W er ge la nd sv ei en
Slottet
Stortinget
R책dhuset
Wergelandsveien fra Grotten til Litteraturhuset © Forlaget Press 2013 Design: Modest [Rune Døli] Boken er satt med: Tiempos Text 10,75/15 pkt, Bauer Bodoni, Clarendon og Gata (takk til Yokoland) Repro: Elanders Fälth & Hässler, Värnamo, Sverige Papir: 120g Munken Pure Rough Trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, Polen 2013 ISBN 978-82-7547-669-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
Innhold
Forord
s. 10
Nybyggerne
Nr. 2
Dikteren
s. 31
ca. 1840–1870
Nr. 15
Slottsarkitekten
s. 41
Nr. 3
Sadelmakeren
s. 49
Nr. 25
Ingeniøroffiseren
s. 57
Nr. 1
Hybelkameratene
s. 65
(Parkveien) Nr. 31
Forfatterinden
s. 73
Nr. 12
Husvennen
s. 81
Nr. 13
Embetsmannsfamilien
s. 93
Storbyen kommer
Nr. 17–19
Leieboerne
s. 121
ca. 1870 –1930
Nr. 25
Hoffsjefen
s. 131
Nr. 17–19
Dyrebeskytteren
s. 143
Nr. 1
Staten
s. 153
Moderne tid ca. 1930—2013
Nr. 3
Overlegen
s. 165
Nr. 2
Arvtakerne
s. 173
Nr. 5
Skyskraperbarnet
s. 199
Nr. 17
Vaktmesteren
s. 209
Nr. 29
Indremisjonen
s. 219
(Parkveien) Nr. 27
Bilimportøren
s. 231
Nr. 15
Lektorene
s. 239
Nr. 7
Søskenparet
s. 247
Nr. 17
Kunstnerne
s. 255
Nr. 2
Komponisten
s. 265
Nr. 29
Møtestedet
s. 273
Etterord
s. 290
Sluttnoter
s. 292
Personregister
s. 293
Litteratur og kilder
s. 294
Bildehenvisninger
s. 296
Forord
Når jeg forteller venner og bekjente at jeg skriver en bok om Wergelandsveien i Oslo, må jeg ofte opplyse at det er der Grotten, Kunstnernes Hus og Litteraturhuset ligger. – Ja, selvfølgelig, lyder kommentaren. Det er en gammel vei som ble anlagt i forbindelse med byggingen av Slottet, sier jeg. Den ligger på nordsiden av Slottsparken, løper i nesten nordvest-sørøst retning og har ettermiddagssol. Grotten, huset til Henrik Wergeland, var et av de første husene i en vei som het Lille Parkvei. Og, når jeg fortsetter min utredning, får jeg alltid spørsmålet: – Hvor begynner Wergelandsveien? Ved Grotten? Ja, kanskje Wergelandsveien begynner der? Lille Parkvei som ble til som en nødløsning i siste halvdel av 1840årene, fikk et temmelig omtumlende liv. Byplanleggere, huseiere, nasjonsbyggere, det private næringsliv, statlige institusjoner og Oslo kommune var ivrige aktører. I årenes løp har veien eller gaten gjennomgått enorme forandringer. Lille Parkvei var en stille villavei på løkkeland utenfor byen og ble – under navnet Wergelandsveien – en av Oslos mest trafikkerte sentrumsgater. Gatelegemet er i flere omganger blitt jevnet ut, rettet ut og utvidet i bredden. Husnumre har forsvunnet. Staller og gjerder er blitt revet. Hus er blitt revet for å gi plass til hus, som igjen er blitt revet. Trær er hugget ned. Hager har forsvunnet. Veien har skiftet navn. Livet i og mellom husene har forandret seg. Ildebrann har lagt hus i aske. Bygninger er blitt okkupert og sabotert. Lyder og lukter har forandret seg. Praktbygg er blitt jevnet med jorden. Hus er blitt fredet og restaurert. Og gaten som opprinnelig var ganske kort, er blitt kortere. I sine snart 170 år må Wergelandsveien sies å ha gjort utallige forvandlingsnumre. Nettopp hvorfor og hvordan villaveien og boliggaten ble til, og hvorfor og hvordan den ble en sentrumsgate, forretningsgårdenes og kulturinstitusjonenes gate, er en fortelling verdt. Hele verden har nemlig slått inn i Wergelandsveien – krig og fred, økonomiske opp- og nedgangstider, politiske ideologier og
10
regimer, kunstneriske ismer og teknologiske innovasjoner. Alt i alt, store og små begivenheter skulle forme og prege gaten og husene, menneskene og institusjonene der. Den foreliggende boken om Wergelandsveien er en historie om det store i det lille – altså mikrohistorie. Her tjener fortellinger om hus, i alt 23 husfortellinger, som mikrohistoriske innganger til den store historien – og særlig historien om de siste 200 årenes urbanisering (byutvikling) og urbanisme (byliv). Husfortellingene er biografiske tidsdokumenter, og jeg har brukt et svært tilfang av kilder og litteratur til å bygge dem på. For Wergelandsveien er – til Norge å være – sjeldent rikt dokumentert i skrift og bilde. Gaten på Slottsparkens solside har interessert historikere av alle slag og avfødt massevis av tidsskrift- og avisartikler. Også en bok – Wergelandsveien. Gaten og menneskene (1960) – av Mentz Schulerud. Boken hans har vært en gullgruve under research- og skrivearbeidet mitt. Wergelandsveiens husfortellinger følger hverandre ad ganske kronologisk, og de utspiller seg i det som må karakteriseres som perioder i så vel veiens og gatens særegne historie som urbaniseringens og urbanismens makrohistorie. Derav bokens tre hoveddeler: Nybyggerne ca. 1840–1870, Storbyen kommer ca. 1870–1930 og Moderne tid ca. 1930–2013. Den endelige og fullstendige historien om Wergelandsveien gir denne boken ikke. Enkelte hus er ikke en gang viet sin egen fortelling her, og andre hadde fortjent flere fortellinger enn de har fått. Likevel, de tjuetre utvalgte husfortellingene byr på representative avsnitt i Wergelandsveiens lange og tidvis dramatiske historie.
