En forsvunnet by. Jubileumsutstillingen 1914

Espen Ytreberg

En forsvunnet by Jubileumsutstillingen p책 Frogner 1914

Forlaget Press 2014 Utstillingens reklameplakat, tegnet av Brynjulf Larsson.

En forsvunnet by © Forlaget Press 2014 Boken er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord, Stiftelsen Sat-Sapienti og Wedel Jarlsbergs fond.

Utgivelsen er gjort mulig gjennom generøs tilgang til billedmateriale i Nasjonalbibliotekets samlinger.

Takk til Vegard Skuseth og Anne Birgit Lindaas ved Oslo Museum og Anja Langat ved Norsk Folkemuseum for hjelp i forbindelse med innhenting av bildemateriale.

Takk til alle de ansatte ved Nasjonalbiblioteket som har hjulpet til i arbeidet med å samle inn materiale.

Takk til Guri Dahl for hjelp med bilderedaksjon og avfotografering.

Design: Modest [Rune Døli] Boken er satt med Domaine Text og Domaine Display Papir: 100 g Munken Pure Rough Repro, trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, www.foh.se ISBN 978-82-7547-700-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Bildesekvenser s. 18–19 Inngangspartiet mot Parkveien under byggingen.

Foto: Narve Skarpmoen. s. 20–21 Industriavdelingens bygg under oppføring. s. 22–23 Bygningsarbeidere på Frogner, 15. juli 1913. s. 24–25 Søndre fløy av industriavdelingens bygg under oppføring.

Freia-utstillingen sentralt i bildet. s. 26–27 Broa mellom de to tårnene under oppførelse, 8. april 1913. s. 28–29 Industriavdelingens bygg under oppføring, 13. juli 1913. s. 46–53 Fra utstillingens inngangsområde. Stillbilder fra filmopptak.

Foto: Hans Berge. s. 342–348 Illuminasjoner på avslutningsdagen: Maskinhallen, Industriavdelingens bygg og de to tårnene.

Tilegnet Lisbeth og Stein Ytreberg, som lærte meg å være glad i tekster og bilder.

Innhold Innledning 8 Før: Visjoner 30 Under: En omvisning på utstillingen 55 Inngangen 56 Åpningsseremonien i Sangerhallen 66 Hovedpromenaden 80 Veivalg gjennom utstillingen 96 Pressens paviljong 106 Kunstavdelingen og «De 14»s paviljong 116 Frogner Hovedgård og Hovedkontoret 132 Maskinhallen 144 Industriavdelingen 158 Sports- og turistpaviljongen 178 Landbruksavdelingen­ ­og dyrskuet 194 Tunet 210 Hovedrestauranten 224 Tårnene 238 Krigsutbruddet 250 Tiedemanns paviljong 256 Det utflyttede Norge 270 Fornøielsesavdelingen 284 Berg-og-dal-banen 302 Kongolandsbyen 314 Avslutningen 334 Etter: Perspektiver 350 Appendiks 390 Referanser 391 Litteratur og trykte kilder 396 Bildeliste 399 Takksigelser 400

Kart over anlegget på Frogner.

8—9

Innledning

Et forsvinningsnummer Det er fremdeles menneskemengder der, men det de var samlet om, er borte. I dag er området nord og vest for Frognerdammene et sted der folk spiller ball og kaster frisbee, der foreldre triller barnevogn og familier sitter på gresset.

Den 15. mai 1914 sto kong Haakon akkurat her, omgitt av tre tusen inviterte mennesker i en spesialbygd hall, for å åpne den største utstillingen Norge har sett. Mens seremoniene pågikk på utstillingens første dag, ble inngangen til utstillingen åpnet for de vanlige besøkende. I dag er inngangen til Frognerparken fra Kirkeveien et sted der turister og Osloboere med fritid kommer inn og setter kursen mot broa over Frognerdammene til Monolitten. I mai 1914 ble det åpnet opp for de største menneskemengdene som har vært samlet på ett sted i Norge.

De gikk ikke rundt i en skulpturpark, men blant hundrevis av splitter nye bygninger. Få av familiene, joggerne og turistene som bruker Frognerparken i dag, vet at de går opp sporene etter folkemengder som var mange ganger så store. Og få av dem vet at dagens skulpturpark er det man valgte å gjøre med tomta som sto igjen etter en forsvunnet by.

I sommerhalvåret 1914 var Frognerjordene fylt til randen av det som formelt het «Norges jubilæumsutstilling Kristiania 1914», og som ofte kalles Jubileumsutstillingen på Frogner.

Også de besøkende i 1914 gikk i et åpent, grønt landskap av plener og blomsterbed, men ellers var området en opplevelse det rett og slett ikke har eksistert maken til i Norge, verken før eller siden. Brede promenader gikk gjennom anlegget, omgitt av bygninger, de fleste hvite, noen så store at de raget høyt over bygårdsbebyggelsen på Frogner. Alle tenkelige varer og gjenstander fra alle kanter av landet var utstilt, og alle institusjoner som virkelig betydde noe i Norge, hadde sitt eget hus eller sin egen avdeling: næringslivet, sjøfarten, fiskeriene, skogbruket, landbruket, industrien, helsevesenet, utdanningsvesenet, kulturlivet, idretten, underholdningslivet, kunsten, kirka. De fleste av fasiliteter for det daglige liv i en moderne by fantes der: restauranter og kiosker, toaletter og vaskeri, kino og postkontor, politi og vakthold. Geografisk sett var Jubileumsutstillingen på omfang med en bydel i dagens Oslo, på anslagsvis 54 000 kvadratmeter. Ideologisk sett var den av nasjonalt omfang, den var en feiring og en oppsummering av hva nordmennene hadde fått til på de hundre årene som var gått siden 1814. Opplevelsesmessig var Jubileumsutstillingen en verden i seg selv, en gedigen helhetsopplevelse for sansene og forståelsen. Det hele sank ned i Frognerjordene da året 1914 var på hell.

I en norsk sammenheng var Jubileumsutstillingens dimensjoner enestående. Den var langt den største utstillingen som noen gang er blitt avholdt i Norge, med sine 216 bygninger og omtrent 5000 utstillere.1 Mest forbløffende er likevel besøks­ tallene. Over en åpningsperiode på fem måneder, fra 15. mai til 11. oktober 1914, hadde utstillingen anslagsvis 1,5 millioner registrerte besøkende, fordelt på 2,7 millioner enkeltbesøk.

Dette skjedde i et land som i 1910 telte nesten 2,4 millioner innbyggere. Bare på utstillingens siste åpningsdag, 11. oktober, var antakelig et sted mellom 100 000 og 150 000 mennesker inne på utstillingsområdet. Det er mulig å finne noen få begivenheter i Norges nyere historie da lignende folkemengder var samlet på ett sted til samme tid. OL i Oslo 1952 og på Lillehammer i 1994 samlet tilsvarende menneskemengder.2 Det kan også ha skjedd enkelte av frigjøringsdagene i 1945 og 1905, selv om tallene er usikre. Men dette var begivenheter som trakk forsamlinger over atskillig kortere tid. Jubileumsutstillingen trakk forsamlinger på titusener besøkende dag etter dag, i fem måneder.

I samtiden var det mange som tilkjente Jubileumsutstillingen en betydning som sto i stil med de gedigne dimensjonene.

Den var tenkt som intet mindre enn en oppsummering av alt det som hadde skjedd med Norge som nasjon i de hundre årene som var gått siden grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Politisk sett var den en markering på vegne av det samlede og frie Norge, bare få år etter løsrivelsen fra Sverige. I én mektig gest skulle utstillingen samle landet: «Den skal være en styrkelse i national hensende, en national samling», sa utstillingens formann Torolf Prytz på åpningsdagen 15. mai.3 Utseendemessig representerte utstillingen en samlet satsing på arkitektur, kunst og landskapsdesign som var ny i et land der bare et lite fåtall overhodet hadde sett en så stor utstilling før. Det store anlegget med avstemte bygninger, brede promenader, skulpturer og omhyggelig designede grøntanlegg bød på estetiske opplevelser av et slag som nordmenn rett og slett ikke hadde opplevd maken til. Redaktøren og parlamentarikeren C.J. Hambro oppsummerte den store troen på Jubileumsutstillingen, både estetisk og politisk, da han omtalte den som «den vakreste, den mest betydningsfulle mønstring av norsk innsats som landet har kjent».4 I dag er Jubileumsutstillingen langt på vei forsvunnet, ikke bare fra Frognerjordene, men også fra norsk kollektiv bevissthet. Forsvinningen var et faktum på femtitallet, da Hambro skrev sine erindringer fra tiden rundt første verdenskrig. Med vemod skildret han den strålende festsommeren 1914, og så utbruddet av første verdenskrig, som kom og liksom visket

10—11

det hele bort. Senere ble verden aldri helt den samme for Hambro. «Hvem husker [Jubileumsutstillingen] idag? Hvem husker det store veld av fester som omgav den? Verdige fester, historiske fester med et underlag av dyp og takknemlig glede i sinnet: Det er alt sammen gone with the wind, skyllet bort av de veldige begivenheter som rystet verden i de måneder og år som fulgte.»5 For mange markerte Jubileumsutstillingen slutten på en slags uskyldstid også i andre henseender, som høyremannen Hambro ikke skrev om. Utstillingen fant sted bare få år før dype klassekonflikter splittet landet og trengte unna den typen bilder av et forent Norge som utstillingen ville fremme. I den grad Jubileumsutstillingen ble husket, var det som en idyll slettet ut av krig og klassekamp.

Utstillingen som opplevelse

1 Tall hentet fra Brinchmann 1923 bd. 1, s. 190 og 198.

2 Hopprennene på siste dag av OL i Oslo 1952 trakk 104 102 tilskuere. Se Dalby (udatert), «Et norsk eventyr» http://www.maihaugen. no/no/Norges-Olympiske-Museum/Vinterleker1/ Oslo-1952/Et-norsk-OLeventyr/ I brosjyren «Et olympisk eventyr» anslår de kommunale arrangørene for Lillehammer-OL opp mot 150 000 besøkende enkelte dager. Ifølge arrangørene for A-ha-konserten i Frognerparken i 2005 trakk arrangementet opp mot 120 000 tilskuere.

NRK.no 27.08.05, «A-ha trakk 120 000 til Frogner­ parken». URL: http:// www.nrk.no/nyheter/ innenriks/5003447.html 3 Brinchmann 1923 bd. 1, s. 223.

4 Hambro 1958, s. 5.

5 Ibid.

6 Det dreier seg om Norsk Folkeminnesamlings minneoppgaver, et arkiv med egen-skrevne livsberetninger fra nordmenn, sendt inn etter oppfordring fra Folkeminnesamlingen.

Innsamlingen har skjedd i flere runder, og minneoppgaver med beretninger fra Jubileumsutstillingen finnes i innsamlingene fra 1964 og 1981. De to sitatene er fra minneoppgave 81Aust-Agder23 og 81Akershus49.

7 Morgenbladet 16.05.14, «Jubilæums-Utstillingen Aapnes».

8 Social-Demokraten 14.05.14, «Norges Jubilæumsutstilling».

Hambro var en offentlig figur og sørget over at Jubileumsutstillingen hadde forsvunnet ut av norsk offentlig samtale, men rundt ham levde den videre, i minnet til dem som hadde besøkt den. I 1964 og 1981 ble det samlet inn minneberetninger fra nordmenn, og Jubileumsutstillingen var blant begivenhetene de hyppigst fortalte om.6 «Jubileumsutstillingen i Kristiania var da også noe storslagent, – den var virkelig det.

Og selv jeg som 13-åring oppfattet det som noe ganske enestående, dette de hadde fått til der på Frogner. Hus og tårn og veier og blinkende vann gjorde det så eventyrlig alt sammen.»

Slik var inntrykkene til en som dro fra Akershus som tenåring i 1914 for å oppleve Jubileumsutstillingen. Denne og mange andre beretninger formidler en storslagen opplevelse, noe «kolossalt», «vældig», «enestående», noe man «ikke hadde sett maken til». En besøkende som reiste fra Øst-Agder, skrev at det hadde vært «… en opplevelse for livet å se alt det interessante utstillingen hadde å by på».

I avisdekningen av utstillingens åpning finner man også vitnesbyrd om førsteinntrykket den kunne gjøre: Utstillingen var «noget en aldrig vil glemme», ifølge Morgenbladet.7 I tillegg kunne journalistene formidle hvordan det enestående ved opplevelsen av utstillingsterrenget gjorde det krevende å sette ord på den. «Man savnet en bakgrund i dagliglivet, hvorfra man kan hendte de tilvandte og kjendte begreber til sammenligning og klassifisering av den forunderlige utstillingsby», skrev avisen Social-Demokraten.8 Utstillingens dimensjoner, arkitekturen, det gjennomdesignede utstillingsområdet, de rekordstore menneskemengdene: Alt sammen

56—57

1 Inngangen

I de siste maidagene før Jubileumsutstillingen åpnet, gikk Karl Johan og sentrumsgatene tett med mennesker. Fra Slottet, Stortinget og husene på Karl Johan hang det flagg. En jevn strøm av mennesker vandret gjennom gatene, oppstemte grupper av ungdommer drev rundt, og kafeene var fulle. De mest pengesterke fór opp og ned hovedgatene i biler. Sammenstimlingen av feststemte nordmenn fra forskjellige landsdeler og sosiale lag satte preg på byen. Avisene var opptatt av å sette ord på det som skjedde, og publiserte stemningsskildrende artikler. «Gaden var ikke længer vor egen», skrev Aftenposten, «Fremmede ansigter, fremmede tungemaal, en fremmed stil over kvinder, som vuggede sine toiletter over dens asfalt.» Journalistene skrev om hvordan den forestående utstillingen skapte «feber» i byen. Da utstillingen var åpnet og menneskemengdene for alvor kom i bevegelse vestover mot Frogner, skulle det motsatte skje med Kristiania sentrum: Bygatene ble uvant stille, utstillingen tappet dem for folk.

Allerede dagen før åpningen hadde det vært en betydelig utfart vestover av mennesker som prøvde å få et glimt av utstillingsanlegget fra Kirkeveien, gjennom gittergjerdene. Noen avisreportere hadde lagt turen innom utstillingsområdet dagen før åpningen og avlagt stemningsrapporter. Det hadde blitt arbeidet på spreng, hele dagen og utover natten, for at utstillingen skulle bli ferdig. Journalistene beundret virkningen av mange og sterke elektriske lys som speilet seg i Frognerdammene, de lyttet til lydene av generalprøver i Fornøielsesavdelingen, musikk fra lirekasser og maskinlåt fra karusellen som ble prøvekjørt. Siste strøk maling ble lagt på, sand ble strødd på gangveiene, blomster ble plantet i bed, overalt var det stillaser, planker og emballasje. Henimot klokka to om natten kunne man se skyggene av menn som arbeidet på Industriavdelingen i lyset fra medbrakte lamper og lykter mellom kasser og montere.

På selve åpningsdagen 15. mai begynte tilstrømningen til utstillingen allerede fra tidlig om morgenen. Igjen var journalister på stedet, og beskrev hvordan mengder av utstillingspersonale inntok arbeidsplassene sine i utstillingen. Norske flagg sto på rad nedover langs den nylig utbedrede og utvidede Kirkeveien og skapte Neste oppslag: Fra utstillingens inngangsområde.

Foto: Eyvind Botolfsen.

Inngangen

58—59

Inngangen

en festlig ramme rundt de stadig flere menneskene som strømmet nedover mot inngangen utover morgenen og formiddagen. Journalistene framhevet antallet av menn i kjole og hvitt og kvinner i vakre kjoler. De lot seg også fascinere av selve folkemylderet, menneskemengdene som ség nedover Kirkeveien og hopet seg opp foran hovedinngangen. Frognertrikken gikk full med borgere fra Oslos vestside, og Majorstutrikken kom med arbeidere fra østkanten.

Trikker, biler og vogner strevde seg sakte gjennom folkemylderet i gata.

Da klokka ble ti, var det blitt nesten umulig å krysse Kirkeveien for bare folk og kjøretøyer. I trengselen gned ivrige besøkende frakkeermene borti utstillingsgjerder med ennå fersk hvitmaling.

Seksti mann uniformert politi og gardister holdt kontroll på mengdene, under personlig ledelse av politimesteren.

To kjempestenger med norske flagg hjalp til med å vise hvor hovedinngangen var. Der var tre betalingsporter plassert. Billettprisen for ett enkelt hverdagsbesøk var én krone for voksne og 50 øre for barn, satt ned til henholdsvis 50 og 25 øre på søndager og helligdager. Partoutkort for hele utstillingstiden kostet 20 kroner.

Det var moderasjon for dem med årsinntekt på under 3600 kroner, og rabatter for skoleklasser, militære, arbeiderforeninger og arbeidsgivere som sendte minst 10 av sine arbeidere med familie til utstillingen. Stor vekt ble lagt på å tiltrekke arbeiderklassen; egne ordninger var tilgjengelige for dem som var med i arbeiderforeninger eller kom som gruppe etter avtale med arbeidsgiveren. Fagforeninger gikk sammen om å sikre medlemmene kvantumsrabatt.

Slike ordninger bidro til at de aller fleste hadde råd til å kjøpe seg ett eller noen få besøk. Partoutkort og dermed ubegrenset tilgang var imidlertid utenfor rekkevidden til de fleste arbeiderfamiliene.

Klokka 11.15 ble portene til utstillingen åpnet for det allmenne publikum. Samtidig forlot de siste hestelassene utstillingsområdet med avfall og tomkasser.

Sammenstimlingen og kødannelsen rundt kassene var tett, men forløp rolig. En reporter fra Verdens Gang var i fronten av menneskemengden da hornsignalet gikk om at utstillingen var åpen:

60—61

Eftersom øieblikket nærmet sig stilnet likesom folk av – dagens eiendommelige høitidelighet la sig som en stille glæde over sindene.

Da saa endelig beskeden kom: Lad publikum slippe ind! gik der som et ryk gjennem mængden. Alle trængte paa for at være blant de første og mangen en vilde sikkert betalt meget for at faa være den første.

De første som slapp inn, var imidlertid kongefamilien. I egenskap av visepresident for utstillingen sto Kristianias borgermester Sofus Arctander ved hovedinngangen og ventet på å motta de kongelige, i spissen for utstillingens presidentskap og administrasjonskomité.

En journalist fra Norske Intelligenssedler var i nærheten og kunne melde at mottakelseskomiteen virket fornøyd og affabel – «eller kanske en smule menneskelig nervøs». Billettkontrollører, gardister fra Slottet og utstillingens eget ordensvern i lyseblå uniformer hadde ryddet vei med sperringer for de kongelige gjennom folkemengden, til inngangspartiet der mottakelseskomiteen ventet.

Rett før klokka 11 kom kongefamilien kjørende i et firspann med hester ned Kirkeveien, gjennom en folkemengde som «stod sort op gjennem den nye Boulevard», som Morgenbladet skrev. Mens publikum ropte hurra og Gardemusikken presenterte gevær, passerte kortesjen med kongefamilien under buene i inngangspartiet.

De skulle gjennom utstillingsområdet, til Sangerhallen og åpningsseremonien.

66—67

2 Åpningsseremonien i Sangerhallen

På slaget elleve, 15. mai 1914, kom kong Haakon inn i Sangerhallen iført admirals­uniform og St. Olavsordenens storkorsbånd, til tonene av Griegs kongekvad. Han ble fulgt av dronning Maud i fiolett kjole, kronprins Olav i hvit matrosdrakt, kongens stab og hoff, utstillingens styre og administrasjonskomité. Alle de 3000 gjestene reiste seg. Til venstre foran, ved siden av kongen og hans følge, reiste Regjeringen og Stortingets presidentskap seg opp. På høyre side bakenfor gjorde landets ordførere det samme, fulgt av representanter for andre lands regjeringer fra konsulater og legasjoner, framstående representanter for norsk kunst og vitenskap.

Bak dem igjen reiste det seg representanter fra «Det utflyttede Norge», fra det norske næringslivet og embetsstanden, sammen med representanter for organisasjonslivet og for arbeiderne. Fridtjof Nansen reiste seg, og Roald Amundsen, og Otto Sverdrup. På en tribune bak podiet der talene skulle holdes, reiste det seg et 90 manns orkester og et kor sammensatt av fem sangforeninger, på omtrent 500 mennesker.

Oppe på tribunen, langs veggen, var plasser reservert for det betydelige oppbudet av pressefolk, fotografer og en kinematograf.

Til åpningen var det utstedt nesten 200 pressekort. Pressens dekning av åpningsseremonien 15. mai var ytterst detaljert, i regelen respektfull, ikke sjelden entusiastisk. Den utsendte fra Norske Intelligenssedler kan stå som eksempel. Journalisten begynte med å prise den prominente forsamlingen og Sangerhallen, en ettroms trebygning med sperreloft, glasstak og hvitmalt interiør som var laget særskilt for utstillingens store seremonier: Den store festhal var smukt og stilfuldt dekoreret med elektrisk lys og alt hvad byen eier av fint og autoritativt paa politikens og kunstens og næringslivets og selskapslivets områder.

Også Dagbladet trykte en nøktern og detaljert beskrivelse av seremoniene, men i tillegg kom de med en artikkel signert «Ali Baba». Der var tonen småfrekk og respektløs, i tråd med det som var avisens profil allerede i 1914. Artikkelen begynte med en syrlig Neste oppslag: Utsikt over åpningsseremonien i Sangerhallen, sett fra korets tribune. Legg merke til kongefamilien på forreste rad til høyre i bildet.

Ă…pningsseremonien i Sangerhallen

68—69

70—71

kommentar til de heller ugunstige plassene journalistene var blitt tildelt, «Forsvarlig gjemt bak velvoksne kaktus, tæt sammenpresset blandt medlæmmer av den periferiske journaliststand».

Handelsminister Kristian Friis Petersen tok ordet som første taler: Den utstilling, som idag skal aapnes her i rikets hovedstad, er et led i mindefesten for vor frie forfatning. Utstillingen har fra først av faat støtte av statsmagterne, og Stortinget har efter Regjeringens forslag bevilget ret betydelige beløp, for at den kunde bli sat i verk.

Det er derfor med glæde statsmagterne ser den store tilslutning som dette foretagende maatte møte rundt om i vort land …

Petersen gikk rett til kjernemotivene for utstillingen: det å feire den nasjonale selvstendigheten, og det å lage en arena for nasjonal samling. Ali Baba og Intelligenssedler var begge positive til talen, som ifølge siste ble «fremført med sterk stemme og virkningsfuld naturlighet». Intelligenssedler uttrykte også sin anerkjennelse over talen til utstillingens øverste leder Torolf Prytz. Han gikk blant annet gjennom alle utstillingens avdelinger, som det hadde stått atskillig om i avisene fra før. Ali Baba kommenterte at det var en utakknemlig oppgave å fortelle folk det de visste fra før.

Så var det tid for åpningsseremoniens stort anlagte, kunstneriske innslag: en kantate spesialskrevet for anledningen, med musikk av Christian Sinding og tekst av Niels Collett Vogt. Musikken var storlinjet og dramatisk, holdt i en senromantisk stil. Verken den eller teksten har fått noe langt etterliv i norsk litteratur- eller musikkhistorie. Ved kantatens begynnelse ble landet fra 1814 beskrevet som «ødslig og vanstelt», og som et «forfrossent barn». Verket var så lagt opp som en feiring av utviklingen Norge hadde gjennomgått på 100 år, fram til det å være en selvbevisst nasjon på egne bein, det hele framstilt som en vei fra mørket til lyset, fra vinteren til sommeren. Collett Vogt hadde også noe å si om måten nordmennene hadde fått til alt dette på. «Mit Folk, o, mit Folk, bøi dig ind mot dig selv – først da vorder mer du end Døgnlivets Træl.» Kantatens tekst Karikaturtegninger fra Veslefrik: 23.05.14, «Fra Udstillingens Aabning» (øverst), 19.05.14, «Veslefriks Uge-Revy» (nederst).

Åpningsseremonien i Sangerhallen

72—73

talte høystemt om en 100-årig utvikling som hadde kommet ved at nordmennene fant en styrke til frigjøring og utvikling innenfra, i eget folk og i selve det norske. Intelligenssedlene meldte om «sterk og langvarig bifald».

Dagbladets Ali Baba sa ikke noe om kantaten, men brukte isteden plass på å kommentere hvordan sidemannen var komisk opptatt av å bruke lommetørkleet til å beskytte stivetøyet mot stolen. Dette var tydelig nok en anledning for den virkelige finstasen, og for det elementet av statuskonkurranse som fulgte med. «Saavidt vites ble ingen fjærnet fra lokalet paa grund av sit antræk», skrev Ali Baba med det som nok var en referanse til statuskonkurransen, kanskje også en antydning om at ikke alle var korrekt kledd. Mellom 100 og 150 arbeiderrepresentanter var invitert. For dem var det ikke enkelt å overholde arrangementets krav om «galla», altså snippkjole med slips. Arbeiderpartiets avis Social-Demokraten mente at mange av ordførerne fra rundt i landet neppe eide annet enn vanlig pene søndagsklær heller, og kalte gallakravet for en «dumhet».

Etter kantaten gikk kong Haakon fram og sa disse ordene: Hermed erklærer jeg den norske jubileumsutstilling i 1914 for aapnet. Jeg uttaler de bedste ønsker om, at den maa bli til held for vort folk og vort land.

Som avslutning trådte så skuespiller Johan Fahlstrøm fram foran tribunen og deklamerte «Ja, vi elsker». Programmet stipulerte at publikum skulle stemme i på siste vers, og det gjorde de, sammen med orkesteret og koret. Avisene var enige om at dette var seremoniens følelsesmessige klimaks. Ali Baba holdt riktignok på sin ironiske tone: «Og Fahlstrøm, aa, hvor godt Fahlstrøm liker ‘Ja, vi elsker’, den han smurte et tykt lag av knaldpatriotisme over!»

Men Intelligenssedler var nok mer på lag med flertallet da avisen karakteriserte sluttinnslaget som «den stemningsfuldeste og vakreste avslutning». Noen dager senere publiserte samme avis en kommentar som ytterligere understreket de inderlig patriotiske følelsene framføringen av «Ja, vi elsker» hadde vakt: Over: Karikatur fra Hvepsen 23.05.14, «Ja vi elsker».

Neste oppslag: Fra Sangerhallen, under Torolf Prytz’ tale ved åpningsseremonien.

Ă…pningsseremonien i Sangerhallen

74—75

76—77

Vi visste godt at vi elsket dette landet, og at vi kunne ofre noget for det. Men da – da kjendte vi, at vi elsket det over alle grænser, og kunne ofre mer end livet for det.

Om kvelden den 15. var det festbankett. Også den fant sted i Sangerhallen, og også den startet opp da kongen og hans følge ankom. Det skjedde kl. 20, mens Marinens musikkorps spilte «Kong Haakon den 7. honnørmarsch». Sangerhallen var pyntet med tallrike blomsterarrangementer, og på langbordene sto oppsatser med blomster og frukt. Flankert av alle representantene for Norges samfunns- og næringslivseliter satt de kongelige for enden av i alt 36 langbord, foran 1500 gjester. Noen av dem var innbudt, andre betalte for sin kuvert. Også her ble en serie taler framført, blant andre av kongen selv, stortingspresident Jørgen Løvland, statsminister Gunnar Knudsen og Kristianias ordfører Hieronymus Heyerdahl. «Norrønakvadet» og «Norges Høitidsstund er kommen» var blant sangene som ble avsunget, og gjestene satte til livs skilpaddesuppe, avkokt laks, en «saltrett», kylling, is, kaker og frukt. Det ble servert sherry, rødvin, øl, sjampanje og mineralvann til en pris av kr 17,50 per kuvert. Avisene meldte om entusiastisk bifall for talerne, om det Intelligenssedler kalte «stærk stemning», om mange skåler som ble foreslått og utbrakt. Dagbladet fortsatte sin syrlige sidekommentering: «Direktøren fra en bekjendt dynamitfabrik eksploderte allerede tidlig av begeistring efter hver tale.» De innbudte hadde tre sigarer ved sin kuvert, mens de som betalte selv, måtte klare seg uten.

Meny for festmiddagen under åpningssermoniene.

80—81

3 Hovedpromenaden

De første ordinære besøkende ble sluppet inn på utstillingsområdet ett kvarter etter at kong Haakon hadde entret Sangerhallen.

Fotografier tatt av inngangsområdet gir et inntrykk av hva som møtte dem. Foran strakte den 25 meter brede Hovedpromenaden seg framover til Frognerdammene, med utstillingsbygninger på hver side. Tette plener og blomsterbed med mengder av nylig plantede tulipaner og snorrette kanter løp langs promenaden og ga området et parkmessig preg. Hvite benker, små amoriner, lysbærere og en drikkefontene var plassert rundt omkring. Tvers over plassen gikk en pergola som det hang begoniaer fra. Et vannspeil i midten av promenaden lagde et kvadrat i blått. Rundt der var det tett med grønt og blomster i mange farger. Rundt der igjen lå de store hvite flatene som utgjorde Kristiania bys paviljong, Pressens paviljong, bygningene for Husflidsavdelingen og Stat- og kommuneavdelingen. Rett forut fra inngangspartiet, på andre siden av den tverrgående pergolaen, lå Frognerdammene med sine hvite svaner og gressbakker.

Journalistene framhevet kontrastene til byen på andre siden av hovedinngangen: Der Kristiania var skitten og rotete, var utstillingen velholdt og oversiktlig. Byen var hverdagslig, utstillingen var festlig. Ellers vitner avisoppslagene om at det ikke var lett å sette ord på opplevelsen. Flere formidlet følelsen av å være hensatt i en annen verden. «Det er som man befinder seg i en fremmed by», skrev Norske Intelligenssedler. Social-Demokraten grep etter eventyrmetaforikken, som allerede var veletablert i omtalen av utstillingen, og etter eksotiske referanser. Avisen beskrev et … omraade, hvor en egenartet, en litt eventyragtig stemning raader.

Man savner en bakgrund i dagliglivet, hvorfra man kan hendte de tilvandte og kjendte begreber til sammenligning og klassifisering av den forunderlige utstillingsby. Den mysteriøse stemning fra den østerlandske fortelling om Aladdin og hans forunderlige lampe bemægtiger sig en, naar man staar mellem søileganger blandt intenst hvite bygninger med kobbertaarn, som glimrer i vaarsolen.

Neste oppslag: Promenaden sett mot Frognerdammene og Industriavdelingens bygg. Foto: H.C. Neupert.

Hovedpromenaden

I minnenedtegnelser fra besøkende er møtet med utstillingen ofte beskrevet med superlativer: «Kolossal», «veldig», «enestående».

En besøkende fra Akershus mintes utstillingen slik: Jubileumsutstillingen i Kristiania var da også noe storslagent, – det var virkelig det. Og selv jeg som 13-åring oppfattet det som noe ganske enestående, dette de hadde fått til der på Frogner. Hus og tårn og veier og blinkende vann gjorde det så eventyrlig alt sammen.

Noe av forklaringen på at utstillingsområdet opplevdes som så imponerende og ukjent å stige inn i, var at det var gjennomplanlagt i en så stor skala. I sine hovedtrekk var Jubileumsutstillingen bygd opp rundt enkle geometriske former. En rett linje dannet aksen fra hovedinngangen fra Kirkeveien, langs Hovedpromenaden og over broa ved Frognerdammene, til Industriavdelingen. Linjen skar gjennom en ellipse dannet av promenaden som gikk rundt dammene. De store og enkle, landskapsformende grepene ga vide og uhindrede utsyn langs promenadene og til utstillingens mest imponerende bygninger. I 1914 hadde Norge en såpass kort og begrenset tradisjon for urban planlegging at nordmenn som manglet reiseerfaring utenfor landet – og det gjorde det store flertallet – rett og slett ikke ville ha sett byplanlegging gjennomført i så stor skala. Arrangørene kalkulerte med at mindre enn 5 prosent av Norges befolkning kunne påregnes å ha sett en «ordentlig utstilling».

Arkitekturen hadde naturlig nok en stor del av æren for inntrykket utstillingsområdet ga. De som kom inn hovedinngangen, befant seg med en gang i et bygningsmiljø tegnet av arkitekten Adolf Jensen. Alle disse bygningene var i tre, men så ikke slik ut.

I likhet med utstillingens sjefsarkitekt Henrik Bull brukte Jensen hvitpussede flater på forskalingsbord eller spiler og netting – såkalt imitert betong – til å skape slette, hvite fasadeflater. Det var noe visst kulisseaktig ved disse fasadene som ble bemerket i avisdekningen. Samtidig var de store, hvite flatene effektfulle, og Jubileumsutstillingen ble omtalt i rosende vendinger som den «hvite byen». Uttrykket røpet inspirasjon fra utlandet: Betegnelsen

84—85

ble brukt på verdensutstillingen i Chicago 1893, og senere både på Stockholmsutstillingen i 1909 og på utstillingslokalitetene White City i London. Bull og Jensen brukte klassiske stilelementer for å oppnå en streng enkelhet og den moderne jugendstilen når de ville ha en svungen, avrundet effekt. Resultatet var en arkitektur som ble rost for å være stilren og moderne – men som noen samtidig mente hadde et «unorsk preg», som Aftenposten formulerte det.

Andre deler av utstillingen hadde et mye sterkere preg av norsk tradisjonell byggeskikk, slik at anlegget som helhet befant seg et sted mellom det norske og det internasjonale, det tradisjonelle og det moderne.

Ett element passet ikke inn i det ellers imponerende førsteinntrykket. Gunnar Utsonds bronseskulptur «Helhesten» var plassert midt på hovedpromenaden, høyt oppe, med baksiden vendt mot de som kom inn hovedinngangen. Skulpturen forestilte Nanna og Balder, to figurer fra norrøn mytologi som sendes ned i helvete på en hest. Én ting var selve det nokså dystre motivet, som virket malapropos der skulpturen sto, en annen var plasseringen. Det var vanskelig å se både Nanna og Balder, men svært lett å se bakenden på hesten. Avisene og ikke minst vittighetsbladene fikk mye ut av dette. «Rumpepanorama», kommenterte Social-Demokraten kontant.

Utover ettermiddagen 15. mai ble utstillingen stadig mer full av besøkende. Serveringsstedene hadde åpnet, og folk trengte på.

Bodegaen ved Frogner Hovedgård ble snart smekkfull. Det samme gjaldt Folkerestauranten ved Maskinhallen, der en vaktmann måtte stå og holde på dørene for at folkemengden ikke skulle velte inn. Området rundt dammene var tettpakket av mennesker. Mot kvelden kom illuminasjonen på, den lyste spektakulært opp promenadene, bygningene og menneskene. Morgenbladets utsendte var blant dem som gikk ute i kvelden på utstillingsområdet og lot seg fascinere over kombinasjonen av elektriske lys og mengdens bevegelse: «Man sværmet blant de brede Terrasser, paa Skogbrukets Fjeld eller nede ved Broen hvor Kaskaden bruser over en Rad elektriske Blus.»

Neste oppslag: Utsikt over promenaden mot Kirkeveien, sett fra taket på Husflidsbygningen. Inngangen i bakgrunnen.

Hovedpromenaden

86—87

Hovedpromenaden

88—89

Så ble raketter, soler og bengalske lys fyrt av med knitring, fresing og drønn over hele utstillingsanlegget. Foran Hovedrestauranten var det tent bål. Sammen med fyrverkeriet speilet ilden seg i dammene og ble beundret av menneskemassene på promenadene og broa. Verdens Gangs medarbeider skaffet seg overblikk over skuet og kommenterte at han aldri hadde sett så mange flosshatter på ett sted før: «Promenaden rundt dammen var som en skinnende flate av flosser.»

Den siste begivenheten denne første dagen av utstillingen fant sted da mørket rundt østbredden av Frognerdammene ble opplyst med ordene «Norge 1814–1914» i ildskrift, til hurrarop fra folkemengdene. Da det halvtimeslange fyrverkeriet var slutt en halvtime før midnatt, drev mengdene gradvis ut av anlegget. De siste trikkene fyltes til randen, og det ble rift om drosjene.

Til høyre: Gunnar Utsonds «Helhesten». Foto: H.C. Neupert.

Neste oppslag: Promenaden sett mot Kirkeveien. Stat- og kommunebygningen til venstre. Foto: H.C. Neupert.

Hovedpromenaden

94—95

238—239

14 Tårnene

De to store tårnene på Jubileumsutstillingen var tomme. Det vil si: I østre tårns annen etasje var det spisesal, og i vestre tårn fantes et trappeanlegg og en plattform øverst. Det ga utstillingspublikummet mulighet for et besøk med panoramautsikt, 126 trappetrinn og 50 meter over bakkenivå, mot en egen billettavgift. Men for det meste var det ingenting i dem. Tårnene var bygd for å være et sted å se utsikten fra, og for selv å være en utsikt som kunne beundres. De var sentralt plassert i den nordøstlige enden av en sentralakse som gikk tvers gjennom Frognerdammene, krysset broa og hadde Maskinhallen i sin andre, sørvestlige ende. Tårnene var del av et større bygningskompleks tegnet av August Nielsen og Rudolf Emanuel Jacobsen, med serveringssteder og selskapslokaler. Mellom tårnene gikk en buegang, også den en rent dekorativ konstruksjon som var et virkningsfullt bildemotiv, og et stemningsfullt sted å betrakte Frognerdammene fra. Øverst hadde tårnene kapper av bronse som glimtet i sola. Når noe skulle markeres, hang det lange, smale bannere i det norske flaggets farger fra de to tårnene og svingte i brisen.

Tårnene var synlige over hele utstillingen og fungerte som orienteringspunkt for de besøkende. De to tårnene var utstillingens kanskje hyppigst avbildede motiv – fotografert gjentatte ganger for postkort, bildemapper og andre trykksaker, filmet, tegnet og malt.

Etter hvert ble tårnene noe av et visuelt emblem for utstillingen.

Karikaturtegnere og fotografer plasserte dem gjerne i bakgrunnen for å formidle effektivt hva slags sammenheng motivet sto i. Etter hvert som disse medieproduktene ble spredt omkring i landet, ble tårnene synlig langt utover parkens og Kristianias grenser. De ble et emblem også i en nasjonal sammenheng, de kom til å representere det punktet på Frogner som hele landet orienterte seg mot i 1914.

Tårnene var utstillingens høyeste konstruksjoner. Derfra hadde de besøkende panoramautsikt over både det nære og det fjerne – fra de hvite svanene i Frognerdammene til menneskemengdene på promenadene, og til utstillingens bygningsmasser som strakte seg utover i alle retninger. Bakenfor var bebyggelsen på Frogner synlig, på dager med klarvær også Kristianiafjordens slake åser. Det var en utsikt egnet til å hensette betrakteren i undring over hvor stor Neste oppslag: De to tårnene, sett fra sørsiden av den nedre Frognerdammen. Foto: A.B. Wilse.

Tårnene

240—241

Tårnene

242—243

utstillingen var, og hvor tallrike menneskene som svermet der nede var. Det samlede overblikket og avstanden til det hele inviterte til en følelse av kontroll og oversikt, slik også utstillingsarrangørenes skriftlig og visuelt tilrettelagte informasjon om utstillingen gjorde.

Samtidig er det noe visst svimlende med denne typen utsikt som går fra det vertikale til det uendelig horisontale. Filmsekvensen tatt av byrået Fram Film fra det vestre tårnet er en såkalt panorering, der kamera beveger seg fra venstre mot høyre langs horisonten og tar inn utstillingen i et iallfall hundre og åtti graders langsomt sveip.

