Oslo. Steder i byen

Peter Butenschøn Oslo Steder i byen Foto: SIGURD FANDANGO

Innhold

7 Forord

15 GAMLEBYEN Bakgården i øst

35 AKERSHUS Borgen oppe på klippen – og byen

57 KVADRATUREN Christian IVs by og den første hovedstaden

77 KARL JOHANS GATE En vandring opp hovedgaten

105 REGJERINGSKVARTALET Statsbyråkratiets by 127 TORGBYEN Byen mellom torgene 147 AKERSELVA Den strevsomme byelven 169 GRÜNERLØKKA Den gamle arbeiderbydelen 185 FROGNER Beste vestkant 203 ST. HANSHAUGEN Parken i byen 225 HOLMENKOLLEN Oppe i åsen 245 ULLEVÅL HAGEBY Nye boligidealer tar form 261 KAMPEN Landsbyen på østkanten 275 LAMBERTSETER Fra boligkrise til nabotrivsel 293 VATERLAND Storbyidealer med voksesmerter 309 ROMSÅS Drabantbyen i skogkanten 325 AKER BRYGGE Med tærne i sjøen 345 GRØNLAND Den internasjonale byen 363 BJØRVIKA Byvisjoner og våte drømmer 386 Bibliografi 392 Register

Forord

På 1800-tallet ble utenlandske besøkende til byen tatt med opp Kongeveien til Ekeberg for å se på byen. Det var ikke mye smig­ rende å se nede i de smålåtne gatene, men der oppe fra var byen et flott skue, beliggende trygt mellom fjorden og åsene. Også i dag er utsikten fra Ekeberg en severdighet, over et storslått og knudrete bylandskap. Bebyggelsen blir litt mindre sprikende selvhøytidelig her oppe fra, litt mildere i formen. Det er tydelig at byen har vært formet av mange forskjellige byggere gjennom ulike epoker. Det er vanskelig å få øye på noen fellestrekk, noen samlende kultur for bybygging, noen gjennomgripende og ordnende byggeskikk. Om man ser godt etter, er det mulig å skjelne enkelte områder med en felles skala og en ordnet struktur, som murgårdskvartalene på Grünerløkka og på Frogner, landsbyen på Ullevål Hageby og blokkene i det fjerne på Romsås, hovedstadsaksen opp Karl Johans gate. Men ellers ser det ut til å være hvert hus, hvert kvartal, hvert strøk for seg. Man må vandre rundt i gatene på Kampen for å oppdage at Kampen er et eget område. Regjeringskvartalet er synlig først og fremst ved at høybygget for tiden er pakket inn i plast.

Oslo er ingen stor by, om vi ser den i en internasjonal sammenheng. I Kina ville den vært på størrelse med en middels forstad til en metropol. Med 850 000 innbyggere, kanskje dobbelt så mange om vi regner inn det daglige pendleromlandet, er den en liten storby, men stor i forhold til norsk bosetting og befolkning.



7

8

Den er samtidig hovedstad i et nokså lite og svært velstående land med mye virksom kapital og økonomisk vekst, stor tilflytting og en betydelig endringsvilje hos lokale og nasjonale myndigheter.

Den er ulik mange andre europeiske hovedsteder, både fordi presset mot byen er kraftig i en verdensdel som ellers er preget av økonomisk usikkerhet og stagnasjon, og fordi de historiske kartene er tegnet med litt mer beskjedne streker: Her er det lite preg av rikdom og monumenter, av signaturene til generaler, adel og kirkemakt. Det kan synes som det har vært mange hender om bybyggingsoppgavene, mange ulike viljer, og samtidig at det først er de to siste århundrene det har vært noe i nærheten av en profesjonell byplanmessig håndtering av endringsprosessen. Da Christiania ble hovedstad i 1814, var den bare en beskjeden småby. Norge hadde 885 000 innbyggere i 1814. Nå bor det like mange bare i Oslo. Da stadskonduktør Grosch på 1800-tallet styrte byens planlegging og var godkjenningsmyndighet, var han ganske alene på kontoret om jobben.

Hele Oslo ser nå ut til å ligge i smeltedigelen. Statistisk sentralbyrå (SSB) har lagt frem prognoser som varsler at et par hundre tusen nye innbyggere vil komme til å bosette seg her i byen i løpet av et par tiår, innen 2040. Hvem er de, hvor kommer de fra, hvor i byen skal vi plassere dem, og hvordan skal det bygges for å gi dem rom – uten samtidig å ødelegge viktige kvaliteter ved byen? Hvilke endringer tåler denne byen, før den mister fotfestet?

Nå er det heldigvis ikke SSB som skal planlegge Oslo for oss.

Men i de neste tiårene skal det gjennomføres en mer omfattende ombygging av byen enn noen gang. Det bygges i øst, på høyden øst for Tøyen, på Ensjø, Hasle, Økern og Løren. Det fortettes og kompletteres i Groruddalen og Alnadalen. Det bygges i Bjørvika og på Sørenga og Tjuvholmen, med bebyggelse vi aldri har sett maken til i byen. Det planlegges by på Filipstad, forhåpentlig med ambisjoner om en kompleks by, ikke et skjematisk boligområde.

Det gis ingen fasit på hvordan Oslo bør utvikles videre, hvordan den kan foredles og samtidig gi rom for store nye befolkningsgrupper. Men dette må diskuteres, heftig og kontinuerlig.

Forord

Og for at det skal være hold i diskusjonene, må vi komme oss ned fra høyden – vi må ned i gatene, ned i kvartalene, ut i bydelene, der byens kvaliteter tar form. steder i byen

Folk i Oslo er knyttet til byen på flere nivåer. De bor i storbyen Oslo og føler identifikasjon med den. Samtidig vil alle også ha tilknytning til et eller flere avgrensede lokale områder, et strøk eller en bydel der de har sin daglige gang, der barn går i barnehage og på skole, der de vanlige butikkene ligger, der kafeen eller gatehjørnet eller parkbenken er små festepunkter, der de fleste minnene har tilhold, der man passer ekstra godt på hva som skjer med husene og på hvem som flytter inn og ut. Når vi er på reise utenfor landet, er det alltid Oslo vi sier vi er fra, det er Oslo stoltheten og identiteten er knyttet til. Men det er i nabolaget at dagliglivet finner sted, for de fleste.

