overdratt til andelseierne og organisert som et selvstendig datterselskap. Moderselskapet bygger videre og fungerer som forretningsfører for datterselskapene, som for øvrig står på egne ben både økonomisk og juridisk. På den måten oppnådde man for første gang kontinuitet i den kooperative boligbyggingen. For Jacob Christie Kielland fikk avtalen mellom OBOS og 23

Bygningsarbeiderne ville både bygge og bo og hadde dobbelt interesse av å få fart i boligbyggingen. Det planlagte bygget på Galgeberg pryder forsiden av Bygningsarbeideren, medlemsbladet til Bygningsarbeiderforbundet. Allerede før byggearbeidene var i gang, hadde det meldt seg dobbelt så mange boligsøkere som det var boliger, og Galgeberg ble raskt utsolgt. Om det var på grunn av den hypermoderne arbeidsplassen eller den medfølgende tjenesteleiligheten, er ikke godt å si – til vaktmesterjobben mottok i hvert fall selskapet hele 499 søknader. Bildet til høyre viser vaktmesterhulen anno 2012, hvor vaktmester Henning Nordby har holdt til i over 30 år. Han er oppvokst i vaktmesterleiligheten på Galgeberg og overtok jobben etter faren sin!

kommunen karrieremessige følger idet han sa opp sin stilling i kommunen og ble direktør i OBOS. Det var ikke bare i dagspressen nyheten om det kommunalt-kooperative samarbeidet ble tatt vel imot. Bygningsarbeiderforbundet var naturlig nok interessert i boligsaken, og byggeplanene til OBOS ble omhyggelig gjort rede for i medlemsbladet Bygningsarbeideren. Ikke overraskende var de bygningstekniske aspektene ved nybygget på Justisplassen i fokus: Bygget skal inneholde 64 leiligheter på 1 værelse og kjøkken, 102 på 2 værelser og kjøkken og 12 på 3 værelser og kjøkken, til sammen 178 leiligheter. Alle leilighetene får bad med badekar, servant og wc. Det blir innsatt dobbelte vinduer i samtlige leiligheter og innstallert centralopvarmning og central varmtvannstilberedning som forsyner både bad og kjøkkener med varmt vann. I alle trappeganger blir der nedkastsjakter for søppelet som blir forbrent i spesiell centralkjele, og i kjelleren anlegges centralvaskerier. Bygningen vil bli liggende oppe på selve Galgeberget således at gårdsplassene blir liggende høit over de omliggende gater og høit over den nuværende Justisplassen. Arkitektens forslag om å komplettere bygget med et underjordisk garasjeanlegg står det derimot ikke noe om. I 1935 må bare tanken på dette ha fortonet seg som latterlig urealistisk og unødvendig! «Generelt kan vi si at enhver bygning ‘virker’ ved hvordan den står på bakken, reiser seg mot himmelen, strekker seg ut, og åpner og lukker seg.» Sitatet stammer fra den norske arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz. Og hvordan står så Galgeberg på bakken? Galgeberg troner på bakken – eller rettere sagt på toppen av en bakke. Komplekset er formet som en hestesko og har nærmest en liten park i midten. Her er det lunt og skjermet, samtidig som gården åpner seg mot lyset og fjordutsikten. Galgeberg er monumentalt og selvbevisst og har unektelig et arkitektonisk uttrykk som passer til en boligkooperasjon som var i ferd med å vokse seg stor og sterk. Himmelstrebende kan det likevel ikke kalles. Med vegger i varm, rød tegl og sokler av granitt signaliserer det heller en solid jordnærhet som svarer til formålet – å skaffe trygge og gode boliger til folk flest. Et bygg med karakter og særpreg; ikke rart at det omorganiserte boligsamvirket ble møtt med store forventninger! 25

