Botanisk hage 1814-2014. Historien om en hage

Liv Borgen

BOTANISK HAGE 1814–2014 Historien om en hage FOTOGRAF: GURI DAHL

kolumnetittel | 3

INNHOLD FORORD | 7

1 2 3 4 5 6 7

BOTANISK HAGE – LEVENDE PLANTER PÅ UTSTILLING | 27

BOTANISK HAGES FØRSTE ÅR | 1814–1844 | 45

EN INSTITUSJON TAR FORM | 1845–1892 | 90

EN HAGE I STORBYEN | 1893–1939 | 139

KRIG OG GJENOPPBYGGING | 1940–1975 | 219

ENDRING OG UTVIKLING | 1976–2014 | 269 BYGNINGENE I HAGEN | 293

APPENDIKS | 293

kolumnetittel | 5

1 8

3

2

9

MONRADS GATE

FORORD

GA TE

10

S’

BOTANISK HAGE PÅ TØYEN

SA R

1 INNG. UTSTILLINGER, MUSEUMSBUTIKK

11

2 COLLETTS HUS 3 BRØGGERS HUS 4 LIDS HUS 5 PALMEHUSET, VEKSTHUS 6 VICTORIAHUSET, VEKSTHUS

4

7 5 16

19

7 TØYEN HOVEDGÅRD 8 ADMINISTRASJON 9 OLDEMORS HAGE

12

6

15

10 PILEHAGEN 11 SYSTEMATISK HAGE 12 DUFTHAGEN

13

13 RØD- OG SVARTELISTEBED

JE

14 URTEHAGEN

NS

15 FJELLHAGEN

BJ

16 SKANDINAVISK RYGG

14

S

KE

EL

17

17 SLÅTTEMARK 18 OSLORYGGEN

18

TE GA

19 VIKINGHAGEN 20 PIKNIKPLEN

20 N

YE TØ

6 | kolumnetittel

A AT

G

Botanisk hage ble grunnlagt på Tøyen i 1814 og har tilhørt Universitetet i Oslo (UiO) helt siden starten. I dag er Botanisk hage en av seksjonene ved Naturhistorisk museum (NHM), og boka om hagens historie er et ledd i NHMs markering av 200-årsjubileet på Tøyen. I årenes løp har brokker av hagens historie stått på trykk, men historien har aldri blitt presentert i sin helhet.

200-årsjubileet er derfor en egnet anledning til å gi en samlet oversikt over hagens historie.

Botanisk hages jubileum har ikke samme dimensjon som grunnlovsjubileet i 2014. Men både grunnlovsjubileet og hagejubileet henger sammen med nasjonsbyggingen på begynnelsen av 1800-tallet. Styrking av landets jord- og hagebruk var en av hjertesakene til det Kgl. Selskab for Norges Vel, grunnlagt i 1809. Medlemmene tilhørte landets elite og var pådrivere for opprettelsen av både landets første universitet i 1811 og landets første botaniske hage tre år senere, og mange deltok på Eidsvoll da den norske grunnloven ble skrevet.

Naturvitenskapene sto sterkt da universitet ble opprettet, og et viktig formål var å fremme norske næringsinteresser. Med kunnskap skulle landet bygges, og den norske eliten forventet at naturvitenskapene skulle bidra til framgang for land og folk. Interessant nok var en botanisk hage med i universitetsplanene helt fra starten av. Botanikk ble nemlig ansett som svært viktig for å oppnå forbedringer i landets jord- og hagebruk og finne fram til nye nyttevekster. Den botaniske hagen skulle derfor ha både vitenskapelige samlinger og drive økonomiske dyrkingsforsøk, og hagens første bestyrer, Christen Smith, ble utnevnt som professor i botanikk og «statsøkonomi» og pålagt å undervise i både botanikk og landbruksfag.

Sentrale oppgaver for Botanisk hage har siden vært å tilrettelegge hagens samlinger for forskning og undervisning i botanikk på universitetet. De første hundre årene ble undervisningen gitt til medisinerne og deretter til realistene, og en viktig oppgave ble å utdanne lærere i biologi til skoler, høyskoler og universiteter. Også norsk hagebruk har nytt godt av ekspertisen i Botanisk hage, og mange gartnere har fått sin utdannelse her. Men i årenes løp har oppgavene endret seg. Økonomiske dyrkingsforsøk har forsvunnet fra agendaen, mens bevaring av biologisk mangfold – både truede planter i norsk flora og gamle hageplanter – har blitt en ny oppgave. Dermed bidrar Botanisk hage til å bevare det biologiske mangfoldet i vår del av verden og til å bevare den norske hagekulturarven.

I tillegg tilfredsstiller Botanisk hage menneskers behov for kontakt med grønn natur, og i alle år har hagen fungert som park og rekreasjonsområde for byens befolkning. Mange, ikke minst på østkanten, har hatt stor glede av denne grønne oasen i Oslo, både som et sted å nyte skjønnhet og ro og som et sted å lære om plantelivet i Norge og verden for øvrig. I 2013 var det 709 000 besøkende innenfor portene. Slike besøkstall gjør Botanisk hage til en viktig kommunikasjonsarena for botanikk og hagebruk og en viktig arena for rekruttering av barn og unge til realfagene.

Hagen er også et levende kulturminne og en viktig del av vår kulturhistorie. Den eldste delen har mange spor etter det opprinnelige hageanlegget for 200 år siden. Å vandre rundt i Botanisk hage er derfor ikke bare en vandring i naturhistorien, men også i kulturhistorien. Hagen inngår nå i Landsverneplanen til Kulturdepartementet og er foreslått fredet.

forord | 7

Boka har sju kapitler. I kapittel 1 presenteres hagen. Her er det lagt vekt på å vise hvilke oppgaver hagen og hagens ansatte har, og hvordan oppgaver og mål har endret seg over tid. I kapitlene 2–6 kan vi følge hagens historie i mer detalj fra starten i 1814 og fram til i dag. I siste kapittel, kapittel 7, er det Tøyen hovedgård og museumsbygningene og deres historie som presenteres. Alt som angår arkitektur og stilhistorie i dette kapitlet, er skrevet av kunsthistoriker Bjørn Vidar Johansen. Gjennom hele boka går det i tillegg an å følge fotograf Guri Dahls dokumentasjon av hagen gjennom et helt år. Leggene med fotografier er hennes visuelle tolkning av Botanisk hage. Hun har også vært en tur innom Botanisk museum og latt seg fascinere av samlingene der, ikke minst objektsamlingen som en av hagens bestyrere, Frederik Christian Schübeler, begynte å bygge opp på 1850-tallet.

Framstillingen er hovedsakelig basert på trykte, skriftlige kilder. En av hovedkildene har vært universitetets fyldige årsberetninger om hagen som utkom i årene 1840–1960. Ut året 1882 g jaldt beretningene et kalenderår. Årsberetningen for 1883 går fram til 1. juli 1884.

Deretter dekker årsberetningene – og budsjettene – et «skoleår», fra 1. juli til 30. juni året etter, og det har ikke alltid vært mulig å fastslå hvilken tid på året – og dermed hvilket år – en begivenhet har funnet sted. I årene 1980–2008 ga Botanisk hage og museum ut egne årsberetninger. Det foreligger ellers et rikt tilfang av litteratur. Blant annet er det utgitt tykke, to-binds verk i forbindelse med universitets 100-årsjubileum i 1911 og 150-årsjubileum i 1961, og i forbindelse med UiOs 200-årsjubileum i 2011 ble det utgitt hele ni bind.

Noe av hagens arkivmateriale er også sjekket, men dette er ikke systematisk gjennomgått. Mye arkivmateriale ligger derfor og venter, dersom noen ønsker å gå grundigere til verks. Den vanskeligste perioden å skrive om har vært historien fra 1960 og framover, både fordi jeg har deltatt i den selv som ansatt ved hagen i over 40 år, og fordi det skriftlige kilde­tilfanget for perioden er mer uoversiktlig enn for tidligere faser i hagens historie.

Helt fra jeg startet å skrive boka, har jeg samarbeidet med Bjørn Vidar Johansen og Anne Vaalund ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) ved UiO. Dette samarbeidet har vært til uvurderlig hjelp. Begge har bidratt med mange nyttige innspill underveis i skriveprosessen, og Vaalund har lest og kommentert mange utkast. Anne Vaalund har også g jort en stor innsats som billedredaktør. Begge takkes varmt for fruktbart og konstruktivt samarbeid.

Takkes må også Nasjonalbiblioteket og Realfagsbiblioteket på Blindern for hjelp med å finne fram til relevant litteratur. Ikke minst må Wenche Hafsal Johansen, Gro Synnøve Lindgaard og Helge Hvidsten ved Realfagsbiblioteket på Tøyen takkes for rask og effektiv hjelp. NHM har stilt arbeidsplass til disposisjon og finansiert trykkingen. Det faglitterære fond har tildelt meg stipend. Både NHM og Det faglitterære fond takkes for denne støtten.

Forlaget Press kom inn på et senere tidspunkt i prosessen. Min redaktør, Trygve Riiser Gundersen, har kommet med gjennomgripende forslag til omstrukturering av teksten og vært en viktig støttespiller i innspurten. Jeg er ham stor takk skyldig for den jobben han har gjort med redigeringen.

Uten hans innsats hadde boka blitt mye kjedeligere! Forlaget har dessuten sørget for at boka har fått en tiltalende grafisk design. Både redaktøren og hele forlaget skal ha stor takk for all bistand.

Jeg må også takke mine kollegaer her på Tøyen som har svart på spørsmål og hjulpet meg med å finne fram materiale til boka, både i arkivene på Tøyen og i NHMs lokaler på Økern, i herbariene på Botanisk museum og andre steder. En spesiell takk går til Oddvar Pedersen på Botanisk museum. Til slutt må jeg få rette en varm takk til min ektemann, Haavard Østhagen.

Ikke bare har han stått for mye av logistikken i heimen i innspurten, men han har også lest ig jennom hele manus og pekt på både språklige og faglige brister. Hjertelig takk, Haavard. tøyen, 10. april 2014 Liv Borgen PRAKTMAGNOLIA | Magnolia x soulangeana, fra magnoliafamilien | ultimo mars

8 | forord

9

SNĂ˜TREBLAD | Trillium nivale | fra giftliljefamilien Melanthiaceae

VINTERKORSVED | Viburnum farreri | ultimo mars

Amuradonis/Adonis amurensis, fra soleiefamilien Ranunculaceae | medio mars

16

VINTERBLOM | Eranthis hyemalis, fra soleiefamilien | medio mars

SOMMERBLOMSTPRODUKSJONEN

foregår i Forsøksavdelingen

SNØKLOKKE | Galanthus rivalis, i påskeliljefamilien Amaryllidaceaea | medio mars

24

1

BOTANISK HAGE levende planter p책 utstilling

B

otanisk hage er vakker året rundt – også når den ligger i vinterdvale med rim og snø på trærne. Men det er g jerne de første vårblomstene vi setter aller mest pris på etter en lang vinter, og våren kommer tidlig i Botanisk hage. Lun beliggenhet og gode vekstforhold var i sin tid avg jørende for beslutningen om å legge hagen til Tøyen. Først ute er trollhasselbuskene.

