Kr책ker
Kr책ker Et portrett Cord Riechelmann
Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO
FORLAGET PRESS
Innhold Innledning 7 Kråkene i Kreuzberg 15 Kråkenes navn 25 Ravn 29 Kornkråker 37 Skjærer 47 Verktøy og speil 53 Fargen svart 59 Fra Asia til Alaska 63 Konrad, kråken 73 Hitchcock og de onde kråkene 89 Den andre naturen 102 Portretter Blåskrike 112 Grønnskrike 114 Brunskrike 116 Småskjæreskrike 118 Nøtteskrike 120 Nøttekråke 122 Okerskjære 124 Skjære 126 Alpekråke 128 Alpekaie 130 Kaie 132 Kornkråke 134 Svartkråke 136 Alminnelig kråke 138 Floreskråke 140 Kortnebbkråke 142 Hvitbrystkråke 144 Tykknebbravn 146 Amerikakråke 148 Ravn 150 En liten litteraturliste 152 Illustrasjonsfortegnelse 154
Innledning Alle kjenner dem, omtrent ingen liker dem. Kråker har kolonisert nesten hele kloden, og så godt som alltid holdt seg i nærheten av mennesker. Det kan se ut som om de allerede har vært til stede overalt hvor man kommer. Om det nå er en grytidlig morgen i mørket på Nordkapp, ved middagstid i en skog på Ny-Caledonia eller på et gudsforlatt sted i Alaskas ødemarker: Før eller siden dukker det opp kråker, og det virker absolutt ikke som om de er like fremmede på de kanter som menneskene som for første gang setter sine ben i denne avkroken. Utviklingshistorisk er det ikke så rart. Da de nåværende menneskenes første apelignende forfedre for fem–seks millioner år siden forlot Afrikas urskoger i oppreist gange og søkte et nytt livsgrunnlag på savannene og gressteppene, hadde kråkene allerede tatt dette skrittet. Kråkefuglene skriver seg fra en «urkråke» som opprinnelig levde i den tropiske regnskogen, og som i tiden fra det sene oligocen frem til miocen, altså i tidsrommet for mellom tjueåtte og sju millioner år siden, delte seg i ulike arter og påbegynte sin utbredelse over jorden. Evolusjonsbiolog og kråkevenn Josef H. Reichholf ser i bevegelsen fra den tette jungelen til åpne landskap en utviklingshistorisk parallell mellom mennesker og kråkefugler, som er verdt å legge merke til fordi den er en av betingelsene for det langvarige og kompliserte forholdet mellom kråker og mennesker. Rent formelaktig
8
kråker
kunne man kanskje si: Menneskenes kulturhistorie foregår under kråkenes observasjon. Og kråkene følger den, altså kulturen, såfremt de ser en fordel i det. Ravner fulgte vikingene og åt seg mette på avfall etter slagene. Vikingene likte godt at ravnene holdt følge med dem. De g jorde ravnen til sin erklærte slagfugl. Vikingenes krigere, blant andre Vilhelm Erobreren, bar en hellig ravnefane når de dro ut på røvertokt. Folk i de nordiske landene, som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene, hadde imidlertid et annet syn på de svarte fuglene. For dem var ravnene direkte forbundet med vikingenes ankomst, og dermed også med døden som fulgte med vikingene. Det sterkt ambivalente forholdet som menneskene har utviklet til kråkefuglene, deriblant også ravnene som kom sammen med vikingene, har en dobbelt grunn: Det følger av kråkenes tilpasningsevne og den menneskelige sivilisasjonens historie. Det g jelder også for fuglenes forhold til døden. Selvsagt har kråker, som også ernærer seg av kreperte dyr, en tilknytning til døden. Og som de fremragende observatører de er, har de sannsynligvis også en forutseende oppfatning av de døende. Ettersom de har en egen evne til å oppfatte når en hjort grunnet sykdom eller skader trekker seg bort fra flokken som vasser g jennom snøen, kan og vil de også g jøre sine betraktninger om hva som mest sannsynlig vil skje, nemlig at døden fort kan ramme en hjort som sleper seg haltende av sted. I så måte lyver ikke mytene når de setter fuglene i forbindelse med død eller ulykke. Allerede på den første bevarte kråkeskildringen, den gåtefulle scenen med fugle-
Corvus coronoides, Klageravn, eller engelsk Australian raven, tegnet av John Gould, Darwins rådgiver i ornitologiske spørsmål, ca. 1877.