Engelsborg borettslag, Tøyen 1940 Hustype Hesteskoformet bygård

Leiligheter 305 leiligheter; overvekt av toroms

Arkitekt Thoralf Chr. Hauff

Modernisme i tegl Genom murverkets modulmässiga uppbygnad av sten fogad till sten, genom tegelstenens variation i färg och yta, genom fogverkets variationsmöjligheter och genom materialets beständighet mot klimat och ålder har tegel kunnit anpassas till olika tiders ideal och önskemål om byggandet. Arkitekter har uppskattat tegel för dess materialverkan; genom val av sten, förband och fog har möjligheterna varit stora att åstadkomma variation och uttryck. Byggherrar har uppskattat tegel för dess beständighet, enkelhet och flexibilitet. Tomas Tägil, i boka Modernismens teglfasader

Maksimal tomteutnyttelse! Da som nå gjaldt det å ikke sløse med den verdifulle tomtegrunnen. Engelsborg har fått en litt pussig form med to lange fløyer mot henholdsvis Trondheimsveien og Sarsgate samt en liten avstikker mot Finnmarksgata. Engelsborg har en «tvilling» ved navn Tøyenhus i kvartalet nedenfor. Begge er tegnet av arkitekt Thoralf Chr. Hauff, prosjektert samtidig og bygd rett etter hverandre på tomter som OBOS kjøpte av Universitetet i Oslo. Med sine henholdsvis 305 og 335 leiligheter er Engelsborg og Tøyenhus de største OBOS-byggene fra 1930-tallet. Byggearbeidene startet i 1939 og ble avsluttet i 1941.

odernismen har mange ansikter. Ett av dem er den lyse og glatte funkisstilen med store glassflater, hjørnevinduer og balkonger som smyger seg rundt hushjørnene – flyvemaskinens, automobilens og jazzens estetikk. OBOS begynte å bygge boliger samtidig som funksjonalismen slo igjennom, og hadde som uttalt mål å bygge så moderne som mulig. Likevel vil den som leter etter funkis blant OBOS-byggene fra 1930-årene, lete forgjeves. Hvordan kan det ha seg? Det handler selvfølgelig om at arkitektur ikke trenger å hete funkis for å være moderne. Og om at andre av modernismens ansikter kan være vel så vakre. I alle OBOS’ prospekter og reklameannonser, beretninger og beskrivelser fra 1930-tallet legges det vekt på hvor moderne OBOS-byggene er. Moderne – det betydde innlagt varmt vann, vannklosett og badekar, sentralvarme, søppelsjakter og etasjeskiller støpt i betong. Men bygningene ser også moderne ut. Selv om de altså ikke kan kalles funkis. Felles for de første OBOS-byggene – og typisk for modernismen – er at bygningskroppene ser ut som om de er satt sammen av enkle, avsluttede former. De er frie for ornamentikk, og her er ingen søyler eller tårn eller andre arkitektoniske snurrepiperier. «At bygge er en vanskelig kunst», skrev Lars Backer, en av våre første og fremste modernister. Det hadde han utvilsomt rett i, for den moderne arkitekturen gjorde det ikke lett for seg selv når den skrellet bort alt som ikke var strengt tatt nødvendig, når pynt og overfladiske virkemidler ble bannlyst. Da gjensto det ikke stort annet enn å få til det optimale forholdet mellom horisontale og vertikale elementer, få proporsjonene til å stemme og finne en god rytme. Enkelt var det ikke, men den som fikk det til, skapte harmoniske bygninger preget av et stillferdig raffinement, bygninger som det er godt å hvile øynene på. 27

