Depresjonens demoner - Andrew Solomon

Andrew Solomon

Depresjonens demoner Oversatt av Heidi Grinde

For l age t Pr e ss

104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 3

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner Copyright © 2001, Andrew Solomon All rights reserved Published by agreement with The Wylie Agency (UK) Ltd, London Originaltittel: The Noonday Demon Norsk utgave © Forlaget Press 2014 Tidligere utgitt på norsk med tittelen Mørke midt på dagen, 2003 Omslag: Johanne Hjorthol Sats: AIT Trondheim AS, 2003 Bearbeidet sats av Laboremus Oslo AS, 2014 Boken er satt med 10.5/12 p. Sabon Papir: Ensocreamy 60g 2.0 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-660-7 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

Til min far, som skjenket meg livet ikke én gang, men to.

104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 4

13.01.14 16:34

Innhold

Noen ord om metode

9

Kapittel I: Depresjon

13

Kjærlighetens vrangside. Mild og dyp depresjon. En fødsel og en død. Diagnosemodeller.

«Kjemisk depresjon». Ikke én årsak. Samhandel med personligheten. Antall deprimerte. Underbehandling/overbehandling. Ut av depresjonen. Depresjon et voksende problem. Krigstraumer i Kambodsja.

Biologi og skjebne.

Kapittel II: Sammenbrudd

40

Barndom. Første sammenbrudd. I psykoanalyse. Kjedsomhet. Faktorer ved alvorlig depresjon. Angst. På medikamenter. Fysiske forandringer under depresjon. Hendinger som kan utløse depresjon. «Toeggede tvillinger» – depresjon og angst. Siste fase i psykoterapien. Slutt med medisiner. Nytt sammenbrudd. Virkningen av langsiktig medisinering. Tredje sammenbrudd. Å leve med problemene

Kapittel III: Behandlingsmetoder

110

Samtaleterapi eller fysiske inngrep. Innsikt gjennom psykoterapi. Velge en terapeut.

Kognitiv atferdsterapi og interpersonell psykoterapi. Forskning på nevrotransmittere.

Typer av antidepressiva. Antidepressiva og sexlyst. Elektrosjokkbehandling (ECT).

Klinisk depresjon. Religiøs tro som forsvar mot depresjon.

Kapittel IV: Alternativer

149

Alternativ medisin. Kvikksølv- og formaldehydforgiftning. Energiterapi. Allergier.

Mosjon. Naturopplevelser. Søvn. Planteekstrakter. Homøopati. Gestaltterapi.

Støttegrupper. Kirurgiske inngrep. Ndeup-seremoniene i Senegal. Forskning på genmanipulering

Kapittel V: Befolkningsgrupper

192

Personlige forskjeller. Kvinner og menn. Menn og voldelighet. Deprimerte mødre.

Depresjon hos barn og ungdommer. Depresjon hos eldre. Depresjon som forstadum til demens og Alzheimers sykdom. Depresjon etter hjerneblødning. Etnisk bakgrunn og depresjon. Nasjonalt betingede fordommer. Homoseksuelle og depresjon. Hos Grønlands inuitter.

Kapittel VI: Avhengighet

240

Depresjon og rusmisbruk. Genetiske forutsetninger. Behandling og avvenning.

Rusgifter og nevrotransmittere. Koffein og nikotin. Alkohol. Marihuana. Kokain.

Opiater. Hallusinogener. Benzodiaspriner (Valium). Antidepressiva og avhengighet.

5 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 5

13.01.14 16:34

Kapittel VII: Selvmord

270

Kapittel VIII: Historikk

317

Kapittel IX: Fattigdom

373

Selvmordsatferd som symptom ved depresjon. Bakgrunn for selvmord: 1) De impulsive.

2) De depressive. 3) Alkoholikere og rusmisbrukere. 4) Tidlige tap. Selvmord blant ungdom og eldre. Underrapportering. Selvmordsmetoder. Smitteeffekt. «Rasjonelle» selvmord. Sinnets opprør mot seg selv.

Antikken: Hippokrates, Aristoteles, Galen. Middelalderen: Thomas Aquinas.

Renessansen: Ficino, Du Laurens, Shakespeare, Burton. Opplysningstiden: Boerhave, «L’homme machine», Boswell, Cowper. Romantikken: Mather, Keats, Kierkegaard, Schopenhauer. Asyler. Det tyvende århundre: Psykoanalysen og psykobiologien.

Freud. Abraham. Kraepelin. Meyer. Oppdagelsen av antidepressiva.

Som utløsende faktor. Økonomiske argumenter for behandling. Offentlige behandlingsprosjekter i USA. Fysiske symptomer. Sammensatte lidelser. Genetisk disposisjon. Tillært hjelpeløshet. Fattige kvinner/fattige menn og innstilling til behandling. Viljestyrke

Kapittel X: Politikk 402

Helsepolitikk i USA. Lobbyvirksomhet. Sosial stigmatisering. Kjendiser står frem.

Betydning for arbeidsforhold. Betydningen av et arbeid. Forskning i offentlig regi.

Helseforsikringer og psykiske lidelser. Kostnader for samfunnet. Politsk vilje til forandring. Institusjonalisering. Parens patriae og berøvelse av rettigheter. Krigsveteraner.

Lynn Rivers. Offentlige behandlingsinstitusjoner. Oppsøkende virksomhet som del av soialpolitikken. Legemiddelfirmaenes rolle. Er depresjon en sykdom?

Kapittel XI: Evolusjon

448

En menneskelig defekt? Utviklingshistorisk relikt. Sammenheng med sosial degradering.

Følelser og sinnsstemninger. Depresjon og søvn. Depresjon i ulike samfunn.

Genom-lag-hypotesen. Depresjonens sosiale nyttefunksjon. Forvrengning av naturlige nyttemekanismer. Forbindelse melom sosial og biokjemisk utvikling. Asymmetrisk hjernefunksjon. Evolusjonstanken i behandlingsteori.

Kapittel XII: Håp 471

Angel. Selvlemlestelse. Hvorfor denne boken? Et vindu mot sannheten. Inngrep i naturen. Det syke og det autentiske jeg. Den deprimertes sannere verdensbilde. Et skjold mot galskapen. Motgangens verdi.

Noter 497 Bibliografi 557 Takk 597

104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 6

13.01.14 16:34

Alt blekner og svinner hen – lidelse, smerte, blod, hungersnød og pest.

Sverdet vil også bli borte, men stjernene vil ennå være her når skyggen av det vi har vært og det vi har gjort, har forsvunnet fra jordens overflate. Det finnes ikke ett menneske som ikke vet dette. Hvorfor vender vi da ikke blikket mot stjernene? Hvorfor?

Mikhail Bulgakov: The White Guard

104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 8

13.01.14 16:34

KAPITTEL I

Depresjon

Depresjon er kjærlighetens vrangside. For å være skapninger som er i stand til å elske, må vi også være utstyrt med evnen til å fortvile over tap, og depresjon er mekanikken i denne fortvilelsen. Når depresjonen rammer, forderver den jeget og ødelegger til slutt evnen til å gi og motta kjærlighet. Den er et klart uttrykk for vår indre ensomhet, og den ødelegger, ikke bare våre bånd med andre, men også vår evne til å være fredfullt alene med oss selv. Selv om kjærlighet ikke er noe forebyggende middel mot depresjon, ligger kjærligheten som et mykt lag rundt bevisstheten og beskytter den mot seg selv. Medisiner og psykoterapi kan bygge opp igjen dette beskyttende laget, og gjøre det lettere både å gi og motta kjærlighet, og det er derfor de virker. I vanlig, oppløftet sinnsstemning er det noen som elsker seg selv, noen elsker andre og noen elsker jobben sin og noen elsker Gud – alle disse lidenskapene kan, hver for seg, gi oss den livsviktige følelsen av mening som er det motsatte av depresjon.

Kjærligheten kan svikte oss fra tid til annen, eller vi svikter kjærligheten. I en depresjon blir meningsløshet en lysende klar selvfølge – enhver handling, enhver følelse, selve livet, kjennes meningsløst. Den eneste følelsen som er igjen i denne kjærlighetsløse tilstanden, er en følelse av egen ubetydelighet.

Livet er fullt av sorger – uansett hva vi foretar oss, vil vi til slutt dø, hver av oss lever i ensomhet inne i en kropp som gjør som den vil, tiden går, og det som var, kommer aldri igjen. Den første, smertefulle opplevelsen av hjelpeløshet overfor verden forlater oss aldri. Det gjør oss rasende å bli revet ut av den varme livmoren, og så snart sinnet gir seg, setter fortvilelsen inn. Selv de som har en tro som lover dem at alt dette vil bli annerledes i det neste livet, må nødvendigvis oppleve fortvilelse ved tanken på at Kristus selv var en mann med sorger. Men vi lever i en tid hvor lindrende midler blir stadig vanligere, det er blitt lettere enn noen gang før å bestemme seg for hva man vil føle og ikke føle. I stadig større grad er det mulig å unngå ubehageligheter i livet, for de som 13 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 13

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

har midler til å unngå dem. Men til tross for begeistrede påstander fra legemiddelforskernes side kan man aldri eliminere depresjon så lenge vi er jeg-bevisste skapninger. I beste fall kan den holdes i sjakk – og målet for samtidens behandling av depresjon er rett og slett det.

Ekstremt politiserende retorikk har visket ut grensene mellom depresjon og konsekvensene av den – skillet mellom hva du føler og hva følelsene får deg til å gjøre. Dette er delvis et sosialt og medisinsk fenomen, men like mye et resultat av lingvistiske påfunn koblet med emosjonelle påfunn. Kanskje depresjon best kan beskrives som en følelsesmessig smerte som tvinger seg på oss mot vår vilje, og deretter frigjør seg fra alle ytre rammer. Depresjon er ikke bare å ha det vondt, men for mye og for stor smerte kan utvikle seg til depresjon. Sorg er depresjon i forståelig samsvar med ytre omstendigheter, depresjon er sorg fullstendig ute av proporsjon med ytre omstendigheter. Den er som markløpere, uttørrede ugressballer som fyker over ørkensanden, fortvilelse som livnærer seg av luft, som vokser og trives løsrevet fra den næringsrike jorden. Den kan bare beskrives ved en metafor eller allegori. Sankt Antonius i ørkenen ble spurt om hvordan han kunne skjelne mellom engler som kom til ham i enkel fattigslighet, og djevler som kom i strålende forkledninger, og svarte at du forsto det på hvordan du følte deg etter at de var dratt igjen. Når en engel forlot deg, følte du deg styrket; når en djevel dro, følte du redsel og gru. Sorg er en slik enkel engel som lar deg sitte igjen med sterke, klare tanker og en bevissthet om din egen dybde. Depresjon er en demon som skremmer vettet av deg.

