Ekspedisjonen
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 1
08.09.14 16:25
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 2
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
Ekspedisjonen
For l age t Pr ess
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 3
08.09.14 16:25
Innhold Prolog
Bjørnen 11 Kapittel 1
87 grader nord 13 Kapittel 2
Bare en hund 25 Kapittel 3
Mistanker 34 Kapittel 4
Forhindringer 45 Kapittel 5
Iakttageren 52 Kapittel 6
Hunden fra ingensteds 61 Kapittel 7
Prosjektet 70 Kapittel 8
Venting 80
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 5
08.09.14 16:25
Kapittel 9
Symptomer 92 Kapittel 10
Intervjuet 100 Kapittel 11 Storm 109
Kapittel 12
Forsinkelser 120 Kapittel 13
Restriksjoner 130 Kapittel 14
Oppbrudd 140 Kapittel 15
Koldbrann 147 Kapittel 16
Den fjerde 157 Kapittel 17
Operasjon 169 Kapittel 18 Radio 179
Kapittel 19
Natten før avreise 189
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 6
08.09.14 16:25
Kapittel 20
Svein Larsen 198 Kapittel 21 Avhør 209
Kapittel 22 Sjokk 218
Kapittel 23
Den stille sonen 229 Kapittel 24 Jaget 236
Kapittel 25
En sak for politiet 246 Kapittel 26
Nordover 258 Kapittel 27
Arcanum 269 Kapittel 28 Alene 279
Kapittel 29
Død og rettferdighet 289 Epilog
Anger 304 Etterord 309
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 7
08.09.14 16:25
80
82
84 86
SEVERNAJA ZEMLJA
88
Nordpolen
Alert
FRANS JOSEF LAND
Nord Sjuøyene Moffen
Grønland (DANMARK)
Ny-Ålesund Longyearbyen
Svalbard (NORGE) Barentshavet
Bjørnøya (NORGE)
Zackenberg Grønlandshavet
70
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 8
08.09.14 16:25
Courage is of the heart by derivation, And great it is. But fear is of the soul.
Robert Frost, «A Masque of Mercy»
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 9
08.09.14 16:25
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 10
08.09.14 16:25
Prolog
Bjørnen
P
å det ensomste av alle hav, selv i den kalde, mørke vinteren, er det liv. Fordekte bevegelser mellom tårnhøye skrugarder, et dempet plask i en oljeblank råk. En skygge glir over snøen. Noe farlig, noe tungt, går her og leter tålmodig etter sitt neste bytte. Isbjørnen, en gul og arrete gammel hann, hadde midt i den
svarte vinteren forvillet seg altfor langt mot nord. Våren før hadde sjøisen løsnet uvanlig tidlig og trukket seg vekk fra Kvitøya, en ubebodd liten flekk av en øy nordøst for Svalbard. Isbjørnen hadde blitt gående langs strendene sommeren igjennom uten noe annet enn fugleegg og tang til å nære den tunge kroppen. Da vinteren kom, var bjørnen igjen på vandring nordover. Den streifet rundt på sjøisen med bare ett mål – å finne noe å spise. En dag var den plutselig og uventet heldig. Den hadde funnet et spor. Nå og da ble det borte i snøen. Isbjørnen snuste tålmodig rundt til den fant det igjen. En sjelden gang kom den over plasser med opprotet snø, noen ekskrementklumper – hardfrosne, men spiselige. Av og til la den seg ned for å spare på kreftene, men for det meste streifet den langs sporet den hadde funnet. Den bøyde hodet mot vinden, la bak seg 11
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 11
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
mil etter mil med tassende fotefar. I snødrev, sprengkulde og vintermørke. Stadig lenger mot nord. Årets kaldeste måned i Polhavet er mars, når lyset kommer til-
bake. Snøen knitrer av kulde. Frostrøyken stiger som grå søyler over åpent vann. I klare netter lyser måne og stjerner høyt over isen. Nordlyset spiller over himmelen som en sang. Bjørnen ble stadig tynnere. Skinnet under buken hang og
slang for hvert skritt. Sulten gnagde som en levende rotte i den slunkne magen. Ukene gikk og våren nærmet seg. Borte ved horisonten var det tent en brann av lys som for hver dag steg høyere på himmelen. Så en dag fikk den øye på dem – teltene, kassene, menneskene og hundene. Isbjørnen stanset. Ble stående lenge med labbene tett samlet og hodet løftet. Til slutt krøp den sammen bak en skrugard og ventet.
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 12
08.09.14 16:25
Kapittel 1
87 grader nord
I
sdekket på 87 grader nord strakte seg til alle kanter under dem så langt de kunne se, helt ut til horisonten, der isen forsvant i en stripe av lys. Råker og skrugarder tegnet smale, blåsvarte linjer i tilfeldige mønstre. Over dem hang lave skyer som tepper av grå ull. Mellom disse to uendelighetene, himmelen og havet, fløy helikopteret – en summende, svart metallsylinder holdt oppe av en tungt vispende rotor. Fire menn var om bord: to piloter og en mekaniker fra flyselskapet Airlift, og en politibetjent fra sysselmannskontoret i Longyearbyen. Det var varmt i passasjerkabinen der Knut Fjeld og mekanikeren satt. Samtalene over intercomen hadde stilnet av. En fredelig, drømmelignende atmosfære hadde lagt seg over dem. Knut satt og halvsov, hodet hans nikket i takt med helikopterets bevegelser. Han brydde seg ikke om å regne ut hvor lang tid det hadde gått siden de hadde tatt av fra flyplassen, lot tankene streife tilfeldige emner, gled inn og ut av en behagelig døs. Helikopteret hadde mellomlandet på et tysk forskningsskip nord i Framstredet for å fylle opp drivstofftankene, men hadde lettet igjen uten at det ble tid til så mye som en kopp kaffe med mannskapet. Noen minutter etter at «Polarstern» forsvant bak dem, hadde de Danskøya om styrbord. Ikke lenge etterpå 13
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 13
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
kunne de så vidt skimte den vesle holmen Moffen, et kjent samlingssted for en av de siste, store flokkene med hvalross på Svalbard. I dag var det ingen å se. Etterpå hadde det ikke vært annet enn sjøis under dem. De navigerte mot den siste angitte posisjon for teltleiren til en norsk ekspedisjon på vei til Nordpolen – en liten prikk i den hvite ensomheten. Et nødanrop over satellitt-telefon var årsaken til redningsaksjonen. Vanligvis skulle det mye til før Sysselmannen satte i gang en kostbar flygning langt utenfor Svalbard, men meldingen om en nærgående isbjørn hadde fått dem til å reagere. Ved isbjørnangrep var det vanlig at en politimann og en betjent med tilknytning til miljøavdelingen ved sysselmannskontoret reiste ut for å vurdere situasjonen. Siden betjenten i miljøavdelingen var ganske ny på Svalbard og Knut var den av betjentene i politiavdelingen som hadde mest felterfaring, ble det til at han skulle ta oppdraget alene. «Se på det som en spennende anledning til å komme deg lenger nord enn du noen gang har vært før,» sa politisjef Tom Andreassen da han kjørte Knut ut til helikopterhangaren. «Antagelig trenger du bare å skremme vekk bjørnen. Det blir nok et rent rutineoppdrag.» Knut svarte ham ikke. Akkurat de ordene hadde han hørt før. Foruroligende nok var ikke ekspedisjonen å finne på posisjo-
nen de selv hadde angitt. I dette øde området var det som å lete etter ei nål i en høystakk å skulle lokalisere noen små telt på isen. Knut hadde håpet at de i hvert fall hadde hatt vett til å holde seg på samme sted som anropet hadde kommet fra. Ikke 14
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 14
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen
for at det ville hjelpe så mye. Sjøisen beveget seg hele tiden. Isflaket der ekspedisjonen hadde slått leir kunne i verste fall ha flyttet seg flere kilometer i løpet av det ene døgnet siden anropet. I lange minutter gled isen forbi under dem uten spor etter ekspedisjonen. Ingen av mennene i helikopteret sa noe, de satt og bekymret seg for det samme. Helikopteret hadde ikke drivstoff til mer enn noen korte runder med rekognosering. Deretter måtte de snu. Som et siste forsøk la førstepiloten om kursen i et mønster av stadig større sirkler rundt den oppgitte posisjonen. Alle satt anspent og gransket skrugarder og råker, skygger og mønstre. I siste liten fikk mekanikeren øye på ekspedisjonen gjennom en åpning i skydekket. Leiren var et ynkelig syn. Allerede fra en høyde på flere hundre meter kunne Knut se at det sto dårlig til der nede på isen. Ett av teltene sto oppreist, et annet hadde blåst ned. Duken lå og feide frem og tilbake i vinden, bare fillene igjen. Polfarerne var ikke å se. De hadde antagelig trengt seg sammen i det teltet som fortsatt sto oppe. Spissen var så vidt synlig bak en høy skrugard. Knut bøyde seg fremover og speidet, men kunne bare se den ene av de to pulkene som ekspedisjonen hadde startet med. Et stykke unna lå hundene lenket langs en kjetting utspent bortover isen. De rørte seg ikke, lå som mørke klumper på snøen og viste ingen tegn til å være klar over helikopteret. Bråket fra rotoren burde ha vekket dem. De skulle ha vært på beina og løpt halsende og gjøende rundt på isen. Knut brukte kikkerten og lot blikket sveipe frem og tilbake over området. Vanligvis var det ikke vanskelig å se isbjørner fra lufta. De store dyrene hadde en gulnet farge som skilte seg 15
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 15
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
tydelig ut fra den hvite snøen. Sikten var god, selv om skydekket hang lavt. Til og med sporene burde det ha vært mulig å få øye på. Men ingen bjørn eller karakteristiske fotefar var å se. Førstepiloten rapporterte til Svalbard radio at de hadde funnet ekspedisjonen, og sirklet over leiren en siste gang for å finne et passende sted for landing. Han satte helikopteret ned et stykke unna teltene – varsomt, som om han hadde en kasse egg i fanget. Mekanikeren gikk først ut, lukket døra til passasjerkabinen etter seg, tråkket forsiktig rundt på isen og så etter råker og sprekkdannelse. Først etter noen minutter ga han tegn til pilotene om at landingsplassen så trygg ut. Rotoren minket langsomt på farten og hang til slutt stille. Det var trygt å hoppe ned på isen. Knut kløv stivbeint ut fra passasjerkabinen og ble stående og se seg rundt. Stillheten presset mot ørene etter støyen inne i helikopteret. Sletter av is og lange, blå skygger strakte seg så langt han kunne se. Det var en merkelig følelse å stå her ute på et isflak midt i Polhavet. Han følte seg liten. Ingen tegn til liv, ingen bevegelser eller lyder. Bare vinden som blåste et slør av snø rundt støvlene hans. Ingen ekspedisjonsdeltagere som kom krypende ut av teltet. Ingen hunder som reiste på seg og ristet av seg is i pelsen så lenkene klirret. Leiren virket forlatt. Knut strakte på de støle musklene og gikk noen skritt bortover. Vinden sved i kinnene. Han dro glidelåsen på overlevelsesdrakten opp til halsen, fikk på seg lue og votter i en fart. Det snek seg innpå ham en tanke om at noe kunne ha skjedd med ekspedisjonen. Følelsen var så virkelig for ham at han skvatt da førstepiloten, Tor Bergerud, kom opp på siden av ham. Han hadde ei rifle slengt over skulderen. 16
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 16
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen
«Vi har ikke mye tid på oss før vi må ta av igjen,» sa han. «De må jo være her et sted. De kan ikke ha forlatt leiren og alt utstyret.» Knut begynte å gå mot pyramideteltet. Tor Bergerud fulgte etter. De kikket seg rundt for hvert skritt. Det knirket taktfast under føttene deres. Knut gikk og tenkte på at det faktisk var mulig å høre på snøen at det var kaldt. Han hadde også lest et sted at noen kunne lukte kulde, en slags eim av jern. Her luktet det bare av hav. De to mennene klatret over den høye skrugarden de hadde sett fra lufta, skled ned på den andre siden og kom helt frem til pyramideteltet uten at noe skjedde. En tafatt, fillete norsk vimpel var festet i toppen av stanga. Ingen lyder kom innenfra teltet. Hadde deltagerne vært dumme nok til å fyre opp i primusen for å holde varmen og blitt forgiftet av kullos? Kunne det være fire stivfrosne lik som lå inne i halvmørket bak teltduken? Knut holdt pusten og dro opp snora som snurpet sammen den runde tunnelåpningen. De fire ekspedisjonsdeltagerne sov. Som ansjos i en hermetikkboks lå de side om side, annenhver gang med føttene eller hodet mot åpningen. Lukta av muggen kroppsvarme og sur parafinrøyk slo imot Knut da han stakk hodet innenfor. Et øyeblikk skjedde ingenting, så begynte det sakte å røre på seg i soveposene. Et skittent, skjeggete ansikt stakk opp fra den nærmeste. Hovne øyne blunket sakte og myste mot telt åpningen. Inne i teltet var det nesten like kaldt som utenfor. Bare et enkelt
lag av tykk bomull tok av for vinden og gjorde det litt lunere. 17
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 17
08.09.14 16:25
Monica Kristensen Den fuktige pusten fra mennene hadde lagt seg som rim på
den røde bomullsduken. Det drysset store flak av iskrystaller da Knut skjøv seg gjennom åpningen. Gulvet i teltet var ikke stort, kanskje to og en halv meter begge veier. Det var dekket av et grønt, tykt kunststoff som lå rett på isen uten noen form for isolasjon. En sentral stang og fire staver i hjørnene holdt teltet oppe. I taket hang et nett mellom stengene, og noen votter lå til tørk. Langs gulvet lå sekker og klær. En lav aluminiumskasse med en primus sto midt mellom soveposene. Knut krøp lenger inn, trakk støvlene etter seg. Hektet foten klønete i teltduken, ristet ned et snøvær av rim over de sovende, men fikk til slutt med seg begge føttene inn i teltet. Den nærmeste av mennene dro til seg beina. «Det er fra Sysselmannen,» sa han og følte seg litt dum. Hvem skulle det ellers være? En av deltagerne hadde satt seg opp med ryggen mot den bakre teltveggen og blunket mot lyset fra teltåpningen med søvnige øyne. Knut kjente igjen Mads Friis. Fra en annen sovepose dukket ekspedisjonslederens velkjente ansikt opp. Karsten Hauge. Rufsete, blondt hår og skjeggete, smalt ansikt. Det lille, skjeve smilet som gjorde seg så godt på bilder. Han løftet armene i været og gjespet, fisket frem en grovstrikket islandsgenser som han dro over hodet. De hadde hatt ei helvetes natt, sa han. Kanskje derfor de ikke hadde hørt helikopteret? Han beklaget at de ikke var forberedt på besøket. Ekspedisjonsdeltagerne var nesten ikke til å kjenne igjen. Bare i løpet av den korte tiden som hadde gått etter at de hadde lagt ut fra Svalbard, var utseendet helt forandret av slitet på isen – ansiktene furet av frost og parafinrøyk. Øynene hovne 18
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 18
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen
og rødkantete. De virket alle litt desorientert. Hadde de glemt at de allerede hadde møtt Knut flere ganger? Han forsøkte å ta så liten plass som mulig, strakte beina fremover, men sparket borti en annen av soveposene. Terje Kræmer, den yngste av deltagerne, reiste seg opp. Han trakk seg bakover og så irritert ut. Knut mumlet en beklagelse. Teltet var klaustrofobisk trangt, halvmørkt og råkaldt. Det hjalp litt da Karsten Hauge fikk tent på primusen. Et vennlig og varmende lys la seg over ansiktene til ekspedisjonsdeltagerne. Fjerdemannen hadde ennå ikke hadde kommet seg ut av soveposen. Det måtte være Svein Larsen, hundekjøreren. Han lå innerst i teltet bak ryggen til Mads Friis, på siden og med en arm under hodet. Øynene var åpne, men smilet var sløvt. Han reagerte nesten ikke på tilsnakk. Knut snudde seg spørrende mot Karsten Hauge, men det var nestlederen som gjorde et forsøk på å forklare. «Det feiler ham ikke noe annet enn forkjølelse, tror vi. Jeg ga ham noen aspirin for en times tid siden. Han er sikkert bare trøtt.» Men Svein Larsen virket snarere syk, halvt i svime. Knut krabbet innover i teltet, prøvde å unngå å velte primusen. Dette ville han sjekke selv. Mads Friis flyttet seg motvillig, og Knut bøyde seg over mannen. Han åpnet soveposen, trakk den ned slik at han kunne sjekke hele kroppen hans. Fant ingen av de skadene han hadde fryktet, ikke blodtap. Svein Larsen var heller ikke avkjølt, snarere var det for varmt nede i soveposen med alle ullplaggene de andre hadde kledd på ham. Så vidt Knut kunne bedømme, hadde han ikke feber. Det eneste han merket, som 19
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 19
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
han stusset over, var en ubehagelig lukt fra pusten hans. Hadde han nylig kastet opp? «Har han slått seg i hodet?» spurte han. «Kan han ha hjernerystelse?» De tre ekspedisjonsdeltagerne svarte ikke, satt og så anspente ut. I halvmørket inne i teltet lyste det blankt i øynene deres. De minnet aldri så lite om tre rever overrasket innerst i en hule, tenkte Knut. Mistenksomme, på vakt. Han krøp over soveposene tilbake til teltåpningen. «Det blir vel til at vi evakuerer ekspedisjonen?» spurte han og hadde ikke tenkt annet enn å fastslå en realitet. «Vi har en sykebåre i helikopteret og flytter Svein Larsen dit. Dere andre må finne dere i å vente litt. Det er noen formaliteter jeg må igjennom først, ta noen bilder. Jeg foreslår at dere plukker ut og pakker ned det utstyret dere vil ha med dere tilbake.» Han unnlot å fortelle dem at disse såkalte formalitetene ville bli nøye vurdert på sysselmannskontoret med tanke på om ekspedisjonen hadde opptrådt uansvarlig. Ekspedisjonsdeltagerne så på hverandre. Knut fikk en følelse av at de hadde diskutert på forhånd hva de skulle svare. Ekspedisjonslederen snakket for dem alle tre. «Vi har innsett at Svein kanskje ikke kan være med videre. Det er jo også andre problemer,» sa Karsten. «Men vi vil ikke avbryte ekspedisjonen. Det blir å fortsette nordover.» Knut så på de sta ansiktene, preget av de siste ukenes kulde og slit, forsøkte å holde stemmen rolig. «Svein Larsen er for syk til å fortsette. Han må til lege snarest mulig. Jeg vil ta ham med til Longyearbyen. Men dere må nok fortelle meg hele historien. Er det noe galt med hundene? Og isbjørnen – hvor har han blitt av?» 20
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 20
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen Dagen før, rett etter at de hadde pakket sammen leiren og star-
tet på dagens etappe, hadde det ene hundespannet sklidd uti en råk dekket av tynn nyis. Hundene hadde ikke en sjanse. De tråkket igjennom og havnet i det iskalde havvannet. Da de kavet for å komme seg inn på sikker is havnet pulken i råka. Svein Larsen, som kjørte dette spannet, hoppet etter uten tanke på egen sikkerhet. Alle prøvde å hjelpe ham, og i fellesskap fikk de til slutt åpnet karabinkroken mellom hundene og draget. Pulken forsvant i dypet med en god del mat og utstyr. Etter et vanvittig slit i sørpa av frysende sjøvann fikk de endelig hundespannet opp av råka. De tjoret dem fast på plassene sine langsmed kjettingen. Hundene ristet seg voldsomt, sto og halset i kjettingen. Etter hvert så det ut til at de falt til ro. Svein var utmattet og søkkvåt. Han frøs så mye at han ikke kunne snakke. De fikk satt opp ett av teltene, tok av ham de gjennombløte klærne og kledde på ham tørt ulltøy. La ham i soveposen. De hadde tatt tørn med å sitte ved siden av ham. Holdt i gang primusen, fôret ham med glovarm suppe. Etter hvert som timene gikk og Svein ikke kom seg, innså de at det ikke kom til å bli noen videre etappe mot nord den dagen. De resignerte og satte opp det andre teltet. Karsten gikk for å mate hundene. Det var da de oppdaget at det var noe galt med dem. Noen sto og kastet opp utover snøen. Andre hadde lagt seg ned på siden og løftet ikke engang på hodet da han rusket i dem. Selvsagt hadde de vært skuffet. Det var bare fornavnet av den fortvilelsen de følte. De hadde ikke kommet mange meterne fra den forrige posisjonen. Hvis man regnet med isdriften, hadde de faktisk beveget seg bakover. Men etter at de 21
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 21
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
hadde spist litt suppe, fått varmen tilbake i kroppen, så de litt lysere på situasjonen. Tilbakeslaget kunne innhentes. Noen problemer måtte de regne med. Karsten hadde sett på forskjellige alternativer. De var bare litt over tre hundre kilometer fra polpunktet, og helt i begynnelsen av april. Det betydde at de hadde minst fjorten dager på seg til å nå polpunktet i tide til den avtalte henting med helikopter. Med disse optimistiske tankene i bakhodet krøp de ned i soveposene, to mann i hvert telt. De vekslet på å holde vakt natten igjennom, to timer på hver av dem. Svein måtte passes på for at han ikke skulle gjøre noen brå bevegelser i søvne og velte primusen som de holdt gående for å holde ham varm. Terje tok første tørn. Karsten og Mads la seg til å sove, men bare en times tid senere våknet de av bråk og rifleskudd. Terje skrek fra det andre teltet at en isbjørn var på vei inn til ham og Svein. De fikk tredd på seg noen klær, tok med seg rifla – de hadde en som sto ferdig ladet ved Karstens sovepose. Det var mørkt utenfor, vanskelig å se annet enn skygger. Først da de hadde sirklet teltet der Terje og Svein sov, hadde de oppdaget at det var spjæret på flere steder. Nye runder med leting i alle retninger rundt leiren. Karsten hadde så vidt unngått å skyte Terje da han kom ramlende litt for brått nedover en skrugard. Situasjonen var nå temmelig vanskelig. Rundt leiren gikk det en diger isbjørn som kunne angripe når som helst. En av deltagerne var syk. Hundene var i en elendig forfatning. Nå var det viktig å ta den rette beslutningen. Kunne ekspedisjonen reddes? Kunne de nå til Nordpolen, på tross av alt som hadde skjedd – med det utstyret og den provianten de fort22
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 22
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen
satt hadde til rådighet? Karsten var stolt av at ikke en av dem hadde foreslått å gi opp. De hadde bestemt seg for å rapportere om problemene til Sysselmannen. Var ikke det noe de hadde forpliktet seg til da de søkte om tillatelser for ekspedisjonen? Egentlig hadde de ikke bedt om hjelp. De var likevel takknemlige for at Svein kunne komme seg til lege i Longyearbyen. Noen annen hjelp trengte de ikke. Knut ristet på hodet, kunne ikke få detaljene til å stemme.
Fra helikopteret hadde han ikke sett isbjørnspor rundt leiren. Dette med hundene var rett og slett uforklarlig. Polarhunder
dør vanligvis ikke av å ramle i ei råk, selv ikke i temperaturer rundt minus tjue. «Trodde dere at dere kunne kalle på Sysselmannen som om det var en taxi?» spurte han i et forsøk på å provosere frem flere opplysninger. «Det kan bli en ganske kostbar affære å be om assistanse så langt nord i Polhavet uten fullgod grunn.» Som ventet ble Karsten Hauge irritert. «Vi ble angrepet av en isbjørn. Det må vel være god nok grunn til å be om hjelp?» «Svein Larsen har ingen skader etter bjørneklør. Tro meg, det ser litt annerledes ut. Han hadde neppe vært i live hvis han var blitt angrepet mens han sov.» Knut holdt stemmen nøytral. «Og hva feiler det hundene?» «De skled jo ut i råka! Vi vet ikke hvorfor de ble syke. Vi har bare fortalt hva som skjedde.» Karsten hadde dempet seg noe, men han var fortsatt opprørt. «Tror du oss ikke?» «Vis ham teltet,» sa Terje Kræmer. Knut så ikke hensikten med å sitte og diskutere med dem. Han mumlet noe om at han ville kontakte kontoret i Long23
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 23
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
yearbyen, krøp ut av teltet. Utenfor reiste han seg opp i full høyde og tok noen takknemlige drag av ren, iskald polarluft. Tor Bergerud hadde stått isbjørnvakt utenfor teltet. Han frøs
bittert og tråkket fra den ene foten til den andre for å holde varmen. Borte ved helikopteret gikk mekanikeren og andrepiloten rastløst rundt på isen. I løpet av den korte tiden Knut hadde vært inne i teltet med ekspedisjonsdeltagerne, hadde det allerede begynt å mørkne. Det gule dagslyset lekket raskt ned i havet borte ved horisonten. Fristen for å ta noen avgjørelser var i ferd med å løpe ut. «Kaller du på Svalbard radio og ber dem om å sette opp en samtale med sysselmannskontoret?» spurte Knut. Tor Bergerud så bekymret ut. «Vi har ikke tid til alt dette her,» sa han og nikket bortover mot pyramideteltet. Han hadde antagelig hørt alt som var blitt sagt. «De må sette opp farten, ellers blir vi nødt til å reise uten dem.»
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 24
08.09.14 16:25
Kapittel 2
Bare en hund
K
nut tråkket utålmodig frem og tilbake på isen utenfor helikopteret. Han hadde ingen følelse av noen krise, men var irritert over all somlingen. Forsinkelsen kom til å gå ut over dekksmannskapet på «Polarstern», som måtte ta imot helikopteret for refueling sent om kvelden. I og for seg hadde han allerede bestemt seg. Deltagerne måtte avbryte ekspedisjonen. Helst skulle han ha snakket med politisjefen. Han innså at avgjørelsen kom til å skaffe sysselmannskontoret bråk, og ville nødig sitte igjen med hele ansvaret alene. Førstepiloten gjorde et forsøk på å få tak i Tom Andreassen via Svalbard radio, men lyktes ikke. «Han er på vei inn til Sassendalen sammen med den nye betjenten i miljøavdelingen. Ingen mobildekning,» var beskjeden fra kontoret. «Skal jeg prøve sysselmann Hareide?» Tor Bergerud lente seg ut av helikoptersetet med døra åpen. Det virket kaldere inne enn utenfor. I det blå mørket rundt leiren minnet isen om et fremmedartet landskap. Solskiva hadde for lengst forsvunnet under horisonten. Et gult lys hang som en gjenklang over landskapet, men hadde ingen annen varme enn den psykologiske. Knut nølte. «Vent litt. Det er noe jeg må gjøre først.» Han hadde grudd seg til denne ubehagelige jobben, men syntes at han måtte ha en detaljert oversikt over elendigheten før han 25
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 25
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
snakket med sysselmannen. «Jeg tar meg en tur bort til hundene. Bli her så lenge og forsøk å overtale ekspedisjonsfolkene til å skjønne sitt eget beste.» Han gikk bak i luka ved halerotoren for å hentet rifle og ammunisjon. «Faen, da, Knut,» sa Tor. «Skal ikke jeg gjøre det der?» Øynene hans var triste, men han skjønte også at de ikke kunne reise fra syke hunder som fortsatt var i live. Knut svarte ikke. Han snudde seg og gikk med tunge skritt bortover isen. Først stakk han innom det nedblåste teltet. I mørket var det noe uhyggelig over den fillete duken som lå og feide frem og tilbake med en skrapende lyd over isen. Knut mente selv at han ikke var særlig skvetten, men han måtte innrømme at han så seg ekstra nøye rundt. Skygger ved skrugardene, bevegelser. Men ingen isbjørn var å se, bare snøen som virvlet opp og strøk bortover isen. Knut rev med seg det han kunne få løs av duken, pakket den sammen til en bylt som han tok under armen. Så gikk han videre til de mørke skyggene på isen. De fleste av hundene var døde og stivfrosne, men tre av dem levde så vidt. De var fortsatt varme og pustet fuktig mot hånda hans da han tok av seg hansken. Knut bannet lavt, kjente et plutselig raseri mot mennene som tilsynelatende ikke hadde løftet en finger for å hjelpe de døende dyrene. Det var også noe annet, noe som han ikke klarte å få ut av tankene. Polarhunden var en seig rase. Selv om de hadde vært ute og svømt i isvann, var det merkelig at de hadde blitt så syke at de fleste døde etter bare noen timer. Knut trodde ikke på det. Noe annet måtte ha skjedd. Den første hunden i lenken var nettopp død og hadde derfor ikke stivnet ennå. Knut åpnet kjeften på den, kikket inn i 26
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 26
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen
gapet. Følte langs kroppen, beveget beina. Ingen skader, etter det han kunne se. Pelsen bar ingen spor av å ha blitt revet av en isbjørnlabb. Bak hunden var det en dam av oppkast, ikke synlig på avstand siden vinden hadde blåst snø over den. Knut gikk nærmere og bøyde seg ned. Matrester, brungul galle, noe mørkt som så ut som blod. Neste hund, en tispe, hadde allerede vært død i noen timer, så det ut til. Knut var lettet. Hun lå på siden som om hun sov, hvit og gyllen i pelsen, øynene lukket. Spinkelt bygd for fart snarere enn for tunge lass. Langbeint og slank, en nydelig hund. Det var ikke mulig å undersøke henne nærmere, hun var helt gjennomfrossen. Knut lot henne ligge slik hun var. Snart ville hun gå i ett med snøen, et siste hvilested i noen år mens isflaket drev rundt i Polhavet. Knut reiste seg opp og kikket nedover kjettingen – åtte hunder igjen å undersøke. Han så at tre av dem rørte på seg, og bet tennene sammen. Den første hunden han kom til, og som fortsatt levde, så ut til å ha sterke smerter. En stor hannhund, mørkebrun og bredbygd. Den klarte bare så vidt å løfte hodet, men klynket da Knut følte nedover magen og flankene. Det rant blod og slim ut av kjeften. Knut ladet rifla, orket ikke se mer. Heldigvis skjønte nok ikke hunden hva som var i ferd med å skje. Øynene var sløve og tomme. Deretter to døde, så én som levde, så vidt. Også dette var en stor hund, men den var så svak at den ikke engang klarte å løfte på hodet. Tunga hang ut av kjeften, og pusten gikk anstrengt og raslende. Skuddene ljomet over isen, to raskt etter hverandre. Knut gikk videre forbi fire stivfrosne hundekropper. Undersøkte dem. Samme historien som med de andre. Ingen ytre 27
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 27
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
tegn til skader, men oppkast og blod i nærheten. Til slutt kom han til den siste i kjettingen – en kjempesvær, rødbrun hannhund. Den levde så vidt. Knut undret seg, ble sittende på huk og se på hunden. Den virket noe kvikkere enn de andre hadde vært. Øynene var klarere, blankere. Den strevde med å komme seg opp, kastet på hodet. Datt ned på isen med overkroppen, men klarte til slutt å stå på skjelvende bein. Svaiet litt, men falt ikke. Også denne hunden hadde kastet opp, en stor dam bare en meter eller så unna. Knut gikk bort og sjekket nærmere. Det så ikke ut til at den hadde kastet opp blod. Da Knut kom tilbake, sto hunden fortsatt. Det var vel bare et spørsmål om tid før beina ikke bar. Ikke stort Knut kunne gjøre for den. Han ladet rifla og skjøv hunden litt unna. De to andre hadde han først skutt gjennom bogen, mot hjertet. Deretter et nakkeskudd. Ikke for at hundene hadde hatt noen sjanse til å overleve det første skuddet, men han ville ikke at de skulle plages. Den store hunden så på ham. Øynene var mørkebrune, men klare. Knut skjøv den litt vekk, dyttet den til side for å få til bogskuddet først. Hunden bøyde hodet og slikket på støvelen hans. Da Knut kom tilbake til helikopteret, var andrepiloten og me-
kanikeren travelt opptatt med å forberede avreise. Åpnet luker, lempet utstyr og gjorde klart til avgang med flere passasjerer enn da de tok av fra Longyearbyen. En del av passasjerkabinen var omgjort for syketransport. Svein Larsen lå og sov på båren, godt innpakket i soveposer og ulltepper. Resten av ekspedisjonsfolkene hadde kommet seg ut av pyramideteltet og tatt det ned. De sto ved pulken i en liten, trassig gruppe. Knut så ikke på dem, men gikk rett bort til Tor Bergerud. 28
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 28
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen Førstepiloten ristet oppgitt på hodet. De hadde et problem,
det var sikkert. Karsten Hauge hadde sagt ifra om at de ikke hadde tenkt å bli med tilbake til Longyearbyen. De kom til å fortsette mot Nordpolen – uten hunder, med bare én pulk og med mye mindre utstyr. Sysselmannen hadde ingen rett til å tvinge dem til å avbryte. De hadde betalt forsikringene sine. De hadde ikke gjort noe straffbart, ikke utvist uaktsomhet. Det som hadde skjedd, var et uhell. Leit for Svein Larsen, riktignok, som ikke kom seg til Nordpolen, og som hadde mistet alle hundene. Bare han ble frisk, ville han nok komme seg raskt av skuffelsen. Ingen skam å gi opp hvis man var syk, hadde Hauge sagt. Knut trakk oppgitt på skuldrene, så ikke for seg å true ekspe disjonsdeltagerne inn i helikopteret. Teltet deres var nede, de hadde ingen andre steder å gå enn inn i helikopteret. Kulda og vinden kom til å gjøre jobben med å jage dem dit. Det var en annen avgjørelse han ville snakke med førstepiloten om. Tor så betenkt ut da han hørte sysselmannsbetjentens forslag. «Er du sikker på dette, da, Knut? Jeg skjønner jo tankegangen din, men …» «Jeg er sikker.» «Tenk om det er en av hundene som har smittet de andre? Kanskje det er denne hunden?» «Hva mener du?» «Hva om en av dem hadde en sykdom før de ble kjøpt opp av ekspedisjonen? For eksempel rabies?» «Rabies virker ikke slik. Dyrene blir aggressive. De går til angrep, biter, skummer rundt munnen.» «Jo, men ekspedisjonsfolkene har jo fortalt om et angrep. Hva om det var en av hundene som kastet seg over dem i 29
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 29
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
teltet?» Tor sparket litt i snøen og smilte for seg selv. «Temmelig flaut, hva? Sende ut nødanrop om at de er overfalt av en isbjørn, og så var det kanskje en av deres egne hunder.» Han tenkte seg om. «Ikke for det, rabies er farlig det også.» Knut ristet på hodet. «Jeg tror ikke at det er noen sykdom som har tatt knekken på hundene. Jeg tror at det er gift.» Han følte seg langt fra så sikker som han prøvde å fremstå. Sto og så ut over isen, lurte på om han virkelig kunne ta sjansen på å sende den rødbrune hunden tilbake til Longyearbyen. Var det uansvarlig av ham å tvinge Tor til å ta den med? På den andre siden var den så svak at den antagelig ville oppføre seg temmelig fredelig. Hvis den i det hele tatt overlevde turen. Nei, Knut hadde ingen tro på rabies. «Kan du sette opp en samtale med sysselmann Hareide? Det får bli hans avgjørelse, dette.» Knut kløv opp i copilot-setet, kunne ikke la være å se inter-
essert på alle instrumentene. Det var en gammel drøm å ta flysertifikatet. Nå var han allerede blitt trettiåtte år, antagelig for gammel til slikt. Det var nok også en dyr hobby. Ikke noe å drive på med på den beskjedne lønna til en sysselmannsbetjent. Tor rakte ham hjelmen til andrepiloten, og forbindelsen med Svalbard radio var opprettet. Operatøren hadde klart å få tak i sysselmannen før han gikk fra kontoret. Som ventet var Hareide svært skeptisk og ikke så lite i tvil. Han brukte noen minutter på å tenke seg om. «Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si. Politisjefen er på inspeksjon. Jeg får ikke spurt ham til råds. Det var vel derfor du har kontaktet meg?» 30
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 30
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen
«Ja. Hva gjør vi med ekspedisjonen? De nekter å gi seg.» «Hvis vi lar dem være igjen og det viser seg at de er for dårlig utstyrt, blir det rabalder i pressen. Vi kommer til å bli kritisert for en slik avgjørelse. Jeg sitter jo her på kontoret, så det er vanskelig å bedømme situasjonen for å gi deg instrukser. Hva mener du som er der ute på stedet? Har de mistet så mye utstyr at de er en fare for seg selv?» «Umulig å si. Jeg er ikke noen ekspert på nordpolsekspedisjoner.» Det ble stille i noen sekunder. «Vi kan ikke ta sjansen på store oppslag i media om uansvarlighet. Få dem tilbake til Longyearbyen. Bruk den fremgangsmåten du synes er best. Trusler om bøter, overtalelser. Ikke lov dem noe som forplikter oss til å assistere dem senere. Budsjettet for helikopterbruk er stramt nok som det er.» Knut sukket. Han hadde fått det svaret han fryktet. Det var opp til ham å finne en løsning. «Hva med hunden? Jeg vil ta den med tilbake for å få den undersøkt. Det er noe som ikke stemmer.» Her var Hareides råd klart. «Jeg ville ha skutt den. Ingen vits å provosere, det er jo bare en hund. Har disse folkene tatt livet av bikkjene sine, så får det være opp til dem. De har jo kjøpt dem, ikke sant? Det er deres eiendom.» Knut hektet av seg copilot-hjelmen og hoppet ned på isen. Det var blitt så mørkt at han så vidt kunne skimte de tre ekspedisjonsdeltagerne borte ved pulken. Hva pokker skulle han gjøre for å få dem til å ombestemme seg? I løpet av tiden det tok å gå bort til dem, hadde han fått en idé. Karsten Hauge sto og sparket formålsløst i isen ved pulken. Ekspedisjonslederen var både sint og frossen. «Det kan da 31
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 31
08.09.14 16:25
Monica Kristensen
umulig være bra for Svein å ligge inne i helikopteret i timevis i denne kulda, så dårlig som han er. Skal dere ikke dra snart?» Egentlig var dette ikke noe spørsmål, men en advarsel, tenkte Knut. Hvis noe gikk galt med Svein Larsen, ville det bli han som fikk skylden for det. Hauge snudde seg halvt vekk. «Om du er interessert, så har vi tenkt å gå nordover så snart dere har reist. Deretter slår vi leir. Her blir vi i hvert fall ikke.» «Dere kan nok ikke reise videre. Godkjennelsen for ekspedisjonen er trukket tilbake.» Knut fortalte dem en redigert utgave av hva Hareide hadde bestemt. De måtte pakke sammen det de ville ta med seg tilbake av utstyr, og komme seg inn i helikopteret. En halv time – det var tiden de fikk til å gjøre dette. Som et ekko av Knuts ultimatum pisket helikopterrotoren sakte i gang med en hvinende, høy lyd. Andrepiloten og mekanikeren gikk med bøyd rygg og løsnet wirene som var festet som sikring i isen. Selvsagt ga de seg ikke. «Det beste dere kan gjøre, er å reise tilbake med Svein,» sa Karsten Hauge og forsøkte ikke engang å skjule det fornøyde smilet. Mads Friis kom bort og klappet Knut på skulderen til avskjed. «Er dere ikke redde for isbjørnen?» spurte Knut og så på ham. «Var det ikke derfor dere sendte ut nødanropet? Var det kanskje ingen bjørn likevel?» «Jo, visst faen var det en bjørn! Men vi kunne jo ikke gått videre med Svein, heller. Det skjønte du jo.» «Nå når vi tar ham med oss, så kan dere fortsette?» Denne gangen var det nestlederen som smilte fornøyd. «Hele veien til Nordpolen,» sa han. «Om et par uker er vi der. 32
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 32
08.09.14 16:25
Ekspedisjonen Den første ekspedisjonen som har klart det fra Svalbard. Det
blir et historisk øyeblikk.» Knut fortalte dem hva han selv ville gjøre, om de ikke ombestemte seg og ble med tilbake til Longyearbyen. «Har du blitt sprø?» ropte Mads Friis indignert. Karsten Hauge lo hånlig, men Terje Kræmer sto på den andre siden av pulken og sa ingenting. Han kikket betenkt på Knut. «Vi kan ikke ta ansvaret for deg her ute i isen. Du er ikke trent for noe sånt, har ingen erfaring. Hva med forsikringene våre? De dekker ikke deg. Karsten, si noe!» Nestlederen var mer frustrert enn sint. «Å, det var lurt tenkt,» sa Karsten og så kaldt på Knut. «Vi kan for skams skyld ikke dra ifra deg. Du har jo ikke noe utstyr. Antagelig har du avtalt med helikopterpilotene at du skal hentes om en dag eller to. Du regner vel med at du klarer å overtale oss i løpet av den tida. Men vi lar oss ikke presse. Jeg kan ikke nekte deg å bli her, men det får være på ditt eget ansvar. Du får ikke noe utstyr av oss.» «Jeg har forsyninger selv,» sa Knut rolig. «Helikopteret har nødutstyr.» Han snudde, begynte å gå bortover mot helikopteret som nå bare var synlig som en stor, svart skygge. Landingslysene var tent, varsellysene skinte i rødt og gult. Pilotene satt allerede i setene. Mekanikeren sto ved døra inn til kabinen. «Forandringer i planene,» sa Knut og skisserte kort for dem hva han hadde tenkt å gjøre.
104721 GRMAT Ekspedisjonen 140101.indd 33
08.09.14 16:25