Engelsborg er blant de aller mest strippede av mellomkrigstidens teglsteinsgårder. Her er virkelig alt skåret ned til det absolutte minimum, og komplekset er kanskje ikke like stramt og velkomponert som noen av de andre fra samme periode. Men det har de samme modernistiske grunntrekkene – og den samme varme, røde teglsteinen. Tegl er ikke et hvilket som helst materiale. Gjennom hundrevis av år har det blitt utnyttet som arkitektonisk-estetisk virkemiddel, fremfor alt i prakt- og prestisjebygg. En vakker teglfasade gir beskjedne boligblokker tyngde og verdighet, og murverket har i seg selv en dekorativ effekt. Tegl er robust, levende og tilnærmet vedlikeholdsfritt. En teglvegg av håndbanket tegl har også en taktil kvalitet; man får lyst til å ta på den. Forskjellene i farge, struktur og tekstur viser at dette er håndverk, og byggene får en aura av soliditet og autentisitet, og en lokal forankring. Det siste var et viktig poeng på 1930-tallet, også helt konkret. Boligbygging skapte ikke bare boliger, men også arbeidsplasser for bygningsarbeidere, transportarbeidere og de som produserte bygningsmaterialer. I mellomkrigstiden var disse ringvirkningene et av hovedargumentene for å få fart i boligbyggingen. Derfor krevde Oslo kommune at det skulle brukes lokale bygningsmaterialer i boligbygg som ble oppført med kommunal lånegaranti. Og da ble det tegl fra et av byens mange teglverk, uansett om avantgarden blant arkitektene mente at en ny tid krevde nye materialer. Teglsteinsgårdene fra 1930-tallet er stilrene, men samtidig stilmessig vanskelig å definere. Med en snever funkisdefinisjon til grunn faller de håpløst igjennom. Men dersom vi tolker funksjonalismen – eller modernismen – mer som en arbeidsmåte, en metode og en holdning til byggeoppgavene enn som en arkitekturstil, begynner vi å nærme oss noe. Modernismen bør betraktes som et mangfold av arkitektoniske svar på samtidens behov, og den utviklet seg i spenningsfeltet mellom det internasjonale og det lokale, mellom det nye og det tradisjonelle, mellom industri og håndverk. Midt i denne utviklingen finner vi OBOS-gårdene fra 1930-tallet.

Planskisse fra Engelsborg med to toroms og en ettroms om trappen. Etasjeplanen var så typisk for mellomkrigstidens boliganlegg at den rett og slett ble kalt Oslotypen.

Vindu på vindu på vindu … Og bak dem skjuler det seg toroms på toroms på toroms... 189 av de 305 leilighetene er på to rom og kjøkken. I mellomkrigstiden var det en helt vanlig familiebolig. Til datidens progressive arkitekters store fortvilelse! De var overbevist om at en toroms aldri kunne bli noen god familiebolig, og gikk inn for å utvikle helt nye boligtyper. 1930-tallets standard toromsleilighet har to tilnærmet jevnstore oppholdsrom og et mellomstort kjøkken. De to værelsene ble som oftest brukt som oppholdsrom om dagen og soverom om natten – med all den ommøblering og rydding det medførte. Foreldre og barn sov i samme rom, trangt og gjerne i høyst provisoriske senger. I de største familiene var det ikke uvanlig at noen sov på kjøkkenet. Uhygienisk og utrivelig, i verste fall direkte skadelig, mente de engasjerte arkitektene og stilte opp følgende minstekrav til familieboligen: lys og luft i alle rom og separate soverom for foreldre og barn. Ingen familieleilighet på mindre enn tre rom og kjøkken! Ingen urimelige krav, men på 1930-tallet ennå ikke mulige å realisere. Heller ikke for boligsamvirket. Engelsborg er på mange måter litt av en hybrid – gammeldags og moderne om hverandre. I så måte er bygget typisk for sin tid, for mellomkrigstiden var en brytningstid og en overgangstid. I arkitekturen brøt det nye mot det tradisjonelle, og modernistiske formgivningsprinsipper ble realisert i tradisjonelle byggematerialer. Bak de moderne fasadene ble leilighetene utformet på gamlemåten, og i gatebildet ser vi hvordan man forsøkte å innfri funksjonalismens krav om lys og luft uten å bryte med den eksisterende gatestrukturen.

Funksjonalismen har gått inn i arkitekturhistorien som en stil i glass, jern og betong. Nye bygningsmaterialer og -teknikker befridde ytterveggene fra deres bærende funksjon og gjorde det mulig å samle vinduene til vindusbånd, å strekke dem rundt hjørnene eller la hele etasjer bestå av glassflater. Det går ikke når man, som OBOS, murer i tegl. Derfor har de moderne teglgårdene gammeldagse vindusåpninger – som «hull» i fasaden. Et annet tradisjonelt trekk i alt det moderne er skråtakene. Flate tak er en funkisgreie som ikke fant gjenklang i den alminnelige boligarkitekturen. Skråtak var man vant til, de tålte snørike vintre og regntunge somre, og de ga plass til tørke- og oppbevaringsloft.