Virginiatrollhasselen Hamamelis virginiana blomstrer g jerne i januar, mens japantrollhasselen Hamamelis japonica venter til februar.

En busk fra Nord-Korea, vårkorsved Viburnum farreri, er også tidlig ute. Den blomstrer med duftende, rosa blomster på bar kvist i februar-mars. I mars–april lyser matter av europeisk vinterblom Eranthis hyemalis opp som solen selv, og de gullgule blomstene har ofte en hette av snø på toppen. I slutten av april danner de store, kremhvite blomstene hos snømagnolia Magnolia kobus hvite skyer mot himmelen. Andre tidlige vårblomster er vårkrokus Crocus vernus, snøklokke Galanthus nivalis, russeblåstjerne Othocallis sibirica og arter i snøstjerneslekta Scilla. Etter hvert dukker arter i gullstjerneslekta Gagea opp overalt. Det g jør også lerkesporen Corydalis intermedia. Den danner sammenhengende blomstertepper flere steder. Kjente og kjære vårblomster som blåveis Hepatica nobilis, hvitveis Anemone nemorosa og gulveis Anemone ranunculoides springer også ut.

Vårhagen framfor noen er Fjellhagen. Her blomstrer amuradonis Adonis amurensis med store gule blomster før snøen har forsvunnet helt. Litt senere er purpurrøde matter av rød­ sildre Saxifraga oppositifolia en av vårens store skjønnhetsåpenbaringer. Kanadisk blodurt Sanguinaria canadensis slår ut sine kritthvite

2 8 | kapittel 1

blomster en kort periode i månedsskiftet april–mai. Deretter eksploderer blomstringen i Fjellhagen, slik at ingen lenger greier å følge helt med. Fra mai og utover i juni har Fjellhagen fargesprakende innslag av mange ulike planter i blomst, blant annet mange arter og sorter av rododendron. I mai–juni blomstrer nærmere 20 arter av treblad Trillium her. I juli blomstrer alle liljene, og i perioden fra august til langt ut i oktober er det fortsatt mange blomster å beundre, blant annet den sjarmerende lille planten småbladet blårør Cyananthus microphyllus på torvryggen i nedre del av Fjellhagen.

Om våren får trærne i Arboretet – hagens samling av trær og busker – etter hvert et skjær av ulike grønne nyanser. Tidligst ute er den koreanske vårpoppelen Populus koreana nord for Systematisk hage. Den lyser gulgrønn før noen av de andre trærne viser tegn til liv. Kjempepoppelen Populus trichocarpa ved Andedammen sender ut sin eksotiske duft så snart bladknoppene sveller.

Den parfymerer hele Tøyen-området fra slutten av mars til starten av mai. I midten av mai står lønnetrærne fulle av gulgrønne blomster. Blomstene dekker bakken som et teppe når de faller av. Hos ulike arter av kirsebær Prunus og pryd­ eple Malus starter også blomstringen i mai, og den vakre kirsebæralleen fra porten i Sars’ gate springer gjerne ut rundt 17. mai. I slutten av mai blomstrer duetreet Davidia involucrata – også kalt lommetørkletreet – nord for Systematisk hage.

Blomstene er ikke videre spektakulære, men de to hvite høybladene som omgir blomsterstanden, lyser opp og svever som duer – eller vifter som lommetørklær – i vinden.

På Osloryggen er blomstringen på sitt beste midt på sommeren. Her danner blå dragehode

botanisk hage –levende planter på utstilling | 2 9

Dracocephalum ruyschiana, gul krattalant Inula salicina, kremhvit knollmjødurt Filipendula vulgaris og rødlilla blodstorkenebb Geranium sanguineum en vakker fargepallett fra juni til litt ut i juli. I juni begynner peonene å blomstre i Oldemors hage, og utover i juli og august er det et vell av blomster her, blant annet blå iris, gule og brune dagliljer Hemerocallis og rødlilla kattehaler Lythrum. I august og videre utover høsten lyser ulike hvite, rosa og røde fargevarianter av floks og såpeurt Saponaria officinalis opp, sammen med gulblomstrete arter som g jerdesolhatt Rudbeckia laciniata – populært kalt «kyss meg over g jerdet» – og tangutnøkketunge Sinacalia tangutica. Utover sommeren blir også Urtehagen svært frodig, og den er på sitt fineste i perioden fra juli til september.

Når de ettårige sommerblomstene har kommet ut i krukker og rabatter i slutten av mai, danner de et fargerikt innslag hele sommeren igjennom, og de står til frosten setter inn. Syste­matisk hage har også et jevnt blomsterflor g jennom hele sesongen, fra løkplantene begynner å blomstre i april til høstanemone Anemone hupehensis og andre avslutter sesongen. Noen av staudene slutter først å blomstre når snøen kommer. Blant de siste i blomst er alle høst­astersene i Oldemors hage og arter i søteslekta Gentiana og tidløsslekta Colchicum i Fjell­hagen. Når lyset avtar, dagene blir korte og den første frostnatten melder seg, starter en fargesprakende tid i Arboretet. Løvtrærnes blader lyser opp i ulike sjatteringer av gult, oransje og rødt. Når bladene til slutt faller av, er de til glede for ungene, som elsker å boltre seg i løvhaugene. Etter at bladene har falt, kommer den fantastiske arkitekturen i de gamle, majestetiske trærne bedre fram.

Nå er tiden kommet for å trekke i hus. Det er fortsatt blomster å finne i Botanisk hage, men midt på vinteren finner vi dem bare i vekst­ husene. I november pleier mange av orkideene å blomstre i Victoria-huset, og Victoria-vann­ liljen fortsetter å blomstre hele høsten og vinteren.

I februar kan de vakre blomstene hos kamelia Camellia japonica beundres i Palmehuset – før det igjen er på tide å nyte vårsolen og de første vårblomstene utendørs.

3 0 | kapittel 1

Et levende «museum» Folk oppfatter g jerne ikke botaniske hager som «museer». Likevel er botaniske hager på sett og vis «museer» for levende planter, og det er nokså vanlig at herbarier – og dermed botaniske museer – er tilknyttet botaniske hager. Slik var det også på Tøyen, fram til Botanisk hage og de naturhistoriske museene ble slått sammen til én organisatorisk enhet ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1999.

Både museene og hagen forvalter samlinger. Å skaffe interessante objekter til de naturhistoriske museene byr selvsagt på utfordringer, men når objektene har kommet i hus, blir de stort sett værende der, så sant det er ønskelig å ta vare på dem. Få av dem er utstilt. Slik er det ikke i Botanisk hage. Her er det en jevn strøm av «objekter» inn og ut av samlingene hvert år, og de fleste er utstilt hele tiden.

Det sier seg selv at ett- og toårige planter må fornyes hvert og annet hvert år. Blant de flerårige plantene kan trær riktignok bli svært gamle, men heller ikke trær lever evig. Dessuten er de fleste flerårige planter ikke trær, men stauder, løk og knoller. Disse lever ikke like lenge og må stadig fornyes, selv under optimale dyrkingsforhold. Å holde hagen ved like er derfor et skikkelig sisyfos-arbeid. Hvert år må nye planter sås, prikles (skilles og plantes i separate potter), oppformeres og plantes ut, og gamle planter må stelles og omplantes. Frø må høstes og trær og busker beskjæres eller felles. Plener, veier og dammer trenger dessuten årlig vedlikehold.

Det praktiske arbeidet starter med å så frø sen vinter og tidlig vår. Når frøplantene er priklet og har vokst seg store nok og våren har kommet langt nok, plantes ett- og toårige planter direkte ut i utstillingene. Flerårige planter, derimot, må ofte oppformeres i årevis før de er store nok til å plantes ut. Dessuten er det nødvendig å ha et overskudd av flerårige planter under oppformering, for enkelte år er avgangen i frilandssamlingene stor som følge av værforholdene i Oslo. I tillegg forsvinner planter som følge av tråkk, eller som resultat av regelrett hærverk og tyveri. Spesielt ergerlig er det hvis sjeldne planter – som både er vanskelige å skaffe

Fjellhagen ble anlagt i perioden 1968–89 og er et sentralt anlegg i Botanisk hage. Og satsningen på fjellplanter har en lang historie: Alt i 1850-årene hadde hagen Europas største samling av nordeuropeiske fjellplanter.

botanisk hage –levende planter på utstilling | 3 1

En systematisk hage er viktig for undervisning i plantesystematikk på alle nivå. Gjennom hele hagens historie har det vært plantesystematiske anlegg i hagen. Den plantesystematiske vitenskapen utvikler seg, og i etterkant må de systematiske hageanleggene plantes om etter nye prinsipper.

3 2 | kapittel 1

og vanskelige å dyrke – blir tråkket ned eller stjålet. Hensynsløse besøkende, helst barn, kan også finne på å nappe opp eller flytte på planteskiltene. Noen ganger ligger skiltene slengt i en haug, andre ganger har de byttet plass. Å finne ut hvor skiltene hører hjemme, krever mye ekstraarbeid.

Sommeren er en hektisk tid. Ugresset må lukes og gresset slås. Planter må stelles og bindes opp, og i tørre perioder må de vannes. Når høsten kommer, er det på tide å avslutte frøhøstingen, legge løk, plante ut nye planter, plante om gamle, fjerne løv og forberede vinteren med dekking. I vintermånedene desember–februar planlegges neste vekstsesong; frøbestillinger ekspederes, nye frø og planter bestilles, trær beskjæres eller felles, og det ryddes og repareres. Veksthusplantene krever dessuten stell året rundt.

Foruten arbeidet med å skaffe plantematerialet, oppformere og dyrke det, kontrollere det og skilte det, er det et stort arbeid å holde oversikt over de årlige endringene i samlingene.

Ikke bare skal det dokumenteres hvilke planter hagen har i kultur til enhver tid. Det skal også dokumenteres hvor materialet kommer fra, og om det er kjøpt eller samlet som frø eller levende planter i naturen. Målet er at de fleste plantene skal komme fra naturen og ha kjent opprinnelse.

Slikt materiale har størst verdi som forskningsmateriale. Bare når frøene eller plantene er samlet i naturen, er den geografiske opprinnelsen til materialet kjent. Stammer derimot frøene fra andre botaniske hager, kan planter ha blitt krysset med hverandre og dannet frø med gener fra ulike områder, eller til og med fra ulike arter.

Ikke bare er plantene i Botanisk hage levende, slik de er i en hvilken som helst park eller hage.

I Botanisk hage dyrkes tusenvis av viltvoksende planter med spesielle krav til voksestedet – planter få har erfaring med å dyrke og en vanlig handelsgartner ikke en gang kjenner navnet på. Å gjenskape i kultur de forholdene plantene lever under i naturen, er en utfordring. På gartnerskolene lærer elevene stort sett bare å dyrke de tradisjonelle hageplantene vi finner i planteskoler og gartnerier. Slik kunnskap har begrenset verdi i en botanisk hage. Botanisk hage har derfor i alle år bestrebet seg på å utdanne sine egne

gartnere og har alltid tatt inn lærlinger, ofte både to og tre samtidig. Noen av lærlingene har siden blitt værende i hagen som gartnere, og enkelte har blitt overgartnerne, slik som Niels Green Moe. Han arbeidet i Botanisk hage i 65 år og er den som har hatt lengst «fartstid» i hagen.