Det kan skrives mange ulike beretninger om hva en slik by består av og hvordan den ble formet. Det går an å skrive de store fortellingene, om de store byplangrepene og hovedstadsambisjonene, om landskapet og veiene inn til byen og omlandet utenfor, om bygningsstrukturen og de lange aksene, om de store visjonene og de tøffe beslutningene. Det kan skrives de mellomstore fortellingene om husene gatelangs, om fabrikkene og de store kontorbyggene, parkene og kaikantene, om gatene og plassene med all trafikken og de trange bakgårdene og portrommene, om de byggende ambisjonene og de sosiale idealene. Og så kan det skrives de små fortellingene, om ungene i gatene og madammene i melkebutikkene og kakefatene i konditoriene, om de slitte trappetrinnene, tjenestepikene i bakrommene og dumpedoene i bakgårdene, om forsiringene og stukkaturen, gatelyset og fortauskantene, om de nye kaffebarene der de unge finansfolkene luftes mellom alle møtene og dataskjermene, om noe av det man kan kjenne på og lukte på, om fortvilelsen over det som blir borte, og gleden over alt det nye som kommer til.

Det kan bli mange ulike beretninger. Og det er vanskelig å fange helheten i en samlet fortelling, uten å ende opp med



9

10

forenklinger og unyanserte generaliseringer. I denne boken har jeg i stedet villet skrive fortellingen om Oslo som en historie om noen av byens områder, strøk og nabolag. Jeg har villet beskrive hvorfor de ble som de ble, hvilke planleggergrep og utbyggerinitiativ som ble toneangivende, hvordan tidens dagsorden og mote fikk prege utviklingen av de forskjellige områdene, langsomt eller brått, og hvordan de fremtrer og virker for folk som bor i eller bruker områdene i dag. Slik håper jeg å fange inn noe av det særegne i hvert av alle de områdene og stedene som byen består av, preget av så ulike epoker, ulike forutsetninger, ulike byggende viljer. Men slik håper jeg også å gi et rikere og mer sannferdig bilde av helheten, den store byen Oslo, enn det som møter oss når vi bare forsøker å se byen ovenfra, fra høyden.

Boken tar for seg et utvalg av byens steder og strøk. Jeg har ikke hatt som ambisjon å være geografisk heldekkende, ikke alle de ulike områdene i den vidstrakte byen er med. Men utvalget er heller ikke tilfeldig. Jeg har valgt ut områder som hver for seg er karakteristiske for en del av historien, for en tilblivelse eller et utviklingsforløp i byen. Jeg har hatt som formål at de forskjellige kapitlene ikke bare skal handle om det enkelte nabolaget, men også belyse større og mer allmenne spørsmål som gjelder byens vesen og utvikling – slik historien om St. Hanshaugen lærer oss om parken og grøntområdets betydning i det moderne byrommet, historien om Lambertseter gir innsikt i den klassiske drabantbyens muligheter og utfordringer, eller historien om Bjørvika forteller oss om noen av de dilemmaene vi står overfor når en gammel industri- og havneby skal omformes i møte med en ny virkelighet. For å nevne bare noen eksempler.

Kapitlene følger en grov tidsakse. Jeg begynner med middelalderbyen i øst som ble byens bakgård, Akershus festning og Kvadraturen, og slutter med drabantbyene, den internasjonale byen i øst og de store ambisjonene i Fjordbyen. Det er mitt håp at beretningene om disse områdene, nærstudien av strøkene og stedene som utgjør denne komplekse og rikholdige byen, til slutt vil danne et bilde som henger sammen både historisk og tematisk,

Forord

og som kan si leseren noe om hvilken sammenheng det nye Oslo skal bygges ut i fra, hva som er forgjengelig, og hva som bør vernes om, hva som kan være med på å gjøre Oslo til en enda bedre by å bo i, også for de nye hundretusener som SSB varsler oss om. plangrep for fremtiden

Når man leser Oslos form på avstand, kan det være vanskelig å se at dette både er en storby og en hovedstad. De to rollene er ganske ulike. Vaterland og Aker Brygge tilhører storbyen, mens Regjeringskvartalet og Karl Johans gate tilhører hovedstaden. Med et stortingsflertall som alltid har sett det som sin rolle å spre goder jevnt over landet og motsette seg enhver favorisering av Oslo, har det ikke vært lett for kommunen å ivareta denne vertskapsrollen. Statens byggende organer har alltid vært hemmet av en slik måteholden distriktstenkning, og har aller nådigst fått lov til å bygge de mest nødtørftige kontorer for embetsverket.

Byens utvikling er en ganske treg materie. Det kan fattes tilsynelatende betydelige beslutninger, men resultatene blir ikke så raskt synlige, bygningsstrukturen står nå der som før og lar seg vanskelig rikke. En by er som en svær oljetanker til havs, nærmest upåvirkelig i sin stedige kurs og sin jevne fart, det skal mye til for å få den til å endre retning. Det er derfor endringene ofte er lettere å identifisere på gatenivå og på lokalplan, slik denne boken vil vise.

Siden 1624 har det likevel vært tatt enkelte helt skjellsettende grep for byen. Det første var provinsby-grepet, da Christian IV etter brannen omplasserte hele byen fra viken i øst til området bak festningen. Det andre grepet, hovedstads-grepet, var da Linstow og svenskekongen anla hovedstaden med dens viktigste institusjoner utenfor byens sentrum, på det sumpige landstykket vestover mot Bellvuehøyden. Det tredje store grepet, storby-grepet, ble tatt av Oslos og Akers politikere i 1948, da de reddet boligområdene i indre by ved å slå kommunene sammen og derved åpne opp for en gigantisk utbygging utover på jordene i Akersbygden. Disse tre dramatiske grepene forutsatte overordnet



11

12

politisk beslutningsdyktighet og gjennomføringskraft. Det var ikke noe som enkelte planleggere kunne bestemme fra sine kontorer, her var det snakk om strategisk klarsynthet med betydelige konsekvenser, på lang sikt.

Så er det spørsmål om vi i dag står overfor det fjerde grepet.

Oslo har reelt sett gått langt ut over sine grenser, også utover de nye grensene som ble trukket opp i 1948. Stor-Oslos arbeidsmarked strekker seg en times togreise i retning Fredrikstad, Tønsberg og Hamar. Transportmarkedet er regionalt samordnet. Det som henger etter, er boligmarkedet, fremdeles regulert og prioritert innenfor separate kommuneplaner. Om vi i dag skal beskrive Oslo, slik det fungerer for et daglig virke for svært mange, må vi ta med de trauste industriboksene nord for Gjelleråsen, flyplassen i Ullensaker, Strømmen Storsenter og de store messene i Lillestrøm, eneboligene i Enebakk og blokkene på jordene i Ski, friområdene utover i fjorden, kulturen i Bærum og de kreative bedriftene i Drammen. Vi må ta med hele mellomlandet, det formløse bylandskapet av butikkbokser, asfaltflater, lagerhaller, bensinstasjoner og skrot som ligger langs motorveiene og som ingen stadskonduktør eller byplansjef har brydd seg om verken før eller siden. Om vi skal plassere et par hundre tusen nye innbyggere i Oslo over en tyveårsperiode, er det hele dette området vi må se på, uavhengig av hvor noen gamle grenser en gang, under helt andre betingelser, har vært gått opp mellom skogkollene.