10
kråker
mannen i hulen i Lascaux, som sannsynligvis ble g jort for ca. 17 000 år siden, forholder det seg slik. Scenen forestiller et liggende menneske med kråkehode og erigert penis. Mennesket er sannsynligvis stanget over ende av en bisonokse. I forgrunnen sitter det en fugl, og under den peker en strek nedover. Det er en forbindelse som strekker seg g jennom kunsthistorien i utallige fremstillinger helt frem til vår tid. Et av de siste bildene av Vincent van Gogh, Hveteåker med kråker fra 1890, der det flyr en flokk kråker over en bølgende kornåker, må regnes til disse. Det samme g jelder den amerikanske kunstneren Mark Dions Galgenfugl. I dette verket, som Dion i 1999 laget til en utgave av tidsskriftet Texte zur Kunst, har han klint bitumen på en kunststoffkråke av det slaget som brukes av jegere. Den slags plastkråker benyttes også av jegere for å lokke til seg fugler, som de så kan skyte ned. Dions praktfulle Galgenfugl henspiller dermed også på den siste tidens krampaktige forsøk på å utrydde kråker i hopetall. Det er et tiltak som i det 20. århundre fikk sitt sørgelige høydepunkt, først og fremst i USA og Europa, noe som også virket inn på min første opplevelse av kråker. Jeg er oppvokst i 60- og 70-årene i en jegerfamilie på landsbygda i Niedersachsen, og der var voldsbruk mot kråker hverdagskost. Kråker, skjærer og nøtteskriker, som alle tilhører kråkefuglene (vitenskapelig navn: Corvidae), ble sammen med rotter regnet som «skadedyr». Og «skadedyr» var dyr som i lovens forstand g jorde skade på «nyttedyr», og til forskjell fra «rovdyr» som mår og rev forekom det heller ingen fredningstid. Det var jegernes jobb å slå
innledning
11
ned på «skadedyr» hvor og når de kunne komme til. Det g jorde de da også med avskyelige metoder som massefeller, det såkalte «kråkeburet», og primitive handlinger, så som skudd i kråkereir nedenfra midt i hekketiden. I USA rådet man jegerne til å skyte kråker i den tiden da hjort og vaktler var fredet, for å holde skyteferdighetene ved like. Dette var en uskikk som det ble satt en stopper for, iallfall i dens verste eksesser, takket være et kupp i Europaparlamentet i 1979. Da besluttet nemlig parlamentet som ledd i den europeiske fuglevernsforvaltning å frede samtlige sangfugler uten unntak. Dermed ble også kråkefuglene, som jo tilhører sangfuglene, fredet fra den ene dagen til den andre. Et kupp må det faktisk kalles, for i mange parlamenter i høyt utviklede vestlige land er det tradisjon for at jegere stiller med en av de største lobbyene, på tvers av partigrensene, og det var opplagt ikke deres mening at kråker skulle fredes. De må altså enten ha sovet eller i sin skadedyrforblindelse ha glemt at k råker er sang fugler. Siden har iallfall jegerne, i den første tiden anført av CSU-politikeren og den lidenskapelige fritidsjegeren Franz Josef Strauss, krevd spesialtillatelse for å skyte kråker. De har også gang på gang fått det som de ville, riktignok ikke i fredningstiden. For min del har disse årene først og fremst g jort det lettere å treffe en avg jørelse: Hvis jeg skal velge mellom kråke- og jegerinteresser, vet jeg på hvilken side fornuften er å finne. Den andre fasen da jeg var sterkt opptatt av kråkene, hadde heldigvis ikke noe med jegere å g jøre. Mens jeg studerte filosofi og biologi ved Freie Universität i Vest-Berlin i
12
kråker