Etter at Senter for opplæring av anleggsgartnere, SOA, ble opprettet i 1986, har Botanisk hage hatt mange lærlingekontrakter med SOA. Opplæringen er både teoretisk og praktisk og skal foregå innenfor en ramme av tre år. SOA sørger for at hagens lærlinger får nødvendig praksis i andre medlemsbedrifter, mens hagen gir andre bedrifters lærlinger praksis i de «grønne» delene av anleggsgartnerfaget. Etter endt læretid blir det arrangert fagprøve.1

Nytt materiale: frøbytte, innsamlinger og gaver Å skaffe et representativt utvalg av viltvoksende planter til en botanisk hage er ikke lett. Norske planter har hagen riktignok alltid klart å skaffe seg ved innsamlingsreiser i Norge, og slike reiser har det vært mange av. Men dyre ekspedisjoner til fjerne himmelstrøk har vært få, for budsjettene har alltid vært trange. For utenlandske planter har derfor byttevirksomhet og gaver vært de viktigste kildene til nytt materiale. Især har bytte av frø og planter med andre botaniske hager vært viktig. Til bytte av frø utgir botaniske hager verden over en frøkatalog, Index Seminum.

Botanisk hage ga ut sin første frøkatalog i 1839 og ble dermed den sjette i rekken av botaniske hager som ga ut slike kataloger, etter Padova (1614), Oxford (1648), Utrecht (1797), Vilnius (1802) og København (1822).2 Fram til 1836 sto hagen på Tøyen bare i forbindelse med den botaniske hagen i København. I årene 1836–40 ble det også utvekslet frø med enkelte andre hager i utlandet, men opplysningene har blitt borte. Først fra 1841 av er det bevart lister over utvekslingen av frø med utlandet. En samlet oversikt viser at det i årene 1841–60 ble sendt 66 916 frøporsjoner fra hagen på Tøyen. 3 Av årsberetningene framgår det også hvor mange hager det ble utvekslet frø med, hvor mange sorter Botanisk hage tilbød frø av hvert år,

botanisk hage –levende planter på utstilling | 3 3

hvor mange frøporsjoner som ble sendt, og hvor mange som ble mottatt. Tilbud og etterspørsel varierte, men var jevnt over økende. I 1843 ble det tilbudt frø av 5 377 sorter, sendt 1 584 frøporsjoner og mottatt frø av 1 330 sorter. Ti år senere ble det bare tilbudt frø av drøyt 2 000 utvalgte arter, men det ble sendt 6 180 frøporsjoner og mottatt 2098.4 Vinteren 1936–37 ble det satt rekord i frøutveksling. Nærmere 10 000 porsjoner ble sendt, og over 11 000 ble mottatt.5 Men katalogen vinteren 1976–77 har rekorden når det g jelder tilbud, med frø av nesten 3 000 arter. Med unntak av 1860 – et år med ekstremt dårlig frøsetting – ble frøkatalogen utgitt årlig 1839–65. Det ble også gitt ut frøkatalog i 1868. Deretter var det et opphold fram til 1893. Siden har det vært ugitt frøkatalog hvert år, men under 1. og 2. verdenskrig var byttet av frø med utlandet sterkt redusert.6 De første frøkatalogene tilbød bare frø samlet i hagen. Fra midten av 1960-tallet har katalogene vært mer og mer basert på frø samlet i naturen.

I dag utveksler Botanisk hage frø med 500–600 botaniske hager over hele verden og tilbyr bare frø av viltvoksende planter. Dermed kan Botanisk hage gå god for materialets opprinnelse og være sikker på at navnsettingen er korrekt.

Utsending av feilbestemte frø fra frøkatalogene skaffer botanikere verden over unødvendig mye arbeid med å kontrollere at plantene har korrekte navn.

Mye materiale har også blitt samlet av hagens egne folk i årenes løp, både av botanikere og gartnere, under feltarbeid og innsamlingsreiser.

Et tidlig eksempel er alle reisene hagens bestyrer og overgartner foretok i norske fjell midt på 1800-tallet. Disse resulterte i at samlingen av nordeuropeiske fjellplanter i hagen på Tøyen fikk ry som en av de beste i verden. Senere har mange av hagens ansatte videreført tradisjonen med å samle norske fjellplanter til hagen. Hagens botanikere har også brakt med seg frø og planter hjem fra feltarbeid i utlandet. Hagens første bestyrer, Christen Smith, er et tidlig eksempel.

Han samlet mye verdifullt frømateriale under sitt feltarbeid på Kanariøyene i 1815 og sendte frøene hjem til Tøyen. Senere har mye plantemateriale fra utlandet tilfalt hagen på samme måte.

3 4 | kapittel 1

I tillegg har hagen alltid mottatt viltvoksende materiale, både i form av frø og planter, som gave fra botanikere ved andre universitetsinstitusjoner, samlet under feltarbeid i inn- og utland. I alle årsberetningene i første halvdel av det 20. århundre nevnes mange norske botanikere som har bidratt med slike gaver. Navn som går ig jen, er kjente botanikere som Ove Dahl, Hanna Resvoll-Holmsen, Thekla Resvoll, Bernt Lynge, Haaken Hasberg Gran, Ove Arbo Høeg og Johannes Lid. I de senere årene har utenlandske hagers tilbud av frø samlet i naturen blitt mindre, og behovet for innsamlingsreiser har økt.

På 1800-tallet var det også en utstrakt byttevirksomhet med gartnerier i Christiania-området.

Hagen har dessuten hele tiden mottatt planter i gave fra privatpersoner.

Antallet planteslag i hagen har variert. Utrolig nok skal hagen ha hatt 4 607 ulike planter i kultur i 1823, knappe 10 år etter at driften kom i gang.7 Videre utover på 1800-tallet økte samlingene jevnt og trutt. I 1844 var tallet kommet opp i 9 071,8 i 1858 hadde det økt til 15 2599 og i 1860 til 17 061!10 Slike tall høres helt usannsynlige ut i dag, men det er disse som oppgis i skriftlige kilder. Da hagen rundet 150 år i 1964, hadde hagen imidlertid bare 3 419 planteslag i kultur.11 På 1970og 1980-tallet, mens oppbyggingen av samlinger til ny fjellhage og nytt utstillingsveksthus pågikk for fullt, økte samlingene til nærmere 10 000 planteslag. En opptelling ved utgangen av 2013 viser imidlertid i underkant av 6 000 ulike planter, fordelt på drøyt 9 000 registrerte nummer.12

Planter og pengemangel Å drive en botanisk hage stiller også krav til økonomiske ressurser, og mangel på penger til driften er et g jennomgangstema i hagens årsberetninger. Mye av budsjettet har alltid gått til lønninger, men bevilgningene har ofte ikke vært store nok til å dekke behovet for arbeidskraft i den evige kampen mot ugresset og i arbeidet med å holde samlingene ved like, plener presentable og veier farbare. Selv nå, når mye av driften foregår maskinelt, er lønnsutgiftene den største utgiftsposten, for maskiner må betjenes, og mye arbeid må fortsatt utføres manuelt.

Oppformering av planter er en viktig del av hagens virksomhet og foregår utenfor publikumsområdet. De første årene, før hagen hadde veksthus, ble eksotiske planter oppformert i en av stuene i Tøyen hovedgård.

botanisk hage –levende planter på utstilling | 3 5

← Mangel på gartnere og arbeidskraft i hagen har vært en stadig tilbakevendende klagesang gjennom historien.

Dagens utstyr og en større stab gjør det enklere å holde hagen i fin stand. ↓ Hurdalsrosene i blomst sør for Palmehuset.

3 6 | kapittel 1

I hagens første år spedde man på de knappe bevilgningene med salg av naturalier i form av grønnsaker, frukt og planter. Inntektene varierte, men utg jorde som regel noen ­hundre spesidaler i året. Senere bidro kommunen med ekstra midler, både til nye g jerder og nye anlegg, og i flere år også til vakthold. Ekstra­ordinære utgifter har dessuten alltid blitt dekket av øremerkede statlige bevilginger, både over det ordinære universitetsbudsjettet og fra Tøyen­fondet. Verst sto det til med økonomien under de to verdenskrigene og i mellomkrigsårene. I disse årene satte dårlig økonomi klare begrensninger for driften, og flere ekstrabevilgninger måtte til. Fortsatt kan nok hagesjefen ønske seg romsligere budsjett, men driftsbevilgningen har økt på 2000-tallet.

De siste årene har hagen dessuten mottatt betydelig økonomisk tilskudd fra eksterne kilder.

I 1815 besto arbeidskraften bare av én botaniker (bestyreren og professoren i botanikk), én botanisk gartner (senere kalt overgartner), én gartnerdreng og én husmann, men allerede i 1817 økte arbeidskraften med én gartnersvenn (senere kalt undergartner og avdelingsgartner) og i 1818 med tre gartnerdrenger til.13 Selv om samlingene økte enormt videre utover 1800-tallet, økte ikke arbeidskraften tilsvarende. I 1857 besto den av én botaniker, én botanisk gartner, én gartnersvenn, én gartnerlærling, fire husmenn, tre lukekoner og én hest. Men arbeidsdagene var lange. Om sommeren var arbeidstiden 11 timer daglig, seks dager i uka. 14 Hundre år senere, i 1950-årene, da Botanisk hage og Botanisk museum var ett institutt, hadde dette instituttet fire botanikere til sammen, én felles professor og bestyrer, to konservatorer på museet og én amanuensis i hagen. Hagen hadde dessuten én overgartner, to avdelingsgartnere, én på friland og én i veksthusene, to gartnere, fordelt på friland og veksthus, samt sesongarbeidere i sommerhalvåret. Gartnerstaben var den gang for liten til å rekke over hagens store areal.15 Fra slutten av 60-tallet har bemanningen økt mye, både på museet og i hagen. Museet fikk etter hvert fem konservatorer og mange teknikere, og hagen fikk både flere botanikere og mange flere gartnere. Nå består bemanningen

i hageseksjonen av tre botanikere, seksjonssjefen inkludert, to overgartnere, 11 gartnere og én verkstedmann. I tillegg disponerer hageseksjonen litt av arbeidskraften til et par botanikere ved de øvrige seksjonene ved Naturhistorisk museum (NHM), og det ansettes sesongarbeidere tilsvarende 3,5 årsverk.

Blant sesongarbeiderne har det alltid vært mange kvinner. De har utført – og utfører fortsatt – det meste av lukingen, men begrepet «luke­ kone» har gått ut av vokabularet. Bortsett fra «lukekonene» var hagen lenge en mannsdominert arbeidsplass. Både botanikere og over- og underordnede gartnere var menn. Også kontorfunksjonæren var lenge en mann. Først da kvinner begynte å gjøre seg mer gjeldende i arbeidslivet i siste halvdel av 1900-tallet, ble det mange kvinner, både i over- og underordnede stillinger, i Botanisk hage.