Grovt sett skjelner man mellom mild (liten eller dystym) depresjon og alvorlig (dyp) depresjon. Mild depresjon er en snikende og av og til varig tilstand som underminerer mennesker på samme måte som rust svekker jern. Den fører til for mye sorg over for små ting, en smerte som overtar for de andre følelsene og trenger dem til side. Slike depresjoner kan sette seg fast i kroppen, i øyelokkene og i musklene som holder ryggraden rett. Den fører til smerter i hjerte og lunger og spenninger som er hardere enn nødvendig i de musklene vi ikke har kontroll over. I likhet med fysiske smerter som blir kroniske, er den plagsom, ikke fordi den er uutholdelig i øyeblikket, men fordi det kjennes uutholdelig å ha opplevd den i alle øyeblikk som har vært, og vite at man vil oppleve den i alle øyeblikk som kommer. Nåtidsformen av mild depresjon kan ikke se noen lysning, fordi den kjennes som en viten.

Virginia Woolf har skrevet om tilstanden med nifst klarsyn: «Jacob gikk bort til vinduet og sto med hendene i lommen. Der så han tre gre14 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 14

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

kere i kilt; skipsmaster; folk fra underklassen, travle eller uvirksomme, som slentret av gårde eller gikk fort og bestemt eller samlet seg i små flokker og gestikulerte med hendene. Det var ikke deres totale mangel på interesse for ham som gjorde ham så nedstemt; men en dypere overbevisning – ikke om at han selv tilfeldigvis var ensom, men om at alle mennesker er det.» I den samme boken, Jacob’s Room, beskriver hun hvordan «Bevisstheten hennes fyltes av en merkelig sørgmodighet, som om tiden og evigheten skinte gjennom skjørter og vester, og hun så mennesker på tragisk vandring mot ødeleggelsen. Skjønt gudene skulle vite at Julia ikke var noen idiot.» Det er denne skjerpede bevisstheten om forgjengelighet og begrensning som karakteriserer mild depresjon. Mild depresjon, som i mange år var noe man bare måtte leve med, blir nå i stadig større grad behandlet, mens legene strever med å få oversikt over mangfoldet av varianter.

Alvorlige depresjoner er slike som fører til sammenbrudd. Hvis man tenker seg en sjel av jern som kan ri av en sorg og ruster av mild depresjon, så vil alvorlig depresjon få hele byggverket til å kollapse. Det er to forklaringsmodeller for depresjon: den dimensjonale og den kategoriske. Ifølge den dimensjonale modellen er depresjon en forlengelse av nedstemthet og representerer en ekstrem versjon av noe alle kjenner og har følt. Den kategoriske modellen beskriver depresjon som en sykdom som er vesensforskjellig fra andre følelser, omtrent på samme måte som matforgiftning er vesensforskjellig fra sure oppstøt. Begge modellene er riktige. Du kan nærme deg gradvis, eller få en plutselig, emosjonell impuls, og i begge tilfellene havne i noe som er reelt annerledes. Det tar tid før de rustne jernbjelkene gir etter og bygningen styrter sammen, men rusten vil hele tiden oppløse metallet, svekke det, spise det opp innenfra.

Uansett hvor brått kollapsen synes å komme, er den et resultat av nedbrytning over lang tid. Allikevel er det en ytterst dramatisk og synbart annerledes hendelse. Det går lang tid fra den første regndråpen faller til man kommer til det punktet da rusten har spist seg gjennom jernbjelken.

Noen ganger angriper rusten så vitale punkter at sammenbruddet virker totalt, men oftest er det partielt: En del av bygningen kollapser, slår en annen del skjev, endrer likevekten i byggverket på en dramatisk måte.

Det er ikke behagelig å oppleve nedbrytning, å oppdage at du er uten beskyttelse mot herjingene fra regnet som slår mot deg nesten daglig, og å vite at du er blitt svak og ynkelig, at mer og mer av deg selv vil blåse vekk ved første, kraftige vindkast, og gjøre deg mindre og mindre.

Noen mennesker samler seg mer emosjonell rust enn andre. Depresjon 15 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 15

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

begynner som en gråhet, en tåke som legger seg over dagene og demper alle farger, tynger de vanlige gjøremålene til de klare konturene deres blir ulne av anstrengelsene de krever og gjør deg trett og kei og ekstremt selvsentrert – men det kommer du deg gjennom. Kanskje ikke lykkelig og smilende, men du kan komme deg gjennom det. Ingen har noen gang greid å definere det punktet der sammenbruddet og den dype depresjonen inntreffer, men når du kommer dit, er det ikke til å ta feil av.

Alvorlig depresjon er fødsel og død: Det er noe nytt som kommer, og noe annet som forsvinner totalt. Både fødsel og død er noe som kommer gradvis, uansett om offentlige dokumenter prøver å båndlegge naturens lover ved å innføre begreper som «erklært død» og «fødselstidspunkt».

På tross av naturens luner er det definitivt et punkt hvor et spedbarn som ikke har vært i verden før, trer inn i den, og et punkt hvor pensjonisten som har vært i verden, ikke lenger er der. Det er sant at på et tidspunkt er babyens hode her, men ikke kroppen, og at barnet fremdeles er en del av moren inntil navlestrengen er klippet over. Det er sant at pensjonisten kanskje lukker øynene for siste gang noen timer før han dør, og at det kan gå en viss tid fra han slutter å puste til han blir erklært «hjernedød».

Depresjon eksisterer i tiden. En pasient kan kanskje si at han har lidt av alvorlig depresjon i noen måneder, men det er å prøve å måle ting som ikke lar seg måle. Alt man kan si sikkert, er at man har opplevd alvorlig depresjon, og at man – i ethvert gitt øyeblikk – enten opplever den eller ikke opplever den.

Fødselen og døden som til sammen utgjør depresjonen, inntrer samtidig. For ikke lenge siden dro jeg tilbake til en skog der jeg hadde lekt som barn, og så igjen en verdig, hundre år gammel eik, der broren min og jeg pleide å leke i skyggen under grenene. I løpet av de tyve årene som var gått, hadde en diger slyngplante festet seg til det selvsikre treet og nesten kvalt det. Det var vanskelig å se hvor treet sluttet og slyngplanten begynte. Planten hadde slynget seg så tett rundt nettverket av grener at den på avstand så ut som bladene på treet; først når man kom på nært hold var det mulig å se at det ennå var enkelte levende eikegrener igjen, og at noen få, desperate, nye små eikekvister stakk ut som tommelfingre fra den tykke stammen, med blader som blindt og mekanisk fulgte biologiens lover og fortsatte fotosyntesen.

Jeg hadde nettopp kommet ut av en alvorlig depresjon hvor jeg knapt hadde kunnet ta inn tanken på at andre mennesker hadde problemer.

Jeg følte empati med det treet. Min depresjon hadde vokst rundt meg som slyngplanten hadde beseiret treet, stygg og mer levende enn jeg. Den 16 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 16

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

hadde hatt sitt eget liv som bit for bit hadde klemt alt livet ut av meg.

Da depresjonen var på sitt verste, hadde jeg opplevd sinnsstemninger som jeg visste ikke var mine, de tilhørte depresjonen, like sikkert som bladene i toppen av treet tilhørte slyngplanten. Når jeg forsøkte å tenke klart på dette, følte jeg at bevisstheten min var stengt inne, at den ikke kunne utvide seg i noen retning. Jeg visste at solen sto opp og gikk ned, men det var ikke mye av sollyset som nådde meg. Jeg følte det som om jeg sank i kne under noe som var mye sterkere enn jeg; først kunne jeg ikke bruke anklene, så mistet jeg kontrollen over knærne, så begynte livlinjen å gi seg under presset, så bøyde skuldrene seg, og til slutt var jeg sammenklemt som et foster, utpint av denne tingen som knuste meg uten å holde meg fast. Slyngtrådene truet med å pulverisere hjernen og motet og magen, knekke knoklene og suge kroppen tørr. Den fortsatte å fråtse i meg til det virket som om det ikke var noe igjen som den kunne spise.

Jeg var ikke sterk nok til å slutte å puste. Der og da visste jeg at jeg aldri ville greie å drepe denne snylteplanten som het depresjon, derfor ønsket jeg ikke annet enn at den ville la meg dø. Men den hadde fratatt meg den energien jeg ville ha trengt for å ta livet av meg, og den nektet å drepe meg. Selv om stammen min råtnet, var denne tingen som livnærte seg av den, for sterk nå til å la stammen falle; den hadde blitt en ny støtte for det den hadde ødelagt. Sammenkrøpet i det borterste hjørnet av sengen, flådd og torturert av denne tingen som ingen andre syntes å kunne se, ba jeg til en Gud jeg aldri helt hadde trodd på, om å frelse meg. Jeg ville med glede ha dødd selv den mest pinefulle død, skjønt jeg var for sløv og apatisk til engang å forestille meg selvmord.

Hvert øyeblikk jeg var i live, var en pine. Jeg kunne ikke engang gråte, fordi tingen hadde sugd hver dråpe fuktighet ut av meg. Munnen var knusktørr også. Jeg hadde trodd tårene ville strømme når du følte deg på ditt verste, men den verste av alle smerter er den bitre smerten som kommer når du føler deg fullstendig knust og alle tårer er brukt opp, den smerten som stenger alle forbindelseslinjer mellom deg og verden og verden og deg. Dette er alvorlig depresjon.

Jeg sa at depresjon var både en fødsel og en død. Det som blir født, er snylteplanten. Døden er ens egen nedbryting, når grenene som har vært støtte i elendigheten, blir knekt. Det første som blir borte, er gleden. Du kan ikke finne glede ved noe. Dette er viden kjent som hovedsymptomet ved alvorlig depresjon. Men snart forsvinner andre følelser også inn i glemselen: tristhet slik du kjente den fra før, den nedstemtheten som førte 17 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 17

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

deg til dette punktet – din sans for humor; din tro på kjærlighet, din evne til kjærlighet. Hjernen blir så utvasket at til og med du selv synes du er dum. Har du vært tynn i håret fra før, virker det enda tynnere; har du alltid hatt dårlig hud, blir den verre. Du synes du kjenner din egen, sure kroppslukt. Du mister evnen til å stole på noen, til å bli berørt, til å sørge. Til slutt er du rett og slett borte fra deg selv.

