Oslos byrom gjennom 200 år - Tallak Moland by Forlaget Press

Oslos byrom gjennom 200 책r

Tallak Moland

Oslos byrom gjennom 200 책r

Forord Del I 1800–1900 Liten by med små midler 8 Sted for nasjonsfeiring 28 Plasser og parker i gave 46 Byens egne beplantninger 64 Ut av byen 80 I storbyens gaterom 100 Byens mangfold blir større 124 Del II 1900–1940 Engasjement for byen og byens rom 142 Rom for bevegelse 158 Grønne flater i boligområdene 182 Automobilen ruller inn i byen 204 City blir til 220 Oslomarka og Oslofjorden 238

Innhold

Del III 1940–1945 Fem annerledes år 256 Del IV 1945–2014 Grønne utearealer rundt høye hus 268 Fritidens store og små prosjekter 282 Brede veier og trange gater 306 Engasjement for byen og miljøet 324 Nye grep i byens rom 340 Tettere og mer intense byrom 368 Bymiljøetatens utfordringer. Av direktør Hans Edvardsen 382 Appendix 388 Om kilder og litteratur 389 Noter 389 Litteratur 393 Stedsregister 397 Personregister 398

Forord Å feste byen til tekst er et vågalt prosjekt. Byen forandrer seg hele tiden, gjennom dagen, gjennom året. Det er ikke bare byens fysiske landskap som endrer seg. Byen forandrer seg også med personene som befolker den. Hver og en av oss bidrar til å skape byens liv. Hensikten med denne boka har vært å gripe de store linjene i byrommenes historie gjennom de siste to hundre årene. Gjennom små og store fortellinger har jeg prøvd å få fram endringer i denne delen av Oslos historie. Derfor er ikke boka en katalog over alle prosjekter i byrommene i disse årene. Det er særlig prosjekter som medfører en endring eller som illustrerer en endring, som er beskrevet. Byen er et landskap mange mener noe om. Slik har det vært i fortiden, og slik er det nå. Min oppgave har ikke vært å komme med sterke meninger om byen, hverken før eller nå. I stedet har jeg ønsket å åpne noen dører inn i fortidens bylandskaper. Tanken bak dette er at kunnskap om fortiden vil være nyttig for å mene noe om nåtiden. Boka er skrevet på oppdrag fra Bymiljøetaten i Oslo kommune, som ble opprettet i 2011 ved sammenslåing av Samferdselsetaten, Friluftsetaten, Idrettsetaten, Trafikketaten og ENØK-etaten. I dåpsgave fikk den nye etaten i oppgave å planlegge, utvikle, forvalte og drifte kommunale byrom i Oslo. Med byrom menes her fellesarealer som veier og gater, torg og møteplasser, parker og friområder. Et av målene med boka har vært å gi denne nye etaten en historisk dybde. Likevel er boka like mye byhistorie som den er kommunalhistorie. De offentlige rommene mellom bygningene er åpne fellesområder som er blitt til med innsats ikke bare fra offentlige etater, men også fra foreninger, interessegrupper og den enkelte borger. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg gjennom mesteparten av min yrkeskarriere som sivilingeniør har vært ansatt i Oslo kommune, om enn ikke i noen av de fem etatene som gikk inn i Bymiljøetaten. Forut for opprettelsen var jeg med i prosjektgruppen som utarbeidet grunnlaget for den nye etaten. Ideen om denne boka ble til i samtaler med Bymiljøetatens direktør, Hans Edvardsen. Han har vært leder i bokkomiteen, som ellers har bestått av Øystein Eike fra Oslo byarkiv, Gaute Heyerdahl fra Norges idrettshøgskole samt Linken Apall-Olsen og Lars Roede, begge med tilknytning til Oslo museum. Boka er skrevet ut fra min historiefaglige kompetanse, på samme måte som mine tidligere bøker om Nordmarkas historie og Akerselvas historie. Bokkomiteen og andre gode støttespillere fortjener stor takk for konstruktive innspill underveis. Jeg alene er ansvarlig for den endelige teksten. Oslo, mai 2014 Tallak Moland

Liten by med små midler Rundt 1815 er Kristiania en by med omtrent 10 000 innbyggere. Vel halvparten bor i «Kvartalerne», bydelen med de rettlinjede gatene like inntil Akershus festning. Resten bor i forstedene. Utenfor bybebyggelsen ligger et landskap bestående av borgerskapets løkkeanlegg, bondegårder og husmannsplasser. ◆ Byens øverste administrasjon holder til i Rådstuen. Tjenestemannen med de mest omfattende oppgavene er politimesteren. Han skal sørge for at byen fungerer – at det er ro og orden, at gatene er fremkommelige, og at gaterommene er opplyst i mørke vinterkvelder. Men budsjettene er små, og mye er basert på innsats fra borgerne.