Vær og vind Været er også et tema som går ig jen i årsberetningene. Bedre tilgang på vann – byens vannledning ble ikke ført fram til Tøyen før i 1885 – og et godt utbygd nett av sommervannledninger har løst de store problemene hagen hadde med vår- og forsommertørke på 1800-tallet. Selv ikke i den varme og tørre sommeren 1955, som folk med en del år bak seg fortsatt husker, var hagen preget av tørken, for vannsprederne sto på det meste av tiden.16 Men kjølige og regnfulle somre er heller ikke bra. I 1860 ble det ikke sendt ut frøkatalog. Sommerværet hadde vært så dårlig at det ble lite frøsetting, og de få frøene som ble dannet, ble ikke modne.17 I siste halvdel av juni 1939 regnet det mer enn normalt, og om ettermiddagen 18. juni ble hagen hjemsøkt av en syklon og kraftige skybrudd. 10 trær veltet, og flere tok skade. Selv om ekstramannskap ble satt inn, tok det to uker å rydde opp etter stormen.18 I juli 1946 førte uvær til at stammer veltet og store grener falt ned.

Det tydet på at mange trær var livsfarlige. Vinteren etter ble det ansatt to ekstra arbeidere for å rydde opp i gamle trær.19 I juli og august 1957 skapte sterke regnskurer over Oslo-området så store problemer at ekstrabevilgninger måtte

botanisk hage –levende planter på utstilling | 3 7

til for å reparere skadene på hagens veier.20 En storm g jorde også stor skade på hagens trær i juli 2008 og forårsaket mye ekstraarbeid med opprydding etterpå. To lønnetrær ble spjæret og måtte felles ved hjelp av innleid arbeidskraft.

Vinterværet har likevel tatt livet av flest planter i hagens 200-årige historie. Lange og sterke kuldeperioder med vedvarende barfrost kan skade vanligvis hardføre planter. Spesielt går det hardt utover plantene når telen går dypt etter en dårlig sommer og høst som har gjort at plantene ikke har klart å bygge seg opp og avmodne skikkelig. Dårlig snødekke og perioder med vekslende kulde og mildvær er heller ikke gunstig og tar livet av mange planter, især fjellplanter. Og under de kalde vintrene i 1850-årene gikk det ikke bare hardt utover plantene, men ulven fant også veien helt inn på tunet på Tøyen hovedgård og bet i hjel gårdshunden!21 Denne episoden er et vitnesbyrd om at hagen den gang lå langt ute på landet.

Vinteren 1888–89 karakteriseres som den verste på 50 år, og mange planter strøk med,22 og de kalde vintrene under 2. verdenskrig huskes fortsatt av gamle folk. Vinteren 1939–40 var den kaldeste på 25 år. Selv vanlig einer døde. Vinteren etter var snøfattig og uvanlig kald. Telen gikk dypt, over en meter mange steder. Både trær, busker og stauder frøs bort. Vinteren 1941–42 var enda kaldere. Etterjulsvinteren karakteriseres som rene fimbulvinteren, og enda flere planter døde. Blant plantene som ikke klarte disse kalde krigsvintrene, var det vakre gudetreet Ailanthus altissima. Det hadde til sist bare én levende gren igjen og måtte felles i mai 1946.23 Et nyere eksempel, som mange fortsatt har friskt i minne, er vinteren 2000–01. En ekstra våt høst etterfulgt av sterk barfrost i desember førte til at denne vinteren ble katastrofal for plantene. Om lag en tredjedel av staudene og flere av buskene på friland strøk med. Verst gikk det ut over Fjellhagen. I årene som fulgte, ble det brukt mye tid og krefter på å skaffe og oppformere nytt plantemateriale til Fjellhagen. Også den lange og kalde vinteren 2012–13, som etterfulgte et par dårlige somre, gikk hardt ut over mange planter, spesielt busker og trær. Etter slike vintre tar det mange år å bygge opp igjen samlingene.

3 8 | kapittel 1

I hagens gamle arkiver finnes også feno­logiske registreringer av første blomstringstidspunkt hos en rekke planter. Noen er publisert i Schübelers Viridarium,24 og noen er nevnt i årsberetningene, men de fleste er upublisert. Nå, når klimaendringer vies stor oppmerksomhet, hadde det vært interessant om disse opplysningene hadde vært bedre systematisert og fulgt opp. For eksempel ble det registret at heggen på gårdsplassen, i 1930-årene karakterisert som Norges største hegg,25 vanligvis begynte å blomstre rundt 17. mai, men tidspunktet har variert fra 27. april i 1943 til 24. mai i 1927.26 Heggen på gårdsplassen er felt og kan ikke lenger følges opp for å underbygge trenden med tidlig vår, slik mange mener å registrere, og våren 2013 var senere enn på lenge.

Men jevnt over har vekstsesongens lengde økt mye de siste årene.

Barn i Botanisk hage I en botanisk hage bør det også være plass til barn. Tidlig på 1900-tallet ble den første lekeplassen anlagt. I siste halvdel av 1920-årene ble ny lekeplass anlagt sørøst i hagen, på hjørnet av Jens Bjelkes gate og Tøyengata. Men det var ikke ønskelig at ungene herjet i selve hagen, og tidlig på 50-tallet ble lekeplassen avgrenset fra resten av hagen med et nettinggjerde. Det ble også montert piggtråd på innsiden, for å ha full kontroll over plassen etter hagens stengetid. På midten av 50-tallet ble en del av lekeplassen definert som parktanteområde, og på slutten av 50-tallet satte Oslo parkvesen opp et lavt g jerde rundt parktantedelen.27 På 60-tallet ble hele lekeplassen kommunal eiendom og skilt fra hagen med et solid jernstakitt, og til slutt ble den nedlagt.

Men dagens barnefamilier etterspør i økende grad aktiviteter for barn, og Botanisk hage og hele NHM gjør sitt beste for å tilfredsstille dette behovet.

De senere årene har aktiviteter for barn blitt et fast innslag i NHMs tilbud til publikum, og en ny, barnevennlig pilehage er nettopp etablert rett inn for den øvre porten i Monrads gate. I skråningen vest for Fjellhagen har geologene etablert en «trappebakkehage» til bruk i undervisning av barne­skoleklasser.

Her boltrer også barnehagebarna seg når anlegget ikke er i bruk i undervisningen.

Mange barn og unge besøker hagen i under­ visningssammenheng. Det første undervisnings­ opplegget for skoleklasser ble utarbeidet av Skoletjenesten på Tøyen i 1960-årene. Det het «Planter i fremmede land» og foregikk blant eksotiske nyttevekster i veksthusene. Flere tusen skolebarn var ofte innom veksthusene i de mest hektiske sommermånedene mai og juni. Senere utarbeidet Skoletjenesten et selvguidet opplegg om trær i hagen. På 2000-tallet ble Evolusjonsrommet i Palmehuset, Osloryggen og bedene med rød- og svartelisteplanter viktige i skoleundervisningen, nå i regi av utadrettet seksjon ved NHM. Systematisk hage og Urtehagen blir også flittig brukt i undervisningen på alle nivåer.

Utadrettet seksjon arrangerer dessuten kurs for lærere. NHMs ansatte forsøker å være kreative i sin presentasjon av naturfagene, i håp om å inspirere barn og unge til å velge realfag i sin videre utdannelse.

Forskningsinstitusjon i endring Gjennom årene har hagens oppgaver endret seg kraftig, i takt med utviklingen både innenfor forskningen og i samfunnet for øvrig. Forskning har alltid vært en viktig del av virksomheten til hagens botanikere, men forskningsfeltene har variert med hvem som har sittet i de botaniske stillingene. I tillegg har den botaniske forskningen endret karakter i årenes løp. De første årene skulle hagen bidra til å styrke landets næringsveier. Plantelivet skulle kartlegges og beskrives, og hagen skulle dessuten drive dyrkingsforsøk med økonomisk viktige planter.

De færreste av de første professorene benyttet likevel hagens samlinger og dyrkningsmuligheter i egen forskning. Da kromosomteknikker og eksperimentell taksonomi ble en viktig del av plantesystematikken midt på 1900-tallet, økte hagens betydning som arena for dyrkningsforsøk med vitenskapelige formål. Siden har mange av hagens og Botanisk museums botanikere og deres studenter brukt levende planter dyrket i hagen i sin forskning, blant annet i krysningsforsøk og som utgangspunkt for avanserte kromosomteknikker. Også botanikere uten tilknytning til hagen og museet har

hatt sine forsøkskulturer her, og i varierende grad har hagen i alle år avgitt plass til dyrkingsforsøk i forbindelse med vitenskapelige studier.

Forskningen ved NHM skal i størst mulig grad være samlingsbasert, og museenes og hagens samlinger er på mange måter en stor biobank. Ikke bare dokumenteres biomangfoldet i samlingene, slik det alltid har g jort. I dag g jør molekylære metoder det mulig å studere plante- og dyrelivet i tid og rom på en helt annen måte enn før, og det er ikke lenger mulig å drive forskning innenfor biosystematikk, biogeografi og evolusjon uten å anvende slike metoder. Mye levende materiale benyttes fortsatt i molekylærbiologien, men bedre metoder har g jort det mulig å bruke herbariemateriale og annet gammelt biologisk materiale som utgangspunkt for DNA-analyser. Samtidig har stadig mer avansert programvare og bedre regnekapasitet g jort det lettere å analysere større datasett enn før og dermed trenge dypere inn i naturhistorien. Molekylærbiologien har revolusjonert biologifaget og tilført mye ny kunnskap og større erkjennelse av hvor komplisert naturen er. Studier av DNA fra boreprøver i naturen kan for eksempel vise hvordan flora og fauna har endret seg g jennom flere tusen år. Slik forskning viser ikke bare hvordan plante- og dyrelivet har utviklet seg og endret seg over tid, men belyser også hvorfor endringene har skjedd. Den kan også bidra til å forutsi noe om hvilke konsekvenser klimaendringer kan få på biomangfoldet i framtiden.

Da de første botaniske hagene ble grunnlagt i Italia midt på 1500-tallet, i Pisa i 1543 og i Padova i 1545,28 var botaniske hager g jerne tilknyttet medisinske eller farmasøytiske fakulteter og hadde som hovedoppgave å lære leger og farmasøyter å kjenne medisinplantene og bruken av dem. I begynnelsen lå også stillingen som professor i botanikk og bestyrer av Botanisk hage under Det medisinske fakultet. De første årene underviste hagens og universitetets eneste botanikkprofessor medisinstudentene i medisinplantenes systematikk og bruk. Etter opprettelsen av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i 1861 ble professoratet overført

botanisk hage –levende planter på utstilling | 3 9

dit, men helt fram til 1915 hadde hagens professor plikt til å undervise medisinstudentene i botanikk.

Da undervisningen for medisinerne ble lagt om i 1915, forsvant botanikk fra timeplanen.

