Landskaper fra dødens metropol - Otto Dov Kulka by Forlaget Press

Landskaper fra dĂ¸dens metropol

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 1

03.01.14 12:50

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 2

03.01.14 12:50

Otto Dov Kulka

Landskaper fra dĂ¸dens metropol Refleksjoner over minnner og forestillinger Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik, MNO

For l age t Pr ess

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 3

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol Originaltittel: Landscapes of the Metropolis of Death

Omslagsillustrasjon: Marianná Langová (f. 27.2.1932, døde i Auschwitz 6.10.1944) © Terezins samling av barnetegninger, Det jødiske museum i Praha Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 Papir: Ensolux Cream 80g 1.6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-705-5 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig

samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 4

03.01.14 13:17

Tilbake lå ruinenes uforklarlige landskap. – Historien prøver å

forklare det uforklarlige. Ettersom den grunner seg på sannheten, må den nødvendigvis ende i det uforklarlige. Ifølge en fabel av K afka

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 5

03.01.14 12:50

Innhold

Takk 9 Innledning 13

L andsk aper fr a dødens metropol 1 En prolog som også kunne vært en epilog 17 2 Mellom Theresienstadt og Auschwitz 30 3 Den endelige tilintetgjørelsen av «Familieleiren» 50 4 Høsten 1944: Auschwitz – spøkelsesmetropol 58 5 Betraktninger og uklarheter: Minnebildene 64 6 Tre dikt fra terskelen til gasskamrene 78 7 Reisen til dødens metropols drabantby 84 8 Landskap i den private mytologi 102

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 7

03.01.14 12:50

Innledning Jeg antar at de som har lest mine historiske publikasjoner, klart

og entydig har identifisert meg med en streng og upersonlig tilnærming til forskning, alltid innenfor avgrensede historiske rammer, en metode som på sett og vis er seg selv nok. De færreste vet om at jeg i tillegg har en egen dimensjon, kjennetegnet ved taushet, et valg jeg har truffet, om å skille skarpt mellom biografisk og historisk fortid. Enda færre vil vite at jeg i et tiår, mellom 1991 og 2001, skaffet lydbåndopptak som gjorde det mulig å skildre de bildene som dukker opp i erindringen, og utforske minnene fra den delen av min private mytologi som kalles «Landskap i dødens metropol», eller sagt på en bedragersk enkel måte: «Barndomslandskap i Auschwitz». Dette var ikke historiske vitnesbyrd, heller ikke selvbiografiske minner, men betraktningene til en mann som da var i slutten av femtiårene og i sekstiårene, og som tok for seg de biter av erindring og fantasi som var blitt igjen av verdenen til det undrende barn på ti–elleve år som jeg den gang var. Jeg er fullt klar over at den foreliggende boken avdekker den immanente dikotomien mellom min akademiske forskning og mine personlige minner: en konfrontasjon mellom minnebilder og fremstillingen av historisk forskning. Den historiske bakgrunnen var et sted som ble kalt «familieleir» (Familienlager) for jøder fra Theresienstadt, i Auschwitz13

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 13

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol Birkenau, hovedsakelig i den blokken som var opprettet for

barn og ungdom, og som besto i nesten ett år, frem til den endelige tilintetgjørelsen av leiren og nesten alle dens beboere, sommeren 1944.1 Denne boken består av ti kapitler fra disse opptakene, fulgt av tre kapitler med utdrag fra dagbøkene mine, samtlige fra de siste årene. Disse utdragenes natur og tematikk ligger tett opp til betraktninger hentet fra opptak. På samme måte som språket i dagbøkene er opptakene monologer. Forskjellen er at de ble talt inn i nærvær av den samtalepartneren som tok initiativet til opptakene og gjorde dem mulige. Mens jeg gjorde det opprinnelige talte ord om til trykt tekst, bestrebet jeg meg på å beholde dets autentiske natur: den spontane rytmen i det talte ord, med alle dets avvik og særegenheter og tonefall. De visuelle elementene i teksten utgjør en del av selve fortellingen. Bildene er dels mine egne fotografier fra de stedene jeg har oppsøkt i selve fremstillingen, dels fotografier, tegninger og faksimiler fra andre kilder. Den skjulte meningen i det metaforiske språket i de sentrale,

tilbakevendende motivene i boken, så som «dødens uforanderlige lov», «den store død» og «dødens metropol» overskrider grensene for opplevelsen av Auschwitz. De er metaforer for det som den gang så ut til å bre seg i en verdensorden som skulle endre historiens løp, og slik forble de i min reflekterende erindring. Jeg er også fullt klar over at disse tekstene, til tross for at de er forankret i konkrete historiske hendelser, overskrider historiens sfære. 14

