Katt savnet - Caroline Paul/Wendy MacNaughton by Forlaget Press

FORFATTERENS KOMMENTAR Dette er en sann historie. Vi har ingen nøyaktige avskrifter av samtaler eller presise rekkefølger på hendelser slik de skjedde, men vi har forsøkt å gjenskape denne perioden i vårt liv så godt vi overhodet evner. Man må imidlertid ta med i betraktning: 1) smertestillende midler, 2) tiden som er gått, 3) den normale forvirring hos mennesker på vår alder.

n dag var jeg i en flyulykke.

Flyet, som jeg selv førte, var ikke stort mer enn et stykke lerret, noen aluminiumrør og en gressklippermotor. Det ble omtalt som et «eksperimentfly», som om flyvedyktighetssiden av saken var ren gjetning. Noe det var, i hvert fall den dagen. Den dagen var det et mislykket eksperiment. Jeg krabbet omtåket og blodig ut av vraket. «Nei nei, ikke ring ambulanse,» sa jeg til førstemann på stedet. Det var imidlertid ikke mulig å ta feil av den dinglende ankelen, den gale vinkelen på håndleddet, blodet fra hodet som gjorde min grønne flydress både rød og våt, min forvirrede tilstand og bitene av mitt eget eksperimentfly, som lå strødd utover bak meg som kaoset i kleskurvene på slutten av et opphørssalg. På sykehuset sa legene: «Ingen indre blødninger eller hjerneskade. For en flaks du har hatt, da!» Sykepleierne kretset om meg med profesjonell iver, summende maskiner og rynkede panner. Legene klemte og stakk. Jeg ble fortalt at jeg hadde et stygt brudd i både tibia og fibula. «Tibia og Fibula?» sa jeg og kjente blodsmaken i munnen, tok meg til skrammene på armen og lo gjennom morfintåken. Det var kattene mine, forklarte

jeg, og personalet bare nikket uttrykksløst; for dem var jeg bare enda en halvtomsing som lå på en båre og hallusinerte. Men det var helt sant. To tretten år gamle, brunstripete katter, kjærlig omtalt som Tibby og Fibby, gikk nå og lurte på hvor pokker jeg var, og hvorfor jeg ikke hadde kommet hjem.

De neste dagene satt kjæresten min, Wendy, og holdt meg i hånden og forsikret meg om at alt var i orden. Huset sto, sa hun. Det går bra med Tibby og Fibby. Det går bra med deg. Hun kom med iskrem og små beger med sjokoladepudding, som ble stående urørt. Hun sovnet i en ubehagelig stol og ble liggende til sykepleierne sa at visitten var over, og så kom hun dagen etter og gjorde akkurat det samme. Vi var i et ferskt forhold, den fasen av kjærligheten som ikke følger noen kjente fysiske lover. De siste seks månedene hadde vært regnbuefargede, forgylte og svimlende med kiling i magen, en tid da vi kun hadde vist fram de perfekte sidene av oss selv. Den tiden var tydeligvis kommet til veis ende. Jeg var overmedisinert, bustete, uvasket og skjør og hadde en rekke verkende sår. Jeg hadde bandasje på underarmen og sting i hodet, og venstre ankel hadde vært gjennom hastekirurgi. Wendy strøk meg over den blå papirkjortelen og sa jeg var vakker. Ankelen var satt omhyggelig sammen igjen. Et stålstillas både på inn- og utsiden holdt det hele på plass. Ankelen var knust i tusen biter, fortalte kirurgen oss med et ansiktsuttrykk som minnet mistenkelig om fryd.

«Det så ut som sånne moste potetgullbiter, sånne som du må helle ut av posen og rett i munnen,» sa han og mimet bevegelsen i tilfelle jeg ikke forsto. Med et skuldertrekk indikerte han at han ikke kunne love noe, trass i alle skruer og stag jeg hadde nedenfor hoftene. Så beordret han mer morfin. De observerte tilstanden og sendte meg til slutt hjem til San Francisco.

Tibula og Fibula mjauet lykkelig da jeg kom, uforferdet av min påfølgende sløvhetstilstand. De gledet seg, faktisk, plutselig var jeg blitt et menneske som ikke

skrek mot en liten lysende firkant av plast i hånden, glante på en datamaskin eller reiste seg og forsvant for så å komme inn ytterdøren flere timer senere. I stedet var jeg helt og fullt tilgjengelig for dem. I ren forbløffelse over sitt hell nøt de sine kattegoder til fulle. De oppsøkte ørekløing og ba om å bli strøket på kinnet, de gned værhårene mot ansiktet mitt. De malte som svar på mitt snøvlete, kjærlige babyspråk. Men stort sett la de seg bare til og døste. Fibby snorket mot halsen min. Tibby snorket på et teppe like ved. Mens jeg lå våken og kretset rundt depresjonens mørke avgrunn. Uten kattene mine ville jeg ha falt rett uti. Wendy forsto ikke denne kattegreia. Hvis Fibby hoppet opp i fanget hennes, for hendene hennes til himmels i en klønete klar-for-ransaking-bevegelse. Hun klappet Tibby på hodet som om hun skulle slukke en liten brann. Men når jeg pludret og bablet overspent og afatisk, forsøkte hun likevel å skjønne hva det hele handlet om. Men la meg presentere dem. Dette er Fibula i typisk positur.