Det vil i så fall på mange måter være en ny by som vokser frem i Oslo de neste tiårene. Skal denne nye byen også bli en god by, er det helt nødvendig at vi tar lærdom av fortidens erfaringer, og lytter til innsiktene som finnes nedfelt i de mange forskjellige fortellingene om Oslos strøk og bydeler i dag.

slik at bildet mitt av byen er farget av personlige opplevelser.

Men jeg har også virket her som byplanlegger og arkitekt, som skribent, kritiker og debattant, som rådgiver og konsulent, som lærer ved Arkitekthøgskolen, som leder i IN’BY Institutt for byutvikling, i Norsk Form og i Oslo arkitektforening, som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg bruker erfaringer fra andre land og byer, noe som har formet både ambisjoner og forventninger til byen, og som har gitt meg forestillinger om historiske sammenhenger og byenes muligheter. Men Oslo er likevel den byen jeg kjenner best, og mine egne ideer om byen og byutviklingen er langt på vei formet av mitt eget møte med Oslos urbane virkelighet gjennom et langt yrkesliv.

Så jeg er knapt noen uhildet observatør, jeg rir kjepphester og lufter frustrasjoner og forkjærlighet, jeg er både forutinntatt og etterpåklok. Jeg er en del av byen, og jeg bryr meg intenst om den. Det har gjort boken mindre nøytral. Men jeg håper også det har gjort den bedre.

Oslo, juni 2013

• Helt til slutt må jeg få tilføye at jeg selv ikke er nøytral i en slik beretning. Ikke bare har jeg bodd her i det meste av mitt voksne liv og har familien rotfestet her gjennom mange generasjoner,

Forord



13

4

Karl Johans gate

En vandring opp hovedgaten Det fortelles om en amerikansk turist som sto på Karl Johan foran Grand Hotel og spurte en forbipasserende om veien til Karl Johans gate. Han hadde nok en idé om en mer storslagen og monumental hovedgate, preget av makthavere gjennom generasjoner. Det spesielle ved Karl Johan er nettopp at den har så mange eiere, så mange dagsordener, tilsynelatende ubesværet side om side. Den var en gang veien fra byen opp til Slottet, så ble den borgerskapets gate og promenadens bulevard. Så er den gradvis blitt overtatt av mange andre, med litt ulike ærend.

Den øvre delen, fra Stortinget til Slottsbakken, er hovedstadens gate. De borgerlige paléer ligger på den ene siden, mellom Grand og Universitetet, vestvendt ut mot Studenterlunden og Eidsvolls plass. Utekafeene opptar halve fortauet langs butikkfasadene, ikke bare om sommeren, men også vinterstid for røykere og andre standhaftige. Eidsvolls plass, eller området ved Spikersuppa (så kalt etter at Christiania Spigerverk i 1950-årene donerte midler til et basseng der), er blitt et usedvanlig vellykket og velfylt byrom, noe midt mellom en park, en plass og et folkelig marked, med plener og blomsterbed, busker og benker, røff brostein og slepen larvikitt, kiosker og uteservering, en raus fontene i det store bassenget som erstattes av lystårn når bassenget islegges for vinteren, med høyttalere som dundrer ut rytmer som av en eller annen grunn må ledsage folk på skøyter. Turister sitter på benker med oppslåtte kart og guider, barnevogner trilles Karl Johans gate, november 1924.

karl johans gate

79

80

over ruglete gatestein, på sommerdagene er plenene foran Stortinget fulle av solbadende, bare forstyrret av en og annen politisk markering. Så kommer motorsyklene brummende inn i hundretall og parkeres langs fortauskanten mens de skinnkledde med langsomt granskende blikk beundrer brunstig og hett skinnende metall.

På kort varsel skifter gaten og byrommet karakter. Dagliglivets regulære rytme avløses av det spesielle, av begivenhetene.

Bannere ned fra lyktestolpene varsler statsbesøk, og gardister inntar gaten mens de sorte bilene glir opp mot Slottet. Annenhver høst inntas fortauene på parksiden av valgboder, i de mest aparte varianter, fra veiarbeiderbrakker og finerplatebokser til bondske laftehus, et sikkert tegn på at den urbane estetikken stort sett står i lav kurs i partienes valgprogrammer. Gaten folder seg ut vestover mot høyden, storslått, åpen, jublende, som når 17. mai-toget langsomt og mangfoldig udisiplinert beveger seg oppover med blikk opp mot familien mellom søylene på slottsbalkongen, eller ved fakkelhavet foran nobelprisvinnerens hilsener fra Grand-balkongen, ved Universitetets fødselsdag, eller når vitenskapene stilles til skue i hvite teltboder på hele Universitetsplassen, eller gymnasiastene sitter langs gateveggene for å selge sine slitte bøker ved studiestart i august. Det hele overvåkes av de sindige menn på høye sokler, Wergeland fremst av dem i midten, men også Michelsen, Hambro og Christie foran Stortinget, ­Schweigaard og P.A. Munch foran Universitetet, Bjørnson og Ibsen foran sitt teater, og snart kommer vår første konge i 1814, Christian Frederik, opp på sokkel foran Stortinget. Ibsen bidrar endog med sine bon mots risset inn i granittflatene langs fortauet, der han i samsvar med gatens offisielle mytologi daglig vandret ned fra sin bolig i Arbiens gate for å innta et glass portvin på egen stol i et hjørne inne på Grand Café.

Det er kanskje særlig om kvelden, når natten senker seg over byen og de tente gatelysene gir gjenskinn i blank fortausgranitt, at Karl Johan folder seg ut, åpner seg. Riksantikvar Harry Fett beskrev det allerede i 1937. «Da er de lange rekker av moderne hus

En vandring opp hovedgaten

klart opplyst med åpne luksusbutikker, de store firmaers reklameskilt, kinoens lys, aftenens mange tusen besøkere driver omkring restaurantene, kafeene, danselokalene og kinoene.» Den danske forfatter Palle Lauring skrev i 1949 om et besøk på Karl Johan.

«Oslo er mer end arkitektur. – Oslo er mennesker. – Sidder man på en bænk under Carl Johans kølige trær, vil man før eller siden ha set hele Oslos befolkning vandre forbi. Med undtagelse af dem, der sidder på bænkene, og de synes til gengæld aldrig at rejse sig.» hvor skal hovedstaden ligge ?

Hvor skulle hovedstadens nye institusjoner bygges, i småbyen Christiania, i årene etter 1814?

Kvad­raturen var som kjent aldri bygget som noen hovedstad, men som en nokså ordinær administrasjonsby for den danske provinsen. Seremoniene skulle holdes hos kongen på Amalienborg, og den daglige styringen hos stattholderen på Akershus. Christiania hadde ingen monumental orden, ingen akse fra vollgrav og byport frem mot et slott eller en symmetrisk og respektinngytende plass.

