«Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd.»
– Ayesha, Kandahar
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
«Alt dette kunne vært unngått» En reise gjennom det nye Afghanistan
«Alt dette kunne vært unngått» © Forlaget Press 2014 © Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord Forfatteren (ASH) har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Alle fotografier er tatt av Anders Sømme Hammer Design: Modest [Rune Døli] Boken er satt med: 9,75 / 13,8 pkt Tiempos Text Papir: Munken Lynx Rough 120 g Trykk, repro og innbinding: Elanders Fälth & Hässler ISBN 978-82-7547-706-2 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
Forside: Militssoldaten Ghulam Sarwar er 40 år og har båret en kalasjnikov i 26 av årene. Bildetekster til innledende bilder: 01 En jente samler søppel på gaten i Kandahar. 02 Canadisk soldat i kamp mot opprørere i Taliban-høyborgen Kandahar i sør. 03 Ayesha tar seg av ti barn. Ektemannen og den eldste sønnen ble skutt av canadiske soldater. 04 I Afghanistan er det alltid en fare for at det plutselig smeller. Her bæres lik bort etter et angrep foran den indiske ambassaden.
Innhold
Innledning
01
Det forrådte land s. 12
Velkommen til Afghanistan s. 34
02
03
Talibanerne kan også være redde s. 46
Historien om en krigsherre s. 58
04
05
«Må redde oss før det er for sent» s. 70
Ungdomsopprørerne s. 78
06
07
Verdens modigste kvinner bor i Kandahar s. 94
Det er ingen fred i mitt hjerte s. 104
08
09
Geriljakrigens usynlige gud s. 112
«En god gutt» s. 126
10
11
Kollaps s. 148
Døden er ubarmhjertig demokratisk – og det er frykten for den også s. 166 Takk s. 184
Det forrĂĽdte land
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
Innledning
Høyt oppe i den en gang så utilgjengelige Pansjirdalen nord for Kabul står det et kolossalt mausoleum i granitt til minne om den legendariske mujahedinlederen Ahmad Shah Massoud. Selv om inngangen til dalen med de bratte fjellsidene bare befinner seg en to timers kjøretur fra Kabul, holdt Massoud ut her i ti år mot de sovjetiske invasjonsstyrkene, en på alle måter – også militært – imponerende prestasjon. Det var ikke i Pansjirdalen, men i naboprovinsen Takhar at Massoud ble drept av to selvmordsbombere som utga seg for å være journalister og gjemte en bombe i et kamera. Det skjedde den 9. september 2001. Mordet på Massoud var ouverturen til al-Qaidas angrep på Pentagon og New Yorks tvillingtårn som ble utført to dager senere. Historien om invasjonen av Afghanistan og den påfølgende krigen begynner mange steder. Ett sted er New York. Men den har også en begynnelse her i Pansjirdalen, ved foten av mausoleet for Massoud. I dag henger det portretter av mannen som var Nordalliansens viktigste militære leder overalt på Afghanistans offentlige bygninger, side om side med president Karzai. Ahmad Shah Massoud er et symbol, men nøyaktig hva er han et symbol på? 12–13
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
Dagen før vårt besøk i fjellene fikk vi i Kabul en advarsel mot å la oss bli altfor betatt av Afghanistans legendariske geriljaleder. Den kom fra den 35 år gamle radikale kvinne- og menneskerettighetsforkjemperen Malalai Joya, forfatter av boken Kvinne blant krigsherrer og medlem av den afghanske nasjonalforsamlingen frem til 2007. Da ble hun suspendert som folkevalgt fordi hun hadde beskyldt et flertall av parlamentsmedlemmene for å være kriminelle krigsherrer. Det ble påstått at hun blant annet skulle ha krenket de mektige mennene ved å sammenlikne dem med dyr. «Jeg ville aldri sammenlikne disse mennene med dyr,» svarte hun. «Det ville være en fornærmelse mot dyrene.» Som radikal kvinnesaksforkjemper ble Malalai Joya aldri noe passende ikon for invasjonsstyrkene fra NATO, som hadde kvinnenes frigjøring som en av de viktigste begrunnelsene for sin fortsatte tilstedeværelse i Afghanistan. Hun var motstander av de utenlandske styrkenes krig, med samme militante innstilling som hun hadde i kampen for kvinners frihet. I dag lever Joya under jorden, på skiftende adresser, omgitt av tungt væpnede livvakter. Da vi snakker med henne, advarer hun oss mot Ahmad Shah Massoud. «Han var en fundamentalistisk krigsherre,» sier hun. «Hvem var hans nærmeste venner? Andre krigsherrer som var mordere, og som dem var han en slakter som skjøt Kabul i filler med sine