1 Fagerheimen: Fagerheimen – teglsteinsmodernisme fra 1933, tegnet av Henrik Nissen og Gunnar Bynning. Funksjonelt og fagert med boliger og forretnings- og forsamlingslokaler (Grünerløkka Folkets Hus). 2 Voldsløkken I: Den fineste av dem alle? Sober funksjonalisme i tegl anno 1936. Voldsløkken I, tegnet av Th. Chr. Hauff. Kommunen kjøpte alle leilighetene straks de var ferdige, og bygget forsvant ut av OBOS-familien. 3 Frydenberg: Teglsteinsbygg med funkisattributt. I Frydenberg borettslag runder brannbalkongene hjørnet på beste funkismanér. Tegnet av Victor Schaulund og bygd i 1936.

1945-1955 velferdsstaten, første byggetrinn

Nye institusjoner, nye samarbeidsformer, nye arbeidsmåter, nye former for byplanlegging, nye boligtyper, nye bygningstyper, et nytt arkitektonisk formspråk. Nye teorier og en ny praksis. En velferdsstat skal bygges – bokstavelig talt – og i boligsamvirket bretter man opp ermene. I 1945 innledes et nytt kapittel i boligbyggingens historie, og boligsamvirket finner sin plass innenfor et nytt institusjonelt rammeverk. Da Husbanken ble opprettet i 1946 ble også spørsmålet om boligfinansieringen løst. Husbanken blir statens viktigste verktøy for å heve boligstandarden - over hele landet og for alle. Kommunene fører en aktiv tomtepolitikk, erverver land og legger til rette for boligbygging. I velferdsstaten skal alle eie sin egen bolig, og over hele landet dannes boligbyggelag etter OBOS-modellen. Husbanken, kommunene og boligsamvirket angir tonen på det subsidierte og gjennomregulerte boligmarkedet. Her foregår det en innovasjon av dimensjoner; treromsleiligheten, typehuset, den frittliggende blokka, drabantbyen. Vel er boligkøene lange, men likevel – bolignøden er på retur, og et godt, trygt og moderne hjem er snart innen rekkevidde for de fleste.

tøyen II, tøyen 1946 Hustype Tre blokker

Leiligheter 168 leiligheter; overvekt av toroms

Arkitekt Jens Selmer, Victor Schaulund og Olaf Osvold

Støv på hjernen De fleste husmødre ønsker seg at leiligheten, spesielt kjøkkenet, skal være praktisk innredet og utstyrt med moderne hjelpemidler. Oppvaskbenk, komfyr og arbeidsbord må være riktig plassert i forhold til hverandre. Det må være god plass for bøtter, koster og baljer så de er nær for hånden og ikke står i veien når de ikke brukes. Hver ting må ha sin naturlige plass. Dr. Nic Waal, i Hus og Hjem, 1946

D Før krigen var tre rom og kjøkken en sjelden luksus for vanlige folk. Etter krigen ble det standard. Helgesens gate 78 introduserte den nye boligtypen med stue, kjøkken, to soverom, bad og wc, entré og en liten balkong. I våre øyne er disse leilighetene så fullkomment uspektakulære at det er lett å glemme hvilken enorm heving av boligstandarden de faktisk representerte. 32