Da den nye nasjonen skulle gi rom for storting og embetsverk, kongebolig og teater, børs og bank, fengsel og galehus, ble det først leid ledige lokaler inne i byen, for staten var uerfaren og fattig. Etter hvert måtte det bygges mer romslig og standsmessig.

Da Akershus festningsområde ble frigitt fra militære formål i 1818, var det der nede det kunne bygges, men det var ikke mye som ble gjort, før de militære ombestemte seg i 1836 og igjen la sin hånd over området. Planene om universitet, slott og storting i nærheten av murene måtte legges til side. Den nye hovedstaden måtte bygges utenfor byen. På Tøyen? Hammersborg?

Stortinget bevilget de første pengene til et kongelig slott i 1822, mot regjeringens anbefaling. Allerede samme år, sier ryktene, pekte den ridende kong Karl Johan ut Bellevuehøyden vest for byen som et egnet sted for en kongebolig, på landet og med god avstand til byen. Året etter bestemte han at den unge danske brigadeauditør H.D.F. Linstow skulle hyres inn som arkitekt. Dette var et dristig valg siden han ikke hadde noen arkitektutdannelse

karl johans gate

81

82

83

karl johans gate

En vandring opp hovedgaten

84

og, ifølge maleren J.C. Dahl, ikke hadde «bygget så meget som et hundehus». Grunnstenen ble nedlagt i 1825 med tusener til stede i store festligheter, men før tegningene var ferdige. Byggingen startet, og pengene ble raskt brukt opp. Så gikk det syv år med stillstand og tildekket grunnmur. Først i 1836 sto råbygget ferdig, og i 1849 kunne Slottet endelig tas i bruk.

Det måtte anlegges en vei, en bred allé, mellom det nye slottet ute på landet og byen, og over den sumpete marken der ­Bisletbekken krysset. Stortinget ga fullmakt til å kjøpe nødvendig grunn, også om det måtte rives noen hus der veien møtte byens gatenett, der Egertorget ligger i dag. Hele eiendommen Ruseløkken ble innkjøpt, mer enn bare veigrunn, for at «man skulde også kunde hindre at der ved dens Sider oppføres Stalde, Hytter og deslige Bygninger som ville gjøre den upassende til sin bestemmelse og for en stor Del berøve den sin Skjønhed». Sommeren 1837 ble den nye veien opp mot kongeslottet stukket ut. hovedstadsaksen strekkes Linstow satt i Tyskland på denne tiden, på en lengre studiereise i byplanlegging, men særlig for å forberede de krevende innredningsarbeidene på Slottet. Da nyheten kom til ham om at festningsområdet ikke lenger kunne brukes til sivile formål, sendte han straks hjem skisser til en nytenkt og dristig regulering av området mellom Slottet og byen. I stedet for at Slottet skulle ligge som en landlig residens, foreslo han en paradeplass foran og en gate med bykvartaler på begge sider helt frem til denne plassen. Linstow ville føre en følelse av urbanitet inn i den nye hovedstaden, med offentlige plasser for forlystelse og promenade. Han forutsatte at Abelhaugen og Nisseberget ble nivellert, noe som var upraktisk i tiden før den fredsommelige Alfred Nobel hadde lagt dynamitt ut på markedet. I bunnen av Slottsbakken la han så en stor symmetrisk plass, et strengt anlegg etter klassisk tysk mønster, med Universitet på den ene siden og kunstmuseum, bibliotek og teknisk skole på den andre.

En vandring opp hovedgaten

Med ett enkelt grep hadde Linstow plassert hovedstaden mellom Slottet og byen. Han kom hjem og fremmet planen i januar 1838. Han hadde derved også gitt byen en helt ny retning. I den grad det var en synlig akse fra før, gikk den i retning nord–sør fra festningen over torget og opp Akersryggen mot Hammersborghøyden. Nå ble det i stedet lagt opp til en ekspansjon i vestlig retning, noe som fikk stor betydning for den senere utvikling av byen.

Nå ble ikke alt bygget slik denne planen angir. Stadskonduktør Chr. Grosch hadde ansvar for detaljering og gjennomføring.

Universitetet ble påbegynt allerede året etter, og gaten ble anlagt for statens regning, kommunen anså ikke denne gaten som byens ansvar. På nordsiden ble det parsellert ut tomter til byens borgerskap, og allerede i 1840 var hele bygningsrekken bygget ut.

Linstow ville bygge for høyesterett og en regjeringsbygning på sørsiden. Men da Karl Johan døde i 1844 og ble etterfulgt av sin sønn Oscar I, ble den stramme klassisismen erstattet med et mer romantisk syn. Kong Oscar, som i sine første regjeringsår bygget det landlige lystslottet Oscarshall med tårn og spir og svungne parkveier mellom rhododendronbuskene, ville at hele området skulle bli park. Huseierne langs gatens nordside samlet inn penger, og med kongens hjelp kjøpte de området, nå kalt Huseiertomten, og gjerdet det inn som sin private eiendom. Først ti år senere ble det overført til staten, på betingelse av at det aldri skulle bygges noe permanent i området. Den rike Thorvald Meyer og hans naboer ville for alltid sikre seg utsikt og sol.

Siste viktige brikke i denne hovedstadskomposisjonen var Stortinget. Etter en beskjeden tilværelse i den gamle Katedralskolen i Kirkegata 15 var det vedtatt å bygge nytt nord for Slottsparken, der Norges Geografiske Opmaaling senere kom. Men regjeringen, trolig i nær forståelse med kongen, kjøpte i stedet en tomt mellom Huseiertomten og Akersgata. Der ble det bygget, innviet i 1866, konstitusjonelt velartikulert på sin høyde vendt med sin rotunde som huset de folkevalgte opp mot Slottet på den

karl johans gate

85

86

andre høyden, og med et vakkert parkdrag og de borgerlige paléer imellom.

Det har ikke vært enkelt å forsvare dette parkdraget mot utbygging; i et land med svake bytradisjoner har en park som oftest vært ansett som en tomtereserve, en ventende billig byggegrunn.

I 1873 ble det fremmet planer om et stort anlegg for Nasjonalgalleriet, men det ble etter brysk protest fra Universitetet henvist til den mer rufsete Tullinløkka bak Universitetet. Men så brant Christiania Teater nede ved festningen i 1877. Etter mye tautrekking og motstand, der den unge teatersjef Bjørn Bjørnson, godt hjulpet av sin debattglade lobbyistfar Bjørnstjerne, til slutt fikk gjennomslag, og i 1899 kunne det nye Nationaltheatret åpnes på en tomt langs Stortingsgaten. Det var usymmetrisk og i strid med Linstows planer, men kongen var kanskje begynt å gå lei av å motsette seg disse stridbare nordmennene. Det er et ganske voldsomt hus i forhold til Universitetets varsomme klassisisme og burde vel strengt tatt aldri ha kommet der det kom.