Kanskje det som er til stede, raner til seg det som forsvinner, eller kanskje det som er til stede, avsløres når alt som heter kamuflasje blir borte.

Uansett er du mindre enn deg selv og i klørne på noe ukjent. Behandlingen konsentrerer seg altfor ofte bare om én halvdel av problemet: Den rettes enten bare mot tilstedeværelsen eller bare mot fraværet. Det er nødvendig både å skjære vekk det ekstra tonnet med snylteplanter og å gjenlære å slå røtter og bruke fotosynteseteknikken. Behandling med medikamenter kutter vekk slyngplanten. Du føler at det skjer, du merker hvordan pillene forgifter parasitten så den litt etter litt visner og dør.

Du føler at vekten som tynget deg, blir borte, føler at grenene kan gjenvinne sin styrke og spenst. Før du er kvitt snylteplanten, greier du ikke å tenke på alt som er tapt. Mens selv når snylteplanten er borte, kan du fremdeles ha grunne røtter og få blader, og i dag finnes det ingen kjente medisiner som kan bygge deg opp igjen. Når den tyngende snylteplanten er borte, blir de små, nye bladene langs stammen i stand til å oppta næring igjen. Men slik er det ikke godt å leve. Det er et liv uten styrke. Å bygge opp igjen jeget under og etter en depresjon krever kjærlighet, innsikt, arbeid og fremfor alt tid.

Diagnosen er like komplisert som sykdommen. «Er jeg deprimert, doktor?» er et spørsmål pasienter ustanselig stiller legen sin, som om han kunne svare ja eller nei på grunnlag av en enkel blodprøve. Den eneste måten du kan finne ut om du er deprimert på, er å lytte til deg selv, være oppmerksom på deg selv, føle følelsene dine og tenke over dem. Føler du deg nedstemt uten grunn hele tiden, er du deprimert. Føler du deg stort sett nedstemt og har gode grunner for det, er du også deprimert, skjønt det kan være en mer farbar vei å gjøre noe med grunnene til det, fremfor å la de ytre omstendighetene være som de er og angripe depresjonen. Hvis depresjonen gjør deg arbeidsufør, er den alvorlig. Hvis den bare oppleves som en mild plage, er den ikke alvorlig. Psykiatriens bibel – Diagnostic and Statistical Manual, fjerde utgave (DSM-IV) – definerer – dumt nok – en pasient som deprimert dersom han eller hun fremviser fem av en liste på totalt ni symptomer. Problemet med denne definisjonen er at den er tatt helt ut av luften. Det er ingen spesiell grunn til å si 18 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 18

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

at akkurat disse fem symptomene kvalifiserer til diagnosen depresjon, at fire av ni symptomer er en nesten-depresjon eller at fem symptomer er mindre alvorlig enn seks. Selv ett symptom er ubehagelig. Det kan være et mindre problem å ha alle ni symptomer i lett grad, enn å være sterkt plaget av to. Etter å ha fått diagnosen, vil de fleste lete etter årsaken til den, skjønt det er et faktum at det ikke har noen umiddelbar virkning for behandlingen om du vet hvorfor du ble syk.

Sinnslidelser er reelle sykdommer. De kan ha sterke, kroppslige virkninger. Folk som klager til legen sin over magesmerter, blir ofte fortalt: «Det er ikke en ting i veien med deg, bortsett fra at du er deprimert!»

Hvis depresjonen er sterk nok til å gi pasienten magesmerter, er det faktisk en alvorlig sykdom som krever behandling. Hvis du klager til legen over pustevansker, vil du aldri få høre at «Det er ikke en ting i veien med deg, bortsett fra at du har emfysem!» Psykosomatiske smerter er like reelle for den som opplever dem, som for eksempel magesmertene til en person med matforgiftning. De eksisterer i underbevisstheten, og hjernen sender rett som det er feilmeldinger til magen, så de eksisterer der også. Diagnosen spiller en rolle for behandlingen uansett om det er noe galt med magen eller blindtarmen eller hjernen, og er viktig, uansett. Hjernen er ikke det minst betydningsfulle av organene våre, og alle feilfunksjoner der må følges opp.

Kjemien blir ofte tatt i bruk for å hele bristen mellom kropp og sjel.

Den lettelsen pasienten gir uttrykk for når legen forteller at depresjonen hans er «kjemisk», hviler på en forestilling om at det finnes et uforanderlig «jeg» som eksisterer uavhengig av tid, og at det finnes en tenkt skillelinje mellom den absolutt velbegrunnede sorgen og den fullstendig grunnløse.

Ordet kjemisk synes å dempe folks følelse av eget ansvar for stress og misnøye fordi de ikke liker jobben, er redde for å bli gamle, mislykkes i kjærlighet, hater familien sin. Det ligger en behagelig følelse av skyldfrihet i ordet kjemisk. Hvis hjernen din er disponert for depresjon, har du ingenting å bebreide deg selv. Vel, bebreid deg selv eller bebreid genene dine, men husk at selve det å skylde på noe, i seg selv kan forstås som en kjemisk prosess, på samme måte som også glede er kjemisk. Kjemi og biologi er ikke ting som forgriper seg på det «virkelige» jeget, depresjonen kan ikke skilles fra den personen den rammer. Behandlingen virker ikke slik at den helbreder et sår i identiteten og får deg tilbake til normalen; den justerer en mangslungen identitet og endrer, om enn bare i liten grad, den du er.

19 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 19

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

Enhver som har hatt naturfag på videregående vet at mennesker er bygget opp av kjemiske substanser, og at studiet av disse substansene og strukturene de opptrer i, kalles biologi. Alt som skjer i hjernen stammer fra kjemiske prosesser og setter i gang kjemiske prosesser. Hvis du lukker øynene og tenker hardt på isbjørner, har det en kjemisk virkning på hjernen. Hvis du av prinsipp nekter å utnytte huller og muligheter i skattelovgivningen, virker det på kjemien i hjernen. Når du gjenkaller en episode fra fortiden, skjer det gjennom kompliserte, kjemiske prosesser i hukommelsen. Vonde opplevelser i barndommen som man sliter med senere i livet, kan endre kjemien i hjernen. Det å bestemme seg for å lese denne boken, ta den opp, holde den i hendene, se på formen på bokstavene, finne mening i denne formen og reagere intellektuelt og emosjonelt på det bokstavene kommuniserer, setter i sving en lang rekke kjemiske reaksjoner i hjernen. Hvis tiden hjelper deg gjennom den depressive fasen og du blir bedre, medfører det kjemiske reaksjoner som er like spesielle og kompliserte som de som utløses når du tar antidepressive midler. Den ytre virkeligheten bestemmer den indre i like stor grad som den indre skaper den ytre. Det som er så usmakelig, er tanken på at når alt annet blir ullent, oppleves også grensene for vårt eget jeg som ulne. Det finnes ikke noen jeg-kjerne som ligger ren som en gullåre under kaoset av erfaringer og kjemiske reaksjoner. Alt kan endres, og vi blir nødt til å se den menneskelige organisme som en kjede av jeg-former som enten gir tapt overfor hverandre – eller velger hverandre. Men allikevel er det språket vitenskapen bruker, både i legestudiet og i stigende grad overfor allmennheten, merkelig forstokket.

Man har ikke nådd frem til forståelse av de langsiktige, oppsamlede virkningene av de kjemiske prosessene i hjernen. I 1989-utgaven av den klassiske, amerikanske læreboken i psykiatri – Comprehensive Textbook of Psychiatry, for eksempel, finner vi denne nyttige formelen: En depresjonsfaktor er nivået av 3-metoksy-4-hydroksyfenylglykol (en kjemisk komponent som er til stede i urinen hos alle mennesker og som ikke påviselig påvirkes av depresjon) minus nivået av 3-metoksy4-hydroksymandelsyre; pluss nivået av noradrenalin; minus nivået av normetanefrin. Resultatet skal divideres med nivået av 3-metoksy-4hydroksymandelsyre; og påplusses en uspesifisert konverteringsvariabel; eller, slik CTP uttrykker det: «D-faktor = C1(MHPG) – C2(VMA) + C3(NE) – C4(NMN + MN)/VMA + C0.» Faktoren skal ende på en verdi mellom én for unipolare og null for bipolare pasienter, så hvis du får et annet resultat, har du gjort en feil. Hvor mye innsikt får man av 20 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 20

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

slike formler? Hvordan er det mulig å si at de kan brukes for noe så lite håndgripelig som sinnsstemninger? Det er vanskelig å avgjøre i hvilken grad bestemte opplevelser har ført til en bestemt depresjon, heller ikke kan vi forklare hvilke kjemiske reaksjoner som gjør at en person kommer til å reagere med depresjon på ytre omstendigheter; og vi vet heller ikke hva det skyldes at noen mennesker har en spesielt depressiv legning.

Selv om populærvitenskapen og legemiddelindustrien beskriver depresjon som om den hadde én årsak og én virkning – i likhet med for eksempel diabetes – medfører det ikke riktighet. Depresjon er faktisk markant forskjellig fra diabetes. Diabetikere produserer ikke nok insulin, og diabetes behandles ved å øke og stabilisere insulinmengden i blodet. Depresjon skyldes ikke mangel på noe stoff vi er i stand til å måle i dag. Ved å øke serotonin-nivået i hjernen kan man sette i gang en prosess som etter en stund får mange pasienter med depresjon til å føle seg bedre, men det er ikke fordi de hadde et abnormt lavt serotoninnivå i utgangspunktet. Dessuten har serotonin ikke øyeblikkelig helbredende virkning. Du kunne pumpe litervis med serotonin inn i hjernen på et deprimert menneske uten at det der og da ville få ham til å føle så mye som en snev av bedring, skjønt på lengre sikt kan et økt serotoninnivå virke til å lindre depressive symptomer. «Jeg er deprimert, men det er bare en kjemisk defekt» er et utsagn på linje med «Jeg lider av mordmani, men det er bare en kjemisk defekt». Alle menneskelige reaksjoner er kjemiske, om man ønsker å tenke i de baner. «Du kan si det er ’bare kjemi’,» sier Maggie Robbins, som har en manisk-depressiv lidelse. «Jeg sier at kjemi er ikke ’bare’.» Solen skinner klart, det er også bare kjemi, det skyldes også kjemi at steiner er harde og havet er salt, og at den milde brisen enkelte vårettermiddager bærer med seg en higen som rører ved hjertene våre og vekker lengsler og tanker som har ligget i dvale under snøen hele den lange vinteren. «Dette serotonin-pratet,» sier David McDowell fra Columbia University, «er en del av den moderne nevromytologien.»