Medisinplanter og urtemedisin var ikke lenger viktig i legeutdannelsen. Siden har hagens botanikere undervist realistene i botaniske emner som plantesystematikk og evolusjon, floristikk og plantegeografi, plantesosiologi, pollinerings- og spredningsøkologi, arvelære, populasjonsgenetikk og økonomisk botanikk.

Noe av undervisningen har alltid foregått i hagen og g jør det fortsatt, og hagen har i alle år levert plantemateriale til UiOs undervisning i botanikk i Sentrum og på Blindern. Lærere ved Norges landbrukshøyskole – nå universitet – på Ås, Veterinærhøyskolen og Farmasøytisk institutt ved UiO har dessuten brukt, og bruker fortsatt, Botanisk hage i sin undervisning i plantekunnskap.

Undervisningen har vært gitt i form av forelesninger og laboratoriekurs – ofte med bruk av materiale fra hagens samlinger, demonstrasjoner i hagen og feltkurs. En viktig oppgave ble etter hvert å utdanne lærere til skoler og universiteter. Mange realfagsstudenter har fått sin første innføring i botanikk og siden avlagt hovedfagseksamen eller doktorgrad i botanikk basert på undervisning og veiledning gitt av hagens og museets botanikere. Også norsk hagebruk har nytt godt av ekspertisen i Botanisk hage, og mange gartnere har fått sin utdannelse her.

Hageanlegget og museet er knyttet tett sammen. Herbarier er stadig viktig forskningsmateriale, og ved naturviten­ skapelige institusjoner utvikles det nå viktige genressursbanker for å kartlegge det biologiske mangfoldet.

4 0 | kapittel 1

Bevaring og formidling I årenes løp har virksomheten i botaniske hager verden over endret karakter. Etter den europeiske koloniseringen av Amerika, Asia og Afrika ble akklimatisering av planter fra fjerne strøk en viktig oppgave i mange hager i Europa, men ikke i Norge. Senere har Botanisk hage bidratt til å introdusere nye planter i norsk hagebruk, og i siste halvdel av 1800-tallet foregikk det også akklimatiseringsforsøk, både i Botanisk hage og rundt om i hele landet i regi av hagens daværende bestyrer.

Etter at vi mennesker ble bofaste og begynte med jordbruk for 10 000–12 000 år siden, har

vi dyrket og brukt planter til mange formål, og jordbruket la grunnlaget for befolkningsvekst og urbanisering. De siste 200 årene er verdens befolkning mer enn sjudoblet, fra ca. 1 milliard i 1814 til over 7 milliarder i dag. Som følge av dette har urbanisering og avskoging økt kraftig, og mange planter er utryddet, eller står i fare for å bli utryddet. Da naturvern kom på agendaen for alvor i siste halvdel av 1900-tallet, ble bevaring av utryddingstruede planter en viktig oppgave for botaniske hager verden over. Først på 2000-tallet ble bevaring av planter en viktig oppgave i norske botaniske hager. Botanisk hage på Tøyen koordinerer de norske botaniske hagenes bidrag til bevaring av truede norske planter og har selv ansvar for østlandsområdet.

Slik bidrar Botanisk hage til å bevare det biologiske mangfoldet i vår del av verden. Også gamle hageplanter forsvinner dersom de ikke tas vare på. Norsk genressurssenter ved Norsk institutt for skog og landskap på Ås koordinerer arbeidet med å ta vare på dem. I Botanisk hage bevares østnorske hageplanter. Dermed er Botanisk hage også med på å bevare litt av den norske hagekulturarven. Bevaring av ville planter og gamle hageplanter er en forsikring mot at genetiske ressurser går tapt i norsk flora og norsk hagebruk. Både ville planter og gamle hageplanter kan få betydning i framtidas planteforedling og i utvikling av nye kommersielle produkter. Samlinger av ville planter er viktige når sår i naturen må repareres og ny vegetasjon etableres. Gamle hageplanter er levende kulturminner og brukes ved restaurering av gamle hager. De har også fått en renessanse i moderne hager.

Alle anleggene i Botanisk hage brukes i formidlingen. Behovet for formidling er stort, for biologikunnskapene generelt og botanikk-kunnskapene spesielt er dårlige blant folk flest. Årlig gis omvisninger for tallrike grupper, i regi av både hageseksjonen og utadrettet seksjon, og av guidene i hagens venneforening. Selv om mye kunnskap kan tilegnes på egen hånd, er det først i følge med en dyktig omviser at folk får fullt utbytte av besøket. De siste årene har det også kommet mange nye informasjonsskilt og trykksaker i form av bøker og brosjyrer. Plantenes

botanisk hage –levende planter på utstilling | 4 1

navneskilt har både vitenskapelige og norske navn, hvis norske navn finnes. For å tilfredsstille utenlandske turister får noen skilt også engelske navn, der slike finnes. Vitenskapelige navn er ikke lenger allment kjent, basert som de er på de klassiske språkene, latin og gresk. I det siste er det også lagt til rette for bruk av ny informasjonsteknologi i form av «hageutforskeren» i hagedatabasen. Hageutforskeren kan brukes på smart-telefoner med GPS. Ved hjelp av denne teknologien kan publikum orientere seg i hagen og finne fram til planter de er interessert i – og mer informasjon om disse plantene. Mange ansatte holder dessuten populærvitenskapelige foredrag, både på Tøyen og i foreninger, og gartnerne demonstrerer praktiske ferdigheter i hagebruk. Både hageseksjonen og utadrettet seksjon arrangerer jevnlig utstillinger, både utendørs, i veksthusene, i Tøyen hovedgård og på Botanisk museum. Mange bidrar også med populærvitenskapelige artikler om botanikk og hagebruk og deltar med innslag i radio og TV. Gjennom omvisninger, skilting, trykksaker og foredrag når Botanisk hage og NHM et stort publikum og er en viktig arena for formidling ved UiO. Helt siden starten har Botanisk hage også fungert som en viktig inspirasjonskilde for alle som er interessert i planter og hagebruk. Fortsatt introduserer Botanisk hage nye, verdifulle planter og gir folk inspirasjon til å prøve dem i egne hager og i offentlige anlegg, og hagens ansatte besvarer – nå som før – spørsmål knyttet til botanikk og hagebruk. I alle år har hagen dessuten fungert som offentlig park og rekreasjonsområde for byens befolkning, med eller uten økonomisk støtte fra kommunen. Mange, ikke minst på østkanten, har hatt stor glede av denne grønne oasen i byen, både som et sted å lære om plantelivet i Norge og verden for øvrig og et sted å nyte skjønnhet og ro. I 2013 var over 700 000 innom hagen.

Natur og grønne omgivelser betyr mye for vår livskvalitet, og forskning har vist at naturopplevelser og bruken av tilrettelagte sanse- og terapihager minker stress, senker blodtrykk og puls, øker konsentrasjonsevnen og gir bedring

4 2 | kapittel 1

hos pasienter som lider av demens, depresjon, angst og utbrenthet. I tillegg til å være en grønn oase i storbyen, har Botanisk hage to hageanlegg, Duft­hagen og Oldemors hage, spesielt tilrettelagt for synshemmede og demensrammede. Dagens samlinger belyser ellers temaer som plantesystematikk, plantegeografi, etnobotanikk, fjell-flora, lokale planter og bevaringsbiologi.

Nye mål I tråd med endringene i oppgaver er dagens internasjonale definisjon av botaniske hager at det er institusjoner med dokumenterte samlinger av levende planter til bruk i forskning, bevaring av biologisk mangfold, utdanning og formidling. 29 Også Botanisk hage i Oslo har andre mål nå enn for 200 år siden. Dyrkingsforsøk med økonomisk viktige planter er ikke lenger hagens oppgave, mens bevaring av truede planter har kommet på dagsordenen for alvor. I dag har Botanisk hage som mål å synligg jøre plantenes betydning for mennesket, være en kilde til faglig opplysning, gi unike opplevelser, inspirere publikum til bruk av planter og være en levende genbank med samlinger til nytte for forskning og utdanning i plantesystematikk, nasjonalt og internasjonalt bevaringsarbeid og formidling av forskningsbasert kunnskap om det rike, men sårbare, plantelivet i Norge og verden for øvrig. Det er også et mål at samlingene skal ha høy kvalitet, botanisk og hortikulturelt, være lett tilg jengelige for publikum og belyse aktuelle naturfaglige temaer. Nytt utstillingsveksthus står øverst på ønskelisten. Det vil styrke NHM som et interessant besøksmål hele året og bli en viktig attraksjon i Oslo.

Gamlehagen foran Tøyen hovedgård fikk sitt stramme utrykk på 1950-tallet, i tråd med stilen fra sent 1700-tall da bygningen fikk sin nåværende form. Men dette sentrale området i hagen har ikke alltid vært en prydhage, som vi for eksempel ser på side 92 og side 150.

botanisk hage –levende planter på utstilling | 4 3

Botanisk hages første år 1814–44

2

BOTANISK HAGES FØRSTE ÅR 1814–1844

kolumnetittel | 45

E

Akvarellen av Mathias Wilhelm Eckhoff fra 1828 viser Tøyen hovedgård fra øst, nedenfor der trafostasjonen står i dag. Den nyetablerte botaniske hagen og veksthusene er skjult bak trærne. Veien vi skimter til høyre, fører til de østre portnerstuene.

4 6 | kapittel 2 · 1814–1844

n botanisk hage var en sentral del av de norske universitetsplanene helt fra starten av. Det kan saktens virke overraskende for oss at det i årene før 1814 ble opplevd som viktig for landet og universitetet å opprette en botanisk hage, men det vitner om botanikkens og naturvitenskapenes sterke stilling på denne tiden.

Interessen for norske naturressurser var stor, og den norske eliten forventet at naturvitenskapene kunne bidra til framgang for land og folk. Målet var å bygge ut det norske næringslivet slik at landet ble selvforsynt med alle nødvendige varer.

Botanikk var viktig for å oppnå forbedringer i landets jord- og hagebruk og finne fram til nye nyttevekster. Opprettelsen av en botanisk hage i Norge sprang slik sett direkte ut av nasjonsbyggingen på begynnelsen av 1800-tallet – på samme måte som universitetsplanene g jorde det.

Det er betegnende at ledelsen i Det Kongelige Selskab for Norges Vel, stiftet i 1809, var blant de viktigste pådriverne for opprettelsen av både universitetet og den botaniske hagen.

I lys av disse strømningene i samtiden var det naturlig å anlegge en botanisk hage ved det første universitetet i Norge. I dette perspektivet er det heller ikke så merkelig at universitetet ønsket at den nye hagen skulle bestyres av en professor i både botanikk og «statsøkonomi», for i tillegg til å etablere vitenskapelige samlinger skulle hagen drive dyrkningsforsøk med økonomisk viktige planter, især medisinplanter. Universitetet i Christiania ble grunnlagt i 1811, og i 1812 ble det besluttet at Tøyen skulle huse universitetets botaniske anlegg. Men det drøyde med opprettelsen. Botanisk hage ble grunnlagt på Tøyen 1. juni 1814. Samme dag ble den unge og svært lovende botanikeren Christen Smith utnevnt til

hagens første bestyrer og den første professoren i botanikk og økonomi ved det nye, norske universitetet. Det må ha vært en løfterik dag for det lille universitetsmiljøet i Christiania. Årene som fulgte, skulle likevel vise seg å være fulle av utfordringer. Heller ikke den langsomme prosessen fram mot grunnleggelsen hadde vært uten komplikasjoner og overraskelser.