en som bor i Helgesens gate 78, har ingen unnskyldning for å gå med skitne klær, ha upussede vinduer eller rotete kjøkken! I dette aller første boligbygget som sto ferdig i Oslo etter krigen, ble nemlig alt lagt til rette for at husarbeidet skulle gå raskt og friksjonsfritt for seg. Ingen funksjon var for prosaisk, intet behov for hverdagslig, ingen hensyn for trivielle – under utformingen av OBOS-blokka på Tøyen viste arkitekt Jens Selmer seg som husmorens beste venn. Borettslaget Tøyen II består av tre blokker: Monrads gate 21, Helgesens gate 76 og Helgesens gate 78. De to første, som er tegnet av Victor Schaulund og først og fremst inneholder toromsleiligheter, sto ferdige i 1941. Den tredje var ikke påbegynt da krigen brøt ut. Krigen medførte full stopp i boligbyggingen, men OBOS fortsatte å planlegge. Arkitekt Jens Selmer fikk i oppdrag å omprosjektere den siste blokka i Helgesens gate, og allerede sommeren 1945 tok OBOS opp igjen byggearbeidene. Helgesens gate 78 sto ferdig et drøyt år senere, som den aller første boligblokka i hele Oslo etter krigen. Den fireetasjes lamellblokka med saltak og fasader i slemmet tegl inneholder 48 leiligheter, likt fordelt på to- og treroms. Boligen anno 1946 var å betrakte som husmorens arbeidsplass, og som sådan måtte den utformes like rasjonelt og hensiktsmessig som for eksempel et kontor eller en fabrikk. Å spare husmoren for unødig tråkking fram og tilbake, for tunge løft og irritasjon over upraktiske løsninger var god samfunnsøkonomi. Matstell, renhold, rydding, klesvask og omsorg – i den moderne leiligheten skulle den kompetente husmoren utøve sitt yrke lett og uanstrengt. Samtidig skulle boligen naturligvis fungere som hele familiens hjem. Det krevde også sitt av utformingen, for listen over hva som skulle foregå innenfor hjemmets fire vegger, var lang og behovene ofte 33

Folk trivdes, og også fagfolkene var fornøyde! OBOS-direktør Jacob Christie Kielland kalte Selmers innsats for et «gedigent arbeid» og mente at det bød på «avgjorte fremskritt fra tidligere plantyper». Byggekunst skrev at det var «sjelden å se et regnestykke gå så fint opp». Rommene var enkle å møblere, det var rikelig med oppbevaringsplass, og tørkebalkongene livet opp den nokså bastante bygningskroppen i tillegg til at de hadde en praktisk funksjon. Man hadde kort sagt med «en ualminnelig klar og konstruktivt enkel plan» å gjøre. Arkitekt Odd Brochmann manglet ikke lovord om det nye OBOS-bygget på Tøyen. Stuen hadde fått en «behagelig form», og han var ikke i tvil om at ordningen med forbindelse mellom kjøkken og bad ville lette husmorens arbeid med småvask og barnestell «samtidig som hun har grytene i sving på kjøkkenet». Mot det felles kleskottet i gangen hadde Brochmann derimot en innvending, sågar av mentalhygienisk art. Han fryktet nemlig at ordningen ville medføre «en tassing rundt omkring i strømpelester og underbukser, som neppe virker oppstrammende ...».

Tre familier i Helgesensgate 76. I 1950 ble det gjennomført en ny boligundersøkelse, og denne gangen var det de nye familieleilighetene man tok for seg. Resultatet var gledelig. Folk trivdes på tre rom og kjøkken på en ganske annen måte enn de hadde gjort i de små førkrigsboligene. Og til arkitektenes store glede innrettet de seg langt mer praktisk og fornuftig. Aller best ut kom leilighetene i Helgesens gate. Beboerne roste de mange detaljene i planløsningen, og hele 16 av 18 spurte trakk fram dørforbindelsen mellom badet og kjøkkenet som et pluss. Firebarnsfamilien ønsket seg riktignok litt mer plass og drømte om enebolig, men familien med to voksne, en voksen datter og to små skolegutter priste skjebnen som hadde skaffet dem skikkelig hus! Jens Selmers særlige fortjeneste var at han maktet å ta hensyn til vanlige folks boligvaner og imøtekomme deres ønsker og behov uten å gå på kompromiss med de faglige kravene til en moderne, rasjonell og effektiv bolig.

Lite kunne Jens Selmer ane om trafikkutviklingen i Oslo da han utstyrte Helgesens gate 78 med tørkebalkonger ut mot Finnmarksgata. Det sier seg selv at den tid er forbi da husmødrene hengte ut småvasken sin her. Men ideen var god. Og dristig! Fasaderådet protesterte gjentatte ganger før de til slutt gikk med på ordningen, under forutsetning av at balkongene ble utstyrt med ekstra høye rekkverk for å skjule klesvasken.