Den har stor gjennomslagskraft.

Det indre og det ytre utgjør et sammenhengende hele. Vanligvis er det en sammenheng mellom ting som skjer, hvordan du oppfatter at de skjer og hvordan du reagerer på at de skjer, men det er ingen øyeblikkelig forutsigbar prosess. Hvis selve virkeligheten ofte er en relativ ting, samtidig som jeget er i konstant forandring, vil overgangen fra moderat sinnstilstand til ekstrem sinnstilstand være glidende. Sykdom er altså en ekstrem følelsestilstand, derfor er det rimelig å anta at enhver følelse kan beskrives som en mild sykdomstilstand. Hvis alle mennesker var kon21 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 21

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

stant glade og oppstemte (uten å være maniske og stormannsgale), ville vi få gjort mer og leve lykkeligere her på jorden, men tanken er nifs og skremmende (skjønt det kan selvfølgelig hende at vi ville glemme alt om nifshet og angst hvis vi alltid var glade og oppstemte).

Influensa er greit: Den ene dagen har du ikke influensaviruset i systemet – den neste har du det. HIV går fra ett menneske til et annet i løpet av én enkel, definerbar brøkdel av et sekund. Depresjon? Det er som å prøve å definere de kliniske parametrene for sult, som er noe vi alle opplever flere ganger om dagen, men som i sin mest ekstreme form er en tragedie som dreper sine ofre. Noen mennesker trenger mer mat enn andre, noen fungerer selv med alvorlig underernæring, andre svekkes raskt og faller om på gaten. På samme måten vil depresjon ramme forskjellige mennesker på forskjellige måter: Noen er slik laget at de står imot og kjemper seg gjennom den, mens andre blir hjelpeløse i depresjonens grep. Stolthet og stedighet kan hjelpe ett menneske å komme seg gjennom en depresjon som ville slått ned en annen med en mildere og mer ettergivende personlighet.

Depresjon samhandler med personligheten. Noen mennesker står tappert imot depresjonen – både mens den pågår og etterpå – mens andre er svakere. Siden også personligheten har upresise grenser og en forvirrende kjemi, kunne man skyte all skyld over på genene, men det er for lettvint. «Det finnes ikke noe slikt som sinnsstemningsgener,» sier Steven Hyman, direktør for National Institute of Mental Health. «Det er bare en forkortelse for svært komplekse samhandlinger mellom gener og miljø.» Dersom alle, under visse omstendigheter var i stand til å føle en viss grad av depresjon, betyr det at alle under visse omstendigheter også til en viss grad var i stand til å bekjempe depresjonen. Ofte består bekjempelsen i å lete frem den behandlingen som er mest effektiv i kampen. Det betyr å søke hjelp mens du fremdeles er sterk nok til å greie det. Det betyr å gjøre det beste ut av livet mellom de hardeste anfallene.

Noen mennesker greier å lykkes i livet selv om de er plaget av de verst tenkelige symptomer, andre blir helt slått ut av sykdommen, selv i dens mildeste form.

Det har sine fordeler å kjempe seg gjennom en mild depresjon uten hjelp av medikamenter. Det gir deg en følelse av at du kan rette opp din egen kjemiske ubalanse ved hjelp av din egen kjemiske vilje. Å lære å gå på glødende kull er også hjernens triumf over smertens tilsynelatende uunngåelige kjemi, og det er spennende å oppleve, på denne måten, hvor stor makt tanken faktisk har. Ved å komme deg gjennom en depresjon 22 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 22

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

«på egen hånd», unngår du også det sosiale ubehaget som er forbundet med psykiatriske medisiner. Det antyder at vi aksepterer oss selv slik vi er skapt, at vi bygger oss opp igjen ene og alene ved hjelp av våre indre mekanismer uten hjelp utenfra. Det gir mening til selve lidelsen om du kravler deg skritt for skritt tilbake fra fortvilelsen.

Imidlertid er det vanskelig å kommandere de indre mekanismene til handling, og ofte strekker de ikke til. Depresjonen ødelegger ofte hjernens makt over følelsene. Noen ganger settes sorgens gåtefulle kjemiske prosess i gang fordi du har mistet noen du er glad i, og kjærlighetskjemien og tapskjemien kan gå sammen om å sette i gang depresjonskjemien. Den kjemiske prosessen som kalles forelskelse kan settes i sving av åpenbare, ytre grunner, eller av grunner som hjertet aldri kan forklare fornuften. Vi ville kanskje være i stand til å behandle denne følelsesmessige galskapen dersom vi ønsket det. Det er også galskap av tenåringer å rase mot foreldre som har gjort sitt beste, men det er en konvensjonell galskap, som forekommer såpass ofte at vi aksepterer den relativt ukritisk. Noen ganger settes den kjemiske prosessen i gang av grunner som etter vanlig standard ikke står i forhold til reaksjonen: Noen dytter borti deg på en overfylt buss, og du blir på gråten, eller du leser om overbefolkningsproblemene i verden og synes ikke ditt eget liv er til å bære. Vi har alle av og til opplevd at små ting fører til uforholdsmessig sterke følelsesreaksjoner, eller opplevd følelser der den utløsende faktoren er gåtefull eller kanskje ikke engang eksisterer. Noen ganger settes den kjemiske prosessen i gang tilsynelatende uten noen ytre grunn. De fleste mennesker har opplevd øyeblikk med uforklarlig fortvilelse, oftest midt på natten eller tidlig om morgenen, før vekkerklokken ringer. Hvis følelsen varer i ti minutter, er den en forbigående, sær sinnsstemning.

Varer den i ti timer, er den en urovekkende feber, og varer den i ti år er den en invalidiserende sykdom.

Lykkefølelsen er altfor ofte slik at du hele tiden opplever den som skjør og uholdbar, mens depresjon, når du er er midt oppe i den, kjennes som en tilstand som aldri vil gå over. Selv om du aksepterer at sinnsstemninger kan endre seg, og at du, uansett dine følelser i dag kanskje vil føle det annerledes i morgen, kan du aldri slappe av med lykken slik du kan slappe av med tristheten. For meg har nedstemthet alltid vært, og er fremdeles, en sterkere følelse, og hvis ikke alle føler det slik, er det kanskje frøet som depresjonen spirer fra. Jeg hater å være deprimert, men det var i depresjonen jeg oppdaget min egen utstrekning, min sjels ytterste dimensjon. Når jeg er lykkelig, merker jeg at jeg blir litt 23 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 23

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

ute av meg, som om lykken gjør at jeg ikke utnytter en del tanker og hjernevinninger som egentlig hadde trengt litt trening.

Depresjon gir meg noe å gjøre. Mitt grep om livet blir fastere og sansene skjerpes når jeg opplever tap: Jeg opplever intenst skjønnheten i glassgjenstanden i det øyeblikket den glir ut av hånden min og faller mot gulvet. «Vi opplever gleden langt mindre gledelig og smerten langt mer smertefull enn vi hadde forventet,» skriver Schopenhauer. «Vi trenger til enhver tid en viss mengde omsorg eller sorg eller lengsel, for å holde oss på rett kjøl, akkurat som et skip trenger ballast.»

Et russisk ordspråk sier at hvis du våkner uten å føle smerte, vet du at du er død. Selv om livet ikke bare dreier seg om smerte, så er opplevelsen av smerte – sterk og intens som den er – et av de sikreste tegnene på livets kraft. Schopenhauer sa: «Forestill deg den menneskelige rase flyttet til et Utopia hvor alt gror av seg selv og stekte kalkuner flyr rundt i luften, hvor elskende finner hverandre uten hindringer og holder sammen uten problemer: På et slikt sted ville noen dø av kjedsomhet eller gå og henge seg, noen ville slåss og drepe hverandre, og slik ville de skape mer lidelse for seg selv enn naturen i utgangspunktet påfører dem … motsatsen til lidelse [er] kjedsomhet.» Min mening er at smerten må omformes, men ikke glemmes, motsies men ikke utslettes.

Jeg er overbevist om at noen av de største tallene for depresjon har røtter i virkeligheten. Selv om det er galt å forveksle tall med sannhet, forteller tallene en skremmende historie. Nyere forskning viser at omkring tre prosent av alle amerikanere – omkring 19 millioner mennesker – lider av kronisk depresjon. Over to millioner av disse er barn. Manisk-depressive lidelser – ofte kalt bipolare lidelser fordi pasientenes sinnsstemning svinger fra mani til depresjon – rammer omkring 2,3 millioner og er den nest hyppigste dødsårsaken blant unge kvinner, den tredje hyppigste blant unge menn. Depresjon, slik sykdommen er beskrevet i DSM-IV er den viktigste årsaken til invaliditet for personer over fem år, både i USA og utlandet. På verdensbasis – utviklingslandene inkludert – er det bare hjertesykdommer som utgjør en større del av sykdomsbyrden (definert ved for tidlig død pluss antall helse-år tapt på grunn av invaliditet) enn depresjon. Depresjonen tar flere friske leveår fra menneskeheten enn krig, kreft og AIDS til sammen. Andre sykdommer – fra alkoholisme til hjertelidelser – kan også maskere en underliggende depresjon; tar vi dette i betraktning, kan det tenkes at depresjon er den sykdommen i verden som tar flest liv.

24 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 24

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

Vi får stadig flere og bedre behandlingsmetoder for depresjon, men halvparten av de amerikanerne som har hatt alvorlige depresjoner, har aldri søkt hjelp i noen form – selv ikke fra prest eller psykolog. Omkring 95 prosent av disse 50 prosentene har gått til vanlige, allmennpraktiserende leger som ofte ikke vet særlig mye om psykiske lidelser. En voksen amerikaner med depresjon vil bare i 40 prosent av tilfellene få riktig diagnose. Allikevel går over 28 millioner amerikanere – én av ti – på SSRI (selektive serotoninreopptakshemmere – den klassen legemidler som Prozac tilhører), og et stort antall går på andre medisiner. Færre enn halvparten av de som får riktig diagnose, vil få adekvat behandling.

Etter hvert som definisjonen på depresjon er blitt stadig videre og nå omfatter flere og flere av befolkningen, er det blitt stadig vanskeligere å regne ut en nøyaktig dødelighetsprosent. Tradisjonell statistikk sier at 15 prosent av alle deprimerte mennesker til slutt vil begå selvmord; dette tallet stemmer fremdeles for mennesker med alvorlig depresjon.

Nyere forskning, som også tar med mildere depresjoner, viser at to til fire prosent vil dø for egen hånd som en direkte følge av sykdommen.

Dette er fremdeles svimlende tall. For tyve år siden var det omtrent 1,5 prosent av befolkningen som hadde behandlingstrengende depresjon; i dag er tallet fem prosent, og så mange som ti prosent av alle nålevende amerikanere kan regne med å oppleve et anfall av alvorlig depresjon i løpet av sin levetid. Omkring 50 prosent vil oppleve depressive symptomer. De kliniske problemene har økt; behandlingen har økt i langt sterkere grad. Stadig flere får riktig diagnose, men det forklarer ikke omfanget av problemet. Depresjon forekommer stadig hyppigere over hele den industrialiserte verden, særlig hos barn. De som rammes, blir stadig yngre: Nå dukker depresjonen opp når pasientene er omkring seksogtyve – det vil si at gjennomsnittsalderen i løpet av en generasjon er blitt ti år lavere. Bipolare – eller manisk-depressive – lidelser setter inn enda tidligere. Problemet blir stadig større.

Få tilstander blir på samme tid så underbehandlet og så overbehandlet som depresjon. Folk som blir fullstendig invalidiserte, kommer til slutt på sykehus og får sannsynligvis behandling, skjønt noen ganger blir depresjonen maskert bak den fysiske sykdommen den manifesterer seg som. Men det finnes mengder av mennesker som så vidt greier seg, og som – til tross for revolusjonen innen psykiatri og psykofarmaka – fremdeles har det forferdelig vondt. Over halvparten av de som søker hjelp – det vil si 25 prosent av alle deprimerte – får ingen behandling. Omkring halvparten av de som får behandling – det vil si 13 prosent av alle 25 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 25

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

deprimerte – får utilstrekkelig behandling, oftest beroligende piller eller betydningsløs samtaleterapi. Av de som står igjen får halvparten – seks prosent av alle deprimerte – utilstrekkelige medisindoser over for kort tid. Da står vi altså igjen med seks prosent som får skikkelig behandling.

Men flere av disse slutter etter en tid med medikamentene, vanligvis på grunn av bivirkninger. «Bare mellom én og to prosent av alle deprimerte får virkelig optimal behandling,» sier John Greden, direktør for Mental Health Research Institute (Forskningsinstitutt for psykisk helse) ved University of Michigan, «for en sykdom som vi vanligvis kan få under kontroll med relativt rimelige medisiner som har få alvorlige bivirkninger.» I den andre enden av skalaen finner vi mennesker som mener at evig lykke er en menneskerett og sluker mengdevis av piller i et forgjeves forsøk på å lindre de små besværlighetene som preger ethvert liv.

Det er blitt forholdsvis sikkert fastslått at supermodellene har ødelagt kvinners selvbilde, fordi de skaper urealistiske forventninger. Det enogtyvende århundres psykologiske supermodell er enda farligere enn den fysiske. Folk gransker stadig sin egen bevissthet og forkaster sine egne sinnsstemninger. «Det er Lourdes-fenomenet,» sier William Potter, som ledet psykofarmaka-divisjonen i National Institute of Mental Health (NIMH) i sytti- og åttiårene da de nye medikamentene ble utviklet. «Når du utsetter et stort antall mennesker for noe som de har grunn til å tro på og oppfatter som positivt, får du høre om mirakler – og selvfølgelig også tragedier.» Prozac tåles så godt at nesten hvem som helst kan ta det, og det gjør nesten hvem som helst også. Det blir brukt på mennesker med milde lidelser som ikke ville gått med på ubehaget ved de gamle, antidepressive midlene – monoaminoksidasehemmerne (MAOI) eller trisykliske medikamenter. Selv om du ikke er deprimert, kan Prozac holde nedstemtheten unna, og er ikke det bedre enn å ha det vondt?

Vi sykeliggjør det som kan helbredes, og det som lett kan rettes på, behandles nå som sykdom, selv om det tidligere ble behandlet som forbigående nedstemthet. Så snart vi får en medisin mot voldelighet, vil voldelighet bli klassifisert som sykdom. Det er mange gråsoner mellom en fullt utviklet depresjon og en lett nedstemthet som ikke medfører endringer i søvnmønster, appetitt, energi eller interesser, vi har i langt større grad enn tidligere begynt å klassifisere disse som sykdom fordi vi har funnet flere og flere måter å lindre dem på. Men skillelinjen er fremdeles vilkårlig. Vi definerer en person med IQ på 69 som tilbakestående, men en som har IQ på 72 er heller ikke spesielt glup, mens en som har IQ på 65 kanskje fremdeles klarer seg noenlunde bra; vi mener at koleste26 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 26

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

rolnivået i blodet bør være under 5, men om du har 5,1 vil du sannsynligvis ikke dø av det, og hvis du har 4,9 bør du være forsiktig – 69 og 5 er vilkårlige tall, og definisjonen på sykdom er også temmelig vilkårlig satt. Når det gjelder depresjon, er den dessuten i stadig forandring.

Deprimerte mennesker bruker ustanselig uttrykket «å ramle utfor stupet» når de skal beskrive overgangen fra smerte til sinnssykdom. Denne utpreget fysiske beskrivelsen kan ofte også fortsette med at man «faller ned i avgrunnen». Det er underlig at så mange mennesker bruker de samme ordene her, for «stupet» er egentlig en ganske abstrakt metafor.

Svært få av oss har noen gang falt utfor noe som ligner et stup, og iallfall ikke ned i en avgrunn. Grand Canyon? En norsk fjord? En diamantgruve i Sør-Afrika? Det er til og med vanskelig å finne noen avgrunn å falle ned i. Når man spør videre, er beskrivelsen av avgrunnen også temmelig enslydende. For det første er den mørk. Du faller vekk fra sollyset til et sted fullt av svart skygge. Du ser ingenting der nede, og farer lurer overalt (verken bunnen eller sidene er myke i denne avgrunnen). Mens du faller, aner du ikke hvor dypt du vil falle, eller om du på noen måte selv kan greie å stanse fallet. Du støter mot usynlige ting hele tiden, så du blir revet i filler, samtidig som alt rundt deg er så ustabilt at det ikke finnes noe du kan holde deg fast i.

Høydeskrekk er en av de mest alminnelige fobiene i verden og må ha vært til stor nytte for forfedrene våre, siden de som ikke var redde, sannsynligvis fant seg avgrunner å falle ned i, slik at genene deres ble utradert. Hvis du står på kanten av et stup og ser ned, blir du svimmel.

Kroppen din mobiliserer ikke det lille ekstra som gjør at du med usvikelig presisjon trekker deg tilbake fra kanten. Du tror du kommer til å falle, og hvis du ser ned lenge nok, faller du også. Du blir som lammet.

Jeg husker den gangen jeg dro sammen med venner til Victoria Falls, der loddrette fjellsider stuper ned mot Zambesi-elva. Vi var unge da, og småterget hverandre til å gå så langt ut mot kanten som vi torde når det skulle tas bilder. Alle opplevde at vi ble kvalme og kjente oss lammet hvis vi gikk for nær. Jeg tror ikke depresjon er det samme som å falle utfor selve stupet (som snart ville tatt livet av deg), men heller består i å ha kommet for nær kanten, å oppleve angsten ved at du har gått så langt at svimmelheten har berøvet deg likevekten. Ved Victoria Falls oppdaget vi at det gikk en usynlig grense godt innenfor selve stupkanten. Tre–fire meter fra stupet følte ingen av oss noe ubehag. Ble avstanden under to meter, ble de fleste av oss skjelvne. Ved én anledning skulle en venninne 27 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 27

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

ta et bilde av meg og ville ha med brua over til Zambia. «Kan du gå litt over til venstre?» spurte hun, og jeg flyttet meg lydig et skritt mot venstre – en snau halvmeter. Jeg smilte, et pent smil som ble foreviget på fotografiet, og hun sa: «Du er litt for nær kanten. Kom tilbake.» Jeg hadde følt meg helt vel til mote mens bildet ble tatt, men nå så jeg plutselig ned og oppdaget at jeg hadde gått over min usynlige grense. Jeg ble likblek. «Det går helt bra,» sa min venninne og kom mot meg med utstrakt hånd. Jeg var en kvart meter fra stupet, men allikevel var jeg nødt til å legge meg på kne og åle meg noen meter langs bakken til jeg følte meg på trygg grunn igjen. Jeg vet at jeg har god kroppsbalanse, og at det ikke er noe problem for meg å stå på en halv meter bred plattform; jeg kan til og med steppe litt på amatørbasis, stø på foten og uten å falle.

Jeg greide ikke å holde meg på bena så nær Zambesi.

Depresjon nærer seg i stor grad av den lammende følelsen av overhengende fare. Det du kan gjøre ti centimeter over bakken, greier du ikke på kanten av et flere hundre meter høyt stup. Angsten for å falle lammer deg, selv om det er akkurat denne angsten som kanskje får deg til å falle. Det er forferdelige ting som skjer med deg under en depresjon, men svært mye av dette forferdelige synes å være knyttet til det som kan komme til å skje. Blant annet føler du at du kommer til å dø.

Døden i seg selv ville ikke være så ille, men det å leve på dødens rand, denne ikke-helt-over-den-fysiske-grensen-tilstanden, er grufull. Befinner du deg i dyp depresjon, er du akkurat litt for langt unna til å nå hånden som strekkes ut mot deg. Du kan ikke engang legge deg ned på alle fire, fordi du føler at enhver bevegelse – selv bort fra stupkanten – vil få deg til å miste balansen og styrte i avgrunnen. Ja, en god del av avgrunnsbildet stemmer: mørket, usikkerheten, tapet av kontroll. Men hvis du virkelig falt ned i en bunnløs avgrunn, ville det ikke være snakk om kontroll. Da ville du ha mistet alt som het kontroll. Her har du den skremmende følelsen av at kontrollen er borte akkurat når du trenger den mest og med rette burde ha den. Nåtiden og øyeblikket overskygges av angsten for en grufull, overhengende fare. Depresjonen har gått for langt når du, til tross for gode sikkerhetsmarginer, ikke lenger greier å beholde likevekten. Under en depresjon blir alt som skjer i øyeblikket en forventning om lidelser i fremtiden, og nåtiden eksisterer ikke lenger i kraft av seg selv.