I et slikt bevegelig panorama, fanget inn så å si med en avgrunn under, blir det avbildede utstillingsområdet også noe man dras mot, nesten som om man fløy langsomt over det. Slik Jubileumsutstillingen var laget for å være et unikt sted og en unik helhet, tilbød tårnutsikten et unikt perspektiv, den syntes å gjøre det mulig å ta hele utstillingen inn i ett svimmelt sveip. På mange måter var tårnene en mindre variant av Eiffeltårnet, som ble bygd til Verdensutstillingen i Paris i 1900. Som de to tårnene manglet Eiffeltårnet noen egentlig bruksfunksjon. Det var en konstruksjon laget for å bli sett på og sett fra. Roland Barthes har påpekt denne dobbeltheten ved Eiffeltårnet, som han kaller et sted der «man kan føle seg avsondret fra verden og samtidig som eieren av en verden».

Det finnes mange forsøk i verdensutstillings-tradisjonen på å oppnå panoramisk og svimlende oversikt. Noen foregikk via høye bygninger, andre gjennom medieteknologier som dioramaene, og andre igjen var ballongferder over utstillingsområdene. Blant annet ble Stockholmsutstillingen i 1897 beskrevet via én ballongferd der en journalist var med, og en annen der en fotograf hang ut av ballongen og tok bilder av utstillingsområdet i fugleperspektiv. Noe lignende fant sted på Jubileumsutstillingen, i regi av Utstillingsavisen. 21. juli gikk en av avisens medarbeidere inn i kurven på en ballong, steg opp, drev over utstillingsområdet, kom helskinnet ned og skrev en artikkel med tittelen «Utstillingen i fugleperspektiv. ‘Utstillingsavisen’ opsender en medarbeider for at kontrollere kartet i føreren.»

Journalisten formidlet en viss nervøsitet over å være så mange meter over bakken, men i reportasjen lå vekten på kontroll og overTil venstre: Parti av tårnbygget.

Neste oppslag: Panoramisk filmsekvens over utstillingsområdet sett fra vestre tårn. Foto: Hans Berge.

Tårnene

244—245

Tårnene

246—247

Fra Utstillingsavisen 01.06.14 sikt. Journalisten formidlet oppdraget han hadde fått, med en viss humoristisk distanse som en kontroll av påliteligheten til «føreren» over utstillingen, som Utstillingsavisen drev stadig reklame for.

I artikkelen beskrev journalisten rapsodisk hvor vakker og storfølt utstillingen var, før oppdraget hans krevde oppmerksomheten: Vor flyvende medarbeider vækkes med et av sine poetiske betragtninger. Han famler i lommen efter føreren – den g u l e –; det var jo for at kontrollere d e n, han var sendt herop. Han utbreder det lille landkart i gondolen og sammenligner det med det store. Det ligner paa en prik! Enhver luftfart er overflødig! Kjøp bare «føreren»!

Journalisten kunne gå inn for landing, trygg på at kartet stemte overens med terrenget.

Tårnene var blant de bygningene på Jubileumsutstillingen som mest lignet en tom kulisse. Paradoksalt var tårnene også blant de bygningene som tok lengst tid å fjerne. Planen var å sprenge tårnene i stykker med dynamitt 17. mai 1915, la en kinematograf forevige begivenheten og selge billetter til dem som ville komme og se på. Armeens ingeniørvåpen var hyret inn for å forestå sprengningen. Det var forhåpninger om at 10 000–12 000 mennesker skulle komme og oppleve musikk, kanonsalutter og så selve sprengningen av tårnene. Avtale om rettigheter ble gjort med et kinematografselskap, men sprengningen ble ikke noe av. Man hadde nettopp hatt et svare strev med å få revet Industriavdelingens bygning, som viste seg å være atskillig mer robust enn hva det foreløpige formålet skulle tilsi. Bygningen måtte ned gradvis og med mye strev, til skuffelse for dem som ville se bygningen falle spektakulært over ende.

Også rivingen av tårnene endte som en gradvis affære, der ett og ett bygningselement ble fjernet. Ikke før i september 1915 var de to tårnene helt fjernet fra Frognerjordene.

«Byen med de tvende taarne.»

Kristiania er ikke genert av nogen overflod av tinder og taarn.

Det vilde være i høi grad upassende og ilde anbragt, om vi forsøkte at opkalde byen efter vor nabo paa den andre siden Skagerak: byen med de skjønde taarne. Vi har kun et taarn, Uranienborg kirkes. Som en lanse staar det ved dag og ved nat og peger høit over byen. Slottet med sin dominerende beliggenhet s k u l d e hat tinder og spir, men pengene strak ikke til. Og saaledes er det vel gaat med de fleste bygverk i vor kjære by. Vi hadde nok med at skaffe os tak over hovedet: Hytter og hus og ingen borge.

Men saa kom utstillingen og avhjalp ogsaa her et savn. De to vakre taarn paa Frogner er blit utstillingens symbol. Det er dem vore tanker samler sig om, naar vi skal danne os et billede av utstillingen. Og naar utstillingen engang er sunket i grus, naar Frogner atter bare er Frognerjordet og al musik og menneskelarm er forstummet heroppe, naar vi unger begynder at bli gamle og forsøker at dra til mindes den store utstilling i det herrens længst forsvundne jubelaar 1914 – da vil vi huske de tvende taarne. De vil da som nu staa som centrum og støttepunkt for vaar tanke. Med vemod vil vi huske at byen engang eiet tvende smukke taarne. De levet kun en stakket tid, og nu er byen saa taarnløs som aldrig før.

Neste oppslag: Fra broa mellom de to tårnene. Foto: Eyvind Botolfsen.