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 14

03.01.14 12:50

Innledning

L andsk aper fr a dĂ¸dens metropol

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 15

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog

En prolog som også kunne

vært en epilog

Starten på denne reisen – jeg vet ikke hvor den vil føre meg –

er tvers igjennom prosaisk og rutinemessig – en internasjonal vitenskapelig konferanse som fant sted i Polen i 1978. Blant de israelske deltagerne var også jeg. Konferansen ble arrangert av Verdensforbundet for historieforskning, nærmere bestemt: avdelingen for komparativ religionshistorie. Vår gruppe besto av en spesialist på middelalderhistorie, en forsker som var ekspert på tidlig moderne historie og meg, som var spesialist på moderne historie. Det var også en annen historiker som polakkene hadde nektet innreise, fordi han var en tidligere polsk statsborger, som ved å emigrere til Israel hadde «forrådt fedrelandet». Konferansen forløp stort sett slik som den slags konferanser pleier å forløpe. Sant nok, min forelesning var ganske innovativ og vakte betydelig interesse,1 men det gikk fort over. Etterpå organiserte vertskapet utflukter til fjerne deler av Polen – til Kraków, til Lublin og til de vakre stedene som er beregnet på turister. Jeg sa til de andre at jeg skulle bli med, men at jeg skulle følge mitt eget opplegg og dra til Auschwitz. Greit, en jøde som vil besøke Auschwitz, det var ikke noe usedvanlig i det, selv om det da ennå ikke var sånn på moten som det er i dag. 17

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 17

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol En av kollegene mine, middelaldereksperten, som jeg hadde

kjent i flere år fra det akademiske feltet, sa til meg: «Du vet, når du drar til Auschwitz, så skal du ikke holde deg til hovedleiren, for den er som et museum. Hvis du nå skal dit, så reis til Birkenau – det er det egentlige Auschwitz.» Han spurte ikke om jeg hadde noen særskilt tilknytning til stedet. Hvis han hadde spurt, ville jeg ha svart. Jeg ville ikke ha benektet det. Men han spurte ikke, og jeg svarte ikke, og jeg reiste.

Veien oppover tidens elv Jeg ville helst reist med tog, men fikk ikke billett. Derfor tok jeg

fly til Kraków. I Kraków tok jeg en taxi, en falmet antikvitet, og ba sjåføren kjøre meg til Auschwitz. Det var ikke første gang han tok turen dit, han hadde allerede kjørt flere utenlandske turister som ville til Auschwitz. Jeg snakket polsk med ham, og det ikke så gebrokkent, delvis noe jeg husket fra den gang, for en del noe jeg hadde lært på universitetet, og mitt tsjekkisk var også til hjelp – det er ganske nær polsk. Så bar det av sted, og sjåføren skravlet i vei om bilen sin, som var blitt stjålet og var kommet til rette igjen, og vi kjørte langs elven Wisła, og han fortalte om Wisła zła, som betyr den onde Wisła, som går over sine bredder og oversvømmer landet omkring og skyller med seg folk og fe. Vi tok oss frem på veier som var mer eller mindre asfaltert, fulle av huller, og etter hvert holdt jeg opp med å svare ham. Jeg oppfattet ikke lenger hva han sa. Jeg oppfattet bare veien. Jeg fikk plutselig en følelse av at jeg hadde vært der før. Jeg kjente skiltene, jeg kjente husene. Sant nok, det var et 18

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 18

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog

annet landskap, et vinterlandskap, et nattlig landskap – især den første natten, men det var også et landskap med dagslys – og jeg skjønte noe jeg ikke hadde planlagt: at jeg nå kjørte i motsatt retning på den veien jeg fulgte den 18. januar 1945, og på de dagene som fulgte, ut av det komplekset som jeg var sikker på, som vi alle var sikre på den gang, var et kompleks som ingen noensinne skulle slippe fra.