80-årene, hadde det skjedd en merkelig forskyvning. I biologien gikk da metodene og resultatene til Konrad Lorenz for å være foreldet, og bare av historisk interesse. Den verdensberømte gåsefaren dukket imidlertid opp ig jen på en fremskutt plass i filosofi og kunst. I Gilles Deleuzes og Félix Guattaris Mille plateaux, som utkom i Frankrike i 1980, var Lorenz en viktig referanse, som de to riktignok også kritisk imøtegikk. Lorenz’ observasjoner, som alltid også var innforlivet med det observerte dyret, så man nærmest ble til dyr, fikk uforbeholden oppslutning av filosofene. Like uforbeholdent og utførlig fikk Lorenz komme til orde med sin gestaltteori i oversikten Wahr heit ist Arbeit, en av 80-årenes retningsgivende kunstbøker, utgitt i 1984 av Werner Büttner, Martin Kippenberger og Albert Oehlen. Det har for så vidt med kråker å g jøre, all den stund Lorenz, som var en av grunnleggerne av moderne adferdsforskning, begynte sin vitenskapelige karriere i 20- og 30-årene nettopp med kråkefugler, med kaier og ravner. Det lyktes da Lorenz å trenge såpass langt inn i en frittlevende kaiekoloni at fuglene aksepterte ham som en av sine. De observasjonene som Lorenz da g jorde, har den dag i dag ikke mistet sin gyldighet, hvilket riktignok ikke kan sies om hans tolkning av adferden. Antropologen Gregory Bateson betegnet derfor Lorenz som en «praktiserende totemiker». Tar man for seg Lorenz når han underviser, vil man, skrev Bateson, oppdage hva hulemenneskene i Aurignac g jorde når de malte disse livaktige reinsdyrene og mammutene på huleveggene. Det vil si, i Lorenz’ metodikk fantes det fremdeles en førvitenskapelig
innledning
13
og forhistorisk impuls. Og at denne impulsen fremdeles nyter respekt også i vitenskapskretser, kan man konstatere i den amerikanske adferdsforskeren Bernd Heinrichs ravnestudie, som utkom i New York i 1989 under tittelen Ravens in Winter. Heinrich innleder sin studie, som tilfredsstiller alle vitenskapelige krav, med et overblikk over ravnenes mytehistorie, og hvert enkelt kapittel åpner han med sitater fra Edgar Allen Poes dikt The Raven. Heinrichs fremgangsmåte ender imidlertid ikke med at mytiske og kunstneriske erkjennelser blandes sammen med vitenskapelige. Han fortier dem bare ikke, og stiller dem opp side om side. Heinrich lar myter, kunst og vitenskap innlede en dialog som han kommenterer meget tilbakeholdent. Det forringer ikke verdien av de naturvitenskapelige avsnittene, som heller ikke bikker over i det esoteriske. Tvert imot: De blir mer presise når han opplyser at ravnene nordpå allierer seg med alle dyr som dreper storvilt – med isbjørner, grizzlybjørner, ulver, coyoter, spekkhoggere og mennesker, også når han henviser til myter som omhandler dette forholdet. Dessuten er det slik at dyrefortellinger som lar natur- og kulturhistorie opptre sammen, åpner rom for anekdoter, som vår tids vitenskap har strøket fra sitt repertoar. For meg som student var dette likegyldig da jeg i Berlin observerte kråker uten direkte vitenskapelig interesse. Jeg liker kråker, jeg liker måten de går på, flyr på og skriker til hverandre på. Jeg hører også g jerne deres kra, kra, og Lorenz’ anekdotiske fortellinger var da en både trivelig og hjelpsom følgesvenn. Det som overrasket meg mest den
14
kråker
første tiden – og som den dag i dag overrasker meg – var at man i byer som Berlin kommer kråkene adskillig nærmere enn på landet. I mellomtiden har jeg jo skjønt hvorfor – kråkene trekker stadig oftere til byene for å slippe å bli forfulgt av jegere og industrielt jordbruk ute på landet – men de har likevel beholdt et gåtefullt skjær, noe som for meg utg jør en del av deres skjønnhet. Selv om de hører hjemme overalt i verden, er de ingen steder et eksotisk innslag. Kråker er og blir gåtefulle, uten å være eksotiske, hvilket er et meget sjeldent fenomen.