En todelt by Den delen av byen som lå inntil Akershus festning, var en planlagt bydel. Kong Christian IVs oppmålere hadde stukket ut gatenettet slik at alle vinkler ble rette og alle gater 24 alen (1 alen=63 cm) brede. Dette var «Den egentlige By», som beboerne kalte «Kvartalerne». De en- og toetasjes husene lå tett i tett, noen steder skilt av innganger til bakgårdene. Byen hadde ingen rene boligkvartaler. Kjøpmenn og håndverkere drev sin virksomhet i de samme husene som familien bodde i, og i bakgårdene kunne det være verksteder og lagre. De fleste butikkene hadde inngang fra gata og lå gjerne så høyt over bakken at man måtte kravle opp en steil trapp for å komme inn. Gatene i «Kvartalerne» var sjelden fulle av folk. Visst var det mennesker som beveget seg til og fra husene, men alt i alt må det ha vært en stille bydel. Samlingspunktet i gata var vannpostene som sto i et firkantet basseng der vannet kom ut gjennom et jernrør. Der kunne vannhenterne benytte tiden til å utveksle små og store nyheter mens vannbøttene fyltes. I de fleste bygårdene i sentrum holdt man husdyr. Det flytende og faste avfallet som ikke ble liggende i bakgården, sivet ut i gata eller ble kastet ut samme vei. Rennesteinen som lå midt i gata, fungerte som kloakk. Ytterligere tilsvinet ble gatene ved at kreaturene hver dag ble drevet til og fra beitemarkene rundt byen. Bymarken het området som lå utenfor bebyggelsen vest for Akerselva, og som ble gitt til byen ved et kongebrev i mai 1629. I sommermånedene flyttet mange av borgerne ut til sine løkkeanlegg i Bymarken. Der kunne de nyte landlivets gleder og invitere venner og bekjente til fest. Borgerskapets selskapelighet foregikk ellers i stor grad innendørs, i lukkede sirkler. Forstedene så annerledes ut enn «Kvartalerne». Vaterland, Grønland, Grensen, Fjerdingen og Pipervika var selvgrodde bydeler som var blitt til der det fra gammelt av hadde vært en ferdselsåre, eller som var resultat av planløs husbygging. Gatene i forstedene var uregelmessige og hadde ikke den samme ensformigheten som i «Kvartalerne». Noen steder var gatene smale, men likevel brede nok til at hester med vogn eller sleder kunne passere mellom husene. Fra gammelt av holdt mange «høkere» til i disse bydelene. Dette var handelsmenn som drev sin forretning uten kjøpmannsbrev og derfor Oslos byrom gjennom 200 år

ikke hadde lov til å ha forretning i «den egentlige byen». Langs innfartsveiene til byen kom bøndene kjørende med forbruksvarer som korn, kjøtt, smør, dyrehuder og husflidsgjenstander. De stoppet gjerne hos høkerne i forstedene, forhandlet om priser og kjøpte sukker og kaffe til hjemturen. De som hadde reist langt, fikk losji før de dro hjemover. Kjørekarene var synlige i gatebildet. Med sine vogner og sleder bak hesten kunne de ta store deler av gatebredden der de kom kjørende. Det kom klager over at de kjørte for fort, og av og til grep politiet inn. Det var mange kneiper i forstedene der kjørekarene kunne ta seg en dram før de kjørte hjem. Også bydelens egne innbyggere var stamgjester på serveringsstedene. Det er ikke underlig at forstedene er hyppig omtalt i politiets og fattigvesenets rapporter. Dette var steder med kriminalitet og prostitusjon. Alt i alt var det mer liv i forstedene enn i «Kvartalerne». Det var flere grunner til det: Gatene var trangere, botettheten var større og gateaktivitetene mer mangfoldige. Gaterommene var møtesteder der alle hadde adgang. Torget som samlingssted Noen av bøndene som skulle til byen, stoppet ikke i forstedene, men fortsatte inn på torget med varene sine. I 1736 var Stortorvet blitt sentraltorg for byen, og der var det varesalg flere ganger i uka. Det var her borgerskapet kjøpte mange av sine råvarer til husholdningen, og torget var byens sentrale møteplass der alle lag av folket hadde adgang. På tre av sidene var plassen innrammet av én- og toetasjes hus. Mot øst lå Vår Frelsers kirke med sitt lave tårn. Den første tiden var torget brolagt med runde kuppelsteiner. Plassen var svakt opplyst av små oljelykter som var festet til husveggene med stativer. Ved kirken var det oppsatt et par store lykter. Utenom torgtidene og de kirkelige arrangementene var dette en lite beferdet plass. Det mest spektakulære arrangementet i byen var vintermarkedet som ble avholdt i begynnelsen av februar hvert år. Dette var årets store byfest. Tilstrømningen var stor fra alle lag av folket, unge og gamle. Den danske filosofen Frederik Peter Jacob Dahl, som var i byen i 1817, var også fascinert av markedet: Paa Torvet, hvis sydøstlige Side sluttes af Kirken, opreistes Dagen forhen 2 Rader Træhuse til Boutiquer; næste Morgen var alt i fuld Stand, og Varerne

Del I 1800–1900

oppstillede og ophængte i den mest indbydende Orden. I den brede Gade mellem Boutiquerne vrimler der nu af Mennesker, enten gaaende eller langsomt kiørende saavel i Spidsslæder som i Slædevogne, det er, Carether satte paa Slædemeder (et almindeligt Kiøretøi her om Vinteren).