11
Wergelandsveien ca. 1840 –1870 Nr. 29
I 1846 ble tomten kjøpt av arkitekt Johan Henrik Nebelong som året etter solgte den ubebygd. En murvilla med sveitsertak ble oppført der, og den tilhørte statsråd August Manthey frem til 1880.
Nr. 27
Tomten som ble kjøpt av skipskaptein Schmidt i 1846, ble stående ubebygd i nærmere tjue år. I 1864 oppførte murmester T. Binneballe en hovedbygning der, trolig tegnet av Binneballe selv. Villaen var hjem for sorenskriver Christian Birch-Reichwald og senere grosserer Einar Westye Egeberg.
Nr. 25
Tomten ble kjøpt av løytnant Johan Georg Ræder i 1846. I 1847 var han byggherre for en murvilla i klassisistisk stil tegnet av arkitekt Johan Henrik Nebelong. Ræder fikk dispensasjon fra bestemmelsen om uthusplassering, slik at villaens stall- og uthusbygning ble liggende med gavlen på byggelinjen mot veien. (Om Ræder, se s. 57.)
Tomten til nr. 23
Nr. 17-19
Tomten ble kjøpt av arkitekt Johan Henrik Nebelong i 1846, og i 1848 solgte han den videre til murmester Erik Mortensen. I 1866, da arkitekt Herman Thrap-Meyer kjøpte tomten, var den fremdeles ubebygd. Han tegnet og var byggherre for en murvilla i engelskinspirert sengotikk eller Tudor-stil.
Tomten ble kjøpt av brigadelege Johan Fritzner Heiberg i 1846. Han var byggherre for en H-formet dobbeltbygning – to trehus i sveitserstil. Nr. 17–19, som var veiens største hus, hadde 10–16 leiligheter og skal ha hatt så mange som 60 beboere. I 1862 ble nr. 17–19 solgt til Carl XV, og den neste eieren var hoffstallmester Sverdrup.
Nr. 15
Nr. 13
Nr. 3 Nr. 1
Tomten ble kjøpt av Hans Linstow, slottsarkitekten, i 1846. Han oppførte en villa i sveitserstil der, som også var hans hjem. (Om Linstow, se s. 41.) Etter Linstows død i 1851 ble Peder Cappelen Egeberg eier av villaen. Senere ble nr. 15 overtatt av Egebergs svigersønn, skolebestyrer Fredrik Gjertsen, gift med Augusta Egeberg. (Se Gjertsens villa s. 43.)
Nr. 13 var øyensynlig en villa. Den lå i den såkalte «Sekken», og der lå også nr. 11 og nr. 9, som var store trehus i sveitserstil. Nr. 13 hadde dessuten et nabohus – en mindre villa mot vest, som ifølge Næsers kart fra 1860 var nr. 12 (!). I nr. 13 hadde kgl. Fuldmægtig Georg Anton Krohg sitt mangeårige hjem. (Om Krohg, se s. 93.)
En stor hjørnegård i tre etasjer oppført i mur ca. 1841–1845. Gården, som sadelmaker Knud Knudsens gård var byggherre for og eide, er kjent fra fotografier på 1860-tallet. Der bodde i mange år også bryggerieier Mads Langaard, som var gift med Knudsens datter. (Om Knudsen og Langaard, se s. 49.)
En trevilla som angivelig ble oppført i 1841–1845, samtidig med Henrik Wergelands hus Grotten. Byggherre og huseier var tømmermester Pannewitz. Tidlig i 1850-årene bodde doktor Gunder Kjølstad i nr. 1, og hos ham var litteratene Paul Botten-Hansen og Aasmund Olavsson Vinje hybelboere. (Om Kjølstad, Botten-Hansen og Vinje, se s. 65.) Det kan være at villaen ble påbygd, eller at den ble revet til fordel for et stort treetasjes trehus i sveitserstil. Nr. 1 ble kjent som Motzfeldt-gården.
Trefoldighetskirken
Nabolaget øst for Lille Parkvei. I midten av fotografiet ses Trefoldighetskirken, som var kirken beboerne i veien sognet til. Husrekken til høyre for kirken er trolig Kristian Augusts gate.
Nybyggerne ca. 1840 –1870
Wergelandsveien
Wergelandsveien, eller Lille Parkvei som den het, lå utenfor bygrensen. Den skar sitt løp gjennom tidligere private eiendommer. På de såkalte løkkene lå det fra gammelt av bondegårder omkranset av åker og eng. Dit hadde velstående byborgere gjennom generasjoner søkt tilflukt om sommeren. «Løkketiden», slik den ble skildret i ettertid, er farget av søndagsstemning. Ja, nybyggerne i Wergelandsveien fikk oppleve litt av løkketiden, skjønt det var ikke mye landlig idyll der om vinteren. At veien ble anlagt, er en historie nær forbundet med den store fortellingen om Norge etter 1814, da Christiania ble hovedstad og residenshovedstad for den svensk-norske kongen. Der skulle Det kongelige Slott bygges, og derfra skulle det gå en hovedgate som med tiden ble omdøpt fra Slottsgaten til Karl Johans gate. Hovedgaten ble forbindelseslinje til et nytt bysentrum med universitet, stortingsbygning, offentlige institusjoner og borgerpaléer. Slottet og bysentrum inngikk i en storstilt plan som også omfattet andre nye gater og veier. Det var Carl Johan, Napoleons tidligere general, som bestemte hvor Slottet skulle ligge. Nemlig på Bellevue, en høyde vest for det gamle bysentrum nedenunder Akershus festning. Slik ble hovedstaden et monument over det nye Norge som ble født i merkeåret 1814 og som Carl Johan i kraft av sin personlige kongemakt var oppdragsgiver for. I 1823 utnevnte han H.D.F. Linstow, lærer ved Den kongelige Tegneskole i Christiania, til slottsarkitekt. Slottet skulle ifølge Linstows opprinnelige tegninger være en majestetisk 18
H-formet bygning i klassisistisk stil omgitt av et parkanlegg. På tegningen var også Slottsparken majestetisk, den strakte seg utover et stort område bak Slottet – og helt ut til Bygdøy. Men virkelighetens kalamiteter meldte seg snart. Fundamenteringsproblemer og kostnadsoverskridelser førte til at Slottet måtte forenkles. Det fikk kun tre fløyer, men til gjengjeld et flott søyleprydet midtparti. Heller ikke Slottsparken kunne bli så stor som planlagt. Riktignok hadde Linstow, som ledet Slottsbygningskommisjonen, begynt å erverve eiendommer, men kjøpene måtte – på grunn av magert budsjett og gjenstridige løkkeeiere – bli begrenset. Dermed ble Linstow nødt til å lage en mindre ambisiøs plan for Slottsparken. Fra 1844 av ble arronderingen av Slottsparken en hovedsak, for det var ikke ønskelig at parken skulle ha løkker og gårdshus som naboer. I den nye planen tegnet Linstow en vei «Bak Slottet» – Store Parkvei (Parkveien) og en vei langs nordsiden – Lille Parkvei (Wergelandsveien). Bebyggelsen der – det var viktig – måtte være Slottet og Slottsparken verdig. Høsten 1846 var det staten som i regi av Slottsbygningskommisjonen la tomtene ut på auksjon. For å sikre seg at bebyggelsen oppfylte kravet om en skjønn arrondering, sørget kommisjonen for at tomtene i Lille Parkvei var heftet med servitutter. Der skulle bolighusene ligge tilbaketrukket fra veien med forhage og stakittgjerde. Staller, uthus og sidebygninger skulle ikke kunne ses fra veien og var henvist bakgårdene, mot det som ble bakgårdene til husene i Hegdehaugsveien. 19
Wergelandsveien
Videre, ifølge servituttene, var det forbudt å anlegge offentlige kjeglebaner, oppføre industribygninger eller vertshus på tomtene i den nye veien. Et par gode restauranter, derimot, ville Slottsbygningskommisjonen kunne gi konsesjon til. Samme type servitutter var heftet til kommisjonens tomter i Store Parkvei. Så nr. 31, 29 og 27 som ble reist etter auksjonen i 1846, ble ikke kun et vakkert nabolag for Slottet, men dannet også en vakker fond for Lille Parkvei. Blant de første villaene der var nr. 25, nr. 17–19 og nr. 15, men det gikk over tjue år før alle tomtene i veiens øvre del ble bebygd. I veiens nedre del fikk Slottsbygningskommisjonen imidlertid hodebry. Privatfolk som tømmermester Pannewitz og byråsjef Wergeland var kommet kommisjonen i forkjøpet. Henrik Wergelands hus, Grotten, ble liggende på en snipp inne i selve Slottsparken. Dermed ble Grotten, nr. 2, og slottsforvalters hus de eneste privatboligene på veiens sørside. Den nedre delen av veien som løp i en bratt sving ved Grotten, forble til hodebry. Også for huseierne. Der sto det allerede en klynge trehus – husene hadde hage, men de var anlagt etter byggherrens forgodtbefinnende. Den øvre delen derimot, ble en ganske fasjonabel villavei. Med unntak av nr. 17–19 og nr. 15, som var trehus, var de øvrige murvillaer. Fra 1858 av ble alle nybygg som vendte ut mot vei eller gate, pålagt å bygges i mur. Det var etter at en ildebrann hadde rast i kvartalene nedenfor Akershus festning og murtvangen i byens bygningslov ble innskjerpet. Et år senere da bystyret vedtok en byutvidelse, ble både Lille og Store Parkvei, og 20
også Homansbyen, villabyen som var under oppføring bak Slottet, innlemmet i Christiania. I Lille Parkvei kom murtvangen til å innlede en ny epoke. Nybyggerne i det første tiåret var romantiske idealister som slo seg ned i veien, fordi den lå i landlige omgivelser utenfor byen. Men murtvangen gjorde det mer kostbart å være nybygger. En villaeier i Lille Parkvei måtte være velbeslått med arvet formue eller høy gasje, helst både og. Så veien ble forvandlet fra å være ganske fasjonabel til å bli riktig fasjonabel. Enkelte av beboerne var ansatt ved det kongelige hoff. Likevel, veiens beboere tilhørte alle samfunnslag. Mens overklassen bodde i egen villa eller standsmessig leilighet, bodde den øvre og lavere middelklassen i store og halvstore utleieleiligheter. Og mens arbeiderklassen losjerte på ett eller to rom i kjelleretasjer eller sidebygninger, var tjenestejenter henvist til et pikeværelse vegg i vegg med kjøkkenet. I 1859 var hovedstaden etter lang tids økonomisk krise og stillstand i vekst. Etter byutvidelsen som også inkluderte forsteder, var folketallet over 45 000. Den industrielle revolusjon var i sin vorden. Ved Akerselva ga tekstilfabrikker og mekaniske verksteder tusenvis av innflyttere fra landsbygda arbeid. Og ved Bislettbekken, ikke langt fra Lille Parkvei, lå Frydenlund bryggeri. Veiens nabolag ble urbanisert. Vest- og nordover kom det villaområder, butikkgater, leiegårder og industrianlegg. Wergelandsveien som veiens nye navn ble i 1864, var selv i ferd med å bli urbanisert. 21
Wergelandsveien
22
23
Wergelandsveien
24
25
Ikke mindre enn 2000 trær var kommet med skipslast til Christiania for å bli plantet i Slottsparken, som Linstow hadde anlagt som en engelsk park. Utsikt fra hans villa, nr. 15, malt av Lindstow selv ca. 1847–51.
Lille Parkvei fotografert fra baksiden, der Hegdehaugsveien løp mellom bakgårdsgjerder og skigarder. Nr. 27, som var under oppføring, hadde murmester Binneballe som byggherre. Slottet troner bak Ræders villa, nr. 25, med sidebygningen. Til høyre taket til villaen og bakgårdsbygningen i nr. 29. Fotograf Jens Peter Broch, ca. 1864.
Henrik Wergeland og hesten Kneiken brat, Hesten mat, Lasset svært, Hjulet tvært, Hesten staar, kan ei længer, Øret hænger, Svangen gaar. Kast da af under Bakken! Gud, som gav Liv til Blakken, Dig udstyret, stolte Mand, med Forstand til at maale hvad vel Dyret mægter taale, samt et Hjerte til at dele Dyrets Smerte Uden Mæle. Mangler dette, bør man sætte Dyrets Herre, ei hans Hest, for en Kjærre som et Best.
Skredderkneika, oppkalt etter en skredder som hadde hatt hus der, var en bratt og skarp sving. Der måtte kjørekarer bruke svangen, eller pisken, for å få hesten til å dra kjerrelasset. Dyrevennen Wergeland slo derfor opp en tavle med en advarsel i form av et dikt – «Kast af under Bakken».