Hvitbrystkråke Corvus albus Schildrabe Pied crow Corbeau pie
Den cirka førtifem centimeter lange hvitbrystkråken med den karakteristiske hvite nakken og det hvite brystet, i kontrast til den svarte grunnfargen, er den mest utbredte kråken i Afrika. Det er også den hvite nakken som g jør dem umiskjennelige på Taffelberget ved Cape Town. Hvitbrystkråker hører til på Taffelberget, slik tykknebbravnene g jør det i Etiopia. Hver gang termikken tillater det, seiler de på opp vindene rundt fjellet og viser hvilke fremragende flygere de er. Det typiske skriket er et dypt, gutturalt «kraaak», som man ikke kan skjelne fra ravnens skrik. Hvitbrystkråker seiler imidlertid ikke bare over Taffelberget. De kontrollerer også veiene i Sør-Afrika. De slår seg ofte sammen med svartglenter og marabuer, storkefugler med et nesten fjærløst, pjuskete hode, og har i mange deler av Afrika spesialisert seg nesten utelukkende på åtsler. Bare i den tiden da de har unger, som de i likhet med alle sangfugler må mate med insekter, pleier de først og fremst å jakte på biller, termitter, gresshopper. Hvitbrystkråkepar bygger reir enkeltvis i trær, lengst mulig unna andre par. De fire til fem eggene ruges av både hunn og hann. I Afrika legger skjæreg jøk (Clama tor glandarius) egg i reirene deres. Skjæreg jøkene har spesialisert seg på kråkefugler. I Spania legger de eggene sine i skjærereir. Ungene kaster ikke stesøsknene sine ut av reiret, til forskjell fra den kjente g jøken, men vokser opp sammen med dem, på den måten at de hermer etter de unge kråkefuglenes tiggerop.
Hvitbrystkr책ke 145
Tykknebbravn
Corvus crassirostris Erzrabe Thick-billed raven Corbeau corbivau
De opptil sekstifem centimeter lange, kraftige tykknebbravnene med det uforholdsmessig tykke nebbet med en nebbrygg som er hvelvet og spisser seg øverst, forekommer bare i Etiopia og Eritrea. De beste stedene å observere disse store ravnene på er forstedene og fjelltraktene rundt den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Når man treffer på dem ved middagstid, når de sitter i hopetall i skyggen under trærne, kan det riktignok virke nifst. Det er særlig fordi de omtrent ikke gidder å reagere på en menneskelig observatør, hvilket også er forståelig, så varmt som det er. Når de så, når man har kommet for nær dem, begynner å grynte som griser i et stadig mer svulmende kor, er det skremmende. Man tror først ikke sine egne ører, men faktisk forholder det seg slik: Tykknebb ravner kan grynte som griser, et «grrroarrr», som så også går over til en leende hosting, «harr-hrrr». Man forundrer seg iallfall ikke mer, når man en gang har hørt dem, over at de overalt beskrives som fryktløse overfor mennesker. I Etiopia er de dessuten som åtseldyr og renholdere i byene hjertelig velkomne og blir verdsatt som gribber. Side om side med gribber satt de da også fortrolig på nabotaket til Rimbaud-huset i Harar i det østlige Etiopia. Det var på sett og vis passende, men kunne ikke fortrenge spørsmålet om hvordan de kan fange insekter med det tykke nebbet.
Tykknebbravn 147
Amerikakråke
Corvus brachyrhynchos Amerikanerkrähe American crow Corneille d’Amérique
Amerikakråken finnes i hele Nord-Amerika nord til det sørlige Canada. Denne kråken holdt ifølge de første naturskildrerne i Amerika til i åpne løvskoger, men den har nå utvidet levestedene sine til samtlige biotoper som er skapt av mennesker. I skrumpende byer som Detroit skal kråkene også bygge reir på hus. Det ville i så fall være en ny form for utnyttelse av menneskeskapte ting, siden kråkene hittil alltid har holdt seg til trær. Lydrepertoaret er det best undersøkte blant alle kråkearter, og har et vidt spekter. Amerikakråker behersker over tretti forskjellige lyder, som de kan kombinere fritt og sette inn i de forskjelligste sammenhenger, som alarm-, kontakt-, distanse- eller matskrik. I tillegg kommer imitasjon av naturlige og menneskeskapte lyder, som de bygger inn i sangene og rekken av skrik. Det er åpenbart at de lærer av sine nærmeste naboer, i små grupper, slik at det over hele Nord-Amerika har oppstått flere dialekter blant kråkene. Like mangfoldige som lydene er, like omskiftelig er også det sosiale systemet. Amerikakråker lever i faste, langvarige pardannelser, men kan også ruge i fellesskap. Det skjer ved at to eller opptil tre andre kråker støtter det hekkende paret, hjelper dem ved reiret og oppdrar ungene sammen med de egentlige foreldrene.
Amerikakr책ke 149
Ravn
Corvus corax Kolkrabe Common raven Grand corbeau
Virologen Lawrence Kilham, som har skrevet den beste boken om amerikakråker, ble en gang oppdratt til kråkepasifist av en ravn. På Island hadde Kilham forsøkt å skyte en ravn, men bare truffet med et streifskudd, slik at fuglen bare mistet et par fjær. Da ravnen merket at Kilham ikke ladet geværet på nytt, fløy den mot Kilham og slapp restene av tyttebærene som den nettopp hadde spist, rett i hodet på ham. For Kilham ble det da klart at ravner har humoristisk sans, og siden har han aldri jaktet på dem. Et tilfelle som godt kan danne skole, for ravner opptrer aldri hyppig, til tross for at de er utbredt over nesten hele den nordlige halvkule. Slik har deres intelligens, som alle observatører tilskriver dem, aldri vært til noen nytte for dem. Tvert imot: Man forfulgte dem også nettopp fordi de skulle være så intelligente. Kanskje burde man derfor ikke stadig trekke frem nye historier om deres intelligens, men nøye seg med å observere dem, for eksempel når de utnytter oppvinder og kretser over Spandauer Forst i Berlin, og iblant angriper en musvåk når den kommer forbi, for å holde luftrommet sitt fritt. Det burde man unne dem, for det finnes knapt en fugl som kan seile så vakkert som ravnen.
Ravn
151
En liten litteraturliste
Marcel Beyer: Kaltenburg.
Handbuch der Vögel Mitteleuro-
Roman. Suhrkamp, Frankfurt
pas. Band 13/III Passeriformes:
am Main 2008.
Corvidae – Sturnidae.
Beyers roman leverer – skrevet
Red. N. Glutz von Blotzheim
under kråkenes øyne – en briljant
og Kurt M. Bauer. Aula Verlag,
historie om den første adferds-
Wiesbaden 1993.
forskningen i det ennå delte
Håndboken er med sin fakta- og
Tyskland. Selve kråkeromanen,
detaljrikdom et standardverk om
rett og slett.
adferd, økologi og biogeografi for tyske kråker.
Handbook of the Birds of the World, Vol 14, Bush-Shrikes to
Bernd Heinrich: Die Seele der
Old World Sparrows. Red.
Raben [Ravens in Winter, 1991].
Josep del Hoyo, Andrew Elliot &
S. Fischer Verlag, Frankfurt
David Christie. Lynx Edicions,
am Main 1994.
Barcelona 2009.
Den beste boken om ravner. Hein-
Denne håndboken er den hittil
rich forbinder redeg jørelser for
mest komplette encyklopedi over
sin egen forskning på ville og
de 9000 nålevende fuglearter, et
dresserte ravner med fuglenes
grunnlagsverk man heller ikke
mytehistorie i den amerikanske
kommer utenom når man beskjef-
forskningsformidlingstradisjon.
tiger seg med kråker.
153
Bernd Heinrich: Mind
Josef H. Reichholf: Raben
of the Raven. Harper Collins,
schwarze Intelligenz. Was wir
New York 1999.
von Krähen lernen können.
Heinrichs videreføring av ravne-
Herbig, München 2009.
forskningen med en empirisk så
Reichholfs historie om ravnens
vel som teoretisk fundert drøftelse
intelligens er også en historie
av fuglenes bevissthet.
om det meningsløse i å jakte på kråker. En klarsynt argumenta-
Helm Identification Guides:
sjon mot jakten på disse fuglene.
Cows & Jays. Red. Steve Madge og Hilary Burn. Christopher
Boria Sax: Crow. Reaktion
Helm A & C Black, London 1999.
Books, London 2010.
Den komplette bok for å arts
Litteraturviteren Sax forteller
bestemme kråkefugler, med meget
kråkenes myte- og kulturhistorie
gode tegninger og kort informasjon
fra Mesopotamia til det 20. år-
om fuglenes utbredelse og adferd.
hundre. Rikholdig illustrert. Et vakkert eksempel på tverr
Lawrence Kilham: The American Crow and the Common Raven. College Station, Texas A & M University Press 1989. En virolog som er anerkjent i hele verden, prøver seg også som privat kråkeforsker og utnytter denne uavhengigheten ved å ta i bruk et sant mangfold av metoder. Fremragende.
faglige dyrestudier.