motstridende: lek, søvn og hvile, lekselesing og håndarbeid. Det skulle samtales, leses, musiseres og lyttes til radio. Jens Selmer hadde et våkent øye for disse hverdagslivets små og store utfordringer, og utformingen av leilighetene i Helgesens gate vitner om stor omtanke for det livet som skulle utspille seg der. Hvordan han helt konkret gikk til verks, gjorde arkitekten selv rede for i Byggekunst i 1948: «Ett av de større problemer for beboerne av en liten byleilighet er den daglige barnevask og småvask, og tørking av denne. Jeg har derfor utstyrt baderommet med en spesiell vaskekum.» Kummen hadde et lokk som kunne brukes som stellebord. Badet og kjøkkenet ligger vegg i vegg, og at det er dør mellom de to rommene, er ingen tilfeldighet: «Husmoren må jo i sitt stell ofte gjøre flere ting samtidig, eller ‘gå til og fra’ som det heter, og det var min mening at denne dørforbindelsen skulle utvide og rasjonalisere hennes arbeidsplass.» Jens Selmer kjente tydeligvis til den eviggyldige sannheten om at det aldri kan bli for mye skap på et kjøkken, for kjøkkenet i Helgesens gate hadde skap for ethvert formål, og mange flere enn det som var vanlig. At vindusvask kunne være både strevsomt og farlig, var han også klar over: «Vinduene er plassert såpass langt ned at en kan stå på golvet og pusse dem.» Et stort kleskott skulle fremme orden i klesstellet, både hva rent og skittent tøy angikk: «For å oppnå mest mulig møblerbar veggplass i rommene er kottplassen samlet til et relativt stort klesrom med inngang fra entreen. Foruten rikelig hengeplass er der også hylleplass for allslags småsaker som ellers lett forårsaker uorden. I entreen er plassert veggfast lintøyskap med ventilert skittentøyskap under.» Å utvikle en god boligtype for «normalfamilien», en standardleilighet som kunne passe for de fleste, var en av de viktigste oppgavene da boligbyggingen ble tatt opp igjen etter krigen. Og her spiller Helgesens gate 78 en helt spesiell rolle. Blokka introduserte nemlig den nye familieleiligheten med tre rom og kjøkken, en boligtype som kom til å bli normdannende for boligbyggingen de neste par tiårene. Utviklingen av nye boligtyper er uløselig knyttet til en storstilt boligundersøkelse som ble utført i all stillhet under krigen. I 1942 satte flere titalls arkitekter, psykologer, sosiologer, leger, pedagoger og andre fagfolk i gang med å undersøke hvordan mellomkrigstidens typiske toromsleiligheter fungerte som familieboliger. Konklusjonen var at de ikke fungerte i det hele tatt! Jens Selmer hadde selv deltatt i boligundersøkelsen, og det var her han hadde fått vite hvor besværlig det var med klesvask og småbarnsstell. Og det var med de mange samtalene med slitne husmødre friskt i minne han utformet leilighetene i Helgesens gate. Aldri før hadde en arkitekt og en byggherre tatt hensyn til brukernes ønsker og behov på den måten. Helgesens gate 78 har gått inn i arkitekturhistorien som et banebrytende boligeksperiment – om enn av det svært lavmælte og pragmatiske slaget. Som arkitekt var Jens Selmer solid forankret i funksjonalismen, og han vek ikke en tomme fra teoriene om lys, luft, klarhet, enkelhet og orden. Det manglet heller ikke på teorier omkring boligfunksjoner innenfor funksjonalismen, men dem var Selmer mindre opptatt av. Folks erfaringer og ønsker, derimot, var han lydhør overfor. Resultatet ble en utpreget omsorgsfull form for funksjonalisme!

Før krigen var en treroms en sjelden luksus for vanlige folk. Etter krigen ble tre rom og kjøkken standard, og denne nye boligtypen ble introdusert i Helgesens gate 78. Med stue, kjøkken, to soverom, bad og wc, entré og en liten balkong er boligtypen så lite spektakulær at det er lett å glemme hvilken enorm heving av boligstandarden den representerte.

etterstad ØST, VEST, NORD, Etterstad 1946 Hustype Til sammen 51 lavblokker og 4 høyblokker

Leiligheter Til sammen 947 leiligheter, overvekt av treroms

Arkitekt Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde