På tomannshånd - Craig Brown by Forlaget Press

Cr aig Brown

På tomannshånd 101 merkverdige møter

Oversatt av Knut Johansen

For l age t Pr ess

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 5

11.07.14 14:32

om å

På tomannshånd

Boken er satt med Adobe Caslon Pro Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-698-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke

er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

Hamlet-sitatet på s. 65 er gjengitt i André Bjerkes oversettelse

(Hamlet, Aschehoug 1996, s. 187).

Sitatet fra J.D. Salingers The Catcher in the Rye på s. 260 er gjengitt i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse (Redderen i rugen, Cappelen

2013, s. 135–36).

Verset fra T.S. Eliots «The Waste Land» på s. 411 er gjengitt i Paal Brekkes oversettelse (Det golde landet og andre dikt, Den norske

lyrikklubben 2003, s. 45).

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 6

11.07.14 14:32

Etter

Kjø

~h Er me og

INNHOLD

STOR

Adolf Hitler + John Scott-Ellis

John Scott-Ellis + Rudyard Kipling

Rudyard Kipling + Mark Twain

Mark Twain + Helen Keller

Helen Keller + Martha Graham

Martha Graham + Madonna

Madonna + Michael Jackson

Michael Jackson + Nancy Reagan

Nancy Reagan + Andy Warhol

Andy Warhol + Jackie Kennedy

Jackie Kennedy + H.M. Dronning Elizabeth II

H.M. Dronning Elizabeth II + Hertugen av Windsor

Hertugen av Windsor + Elizabeth Taylor

Elizabeth Taylor + James Dean

James Dean + Alec Guinness

Alec Guinness + Evelyn Waugh

Evelyn Waugh + Igor Stravinskij

Igor Stravinskij + Walt Disney

Walt Disney + P.L. Travers

P.L. Travers + Georges Ivanovitch Gurdjieff

Georges Ivanovitch Gurdjieff + Frank Lloyd Wright

Frank Lloyd Wright + Marilyn Monroe

Marilyn Monroe + Nikita Khrusjtsjov

103

Nikita Khrusjtsjov + George Brown

107

George Brown + Eli Wallach

111

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 9

11.07.14 14:32

Eli Wallach + Frank Sinatra

115

Frank Sinatra + Dominick Dunne

119

Dominick Dunne + Phil Spector

123

Phil Spector + Leonard Cohen

127

Leonard Cohen + Janis Joplin

131

Janis Joplin + Patti Smith

135

Patti Smith + Allen Ginsberg

139

Allen Ginsberg + Francis Bacon

143

Francis Bacon + H.K.H. Prinsesse Margaret

147

H.K.H. Prinsesse Margaret + Kenneth Tynan

151

Kenneth Tynan + Truman Capote

155

Truman Capote + Peggy Lee

159

Peggy Lee + Richard Nixon

163

President Richard M. Nixon + Elvis Presley

167

Elvis Presley + Paul Mccartney

171

Paul Mccartney + Noël Coward

175

Noël Coward + Fyrst Felix Youssoupoff

179

Fyrst Felix Youssoupoff + Grigorij Rasputin

183

Grigorij Rasputin + Tsar Nikolai II

187

Tsar Nikolai II + Harry Houdini

191

Harry Houdini + Theodore Roosevelt

195

Theodore Roosevelt + H.G. Wells

199

H.G. Wells + Josef Stalin

203

Josef Stalin + Maksim Gorkij

207

Maksim Gorkij + Leo Tolstoj

211

Leo Tolstoj + Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij

215

Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij + Sergej Rachmaninov

219

Sergej Rachmaninov + Harpo Marx

223

Harpo Marx + George Bernard Shaw

227

George Bernard Shaw + Bertrand Russell

231

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 10

11.07.14 14:32

Bertrand Russell + Sarah Miles

235

Sarah Miles + Terence Stamp

239

Terence Stamp + Edward Heath

243

Edward Heath + Walter Sickert

247

Walter Sickert + Winston Churchill

252

Winston Churchill + Laurence Olivier

256

Laurence Olivier + J.D. Salinger

260

J.D. Salinger + Ernest Hemingway

264

Ernest Hemingway + Ford Madox Ford

268

Ford Madox Ford + Oscar Wilde

272

Oscar Wilde + Marcel Proust

276

Marcel Proust + James Joyce

280

James Joyce + Harold Nicolson

285

Harold Nicolson + Cecil Beaton

289

Cecil Beaton + Mick Jagger

293

Mick Jagger + Tom Driberg

297

Tom Driberg + Christopher Hitchens

301

Christopher Hitchens + George Galloway

306

George Galloway + Michael Barrymoore

310

Michael Barrymoore + Diana, prinsessen av Wales

314

Diana, prinsessen av Wales + Fyrstinne Grace

318

Fyrstinne Grace + Alfred Hitchcock

322

Alfred Hitchcock + Raymond Chandler

326

Raymond Chandler + Howard Hawks

330

Howard Hawks + Howard Hughes

334

Howard Hughes + Cubby Broccoli

338

Cubby Broccoli + George Lazenby

342

George Lazenby + Simon Dee

346

Michael Ramsey + Geoffrey Fisher

355

Simon Dee + Michael Ramsey

104310 GRMAT P책 tomannsh책nd 140101.indd 11

350

11.07.14 14:32

Geoffrey Fisher + Roald Dahl

359

Roald Dahl + Kingsley Amis

362

Kingsley Amis + Anthony Armstrong-Jones

366

Lord Snowdon + Barry Humphries

370

Barry Humphries + Salvador Dalí

374

Salvador Dalí + Sigmund Freud

378

Sigmund Freud + Gustav Mahler

382

Gustav Mahler + Auguste Rodin

386

Auguste Rodin + Isadora Duncan

390

Isadora Duncan + Jean Cocteau

394

Jean Cocteau + Charlie Chaplin

398

Charlie Chaplin + Groucho Marx

402

Groucho Marx + T.S. Eliot

406

T.S. Eliot + Dronning Elizabeth Dronningmoren

410

Dronning Elizabeth Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor

415

Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler

419

Forfat terens Anmerkning

4 24

Takk

4 25

Bibliogr afi

4 26

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 12

11.07.14 14:32

Adolf Hitler + John Scott-Ellis

ADOLF HITLER blir påkjørt av

JOHN SCOTT-ELLIS Briennerstrasse, München

22. august 1931

Tidligere dette året flyttet Die Nationalsozialistische Deutsche Arbei-

terpartei – det nest største politiske partiet i Tyskland – inn i nye kontorer i Briennerstrasse 45, i nærheten av Königsplatz. Idet han nærmer seg sin førtitredje fødselsdag, kan dets leder, Adolf Hitler, glede seg over sin suksess som bestselgerforfatter: Mein Kampf har allerede solgt 50 000 eksemplarer. Han har nå alt det som følger med rikdom og makt: sjåfør, sekretærer, livvakter, en ni roms leilighet i Prinzregentenplatz 16.* Han blir rankere for hver dag som går. Når fremmede får øye på ham på gaten eller på kafé, går de ofte bort og ber ham om en autograf. Hans nyvunne selvtillit har gjort ham mindre sjenert overfor kvinner. En pen nittenårig ekspeditrise som heter Eva Braun, har fanget blikket hans; hun arbeider i forretningen til hans personlige fotograf, Heinrich Hoffmann. Han har begynt å gå ut med henne. Hva i all verden kan gå galt når man er ute og spaserer på Ludwigstrasse denne klare solskinnsdagen i München? Noen hundre meter borte er unge John Scott-Ellis ute og kjører med den nye bilen sin. Det lyktes ham ikke å utmerke seg som elev * «Leiligheten var helt i brunt og hvitt, egentlig temmelig stygg og ganske kjedelig,» skrev Deborah Mitford i sin dagbok 7. juni 1937, etter å ha vært til te hos herr Hitler sammen med sin søster Unity og moren deres.

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 15

11.07.14 14:32

Adolf Hitler + John Scott-Ellis

på Eton College. «Jeg var så heldig at jeg ikke var dum, og var ganske flink i de fleste idretter,» minnes han, «men jeg skuslet bort alt dette på grunn av inngrodd latskap eller manglende viljestyrke … Jeg var håpløs … Jeg jukset og angret aldri, og når jeg ble truet med å bli kastet ut – ‘Nå er grensen nådd,’ sa rektor Allington til meg en gang – klarte jeg alltid å ty til tårene og sno meg ut av det.» Han har ikke prestert noe særlig i livet. Et brev fra faren til moren, skrevet da John gikk i sitt annet år på Eton, lyder: Kjære Margot,

Jeg vedlegger Johns karakterer. Som du vil se, er de jevnt over begredelige fra ende til annen … Jeg er redd for at han har alle sin fars svakheter og ingen av hans meget få dyder. Vi kan selvfølgelig ha overvurdert ham, og han er virkelig bare en temmelig dum og uordentlig gutt, men det kan hende at han er plaget av begynnelsen på puberteten. Men jeg må si at mangelen på ambisjoner og generell karaktersvikt er dypt skuffende. Prøv å ruske litt opp i den lille rakkeren. Hilsen T.

Etter å ha blitt ferdig på Eton året før dro John for å bo på en av

familiens farmer i Kenya (de eier mange farmer der, så vel som førti hektar i London sentrum mellom Oxford Street og Marylebone Road, godt og vel 3000 hektar i Ayrshire, Shona-øya og et godt stykke av Nord-Amerika også). Det ble da bestemt at han skulle oppholde seg en stund i Tyskland for å lære språket. I 1931, atten år gammel, har han kommet til München for å bo hos en familie som heter Pappenheim. Han har vært i byen i knapt en uke før han bestemmer seg for å kjøpe en liten bil. Han faller pladask for en rød Fiat, som vennene hans («svært ubehøvlet») omtaler som «den handelsreisende». På sin første dag bak rattet tilbyr 16

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 16

11.07.14 14:32

Adolf Hitler + John Scott-Ellis

han Haupt. Pappenheim, en elskverdig sekstiåring, å bli med. Dermed håper han å finne veien i München og å unngå trafikkforseelser. De kjører av sted. John kjører uten uhell opp Luitpoldstrasse, forbi Siegestor. Fiaten oppfører seg fint. Prøveturen går som en drøm. Hva i all verden kan gå galt denne klare solskinnsdagen i München? Mens Adolf Hitler skrider bortover fortauet, kjører John Fiaten sin oppover Ludwigstrasse. Han svinger til høyre inn i Briennerstrasse. Da han skal til å gå over gaten, glemmer Hitler å se til venstre. Det lyder plutselig et kræsj. «Selv om jeg kjørte veldig sakte, gikk en mann ut fra fortauet og mer eller mindre rett inn i bilen min,» minnes John. Mange bilførere har før og siden brukt akkurat de samme ordene, ofte i forhørsretten. Fotgjengeren – tidlig i førtiårene, med en liten firkantet bart – har falt ned på kne. John blir forskrekket, men mannen kommer seg på føttene på egenhånd. «Han kom seg fort opp, og jeg skjønte at han ikke var kommet til skade. Jeg åpnet vinduet, og siden jeg ikke kunne et ord tysk, lot jeg selvfølgelig Haupt. Pappenheim ta seg av snakkingen. Jeg var mer bekymret for om en politimann som dirigerte trafikken, hadde sett episoden.» Alt går godt. Politimannen har ikke lagt merke til noe, eller i motsatt fall bryr han seg ikke om det. Mannen med den lille barten børs ter av seg og håndhilser på John og Haupt. Pappenheim, som begge ønsker ham alt godt. «Jeg antar at du ikke vet hvem det var?» sier Haupt. Pappenheim idet de kjører videre. «Selvfølgelig gjør jeg ikke det, hvem er han?» «Jo, han er en politiker med et parti, og han snakker en hel del. Han heter Adolf Hitler.» Tre år senere, i 1934, sitter Adolf Hitler i en losje i det lille rokokkoteateret Residenztheater* og venter på at operaen skal begynne. Nå * Nå Cuvilliés-Theater.

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 17

11.07.14 14:32

Adolf Hitler + John Scott-Ellis

er han den tyske kansler, på alles lepper. I losjen ved siden av sitter den tjueen år gamle John Scott-Ellis og feirer den første aftenen av hvetebrødsdagene sine ved å ta sin unge tyske brud med i operaen. John kikker til venstre. Er det ikke akkurat den samme fyren som han kjørte på for tre år siden? Den unge mannen strekker seg bort mot ham. Det ser ut som han vil si noe. Hitlers livvakter blir forfjamset. Hvem er han, og hva pokker er det han vil? John Scott-Ellis presenterer seg. Han griper anledningen og spør Føreren om han husker at han ble påkjørt på gaten for tre år siden. Til hans forbauselse husker Hitler det godt. «Han var ganske hyggelig mot meg en liten stund.» Så setter orkesteret i å spille, og ouverturen begynner. De to mennene treffer hverandre aldri mer. I årenes løp* forteller John ofte sin beretning om det uventede møtet med Adolf Hitler. «Et par sekunder, kanskje, holdt jeg Europas historie i mine temmelig klønete hender. Han fikk seg bare en liten forskrekkelse, men hadde jeg drept ham, ville det ha forandret verdenshistorien,» sier han avslutningsvis om sin egen spesielle tête-à-tête.

* I 1946 arver han tittelen baron Howard de Walden. Han dør i 1999, i en alder av åttiseks. Hitler dør i 1945, i en alder av femtiseks.

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 18

11.07.14 14:32

Leonard Cohen + Janis Joplin

LEONARD COHEN kjører heis med

JANIS JOPLIN Chelsea Hotel, 222 West 23rd Street, New York Vinteren 1967

I en alder av trettitre år har den kanadiske singer-songwriteren Leo-

nard Cohen nettopp lansert sitt første album. Han er i New York og bor på Chelsea Hotel, som er stedet for ham. «Jeg liker hoteller hvor man klokken fire om natten kan dra med seg en dverg, en øl og fire damer og ta dem med deg på rommet uten at noen bryr seg om det i det hele tatt.» Klokken tre om natten kommer Cohen tilbake til Chelsea. Så langt har det vært en bedrøvelig aften. Han spiste en cheeseburger på Bronco Burger, men oppdaget at «det hjalp ikke i det hele tatt». Så kastet han bort tiden i White Horse Tavern. Han trykker på knappen for å hente den uvanlig lille heisen og går inn. Men før han rekker å dra igjen døren, har en ung dame med vilt hår kommet inn. Det er Janis Joplin, som bor i suite 411. Hun er tjuefire og har også nettopp lansert sitt første album, og karrieren hennes holder på å ta av. «Jeg hadde aldri trodd at livet kunne være så vidunderlig!» skrev hun til moren sin for to måneder siden og tilføyde: «… Gjett hvem som var i byen i forrige uke – Paul McCartney (han er en Beatle). Og han kom for å høre på oss!!!! SUKK … Fillern, som jeg grøsset – jeg grøsser ennå! Tenk deg – Paul!!!! … Å, hvis jeg hadde visst at han var i salen, så ville jeg ha hoppet rett ned fra scenen og dummet meg ut.» 131

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 131

11.07.14 14:32

Leonard Cohen + Janis Joplin I virkeligheten gir den naive tonen hun presenterer overfor moren,

et falskt inntrykk av hennes livsstil: Så langt denne høsten har hun ordnet seg en hel rekke tilfeldige numre, noen med stjerner som Jimi Hendrix og Jim Morrison (som hun slo i hodet med en whiskyflaske), men andre med mindre kjente typer. «Før hun ble berømt, syntes ikke folk at Janis var tiltrekkende,» bemerker Peggy Caserta, en av dem hun var kjæreste med lenge. «Det var nesten ingen som ville ligge med henne, og nå hadde hun alle disse beundrerne.» Mens han kjører opp heisen med Janis Joplin, spør Leonard Cohen om det er noen hun ser etter. «Ja,» svarer hun, «jeg ser etter Kris Kristofferson.» «Lille dame,» sier Cohen og gjør seg grovere i målet, «du er heldig. Jeg er Kris Kristofferson.» «Jeg trodde han var større.» «Jeg var større før, men jeg har vært syk.» Da heisen når fjerde etasje, er det klart for begge to at de kommer til å tilbringe natten sammen. Det er faktisk ikke uvanlig at damer byr seg frem for Cohen når han kjører heis: Dette er tross alt Chelsea Hotel,* og, som han bemerker noen tiår senere: «Dette var generøse tider.» Tre år senere hører Cohen at Janis Joplin har dødd av en heroin overdose i Landmark Hotel i Los Angeles.† Året etter sitter han i en bar i en polynesisk restaurant i Miami Beach og nipper til en «spesielt dødelig og skummel» kokosnøttdrink og tenker på møtet deres. Han * Chelsea Hotel er setting for mange sanger, deriblant «Chelsea Girl» av Nico, «Chelsea Morning» av Joni Mitchell (som i sin tur ga Chelsea Clinton hennes navn), «Third Week in Chelsea» av Jefferson Airplane, «Hotel Chelsea Nights» av Ryan Adams og «Sara» av Bob Dylan, som inneholder linjen «Staying up for days in the Chelsea Hotel, writing ‘Sad Eyed Lady of the Lowlands’ for you». † «Jeg håpet at Janis ville ha kommet til å få en lang karriere slik Bob Dylan eller Joni Mitchell har fått, men man skjønte på en måte at lyset ble brent i begge ender, og at hun antagelig ikke ville greie det. Bare av den måten hun sang på og levde på. Men på det tidspunktet visste vi ikke at man ikke kunne gjøre det for bestandig. Det er akkurat som de nå sier at sigaretter og sukker og selv loff kan ta livet av en. Men vi visste ikke engang at heroin kunne ta livet av en,» sier Leonard Cohen i et intervju med Q Magazine i 1991.

132

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 132

11.07.14 14:32

Leonard Cohen + Janis Joplin

føler seg inspirert, derfor tar han en serviett og skriver ned ordene: «I remember you well in the Chelsea Hotel»; de kommer til å bli den første linjen i en av de mest berømte sangene hans. «Vi tilbrakte litt tid sammen,» minnes Cohen skjelmsk, nesten tretti år senere, til en fullsatt konsertsal i Praha. Så synger han «Chelsea Hotel» for ørtende gang. I remember you well in the Chelsea Hotel,

you were talking so brave and so sweet; giving me head on the unmade bed, while the limousines wait in the street. […]

I noen år nå har sangen hatt et nytt vers, som Cohen tilføyde rett før

han kom for å spille den inn:

I remember you well in the Chelsea Hotel,

you were famous, your heart was a legend. You told me again you preferred handsome men, but for me you could make an exception. And clenching your fist for the one like us who are oppressed by the figures of beauty, you fixed yourself, you said: «Well, never mind, we are ugly, but we have the music!» […] Hans introduksjon av sangen varierer litt fra konsert til konsert, ifølge

ham selv. I Tel Aviv i 1972 sier han bare at «Den er til en modig ung kvinne som gjorde slutt på det hele». Men som tiden går, blir han mer åpenhjertig, mer snakkesalig. «En kveld omkring klokken tre om morgenen møtte jeg en ung kvinne i det hotellet. Jeg visste ikke hvem hun var. Det viste seg at hun var en veldig stor sangerinne. Det var en veldig bedrøvelig kveld i New York City. Jeg hadde vært på Bronco Burger; jeg hadde spist en cheeseburger; det hjalp ikke i det hele tatt. 133

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 133

11.07.14 14:32

Leonard Cohen + Janis Joplin Gikk til White House Tavern, så etter Dylan Thomas, men Dylan

Thomas var død … Jeg gikk inn i heisen igjen, og der var hun. Hun så

ikke etter meg. Hun så etter Kris Kristofferson. ‘Lay your head upon the pillow.’ Jeg så ikke etter henne, jeg så etter Lili Marlene. Tilgi meg dette utenomsnakket. Jeg fant senere ut at hun var Janis Joplin, og så falt vi i hverandres armer gjennom en slags guddommelig eliminasjonsprosess som gjør likegyldighet om til medfølelse, og etter at hun døde, skrev jeg denne sangen til henne. Den heter Chelsea Hotel.» På baksiden av omslaget til sin Greatest Hits fra 1975 er han mer diskret og skriver bare at «Jeg skrev denne til en amerikansk sangerinne som døde for en stund siden. Hun pleide å bo på Chelsea, hun også». Men i 1976 innrømmer han offentlig, eller skryter av, at sangerinnen det gjelder, var Janis Joplin. «Det var veldig indiskré av meg å gå ut med det. Jeg vet ikke når jeg gjorde det. Når jeg ser tilbake på det, er jeg lei for at jeg gjorde det, for det er noen linjer i den som er ekstremt intime.» Han gjentar unnskyldningen til den døde sangerinnen nesten like ofte som han fremsier introduksjonen til sangen. «Jeg er veldig lei meg, og hvis det er noen måte man kan si unnskyld til et spøkelse på, så vil jeg be om unnskyldning nå, for å ha begått den indiskresjonen,» forteller han BBC-seerne i 1994.

134

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 134

11.07.14 14:32

Janis Joplin + Patti Smith

JANIS JOPLIN blir venn med

PATTI SMITH Chelsea Hotel, 222 West 23rd Street, New York August 1970

Tre år senere sitter Janis Joplin og hygger seg sammen med bandet

sitt i El Quijote, baren ved siden av Chelsea Hotel. Hun er den som hippie-Amerika skåler for. Det virker ikke som hun legger merke til den unge jenta som nettopp har kommet ruslende inn. Patti og hennes venn Robert Mapplethorpe har nylig flyttet inn i rom 1017, det minste værelset i hotellet. Den tjuetre år gamle Patti er en bokhandelmedarbeider som lengter etter å bli artist av et eller annet slag. Chelsea representerer hennes drømmer. Hun går inn der som en novise i et nonnekloster. Hun er kledt i en lang polkadotmønstret rayonkjole og stråhatt og stikker hodet innenfor døren inn til baren. Scenen som møter henne, er nesten komisk karakteristisk for sin tidsalder, bestrødd med musikere og flasker med tequila i omtrent like proporsjoner. Jimi Hendrix er der med den store hatten sin, liggende over et bord innerst inne; til høyre for ham sitter Grace Slick og Jefferson Airplane rundt et bord sammen med Country Joe and the Fish; og til venstre sitter Janis Joplin og hygger seg sammen med bandet sitt. Alle sammen er her i anledning Woodstock-festivalen. Grace Slick stryker forbi henne. «Hei,» sier Patti. «Hei selv,» svarer Grace Slick. Men Patti fortsetter iherdig å føle seg 135

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 135

11.07.14 14:32

Janis Joplin + Patti Smith

hjemme. Da hun er oppe på rommet sitt igjen, føler hun «en uforklarlig følelse av slektskap med disse menneskene». De neste månedene går hun rundt i hotellet i dyp ærefrykt, som en autografjeger som er for cool til å jakte på autografer. «Jeg gikk gjennom gangene og lette etter dets ånder, døde eller levende.» Hun står og henger utenfor Arthur C. Clarkes værelser, men får ikke så mye som et glimt av ham; hun åpner Virgil Thompsons dør på klem og får øye på flygelet hans. Komponisten George Kleinsinger inviterer henne inn i suiten sin; den er full av bregner, palmer, nattergaler i bur og en fire meter lang pyton. Noen peker ut rommet hvor Edie Sedgwick satte fyr på seg selv mens hun limte på falske øyevipper i skjæret fra levende lys. En kveld kommer beatpoeten Gregory Corso innom og sovner mens han leser Pattis dikt. Sigaretten hans lager et svimerke på stolen hennes, og hun grøsser av fryd. Da han går sin vei, lar hun fingrene gli over svimerket, «et friskt arr etterlatt av en av våre største poeter». Smith er usikker på hva som er hennes spesielle kall: Er hun poet eller sangerinne eller låtskriver eller dramatiker? Hun klarer ikke helt å plassere seg selv, og det klarer ingen andre heller. «Du setter ikke skudd, og du er ikke lesbisk. Hva er det egentlig du gjør?» spurte en av de andre gjestene. Men hun fortsetter å gjøre utfall mot bohemlivet. Det er påhengernes gylne tidsalder: Selv påhengernes påheng har påhengere. Nylig ble Bobby Neuwirth kongen etter at han dukket opp som en venn av Bob Dylan i Dont Look Back.* Nå tar Neuwirth Patti under sine vinger og presenterer henne for Tom Paxton, Kris Kristofferson og Roger McGuinn. En dag presenterer han henne for Janis Joplin med ordene: «Dette er poeten Patti Smith.» Fra det øyeblikket kaller Joplin henne alltid «poeten». I året som kommer, får Patti Smith lov til å være med blant dem som driver ut og inn av Joplins suite. Joplin sitter i en lenestol i midten, * Han skriver Joplins sang «Mercedes Benz» sammen med henne.

136

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 136

11.07.14 14:32

Janis Joplin + Patti Smith

«dronningen i hjulnavet», og svinger en flaske Southern Comfort, selv om ettermiddagen. En dag sitter Patti ved føttene til Kris Kristofferson og Janis Joplin mens Kristofferson synger sin nye sang, «Me and Bobby McGee».* Med sin skurrende, hylende stemme synger Janis Joplin med på refrenget. Dette blir senere regnet som et stort øyeblikk i rockens historie, men Pattis tanker er andre steder, opptatt med et dikt hun prøver å skrive. Slik er det med disse øyeblikkene: Tjuetre år gammel er Patti «så ung og opptatt av mine egne tanker at jeg knapt nok oppfattet dem som øyeblikk». I august 1970, da Janis Joplin spiller i Central Park, finner Neuwirth en plass til Patti på siden av scenen. Patti er hypnotisert av Joplin, men plutselig kommer det en skur, så begynner det å lyne og tordne, og Joplin blir nødt til å forlate scenen. Mens roadiene rydder utstyret unna, buer publikum. Joplin blir fortvilet. «De buer på meg, mann,» sier hun til Neuwirth. «Nei, de buer på regnet,» forsikrer han henne. Etter en annen konsert drar Janis’ store følge på nachspiel i Remington, i nærheten av Lower Broadway. Blant gjestene er jenta i rød kjole fra omslaget på Dylans Bringing it All Back Home og skuespillerinnen Tuesday Weld. Patti legger merke til at Janis – i magenta og hvitt, med en lilla fjærboa – tilbringer mesteparten av kvelden sammen med en kjekk mann som hun åpenbart er tiltrukket av. Men like før stengetid drar mannen sin vei med en annen, en litt penere. Joplin brister i gråt. «Dette skjer hele tiden. Enda en natt alene.» Neuwirth ber Patti ta med seg Janis tilbake til Chelsea Hotel og holde øye med henne. Patti sitter sammen med Janis og hører på mens hun snakker om hvor ulykkelig hun er. Patti har skrevet en sang til henne, og siden hun ikke er den som kvier seg for å stå frem med noe, griper hun anledningen til å synge den. Den handler, ikke særlig * Janis Joplin låner sangen og tar den med på sitt Pearl-album noen få dager før sin død i oktober 1970. Kristofferson finner ikke ut at hun har lånt sangen før etter hennes død (den første gangen han hører den, er dagen etter at hun dør).

137

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 137

11.07.14 14:32

Janis Joplin + Patti Smith

originalt, om stjernen som blir forgudet av publikum, men som er ensom når hun ikke opptrer. «Det er meg! Det er min sang,» sier Joplin. Før Patti går til sitt eget rom, stiller Joplin seg foran speilet og arrangerer boaen sin. «Hvordan ser jeg ut, mann?» spør hun. «Som en perle. En perle av en jente,» svarer Patti. Noen uker senere, 4. oktober 1970, er Patti ute og hygger seg med gitaristen Johnny Winter da de får høre på nyhetene at Janis Joplin har dødd av en heroinoverdose på Landmark Hotel i Los Angeles, tjue sju år gammel. Winter, som er veldig overtroisk, tenker på to andre musikere som har dødd i det siste, Brian Jones og Jimi Hendrix, og blir urolig fordi han også har en j i navnet sitt.* Patti Smith tilbyr seg å lese tarotkortene hans og forutsier – helt korrekt, viser det seg – at han ikke er i noen umiddelbar fare.

* Det som kanskje er mer besynderlig enn den felles j-en, er det faktum at alle tre døde i en alder av tjuesju år.

138

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 138

11.07.14 14:32

Salvador Dalí + Sigmund Freud

SALVADOR DALÍ tegner en skisse av

SIGMUND FREUD 39 Elsworthy Road, London NW3 19. juli 1938

Den trettifire år gamle maleren Salvador Dalí har gjennom årene gjort

tre forsøk på å møte Sigmund Freud, men hver gang forgjeves. Hver gang han avlegger hans hjem i Wien en visitt, får han beskjed om at Freud er ute av byen av helsemessige grunner. Da spaserer han rundt i byen og spiser sjokoladeterter. «Om kvelden hadde jeg lange og imaginære samtaler med Freud. Han kom hjem til meg en gang og ble hele natten mens han klynget seg til gardinene i rommet mitt i Hotel Sacher.» Da Drømmetydning første gang blir oversatt til spansk i 1922, blir Dalí fanatisk freudianer: «Den sto for meg som en av de viktigste oppdagelsene i mitt liv, og det ble den rene uvane for meg å tyde meg selv, ikke bare drømmene mine, men alt som skjedde meg, uansett hvor tilfeldig det kunne se ut ved første blikk.» Fra da av ble maleriene hans åpenlyst og bevisst freudianske, med seksuelle symboler flettet inn i hverandre på bakgrunn av besynderlige drømmelandskaper. I juni 1938 sitter Dalí på en restaurant i Paris og spiser snegler. Tilfeldigvis kaster han et blikk på en annen middagsgjest og legger merke til et fotografi av Sigmund Freud på forsiden av avisene han holder i hendene: Den verdensberømte* grunnleggeren av psyko * Freuds nylige åttiårsdag brakte ham hilsener fra blant andre Thomas Mann, H.G. Wells, Albert Schweitzer og Albert Einstein.

378

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 378

11.07.14 14:32

Salvador Dalí + Sigmund Freud

analysen har nettopp kommet til byen, underveis til London, etter en flukt i siste øyeblikk fra det naziokkuperte Wien, hvor han har bodd i syttini år. Dalí flytter blikket fra avisen tilbake til tallerkenen og gir fra seg et høyt skrik. «Jeg hadde akkurat oppdaget Freuds morfologiske hemmelighet! Freuds kranium er en snegle! Hjernen hans er formet som en spiral – og må trekkes ut med en nål!» Denne usannsynlige åpenbaringen får Dalí til å gjenoppfriske sin kampanje for å møte sin helt. Gjennom surrealistmesenen Edward James kontakter han forfatteren Stefan Zweig, som han vet både er en beundrer av hans egne verker og en nær venn av Freud. Zweig skriver tre brev til Freud på Dalís vegne og foreslår at Dalí skal få tegne et raskt portrett av ham. Han forklarer at Dalí er «den eneste geniale maler i vår tidsalder», og at «han er den mest trofaste og mest takknemlige disippel av dine ideer blant kunstnerne». I det tredje og siste brevet, skrevet én dag før de møtes, skriver Zweig: «I mange år har det vært dette virkelige genis ønske å møte deg. Han sier at han skylder deg mer i sin kunst enn noen annen … Han er kommet fra Paris og blir her i to dager, (han er katalaner) og han kommer ikke til å forstyrre samtalen oss imellom … Salvador Dalí ville selvfølgelig ha likt å vise deg bildene sine på en utstilling. Vi vet imidlertid at du kvier deg for å gå ut, om du i det hele tatt gjør det, og han vil derfor ta med seg sitt siste og etter min mening vakreste bilde hjem til deg.» Møtet finner sted i Freuds første London-hjem, i nærheten av Primrose Hill, den 19. juli. Idet Dalí nærmer seg huset sammen med Stefan Zweig og Edward James, legger han tilfeldigvis merke til noe usedvanlig betydningsfullt, som han så ofte gjør. «Jeg så en sykkel som sto lent mot veggen, og på setet, festet med hyssing, var det en rød varmeflaske av gummi som så ut som den var full av vann, og bak på denne varmeflasken gikk det en snegl.» Sigmund Freud er åttito år gammel og i ferd med å dø av en kjeve379

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 379

11.07.14 14:32

Salvador Dalí + Sigmund Freud

kreft som har plaget ham de siste seksten årene. Han er nylig blitt døv, så han sier svært lite til Dalí, som uansett hverken kan snakke tysk eller engelsk. Men Dalí lar seg ikke avskrekke av Freuds taushet. «Vi fortærte hverandre med øynene,» sier han. Som avtalt viser Dalí Freud sitt siste bilde, Narcissus’ metamorfose. Det viser Narcissus naken i et goldt landskap, stirrende på sitt eget speilbilde i en dam, med en steinhånd ved siden av seg, som gjentar hans konturer og holder et egg som det blir klekket en narsiss ut av. Det er diverse nakne figurer i bakgrunnen og en krabbe i forgrunnen. Freud studerer det med sin sedvanlige intensitet. «Inntil nå,» kommenterer han til Zweig neste dag, «var jeg tilbøyelig til å betrakte surrealistene – som later til å ha valgt meg som sin skytshelgen – som 100 prosent tåper (eller la oss heller si, som med alkohol, 95 prosent). Denne unge spanjolen, med sine utilslørt fanatiske øyne, og sitt utvilsomt teknisk perfekte mesterskap, har fått meg til å gjøre et annet anslag. Det ville faktisk være interessant å undersøke fremveksten av et bilde som dette analytisk …» Mens Zweig og James snakker med Freud, tegner Dalí et portrett av hodet hans i en skissebok og får det til samtidig å ligne både Freud og en snegl. Av frykt for at Freud kunne bli sjokkert over hvor rar det får ham til å se ut, lykkes det Zweig å hindre at han ser den for sine øyne. Dalí skal komme til å huske sitt møte med Freud som en av de viktigste opplevelsene i sitt liv. Så ofte han kan, skryter han av at han tvang grunnleggeren av psykoanalysen til å ta opp sitt syn på surreal ismen til fornyet overveielse. I et brev til en annen surrealist, André Breton, skriver han: «Han bemerket (jeg viste ham et av bildene mine) at ‘i maleriene til de gamle mesterne er man straks tilbøyelig til å se etter det ubevisste, mens når man ser på et surrealistisk maleri, føler man straks en trang til å se etter det bevisste’.» Dalí tilføyer at han mener denne erklæringen er en «dødsdom over surrealismen som doktrine, 380

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 380

11.07.14 14:32

Salvador Dalí + Sigmund Freud

som sekt, som ‘isme’, mens den samtidig bekrefter bevegelsens gyldighet som en ‘åndelig tilstand’».* Og hva mener Freud om Salvador Dalí? Mens Dalí tegner skissen av den store psykoanalytikeren og øynene hans brenner av sinnsbevegelse, lener Freud seg mot Edward James og hvisker på tysk: «Den gutten ser ut som en fanatiker. Intet under at de har borgerkrig i Spania når de ser ut slik.»†

* Ti år senere, i et intervju med Malcolm Muggeridge på Panorama-programmet på BBC Television, later Dalí til å ha gått et skritt videre. «Alle de vidunderlige vitsene som vi kjenner til – drosjer med regn inni og så videre,» sier Muggeridge, «kommer De til å fortsette med de vitsene?» «Eh, diise svarer til den første periode av mitt liv,» svarer Dalí. «Jeg var på den tid meget interessert i psykoanalyse og dro til London for å møte le docteur Freud. Men nå min eneste interesse er om de enoorm fremskritter i kjernerecherche og kjernefysikk.» «Og da representerer de egentlig en fase i Deres karriere, de vitsene som vi alle kjenner, og nå går De et skritt videre, og hele Deres liv vil bli levd til rytmen av atomeksplosjoner?» «Akkurat, en ny form for, eh, atom- og kjernemystikk.» «Vel, tusen takk, det er et fascinerende uttrykk, kjernemystikk.» † Lucian Freud husker sin bestefar som en som «alltid så ut til å være i godt humør. Han hadde det mange mennesker som virkelig er intelligente, har, som er å ikke være alvorlig eller høytidelig, som om de er så sikre på at de vet hva de snakker om at de ikke behøver å snakke alvorlig om det».

381

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 381

11.07.14 14:32

Dronning Elizabeth Dronningmoren + Dronning Elizabeth Dronningmoren

DRONNING ELIZABETH DRONNINGMOREN prater om kjøkken med

HERTUGINNEN AV WINDSOR Windsor Castle

5. juni 1972

De har møtt hverandre kanskje en fem–seks ganger de siste trettifem

årene og har aldri kommet ut av det med hverandre. Enkelte tror at den dårlige stemningen dem imellom har utviklet seg til noe nærmere hat. De små prinsessenes guvernante Marion Crawford er i Royal Lodge i april 1936 da den nye kongen og hans amerikanske venninne Mrs. Simpson kommer innom på visitt. Hun synes Mrs. Simpson er dominerende og taktløs: «Jeg husker at hun trakk ham [kongen] bort til vinduet og slo frempå om hvordan visse trær kunne bli flyttet på og en del av en bakke fjernet for å gjøre utsikten bedre.» Dette blir dårlig mottatt av daværende hertug og hertuginne av York, siden hertugen har hatt en hånd med i planleggingen av hagen. «Atmosfæren var ikke god,» konkluderer frøken Crawford.*

* Det er delte meninger om henne blant de ansatte. «Hun er stillferdig og lett å gjøre tilfreds,» siteres en navnløs kvinnelig ansatt i Raymonds frisørsalong for å ha sagt i 1949. Men i 2002 minnes en tidligere lakei på Buckingham Palace, Guy Hunting, hvor sterkt hertugens tidligere kammertjener, Walter Fry, mislikte hertuginnen av Windsor. «Det var ikke det at hun var utenlandsk eller fraskilt eller ubetitlet som plaget ham, det var ganske enkelt det at hun så ut til å ikke vite hvordan de [tjenerne] skulle behandles. Det verste eksempelet på dette var hennes oppførsel ved bordet. Til lunsj eller middag reagerer de fleste umiddelbart når de blir oppmerksom på at noen står ved siden av dem og holder et fat med kjøtt eller grønnsaker. De veloppdragne snur seg litt til siden, uten å avbryte samtalen, og forsyner seg av det som blir budt. Wallis Simpson hadde for vane å overse arme bøyde lakeier så lenge som

415

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 415

11.07.14 14:33

Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor Senere på året, da Yorkene er på middag på Balmoral, rekker Mrs.

Simpson frem hånden, men Elizabeth feier forbi henne og erklærer

bryskt: «Jeg kom for å spise middag med kongen.» Middagen blir stiv, og Yorkene er de første til å dra. I løpet av de neste tiårene blir forholdet mellom de to verre og verre. I 1938, da hertugen og hertuginnen av Windsor, som de nå er, planlegger en Amerika-reise, er kong Georg VI fast bestemt på at de ikke skal få bo på Den britiske ambassaden, og den nye dronningen er enda mer ubøyelig. «Mens mennene snakket om indignasjon, snakket hun om sviende smerte og fortvilelse, og dypt følt … Hun ble fryktelig opprevet over det hun og kongen ble tvunget til å gjennomgå,» minnes den britiske ambassadøren. Den foreslåtte reisen finner aldri sted. Et år senere blir hertugen av Windsor ikke invitert til innvielsen av gravstedet for sin avdøde far, enda han selv betaler halvparten for det. Da han leser om seremonien i avisene, og det ingen steder står nevnt at han dekker halvdelen av omkostningene, koker han over av raseri. «Jeg beklager sterkt at en så hellig anledning som dette skulle bringe så mye som er ubehagelig for dagen, og ødelegge den siste rest av følelser jeg hadde bevart for dere alle som familie,» skriver han til sin mor. Og dermed bobler feiden videre: Senere det året besøker Windsor ene England, men de blir ikke invitert til slottet. «Jeg hadde tatt den forholdsregel å sende henne en beskjed før de kom om at vi dessverre ikke kunne motta henne,» sier dronning Elizabeth. «Jeg syntes det var ærligst å gjøre tingene helt klare. Dermed holdt hun seg borte, og ingen så henne. For en forbannelse sorte får er for en familie!» I 1940 forsøker hun å hindre at hertugen av Windsor blir utnevnt til guvermulig. Da Walter skjønte at dette var en lek hun likte å leke ved enhver anledning, bestemte han seg for at hun trengte en lærepenge. Under en middag en aften ventet han tålmodig ved siden av henne for å se om hun pønsket på noe som vanlig. Da hun nok en gang lot være å ense at han sto der med det store brettet med stekt fasan som ble tyngre og tyngre, beveget han det litt til venstre inntil det streifet den bare huden på overarmen hennes. Varmen fra sølvet frembrakte en umiddelbar respons og et drepende blikk fra damen fra Baltimore. Etter den lille episoden holdt hun seg til reglene, og Walter ble en helt.»

416

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 416

11.07.14 14:33

Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor

nør for Bahamas, idet hun hevder at hertuginnen «blir ansett for den simpleste av de simple».* De to kvinnene møter hverandre ikke igjen på et kvart århundre. Fraværet gjør ikke at hjertet vokste på noen av dem. Hertuginnen pleier å kalle Elizabeth for «den fete skotske kokka», «den tjukke hertuginnen» eller ganske enkelt «kokka». James Pope-Hennessy legger merke til «grimasen som bare kommer frem når hun snakket om dronningmoren, som er et veldig ubehagelig syn, og som jeg syntes var beslektet med vanvidd». Dronningmoren er mer ordknapp i sin motvilje, men ikke mindre heftig. Hvis det forbudte temaet noensinne blir brakt på bane, henviser hun til hertuginnen av Windsor som «den damen».† De møter hverandre så vidt det er under innvielsen av en minne tavle for dronning Mary i juni 1967. Først nekter dronningmoren å være til stede hvis hertuginnen av Windsor også skal være der, men hun lar seg formilde. Hertuginnen lar være å neie dypt for henne; de to kvinnene håndhilser, men kysser ikke hverandre. «Så hyggelig å se deg,» sier dronningmoren og skynder seg videre. Etter seremonien sier dronningmoren: «Jeg håper vi møtes igjen.» «Når?» spør hertuginnen, men det kommer ikke noe svar. Fem år senere, i 1972, dør hertugen av Windsor av strupekreft. Gjennom hele slutten av sykdomsforløpet lar dronningmoren være å ta kontakt, men da hertuginnen ankommer til Heathrow flyplass i anledning begravelsen, blir hun møtt av Lord Mountbatten, som bringer henne følgende budskap: «Deres svigerinne vil motta Dem med åpne armer. * Hertugen av Windsor tar hardere i når han beskriver sin mor og svigerinne som «kjerringer med is i årene». † Akkurat som en revyfigur fortsetter hertuginnen av Windsor å vekke sterke reaksjoner, både for og imot. Nicky Haslam skriver i 2009: «Den dagen hertuginnen døde, spiste jeg middag med David Westmorland, dronningens hoffstallmester, og hans kone, Jane. Middagen var for prinsesse Margaret. Jeg tok mot til meg og spurte hva hun følte om hertuginnen. Prinsessen svarte ganske enkelt: ‘Det var ikke henne vi hatet, det var ham.’»

417

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 417

11.07.14 14:33

Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor Hun føler med Dem i Deres sorg og husker hvordan det var da hennes

egen ektemann døde.» Ifølge Mountbatten «fant hun stor trøst» i dette. Etter begravelsen er det mottagelse på Windsor Castle. «Det er så vanskelig, for hun kjenner knapt nok noen,» sier dronning Elizabeth II da alle strømmer på. Før lunsj sitter de to gamle fiendene, begge i syttiårene, side om side i en sofa. Hertuginnen viser tegn til at hun holder på å gå fra forstanden. Prinsesse Margaret tyvlytter til samtalen. «Har dere kjøkkenet ovenpå eller nedenunder?» spør hertuginnen dronningmoren. Dronningmoren blir helt paff; prinsesse Margaret tror hun kanskje er usikker på akkurat hvor kjøkkenet befinner seg. Men hertuginnen fyller taktfullt avbrekket i samtalen ved å svare på sitt eget spørsmål. «Vi prøvde begge deler,» sier hun, «og jeg foretrekker å ha det ovenpå, da det blir så mye mindre tråkk. Det avhenger selvfølgelig av hvor mange gjester man beverter.» Under lunsjen sitter hertuginnen mellom prins Philip og Lord Mountbatten. «Vel, hva er dine planer?» spør prins Philip. «Reiser du tilbake til Amerika da?» Hertuginnen har lyst til å si: «Hvorfor skulle jeg det?» Isteden sier hun: «Jeg akter ikke å komme tilbake til England hvis det er det du er redd for, bare for å besøke graven.» Hun er fast bestemt på at den kongelige familie ikke skal se henne sørge, og morer seg over det velbehag alle kaster seg over desserten med. Da lunsjen er over, sitter de to kvinnene ved siden av hverandre igjen. Etter noen drinker blir dronningmoren mer snakkesalig og gir uttrykk for sin medfølelse. Hertuginnen venter litt og ser ut som hun leter etter et passende tema. Til sist finner hun et. «Har du kjøkkenet ovenpå eller nedenunder?» spør hun.

418

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 418

11.07.14 14:33

Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler

HERTUGINNEN AV WINDSOR drikker te med

ADOLF HITLER Berchtesgaden, De bayerske alpene

22. oktober 1937

«De to menneskene som har voldt meg mest bry i mitt liv,» minnes dronningmoren på sine gamle dager, «er Wallis Simpson og Hitler.» Hennes to verste plageånder møter hverandre bare én gang. Adolf Hitler føler at hertugen og hertuginnen av Windsor er blitt dårlig behandlet av britene, og inviterer dem til Tyskland. «Den virkelige grunnen til hertugen av Windsors fall var utvilsomt hans tale på stevnet for de gamle veteranene i Berlin, hvor han erklærte at det ville bli hans livsoppgave å bevirke en forsoning mellom Storbritannia og Tyskland,» forklarer Føreren middagsgjestene; «… den påfølgende behandlingen av hertugen av Windsor var et ondt varsel, å velte en slik fin hjørnesten var både tåpelig og ondsinnet.» Sammen tar Windsorene imot Hitlers invitasjon. «Hans kongelige høyhet ønsket å se den kvinnen han forgudet, bli vist heder og ære,» forklarer hans hoffstallmester, Sir Dudley Forwood, flere år senere. Windsorenes tog kjører inn på Berlins Friedrichstrasse stasjon om morgenen den 11. oktober. Ingen anstrengelser er blitt spart for å få dem til å føle seg hjemme. Stasjonen er pyntet med snorer med Union Jack-flagg vekslende med hakekors. Idet hertugen og hertuginnen stiger av, setter et musikkorps i gang med en frisk fremføring av «God Save the King», og folkemengden roper «Heil Edward!» og «Hoch Windsors!». 419

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 419

11.07.14 14:33

Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler Dr. Robert Ley, lederen for Tysk arbeidsfront, gir hertuginnen

en eske konfekt sammen med et kort hvor det står «KÖNIGLICHE HOCHHEIT», eller «Kongelig Høyhet».* En liten stund senere rekker tredjesekretæren ved Den britiske ambassaden hertugen et brev som forklarer at ambassadøren er blitt kalt bort uventet, og at ambassaden ikke tar noen offisiell notis av deres besøk. Windsorene tolker med rette dette som uttrykk for ringeakt. «Både hertugen og hertuginnen ble svært, svært såret,» bemerker Sir Dudley. De kjører fra stasjonen i en svart Mercedes, med fire SS-offiserer hengende på stigbrettene. En spesielt invitert forsamling hilser dem velkommen til Kaiserhof Hotel med en sang skrevet for anledningen av propagandaministeriet, under ledelse av dr. Goebbels. De neste dagene går med til omvisninger på rekke og rad. Hertuginnen blir vist rundt på en bedrift drevet av Den nasjonalsosialistiske velferdsorganisasjon, hvor hun ser kvinner sy klær til de fattige; hertugen er hedersgjest ved en konsert med Berlins Arbeidsfronts orkester, som ender med livlige fremførelser av «Deutschland über alles», «Horst Wessel-sangen» og «God Save the King». Nazistiske filmavisfotografer foreviger hertugen idet han løfter armen i nazihilsen. Han skal komme til å utføre den samme hilsenen adskillige ganger før han reiser sin vei. «Ikke noe mer enn gode manerer,» forklarer Sir Dudley.

* Kretsen rundt Windsorene kaller henne alltid «Deres Kongelige Høyhet», selv om det strengt tatt ikke er korrekt. Til å begynne med forårsaker dette et dilemma for dem som er splittet mellom lojaliteten til den fortidige og den nåværende kongen. Når de snakket til hertuginnen, skulle de tiltale henne som Deres Kongelige Høyhet eller ikke? Dagbokskriveren og sosietetsmannen Harold Nicolson registrerer bekymringen blant dem som bor som gjester hos W. Somerset Maugham i Villa Mauresque i Sør-Frankrike i august 1938 idet de forbereder seg på at Windsorene skal ønskes velkommen. «Vi sto forlegne i salongen. Inn kom de … Cocktails ble båret rundt og vi sto omkring kaminen. Det ble en pause. ‘Jeg beklager at vi kom litt sent,’ sa hertugen, ‘men Hennes Kongelige Høyhet klarte ikke å rive seg løs.’ Han hadde sagt det. De tre ordene falt inn i kretsen som steiner i en vanndam. Hennes (gisp) kongelige (grøss) høyhet (og ikke ett øye turde møte et annet) …»

420

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 420

11.07.14 14:33

Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler Den første aftenen tilbringes med et selskap på dr. Leys landsted.

Gjestene omfatter SS-leder Heinrich Himmler, Hitlers stedfortreder

Rudolf Hess og hans frue Ilse, og Josef og Magda Goebbels, som her-

tuginnen beskriver som «den vakreste kvinnen vi så i Tyskland». Ilse Hess husker hertuginnen som «en pen, sjarmerende, varm og intelligent kvinne med et hjerte av gull». Omvisningene fortsetter: Her et besøk til rekruttskolen for SS’ elite styrker, der en utflukt til Görings landsted, hvor de beundrer den overdådige modelljernbanen han har anlagt i låven. Hertuginnen blir imponert over «den dyktighet feltmarskalken la for dagen når han styrte togene oppover og nedover sporene, åpnet og lukket sporvekslene, blåste i fløytene og unngikk kollisjoner». Til gjengjeld ble Emmy Göring imponert av hertuginnen. «Jeg kunne ikke la være å tenke at denne kvinnen helt sikkert ville ha gjort en strålende figur på Englands trone.»* Den 22. oktober blir hertugen og hertuginnen ønsket velkommen av Føreren selv. Hitlers private tog fører dem raskt av sted til Berch* Hertuginnens utseende slo mange av dem som møtte henne, som spesielt. «Dette er en av de besynderligste kvinnene jeg noen gang har sett,» bemerker hennes svigermors biograf, James Pope-Hennessy, etter et opphold hos hertugen og hertuginnen i 1958. «… Hun er et fenomen å se på. Hun er flat og kantet og kunne passende ha vært avbildet på et spillkort fra middelalderen. Skuldrene er små og høye; hodet svært, svært stort, nesten monumentalt … Kjevebenet hennes er skremmende, og bakfra kan man tydelig se det stikke ut fra halsen på begge sider.» Nicholas Haslam husker at han møtte henne på en restaurant i New York tidlig på 1960-tallet: «Gjennom restauranten – mens hun kysser folk på kinnet, sender slengkyss ut i luften, blunker, vinker – kommer denne vesle skikkelsen, med det flate kubistiske hodet gjort høyere og bredere av svart fyldig hår som er skilt i midten fra pannen til den svarte grosgrainsløyfen i nakkegropen, kledt i en usannsynlig åpenvevet rosa Chanel-drakt i angoratweed, hvite hansker med trekkspillfolder, veske og sko i svart krokodilleskinn … ‘Å, The Beatles. Elsker De dem ikke bare? I give her all my love, that’s all i doo-oo,’ synger hun. ‘Forguder dem. Kjenner De dem? Å, så heldig De er.’» Margaret, hertuginne av Argyll, husker at hun møter den daværende fru Ernest Simpson under et lunsjselskap på midten av 1930-tallet: «Hun skilte seg ikke ut på noen måte, var ikke velkledt. Håret var skilt i midten og arrangert i ‘øretelefoner’, og stemmen hennes var skjærende. Mitt inntrykk var en temmelig uskjønn kvinne med en påfallende kraftig markert hake, og ikke særlig morsom. Men hun var et hyggelig menneske, og vi skulle komme til å forbli venner.»

421

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 421

11.07.14 14:33

Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler

tesgaden; derfra kjører de i en åpen Mercedes opp fjellet ved Obersalzberg til Hitlers Berghof. Mens de beundrer utsikten over De bayerske alpene fra den store salongen, dukker det opp en sekretær som drar av gårde med hertugen og leder ham til Føreren. Hertuginnen blir irritert over å bli holdt utenfor. Hun må ta til takke med Rudolf Hess, som forgjeves forsøker å bryte isen med småprat om musikk. Etter en time eller vel så det vender Hitler og hertugen tilbake, og alle sammen drikker te foran peisen.* «Jeg klarte ikke å ta øynene fra Hitler … På nært hold ga han deg en fornemmelse av stor indre styrke,» minnes hertuginnen tretti år senere. «Hendene var lange og slanke, en musikers hender,† og øynene hans var virkelig spesielle – intense, ublunkende, magnetiske, brennende med den samme spesielle ilden jeg tidligere hadde sett i øynene til Kemal Atatürk. Jeg merket at øynene snudde seg i min retning. Men da jeg forsøkte å møte blikket, senket øyelokkene seg, og jeg satt der med en maske midt imot meg. Jeg trakk den slutning at Hitler ikke brydde seg om kvinner.» Men på ett tidspunkt kommer han med en minneverdig bemerkning. Hertuginnen har nettopp komplimentert ham med den strålende arkitekturen hun har sett de siste ti dagene. «Våre bygninger vil komme til å utgjøre mer storslagne ruiner enn grekernes,» svarer han nifst. På veien tilbake til München venter hertuginnen til de er alene før hun spør sin ektemann om han hadde en interessant samtale med Hitler. «Ja, veldig,» svarer han og blar gjennom sidene i et magasin. * Deborah Mitford, senere hertuginne av Devonshire, drikker også te med Hitler i 1937. Han er en venn av hennes søster Unity. «Han ligner ikke meget på bildene av seg, han har ikke et så stirrende blikk,» skriver hun i dagboken sin. Da hun er en tur innom badet hans, legger hun merke til at han har «noen børster der, med ‘AH’ på». Gjennom sin søster Diana Mosley møter hertuginnen også hertuginnen av Windsor: «Jeg klarte ikke å like henne, hun virket så skjør, ansiktet var så knoklet, skarpt og sminket, kroppen så skremmende tynn at hun kunne knekke i to.» † I sine memoarer bekjenner Sir Alec Douglas-Home at han fikk et annet inntrykk av Føreren. «Jeg la merke til at armene hans hang så langt ned, nesten til knærne. Det ga ham et merkelig dyrisk utseende.»

422

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 422

11.07.14 14:33

Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler

«Nå, kjære, du kjenner min regel hva politikk angår. Jeg ville aldri tillate meg å komme i en politisk diskusjon med ham, det er sikkert og visst!» «Du var sammen med ham en time. Hva snakket dere om?» «Det var stort sett han som snakket.» «Vel, hva snakket han om?» «Å, de vanlige greiene. Hva han forsøker å gjøre for Tyskland og for å bekjempe bolsjevismen.» «Hva sa han om bolsjevismen?» «Han er imot den.» For sin del sitter Adolf Hitler igjen med et svært godt inntrykk av hertuginnen av Windsor. «Hun ville ha blitt en god dronning,» bemerker han senere den dagen de hadde sin flyktige tête-à-tête.

423

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 423

11.07.14 14:33

Forfatterens Anmerkning + Adolf Hitler

FORFATTERENS ANMERKNING

Mitt virke som komiker baserer seg på forvrengninger. Jeg har imid-

lertid forsøkt å få denne boken til å bli gjennomgående sannferdig og virkelighetstro: Alt i den er dokumentert. Når fremstillingene av det samme møtet adskiller seg fra hverandre, noe de nesten alltid gjør, har jeg holdt meg til den mest sannsynlige. For å skape orden i en bok som dreier seg om tilfeldigheter, har jeg beskrevet hvert av de 101 møtene med nøyaktig 1001 ord, hvilket gjør boken 101 101 ord lang.* Takkeordene, sitatene foran i boken og baksideteksten består hver især av 101 ord, akkurat som denne anmerkningen. C.B.

* Det er ikke gjort noe forsøk på å gjøre denne og følgende regel gjeldende for den norske oversettelsen. O.a.

424

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 424

11.07.14 14:33

Bibliografi + Adolf Hitler

BIBLIOGRAFI

1) Adolf Hitler + John Scott-Ellis 1931

Nekrolog over baron Howard de Walden, Guardian juli 1999

Nekrolog over baron Howard de Walden, Independent juli 1999

Earls Have Peacocks: The Memoirs of Howard de Walden (Haggerston Press 1992)

The Rise and Fall of the Third Reich av William L. Shirer (Simon and Schuster 1959) Hitler: A Study in Tyranny av Alan Bullock (Odhams 1952)

Wait for Me!: Memoirs of the Youngest Mitford Sister av Deborah Devonshire (John Murray 2010)

2) John Scott-Ellis + Rudyard Kipling 1923

Rudyard Kipling av Andrew Lycett (Weidenfeld and Nicolson 1999)

A Mingled Measure: Diaries 1953–1972 av James Lees-Milne (John Murray 1994)

Earls Have Peacocks: The Memoirs of Lord Howard de Walden (Haggerston Press 1992)

3) Rudyard Kipling + Mark Twain 1889

The Penguin Book of Interviews redigert av Christopher Silvester (Viking 1993) Rudyard Kipling av Andrew Lycett (Weidenfeld and Nicolson 1999)