Den nattlige reisen den 18. januar 1945 Den reisen har mange ansikter, men den har ett ansikt, kanskje

én farge, én nattlig farge, som var bevart med en intensitet som overgår alle andre, én som lar seg identifisere – den intensiteten eller den nattlige fargen – med den reisen, den som siden ble kalt «dødsmarsjen». Det var en reise til friheten. Den var en reise gjennom den porten som ingen trodde at de noensinne skulle passere. Det jeg husker fra den reisen – egentlig husker jeg alt – men det som er det fremherskende, det er en farge. En nattlig farge av snø på alle kanter, av en lang og svart rekke, som rykket sakte frem. Og plutselig, svarte flekker langs veien: en stor svart flekk og så enda en stor svart flekk, og så enda en flekk … Først var jeg beruset av alt det hvite, av friheten, av å ha lagt bak meg piggtrådgjerdene, av det vidåpne nattlige landskapet, av landsbyene som vi kom forbi. Jeg så nærmere på en av de mørke flekkene, og så enda en – og jeg skjønte hva det var jeg så: menneskekropper. Og det ble flere og flere av flekkene, det ble flere og flere lik.

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 19

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol

Jeg ble blottstilt for dette fenomenet, for jo lenger turen

varte, tok også kreftene mine slutt, og jeg kom nærmere og nærmere de siste rekkene, og i de siste rekkene var det slik at den som vaklet, den som sakket akterut – den ble skutt og ble en svart flekk i veikanten. Skuddene ble stadig hyppigere, flekkene lå stadig tettere, men så, på mirakuløst vis – iallfall for noen av oss – stanset den lange rekken den første morgenen. Jeg akter ikke å skildre dødsmarsjen nå, eller flukten og alt det der. Her har jeg bare skildret én assosiasjon som trådte frem fra skravlingen til den sjåføren fra Kraków, fra Wisła zła som gikk over sine bredder. Den Wisła som buktet seg frem langs alle de veiene som mer og mer nærmet seg de stedene jeg kjente igjen. Jeg kjente dem også igjen som en slags drøm. Kanskje kjente jeg dem egentlig ikke igjen, kanskje var det bare 20

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 20

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog

noe jeg innbilte meg, men det betyr ikke noe fra eller til. Jeg tidde, og til slutt ba jeg også ham om ikke å si noe mer. Vi kom dit. Jeg spurte om han kunne veien, ikke til museet, ikke til Auschwitz 1 – men til Birkenau.

Den røde mursteinsporten til metropolen.

Landskap av stillhet og ødslighet, fra horisont til horisont. Begravelsen av Auschwitz. Vi kom til porten. Den røde mursteinsporten med tårnet som

togene rullet forbi. Jeg kjente den så godt. Jeg ba sjåføren om å vente utenfor porten. Jeg ville ikke at han skulle kjøre inn. Det var en sommerlig regnværsdag, ikke øsregn, men et irriterende duskregn som hang over meg og mettet luften med en blanding av tåke og en klam, lydløs sikt – i den grad et slikt irriterende duskregn kan være stille. Han parkerte bilen, og jeg gikk langs skinnene, mellom skinnene, der det nå vokste gress, gjennom den porten – for annen gang – men denne gangen til fots, med egne krefter. Jeg gikk til et sted som jeg var sikker på veien til, en vei som førte til et sted jeg visste om. Det var en av de leirene som skulle ha vært der, men det som i stedet for leiren strakte seg fra horisont til horisont, var rekke på rekke – en skog – av mursteinspiper, det som sto igjen av brakkene som var revet og fraktet bort, og vaklende betongsøyler, samtlige lutende i forskjellig retning, og rustne stumper av ståltråd på den ene og andre siden – noen hang stille, andre krøp i det våte gresset – i det klamme våte gresset – fra horisont til horisont. 21

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 21

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol Og stillheten. En overveldende stillhet. Ikke engang fugle-

sang kunne høres. Ikke en lyd, bare tomhet. Og det var forbløffelsen – over at disse landskapene, der det hadde vært så mange mennesker, der det hadde myldret som maur, hærskarer av slaver, folk på rekke og rad, langs de buktende stiene – de var stille. Øde og forlatt. Men alt var der: Det var den skogen av betongsøyler – man kunne nesten se dem stå der, stolte og høyreiste, med de stramme ståltrådene, som den gangen vi kom dit, om natten – som den natten da en strøm av lys gled over ansiktene våre mens toget sakte rullet inn gjennom lysenes korridor, til dødens metropol.

Men det var ikke lenger den dødens metropol som det en gang hadde vært. Det var et fryktelig trist landskap. Et mistrøstig landskap. Men alt var der, bare så fjernt. På en ødslig avstand, men sviende. Like sviende som på den dagen. Nei,

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 22

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog

forresten, ikke så troskyldig. Det var ikke lenger et barndomslandskap, det var et landskap av – jeg ønsker ikke å si ordet – men det var et gravlandskap, det var Auschwitz’ begravelse. Auschwitz var blitt begravet. Begravet, men likevel vidstrakt som en slags veldig grav, fra horisont til horisont. Men alt var der, og jeg var iallfall i stand til å gjenkjenne det.

På ruinene av «Ungdoms- og barneblokken», og «Sykehusblokken» Det første stedet jeg gikk til gjennom gresset, var ungdoms- og

barneblokken, som det bare var fundamentene igjen av. Det var det kulturelle senteret i denne leiren, som hadde vært enestående i sitt slag. Jeg skal snakke om det et annet sted. Jeg plukket opp en muggen murstein – en bit av en murstein – og tok den med meg. 23

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 23

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol Jeg kjente igjen stedet ut fra nummeret på de brakkene som

sto i en lang rekke, jeg visste at det var brakke nummer 31. Derfra gikk jeg til en annen tomt, der sykehusbrakken hadde stått, der den beryktede doktor Mengele drev med eksperimentene sine, og der jeg var innlagt en stund, da jeg fikk dysenteri, og paradoksalt nok var det nettopp den sykdommen, som skulle ha vært fatal, som reddet livet mitt. Det var også der jeg først sugde til meg en betydelig del av den europeiske kulturarven, som ble formidlet til meg av en døende pasient. Til den gutten han trodde skulle … som kanskje kunne slippe unna. Og han slapp virkelig unna, og tok det med seg (men også det skal jeg snakke om i et annet kapittel). Det får være nok om reisen til to steder der jeg virkelig hadde vært, to bygninger som jeg en gang var kommet inn i, hvor jeg sugde til meg det jeg gjorde, og alt det der tok jeg med meg.

Veien til stedet for den tredje ødeleggelsen – «Prometheus i Hades» Herfra var veien til det tredje stedet uunngåelig, det stedet der

jeg øyensynlig har bodd og levd, bestandig. Fra den gang til i dag, der jeg er blitt holdt som livstidsfange, bundet og fengslet med lenker som ikke kan brytes. Hadde det ikke skurret sånn, ville jeg ha sagt «som den bundne Prometheus». Men jeg er tross alt et barn, som ble fengslet med de lenkene som barn, og jeg har vært bundet med dem på hvert trinn av oppveksten. Jeg var bundet, jeg forble bundet, eller lenket, men det er fordi jeg aldri var der, aldri noensinne. Jeg satte aldri mine ben 24

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 24

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog

på de plassene, i de bygningene, jeg kretset rundt dem som en svermer rundt flammen, vel vitende at jeg uvegerlig måtte falle i den, og likevel kretset jeg utenom, med eller mot min vilje – det kom ikke an på meg – og alle vennene mine, alle sommerfuglene, ikke alle, men nesten alle, var der, og de kom aldri ut igjen.

Ringene som fører tilbake til

(og fra) dødens metropol

Det stedet jeg gikk til, var selvsagt krematoriene. Det første jeg

kom til, var nummer 2. Det ble sprengt av nazistene, akkurat som nummer 1, midt imot, og begge er blitt delvis bevart. Det var busker og trær der, de vokste vilt på ruinene. Også der tok jeg en annen murstein, svart og sotete. Så gikk jeg over til nummer 1.