Depresjon er en tilstand som er nesten umulig å forstå for den som ikke har opplevd den selv. Den eneste måten å beskrive opplevelsen på, er gjennom en rekke metaforer – snylteplanter, trær, stupbratte fjellsider 28 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 28

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

osv. Diagnosen er ikke lett, fordi den hviler på metaforer, og de metaforene én pasient velger, er forskjellige fra dem en annen pasient ville valgt.

Det er ikke mye som har forandret seg siden Antonio i Kjøpmannen i Venedig klaget: Merkverdig at jeg er så tung til sinns!

Det plager meg, det plager også dere Men hvordan dette smittet meg, kom på meg, Hva stoff det er av, hvor det stammer fra, fortell meg det!

Så tåpelig har dette tungsinn gjort meg at jeg har vondt for å forstå meg selv.

Det er bare å si det rett ut: Vi kjenner ikke egentlig årsakene til depresjon. Vi vet ikke egentlig hva depresjon er. Vi vet ikke egentlig hvorfor enkelte behandlingsmetoder viser seg effektive mot depresjon. Vi kjenner ikke depresjonens vei gjennom menneskehetens utviklingsprosess.

Vi vet ikke hvorfor én person blir rammet av depresjon på grunn av ytre omstendigheter som ikke ville plaget en annen. Vi kjenner ikke viljens rolle i denne forbindelse.

Menneskene i deprimerte personers nærmeste omgivelser forventer at de skal ta seg sammen; det er ikke rom for sturing i vårt samfunn. Ektefeller, foreldre, barn og venner kan også bli nedfor, og de ønsker ikke å komme for nær innpå bunnløs lidelse. Et menneske som er dypt nede i depresjonen kan ikke gjøre annet enn å be om hjelp (hvis han klarer såpass), men når hjelpen kommer, må han også ta imot den. Vi ville alle helst at Prozac skulle gjøre jobben, men det er min erfaring at Prozac ikke greier det om vi ikke hjelper til selv. Lytt til mennesker som er glade i deg. Tro at de er verdt å leve for, selv når du ikke tror det. Let frem de minnene depresjonen har tatt fra deg og skyv dem over i fremtiden. Vær tapper, vær sterk, ta pillene dine. Sørg for å få mosjon, selv om hvert skritt veier et tonn. Spis, selv når synet av mat får det til å velte seg i deg.

Snakk fornuft med deg selv når fornuften er borte. Disse ukebladrådene kan virke banale, men den sikreste veien ut av depresjonen er å mislike den og ikke tillate deg å bli vant til den. Steng ute de grusomme tankene som fyller bevisstheten.

Jeg kommer til å gå til behandling for depresjon lenge ennå. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle hva som skjedde. Jeg aner ikke hvordan jeg sank 29 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 29

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

så dypt, og vet heller ikke stort om hvordan jeg klatret opp eller falt ned igjen og igjen og igjen. Jeg behandlet tilstedeværelsen – snylteplanten – med alle de konvensjonelle metodene jeg kjente, før jeg fant ut hvordan jeg skulle bygge opp igjen det som var blitt borte, like møysommelig og intuitivt som jeg i sin tid lærte å gå og snakke. Jeg hadde flere mindre episoder, så to alvorlige sammenbrudd, så en hvilepause, så et tredje sammenbrudd og deretter et par små tilbakefall til. Etter alt det der gjør jeg alt jeg kan for å unngå å komme i ulage igjen. Hver morgen og kveld ser jeg på pillene i håndflaten min: hvit, rosa, rød, turkis. Noen ganger ser jeg dem som skrifttegn, hieroglyffer som forteller meg at fremtiden kan bli okei og at jeg skylder meg selv å leve videre og se. Noen ganger føles det som om jeg svelger min egen begravelse to ganger om dagen, siden jeg ville vært død for lenge siden om det ikke hadde vært for disse pillene. Jeg går til samtaler med psykiateren min hver uke når jeg ikke er ute og reiser. Av og til opplever jeg timene som kjedelige, av og til er jeg interessert på en helt upersonlig måte, av og til blir timen en ren åpenbaring. Delvis på grunn av ting denne mannen har sagt, har jeg greid å bygge meg opp igjen såpass at jeg fremdeles svelger begravelsen min istedenfor å virkeliggjøre den. Det innebar mye snakking; jeg tror ord er sterke virkemidler, at de kan overmanne det vi frykter når frykten er mer forferdelig enn livet er godt. Med stadig mer skjerpet oppmerksomhet har jeg vendt meg mot kjærligheten. Kjærlighet er en annen vei fremover.

Alt må virke sammen: Piller i seg selv er en svak gift, kjærligheten en sløv kniv, innsikt et rep som ryker hvis påkjenningen blir for stor. Brukes de tre sammen, kan du, hvis du er heldig, redde treet fra snylteplanten.

Jeg elsker dette århundret. Jeg skulle veldig gjerne hatt mulighet til å reise bakover i tiden, fordi jeg veldig gjerne skulle ha besøkt Bibelens Egypt, renessansens Italia, England under Elizabeth I, jeg skulle gjerne opplevd inkaenes velmaktsdager, møtt innbyggerne i Store Zimbabwe, sett hvordan det var i Amerika da landet tilhørte urbefolkningen. Men det er ingen annen tidsepoke jeg heller ville levd i, enn vår egen. Jeg elsker bekvemmeligheten i vårt moderne liv. Jeg elsker vår komplekse filosofi. Jeg elsker den følelsen av enorme forandringer som følger oss inn i et nytt årtusen, følelsen av at vi er på nippet til å vite mer enn noe folk noen gang har visst før. Jeg liker den relativt høye sosiale toleransen som hersker i de landene jeg bor i. Jeg liker å kunne reise jorden rundt om og om og om igjen. Jeg liker at folk lever lenger enn de noen gang har gjort før, at tiden er en tanke mer på vår side enn den var for tusen år siden.

30 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 30

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

Allikevel står vi overfor en krise som savner sidestykke når det gjelder miljøet som omgir oss. Vi konsumerer jordens ressurser med skremmende hastighet, vi saboterer landet, havet og himmelen. Regnskogen ødelegges, verdenshavene er stinne av industriavfall; ozonlaget svekkes.

Det er flere mennesker i verden enn noen gang før, neste år vil det bli enda flere, og året etter vil det bli enda mange flere. Vi skaper problemer for den generasjonen som kommer etter oss, og den neste, og den neste etter den. Mennesket har forandret verden helt siden den første flintkniven ble hamret ut av steinen og det første frøet sådd av en bonde i Anatolia, men nå har forandringstakten løpt fullstendig løpsk. Jeg er ingen ulykkesprofet. Jeg tror ikke at vi her og nå står på randen av en miljøkatastrofe. Men jeg er overbevist om at vi må ta skritt til å endre kursen, hvis vi ikke skal styre oss lukt inn i utslettelsen.

Det er et tegn på menneskenes tilpasningsdyktighet at vi har funnet nye løsninger på disse problemene. Verden går sin gang, og artene består.

Hudkreft forekommer langt hyppigere enn før, fordi atmosfæren gir oss langt dårligere beskyttelse mot solstrålene. Om sommeren bruker jeg solmelk og -krem med høy beskyttelsesfaktor for å gardere meg. Fra tid til annen har jeg gått til en hudlege som har snittet vekk en litt for stor føflekk og fått den analysert i laboratoriet. Unger som før løp nakne rundt på stranden blir nå smurt inn med beskyttende kremer i tykke lag. Menn som før arbeidet med bar overkropp, tar på seg skjorte og prøver å holde seg i skyggen. Vi er dyktige nok til å takle denne delen av krisen. Vi finner opp nye midler som gjør at vi langt fra behøver å leve i mørke. Men solfaktor eller ikke – vi må forsøke ikke å ødelegge det som er igjen. I øyeblikket er det fremdeles mye ozon der ute, og det klarer fremdeles jobben rimelig bra. Det ville være bedre for miljøet om alle sluttet å bruke bil, men det kommer aldri til å skje, med mindre en ekstrem krise skulle slå over oss som en flodbølge. Ærlig talt tror jeg vi får bosetning på månen før vi får et bilfritt samfunn. Radikale endringer er umulig, og på mange måter uheldig, men en eller annen form for forandring er påkrevet.

Det virker som om depresjon har eksistert så lenge mennesket har vært bevisst sitt jeg og vært i stand til å tenke. Den eksisterte kanskje før det også, kanskje aper og rotter og blekkspruter led av sykdommen før de første humanoidene fant veien inn i hulene sine. Vår tids symptomer er iallfall mer eller mindre identiske med dem Hippokrates beskrev for to og et halvt tusen år siden. Verken depresjon eller hudkreft er fenomener som først dukket opp i det enogtyvende århundre. I likhet med 31 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 31

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

hudkreft er depresjon en kroppslig lidelse som i den senere tid har blitt hyppigere av forholdsvis presise årsaker. Vi bør ikke altfor lenge overse de klare faresignalene som ligger i raskt voksende problemer. Svakheter som i tidligere tider aldri ville ha blitt oppdaget, slår nå ut i fullt utviklet, klinisk sykdom. Vi må ikke bare gripe til kortsiktige løsninger på problemene, men også forsøke å forebygge dem før de drar av gårde med all tankevirksomheten vår. Den økende forekomsten av depresjoner er uten tvil en konsekvens av vårt moderne liv. Et liv preget av raskt tempo, teknologisk kaos, økende fremmedgjøring mennesker imellom, av at tradisjonelle familiestrukturer brytes opp, at mange opplever ensomhet, at trossystemene – de være seg religiøse, moralske, politiske eller sosiale – alt det som en gang syntes å gi livet mening og retningslinjer – har sviktet: Alt dette har hatt katastrofale følger. Heldigvis har vi utviklet midler for å takle problemene. Vi har medisiner for organiske forstyrrelser, og terapier som hjelper mot følelsessvingninger ved kronisk sykdom.

Depresjon koster samfunnet stadig større summer, men den ruinerer oss ikke. Vi har de psykologiske motstykkene til solkremer, baseballuer og skygge.

Men har vi motstykket til miljøbevegelsen, har vi noe system for å forebygge ødeleggelsen av det sosiale ozonlaget? Selv om det finnes behandlingsmetoder, burde vi ikke se bort fra problemet som blir behandlet.