Illustrasjons fortegnelse
Forside Raven
Side 40 Die gemeine Saatkrähe
W. Swaysland: Familiar wild birds,
(Frigelegus vulgaris)
Vol. 1, London/Paris/New York
L.J. Fiotzinger: Bilder-Atlas zur
1883.
Wissenschaftlich-populären Naturgeschichte der Vögel in ihren säm-
Side 9 Corvus Coronoides
mtlichen Hauptformen, Wien 1864.
Companion to Gould’s Handbook; or Synopsis of the Birds of
Side 46 Magpie
Australia, Vol. 1, Brisbane 1877.
W. Hayes: A Natural History of British Birds, London 1775.
Side 17 Hooded Crow R. Lydekker: Wild life of the
Side 55 Jay
world. A Descriptive Survey of
W. Swaysland: Familiar wild birds,
the Geographical Distribution
Vol. 1, London/Paris/New York
of Animals, Vol. 1, London 1916.
1883.
Side 26 Cyanicita Yucatanica
Side 58 Raven, Corvus corax
O. Salvin & F.D. Godman: Biolgia
J. Gould, E. Gould & E. Lear:
Centrali-Americana, Aves, Vol. IV.
The Birds of Europe, Vol. 3,
London 1879–1915.
London 1837.
Side 31 Crow
Side 65 Corvus tropicus
Portraits and Habits of Our Birds,
S.B. Wilson: Aves Hawaiienses:
edited by T. Gilbert Pearson, Vol. 2;
The Birds of the Sandwich
New York 1920.
Islands, London 1890–99.
155
Side 72 King Bird of Paradise
Sidene 6, 14, 18, 21, 22, 24, 28,
F. Levaillant: Histoire naturelle
34, 36, 45, 51, 52, 57, 61, 62, 69,
des oiseaux de paradis et des rolli-
71, 80, 85, 88, 96, 101, 111
ers, Tome Premier, Pars 1806.
Illustrasjoner av Falk Nordmann, Berlin 2013.
Side 79 Jackdaw, Corvus monedula J. Gould, E. Gould &
I enkelte tilfeller kunne man ikke
E. Lear: The Birds of Europe,
finne frem til rettighetshaverne.
Vol. 3, London 1837.
Skulle en kilde ikke være oppgitt, eventuelt ufullstendig, ber
Side 95 Crow F. Schuyler Mathews: Field Book of Wild Birds and their Music, London 1921. Side 105 Chough W. Swaysland: Familiar wild birds, Vol. 1, London/Paris/New York 1883. Sidene 113–151 Handbook of the Birds of the World, Vol. 14, Bush- Shrikes to Old World Sparrows, edited by J. del Hoyo, A. Elliott & D.A. Christie, Barcelona 2009.
forlaget om tips.
Cord Riechelmann er født i 1960 i Celle og har studert biologi og filosofi ved Freie Universität i Berlin. Han har undervist om primatenes sosiale adferd og har jobbet som spaltist og bynaturreporter på «Berlin-sidene» i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han lever som publisist og forfatter i Berlin.
ORIGINALTITTEL Krähen № 1 i serien Naturkunden REDIGERT AV Judith Schalansky COPYRIGHT © MSB Matthes & Seitz Berlin 2013 All rights reserved by and controlled through Matthes & Seitz Berlin Verlagsgesellschaft mbH. NORSK UTGAVE © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2014 DESIGN Pauline Altmann, Berlin etter en mal av Judith Schalansky OMSLAGSBILDE Pauline Altmann, Berlin; etter en illustrasjon av Joan Waltermire BOKEN ER SATT MED Ingeborg von Michael Hochleitner / Typejockeys Sats norsk utgave Laboremus Oslo AS REPRO Tomas Mrazauskas, Berlin PRODUKSJON Hermann Zanier, Berlin PAPIR 90 g Fly 04 1,2 TRYKK OG INNBINDING Friedrich Pustet KG, Regensburg ISBN 978-82-7547-756-7 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no