Universitet på Tøyen?

Da det norske universitetet ble grunnlagt 2. september 1811, godkjente kong Frederik VI – i første omgang og på visse betingelser – at det ble lagt i tilknytning til Det Kgl. Norske Bergseminar på Kongsberg. Der var også planen å etablere en botanisk hage, slik det blant annet framgår av professor M.J. Monrads redeg jørelse om universitetets stiftelse ved 50- årsjubileet i 1861: «Ogsaa ventes ved Kongsberg at kunne faaes Jord for let Priis til botanisk-økonomisk Anlæg».1 Men valget av Kongsberg som universitetsby var omstridt, og i realiteten sto stedsvalget fortsatt åpent.

Sterke krefter i Norge arbeidet for å legge universitetet til Christiania, og de vant fram.2 For å få fortgang i universitetsplanene ned­ satte kongen en kommisjon, der fire av medlemmene var nordmenn: professor Niels Tre­schow, biskop F.J. Bech i Akershus, stiftamtmann M.G. Rosenkrantz i Akershus og amtmannen i Buske­rud, grev Herman Wedel-Jarlsberg. Bare Wedel-Jarlsberg gikk inn for Kongsberg. I tråd med flertallets syn og de råd kongen fikk av visestattholder Frederik av Hessen, som mente Kongsberg var for liten til å huse et universitet og dessuten hadde en mørk og melankolsk beliggenhet, bestemte kongen til slutt at universitetet skulle legges til Christiania.3

botanisk hages første år | 47

Alle de fire nordmennene i universitetskommisjonen var også med i ledelsen av Det Kgl. Selskab for Norges Vel. Med kunnskap skulle landet bygges, og styrking av landets jord- og hagebruk var én av selskapets hjertesaker.4 I Selskabet for Norges Vel hadde den naturvitenskapelige klassen blant annet som mål å kartlegge innenlandske fôr- og fargeplanter, innføre tobakksplanten som landbruksprodukt, dyrke opp nytt jordbruksland, g jøre forsøk med ville bær, støtte innsamling av norske medisinplanter til apotekene – og oppmuntre til bruk av bjørnemose i stedet for halm i madrassene! 5 Erfaringene fra Napoleonskrigene, hvor den engelske handelsblokaden førte til hungersnød og ressursmangel i Norge, bidro sterkt til selskapets fokus på selvforsyning og maksimal utnyttelse av de norske naturressursene.

Disse aktuelle erfaringene er også en av nøklene til å forstå engasjementet for opprettelsen av en botanisk hage.

I Det Kgl. Selskab for Norges Vels direksjon satt også magistrat­president Johan Lausen Bull, som eide Tøyen hovedgård og nabo­gården Kjølberg. Da jakten på egnet tomt for universitetet i Christiania startet i 1812, tilbød Bull å selge Tøyen og Kjølberg for 170 000 riksdaler.6 Det samme beløpet hadde han gitt for eiendommene åtte år tidligere. Ved å avstå fra verdistigningen ønsket Bull å bidra økonomisk til opprettelsen av det norske universitetet.

Den 5. september 1812 besluttet kong Frederik VI å kjøpe Tøyen, med tilliggende rettigheter og herligheter, og gi gården i gave til det norske universitetet. Gavebrevet er datert 4. november 1812.

Kjøpesummen ble dekket av statskassen, ikke av kongens private formue.7 Hele beløpet, 170 000 riksdaler, ble utbetalt i sedler 11. desember 1812, men disse papirpeng­ ene ble snart lite verd. Ved årsskiftet 1812–13 var den dansk-norske staten i prinsippet konkurs. Endringer i pengevesenet 5. januar 1813 medførte at sedlene bare ble verd én sjettedel av pålydende, og borgerne måtte innløse seks gamle riksdalere i én ny daler. Bull følte seg lurt til å gjøre en dårlig handel og anla sak for å dekke sitt økonomiske tap, men tapte i dansk høyesterett.

Slik ble det i realiteten Bull som i høy grad finansierte den kongelige gaven til universitetet.

48 | kapittel 2 · 1814–1844

En gang på midten av 1800-tallet har en ansatt ved botanisk hage skravert inn hagens forskjellige avdelinger på dette kartet over Tøyen og Kjølberg fra 1836. I margen er det sirlig nedtegnet hva slags beplantning det var i de forskjellige feltene, hvor mange trær og bærbusker det var, og hvem som bodde i de forskjellige boligene som var knyttet til eiendommen.

botanisk hages første år | 49

Etter at kongen hadde overrakt Tøyen – med Kjølberg – til det norske universitetet, ble det i København utarbeidet en plan for et Tøyen-universitet. Eiendommen var den gang en stor landbrukseiendom. Arealet var ca. 1 390 mål8 og strakte seg fra Grønland til Hasle. I vest var gården avgrenset av Tøyenbekken, som rant langs Trondhjemsveien. På Tøyen var det nok av plass, både til universitetsbygninger og botanisk hage. Her skulle det etter planen bygges en helt ny bydel øst for Christianias daværende grense, med studentboliger og boliger for professorene. En ny gate skulle føre fra Grønland opp til universitetsbygningene.

På hver side skulle professorboligene oppføres, omgitt av hager og nok jord til å holde et par kyr.9 Bygningskommisjonen i Christiania fulgte lojalt opp planene i København. Forberedelsene til å anlegge den nye atkomstveien fra Grønland startet, og byggearbeider på Tøyen ble planlagt.

Men planen møtte sterk motstand i Norge og ble skrinlagt. Nordmennene fant planen altfor vidløftig og mente den ikke lot seg g jennomføre, verken økonomisk eller praktisk. Det nye universitet ble i stedet etablert i den eksisterende bebyggelsen i sentrum av Christiania i 1813. Det fikk navnet Det Kgl. Frederiks Universitet – Universitas Regiae Fredericianae – til ære for kong Frederik VI. Først i 1939 skiftet det navn til Universitetet i Oslo (UiO).

Botanisk hage på Tøyen Forslaget om å anlegge «Universitetets botaniske Have» på Tøyen fikk derimot full oppslutning i Norge i 1812. Gunstig klima talte i Tøyens favør da gården ble valgt som sted for den botaniske hagen. Hagens areal – i dag 150 mål – var opprinnelig bare 75 mål, men det ble ansett som stort i 1814.10 Begrunnelsen for størrelsen var at hagen skulle tjene flere formål: Den skulle både ha vitenskapelige samlinger, drive økonomiske dyrkingsforsøk og være offentlig park for byens borgere.

En av forutsetningene for den kongelige gaven til universitetet var at noe av eiendommen på Tøyen skulle tilbys professorene som løkker, men uenighet om bruken av eiendommen førte til at de første professorløkkene ikke ble tildelt

50 | kapittel 2 · 1814–1844

før i 1817. Tilbudet gikk til de eldste ordinære professorene, som fikk disponere 40 mål hver.

Der kunne de holde to kyr og én hest, og dyrke grønnsaker og poteter. Bellevue, også kalt Mellom-Tøyen, var én av løkkene. Huset – oppført i 1820 av Niels Treschow – står der fortsatt, og her bodde M.N. Blytt i årene 1858–62, på slutten av sin periode som hagens bestyrer. Christen Heibergs sommervilla på Heibergløkka, nedenfor krysset Finnmarkgata–Økernveien, oppført i 1847, er også bevart. Men etter hvert ville ingen professorer bo på Tøyen. Mot 600 kroner i årlig godtg jørelse avga alle sine løkker. De fleste ble avgitt i 1880-årene, men den siste, Bellevue, ble ikke avgitt før i 1893.11 Begge de nevnte bygningene brukes nå som kommunale barnehager.

Hovedbygningen på Tøyen hovedgård er fortsatt den samme som da universitetet overtok gården. I begynnelsen tjente huset som bolig for både overgartner Siebke, lektor Flor, gartnersvennen, gartnerdrengen og én av husmennene.

Ett av værelsene ble dessuten innredet til botanisk lesesal, andre til bibliotek og administrasjonssal, og i mangel av veksthus ble et stort værelse brukt til oppformering av eksotiske planter.12 De andre bygningene er oppført etter at hagen ble anlagt.

I starten var store deler av universitetets store eiendom på Tøyen bygslet bort, og inntektene tilfalt universitetet. Men nærmere 200 mål ble brukt til å dyrke korn, poteter og fôr til universitetets fire hester og Siebkes og husmennenes høner og fire kyr, og om lag 100 mål ble brukt til beite.13 Senere er mesteparten av eiendommen solgt. Inntektene fra salget gikk inn i Tøyenfondet, og salget av tomter på Tøyen finansierte universitetets tomtekjøp på Blindern.

Bare den botaniske hagen og de naturhistoriske museene, bygd 1904–17, eies og drives fortsatt av universitetet.

Et botanisk stjerneskudd Planene for det norske universitetet forutsatte en trinnvis opptrapping av lærerstaben, og oppgaven med å skaffe lærere lå hos den såkalte Opplysningskomiteen. Ett av medlemmene i denne komiteen var Niels Treschow. Blant dem Treschow foreslo til et professorat allerede i 1812,

CHRISTEN SMITH (1785–1816) Bestyrer 1814–16

Smith ble født i Drammen 17.10.1785 og tok studenteksamen på Kongsberg i 1801. I feriene botaniserte han i hjemtraktene. I 1808 avla han medisinsk embetseksamen i København. Samtidig fulgte han botanikkundervisningen, først ved den norskfødte professoren Martin Vahl, og så ved Jens W. Hornemann. Hornemann ble hans venn.

I studietiden foretok Smith flere botaniske reiser i Norge. Den første gikk til fjellene i Eggedal i 1803. Sommeren 1807 deltok han i Hornemanns reise for å samle materiale til Flora Danica.

Turen gikk gjennom store deler av SørNorge, fra lavlandet ved Oslofjorden til fjellene i Oppdal, Romsdal, Lesja og Dovre. Om høsten dro han til fjellene i Telemark og kom tilbake med mange nye moser og lav.

Som lege i Jarlsberg Amt botaniserte han våren 1810 i Tønsberg-området. I juli 1810 dro han og presten P.V. Deinboll fra Skien gjennom Telemark, over Hardangervidda og gjennom Hallingdal tilbake til Drammen. Før han dro, hadde han kontaktet Selskabet for Norges Vel og fått i oppdrag å undersøke fjellets medisinplanter og muligheten for å dyrke dem i lavlandet. Han foreslo å utlyse premier for sanking, men måtte konstatere at «Fjeldplanten besidder Egenskaber, som Den taber naar den forplantes ned i Dalene.» Av mangel på botanisk miljø i Norge dro han tilbake til København høsten 1810 og ble først

kandidat og så reservelege ved Frederiks Hospital. I 1812 sa han opp og viet seg helt til botanikken.