Borgerhusene langs gaten endret langsomt karakter, og ved århundreskiftet var eiendommene blitt så verdifulle og strøket så travelt at de herskapelige boligene ble ombygget til kontor og første etasje omgjort til butikker. Fasadene var staselige, selv om Groschgården på hjørnet ved Universitetsgaten, bygget i 1887 i nyromansk historisme med tårn og flere tynne spir, ble ansett som ganske upassende og vulgær. Men bak fasadene var det bakgårder, lagerbygninger og skrot, med kunstnernes faste tilholdssted Bloms Bodega som et eget lite hus med adgang inn gjennom porten mot gaten. Det kom stadig planer om å rive alt sammen.

Det Norske Teatret eide en del av kvartalet og utlyste i 1962 en arkitektkonkurranse for å kunne flytte fra kummerlige lokaler i Stortingsgaten til eget hus. Men teatret var tynt bemidlet, så for å finansiere sitt prosjekt ønsket de å bygge ut hele kvartalet mest mulig for utleie til forretning og kontor. Arkitekt Håkon Mjelva var en av to vinnere, han ville rive hjørnegårdene, men bevare resten av fasaden, og så bygge høyhus på 25 etasjer inne i kvartalet.

En vandring opp hovedgaten

Slikt måtte det bli bråk av, trolig den heftigste byplandebatt vi har hatt i byen, langt verre enn slagene om Bjørvika, Tjuvholmen og Ekebergskråningen. Stephan Tschudi-Madsen og Fortidsminneforeningen aksjonerte på stands, selv Oslo Arkitektforening gikk mot planene, slik at en såret Mjelva meldte seg ut av foreningen i protest mot slik faglig illojalitet. Debatten raste i 10 år. Bystyret vedtok en litt lavere versjon i 1972, før det nye Miljø­ verndepartementet ved sin statsråd Helga Gitmark, solid senterpartipolitiker fra en av Sørlandets småbyer, skar gjennom og stoppet det hele. Staten hadde alltid tatt ansvar for denne delen av Karl Johan, dette var hovedstadens og nasjonens ansikt mer enn byens, og kommunen hadde jo aldri vært synderlig interessert i gatens ve og vel, verken da den ble anlagt i 1838 eller da Eidsvolls plass ble innkjøpt av konge og huseiere. Mange pustet nok lettet ut, i hvert fall i det skjulte, over at denne verkebyll av et prosjekt var lagt dødt, selv om det var gjennom en betenkelig statlig overstyring. Senere, i 1980-årene, fikk teateret sitt nye hjem med en lavmælt og finstemt krum fasade på baksiden av kvartalet, mot Kristian IVs gate, tegnet av Arkitektkontoret 4B. Alt bak fasaden mot Karl Johan ble revet, og bare vegglivet sto igjen, som en papirtynn skive, stivet opp med kraftig stål, mens det ble bygget nytt bakom til butikker og spisesteder.

Tanum bokhandel hadde holdt til i kvartalet siden 1880, og ble flyttet ut i en lang brakkepaviljong langs Studenterlunden mens byggingen pågikk. Det var noe fortrøstningsfullt anstendig i denne opprivende prosessen at en bokhandel ble regnet som en så viktig kulturinstitusjon at den i noen byggeår måtte få forsyne seg av byens viktigste park for uavbrutt å kunne drive sin virksomhet.

Da byggevirksomheten på Karl Johan var ferdig og det elegante Paléet åpnet sine dører i 1984, var også Studenterlunden og Eidsvolls plass bygget om. I mange år hadde dette området ligget som en byggegrop for den nye jernbanetunnelen som skulle forbinde Østbanen og Vestbanen og knytte sammen tog og bane på Nationaltheatret stasjon. Rett under bakken i Studenterlunden

karl johans gate

87

88

89

karl johans gate

En vandring opp hovedgaten

90

oppsto et travelt transportknutepunkt, landets nest største etter Oslo S. Uteserveringen Nille, byens mest myteomspunne sted for vestkantungdom og kunstnerspirer, udødeliggjort i romaner om urbant frigjorte generasjoner av Ola Bauer og Axel Jensen, ble ofret for ny adkomst til T-banen. Hele parkområdet måtte gis en mer slitesterk utforming. På Eidsvolls plass måtte de slyngete parkstiene, små gressfeltene med lave stakittgjerder og det romantiske bassenget som hadde overlevd fra arkitekt Arnebergs hånd i 1950-årene, vike for en mer solid og røff utforming. Kommunens parkvesen laget selv noen nokså uinspirerte planer for gangveier og basseng, etter hva som ble påstått mer tilpasset svingradiene på kommunale vedlikeholdsmaskiner enn for bruk av stadig flere folk til alle døgnets tider. Så tok staten igjen ansvar for området, engasjerte arkitektene Lund & Slaatto til å tegne, og så vokste det langsomt frem den parkplassen vi i dag kjenner så godt. Aviskiosken er plassert mellom rampene mot vest, og Påfuglfontenen på plassen utenfor, donert av Eiendomsspars ustoppelig entusiastiske Christian Ringnes. Her er nå trolig byens travleste møtepunkt, der alle T-banelinjer knyttes sammen og frakter folk inn for å treffes for avtaler om bruk av byen for formiddagens møte, ettermiddagens promenade eller kveldens kino eller teater. Her er mange språk, mange fremtoninger, det meste av døgnet et ustoppelig og uoversiktlig mylder av gatemusikanter, tiggere, aksjonister med underskriftslister og doplangere. Her er det vanlig nysgjerrige og langsomt ventende og folk som kanskje bare vil kjenne litt på storbypulsen, fornemme noe heftig og annerledes forlokkende. «Påfuglplassen» har noe som umiskjennelig minner om større byer lenger borte.

Eidsvolls plass er litt roligere, store trær og bassengets stille flater demper pulsen fra fortauene. Saras telt er en stor uteservering, overdekket av tønnehvelv i klar plast på et solid nettverk av søyler og dragere, egentlig verken ute eller inne og ganske i veien og etter hvert ansett som ikke så vellykket at det bør få okkupere en så viktig tomt, selv om den alltid sparsommelige

En vandring opp hovedgaten

staten sikkert tjener gode penger på å leie ut til et av Olav Thons utallige serveringsetablissementer. Ved fortauet i krysset mellom Karl Johan og Rosenkrantz’ gate står en gammel aviskiosk, tegnet av Erik Glosimodt i 1912, en av svært få overlevende i bybildet, alt for trang som arbeidsplass etter dagens arbeidsmiljølover om krav til toalett og vaskerom. Så ble den, nokså uoppdaget, saget i to og nennsomt forlenget med nye fasiliteter umerkelig integrert på midten. Der selges stadig alle landets lokalaviser av en vennlig mann i en liten luke, knapt synlig mellom alle avisstativene.