Da det ble sprengt, ble gasskammeret under ikke ødelagt.

Trappen som fører ned til det, ligger der ennå, og betongtaket

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 25

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol

som falt ned, lå over det som ryggen på en tiger, eller som en mektig bølge.

ntt]

Jeg gikk over stien, som jeg aldri hadde krysset før, og jeg

gikk ned, som i de stadig tilbakevendende drømmene der jeg går ned trappen sammen med alle vennene mine og alle slektningene mine. Det er drømmen som alltid tar meg med tilbake dit, når jeg vet at det ikke er mulig å unngå stedet, at alle er nødt til å komme dit, fordi det er det stedets uforanderlige lov, en som det ikke er noen vei utenom. Det er ingen sjanse for den fantasien vi henter frem om frigjøring, om en slutt – som barns lekne fantasier – for det er en jernlov som fører alle dit, og ingen kan unnslippe. 26

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 26

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog Jeg visste det også – for alle døde en natt, og jeg ble igjen –

jeg visste at jeg i siste øyeblikk skulle bli reddet. Ikke fordi jeg hadde gjort meg fortjent til det, men på grunn av en ubønnhørlig skjebne. Den samme nattlige drømmen bringer meg alltid tilbake til den samme uforanderlige loven som sier at jeg skal tilbake til krematoriet, og ad omveier, gjennom grøfter med iskaldt vann, gjennom skyttergraver og skjulte åpninger, graver jeg meg under piggtråden og når friheten og kommer meg med et tog, og på en ødslig stasjon roper en høyttaler navnet mitt, og jeg sendes tilbake til det stedet der jeg er nødt til å havne – krematoriet. Og om jeg aldri så mye vet at jeg må bli fakket, vet jeg også at jeg må skånes. Det er en slags sirkel, en syklus av samme slag som Tantalos eller Sisyfos befinner seg i, eller hvilken myte det enn er vi velger å nedkalle her, hvilken som oppleves som mest passende, og som sender oss tilbake i en uendelig ond sirkel, til det samme stedet. Jeg bestemte meg for å gå ned den trappen. Jeg visste at jeg først var nødt til å ta meg opp på takets brutte bølge. Jeg klat ret opp og gikk langs den, jeg ble der så lenge jeg ble der, og endelig gikk jeg så ned trappen. Jeg gikk ned, trinn for trinn, til det stedet der alle de navnene og bildene jeg kunne huske, hadde gått ned, og alle de – myriader – som jeg hadde sett bli slukt i endeløse rekker av krematoriene, og siden så jeg for meg hvordan de steg til værs i ilden og flammene, mot nattehimmelen som lyste over skorsteinene. Endelig var jeg nede. Det var umulig å komme inn i selve gasskammeret, for taket hadde rast sammen og sperret inngangen. Etter noen uendelig lange minutter snudde jeg meg endelig bort og gikk opp igjen, den samme trappen.

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 27

03.01.14 12:50

Landskaper fra dødens metropol

Veien tilbake Jeg fant veien ut av ruinene og videre til utgangen fra Birkenau,

gjennom den samme mursteinsporten som jeg var kommet inn. Jeg kom frem til sjåføren, og uten et ord rakte jeg ham det gamle Leica-kameraet mitt, som hadde fulgt meg under oppholdet i disse landskapene. Han tok et bilde av porten med dens nettingdører og foran den, meg, kuttet i to. Så dro vi vår vei, fremdeles uten et ord. I flyet, som slingret hit og dit – det var et lite fly – skrev jeg noen forrykte ting i dagboken min, som jeg alltid har med 28

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 28

03.01.14 12:50

En prolog som også kunne vært en epilog

meg. Jeg skrev dem også i et brev, men jeg vet ikke om det fremdeles finnes. Det var begynnelsen på min kamp, begynnelsen på min vei tilbake, ikke i en drøm, men med klar bevissthet, til dødens metropol.

104008 GRMAT Landskaper fra doedens metropol 140101.indd 29

03.01.14 12:50