Med støtte fra Selskabet for Norges Vel foretok han sommeren 1812 en lang reise i Norge sammen med den danske botanikeren J.F. Schouw. Reisen gikk fra Drammen over Kongsberg, Rjukan, Hardangervidda og Folgefonna til Kvinnherad og videre til Sunnhordaland, Jostedalsbreen, Indre Sogn og Filefjell. Her måtte de avbryte på grunn av snø. Hjemreisen gikk gjennom Valdres tilbake til Drammen. De var den andre gruppen med «byfolk» som krysset Hardangervidda. Turen resulterte i en avhandling som ble skrevet vinteren 1812–13 og utgitt i 1817.

I 1813 fikk Smith nytt reisestipend fra Selskabet for Norges Vel. På reisen han foretok med dette stipendet, hans siste reise i Norge, vandret han alene. Den startet i Drammen i juli og gikk til fots via Hadeland og Valdres gjennom Øst-Jotunheimen til Vågå, fortsatte over Lomseggen til Skjåk, Lesja, Romsdalen, Molde og Kristiansund, derfra via Sunndalen, Oppdal, Kvikne, Tolga og Røros til Tydalen, med en avstikker til Härjedalen, og via Tronfjell, Folldal, Ringebufjella, Gausdal, Synnfjell, Valdres og Land tilbake til Drammen i oktober. Ifølge Smith var det «hele Egne, der aldrig ere betraadte af nogen botanisk Fod.» Kartet han brukte var Pontoppidans Norgeskart fra 1785. Det var

Litografi av Christen Smith etter kobberstikk av H. Grosch fra 1819.

svært unøyaktig og hovedsakelig basert på fjellfolks beskrivelser.

Underveis underviste han lokalbefolkningen i bruken av lav i stedet for bark til brød. Reisen ga ham tilnavnet «Jotunheimens oppdager».

Smiths oppdagelser under utenlandsreisen til Kanariøyene, Kapp Verde og Kongo 1815–16 har skaffet ham et ettermæle som en av de største botaniske begavelser Norge har fostret. Han døde i Kongo 22.9.1816.

I 1818 skjenket hans arvinger 2000 spesidaler til «Det Smithske legat», til forøkelse av de botaniske samlingene i Norge. Hans bøker og samlinger ble også gitt til universitetet.

botanisk hages første år | 51

var den unge nordmannen Christen Smith. Forslaget kom trolig ikke som en overraskelse på noen, for botanikeren Smith var i ferd med å etablere seg som et av de mest lovende navnene i den dansk-norske naturvitenskapen.

Christen Smith begynte tidlig å interessere seg for botanikk, men etter ønske fra faren tok han medisinsk embetseksamen i København i 1808. Han klarte imidlertid å kombinere medisinstudiene med studier i botanikk og ble elev av den norskfødte botanikkprofessoren Martin Vahl ved Københavns Universitet. I årene 1803–13, både under og etter studietiden, foretok Smith mange og lange botaniske reiser i Norge, først og fremst i den norske fjellheimen. På disse reisene g jorde han mange interessante oppdagelser og bidro betraktelig til å øke kunnskapen om den norske naturen. Hans ry som botaniker og vitenskapsmann økte for hver reise, og han fikk også ord på seg for å være Norges første tindebestiger og fjellturist [se rammetekst].14 Det er grunn til å tro at det må ha blitt ansett som et svært godt valg både for universitetet og den botaniske hagen da Christen Smith til slutt ble ansatt ved Universitetet i Christiania. Av Smiths korrespondanse framgår det at han var forespeilet ansettelse allerede i 1812, men det trakk i langdrag med utnevnelsen.15 Ikke før i november 1813 ble Smith oppfordret av Treschow til å søke det nye professoratet i botanikk og økonomi ved Det Kgl. Frederiks Universitet, og Smith lot seg overtale.16 Den 1. juni 1814 ble endelig 29 år gamle Christen Smith utnevnt av kong Christian Frederik som professor i «Botanik og stats-oekonomiske Videnskaber» og bestyrer av «Universitetets botaniske Have» på Tøyen.17 Dermed ble Christen Smith den første professoren i både botanikk og økonomi ved et norsk universitet.18 Opplysningskomiteen presiserte at i tillegg til botanikk skulle Smith særlig forelese over «Landhuusholdningsvidenskaberne» (landbruksfagene), som lå botanikken nærmest og var en viktig del av «statsøkonomien».19 Som vi har sett, ble koblingen mellom naturvitenskap og økonomi betraktet som en av de viktigste nøklene til materielle framskritt for det nye Norge, og Smiths professorat ble tillagt

52 | kapittel 2 · 1814–1844

stor strategisk betydning. Myndighetene ønsket en total kartlegging av landets naturressurser, deriblant alle ville og dyrkede nytteplanter, og hagen ble pålagt å ha et økonomisk-botanisk anlegg. På Tøyen ønsket universitetet dermed å forene «den egentlige Botanik», de systematiske og vitenskapelige plantesamlingene, med «smaa oeconomiske Forsøg», altså praktisk rettede dyrkingsforsøk.20 Christen Smith selv fikk imidlertid aldri anledning til å realisere disse planene. Hans tilknytning til Botanisk hage ble mer kortvarig enn noen kunne se for seg. I april 1814 deltok riktignok Smith, som ennå ikke var formelt ansatt, i utstikkingen av den botaniske hagen på Tøyen, og optimismen var stor. I et brev til sin kollega professor Hornemann i København datert 22. mai 1814 skriver Smith: «10 Tønder Land ere udlagte til Haven paa Tøien af fortrinlig Beliggenhed og temmelig Bonitet og venter blot paa ham [overgartner Siebke, se side 55].»21 I et par uker i juni 1814 fungerte så Smith som hagens første bestyrer, men han fikk ikke anledning til å lede anleggsarbeidet. Ved utnevnelsen hadde han nemlig forbeholdt seg retten til å reise utenlands i ett til to år før han tiltrådte som bestyrer, både for å lære mer, etablere internasjonale kontakter og skaffe planter til hagen. Reisen finansierte han med arven etter sin far, som døde høsten 1813. Han fikk også et reisebidrag fra universitetet.22 Funnene som ble g jort på reisen, skulle bidra til å utvide den internasjonale horisonten til både det norske botanikkfaget og den botaniske hagen. Men Smith vendte aldri hjem fra dannelsesreisen sin.

Til Kanariøyene, Kapp Verde og Kongo I slutten av juni 1814 reiste Smith til Storbritannia. I London kjøpte han frø av eksotiske planter fra Australia og Kapp-provinsen i Sør-Afrika og sendte frøene hjem til Tøyen. Til innkjøp av frøene bevilget Opplysingskomiteen 30 pund.23 Tiden i Storbritannia benyttet han ellers til å botanisere i Skottland, Nord-England, Wales og Irland, og til å g jøre seg kjent med britiske botanikere og botaniske hager. Han besøkte og knyttet kontakt med de botaniske hagene i Kew i

London, Edinburgh, Dublin, Hull og Liverpool, og med anlegg i Hammersmith i London. I et brev til sin venn og kollega Hornemann datert 28. mars 1815 skriver han: «Paa Reysen bestræbte jeg mig for at blive bekiendt med alle botaniske Haver af nogen Værd tildeels i Haab om at vores begyndte Anlæg i Xania kunde træde i Forbindelse med dem og efter Evne at bidrage til at forøge Antallet på K.havnske Correspondenter.»24 I april 1815 ble Smith med den tyske geologen og naturforskeren Leopold von Buch på en åtte måneder lang ekspedisjon til Madeira og Kanariøyene. Etter et kort opphold på Madeira besøkte Smith og von Buch fire av Kanari­øyene.

På Tenerife oppholdt de seg nesten et halvt år. På Kanariøyene gikk Smith bokstavelig talt skoene av seg og samlet nesten 600 plantearter, hvorav 48 var nye for vitenskapen. Ved inngangen til den botaniske hagen i Tafira Alta på Gran Canaria henger et støpt relieff av Christen Smith til minne om hans innsats som en av pionerne i utforskningen av Kanariøyenes flora. Selv rakk ikke Smith å bearbeide så mye av materialet fra denne ekspedisjonen, men han beskrev blant annet den stedegne og staselige furua Pinus canariensis. Arbeidet ble senere publisert av von Buch.25 Fra oppholdet på Kanariøyene sendte Smith mange frø hjem til Tøyen. Så sent som på begynnelsen av 1900-tallet hadde hagens veksthus et åtte meter høyt eksemplar av drageblodstreet Dracaena draco, dyrket fram fra Smiths frø. Enda lenger hadde hagen et annet levende minne om ham, en over ni meter høy kanarisk daddelpalme Phoenix canariensis. Palmen levde helt til år 2000. I en alder av 185 år døde de som direkte følge av den altfor lave takhøyden i Botanisk hages høyeste veksthus, Palmehuset. Flere norske botanikere har siden fulgt i Smiths fotspor og studert flora og vegetasjon på Kanariøyene.

I 1816 ble Smith med som botaniker på en britisk ekspedisjon til Kongo, etter initiativ av sir Joseph Banks – president i The Royal Society og direktør i Kew Gardens i London. På denne reisen oppdaget og samlet Smith mange nye plantearter og g jorde en stor pionerinnsats som botaniker.

Ekspedisjonen var innom Kapp Verde-øyene på

veien. Bare i løpet av de to–tre dagene oppholdet på Kapp Verde varte, samlet han 88 plantearter.

Omtrent et dusin var nye for vitenskapen.26 Den store samlingen fra Kongo-oppholdet, 620 arter i alt, inneholdt 250 nye og ukjente plantearter.

Kongo-ekspedisjonen nådde 450 km inn i landet, dels med en liten transportbåt og dels til fots langs elvebredden.27 Etter hvert ble ekspedisjonen rammet av sult og sykdom. Bare 17 av de 56 ekspedisjonsmedlemmene kom levende tilbake til England. Smith var ikke blant dem, selv om han i sterkt forkommen tilstand klarte å ta seg tilbake til moderskipet ved munningen av elva. Han døde av febersykdom på Kongo-floden 22. september 1816, ikke fullt 31 år gammel, og ble senket i elva ved et sted nær utløpet kalt «The tall trees». Foruten Smith døde også ekspedisjonslederen, kaptein Tuckey, og de andre vitenskapsmennene. Gartneren fra Kew Gardens i London, David Lockhart, overlevde imidlertid og sikret at plantesamlingen kom uskadd tilbake til sir Joseph Banks i England. Hoveddelen av Smiths innsamlinger er i dag i London. Et dublettsett ble gitt som testamentarisk gave til universitetet i Christiania i 1818. Det ble utlånt til professor Hornemann i København og har aldri blitt returnert til Botanisk museum på Tøyen.

Smiths rikholdige, utenlandske plantesamlinger er senere bearbeidet av andre botanikere, først og fremst i England. Innsamlingene fra Kongo ble bearbeidet av den kjente britiske botanikeren Robert Brown. Han karakteriserer Kongo-materialet som enestående. Foruten å beskrive 250 nye arter basert på Smiths innsamlinger fant Brown at noen av artene tilhørte ukjente planteslekter og beskrev 12 nye slekter.