Under Eidsvolls plass og Løvebakken ligger det, ukjent for de fleste, et fireetasjes parkerings- og service-anlegg for Stortinget, med nedkjøring fra en sidegate. Da utsprengningen skulle begynne i 1987, kom det en storm av protester mot enda en lang graveperiode på et av nasjonens mest følsomme steder. Stortinget fikk, under sterk tvil, begynne gravingen, men på den skarpe og nærmest umulige betingelsen at hullet ikke kunne påbegynnes før nobelseremonien fra Grand-balkongen i desember og måtte dekkes til og parken gjenopprettes allerede før 17. mai, et knapt halvår senere. De kløktige ingeniørene boret dype hull for ferdige søyler, støpte så tak oppå med gress og granittheller, og derpå kunne de i ro og mak varsomt sprenge ut og innrede volumet under, uten at noen ble sjenert av det. gatens parlament

De bratte bakkene opp mot Stortingets inngang fra Karl Johan og Stortingsgaten voktes av to velvoksne og fredsommelige løver i granitt. Et smijernsgjerde med en liten hageport og dørhåndtak er nå et ytterligere varsel om beskyttelse av de folkevalgtes hus. På plenen nedenfor, gjennomskåret av brede diagonale gangfelt med en sirkulær plass i midten, har det oppstått et slags impulsivt «speakers’ corner». Hit kommer alle de gruppene som vil presentere en sak, en protest, et krav, en støtte, foran den store buede veggen i Stortingets annen etasje som huser selve Stortingssalen bak store vinduer. Ettersom Oslo er blitt en flerkulturell by, med innbyggere med opphav i mer enn hundre nasjoner, går det knapt en dag mellom hver markering.

karl johans gate

91

92

Det kan være et lite tog bak flagg, bannere og plakater som kommer ned gaten, vanligvis østfra og ned fra Egertorget, for en markering på plenen, om en dagsaktuell sak i Thailand, Tyrkia eller Tunisia, eller lærerlønn og sykepleiertariff, med tale i sprakende megafoner og forhåpning om dekning på Dagsrevyen og besøk av meningsfeller eller sympatisører oppe fra de store vinduene i Stortingets rotunde. Dette er blitt en viktig politisk arena, et supp­lement og kanskje et korrektiv til de mer avlukkede debatt­ ene inne i salen. Når statsrådene med sine veskebærende rådgivere kommer i rask gange ned Lille Grensen fra regjeringskontorer i Akersgata for å svare for seg i Stortingets spørretime, passerer de og får et glimt inn i hva det nå er som krever oppmerksomhet i den større verden utenfor presidentskapets ryddigere dagsorden.

Karl Johan har alltid vært nasjonens viktigste teaterscene, både politisk og kulturelt. Det var her borgerskapet og det etab­ lerte kulturlivet hadde promenert helt siden 1850-årene. Det var her de kom veltende inn østfra, arbeiderbevegelsens lange tog med taktfaste slagord og kraftfulle plakater. Hit kom alltid 1. mai-togene, både det moderate fra Youngstorget og det mindre kompromissvillige fra Grønland, mens m-l-bevegelsen ennå kunne samle ulike opposisjonsgrupper i 1970- og 1980-årene.

Her gikk demonstrasjonstogene mot kriger og okkupasjon, på vei vestover mot de utvalgte amerikanske, russiske eller israelske ambassader. Men her går også 17. mai-toget, verdens mest fredsommelige nasjonsmarkering. Her sto slagene med politiet natt til 1. mai, et av 1980-årenes mer kuriøse fenomener, og det var også karneval noen år på den tiden, før det ebbet ut, det var kanskje litt for eksotisk for oss nøkterne her nordpå. De få gangene i nyere historie politiet har brukt tåregass, har det vært her.

Og her går også de store gateløpene, mosjonsløp og maraton, de må nødvendigvis legges innom Karl Johan for å få riktig status, festes trygt inn i nasjonens felleseiende bevissthet. Her marsjerte Hitlers soldater i 1940, stive og uopplagte etter den nattlige båtreisen inn fjorden, for å markere herredømme, og her kjørte kongefamilien triumferende hjemover i åpen bil fem år senere.

En vandring opp hovedgaten

Det er på Karl Johans gate Stortingets åpning markeres, i forkant av de mer interne seremonier inne i salen, med kortesjen av sorte biler ned bakken fra Slottet. Her mottas konger og presidenter med blomster, flagg og lange bannere, her kjører de kongelige gravfølger og bryllupskortesjer. Alt må følge Karl Johans stramme gateløp, innta og underlegge seg hengekøyen fra Egertorget til Slottsbakken, for at det skal innlemmes i den store nasjonale orden. storbygaten og nattelivet

På Egertorget ligger byens vannskille, der Akersryggen krysser. Herfra faller gaten østover, først slakt ned mot Domkirken, så i den bratte bakken langs Kirkeristen og de siste kvartalene ned mot Jernbanetorget. Her på Egertorget går trappene ned til T-banen, nå frigjort for den brutale betonghatten som arkitekt Mjelva hadde hvelvet over. Her ligger Horngården, byens første forsøk på et høyhus på 13 etasjer i reneste funkis før engstelige politikere fikk høvlet det ned til 8, her smyger det nye butikksenteret Egers seg inn bak fasaden, og her står Freia-reklamen stadig like funklende støttet opp på taket og lyser helt opp til Slottet, det har den gjort helt siden de 800 glødepærene i 1909 ble en sensasjon i bybildet. Fra 1956 ble alle pærene erstattet med lysstoffrør, i 1991 ble den store klokken utstyrt med satellittstyrt teknologi. I 2012 ble lysstoffrørene skiftet ut med energisparende LED-lys. Etter noen mørke måneder med mange engstelige leserspørsmål i avisene om reklamen nå var slukket for godt, ble lysene under stor ståhei skrudd på igjen av ordføreren. Reklamen var åpenbart blitt en kjær og bevaringsverdig del av bybildet.

Herfra og østover blir Karl Johan raskt en annerledes gate, trangere og tettere, først med solide handelsbygninger forbi Øvre og Nedre Slottsgate og Kongens gate med landets høyeste husleie, så blir bygningene mindre prektige, huggenstenen skiftes ut med enklere puss, merkevarebutikkene og motehusene viker for McDonald’s og Peppes Pizza, musikksjapper og ungdomsklær, og et par turisthandlere som selger troll, strikkegensere og norske

karl johans gate

93

94

95

karl johans gate

En vandring opp hovedgaten

Karl Johans gate fra Egertorget mot Slottet, ca. 1885–1890.