Statistikken burde skremme vettet av oss. Hva skal vi gjøre? Noen ganger virker det som om antall sykdomstilfeller og antall behandlingsmetoder på en slags måte konkurrerer om å overgå hverandre. Det er ikke mange av oss som kan – eller vil – gi opp vår moderne måte å tenke på, like lite som vi ønsker å renonsere på alle det moderne livets materielle goder. Men vi må begynne å ta små grep for å minske den sosioemosjonelle forurensningen, og vi må begynne nå. Vi må søke tro (på hva som helst, Gud eller jeget eller andre mennesker eller politikk eller skjønnhet eller et eller annet) og struktur. Vi må hjelpe de underprivilegerte med lidelser som underminerer så mye av gleden i verden – både av hensyn til disse myldrende massene og til de privilegerte som mangler en dypere motivasjon i sine egne liv. Vi må praktisere kjærlighetens budskap og lære det fra oss. Vi må prøve å bedre de forholdene som fører til vårt skremmende høye stressnivå. Vi må kjempe mot vold, kanskje også mot voldsskildringer. Dette forslaget er ikke et utslag av sentimentalitet, det er like presserende viktig som ropet om å bevare regnskogen.

På et eller annet tidspunkt, som vi ennå ikke har nådd, men som ganske snart vil komme, tror jeg, vil ødeleggelsene bli større enn de 32 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 32

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

fremskrittene vi greier å kjøpe oss ved hjelp av dem. Det fører nok ikke til noen revolusjon, men det kan kanskje medføre andre slags skoler, nye modeller for familier og lokalsamfunn, nye informasjonsprosesser.

Hvis vi skal fortsette å bo her på jorden, blir vi nødt til å gjøre noe slikt. Vi må ikke bare behandle sykdommen, men i like stor grad endre forholdene som fører til sykdommen. Vi må forebygge i like stor grad som helbrede. Når det nye årtusen får noen flere år på baken håper jeg vi vil klare å redde verdens regnskoger, ozonlaget, elver og bekker og verdenshav, og – håper jeg – redde hjernene og hjertene til menneskene som bor her. Da kan vi tøyle vår økende frykt for dagslysets demoner – vår angst og depresjon.

Kambodsjas folk har levd midt i tragedien i lang, lang tid. I 1970-årene innførte den revolusjonære Pol Pot et maoist-diktatur i Kambodsja i navn av det han kalte Røde Khmer. Så fulgte flere år med blodig borgerkrig der over 20 prosent av befolkningen ble slaktet ned. Landets utdannede elite ble utslettet, og bøndene ble med jevne mellomrom tvunget til å flytte fra sted til sted, enkelte ble puttet i fengselsceller hvor de ble trakassert og torturert. Hele landet levde i konstant frykt. Det er vanskelig å rangere kriger – grusomhetene i Rwanda for ikke lenge siden var spesielt destruktive – men Pol Pot-perioden var iallfall på linje med det verste som har skjedd i nyere historie. Hva skjer med følelseslivet ditt når du har sett en fjerdedel av dine landsmenn bli myrdet, når du selv har opplevd prøvelsene ved å leve under et brutalt regime, når du kjemper for å gjenreise en utplyndret nasjon og har alle odds mot deg?

Jeg håpet å få vite hva som skjer med følelsene hos et lands innbyggere når de har gjennomlevd så traumatisk stress, er lut fattige, praktisk talt uten ressurser og med små muligheter for utdannelse eller arbeid. Jeg kunne kanskje ha valgt å oppsøke lidelsen andre steder, men jeg hadde ikke lyst til å reise til land som var i krig, siden fortvilelsens psykologi i krigstid vanligvis er vill og desperat, mens den fortvilelsen som følger i kjølvannet av total ødeleggelse er mer lammende og altomfattende.

Kambodsja er ikke et land hvor forskjellige fraksjoner kjempet en brutal kamp mot hverandre; det er et land hvor alle sloss mot alle, hvor alle samfunnsmekanismer brøt sammen, et land hvor det ikke lenger eksisterte kjærlighet eller idealisme eller noe godt for noen.

Kambodsjanerne er stort sett elskverdige mennesker, og vennligheten selv mot besøkende utlendinger. De fleste har et sympatisk, mildt og behagelig vesen. Det er vanskelig å fatte at dette vakre landet var skueplass 33 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 33

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

for Pol Pots grusomheter. Alle jeg møtte hadde forskjellige forklaringer på hvordan Røde Khmer kunne ha oppstått der, men ingen av forklaringene var overbevisende, på samme måte som det ikke finnes fornuftige forklaringer på kulturrevolusjonen, stalinismen eller nazismen. Slike ting kan skje med samfunn, og i ettertid er det mulig å forstå hvorfor akkurat denne nasjonen var spesielt mottagelig for dem; men det er umulig å fatte hvor i et menneskes tankeverden slik atferd kan oppstå. Samfunnsmoral er alltid en skjør materie, men det er umulig å forstå hvordan den kan briste totalt, slik som i disse samfunnene. Den amerikanske ambassadøren i Kambodsja fortalte meg at det største problemet for Khmerfolket er at det kambodsjanske samfunnet ikke har noen tradisjoner for fredelig konfliktløsning. «Er de uenige om noe,» sa han, «er de nødt til å benekte konflikten og feie den under teppet, eller trekke kniver og begynne å slåss.» En av ministrene i den nåværende regjeringen sa at folket, etter å ha levd i for mange år under en eneveldig monark, var blitt så underdanige at det ikke falt dem inn å kjempe mot makthaverne før det var for sent. Jeg hørte minst et dusin andre forklaringer, men er fremdeles skeptisk.

I samtaler med mennesker som hadde vært utsatt for Røde Khmers grusomheter, oppdaget jeg at de fleste snakket i presens og ønsket å se fremover. Men gikk jeg nærmere inn på dem, og ba om deres personlige historie, slo de over i sørgmodig fortidsform. Historiene jeg hørte var umenneskelige og skremmende og motbydelige. Hvert eneste voksne menneske jeg traff i Kambodsja hadde vært utsatt for så voldsomme ytre påkjenninger at det ville drevet de fleste av oss til vanvidd eller selvmord. De indre, følelsesmessige lidelsene var enda mer forferdelige. Jeg dro til Kambodsja for å føle ydmykhet overfor andres lidelser, og følte meg uendelig liten og ydmyk.

Fem dager før jeg forlot landet, møtte jeg Phaly Nuon, som hadde vært kandidat til Nobels fredspris. Hun har startet et barnehjem og et senter for deprimerte kvinner i Phnom Penh. Hun har oppnådd forbausende gode resultater med kvinner som har hatt så alvorlige psykiske lidelser at andre leger hadde oppgitt dem fullstendig. Hun har faktisk hatt så enormt stor suksess at staben på barnehjemmet nesten utelukkende består av kvinner hun har hjulpet, som har dannet et raust og givende miljø rundt Phaly Nuon. Det er blitt sagt at hvis du redder kvinnene, vil de, i sin tur, redde barna, og derved skape en god sirkel som kan redde landet.

Vi møttes i et lite rom i en gammel kontorbygning ikke langt fra 34 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 34

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

Phnom Penh sentrum. Hun satt på en stol ved den ene veggen, jeg på en liten sofa ved veggen midt imot. Phaly Nuons assymmetriske øyne synes å se tvers gjennom deg, samtidig som de ønsker deg velkommen inn. Som de fleste kambodsjanere er hun bitte liten sammenlignet med Vestens mennesker. Det gråsprengte håret var dratt stramt bakover, slik at ansiktet virket ganske hardt og markert. Hun kan være aggressiv når hun vil understreke et poeng, men hun er også beskjeden og smilende og ser ned når hun ikke snakker.

Vi begynte med hennes egen historie. I begynnelsen av syttiårene arbeidet Phaly Nuon som sekretær i Kambodsjas handels- og finansdepartement. I 1975, da Pol Pot og Røde Khmer inntok Phnom Penh, ble hun ført bort fra hjemmet sitt sammen med ektemannen og barna. Mannen ble sendt til et ukjent sted, og hun ante ikke om han ble henrettet eller var i live. Selv ble hun sendt ut på landsbygda for å arbeide på markene sammen med sin tolv år gamle datter, en tre år gammel sønn og en nyfødt baby. Forholdene var forferdelige, og det var lite mat, men hun arbeidet side om side med sine landsmenn «uten å fortelle dem noe, og uten å smile, det var aldri noen som smilte, for vi visste at vi når som helst kunne bli drept». Etter noen måneder ble hun og familien sendt til et annet sted. Under transporten dit bandt noen soldater henne til et tre og tvang henne til å se på mens de etter tur voldtok og til slutt myrdet datteren hennes. Noen dager etter var det Phaly Nuons tur. Sammen med noen av de andre arbeiderne ble hun ført til et jorde utenfor byen. Der bandt de hendene hennes bak på ryggen og bandt bena hennes sammen.

Så tvang de henne til å knele og bandt henne til en bambusstang, før de tvang henne til å lene seg frem over et sølete jorde, slik at hun måtte spenne musklene i bena for ikke å falle. Tanken var at når hun til slutt ble så utmattet at hun ikke greide å stå på kne lenger, ville hun falle fremover i søla og drukne, siden hun ikke kunne røre seg. Den treårige sønnen hylte og skrek ved siden av henne. De hadde bundet barnet til kroppen hennes, slik at han også kom til å drukne i søla når hun falt: Phaly Nuon skulle myrde sitt eget barn.

Phaly Nuon kom med en løgn. Hun sa at hun før krigen hadde arbeidet for et høytstående medlem av Røde Khmer, at hun hadde vært elskerinnen hans, og at han ville bli sint om hun ble drept. Det var få mennesker som unnslapp dødsmarkene, men en kaptein som kanskje trodde på historien hennes, sa til slutt at han ikke orket mer ungeskrik, og at ammunisjon var så dyrt at han ikke hadde råd til å ta livet av henne med det samme, så han løste opp repene og ba henne løpe. Med 35 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 35

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

babyen på den ene armen og treåringen på den andre styrtet hun dypt inn i jungelen i nordøst-Kambodsja. Hun ble i jungelen i tre år, fire måneder og atten dager. Hun sov aldri to netter på samme sted. Under vandringen plukket hun planter og gravde opp røtter for å brødfø seg og barna, men det var vanskelig å finne mat, og andre og sterkere matsankere hadde ofte ribbet området for alt spiselig. Hun ble sterkt underernært og avmagret. Det tok ikke lang tid før hun mistet brystmelken, og spedbarnet hun ikke hadde mat til, døde i armene hennes. Hun og barnet hun hadde igjen klarte med nød og neppe å holde liv i seg til krigen var slutt.