Han æret Smith ved å oppkalle én av de nye slektene etter ham, Christiana, basert på fornavnet og siden ofte feilstavet Christiania. I tillegg har Smith fått 22 plantearter oppkalt etter seg, med artsepitet smithii, smithiana eller smithianus. Seksten av disse ble samlet i Kongo, fem på Kanariøyene og én på Kapp Verde-øyene.28

botanisk hages første år | 53

Et drageblodstre. Illustrasjon fra Curtis’s Botanical Magazine, 1851.

54 | kapittel 2 · 1814–1844

Hage uten bestyrer Allerede da Smith reiste, ble det skapt en svært krevende situasjon for den ferske hageinstitusjonen. I Smiths fravær oppnevnte Det akademiske kollegium 5. desember 1815 derfor en midlertidig tremannskomité – professorene Platou, Sørensen og Rathke – til å administrere hagen. Av disse tre ble det i realiteten Jens Rathke (1769–1855), professoren i naturhistorie, som bestyrte hagen i etableringsfasen.

Rathke var en av mange fagfolk i samtiden som hadde bakgrunn i både naturvitenskap og teologi.

Han avla opprinnelig teologisk embetseksamen ved Københavns Universitet i 1792. Parallelt med teologistudiene hadde han fulgt forelesningene ved det nyopprettede Natur­historie-Selskabet i København, og – i likhet med Smith – også Martin Vahls botanikkundervisning ved Københavns Universitet.29 Etter avlagt embetseksamen valgte han å fortsette sine naturvitenskapelige studier og spesialiserte seg i zoologi. Men i nesten to år, 1798– 99, reiste han rundt i Portugal, både på fastlandet og på Madeira, for å drive feltstudier i botanikk og geologi. Her samlet han planter til flere herbarier i Europa. Botanisk museum i Oslo har et par hundre herbarieark fra hans åtte måneder lange opphold på Madeira. Ikke minst g jennomførte han to større reiser i Norge, i 1795 og 1800–02, og markerte seg som en betydelig ekspert på norske fiskerier. I 1810 ble han utnevnt i et ekstraordinært professorat i zoologi, opprettet ved en privat donasjon, ved Københavns Universitet.30 Parallelt med at Rathkes karriere omsider skjøt fart, tok de norske universitetsplanene konkret form. Samtlige norskfødte professorer ved Københavns Universitet sto på listen over aktuelle kandidater til å fylle professoratene ved det nye universitetet i Christiania. I 1813 hørte ­Rathke med i den første gruppen som ble utnevnt. 31 Hans professorat var i naturhistorie og hørte inn under Det medisinske fakultet, med plikt til å undervise medisinerne i zoologi og geologi. Da Smith forlot Norge på sin forskningsreise sommeren 1814, fikk Rathke også ansvaret for undervisningen i botanikk. Dermed ble han den eneste professoren som underviste i naturhistorie i Christiania de første årene.

Da nyheten om Smiths død nådde Christiania 30. januar 1817, ble det åpenbart hvor vanskelig situasjonen var for Botanisk hage. Den ferske institusjonen sto uten bestyrer, og det norske botanikkfaget hadde mistet sin naturlige lederskikkelse. Samtidig var den økonomiske situa­ sjonen ved universitet svært krevende i årene etter 1814. På flere områder var man i ferd med å revidere de mest ambisiøse planene fra grunnleggingsperioden. Universitets løsning ble å unnlate å besette det ledige professoratet i botanikk og økonomi, med henvisning til den pressede økonomien og til mangelen på egnede kandidater32 – det siste var, som vi skal se, en sannhet med visse modifikasjoner. Dermed fikk zoologen Jens Rathke fortsatt ansvaret ikke bare for undervisningen i botanikk, men også for bestyrelsen av den nye hagen på Tøyen. Det var en beslutning som skulle få store konsekvenser for driften av Botanisk hage i flere tiår framover.

En gartner fra Holstein Som nevnt var Smith med på å stikke ut området for hagen på Tøyen våren 1814. Selve arbeidet med å anlegge hagen var imidlertid ikke påbegynt da Smith reiste sommeren 1814, og Rathke later til å ha vært en nokså passiv deltaker i anleggsprosessen, selv etter at han i praksis overtok som hagens bestyrer i Smiths fravær.

Dermed ble ansvaret for å anlegge den nye hagen overlatt til hagens nyansatte overgartner, Johan Siebke (1781–1857).

Johan Siebke ble født i Holstein, som på denne tiden var en del av Danmark. Etter en periode som apotekerlærling i Holstein var han elev og gartnersvenn i Botanisk Have i København 1800–05, under overgartner Frederik Ludvig Holbøll. Deretter utdannet han seg videre som botanisk gartner ved botaniske hager i London og Paris og foretok en lengre studiereise i Mellom- og Sør-Europa. I 1812 kom han tilbake til Botanisk Have i København – som undergartner under sin tidligere lærer Holbøll.33 Alt i april 1813 ble Siebke utnevnt til «Botanisk Gartner» i Christiania av Frederik VI, men det gikk over ett år før han tiltrådte. Han ankom ikke Christiania før i begynnelsen av juni 1814.34

kolumnetittel | 55

Selve planen for den botaniske hagen på Tøyen ble utarbeidet av Siebkes tidligere sjef og lærer, overgartner Holbøll ved Botanisk Have i København. 35 Holbøll var også innstilt på å ta det gartnerfaglige ansvaret for å anlegge hagen, men han valgte til slutt å bli i København. I stedet ble det hans elev og tidligere undergartner i København, Johan Siebke, som fikk ansvaret for anleggsarbeidet.

Siebke ble Botanisk hages første overgartner, den gang kalt «botanisk gartner», og satt i stillingen i 43 år, til han døde i 1857. Fra Siebke ble ansatt og fram til 1980-årene har alle overgartnere hatt boplikt i Tøyen hovedgård. Men da Siebke ankom Christiania i 1814, ble han anvist en midlertidig bolig på Grønland. Først i april 1815 flyttet han og familien inn i overgartnerleiligheten i Tøyen hovedgård. 36 Fri bolig og rett til å holde to kyr på Tøyens grunn var en del av Siebkes lønn. I tillegg hadde han kontraktfestet rett til en viss prosent av salget av naturalier – 8 % av all frukt og 16 % av andre naturalier. 37 Som en kuriositet kan nevnes at en av attraksjonene i Botanisk hage i Siebkes overgartnerperiode var apekatten hans, som sto bundet til den store hestekastanjen ved hagetrappa sør for hovedbygningen.

Hagen vokser fram Anleggsarbeidet på Tøyen startet høsten 1814 og var fullført i 1818. Hagen ble anlagt i engelsk landskapsstil, i samsvar med Holbølls plan.

Fortsatt finnes mange spor etter denne planen i hagens eldste del. Før han dro utenlands, diskuterte Christen Smith planen med Siebke og ga sine instrukser, og de to holdt kontakt g jennom korrespondanse den første tiden. Likevel er det utvilsomt Siebke som skal ha æren for at anleggsarbeidet ble g jennomført så raskt og effektivt, midt i en svært krevende periode for både universitetet og den botaniske hagen.

«Siebke fikk i stand en botanisk hage på tross av administrasjonens og professor Rathkes manglende innsikt og initiativ», fastslo hagens senere bestyrer Nordhagen i 1955. 38 Rathke selv ga også Siebke æren for hageanlegget og

56 | kapittel 2 · 1814–1844

skriver i 1823: «Universitetets botaniske Gartner, Hr. Siebke, havde under sit Ophold i den botaniske Have i Kjøbenhavn hos den derværende udmærket kyndige botaniske Gartner, Dannebrogsmand Holbøll, samt paa sine Reiser i England, Holland, Tydskland og Frankrig erhvervet sig den udmærkede Duelighed, som han ved at udføre denne botaniske Haves Anlæg nu saa tydelig haver lagt for Dagen.»39 I ettertid har det vært en viss forvirring når det g jelder hvem som utformet selve planen for hagen: Siebke eller Holbøll. I 1954 skriver overgartner Steinsvoll: «… det var overgartner Siebke som planla, stakk ut og skipa til hagen i åra 1915[1815]–1818.»40 Siebke anla utvilsomt hagen, men det er lite som tyder på at han også sto for planen. I 1955 fastslår Nordhagen med basis i opplysninger han hadde fått av overgartner Elias Moe og siden sjekket i skriftlige kilder i København, at planen skrev seg fra Holbølls hånd. Han understreket også at det var Smith, ikke Siebke, som deltok i utstikkingen. 41 I en artikkel i 1946 skriver Elias Moe selv: «Planene for Tøyenhagen skriver seg sikkert fra Holbølls hånd, for da jeg i årene 1880–82 oppholdt meg som medhjelper ved Københavns nye botaniske hage, ble jeg kjent med medhjelper Ehrenreich, som hadde vært ansatt hos Holbøll. Han forærte meg planen over hagen, visstnok den første, og den som ble fulgt. Da jeg kom hjem, forærte jeg professor Wille den, og den finnes nu i Botanisk Museums arkiv på Tøyen.»42 Overrekkelsen fant trolig sted i 1893.43 Holbølls plan omfattet 10 plantefelt, såkalte «kvarterer», avmerket med tall på tegningen og med henvisning til innholdet i en nummerert liste. I 1817 – tre år etter at anleggsarbeidet startet – redeg jør professor Platou for disse «kvarterene». 44 I «Siirplantekvarteret», også kalt Frederiks minde og nå Gamlehagen, ble det allerede dyrket om lag 200 prydplanter, især levkøyer og nelliker, omgitt av frukttrær og alleer av 50 år gamle løvtrær. I «Det perennerende [flerårige] System» blomstret om lag 1 000 stauder, ordnet etter Linnés system. Plantene var utstyrt med «malede Nummer-Pinde»,

SNĂ˜MAGNOLIA | Magnolia kobus, i magnoliafamilien (se s. 248) | ultimo mai

FRA KIRSEBÆRALLEEN (se s. 190) | Prunus avium ‘Plena’ | ultimo mai

ASK | Fraxinus excelsior, i oljetrefamilien | ultimo mai

LIV BORGEN er professor emerita i botanikk, og har vært ansatt i Botanisk hage på Tøyen i over 40 år. Hun har hatt flere sentrale funksjoner i hagen, blant annet var hun valgt bestyrer i årene 1987-88 og seksjonssjef 2004-09. Borgen har skrevet en lang rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler om botaniske emner. Som forsker har hun blant annet interessert seg for systematikk, artsdannelse og populasjonsgenetikk.

Historien om en hage. Botanisk hage 1814-2014. © Forlaget Press 2014 Boka er utgitt i samarbeid med Naturhistorisk museum. fotograf: Guri Dahl billedredaktør: Anne Vaalund design: Johanne Hjorthol Boka er satt med Ingeborg, Proxima nova og Circular papir: 150 g MultiArt Gloss/140 g MultiOffset repro, trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, www.foh.se isbn 978-82-7547-704-8 forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond materialet er vernet etter åndsverkloven. uten uttrykkelig samtykke er eksemplarframstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no)