96

flagg. Ringeklokkene ved godt boltede dører varsler om mange små og litt utydelige kontorvirksomheter, og utover granitthellene er det stadig mer uryddig løsfotreklame, og plastposer og papp­emballasje fra nattens servering. Her er det ingen hovedstadsambisjoner eller eksklusive pretensjoner, ingen benker å sitte på, kanskje ingen grunn til å stoppe opp. Her vandrer arbeidslivets regulære borgere raskt oppover fra morgentogene på Oslo S, og samme vei hjem igjen om ettermiddagen.

Allerede om morgenen er de første tiggerne på plass med pappkrusene foran seg, lent opp mot lyktestolpene, noen av dem er utplasserte østeuropeiske koner, andre er slitne nordmenn med tunge øyne, sunket ned langs enn vegg. Her er Karl Johans gate en del av et strøk med mørke nattåpne buler bak tunge metallgitre, her holder de afrikanske og rumenske prostituerte til. De narkomane er blitt fordrevet innover i Skippergata og Dronningens gate, noe som sies å ha ført til utrygghet og nedleggelser blant handelsstanden der. Doplangerne er her også, på vei mot markedet på Jernbanetorget eller under trærne på Plata rett bortenfor. Når nattemørket senker seg, er det stadig lyst og livlig langs Studenterlunden og på de brede fortauene ovenfor Egertorget, mens nedenfor er det mørkere, attraksjonene er litt mer skjult, litt mer lyssky.

Dette er også storbyens ansikt. Politikere rister på hodet hver gang det skjer en voldtekt i et portrom, noen lommetyverier, eller en journalist lager en reportasje, de sier alltid at slik kan vi ikke ha det, vi må ha mer politi og strengere straffer. Samtidig viser det hvor representativ Karl Johans gate virkelig er, med en utilslørt blotting av storbyens kompleksitet, av ensomheten inne i skyggen vegg i vegg med det solbelyste flaneri. Karl Johan viser, tydeligere enn mange vil ønske det, at storbyen er kontrastenes arena, at gatens to deler er to sider av samme mynt. reisetorget

Jernbanetorget ble anlagt som plassen foran Østbanehallen, dit togene kom inn fra distriktene i nord, fra Østfold og Sverige. Det var anlagt som de reisendes torg, der

En vandring opp hovedgaten

jernbanehotellet Royal ble bygget i 1880-årene, og senere hovedkontorene til både Amerikalinjen og Danmarksbåten DFDS. Trikker og bussruter krysser torget, og det vil alltid være en kamp om plassen i et slikt trafikknutepunkt. Det ble ikke enklere da jernbanetunnelen ble bygget i 1970-årene mellom øst og vest.

Fordi sporene østfra måtte ned under Domkirken, solid dypt nok til at kirken ikke falt ned i hullet eller ble skadelig ristet, og fordi jernbanespor bare kan ha meget slakt fall, måtte perrongene flyttes et godt stykke øst for torget og Østbanehallen. Så fikk vi det uskjønne Oslo S stablet sammen av betongelementer liggende på tvers litt for langt borte fra torget og på et plan høyere opp. Jernbanetorget ble liggende på siden av den nye stasjonsbygningen, uten noen klar funksjon. Nå har Jernbaneverket igjen ambisiøse planer om å bygge noe bedre, en enda større terminal med en tverrgående hall som munner ut i Bjørvika, først og fremst med mange flere butikker. De reisende er, som på en flyplass, de mest sjenerøst betalingsvillige kundene mens de venter på avreise eller andres ankomst. Stasjonen blir, som flyplassen, mer og mer lik et kjøpesenter.

Om den nye sentralstasjonen også vil kunne skjøtte sin mer symbolske rolle som hovedstadens viktigste ankomstplass, gjenstår å se. Foreløpig kan det se ut som det først og fremst er de kommersielle interessene som fenger i det halvstatlige Rom Eien­dom (som forvalter og er pålagt å tjene penger på jernbanens eiendommer).

Det går en markant linje fra de tidlige jernbanestasjonene i storbyene frem til dagens stasjonsanlegg. De stasjonene som ble reist i London, Paris og andre store europeiske byer fra midten av 1800-tallet, var alle bygget som den nye tids katedraler. De store hallene med luftige hvelv reist i den dristigste ingeniørarkitektur fikk fasade mot byen i form av palasser med monumentale søyleordener, med storslagen barokk, med tårn og spir. Stasjonene var blant nasjonsbyggingens viktigste symboler, de knyttet by og land sammen, markerte bånd på tvers av kontinenter, og førte moderniteten og dynamikken og farten rett inn i de gamle

karl johans gate

97

98

bykjernene. Hvordan stasjonene ble formet, var av største politiske viktighet, de var nasjonsideologi bygget i stål og stein, altfor viktige til å overlates jernbanefolk eller eiendomsutviklere.

Det er tankevekkende hvordan staten nå, ved Samferdselsdepartementet, av en eller annen grunn ikke lenger bryr seg nevneverdig om hvordan Sentralstasjonen utformes, hvorledes møtet med hovedstaden regisseres, som om ankomst og avreise ikke lenger angår dem, annet enn som en bunnlinje for en statlig forretningsdrift.

Det var hit til Jernbanetorget at det første toget tøffet inn fra Eidsvoll i 1854. Hit har de fortsatt å komme, gjester fra utlandet gjennom Sverige, nå også flybårne fra Gardermoen inn til flytogterminalen. Landets mest sentrale omdreiningspunkt vil nok bli bare viktigere med årene. Jernbanetorget er ikke bare entreen til storbyen og hovedstaden, det vil også bli forbindelsen til den nye byen i Bjørvika og Bispevika med de hvite skråflatene på den nye operabygningen som lokker til en videre ferd østover.

De ville, sikkert fortjenstfullt nok, gi hele gaten et mer monumentalt preg og derved trekke hele hovedstaden bortover mot de østre bydeler, og hadde ikke mye sympati for de gamle utidsmessige kvartalene som ga sentrum slike pustevansker. Kirkeristen ble fredet i 1927, vedtatt revet i 1931, og så reddet igjen i 1949, etter heftige debatter, og igjen var det staten som kom ilende til unnsetning. Først da Robsahmgården på hjørnet av Karl Johan og Kongens gate brant i 1959, syntes tiden endelig moden for en bredere gate. Det ble vedtatt at alle bygg fra Stortorvet til Egertorget skulle trekkes fem–seks meter tilbake. Da Christiania Bank og Kreditkasse fikk vandalisere Stortorvet med sitt svære bankbygg i 1971, bygget de gavlen mot Karl Johan i samsvar med den nye planen, 6 meter inn fra gaten. Det innhakket som er der i dag, virker temmelig malplassert, ettersom slike storlinjede tanker fikk kort levetid hos byens myndigheter, og man i stedet løftet trafikken, først trikken og så alle bilene, bort fra gaten slik at den med ett var bred nok som den var, i hvert fall som storbygate.

den moderne impuls

gatens tvisyn

Jeg vokste opp øst for Oslo, godt ute på landet. Ungdommens buss derfra gikk til Ankertorget ved Akerselva, og området i Torggata og Storgata bort til Youngstorget ble vårt sentrum, med Sentrum kino som selve beviset på at dette var nasjonens midtpunkt. Men om vi ble kjørt i bil, gjennom de slitne gatene i Vaterland, gikk ruten alltid over Jernbanetorget og opp Karl Johan. Bakken opp til Kirkegata var vond om det ble stopp i krysset, særlig vinterstid, og konstabelen i Kirkegata måtte veive ganske iherdig for å få alle over. Karl Johan var trang der i de nederste kvartalene, med mye folk og liv i tillegg til biler og lastebiler. Bedre ble det ikke lenger opp, da trikken fra Stortorvet svingte inn i gaten på sin ferd mot Egertorget.