Dahl forteller om det store utvalget av varer som var å få i bodene: sølvtøy, gullringer, ulve- og bjørneskinnspelser. Noen av bøndene gikk rundt med store knipper av ryper og hvite harer, andre hadde dyrehuder å selge, atter andre hadde hele sleder fulle av «meget skiønt forarbeidede Trækar». Ved enden av «Boutique-Raderne» sto hestehandlerne med sine «ret vakre Heste», «udmærket skiønne Spidsslæder og Bredslæder» og seletøy. Dahl tar oss med bakenfor den nordlige rekken av boder der store røykskyer stiger opp og bøndene byr på punsj. Tomme tønner er snudd i været og tatt i bruk som sitteplass for menn som spiller terningbrett eller kjegler. Dahl syntes denne delen av markedet var mest interessant, fordi han her fikk se bønder fra «langt fraliggende norske Egne» slik som Østerdalen, Gudbrandsdalen og Røros – «alle forskiællige i Characteren af Ansigt, Figur, Bevægelser, Sprog og Dragt». «Adskillige bønder vare klædte i Skind», skriver han. Selv om de ved sin «Loddenhed» lignet oppreiste ulver og bjørner, «saae de virkelig meget maneerlige [skikkelige] ud». Om kvelden ble bodene opplyst av «brilliante Lygter». Framfor alt var det da mange av Kristianias innbyggere besøkte markedet. Den fjerde kvelden brøt alle opp. I dagene etterpå var det vanlig at byens innbyggere spurte hverandre om man hadde «gaaet Markedsgang», forteller Dahl. Utenfor byen Frederik Peter Jacob Dahl var arbeidsinnvandrer fra Danmark. Like før jul i 1816 hadde han kommet kjørende landeveien gjennom Sverige for å motta tilbudet om en stilling som dosent i filosofi ved det nyopprettede universitetet i Kristiania. Gjennom brev han sendte til familie og venner i hjemlandet, har han gitt interessante glimt inn i denne byen i nord som var atskillig mindre enn det København han kom fra. Han var tydeligvis spesielt opptatt av landskapene utenfor byen. På hverdagene pleide han å gå en to timer lang spasertur. På søndagene hadde han anledning til å begi seg ut på lengre turer i omegnen, det kunne være til Vækerø, opp på Ekeberg eller andre av de nærliggende høydene. Oslos byrom gjennom 200 år

En søndag i februar måned var han bedt med sin venn doktor Jens Grønbech Døderlein oppover langs Akerselva til Maridalen. Døderlein ble senere stadsfysikus for Kristiania. Ifølge Dahls beskrivelse skinte sola, og det var «stille skarp Frost». Døderlein sto bakpå spissleden, mens Dahl satt i sleden og holdt tømmene. Han hadde allerede lært å ha føttene utenfor sleden og i kontakt med meiene. «Det vilde vække Latter at se et Mannfolk med Fødderne inde i Slæden», skriver han. Underveis passerte de flere fosser som ble brukt til å drive sagbruk, papirmøller og teglverk. De beveget seg oppover forbi de frittliggende gårdene. Snart var de kommet så høyt over fjorden at de var på høyde med Ekeberg. Utsikten var deilig, skriver Dahl. De kjørte over Maridalsvannet, der isen var dekt av snø «der alletider fordærver et landskabs Udseende». De fikk tilbud om å ake «Kielkebakke». Det var vekselsvis tre og fire på den lille kjelken som fór nedad «en steil Høide». På samme turen så de en ung gutt som gikk på ski. Dahl skriver at han «ei havde megen Øvelse». Døderlein kjente eieren på Brekke gård, der de stoppet og ble traktert med middag. Sola var gått ned da de bega seg hjemover langs Akerselva. Det var en fornøyd danske som kunne oppsummere: «Min første Udflugt kunde ei have været behageligere end den blev ved det deilige Veir og det skiønne Sted.» Det var ikke bare i Maridalen Dahl så kjelkeaking. Han forteller at det også skjedde i byens gater og løkker. Til sine danske venner forklarer han inngående: «Man sætter sig paa smaa Slæder, 1 til 2 Alen lange, […] til hver Side udstrækker man et Been, og nu lader man den lille Slæde (Kielke) glide ned ad Bakkerne og komme afsted som en Piil; ved at sætte Støvlehælen i Sneen giver man Direction til hvad Side man vil.» Det var særlig om søndagene han så rekker av kjelker fare nedover bakker i de gatene «hvor der er saadanne steile Steder». Isen på fjorden lå vanligvis fra desember til april, og noen av Dahls utflukter gikk ut på øyene. Her ble han tilskuer til kappkjøring med hester på fjordisen, og han ga en nøyaktig beskrivelse til sine venner i Danmark av hvordan dette skjedde: Snøen var feiet bort fra isen i to parallelle striper. Hver stripe var 12 alen bred, og avstanden mellom stripene var 20 alen. Stripene var forbundet med en sving i endene slik at banen var til sammen 500–600 alen lang. En kunne se noen trene sine hester der på hverdagene, mens kappkjøringen foregikk søndag ettermiddag. Dahl forteller om en «tilstimlende folkemengde» som var komDel I 1800–1900

met for å bivåne kappkjøringen. Enten kjørte de for «den blotte Ære», eller de kjørte for «en, ikke siælden betydelig, Sum Penge». Dahl lot seg imponere over «med hvad Hurtighed Hestene flyve afsted med de smaa lette Spidsslæder». Hestene skulle løpe i trav. Folkemengden ville le hvis det var en hest som ikke hadde lært trav riktig, men satte over i galopp, forteller han. Denne kappkjøringen kan ses som forløperen for idrettsstevnene som hundre år senere ble folkekjære arrangementer i byens liv. Senere på 1800-tallet ble de første skøyteløpene arrangert på fjordisen.

Byens administrasjon Byens administrasjon holdt til i Rådstuen, som var en toetasjes bygning i Rådhusgata 7. Huset var ikke bygd som rådhus, men ble det etter at kong Christian VI hadde gitt huset som gave til byen etter sin norgesreise i 1733. Byen trengte et nytt rådhus etter at det gamle ved torget var blitt skadet under svenskekongens beleiring noen år tidligere. Planløsningen var slik det var vanlig i tyske rådhus, med saler i andre etasje, kontorer i første etasje og arrest i kjelleren. Politimesteren var en av tjenestemennene som hadde kontor i Rådstuen. Han skulle ikke bare sørge for ro og orden, han hadde også ansvar for at byen var velfungerende. De omfattende oppgavene til politiet var beskrevet i en egen politiforordning for Kristiania, vedtatt av kongen i 1745. Ifølge forordningen hadde politiet ansvar for gatenes renhold og brolegging, veienes og broenes vedlikehold, vannverkets og brannvesenets innretninger. Politimesteren var også således veisjef, vannverkssjef og brannmester. I utførelsen av sine mange og varierte oppgaver var politimesteren avhengig av støtte hos magistraten, i noen saker også hos stiftamtmannen og myndighetene i København. Magistraten var et kollegium bestående av magistratspresidenten, borgermesteren og to rådmenn. Dette var høyt utdannede menn – magistratpresidenten og borgermesteren var ofte jurister – som skulle sørge for at kongens bud og stiftamtmannens anordninger skulle gjøres kjent og etterleves, samtidig som de hadde ansvaret for byens anliggender. I instruksen for magistraten sto det at de i samråd med borgerrepresentantene skulle drøfte hva som tjente byen og var til innbyggernes beste. Borgerrepresentantene var en 12-mannsinstitusjon med røtter Oslos byrom gjennom 200 år

tilbake til 1730-årene. Helt fra begynnelsen ble de «eligerede» menn rekruttert fra de mest velstående kjøpmannsfamiliene, etter hvert ble også den store gruppen av håndverkere representert. For mange var dette verv de beholdt så lenge de levde. Fra 1809 hadde borgerrepresentantene blitt enige om at de skulle møtes i Rådstuen hver onsdag klokka 10 «for at deliberere [drøfte] Byens forefaldende Sager». De som uteble eller kom for seint, skal ha blitt ilagt mulkt. Politimester Jacob Wulfsberg En av de mest markante politimestrene tidlig på 1800-tallet var Jacob Wulfsberg. Han var utdannet jurist fra Universitetet i København og var både politimester og byfogd fra 1802 til 1808. Det fortelles at han selv deltok aktivt i kriminalitetsetterforskningen, ofte i forkledning. Han skaffet seg informanter innenfor de kriminelle miljøene og ba om publikums hjelp i etterforskningen. Dette gjorde han ved å bruke avisen Intelligens Seddeler som sin særlige kommunikasjonskanal ut til innbyggerne. Det finnes et dokument fra august 1804 som viser hvordan Wulfsberg arbeidet med en veisak. I et brev til stiftamtmannen refererte han til klager som var kommet over Drammensveien ved Sommero (i den nåværende Slottsparken): «… saasnart Høsten nærmer sig med Regnveir, bliver den næsten ganske ufremkommelig.» Ufremkommeligheten skyldtes mangelen på grøfter. Vanligvis var veibredden 17 og en halv alen, slik at det også var plass til grøfter på sidene, mens veibredden her bare var 12 alen, noe som var tilstrekkelig «til Passagen, og der er altsaa ingen Plads, hvor Grøfter kan anbringes». Det framgår ellers av brevet at politimesteren tydeligvis var misfornøyd med at magistraten hadde latt private få overta så mye av arealene ved siden av veiene at det nesten var blitt «umulig at opdrive den fornødne Stenfyld til dens Udbedring». Politimester Wulfsberg var en initiativrik person og mente at byen kunne trenge et offentlig beplantningsanlegg. Det var mange private hageanlegg i byen. Et av av dem, Paléhagen, som hadde vært eid av Bernt Anker, var til og med åpent for publikum. Wulfsberg mente at en passende beliggenhet kunne være det litt rufsete området mellom havnen og bygatene som var blitt liggende brakk etter en bryggebrann tidlig på 1700-tallet. Flere av borgerrepresentantene var skeptiske til planene, men politimesteren fikk støtte av kjøpmann John Collett på Ullevål gård, Del I 1800–1900

som ønsket at «det plantes Linne Trær på Pladsen saa det kunde blive en zirlig Spatser Gang». Magistraten støttet også beplantningsplanene, saken ble sendt til stiftamtmannen, som videresendte den til kanselliet i København med denne bemerkning: Med ikke liden Forundring kom jeg deraf i Erfaring at 8te af Byens Representanter modsatte sig denne Ziir, som jeg søger at tilvejebringe Byen, der ikke kan være til nogen Mands Fornærmelse. Naar denne Tomt saaledes er bleven indhegned og planered, har jeg i sinde at lade beplante den med Trær, hvilket vel maatte være behageligt for Indvaanerne, der at faa en offentlig Promenade, end som nu daglig at se den uden Nytte opfyldt med Snaus og Ureenlighed.

Kanselliet var ikke sene om å godkjenne anleggsplanene, og dermed kunne politimesteren gå i gang med arbeidet etter en tegning som var utarbeidet av havnedirektøren. I 1805 ble det brukt 150 riksdaler til innhegning og planering av området som ble kalt Grønningen, mens det ble brukt 700 riksdaler det påfølgende året til videre opparbeidelse av beplantningsanlegget. En av byens gartnere hentet 300 lindetrær fra Nederland, og disse ble plantet ut. Byhistoriker Arno Berg skriver at dette tidligere ville ha vært uhørte poster i byens budsjett. På dette lille grønne området kunne man se byens borgere promenere om søndagene samtidig som de tok seg tid til å høre på militærmusikken. Gleden over denne grønne flekken i byen ble imidlertid kortvarig. Parken ble ikke vedlikeholdt, trærne døde ut, og etter få år ble stedet omtalt som «en modbydelig moradsig Sump». Det skulle imidlertid ikke gå mange årene før parken, som lå der Børsen i dag ligger, ble opparbeidet på nytt. Vekternes rolige patruljering Vekterne var underlagt politimesteren. I sine røde uniformer patruljerte de opp og ned gatene for å skape ro og orden. De var bevæpnet med en såkalt morgenstjerne, en stokk med en pigget kule i enden. Personer som skapte uro i gatene, skulle roes ned eller bringes til rådhusarresten. Nattvekterne kunne også høres. For hver hele klokketime skulle de rope ut tiden og synge såkalte vektervers. Nattvekterne hadde også som oppgave å tenne, slokke og rense gatelyktene. Som brennvæske ble det brukt olje eller tran. På begynnelsen av 1800-tallet var det 136 lykter i bygatene og 31 i forstedene. De var alle Oslos byrom gjennom 200 år

R책dhusgata mot vest. R책dstuen i forgrunnen

såkalt dobbelte lamper. De fleste lyktene var plassert på husveggene ved gatehjørnene. Det var ikke store området den enkelte lampe lyste opp, men de bidro likevel til å gjøre gatene tryggere. I 1801 gikk vekterne til streik – ikke for å få bedre lønn, men fordi de ikke var fornøyd med den tranen som ble levert til gatelyktene. Lyktene var vanskelige å tenne, mente de. Det gikk ikke lenge før de streikende ble innkalt til stiftamtmannen, som truet dem med oppsigelse. Vekterne svarte at de heller ville miste jobben enn å bruke den ubrukelige tranen. Saken kom opp for politiretten, som allerede samme kveld besluttet at en ny type tran skulle prøves ut. Det var tydelig at rettsvesenet kunne handle raskt i saker som var viktige for byen. I en velfungerende by skulle det være lys i gatelyktene! Ved inngangen til 1800-tallet var det tyve nattvektere i Kristiania. I tillegg var det seks dagvektere og to tårnvakter som holdt til i tårnet i Vår Frelsers kirke. Tårnvaktene skulle holde øye med byen og varsle hvis det oppsto ildebrann eller annen fare. Hele vekterstyrken ble ledet av en vaktinspektør som sorterte under politimesteren. Lønnen til vekterne var så lav at den ikke var mer enn et hakk eller to bedre enn fattigunderstøttelse. Korpset kom derfor til å bestå av gamle menn som ikke kunne få annet arbeid, eller arbeidsfolk som trengte ekstrainntekter. Det kan ha vært tanken at det var bedre å ha disse mennene gående i gatene med lykt og vekterstokk enn at de satt inne på vertshusene. I gatene gjorde de tross alt noe nyttig. Med sine lange kapper, med lykten i den ene hånden og staven i den andre, var vekterne et symbol på trygghet og orden i gatene i det før-moderne bysamfunnet. Brolegning i gatene Administrasjon av veiarbeid var en oppgave som kunne ta mye av politimesterens tid. Riktignok hadde han bistand av en oppnevnt veiinspektør, men heller ikke han var på noen måte fagutdannet. Veiinspektørens oppgave var å føre tilsyn med veiarbeidet som alle grunneiere var pålagt å utføre. Grunneiere som hadde hester, skulle kjøre stein, grus og andre materialer. Andre skulle delta med egen arbeidsinnsats, men det var også mulig å kjøpe seg fri. Slikt pliktarbeid på veiene hadde vært lovfestet fra langt tilbake. Gatedekket i forstedene besto stort sett av stein og hardtrampet jord, mens gatene i «Kvartalerne» var brolagt. Den eldste måten å broOslos byrom gjennom 200 år

