Den første sten by Forlaget Press

c ar sten jen s en

Den fĂ¸rste sten Oversatt av HĂĽvard Syvertsen

f o r l ag e t p r e ss

Den første sten Originaltittel: Den første sten Copyright © Carsten Jensen 2015 Utgitt etter avtale med Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, København © Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsfoto (teppe): Hans Ole Madsen Forfatterportrett: Isak Hoffmeyer Kart: Steen Frimodt Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 10.3/13.5 pkt Papir: Ensolux Cream 70 g 1,6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-755-0 Utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

Tilegnelse

Jeg møtte Shah Wali i en mujahedin-leir i Arghestan-dalen i 1988, da russerne ennå befant seg i Afghanistan. Jeg la merke til ham fordi barneansiktet hans

hele tiden trakk seg sammen i tics som egentlig hørte hjemme hos et langt eldre menneske, plaget av traumatiserende hendelser. Mujahedinene fortalte meg at Shah Wali var trent som snikmorder. Han var bare tolv år gammel, men hadde allerede drept seks mennesker. Denne boken er tilegnet Shah Wali og alle de andre som fikk livet sitt stjålet av en krig som aldri slutter.

gul sone

Hannah har på seg en militærgrønn singlet, alle de andre i tredje tropp går med bar overkropp. De har jobbet med å bli solbrune hele sommeren, så den hvitglødende Helmand-solen plager dem ikke. Noen kropper er tett tatoverte. Andre har fremdeles ledig plass på ryggen, torsoen og armene

som venter på å bli fylt av kors, dannebrogsflagg og dødninghoder eller kjærlighetserklæringer til fellesskapet og abstrakte prinsipper, ofte skrevet på latin med sirlige bokstaver. Den tomme plassen skal brukes til troskapsløfter til det absolutte eller avbildninger av det. De er et marsjerende billedgalleri, lerreter som venter på en pensel. Alle sammen er vinnere. Det er slik de tenker på seg selv, ikke fordi de regner med å vinne en krig som allerede har pågått i mange år. De er vinnere fordi de har nådd så langt. De kom seg gjennom treningen. De er gode nok. Taperne er de som måtte gi opp underveis fordi de ikke hadde utholdenhet eller bare ikke forsto disiplin. Det er godt mulig at de var gode til å håndtere et automatgevær, men det er ikke nok når det gjelder, om du ikke skjønner at du også har et ansvar for sidemannen. Tredje tropp har lagt Camp Bastion bak seg og blitt vant til den nye leiren, Forward Operating Base Price, som i likhet med mange av basene er oppkalt etter en drept soldat. I telt og containere har Camp Price plass til 500 mann. 350 av dem er dansker, resten er briter. Bak en innhegning midt i leiren har en flokk amerikanske spesialtropper tilhold. Det hender at amerikanerne dukker opp i messa, men den andre veien er det ingen som beveger seg. Det er forbudt å bevege seg inn i Mini-Amerika. Unntaket er utsiktstårnet som kneiser midt inne blant spesialtroppenes telt med utsikt til fjerne fjellkjeder. Brakkene i Camp Bastion er erstattet av romslige, mørkebrune telt utstyrt med aircondition, bundet sammen av svarte plastgitre, lagt ut som stier i grusen. De har vært på sine første patruljer, men ennå ikke i kamp. Landskapet er ensformig, unntatt langs elvebreddene der den tett befolkede

Den første sten Greenzone befinner seg, kamparenaen med gårder omkranset av murer,