The Faber Book of Writers on Writers redigert av Sean French (Faber and Faber 1999) Mark Twain: A Life av Ron Powers (Scribners 2005)

4) Mark Twain + Helen Keller 1909

Helen Keller: A Life av Dorothy Herrmann (University of Chicago Press 1998)

Midstream: My Later Life av Helen Keller (Doubleday 1929)

The Story of My Life av Helen Keller (Hodder and Stoughton 1903) Mark Twain: A Life av Ron Powers (Scribners 2005)

YouTube: Helen Keller & Anne Sullivan (1930 nyhetsopptak)

426

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 426

11.07.14 14:33

Bibliografi

27) Frank Sinatra + Dominick Dunne 1966 Dominick Dunne: After the Party (dokumentar-DVD) New York Daily News

Sinatra: The Life av Anthony Summers og Robbyn Swan (Doubleday 2005)

Jim Morrison: Life, Death, Legend av Stephen Davis (Gotham 2004)

28) Dominick Dunne + Phil Spector 2007 Diverse artikler av Dominick Dunne, Vanity Fair

Tearing Down the Wall of Sound: The Rise and Fall of Phil Spector av Mick Brown

(Bloomsbury 2007)

29) Phil Spector + Leonard Cohen 1977

Tearing Down the Wall of Sound: The Rise and Fall of Phil Spector av Mick Brown

(Bloomsbury 2007) Awopbopaloobop Alopbamboom av Nik Cohn (Paladin 1970) BBC News nettside Guardian

30) Leonard Cohen + Janis Joplin 1967

Various Positions: A Life of Leonard Cohen av Ira B. Nadel (Bloomsbury 1996) Leonard Cohen av Stephen Scobie (Douglas and MacIntyre 1978)

At the Chelsea av Florence Turner (Hamish Hamilton 1986) Love, Janis av Laura Joplin (Villard 1992)

Scars of Sweet Paradise: The Life and Times of Janis Joplin av Alice Echols (Virago 1999) Going Down with Janis av Peggy Caserta (Dell 1974) Leonardcohenfiles.com

Songwriters on Songwriting av Paul Zollo (Da Capo Press 1997)

31) Janis Joplin + Patti Smith 1970

Just Kids av Patti Smith (Bloomsbury 2010)

At the Chelsea av Florence Turner (Hamish Hamilton 1986)

Intervju med Patti Smith av Jeffrey Brown, PBS Newshour desember 2010

32) Patti Smith + Allen Ginsberg 1969

Ginsberg: A Biography av Barry Miles (Viking 1989)

Just Kids av Patti Smith (Bloomsbury 2010)

432

104310 GRMAT P책 tomannsh책nd 140101.indd 432

11.07.14 14:33

Bibliografi

87) Roald Dahl + Kingsley Amis 1972 Memoirs av Kingsley Amis (Hutchinson 1991)

Storyteller: The Life of Roald Dahl av Donald Sturrock (Harper Press 2010)

Letters to Monica av Philip Larkin, redigert av Anthony Thwaite (Faber and Faber 2010)

The New Oxford Book of Literary Anecdotes redigert av John Gross (Oxford University Press 2009)

88) Kingsley Amis + Anthony Armstrong-Jones 1959 Memoirs av Kingsley Amis (Hutchinson 1991)

Snowdon: The Biography av Anne de Courcy (Weidenfeld and Nicolson 2008)

Princess Margaret: A Life Unravelled av Tim Heald (Weidenfeld and Nicolson 2007)

89) Lord Snowdon + Barry Humphries 1966

More Please: An Autobiography av Barry Humphries (Viking 1992)

My Life as Me: A Memoir av Barry Humphries (Michael Joseph 2002)

Snake Charmers in Texas: Essays 1980–87 av Clive James (Jonathan Cape 1988)

Dame Edna Everage and the Rise of Western Civilisation av John Lahr (Flamingo 1992)

90) Barry Humphries + Salvador Dalí 1963

More Please: An Autobiography av Barry Humphries (Viking 1992)

My Life as Me: A Memoir av Barry Humphries (Michael Joseph 2002)

The Shameful Life of Salvador Dalí av Ian Gibson (Faber and Faber 1997) Diary of a Genius av Salvador Dalí (Doubleday 1965) New York Times

Dirty Dalí: A Private View av Brian Sewell, vist på Channel 4, juni 1997

91) Salvador Dalí + Sigmund Freud 1938

The Death of Sigmund Freud av Mark Edmundson (Bloomsbury 2007)

The Shameful Life of Salvador Dalí av Ian Gibson (Faber and Faber 1997) The Secret Life of Salvador Dalí av Salvador Dalí (Dial Press 1942) Panorama, BBC 1955

Man with a Blue Scarf: On Sitting for a Portrait av Lucian Freud av Martin Gayford

(Thames and Hudson 2010)

92) Sigmund Freud + Gustav Mahler 1910

Gustav Mahler: Memories and Letters av Alma Mahler (2. utg., John Murray 1968)

445

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 445

11.07.14 14:33

Bibliografi

97) Charlie Chaplin + Groucho Marx 1937 Manitoba History nr. 16 høsten 1988

Monkey Business: The Lives and Legends of the Marx Brothers av Simon Louvish (Faber

and Faber 1999)

Groucho: The Life and Times of Julius Henry Marx av Stefan Kanfer (Allen Lane 2000)

98) Groucho Marx + T.S. Eliot 1964

The Groucho Letters: Letters from and to Groucho Marx (Michael Joseph 1967)

99) T.S. Eliot + Dronningmoren 1943

Queen Elizabeth the Queen Mother: The Official Biography av William Shawcross

(Macmillan 2009)

Elizabeth the Queen Mother av Hugo Vickers (Hutchinson 2005)

The Diaries and Letters of Harold Nicolson, Volume II: The War Years, 1939–45 redigert

av Nigel Nicolson (Collins 1967)

The Journals of Woodrow Wyatt, Volume II redigert av Sarah Curtis (Macmillan 1999) The Book of Royal Lists av Craig Brown og Lesley Cunliffe (Routledge and Kegan Paul 1982)

The Spectator Annual redigert av Fiona Glass (HarperCollins 1991)

Edith Sitwell: A Unicorn Among Lions av Victoria Glendinning (Weidenfeld and Nicolson 1981)

100) Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor 1972 Elizabeth the Queen Mother av Hugo Vickers (Hutchinson 2005)

Behind Closed Doors: The Tragic, Untold Story of the Duchess of Windsor av Hugo Vickers (Hutchinson 2011)

Queen Elizabeth the Queen Mother: The Official Biography av William Shawcross

(Macmillan 2009) Point to Point Navigation: A Memoir 1964 to 2006 av Gore Vidal (Little, Brown 2006) The Duchess of Windsor: The Uncommon Life of Wallis Simpson av Greg King (Aurum 1999) Redeeming Features: A Memoir av Nicholas Haslam (Jonathan Cape 2009) Adventures of a Gentleman’s Gentleman av Guy Hunting (John Blake 2002)

101) The Duchess of Windsor + Adolf Hitler 1937

The Heart has its Reasons av Hertuginnen av Windsor (Tandem 1969)

The Duchess of Windsor av Michael Bloch (Weidenfeld and Nicolson 1996)

447

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 447

11.07.14 14:33

Bibliografi The Duchess of Windsor: The Uncommon Life of Wallis Simpson av Greg King

(Aurum 1999)

A Lonely Business: A Self-Portrait of James Pope-Hennessy redigert av Peter Quennell

(Weidenfeld and Nicolson 1981)

The Book of Royal Lists av Craig Brown og Lesley Cunliffe (Routledge and Kegan Paul 1982)

Hitler’s Table Talk 1941–44 redigert av Hugh Trevor-Roper (Oxford University Press 1988)

Harold Nicolson: Diaries and Letters 1930–39 redigert av Nigel Nicolson (Atheneum

1966)

The Rise and Fall of the House of Windsor av A.N. Wilson (Sinclair-Stevenson 1993) Behind Closed Doors: The Tragic, Untold Story of the Duchess of Windsor av Hugo Vickers (Hutchinson 2011)

Redeeming Features av Nicholas Haslam (Jonathan Cape 2009)

Forget Not av Margaret, Hertuginnen av Argyll (W.H. Allen 1977)

Wait for Me!: Memoirs of the Youngest Mitford Sister av Deborah Devonshire (John Murray 2010)

The Way the Wind Blows av Sir Alec Douglas-Home (Collins 1976)

448

104310 GRMAT På tomannshånd 140101.indd 448

11.07.14 14:33