raketter. Han er ikke en mann Afghanistan har bruk for i dag. Men slik er det i Afghanistan: Gårsdagens terrorister ender som dagens helter.» Og heltene henger overalt på Afghanistans offentlige fasader i form av enorme portrettbilder langs landeveiene, på byenes plasser, disse eldre mennene med tunge, herdede ansikter og grånende skjegg. Alle med en fortid som krigsherrer, hver eneste en av dem med maktbastioner i provinsene hvor de beskyttes av tungt væpnede militser. Portrettene av dem representerer vårt første feilgrep i forsøket på å gjøre Afghanistan til et mer levelig sted for afghanerne: Da Afghanistan ble invadert, hadde amerikanerne fortsatt Balkan i bakhodet, hvor ideen om en krig ført fra luften uten tap av soldatliv, hadde vist seg så suksessfull. Det skulle ikke settes inn bakkestyrker, følgelig ble det bruk for en alliert på bakken. Det ble den såkalte Nordalliansen, krigsherrene som hadde kjempet mot de sovjetiske styrkene
Innledning
på 1980-tallet, de fleste av dem gamle venner av amerikanerne som hadde forsynt dem med våpen. I 2001 var de presset av Taliban og klynget seg til de siste kvadratmeterne afghansk jord i de nordlige fjellene. Det var bare én ting amerikanerne glemte. Det var en grunn til at Taliban kunne fordrive krigsherrene. På 1990-tallet hadde mujahedinene i seiersrus revet Afghanistan i stykker i en altomfattende borgerkrig, hvor kaos og voldelig anarki var hverdagen. Det var det Taliban satte en stopper for, det var derfor afghanerne hadde ønsket dem velkommen. Logikken om at «mine fienders fiende er min venn», gjelder ikke alltid. Krigsherrene var Talibans fiender, men de var også fiender av det afghanske folk. Med dem tilbake ved makten var Afghanistan dømt til å bli en mislykket stat. En stat som ikke kan ha monopol på voldsutøvelse i kraft av en velutrustet hær og et fungerende politi, men som hele tiden må se seg utfordret av private militser, kan ikke fungere. Det er også her roten til Afghanistans destruktive korrupsjon ligger. Afghanistan har ikke en regjering, men er overlatt til en håndfull mektige menn som i blodige innbyrdes kamper styrer landet som om det var deres føydale len. Som en krigsherre i Kandahar sa til oss: «Folket tilhører meg.» Alliansen med krigsherrene var amerikanernes innledende, skjebnesvangre feilgrep. De kunne ha gjennomført invasjonen som en politiaksjon rettet mot Tora Bora-fjellene og al-Qaidas treningsleirer i det sørlige Afghanistan. I stedet trodde de og de andre allierte i NATO at de sammen med en flokk lovløse bander kunne skape et nytt, demokratisk Afghanistan. Den første misforståelsen førte til en annen, som var like skjebnesvanger: sammenblandingen av al-Qaida og Taliban. Al-Qaida er en global jihad-bevegelse som prøver å angripe Vesten overalt. Bevegelsen er i krig med en hel sivilisasjon, og på ruinene av den vil de bygge et universelt religiøst diktatur, et såkalt kalifat. Taliban er en nasjonal bevegelse med dype røtter i Afghanistan, fremfor alt i pashtunsk kultur, og bevegelsens leder, landsbymullaen Mulla Omar, hadde aldri ambisjoner utenfor Afghanistans grenser. Det er riktig at det var det pakistanske etterretningsvesenet, ISI, som støttet og også ofte styrte Taliban, men når man nevner det store antallet pakistanere som fyller Talibans rekker, må man ikke overse at av de 45 millioner pashtunere som 14–15
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
lever i de to landene, er det neppe mer enn 12–13 millioner som er bosatt i Afghanistan. Resten bor i Pakistan og føler et fellesskap på tvers av grensen. De ser seg selv i like stor grad som pashtunere som pakistanere. De fleste afghanere mener da heller ikke at Taliban ble skapt av Pakistan. De har en annen oppfatning: Taliban ble utnyttet og manipulert av pakistanerne. Vi må heller ikke glemme en annen faktor: Da Taliban kom til makten i 1996, hadde det vært krig i Afghanistan i mer enn 16 år. Landet var i en permanent og nærmest dødbringende unntakstilstand hvor all hevdvunnen tradisjon for omgang mellom mennesker var opphørt. Det kom til å prege bevegelsen i dogmatisk, nærmest fanatisk, retning. Jernhånden var nødvendig hvis det skulle settes en stopper for det kaoset som hersket i Afghanistan. I begynnelsen fremsto ikke Taliban som en gruppe religiøse fanatikere, men derimot som en sosial rettferdighetsbevegelse. Taliban var svekket da amerikanerne invaderte. Det skyldtes dels deres nidkjære religiøse fortolkninger som er i strid med afghanernes grunnleggende pragmatisme, men også deres tvangsutskrivning av unge menn til de evige kampene i det nordlige Afghanistan. Heller ikke deres forbud mot opiumsdyrking i det nest siste året de satt ved makten, ga dem noe entusiastisk støtte. Det er ingen grunn til å tillegge forbudet altruistiske motiver. Det skyldtes sannsynligvis at det internasjonale markedet var mettet og prisene på vei ned. Stansen av opiumsdyrkingen var en enkel markedsstrategi som skulle få opiumsprisene til å stige igjen. Men blant bønder som var helt avhengig av opiumsdyrkingen for å overleve, var ikke forbudet populært. Det er få skriftlige kilder til talibanernes liv og tankegang. I mangel av noe bedre kan man sette seg ned med de islandske ættesagaer. Ikke bare har Island omkring år 1000 den iøynefallende likheten med Afghanistan at de begge er land uten noen sentral statsmakt. De er begge overfylt med væpnede menn som snakker mye og lenge om sin ære. Halvparten av tiden bruker sagaenes menn på å slå hverandre i hjel, ofte på æresløse måter, ikke bare i direkte kamp, men også ved hjelp av bakhold, snikmord og mordbrann. I mangel 17 mennesker ble drept da opprørere stormet et kjøpesenter og to hoteller i sentrum av Kabul i februar 2010.
Innledning
16–17
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
av en stat har islendingene det årlige allting, slik afghanerne har sin loya jirga, og i de islandske sagaer er det endeløse passasjer hvor dødsfiender forhandler med hverandre og ender med å forsones og betale hverandre bot. Slik er det også i Afghanistan, og slik kunne det ha vært da USA invaderte i 2001. Taliban er det Patrick Porter, forsker ved det britiske forsvarsakademiet, i sin bok Military Orientalism har kalt «kulturelle realister». Til tross for sin fundamentalisme er de også tilpasningsdyktige og omstillingsvillige, for nå å bruke moderne ledelsesspråk. I sin epokegjørende bok An Enemy We Created har forskerne Felix Kuehn og Alex Strick van Linschoten, som bodde fire år i Kandahar, dokumentert hvor mange – også høytstående – talibanere som rakte hånden frem til forsoning etter det uventede nederlaget i 2001. Det samme har journalisten Anand Gopal gjort i Peter Bergens viktige antologi Talibanistan. Svaret kom fra amerikanske spesialstyrker som enten drepte eller tok talibanere til fange for å føre dem til Bagram og Guantánamo. I Jalalabad møtte vi Haji Sahib Rohullah Wakil, en innflytelsesrik stammeleder fra Kunar-provinsen, hvor amerikanerne har lidd store tap. I 2001 henvendte han seg til den lokale amerikanske militærleiren for å gjøre oppmerksom på at amerikanerne, med sin totale mangel på lokalkunnskap, ikke hadde en sjanse til å spore opp al-Qaida, som Wakil også betraktet som sin og Afghanistans fiende. Da han gikk ut av leirporten, ble han omringet av amerikanske soldater, fikk trukket en hette over hodet og ble lagt i jern. Han tilbrakte fem måneder med konstante avhør på Bagram-basen, før han ble sendt videre til et seks år langt opphold på Guantánamo, inntil han i 2008 omsider ble løslatt. Wakil hadde også foreslått for amerikanerne å snakke med de lokale talibanerne som var innstilt på forsoning, og det var det som stemplet ham som terroristsympatisør. «Alt dette kunne vært unngått hvis de hadde lyttet den gangen,» sa han til oss. I 2012 ble det en yndlingshistorie i det danske militæret og for den danske pressen, som alltid kommer diltende etter, at Taliban var nedkjempet og redusert til en «mopedbande fra Tølløse», slik en oberst så slagkraftig formulerte det. Det norske militæret hadde
Innledning
allerede i 2006 erklært seier i Sør-Afghanistan. Den norske obersten som da var nestkommanderende for NATO-styrkene i Nord-Afghanistan, fortalte NTB at «Taliban er slått i sør. De militære kampene er over. Nå er det opprenskningsaksjoner som pågår.» Dette er påstander som minner om en berømt historie fra Homers Odysseen, der Odyssevs møter kyklopen. Da kyklopen spør Odyssevs som er tatt til fange om navnet hans, svarer den listige Odyssevs at hans navn er Ingen. Odyssevs stikker i løpet av natten ut øyet på den sovende kyklopen, og da den blindede kjempen brøler i smerte, iler de øvrige kyklopene ham til unnsetning. «Hvem har gjort det?» spør de. «Ingen,» svarer kyklopen. I vårt tilfelle er det NATO, en blindet kyklop, som ikke engang kjenner navnet på sin fiende. Det danske forsvarets etterretningstjeneste er til gjengjeld alltid nøkterne og edruelige når det gjelder den stadig forverrede situasjonen i Afghanistan. Her eksisterer Taliban så sannelig, om enn under den nøytrale, men svært dekkende betegnelsen opprørere. De halvårlige rapportene refereres derimot sjelden i mediene, og hvis noen politikere leser dem, holder de det for seg selv eller fortrenger det de har lest. NATO er på vei ut av Afghanistan. Offisielt er exit-datoen 31. desember 2014. Amerikanerne ønsker å la et sted mellom 9000 og 12 000 amerikanske soldater bli igjen på basene, noen av dem offisielt som instruktører for den afghanske hæren, men de fleste av dem vil være spesialstyrker. Sammen med droner og kampfly vil de fortsette forsøket på å bekjempe Taliban i de såkalte kill or captureoperasjonene, som i realiteten ikke er annet enn dødspatruljer. NATO er fortsatt tilhenger av den eiendommelige teorien at man for å få sin fiende i tale først skal skjære hodet av ham. Inspirasjonen er de israelske såkalte targeted killings, rettet mot ledere av palestinske terrororganisasjoner på Vestbredden og i Gaza. Forskjellen er bare at israelerne har langt bedre etterretning, og at afghanerne ofte utnytter NATOs uvitenhet til å plante falske anklager så de kan kvitte seg med fiender som ikke har noen forbindelse til Taliban. Til gjengjeld inspirerer nettenes dødspatruljer unge menn til å slutte seg til opprørerne. På den måten er krigens parter låst fast i en voldsspiral. Hvis det oppnås enighet om vestlige soldaters 18–19
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
Innledning
20–21
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
fortsatt tilstedeværelse, er det all grunn til å tro at dødsdansen vil fortsette i mange år etter NATOs offisielle exit-dato. Kill or capture-taktikken har ikke svekket Talibans slagkraft eller opprørernes evne til å rekruttere. I stedet for å tvinge dem i kne har taktikken tvunget frem et generasjonsskifte i Taliban. De eldre, erfarne lederne viker for langt yngre, mer radikale kommandanter som ikke er innstilt på forhandlinger. Ifølge International NGO Safety Organisation (INSO) var det gjennomsnittlig 41 daglige angrep på NATO-styrkene og deres afghanske allierte i 2011, året da både den militære opptrappingen, den såkalte surge, og motstanden mot den kulminerte. Etter en pause i 2012 har intensiteten i kampene nå nådd liknende høyder. I de første tre kvartalene i 2013 var det gjennomsnittlig 37 angrep om dagen. 2013 tegner til å komme på samme nivå som rekordåret 2011. Angrep på bistandsarbeidere har aldri vært flere, og Afghanistan er nå offisielt verdens farligste land for bistandsarbeidere. Også antall drepte sivile er blant det høyeste på mange år. I rapportene fra de vestlige etterretningstjenestene kan man finne en nøktern innrømmelse av disse forholdene. «I Afghanistan har Taliban fortsatt vilje til å kjempe mot regjeringen, og det ligger an til mange års opprørskamp i Afghanistan, spesielt i den østlige og sørlige delen,» står det for eksempel i rapporten fra den danske etterretningstjenesten. Det innrømmes at opprørerne fremover «vil kunne svekke de afghanske sikkerhetsstyrkenes bevegelsesfrihet», ja til og med at Taliban vil kunne true «veiene til Kabul og andre større byer», med andre ord omringe og faktisk innlede en beleiring av landets sentrale byer. Likevel, tilføyes det, uten å være i stand til å ta makten. Til gjengjeld nevnes det ikke at opprøret har spredd seg, og at opprørerne nå også står sterkt i mange nordlige provinser. I Faryab, hvor norske soldater var utplassert frem til slutten av september 2012, økte opprørsaktiviteten i tredje kvartal 2013 med 65 prosent i forhold til 2011. I Badakhshan økte den med 80 prosent, i Kunduz med 41 prosent, i Baghlan med 114 prosent. I det vestlige Afghanistan er det snakk om liknende stigninger, 36 prosent i Herat og Forrige oppslag: Den 20 år gamle politimannen Mohammad holder vakt utenfor Maimana i Faryab-provinsen. Ved inngangen til 2014 er det 350 000 afghanske politimenn og soldater, mange har fått minimal opplæring før de ble sendt ut i felt.
Innledning
86 prosent i Farah. Bare i 12 av Afghanistans 34 provinser falt opprørsaktiviteten i løpet av det siste året. Sikkerhetssituasjonen i Faryab ble dramatisk verre gjennom de syv årene norske soldater var der. Men de ansvarlige politikerne har ikke våget å innrømme nederlaget. Da daværende forsvarsminister Espen Barth Eide 20. januar i 2012 tok imot 350 norske Afghanistan-soldater på Gardermoen flyplass, sa han: «Det er viktig å være klar over at vi ikke etterlater oss et paradis i Afghanistan. Det er fortsatt store utfordringer i regionen. Og slik vil det være en stund fremover.» Det er på det nivået debatten har ligget. I 2011, som nettopp var over da Barth Eide snakket om paradis, ble Afghanistan rangert som verdens nest mest urolige land, bare Somalia var verre. Den danske etterretningsrapporten vier forståelig nok en del plass til Helmand-provinsen hvor danske soldater har vært utplassert siden 2006 og mistet 43 mann. Her fremheves det at opprørernes fremgang er stanset. Det fremgår også at tilbakeslaget for Taliban ikke skyldes de afghanske sikkerhetsstyrkene, men «sterke lokale nettverk». Det kan man oversette til de lokale krigsherrene, som med en maktbase i Helmands rekordstore opiumsproduksjon utøver et vilkårlig skrekkregime. Det er altså kriminelle militser som nå hersker over folket i Helmand, og sammenlikner man den kjensgjerningen med de målsettingene om demokrati, sikkerhet og økonomisk fremgang som danske soldater dro av sted med i 2006, er konklusjonen både tragisk og skremmende. Vi er så langt som tenkes kan fra det bildet som i en uskjønn forening er blitt tegnet av politikere og medier, av engasjementet i Afghanistan. Hvis vi har utgjort en forskjell, er det til det verre. Hvordan klarer de afghanske sikkerhetsstyrkene seg? De teller nå, inkludert hær og politi, omkring 350 000 mann, og har operert på egen hånd siden juni 2013. Ifølge den amerikanske hærens talsmenn har de klart seg godt. De har forhindret Taliban i å styrte regjeringen, men spørsmålet er selvfølgelig om en styrkeprøve på det planet noensinne var et realistisk mål for opprørerne bare et år før NATO-styrkene skulle trekke seg ut av Afghanistan. Den amerikanske generalen John Dunford er mer direkte i sin dom. Han tror ikke at de afghanske sikkerhetsstyrkene vil være i stand til å operere selvstendig før i 2018. Han anslår at hæren mister opp mot 22–23
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
100 mann i uken og betegner en slik tapsrate som uholdbar. Han sammenlikner det med de amerikanske tapene i Vietnam. Det afghanske forsvarsdepartementet offentliggjør ikke lenger tapstall for hæren og politiet, men lederen for parlamentets forsvarskomité, Hamayoun Hamayoun, avslører i The New York Times at antall registrerte drepte fra mars til oktober 2013 er rundt 6000. Samtidig fremhever han at en tredjedel av soldatene på årsbasis deserterer, og tilføyer i likhet med den amerikanske generalen at dette simpelthen «ikke er holdbart». Det eksisterer ingen sikre tall på antall drepte i Afghanistan for 2013. Men hvis vi går ut fra at Hamayouns tall er korrekte, og at det mellom mars og oktober ble drept 6000 medlemmer av de afghanske sikkerhetsstyrkene, så vil sikkerhetsstyrkenes samlede tap på årsbasis etter et konservativt anslag ligge på rundt 8000–9000. Da går vi ut fra at kamphandlingene er mindre intensive i årets første og siste måneder. Antall drepte sivile de første elleve månedene i 2013 var ifølge FN 2730. Det foreligger ingen tall for opprørernes tap, men det er neppe feil å anta at de er på noenlunde samme nivå som regjeringsstyrkenes. Det samlede antall drepte i Afghanistan ligger altså et sted rundt 20 000 mennesker på årsbasis. I tillegg kommer de sårede. Hvis vi går ut fra at det for hver drepte er mellom to og tre sårede, igjen et konservativt anslag, kommer vi frem til et tall på omkring 50 000 sårede i et land hvor det ikke kan ventes annet enn bare den enkleste sykehusbehandling, om noen overhodet. Altså er de samlede tapstallene i Afghanistan i 2013, inkludert både drepte og sårede, omkring 70 000. Utsiktene til en forhandlingsløsning ser for øyeblikket mer enn tvilsom ut etter et år fullt av halve begynnelser og hele fiaskoer. I Qatar, hvor Taliban åpnet et kontor og lot som om det var en ambassade, skjer det ingenting. Taliban vil ikke forhandle med president Karzai, som de anser for en amerikansk skjødehund, og Karzai vil ikke finne seg i at amerikanerne snakker med Taliban uten å inkludere ham. Pakistan skal bringe Taliban til forhandlingsbordet, men ikke selv sitte ned ved det, og Iran er det ingen som har skjenket en tanke frem til nylig. Skjønt det sjiamuslimske regimet i Teheran er en naturlig fiende av Talibans militante sunnimuslimer, har Nederlandske soldater patruljerer i Uruzgan-provinsen. Ved utgangen av 2014 skal NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke i Afghanistan (ISAF) avvikles.
Innledning
24–25
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
det aldri vært noen følere ute fra USAs side om samarbeid. I stedet valgte Iran i årevis å støtte det minste av de to ondene som opererer i regionen, og det er i deres øyne ikke USA, men Taliban. Det ferske forhandlingsgjennombruddet mellom USA og Iran kan muligens endre på dette bildet. Hvis man vil finne ut hvilken fiasko krigen i Afghanistan har vært for diplomatiet, trenger man bare å lese den nye boken til tidligere utenriksminister Hilary Clintons rådgiver, Vali Nasr, The Dispens able Nation. American Foreign Policy in Retreat. Der skriver han: «Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe.» Hva gikk galt? Først og fremst var det den totale mangelen på et samlet strategisk perspektiv. Det var aldri klart hva USA og øvrige partnere i NATO egentlig ville i Afghanistan, eller hvem de ville samarbeide med. Det fullstendige fraværet av en alliansepartner som nyter respekt, tillit eller troverdighet i befolkningens øyne, har vært avgjørende. Det kaotiske sammensuriet av krigsherrer som kaller seg Afghanistans regjering, har tvert imot vært den viktigste grunnen til at Taliban – mot alle odds – har vært i stand til å gjenoppbygge sin styrke og selv under hardt press fortsetter å rekruttere. Hvis man vil ha en klar og mer uførlig kritikk av fiaskoen, behøver man bare å lese boken til den tidligere britiske ambassadøren i Kabul, Sherard Cowper-Cole, Cables from Kabul. USA mislyktes med sin opptrapping. Det kunne være en god grunn til å ha sympati med den avsatte general Stanley McChrystals versjon av opprørsbekjempelse, der det, slik han uttrykte det, gjaldt «not to outgun the enemy but outgovern him». Men tiden var altfor kort, ressursene for få og, fremfor alt ødela fraværet av en troverdig alliansepartner ethvert forsøk på å føre strategien ut i livet. David Kilcullen, en av nåtidens guruer innenfor opprørsbekjempelse, sa en gang sarkastisk at det ideelle stedet for å sette opprørsbekjempelsesstrategien ut i livet ville være på en halvøy, hvor man bekjempet en etnisk avvikende fiende. Det passer på Malaysia, hvor britene med suksess nedkjempet et maoistisk inspirert opprør fra landets kinesiske minoritet. Det passer ikke på Afghanistan.
Innledning
Man kan si at partene i denne krigen har hatt hver sin bibel. NATO-styrkene har sverget til franskmannen David Galulas Counter insurgency Warfare basert på hans erfaringer i Algerie, mens Taliban har sverget, ikke som man skulle tro, til Koranen, men til Maos On Guerilla Warfare. Forskjellen er bare at NATO ikke har gjort noe av det som står i Galulas håndbok om suksessfull geriljabekjempelse, mens Taliban har gjort alt det som står i Maos. David Kilcullen har i sin siste bok Out of the Mountains nøkternt og helt uten illusjoner analysert det nederlaget som også har vært et nederlag for hans egne ideer om opprørsbekjempelse, slik han for eksempel fremla dem i boken The Accidental Guerilla. Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion eller ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger. Militær støtte fra Pakistan alene kunne aldri ha holdt Taliban i live gjennom det ene militære nederlaget etter det andre. Det er deres strenge, normative system som har sikret talibanerne befolkningens tilslutning i en tid hvor vilkårlighet og kaos hersker. Et slikt system gjør det mulig å navigere midt i uoverskuelige maktkamper, hvor det hele tiden inngås nye allianser. Overlevelse betyr alt, ideologi betyr ingenting, fastslår Kilcullen. Embetsmenn, politi og soldater som ikke bare er korrupte, men også kommer fra fremmede provinser og representerer en stat som i 2000 år har vært et fremmedelement i det afghanske samfunnet, har ingenting å tilby. Taliban, derimot, skaper rammene som gjør livet tålelig, men ikke på en måte som en person med vestlig bakgrunn vil kunne gjenkjenne når det kommer til velstand, komfort eller utdanning. Det dreier seg om noe langt mer elementært: Du kan gå til ro om kvelden med vissheten om at morgendagen ikke vil by på overraskelser i form av anklager for forbrytelser du ikke kjente til, overfall eller plutselig død. Talibans skyggeregjering er soleklare 26–27
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
i sine forbud og påbud, og på en paradoksal måte gir det dem som lever under dens herredømme, en følelse av å leve i sikkerhet. Det betyr ikke at maktforhold ikke plutselig kan skifte. I Kunduz møter vi en leder av en lokal milits som to ganger har stått på Talibans side og to ganger på regjeringens. Men det er en logikk i Mehman Shahs plutselige skifter. Hans mål er hele tiden å beskytte lokalbefolkningen, og derfor holder han med den som i øyeblikket er den sterkeste. Han forsøker å skape en balanse mellom kreftene som kommer utenfra, og lokalbefolkningens interesser. Det er her, hos det lokale fellesskap, hans lojalitet ligger. Ikke hos noen av de stridende parter. Hva er så strategien nå som opprørsbekjempelsen har lidd nederlag? Ikke counterinsurgency, men counterterrorism, igjen basert på den fatale feilslutning at Taliban er en terrorbevegelse, og ikke en nasjonal motstandsbevegelse. Den danske forsvarssjefen Per Bartram har nektet å gjennomføre en samlet evaluering av den danske krigsinnsatsen, noe som også ville være vanskelig, da Danmark bare har vært et haleheng til den britiske bulldoggens hodeløse strategi. Og hvordan evaluerer man halens innsats når den sitter på en hund uten hode? Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har støtte fra flertallet på Stortinget når hun skriver at den norske krigføringen først bør evalueres etter 2014. «Hva har den militære innsatsen i Afghanistan bidratt til? Det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner,» skrev Søreide i desember 2013 etter sin tredje tur til Afghanistan. På det tidspunktet var det så godt som bare ansvarlige ministre som ikke hadde innsett at krigen var tapt, og man må spørre om statsråden i det hele tatt snakket med afghanere da hun var der. Et stykke inn i Afghanistan-besettelsen trodde NATO fortsatt det var mulig å bygge opp demokratiske institusjoner. Man ønsket å skape avstand til de alliansepartnerne som ble betegnet som «malign actors», altså ondsinnede aktører. Det ga seg blant annet utslag i at de ulike NATO-landene nedla veto mot noen av guvernørene president Karzai hadde pekt ut. Det gjaldt for eksempel Gul Agha Sherzai i Kandahar-provinsen, og det gjaldt Sher Mohammad Akhunzada i Helmand som britiske soldater konfiskerte ni tonn råopium hos. Han ble senere avløst av Mohammad Gulab Mangal som styrte på en mer
Innledning
forsvarlig måte, frem til han i 2012 ble avsatt etter ordre fra Karzai. Mangals avløser er en viss Naeem Baloch, som var det danske utenriksdepartementets æresgjest ved en konferanse på Christiansborg tidlig i april 2013. Frank Ledwidge, tidligere etterretningsoffiser i den britiske hæren og forfatter av bøkene Losing Small Wars og Invest ment in Blood, begge om den britiske krigføringen i Helmand, har møtt Naeem Baloch og beskriver ham i et intervju som en mafiatype. Det hører med til historien om Helmands nye guvernør at han er inngiftet i narkobaronen Akhunzadas familie, så ringen er sluttet. De ondsinnede aktørene er tilbake, og de synes å være en viktig del av NATOs, og spesielt amerikanernes, kortsiktige exit-strategi. I en leder i danske Information hylles Naeem Baloch for å ha brakt stabilitet og elektrisitet til Helmand. Men hyllesten er grunnløs og basert på feilinformasjon. Baloch har ikke gjort noen av delene. Ifølge rapporter fra det amerikanske forsvarsdepartementet hadde Baloch så vidt tiltrådt som guvernør i Helmand, før antall angrep begynte å stige, og det har de fortsatt med siden, slik at det i første kvartal av 2013 er snakk om en stigning på 127 prosent i forhold til året før. Hva angår den vaklevorne elektrisitetsforsyningen i Helmand, er det uklart hvordan den skulle blitt forbedret. Ifølge The Washington Post ga amerikanerne i begynnelsen av mars 2013 opp, etter forgjeves innsats, å installere den tredje turbinen på Kajakidemningen. I stedet ga de afghanerne 70 millioner dollar så de selv kunne gjøre ferdig det dødsdømte prosjekt å skulle forsyne hele Helmand med strøm. Både sør og nord i Afghanistan forrykkes maktbalansen ytterligere fra de allerede hule statsinstitusjonene til paramilitære militser som mottar våpen og nødvendig trening fra de amerikanske spesialstyrkene. Disse militsene, såkalte arbakier, er utenfor enhver kontroll, hvis man ser bort fra krigsherrene som ofte opptrer i rollen som deres beskyttere, og hvis håndlangere de i realiteten er. Den allerede smuldrende afghanske stat eroderer ytterligere. Det er ikke oppnådd fred og forsoning i Afghanistan. Det er ikke etablert noen nasjonal enhet. Tvert imot er det en borgerkrig der, som ikke bare ulmer, men står i lys lue. Er det dette som menes med «Afghan Good Enough», NATOs nyeste exit-slagord? Det høres ut som et tilbud på Rimi, «god nok 28–29
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
Innledning
30–31
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer
til denne prisen», altså et slags rabatt-demokrati som passer til de plagede afghanernes beskjedne utviklingsnivå. Men det er det motsatte. Det er oppskriften på et dysfunksjonelt samfunn som midt i en allerede pågående borgerkrig mister den siste rest av den solidariteten som kan motivere borgerne til å yte noe som helst annet enn det minimumet som kreves for å overleve. Den lille sosiale og økonomiske utviklingen som har skjedd, hviler av innlysende grunner på et vaklevorent grunnlag som kan velte fra den ene dagen til den neste. FNs høykommissær for flyktninger har betegnet forsøket på å integrere Afghanistans millioner av hjemvendte flyktninger som sin største fiasko noensinne, fordi den forventede «makro-økonomiske utvikling» uteble. I sin innsiktsfulle bok om Afghanistan, Afghanistan. A Cultural and Political History, skriver den amerikanske antropologen Thomas Barfield optimistisk om den nye generasjonen som vil skubbe den korrupte Karzai-regjeringen til side og også si nei til Talibans fundamentalisme. Men generasjonen fikk aldri sjansen. Den ble sviktet, fremfor alt av oss. På vår reise i Afghanistan møtte vi representanter for den forrådte generasjonen i Kunduz-provinsen. De sto foran de tyske NATO-soldatenes godt beskyttede leir og ba om asyl i Tyskland. Dette var tolkene som hadde viet livet sitt til håpet om en ny fremtid for Afghanistan. «Vi ønsker å holde oss i live» sto det på en av plakatene de viste oss. Et halvt år senere ble en av dem vi møtte, funnet henrettet. Og skolebarna? Jentene på skolene? Det er de som er blitt utnevnt til å realisere forhåpningene vi har til Afghanistan når de gode nyhetene uteblir på alle andre fronter. Den afghanske utdanningsministeren mener det er ti millioner barn som går på skolen, mens UNICEF i 2012 anslo at bare åtte av Afghanistans 12 millioner barn i skolepliktig alder, viser seg på skolen. Bare en fjerdedel av lærerne har gjennomført den toårige lærerutdanningen. I 2011 var det en lærer for hver 44. elev, to år senere var det en lærer for hver 64. elev. Kun ti prosent av elevene når frem til avgangseksamen. De fleste må nøye seg med to–tre timers dag-
Forrige oppslag: Afghanske kvinner eskorteres av politimenn etter en demonstrasjon for kvinners rettigheter der de ble jaget av mange hundre motdemonstranter.
Innledning
lig undervisning i fem–seks år. 45 prosent av all undervisning på Afghanistans skoler finner sted i friluft, da det ikke finnes bygninger til å huse verken lærere eller elever. Det undervises under et tre, i et telt eller i åpne skur i et land med temperaturer som på årsbasis kan svinge 70 grader, fra minus 20 om vinteren til 50 graders varme om sommeren. Og hvilken pris har NATO-landene betalt for disse skrøpelige, stort sett illusoriske fremskrittene? Her tenker vi på den bokstavelige prisen. De samlede utgiftene til krigføring og en utviklingshjelp som ikke har ført til mye, nærmer seg formodentlig billioner i dollar, et tusen milliarder, et ettall etterfulgt av tolv nuller, en null for hvert av de årene vi har kjempet forgjeves og unnlatt å peke ut noen klar retning. Da vi endelig forsøkte, så endte det alltid med at vi pekte den gale veien. En gigantisk sum som står i hjerteskjærende kontrast til de tapene NATO-soldatene har lidd med nesten 3400 drepte, for ikke å snakke om de enorme lidelser afghanerne har måttet tåle. I Kandahar møtte vi en kvinne, syerske og enke, alene med ti barn. Hun vokste opp i en flyktningleir i Pakistan og vendte hjem igjen bare for å se sin mann og eldste sønn bli skutt av canadiske soldater. Her er hennes ord: «Afghanistan tok æren og gleden fra meg. Selv nå føler jeg meg fristet til å vende tilbake til Pakistan, men det er ille der også. Det er ingen fred i mitt hjerte. Hver eneste dag er full av frykt. Når jeg sender barna mine på skolen, frykter jeg at jeg aldri vil se dem igjen. De er redde når de går på gaten. Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd.» Er dette virkelig «Afghanistan good enough»? Er det godt nok for afghanerne? Er det godt nok for oss? Er ikke dette et land som ble forrådt?
32–33