legge på var med runde kuppelstein, som i samtiden ble kalt «kampe sten». Så lenge rennesteinene lå midt i gatene, fikk huseierne lage fortau som de ville. Dette var en gateprofil med store ulemper: Gategulvet var besværlig både for hester, vogner og fotgjengere, mens søppel hadde en tendens til å hope seg opp midt i gata. I 1779 ble det satt i gang et stort gateprosjekt under ledelse av politimesteren. Gateprofilen i selve byen skulle endres slik at rennesteinene gikk mellom veibanen og fortauene. I en 24 alen bred gate skulle veibanen være 16 alen med fire alens fortau på hver side. For at fotgjengerne skulle kunne gå tørrskodd, skulle fortauene være 6 tommer høyere enn veibanen. Fortauene skulle bekostes av huseierne, som også skulle skaffe stein og sand til halve gatebredden langs deres tomt. Lønnsutgifter til broleggere og kostnader til brostein skulle betales av bykassa. Det ble bestemt at broleggerne skulle hentes fra København. Arbeidet ble lagt opp slik at man først tok de gatene de mest velstående huseierne bodde i – der var det enklest for politimesteren å innkassere huseiernes bidrag. Arbeidet pågikk i noen år, men etter hvert ble det vanskelig å få penger både fra huseierne og fra bykassen. Ett år tilbød broleggermesteren å forskuttere arbeidet for å sikre seg arbeid det påfølgende året. Året 1801 var det siste året broleggingsprosjektet var i gang. De påfølgende årene ble det bare foretatt reparasjoner hist og her i gatene. I april 1819 foreslo borgerrepresentantene at det skulle opprettes en komité med ansvar for å føre tilsyn med byggingen av byens offentlige bygninger, gater, veier, bruer m.m. og samtidig skaffe til veie materialene til utførelsen av arbeidet. Både magistraten og politimesteren var enige i dette, og allerede samme år ble det etablert en komité bestående av to kjøpmenn, en losoldermann, en oberstløytnant og en administrator. I flere sammenhenger ble komiteen benevnt som «Brolægningskommissionen». Noe av det første kommisjonen gjorde, var å prøve å skaffe penger til broleggingen. En sparsommelig by Da som nå foregikk drøftingene om neste års budsjett i desember måned. Det var sikkert friske diskusjoner i møterommet i Rådstuen når magistraten og borgerrepresentantene møttes for å diskutere skatter og budsjett for kommende år. Byskatten ble betalt av dem som drev borgerlig næring, og som hadde grunneiendom i byen. Derfor var reDel I 1800–1900

Gatebilde fra Kristiania, malt av Anna Diriks i 1882, slik kunstneren tenkte seg det var i sin barndom

presentantene for borgerskapet lite villige til å øke skattene, noe som førte til at det var vanskelig å finne plass til selv nødvendige og gode formål på budsjettet. Resultatet av drøftingene kan vi i dag finne i skattemanntallsprotokoller som er oppbevart i Byarkivet. Protokollene viser utlignet skatt for hver borger. Foran i protokollene står budsjett med budsjettmerknader. En av de største budsjettpostene var lønn til byens embedsmenn og betjenter. Blant de avlønnede var 28 vektere, to postmakere (som arbeidet med vannledningene) og nattmannen (som tømte latrinene). Denne budsjettposten ble fulgt av en merknad om at de ansatte ikke hadde fått utbetalt alt de hadde krav på inneværende år. På budsjettet ble det også ført opp utgifter til lys og brensel i Rådstuen og til å reparere «Raadstue-, Bytings- og Politiværelserne». Til det siste bemerket rådmannen at det hadde vært bevilget midler til reparasjoner i Rådstuen de fire foregående år, men at bevilgningene hvert år hadde blitt inndratt fordi pengene måtte brukes til å betale mer prekære utgifter. Budsjettet og budsjettmerknadene forteller i tydelige ordelag at den økonomiske situasjonen var stram. Å øke skattene ville neppe bli møtt med applaus. I stedet valgte en å utnytte mulighetene til å få borgerne til å utføre oppgaver til byens beste. Noen oppgaver var pliktarbeid pålagt huseierne gjennom lovverk, andre oppgaver ble utført på frivillig basis. Mange oppgaver som senere ble utført av den kommunale organisasjonen, ble i disse årene tatt hånd om av Selskabet for Christiania Byes Vel. Dette var en forening av borgere stiftet i 1811. I innbydelsen het det blant annet at foreningen skulle bidra til «offentlige Havnes, Pladses, Gaders, Vejes, med Tiden endogsaa Havers og Spadserganges Indretning». Allerede tre måneder senere hadde 439 innbyggere tegnet seg som medlemmer. Det utførende arbeidet ble fordelt på sju underkommisjoner, en av disse skulle arbeide «For Anlæg af Byens Nytte og Ziir». Ziir var et ord for skjønnhet, motsetningen finnes i ordet «å vansire». Denne kommisjonen så det som sin oppgave å arbeide med veier, havner, bad og parkanlegg. I januar 1818 ble Christiania Auctionsfond opprettet ved kongelig resolusjon. Dette var midler som byens myndigheter kunne disponere «til Nytte og Forskjønnelse for Christiania Bye». Justisdepartementet skulle etter søknad bevilge penger til hvert enkelt prosjekt. De påfølgende ti Oslos byrom gjennom 200 år

årene ble midler fra dette fondet brukt til å finansiere prosjekter som kanskje ellers ikke ville blitt satt i gang, som parkprosjekter og veiprosjekter. Byens myndigheter manglet selv kompetanse innenfor det kommunaltekniske området, men i noen tilfeller kunne bistand hentes inn hos ingeniøroffiserer som var i arbeid på Akershus festning. På den måten kunne byen få en håndsrekning til veibygging, brubygging og parkplanlegging. På Akershus kunne bymyndighetene også hente arbeidskraft fra fengselet. Her satt langtidsfanger som var satt inn for de groveste forbrytelsene. I perioden 1811–20 var det i gjennomsnitt vel 100 fanger på Akershus. Antallet økte, og i 1840 var det nesten 500. Fangene hadde anledning til å arbeide i gatene med grøftegraving, steinsetting, feiing og lignende oppgaver mot noen skilling i betaling. Oppdragene kom både fra private huseiere og offentlige myndigheter. De som ga fangene arbeid, var ansvarlige for at ingen rømte, og måtte betale en mulkt hvis så skjedde. Var det så mange som ti–tolv fanger i arbeid, fulgte det med en oppsynsmann bevæpnet med pistol eller sabel for å hindre fluktforsøk. Utenom politistyrken og vekterne hadde ikke byen fast ansatte arbeidere som arbeidet i eller med gatene. Oppgaver som skulle gjøres, ble satt bort til dagarbeidere, hvis det altså ikke var fanger som fikk oppdraget. Det var mulig å se forskjell på dagarbeidere og fanger. Fangedraktene som opprinnelig hadde vært av ensfarget grått vadmel, ble gjort mer synlige. Etter 1814 fikk fangene knesid kofte av hvit vadmel med grå ermer og tinnknapper, vesten hadde en hvit og en grå forside, mens buksene hadde et grått og et hvitt ben. En bypark opparbeides Et av de første prosjektene det nyopprettede Selskabet for Christiania Byes Vel gikk i gang med, var å få skikk på parken som politimester Wulfsberg hadde fått i stand rundt 1805, men som etter hans tid hadde forfalt. Området ble på nytt inngjerdet, og i 1815 ble det satt opp porter «hvorigjennem Folk stedse har adgang uden at Kreaturerne kan gaa ind paa Pladsen». Gressfrø ble sådd, og senere ble det skåret ut «en bred Gang i Qvadratform» til spasergang og et ovalt område i midten til blomster. Del I 1800–1900

Parkplanen ble denne gangen utført av løytnant Peter Rieffelsen, som var en ledende kraft i «Nytte og Ziir»-kommisjonen. Parkopparbeidelsen skal i hovedsak ha blitt utført av fanger fra Akershus festning. De første trærne som ble plantet, var norske, fordi «Udenlandske Trær er for Tiden ikke at faa». Trærne ble hentet fra skoger tilhørende bønder i Asker. I et skriv fra Selskabets kommisjon ble det lovet rask ferdigstillelse: Arbeidet fuldføres det kommende Foraar, med meer Trær og Buskads Plantning og en Deel Bænke allerede gjort til at fordeles paa Pladsen. Commissionen tør derfor love sig at denne Plads skal i Tiden tilbyde Indvaanerne, især dem som ikke med Landeiendom er forsynede, en smuk og kiølig Spadserplads.

Det hadde vært vanskelig å få finansiert parkarbeidene. De første årene ble noen penger skaffet til veie ved salg av høy som var slått innenfor de oppsatte gjerdene. Men dette var ikke tilstrekkelig. Til slutt kom noen penger fra «Selskabets» kasse, mens nelliker og roser ble gitt som gave av en av byens gartnere. Fra bykassa kom ingen penger. Gleden må ha vært stor da porten til «Grønningen» kunne åpnes for byens innbyggere i 1819. Militæret og byens politi skal ha vekslet om å holde vakt i parken. Denne parken var ikke den siste parken der Selskabet for Christiania Byes Vel engasjerte seg. Foreningen viste imponerende engasjement for beplantninger og lokale parker gjennom nesten hele 1800-tallet. Den hadde ikke noe stort budsjett, men klarte å få ting til på grunn av medlemmenes sterke engasjement for byen. Bymiljøprosjekter Selskapets kommisjon for «Nytte og Ziir» engasjerte seg i flere saker som i dag ville blitt karakterisert som bymiljøprosjekter. I forbindelse med arbeider på Revierhavnen var det oppdaget at det rant ut kloakk fra byen, og kommisjonen fikk satt i gang byggingen av en «slamkiste» for å fange opp «den fra byen nedflydende Urenslighed som tilforn beskadiger Havnen der og til dels frembringer et vemmeligt og ubehageligt Syn». Dette var antakelig det første forsøk på å bygge et renseanlegg. Kommisjonen engasjerte seg også i arbeidet med å finne steder der gjødsel kunne deponeres. Fra fjøs og staller i byens bakgårder og fra gatene var det møkk som skulle fjernes. Noe ble sikkert brukt til å forbedre jorda, men mye ble etterlatt i bynære strøk, langs innfartsveiene Oslos byrom gjennom 200 år

og langs Bisletbekken. I 1812 nådde klagene fram til stattholderen, som ga stiftamtmannen beskjed om å rydde opp i disse «upasselige og modbydelige Møddinger». Da byens myndigheter ikke fant noen rask og enkel løsning på saken, engasjerte noen av kommisjonsmedlemmene seg i håp om at det «kunde udfindes Stæder til Henlæggelse af Giødselhobe, mindre skadelige for Sundheden og mindre vanzirende for Byen». Utredningen fra kommisjonen endte med et forslag om et areal i Ruseløkkbakken som «uden Skade og Vanziir for Byen afgive beqvemme og fuldkommen rummelige Pladse til Giødselhobe». Det er litt uklart hvordan denne saken endte, trolig ble ikke de skjemmende gjødselhaugene fjernet før i 1830-årene. En sak «Selskabet» la mye innsats i, var å skaffe byen et badehus. På et møte i april 1816 la kommisjonsformannen fram «En Tegning til en Bade indretning med Overslag, hvad samme vilde koste, hvorhos han forestillede, at en saadan Badeindretning formodentlig vilde finde almindeligt Bifald, ligesom den naturligviis maatte ansees meget velgiørende for Christiania Bye». Plassering av badehuset utenfor Akershus festning ble tatt opp med kommandanten, men det var ikke mulig å komme til enighet om et passende sted. Løsningen ble å lage et flytende «Badeskip» ved å bygge et badehus oppå en lekter. «Bademaskinen», som denne innretningen også ble kalt, ble bygd på verftet til Jørgen Young, som var en av byens mest aktive foreningsmenn og eiendomsutviklere, borgerrepresentant i mange år og dessuten med i administrasjonen i «Selskabet» fra 1815. Badeskipet var klart til bruk sommeren 1820. Det var plassert i Bjørvika og besto av seks værelser. Til åpningen var det innkjøpt håndklær, speil, kam og børster. I Morgenbladet ble det reklamert med at badehuset var åpent fra klokka seks om morgenen til ni om kvelden, at prisen per værelse var 10 skilling for en enkeltperson og 16 skilling når flere brukte samme værelse. Overfarten til badeskipet foregikk med robåter og var gratis. Den første sommeren var det bare adgang for menn. Neste sommer hadde kvinner adgang søndager, mandager og tirsdager, fra klokka seks til ni om morgenen. Resten av tiden var forbeholdt byens mannlige befolkning. Driften av badeanlegget gikk ikke bare bra de første årene. Den første oppsynsmannen rømte, den neste ga opp fordi besøket var for dårlig. Den tredje oppsynsmannen inngikk en avtale med «Selskabet» om å Del I 1800–1900

beholde alle inntekter mot å vedlikeholde anlegget. Nå økte tilstrømningen av badegjester, og i 1827 ble det rapportert at «Badegjæstenes Antal af begge Kjøn har været saa stærkt at Badeanstalten har været meget for liden til det antal Personer der have ønsket at afbenytte samme». Resultatet var at oppsynsmann Hans Arnesen gikk i gang med å bygge et nytt badehus med rentefritt lån fra «Selskabet». Forretningsdriften gikk tydeligvis bra etter hvert som Arnesen kunne tilby «Conversationssalon, Buffet og Altaner ud imod Havnen» med lovnad om at det skulle ansettes «en Barbeer og Friseur». Den nye badeanstalten var et mannsbad, mens kvinnene måtte ta til takke med det eldste, og langt mindre, badeanlegget.

Fra stiftshovedstad til rikshovedstad I 1811 ble det bestemt at Kristiania skulle bli en universitetsby, og snart var de første professorene på plass. Undervisningen måtte foregå i provisoriske lokaler, de første årene i Karl Johans gate 14, Mostuegården. I 1820 ble en stor bygård innkjøpt, Maribogården i Prinsens gate 19. Den fylte et halvt kvartal og var den første treetasjes gården i byen. Men ikke alle virksomhetene kunne få plass der. Universitetsbiblioteket holdt til i Rådhusgata 19 ved det gamle torget, mens Fysikk- og kjemilaboratoriet holdt til i en bygning i nærheten. Med et universitet i byen kom en ny gruppe bybeboere som gjorde livet besværlig for politimennene og vekterne. Studentene kunne være infame i sin språkbruk og kunne lett trakassere dem som patruljerte i gatene. I det hele tatt ble byen livligere fra 1820-årene av. I sentrumsområdene ble det åpnet danseboder der studenter og garnisonssoldater var blant stamgjestene. Myndighetene satset mye på vekterordningen for å holde ro i gatene. I 1821 ble antallet økt til hele 52 mann. I byens budsjett for dette året ble posten for utgifter til vekterne oppført med 4000 spesidaler, en fordobling i forhold til året før. I tillegg til økte lønnsutgifter ble det avsatt penger til nye uniformer med støvler til hele vekterkorpset. I 1814 ble Kristiania hovedstad, og flere statlige institusjoner rykket inn i byen. De første tiårene flyttet de rundt i «Kvartalerne» på jakt etter stadig nye lokaler. Hvor kunne det bygges? Det hastet med å finne en høvelig tomt for Børsen, og det ble gitt tillatelse til å bygge i byens eneste parkområde, Grønningen. Etter at Akershus festning ble nedlagt Oslos byrom gjennom 200 år

som militært forsvarsanlegg i 1816, ble det også mulig å bygge på Hovedtangen sør for «Kvartalerne». Her ble bygningene for Norges Bank og Christiania Theater oppført. Mest plass for nybygg var det nord og vest for «Kvartalerne». Her ble etter hvert reist bygninger for Kongen, Stortinget, Universitetet og Rikshospitalet. Kristiania hadde vært en innadvendt by. I 1817 bemerket dosent Dahl at gatene nesten helt manglet gateskilt. Kun tre–fire gater hadde gateskilt montert på husfasaden. Når han spurte etter navnene på de øvrige gatene, var de ukjente også for folk som bodde i dem. Å spørre etter husnummeret ville bare vekke latter, skriver han. Bare på enkelte hus var nummeret påskrevet, og da gjerne så smått at ingen kunne lese tallene. Bare få butikker hadde uthengsskilt i gatene. For dem som kom utenfra, var det klart at byen ikke så ut som en hovedstad. Den hadde ingen promenadegate, innfartsveiene manglet alleer, og brolegningen i gatene hadde ikke vært vedlikeholdt på flere år. Under dansketiden hadde Kristiania vært stiftshovedstad for Akershus stift. Nå skulle byen bli rikshovedstad for det nye Norge.

Del I 1800–1900