Da Phaly Nuon var kommet så langt i fortellingen, hadde vi begge glidd ned på gulvet midt i rommet, hun satt på huk og rugget hulkende frem og tilbake, mens jeg satt med knærne trukket opp til haken og en hånd på skulderen hennes, bedre omfavnelse tillot ikke den transelignende tilstanden hun gikk inn i mens hun fortalte. Hun fortsatte med halvt hviskende stemme. Etter at krigen var slutt, fant hun mannen sin igjen. Han var blitt så grovt mishandlet med slag mot hode og nakke at han hadde fått store hjerneskader og var blitt mentalt tilbakestående.

Hun, mannen og sønnen ble, sammen med tusenvis av andre flyktninger, plassert i en midlertidig teltleir nær grensen til Thailand. Der ble de fysisk og seksuelt mishandlet av noen av de som arbeidet i leiren, mens andre hjalp dem. Phaly Nuon var den eneste i leiren som hadde høyere utdannelse, og siden hun kunne språk, kunne hun snakke med folkene fra hjelpeorganisasjonene. Hun ble en viktig brikke i leirtilværelsen, og hun og familien fikk en liten plankehytte å bo i, noe som ble regnet som relativ luksus. «Jeg var med på en del av hjelpearbeidet,» mintes hun.

«Når jeg gikk rundt i leiren, så jeg hele tiden kvinner som var i svært dårlig forfatning, flere virket lammet, de rørte seg ikke, snakket ikke, stelte ikke barna sine, sørget ikke for mat til dem. Jeg skjønte at selv om de hadde overlevd krigen, ville depresjonen ta livet av dem, fordi de var fullstendig invalidisert av posttraumatisk stress.» Etter avtale med hjelpeorganisasjonene gjorde Phaly Nuon plankehytta om til et slags psykoterapisenter.

Hun brukte tradisjonelle Khmer-medisiner (laget av flere hundre urter og blad i et spesielt blandingsforhold) som et første skritt. Om ikke det hjalp, eller om det ikke hjalp godt nok, tydde hun til vestlige medikamenter, hvis hun fikk tak i det, og det hendte det at hun gjorde. «Jeg pleide å gjemme vekk forsyninger av alle antidepressive medisiner hjelpeorganisasjonene skaffet,» sa hun, «og prøvde å ha nok til de verste 36 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 36

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

tilfellene.» Hun mediterte med pasientene sine, ved et blomsterpyntet Buddha-alter hun hadde satt opp i hytta. Hun lokket kvinnene til å åpne seg. Først brukte hun rundt tre timer på hver enkelt kvinne, for å få dem til å fortelle sin historie. Så foretok hun regelmessige oppfølgingsbesøk for å få vite mer og mer, til hun til slutt fikk trukket hele sannheten ut av de deprimerte kvinnene. «Jeg måtte kjenne kvinnenes historier,» forklarte hun, «fordi jeg ville vite i detalj hva hver og én av dem måtte kjempe med og beseire.»

Når denne innledende fasen var gjennomgått, fortsatte hun etter et nesten oppskriftsmessig system. «Jeg tar det i tre trinn,» sa hun. «Først lærer jeg dem å glemme. Vi har øvelser som vi gjør hver dag, slik at de hver dag lærer å glemme litt mer av alt det de aldri vil være i stand til å glemme fullstendig. I denne perioden forsøker jeg å avlede tankene deres med musikk eller håndarbeid eller veving, med konserter eller en times TV-titting, med hva som helst som fungerer, med det de sier at de liker.

Depresjonen ligger under huden, over hele kroppen, rett under overflaten, og vi kan ikke fjerne den, men vi kan forsøke å glemme depresjonen, selv om den er der.

Når det de har glemt er ute av hodene deres, når de er blitt mestere i glemsomhet, så lærer jeg dem å arbeide. Uansett hva de har lyst til å gjøre, så prøver jeg å finne en utvei til å lære dem det. Noen lærer seg bare rengjøring eller barnepass. Noen lærer ting de kan bruke i driften av barnehjemmet, noen begynner å lære et yrke. De må lære å gjøre arbeidet godt, og være stolte av det de gjør.

Og til slutt, når de mestrer arbeidet, lærer jeg dem å være glad i andre.

Jeg fikk satt opp et skur hvor jeg innredet en badstu, og nå har jeg fått bygget en litt finere i Phnom Penh, som jeg bruker. Jeg tar dem med dit så de kan bli rene, og lærer dem å gi hverandre manikyr og fotpleie, og stelle neglene sine, for da føler de seg vakre, og de vil så gjerne føle seg vakre. Da kommer de også i kontakt med andre menneskers kropper, og tillater andre å stelle med kroppene deres. Det redder dem fra fysisk isolasjon, som er et vanlig problem blant dem, og fører etter hvert til at de også bryter ut av den følelsesmessige isolasjonen. Når de er der sammen og vasker seg og lakker neglene, så begynner de å snakke sammen, og litt etter litt lærer de å stole på hverandre, og til slutt har de lært å slutte vennskap, så de aldri behøver å bli så ensomme og så alene mer.

Og historiene sine, de historiene de hittil bare har fortalt til meg, dem begynner de nå å fortelle hverandre.»

Etterpå viste Phaly Nuon meg de hjelpemidlene hun brukte i psyko37 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 37

13.01.14 16:34

Andrew Solomon

terapien sin, de små flaskene med farget neglelakk, badstuen, pinnene de brukte til å skyve neglebånd tilbake med, neglefilene, håndklærne.

Lysking er jo en av de viktigste formene for sosialisering blant primatene, og det slo meg at det å gå tilbake til kroppspleie som et middel til sosialisering blant mennesker, på en merkelig måte var i pakt med naturen. Jeg sa til henne at jeg syntes det var vanskelig å lære oss selv og andre å glemme, å arbeide, å gi og ta imot kjærlighet, men hun svarte at det ikke var særlig komplisert hvis du greide disse tre tingene selv. Hun fortalte meg om fellesskapet mellom kvinnene hun hadde behandlet, og hvor flinke de er med de foreldreløse barna de steller for.

«Det er et siste skritt,» sa hun til meg etter en lang pause. «Til slutt lærer jeg dem det viktigste av alt. Jeg lærer dem at disse tre tingene – å glemme, å arbeide, å elske – de er ikke tre atskilte ting, men deler av et stort hele, og at det er å gjøre disse tingene sammen, hver og én som en del av de andre, som gjør hele forskjellen. Det er det vanskeligste å forklare» – hun lo – «men til slutt vil de forstå det, alle sammen, og når de gjør det – ja, da er de klare til å gå ut i verden igjen.»

Depresjon er i dag både et personlig og et sosialt fenomen. For å behandle depresjon må man forstå hvordan det føles å bryte sammen, hvordan medisinene virker, og kjenne de vanligste formene for samtaleterapi (psykoanalyse, interpersonell terapi, kognitiv terapi). Erfaring er en god læremester, og de vanligste behandlingsmetodene er blitt utprøvd og testet; men det finnes flere andre metoder, fra Johannesurt til psykokirurgi, som kan virke lovende – skjønt det er mer kvakksalveri her enn i noen annen gren av medisinen. Intelligent behandling krever nøyaktige undersøkelser av særskilte grupper: Det er verdt å merke seg at depresjon fremviser visse varianter som er typiske for barn, for gamle, for de to kjønnene. Stoffmisbrukere er en egen, stor undergruppe. Selvmord, i sine mange former, er en komplikasjon ved depresjon; det er livsviktig å forstå hvordan depresjon kan bli dødelig.

Disse empiriske emnene leder oss videre til de epidemiologiske. Det er på moten å se på depresjon som en moderne lidelse, det er et stort feilgrep som er lett å rette opp ved å se litt på psykiatriens historie. Det er også moderne å se på depresjon som en lidelse som rammer middelklassen og som gir seg nokså ensartede utslag. Ingen av delene er sant.

Ser vi på depresjon blant fattige, skjønner vi at tabutenkning og fordommer hindrer oss i å hjelpe en del av befolkningen som er særlig mottagelig for hjelp. Problemet med depresjon blant fattige fører naturlig inn 38 104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 38

13.01.14 16:34

Depresjonens demoner

i spesifikk politikk. Sykdommer og behandlinger blir både definert og utradert ved hjelp av lovverket.

Biologi er ikke det samme som skjebne. Det er fullt mulig å leve et godt liv med depresjon. Faktisk kan mennesker lære av sin depresjon og gjennom opplevelsen utvikle en enestående moralsk dybde, og det er premien som lurer på bunnen av posen med elendighet. Vi har et grunnleggende spekter av følelser som vi verken kan eller bør slippe unna, og jeg tror depresjonen er del av det spekteret, at den ikke bare ligger nær sorgen, men også nær kjærligheten. Ja, jeg tror faktisk at alle de sterke følelsene danner et hele, og at hver enkelt av dem er avhengig av det vi vanligvis betegner som den motsatte følelsen. Akkurat nå har jeg greid å slå tilbake invaliditeten som følger med depresjonen, men selve depresjonen lever videre et sted i hjernelabyrinten. Den er en del av meg. Å erklære depresjonen krig er det samme som å kjempe mot seg selv, og det er viktig å være klar over før kampen begynner. Jeg tror at den eneste måten vi kan bli kvitt depresjon på, er å ødelegge de emosjonelle mekanismene som gjør oss til mennesker. Vitenskap og filosofi må fortsette med tiltak som aldri strekker helt til. «Ønsk smerten velkommen,» skrev Ovid en gang, «for du vil lære av den.» Det er mulig (skjønt foreløpig usannsynlig) at vi ved hjelp av kjemisk manipulering vil klare å lokalisere, kontrollere og eliminere lidelsens baner i hjernen. Jeg håper vi aldri greier det. Fjerner vi smerten, forflater vi opplevelsene våre, vi griper inn i en kompleksitet som er mer verdifull enn noen av dens enkelte komponenter er pinefulle. Kunne jeg se verden i ni dimensjoner, ville jeg betale en høy pris for det. Jeg ville heller leve resten av livet i en tåke av sorg enn å misten evnen til å føle smerte. Men smerte er ikke det samme som alvorlig depresjon; man kan elske og bli elsket midt i smerten, og man vet at man er i live når man opplever den. Det er den delen av depresjonen som gjør deg til en vandrende død, som jeg har forsøkt å drive ut av livet mitt; og denne boken er skrevet som et våpen til hjelp ved utdrivelsen.

104046 GRMAT Depresjonens demoner 140101 v05.indd 39

13.01.14 16:34