maisåkre og levegger, en leirete labyrint full av muligheter for bakholdsangrep. Munningsild hører med til den avvisende jernalderarkitekturen, og skuddsalver en like fast del av lydkulissene som mekringen fra geitene og rop fra ungene. Det har de blitt vant til. De har trent på det i åtte måneder med avsluttende øvelser i sandklittene i Oksbøl, alltid med den beroligende brusingen fra Vesterhavet i bakgrunnen. Her er det bare stillhet, som om de befant seg på en utdødd planet. Larmen fra krigen er et livstegn. Når de drar ut på patrulje, legger de seg midt på Highway 1. All annen trafikk trekker ut til sidene og stopper. Hvis ikke avfyres det lysraketter, og så varselskudd. I de pansrede mannskapsvognene larmer de seg fram mellom rekker av kjøretøy som har stanset. Det er frykten for bilbomber og miner langs grøftekanten som bestemmer kjøringen. «I Irak kunne vi ikke tvinge trafikken til å stoppe,» sier Robert, en av troppens tre sersjanter. Han har vært i Irak, ikke i sandkassene i sør, Camp Eden eller Camp Danevang, men som ansatt i et amerikansk sikkerhetsfirma i Bagdad. Livvakt, eskorte, transport, den typen arbeid. Darksky heter firmaet. Ingen av dem har hørt om det. «Contractor,» kaller han det selv. «Leiesoldat,» sier Schrøder. I Irak la de seg i forbikjøringsfilen med sine sølvskinnende Mitsubishi Pajero-er. Angrep kom alltid bakfra, og sjåføren var det sårbare punktet. Angriperne ble tvunget over på passasjersiden. Bakluken sto åpen, og der satt en mann klar med maskingevær. «Menneskelige skjold,» sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. «Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø.» Ansiktet til Robert ville hatt noe hardt over seg om det ikke var for et lett skjelende, ufokusert blikk som gir ham et drag av sårbarhet. Når han konsentrerer seg, blir skjelingen tydeligere. «I det minste er jeg et ærlig svin.» Han stryker seg over de strie skjeggstubbene på haken. «Sånn holder vi ikke på her.» Det er Schrøders reaksjon første gang han hører Robert legge ut om krigen i Irak.

Gul sone

«Det vet jeg,» sier Irak-Robert. «Afghanistan er den gode krigen.» Det er menneskene som ferdes i landskapet, de ikke venner seg til. Tunge ansikter med framtredende nese og en overflod av skjegg, dyptliggende øyne som på en gang ignorerer og fordømmer dem. Klær fulle av folder, turbaner, kjortler, sjal, vide bukser. Plagg laget av metervis av stoff som skjuler dem som bærer dem, samtidig som de gir tyngde, som om de akkurat som avlingene hadde grodd opp av landskapet. De tror draktene heter dish-dash. Men det er saudiarabernes fotlange kjortel. «Shalwar kameez,» korrigerer Schrøder dem. De har ikke noe eget ord for de befestede gårdene og bruker det engelske «compounds». «Qalat,» sier Schrøder, som også er språkoffiser og snakker pashto. «Det heter qalat.» To andre ord som er viktige, er badal, hevn, og nang, ære. Kommer de noensinne til å lære det? De flytter seg ikke. Afghanerne trenger ikke å si det. De utstråler det. De ser bibelske ut, overlevende fra en annen tidsalder med en egenrådighet som er vanskelig å skille fra fiendtlighet. At de sitter bak rattet i bulkete, hvitlakkerte Toyata Corolla-er eller løfter en mobiltelefon til øret, gjør dem ikke mindre fremmedartede. Danskene tar en røyk sammen med dem. De har fått utlevert en parlør med hundre ord og uttrykk. Hvordan går det? Det går bra. Har du våpen? Lukk opp bagasjerommet. Opp med hendene. Legg deg på magen. Overgi dere. Britene kaller Taliban ragheads eller shitheads. Danskene sier tørklehoder eller Tali-bob. De lokale heter bare LN, en forkortelse for Local Nationals. Selv går de under betegnelsen «ferangi». Det betyr de fra Vesten. De snakker aldri med en afghaner uten å kjenne tyngden av automatgeværet i hånden. Ennå er det ingen i troppen som har fått bekreftet å ha skutt noen. «Schrøder, si nå sannheten. Hvorfor er du egentlig her?» Jakobs tonefall er ertende. Det er ikke sånn man snakker til en overordnet. Men soldatene har kommet tett på hverandre i løpet av de åtte månedene med trening, og de synes de vet alt om troppsbefalet. Han har hatt en karriere i hæren som, selv om den ikke helt har fulgt boken, heller ikke har avveket så veldig fra den. Han har vært i Afghanistan med en tidligere tropp. Men det er den sivile jobben hans de er interessert i. Jakob er den yngste i troppen, 19 år. De andre erter ham for alderen. Jakob sier høyt det han tenker, og nysgjerrigheten hans er uten hemninger. Han har rødt hår, og fregner på nesen. Som den eneste av dem har han

Den første sten

beholdt skjorten på i solen som ennå er kraftfull, selv om det nå har blitt september. De fleste har fått et ekstra lag oppå sommerens solbrenthet. Den melkehvite Jakob blir i stedet brent i nakken og på armene. Ansiktet hans ligger i skyggen fra en ildrød baseballkaps. «Fikk du sparken? Forsynte du deg av kassen?» Jakob vil ikke slutte å erte Schrøder. «Jeg er her for å gjøre noe av betydning» Det er så mye ironi i Schrøders stemme at han på forhånd signaliserer at de ikke skal ta det svaret altfor alvorlig. «Det tror vi ikke på.» Michael er fire–fem år eldre enn Jakob, geværskytter midt i tjueårene og en slags storebror for ham. Det er alltid han som tar Jakob i forsvar og sørger for at ertingen ikke utarter. Han smiler oppmuntrende til Jakob, som sitter på en stol med rifla i fanget. De holder på å klargjøre utstyret. Michaels høyre skulder er dekket av en leopard med blottede tenner. «In Omnia Paratus,» står det under. Klar for alt. «Ok,» sier Schrøder. «Møkk under neglene. Å utrette noe. Det er derfor jeg er her.» Han nøler et øyeblikk. «Inspirasjon.» I det sivile har Schrøder jobbet med videospill. Han har vært med på å designe flere av spillene de kjenner til. For det meste handler de om leiemordere med glattbarbert hode og en kode tatovert på de den blottede nakken og et ansikt som er like uttrykksfullt som tuppen på en tommelfinger. Det er det som gjør ham til det mest populære samtaleemnet blant mennene i troppen. De har diskutert det igjen og igjen: «Hvis du hadde vært Schrøder, ville du byttet for å dra ut hit i stedet? Tenk å sitte foran en skjerm og spille heftige spill hele dagen og attpåtil få betalt for det.» Men diskusjonen ender alltid med det samme, en nølende innrømmelse. Jo, de ville byttet. Riktignok vet de ikke hvordan det er å være Schrøder. Men de vet hvordan det er å være her. Akkurat nå kjeder de seg. Men det kommer til å skje saker og ting. Jakob kjenner det når han har et våpen i hendene. Det er ikke en joystick han sitter og leker med. Det er the real thing. Jakob er den som har vært tettest på. I niendeklasse hadde han praksisplass hos et medieselskap på Kalvebod Brygge som designet spill. Før han begynte, måtte han undertegne en klausul der han lovte ikke å for-

Gul sone

telle noen om de nye spillene som ble utviklet. Men klausulen omfattet ikke veggmaleriet i kantinen som viste to chicks i høye støvletter og BH i skinn med hver sin pisk i de hanskekledde hendene. «Skinntrusene sitter så stramt at man kan lukte fittesaftene,» sier Jakob. Detaljen med fittesaftene nevnte han bare én gang. Mads, han med kløft i haken, han som alle vet er den i troppen med best drag på damene, så på ham og rynket spørrende de kraftige, mørke øyenbrynene. Mads barberer seg hver dag. Kløften er viktigere enn skjegg. «Fittesaft,» sa han. «Sa du fittesaft?» Jakob nikket, allerede usikker. «Hør på eksperten,» sa Mads med en stemme hoven av nedlatenhet. «Hvordan er det egentlig fittesaft lukter? Ja, for jeg vet ikke. Selv om jeg har hatt nesen tett på mange ganger. Men akkurat den detaljen har jeg aldri lagt merke til.» «Kom igjen, Mads.» Tonen til Jakob var en millimeter fra å være bønnfallende. «Alle vet jo hvordan fittesaft lukter.» «Ja, jeg vet det ikke. Lukter fitte kanel? Eller fisk? Kokt torskerogn, kanskje?» «Kutt ut, da, styr deg. Det er kvinner til stede.» Hannah avbrøt ham og snudde seg mot Jakob. «Det er garantert du som har laget det skjermbildet på PC-ene. Patteguf.dk. Numsegejl.dk. Epicboobs. Skal vi virkelig være nødt til å sitte og se på de lugubre fantasiene dine?» Hver gang Hannah logger seg på i den containeren i leiren der Forsvaret har stilt PC-er med internettforbindelse til rådighet for soldatene, dukker de samme skjermbildene opp, og det er dem hun har Jakob mistenkt for å ha laget: en rekke kvinner som står på knærne med de omfangsrike rumpene i været og utsikt til fuktig glinsende, glattbarberte fitter. Hannah er atletisk med det halvlange, lyse håret samlet i en strikk i nakken. Hun har sixpack der kvinner vanligvis har en myk, inviterende bue. Selv tenker hun at en veltrent kropp alltid er et tegn på ensomhet. Det er slik hun har fått sin, før hun ble soldat, alene på bratte ramper med et par halvannen kilo tunge, aggressive inliner rulleskøyter på beina, alene på kanten sekundet før spranget ned den nesten loddrette, fem meter høye siden på rampen, alene med avrevne leddbånd, smertende kne, vrikkede ankler, alene også med triumfen når en 720-er lykkes. Her trener de sammen, ikke fordi de er bodybuilder-friker, men fordi kroppen ikke er sterk nok til den tunge oppakningen de skal drasse rundt på når de er på patrulje. De skal kunne skyte og gjøre unnamanøvre med

Den første sten

førti kilo på ryggen. Det klarer de ikke uten regelmessig omgang med beinpress og håndvekter. V iktor er troppens oversersjant og Schrøders nestkommanderende. Han er midt i trettiåra og har en fortid som sosialpedagog. Han har også jobbet som crossfit-instruktør på treningssentre rundt omkring i landet med navn som Kokeriet, Trykkeriet, Smien og Meieriet, nedlagte verkstedshaller med nakne betonggulv og en gang hvitkalkede vegger som nå smuldrer opp. V iktor har en tatovering midt på brystkassen, en terning som viser seks øyne. Han vet at crossfit også handler om følelser. Det er ikke bare den fysiske anstrengelsen som får menn til å skrike, stønne og gispe under de harde øvelsene når hver muskel i ansiktet er spent i konsentrasjon og pulsen hamrer i vei. Man kan også gå rundt med en smerte inni seg. Det hjelper ikke å sette ord på den. Det trenger man heller ikke. Den kan skrikes ut. De stønner i kor når de driver med crossfit. Hva var det som fikk Hannah til å melde seg frivillig til hæren? Det er et spørsmål hun ofte stiller seg. Og hvorfor i stridstroppene og ikke for eksempel i kommunikasjonstroppene? Hun dro på inspirasjonsdag på Antvorskov Kaserne. De fikk utlevert uniformer som hang løst rundt kroppen på dem, ble bedt om å smøre kamuflasjekrem i ansiktet slik at huden fikk samme farge som kamuflasjeuniformene, som så ut til å være laget for bøkeskoger og ikke hørte hjemme i fjerntliggende ørkener. Hun så på de andre jentene. F lere var like høye som henne, påfallende mange, syntes hun. De krabbet ut og inn av pansrede mannskapsvogner og fikk til slutt et våpen i hendene. Noen tok ubehjelpelig i våpnene. Andre hadde et helt naturlig grep på dem. Hun hørte til de siste. Det var metallet i hendene som gjorde utslaget, den dødbringende tyngden som liksom utgjorde en motvekt til hennes egen kropp og ga den en balanse hun ikke hadde kjent på lenge. Hun likte treningen, særlig de siste åtte månedene, da øvelsene ble målrettede. Det var hardt, men det var hun vant til. Det var disiplin, men så lenge hun forsto at den var nødvendig, hadde hun ikke noe imot den. Hun tenker ofte på skateren Danny Way og den gangen han gjorde sitt livs stunt og hoppet over Den kinesiske mur. Hun forestiller seg ikke bare den harde treningen i forkant. Hun ser også de enorme rampene som hadde blitt reist på begge sider av muren. Uten dem hadde det ikke vært noe sprang. Det er slik hun ser på hæren: som den enorme rampen som

Gul sone

skal gjøre henne i stand til å gjøre et flyvende sprang over Den kinesiske mur og inn i et nytt liv. Jakob rødmer et øyeblikk da Hannah kommer med anklagen. Rødmer! Eier ikke gutten selvbeherskelse? «Det var ikke meg,» sier han unnvikende. Han kaster et blikk bort på en av de andre i troppen, en tynn fyr med lang hals og forbløffende lite hode. «Det var Bipersonen.» Bipersonen er et klengenavn. Egentlig heter han Andreas, og han er troppens nettnerd. Bipersonen rister oppgitt på det fugleaktige hodet og gidder ikke engang å svare. «Helt ærlig.» Hannah har et smil rundt munnen. «Har dere en slags happy hour borte i containeren der bare menn har adgang? Der dere sitter og drar den i takt?» «Hold nå kjeft, Hannah. Alle her tar seg en runk. Dere damer ligger da også med fingrene oppe i dåsa.» Mads er den eneste som ikke ser forlegen ut. Årslev spytter en brun stråle av snus på grusen. Han er troppens lokalpatriot, oppkalt etter hjembyen, som har et lokalt bryggeri, Midtfyns Bryghus, som han aldri blir lei av å snakke om. Særlig har han forkjærlighet for én av bryggeriets ølsorter, Rough Snuff, en svett skipper-ale, som inneholder både blæretang og tobakkssnus. Årslev er en sterk tilhenger av snus. På svensk maner har han alltid en pris stappet inn under overleppen og spytter hyppig en stråle med et vellystig uttrykk i ansiktet. «Dere spurte hvorfor jeg er her.» Schrøder bryter inn. «Jeg ble lei av skytespill og snauskallede psykopater. Jeg vil lage noe stort, i stil med World of Warcraft eller Halo. Et spill der man får følelsen av å være med på noe som er større enn en selv. Skjønner dere hva jeg mener?» «Ja, selvfølgelig.» Jakob er ovenpå igjen. «Knerte så mange som mulig. Hva ellers?» Michael skjuler ansiktet i hendene. Lillebror har dummet seg ut igjen. De andre ler. Jakob ser seg forundret rundt. «Det er nettopp det det ikke gjør.» Schrøder rister smilende på hodet. «Si meg, Jakob – tror du virkelig at oppdraget du er på akkurat nå, går ut på å plaffe ned så mange som mulig? Er det det Helmand er for deg? The Helmand Killing Games? Hva tror du ørkenen er? En Playstation? Da må du tro om igjen – i hvert fall så lenge du har meg som troppsfører.»

Den første sten

«V i skal selvfølgelig også passe godt på hverandre.» Det er Simon, troppens sanitetsmann. Han er en spinkel fyr med svart hår som står i kontrast til de blå øynene. Når han ikke har barbert seg på et par dager, spirer et par ensomme dun fram på hakespissen. Mer blir det ikke til. «Nå demrer det. Er det noen som dekker dere i Call of Duty? Nei, det er ikke det. Dere har bare dere selv, men den som bare har seg selv her ute, kommer ikke hjem. Er dere med? Jeg vet godt at jeg sier noe dere har hørt tusen ganger før. Dette handler ikke om å ta knekken på så mange som mulig. Det handler om å passe på hverandre. Men vi er ikke her bare for vår egen skyld. Det er afghanerne vi er her for. Prøv å tenke på dem som en del av deres egen gruppe. Hva skjer da?» «Mener du de håpløse afghanske soldatene som vi liksom trener?» Michael trekker på de brede skuldrene med et trett uttrykk i ansiktet. Jakob ler. «Nei, jeg mener befolkningen. De sivile. Bøndene. Barna. Kvinnene.» «Da blir det faen så innviklet.» «Nettopp, da blir det faen så innviklet. Men det betyr ikke at det blir mindre utfordrende. Det blir mer utfordrende. Det er fint å tenke på dette som et videospill. Men tenk på det som et spill som ikke bare krever raske reflekser. Det involverer også hjerte og hjerne. Hearts and Minds. Henger dere med? Nå nærmer vi oss!» «D u har vært på Grønland, ikke sant?» Michael ser bort på Adam. «Ikke på Grønland, i Grønland. Nordøst-Grønland. Der som det ikke bor mennesker. Så sånn sett har jeg ikke vært på Grønland. Jeg har bare gått rundt på noe is.» Adam er en av troppens tre sersjanter, nesten to meter høy med en stri, kastanjebrun hårmanke og et tettvoksende helskjegg i en enda mørkere tone. Han har tilbrakt to år som medlem av Siriuspatruljen i NordøstGrønland. Han ligner på en polarforsker, og det er da også polarforskere fra et annet århundre med gjengrodde ansikter innrammet av selskinnsluer det er bilder av på forsidene av den stabelen med bøker han har liggende ved siden av feltsengen. Det er noe innesluttet ved ham, som om han har tatt stillheten fra isødet med seg. «Hvis dette var et spill, hadde du allerede vært et level over oss andre. D u ville kunne velge deg nye egenskaper, se i mørket eller følge spor på lukten. Oppgradere våpnene.»

Gul sone

«Jeg kan allerede se i mørket,» sier Adam avvisende. «Har du ikke hørt om infrarøde kikkerter? Lukter Taliban-soldater annerledes enn andre afghanere? Og våpen? Det er ikke det jeg mangler.» «Nei, du mangler bare tillatelse til å bruke dem du har.» Michael ser bort på Schrøder, som om han vil utfordre troppsbefalet. Schrøder tar utfordringen. «Dere kommer aldri til å høre en sånn ordre fra meg når dere har en Taliban-soldat i siktet. Jeg kommer aldri til å si at dere skal forestille dere at det er en joystick dere har i hånden. Det er aldri bare et par piksler på en skjerm dere skyter i stykker. Det er et menneske.» «Ja ja,» sier Michael. «Et menneske som bare har én ting i hodet: Å skyte balla av oss.» «Et menneske som har en far, brødre, fettere, kanskje til og med en kone og et par sønner, en lang rekke med potensielle hevnere. Skyt en Taliban-soldat, og du har hugget ett hode av hydraen. Det vokser ut tre nye i stedet.» «Hva er egentlig best? Å jobbe med spill eller å være i militæret?» Det er Jakob som vender tilbake til sitt yndlingstema. «Forskjellen er ikke så stor. Begge steder lærer man teamarbeid. Forestill dere alt det slitet som skal til bare for å lage de enkleste skjermbilder. Forestill dere de tusen måtene en historie kan utvikle seg på. På en arbeidsplass er vi 250 stykker, litt færre enn vi er her i leiren. Det er regissører, tegnere, noen konsentrerer seg om hovedpersonen, andre om bipersonene. Noen tegner bakgrunnen. Andre er spesialister på bevegelse. Har dere noen slags forestilling om hvor vanskelig det er å få en figur til å gå naturlig opp en trapp? Det er castingfolk, studiosjefer, tekniske sjefer, kreative sjefer, i tillegg er det masse vi outsourcer. Det finnes firmaer som ikke lager annet enn fabrikkhaller og politistasjoner, rotete skrivebord, kontorstoler med opprevet trekk. Det siste er kinesernes spesialitet. Avanserte bevegelser – det er Hollywood. Og midt i alt sammen sitter vi. Hver og en av oss er eksperter. To hundre og femti mann, tre år.» «Å fy faen, hvis vi hadde brukt så mye tid på å forberede oss …» Bipersonen sukker, som om han har havnet på feil sted. «Ja, da hadde vi aldri kommet oss av gårde!» skjærer Mads ham av. «Åh, shit!» Michael ser bort på Jakob. «Hva er det nå?» Jakob sitter med den skuddsikre vesten i fanget og tourniqueten i hånden. «Jeg skjønner ikke noe av

Den første sten

denne dingsen.» Han ser seg bedende rundt i kretsen, som om det på en eller annen måte er de andres ansvar og ikke hans eget. «Hører du aldri etter?» Michael ser oppgitt på ham. Nesen til Jakob lyser rødt. «Nå har du faen meg glemt å ta på solkrem igjen.» Jakob ignorerer ham. «Er det ikke en eller annen som kan forklare meg vitsen med denne dritten.» Han holder fram en liten plastpinne med svart borrelåstape. «D u ligger på slagmarken. D u er truffet. D u blør. D u bruker tourniqueten til å stoppe blødningen. D u legger borrelåstapen rundt armen eller beinet, like ovenfor såret, og så strammer du til med pinnen.» Hannah har gått bort til ham og strammer båndet rundt armen hans. «Sånn.» Jakob ser smilende opp på henne. «D u lukter godt,» sier han. «Hold kjeft og hør etter.» Hannah vrir pinnen en ekstra gang. «Au!» sier Jakob ertende. «Hvorfor må jeg gjøre det selv? Hvorfor kan ikke Hannah gjøre det?» «Fordi mamma ikke alltid er i nærheten,» sier Mads i den trette tonen han alltid har når han snakker til Jakob. «Fordi du sannsynligvis har blitt såret midt i en skuddveksling,» sier Simon tålmodig. «D u ligger ute i et minefelt, og kulene hviner rundt ørene på deg. Om noen kommer for å hjelpe deg, setter de sitt eget liv på spill, og så er det to kandidater i dødskorridoren i stedet for én. Først skal vi ha nedkjempet fienden. Så skal Sørensen og Sylvester ha sweepet området før jeg rykker inn. Det kan fort ta en time. I mellomtiden har du dødd av blodtap fordi du ikke fulgte ordentlig med på førstehjelpskurset.» Schrøder ser på Simon med et anerkjennende nikk. «Jeg er redd du blir nødt til å gi vår lokale sinke her et ekstra kurs i førstehjelp.» «Hvorfor ikke bare gi ham en billett hjem?» Det er Mads igjen. «Styr deg nå.» Michael snur seg mot Mads og ser hissig på ham. Leoparden på skulderen hans snur seg sammen med ham, og det ser ut som om den åpner munnen og snerrer. Mads trekker på skuldrene. «Så la i det minste være å fortelle ham om kjærligheten på pinne.» «Kjærlighet på pinne? D u mener den med morfin? Den har jeg allerede spist. Kan jeg få en til?» Simon tar seg til hodet. «Det mener du ikke! Er du helt idiot, eller? Den er jo for helvete beregnet på en situasjon hvor du ligger helt alene mens

Gul sone

innvollene velter ut, og du bare ikke greier å være noe sted, fordi det gjør så jævlig vondt. Tror du alt dette er for moro skyld? Jeg gir deg i hvert fall ikke en ny!» «Slapp av, jeg har bare slikket litt på den.» Jakob ser seg omkring. «V i kunne lage en film om opplevelsene våre her ute. V i kunne filme oss selv.» Jakob prøver å avlede oppmerksomheten. «Ja, hvorfor ikke! Men da er vi jo nødt til å oppleve noe. Få noe til å skje.» Mads ser begeistret ut ved tanken. Ellers er det sjelden han støtter Jakob i noe som helst. Jakob lyser opp igjen i sitt evige smil. Unnvikelsesmanøveren lyktes. «Det kommer aldri til å fungere.» Jakob ser forvirret fra den ene til den andre. Nå er det plutselig Michael som er imot. Mads snur seg mot Michael: «Må du absolutt være gledesdreper?» «V i sitter jo på ræva det meste av tiden. Vi er jo aldri ute og skyter. ‘De satt på ræva!’ Hvem er det som gidder å se den filmen, tror du? Hva er den største faren her ute? At vi kjeder oss i hjel?» Michael folder hendene og ser opp på Helmand-himmelen. «Kjære Gud, gi oss for faen litt action!» Han ser seg flirende rundt. «Nå har jeg påkalt samtlige guder. Da må det da skje et eller annet!» «Det ville jeg ikke bedt om hvis jeg var deg.» Stemmen til Schrøder er uvanlig alvorlig.