Fremsynte politikere i 1960-årene ville gjøre noe med dette, ville gjøre Karl Johan til en tidsmessig og bred hovedgate. Unge internasjonalt inspirerte arkitekter, anført av Arne Korsmo, Håkon Mjelva og Chr. Norberg-Schulz, ville rive alle bygningene fra Stortorvet til Ekebergskråningen, rett nok bare på tegnebordet.

En vandring opp hovedgaten

Mye har skjedd med Karl Johan det første tiåret av det nye årtusen, mest av det gode. Da byen nærmet seg et tusenårsjubileum i 2000 og nasjonen et hundreårsjubileum i 2005, og byen dessuten hadde fått noen gode erfaringer med samarbeid mellom offentlige og private i de vanskelige byprosjektene, ble det klart at noe burde gjøres for å heve kvaliteten i hele gate­løpet. Spikersuppa hadde fått skøyteis noen år før, et samarbeid mellom kommune og næringsliv. Hovedstadskommisjonen hadde eksistert noen år, ledet av fylkesmann Kåre Willoch, et forum for samarbeid mellom stat og kommune, men etter hvert avkreftet og avlivet i mangel av solid politisk næring. Så oppsto Hovedstadsaksjonen, anført av grunneiere og med deltakelse fra stat og kommune, anført av byrådsleder Erling Lae med estetisk veiledning fra arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen. Selv kommunen hadde skjønt at dette var et område den måtte engasjere seg i. Resultatet ble utvidet fortau langs Paléet, ny og vakrere belysning, granittheller, benker og søppelkasser. Den ruglete

karl johans gate

99

100

101

karl johans gate

En vandring opp hovedgaten

102

grove gatesteinen i øvre del av gaten, der biler stadig får kjøre, fortviler mang en syklist, barnevognkjører og høyhælt vandrer, men ellers er det mest godvilje å møte.

I den ene enden av gaten er Jernbanetorget lagt om, først og fremst for å tjene buss og trikk. I den andre enden ligger Slottsplassen, stadig gruslagt slik det fattige Norge bare hadde råd til i 1830-årene, og den slags fattigdom er med årene blitt så bevaringsverdig at et hvert forsøk på steinsetting blir møtt med antikvarisk hoderysten, selv når grusen må spas opp i tonnevis nede på Karl Johan etter å ha rent ned dit under siste døgns regnskyll.

Både de fremmede og de slitne fra gatens østlige ende og de kongelige mellom søylene oppe på balkongen i den vestlige er alle, på en ganske kompleks måte, delaktige i samme store fortelling om en hovedstadsgate som vil favne dem alle. Mellom disse ytterpunktene ligger de ulike historiske fortellingene side om side og filtret inn i hverandre, om konstitusjonelt demokrati og arbeiderkamp, og om all verdens konfliktarenaer som har kommet rett innenfor stuedøren hos oss. I alt dette pustes det liv i hovedstaden, i møtet med storbyen. Som de første årene da Slottsveien over sumpen ved Bisletbekken ganske raskt ble til hovedstadsakse og borgerskapsgate, er Karl Johans gate fortsatt en kompleks blanding, av det vakre og det uskjønne, det striglede og det røffe, det viktige og det uvesentlige, hovedstadsaveny og storbygate.

Vil skillet mellom den østre og vestre delen av gaten fortsette som nå, i årene som kommer? Trolig ikke. I det siste hundre­året ble sentrum avsluttet ved Østbanen, i hvert fall slik bybrukere flest opplevde det. Østover fra Jernbanetorget var det bordtomter og uformell bebyggelse, etter hvert havn, jernbanespor og biltrafikk. Nå endres dette, med utbyggingen av Bjørvika og Bispevika.

Karl Johan blir mindre av en sosial blindvei som ender i byens utkant ved den gamle østbanebygningen, mer en forbindelse videre til Operaen, Deichman og den nye bybebyggelsen i øst. Når nedre del av Karl Johan i stedet blir et bindeledd, vil attraktiviteten langs gaten øke, eiendomsprisene vil stige, og virksomheter i

En vandring opp hovedgaten

kvartalene vil skiftes ut og foredles. Den vil gradvis miste sitt slitte preg ettersom de mer eksklusive forretningene og de dyre merkevarene flytter inn.

Så forskyves noe av storbyens skyggeside litt lenger vekk, litt mer ute av syne. Fortellingen om Karl Johans gate som nasjonens viktigste gate blir enklere å fortelle på den måten, om ikke nødvendigvis mer avklarende og interessant.

103

karl johans gate

Oslo. Steder i byen © Forlaget Press 2013 Foto: Sigurd Fandango med unntak av s. 30: Per A. Thorén/Oslo Museum, s. 52, 78, 240, 256, 270, 304, 382: Anders B. Wilse/ Oslo Museum, s. 72: S.B. Mejdell/Oslo Museum, s. 94, 220: Olaf Væring/Oslo Museum, s. 106, 310: Teigens Fotoatelier/dextra Photo, s. 122:Thorkel Thorkelsen/Oslo Museum, s. 142: Ukjent/Oslo Museum, s. 164: Per A. Thorén/Norsk Teknisk Museum, s. 182: Åsmund Lindal/Oslo byarkiv, s. 198: Karl Harstad/Oslo Museum, s. 212: Oscar Hvalbye/Oslo Museum, s. 288: Widerøes Flyveselskap/Otto Hansen/Oslo byarkiv, s. 340: Ukjent/Oslo byarkiv, s. 358: Olaf Væring/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, s. 379: Anders B. Wilse/dextra Photo Design: Bengt Olsson, Concorde Design AS Boken er satt med: Walbaum MT Pro 11,25/14,25 Bilderepro: Elanders Fälth & Hässler, Värnamo, Sverige Papir: 130g MultiDesign Smooth Natural Trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, Polen 2013 ISBN 978-82-7547-643-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no