Se hvordan hun eier verden, selv når hun sover! Hun var den energiske og omgjengelige av de to, alltid ute etter menneskelig oppmerksomhet. Hvert fang var som spesiallaget for den lille, runde magen hennes, og alle neser et sted å plassere den elegante poten. Når bilen min trillet inn i garasjen, spratt hun gjerne opp fra der hun var, og travet mot døren mens hun mjauet forarget. Hvor har du vært, var det som om mjauene sa. Og hvorfor har du vært der så lenge? Så kunne hun lukke øynene langsomt, tvinne seg rundt leggene mine og tilgi meg. Det var ikke lett å forstå at Tibby var broren hennes, så engstelig og sky som han var. Det spilte ingen rolle at han var en stor katt med digre, mandelformede øyne. Når han så på deg, var det som å bli stirret på av et romvesen. Det spilte ingen rolle at han kunne bykse som en tiger og hadde et rovdyrhode med diamantform som på en klapperslange. I egne øyne var han en bitte liten katt. Han listet seg rundt som om verden kunne komme til å tråkke på ham. Han skvatt av høye lyder og løp unna fremmede. Han ventet med å spise til det ikke var noen i nærheten. Ute i hagen løp han i skjul som om han var ute på Serengeti-sletten, ikke

i en liten bakhage i San Francisco. Jeg hadde alltid vært litt såret og forvirret over at min kjærlighet ikke kunne hjelpe ham til å bli kvitt den dype angsten, at jeg ikke hadde tilgang til det helt rudimentære i ham som kunne se løver og neshorn under enhver hardfør og naturlig forekommende plante. På et tidspunkt i løpet av alle disse årene hadde jeg blitt nødt til å godta den enkle sannheten: Tibby var en pyse.

Nå, derimot, forsto jeg merkelig nok hvordan Tibby hadde det. Alt i meg var puslete og skjørt – ikke bare ankelen, men også noe i hodet, noe som i de lange sommerdagene underholdt seg selv med fæle drømmesyner der fly traff bakken med et brak og blodet rant nedover flyverdrakter, om og om igjen. Det kan ha vært medisinene, det kan ha vært posttraumatisk stress, eller kanskje rett og slett at jeg i et glimt av venstre vingetupp hadde mistet den menneskelige vrangforestillingen om at universet var vennligsinnet, og at vi var midtpunkt for dets hengivne kjærlighet. Kort fortalt hadde jeg innsett at det ikke alltid helst vil gå godt. Det kan gå til helvete i en fart og aldri vende tilbake til det normale. Ukene gikk. Wendy pleiet meg som en helt, men jeg var ikke særlig trivelig selskap. Jeg drasset på kateterposer og vond lukt. Jeg var proppfull av smertestillende og anger. Jeg lå strak i timevis, fulgte ankelen med vaktsomt blikk og var overbevist om at den kom til å gjøre noe mot min vilje – kanskje rykke sidelengs eller sette kursen mot gulvet, eller simpelthen gå i tusen millioner biter til ved det miste lille vindpust.

Jeg var kort sagt i ferd med å bli litt rar. Hver eneste dag regnet jeg med at Wendy kom til å bøye seg ned og hviske at hun hadde fått nok, og gå. Og hvem kunne vel klandre henne for det? Vi hadde ikke vært sammen lenge nok til at det kunne forsvare å be noen påta seg en byrde som dette. Tibia og Fibula var jeg trygg på. Vi hadde levd sammen i tretten år, det lengste forholdet i hele mitt voksne liv. Alt er forandret, tenkte jeg mens jeg stirret i taket, men ikke kattene, og det var det jeg klamret meg til. Fibby travet fortsatt rundt i huset med eiermine, og Tibby lurte fortsatt i krokene, klar til å bli klappet, men bare med Fibbys godkjennelse. Tibby og Fibby minnet meg på at det hadde eksistert et liv før angst og skade, og at det derfor kom til å finnes et liv etterpå. Men så, en måned ut i mitt sengeleie, mens jeg fremdeles var deprimert, immobil, mentalt forstyrret av for mye Vicodin og neddopet av for mye TV, skjedde noe helt annet. Tibby forsvant.

år katten din forsvinner, får du panikk. Du ser for deg kattetyver, kattemishandlere. Du har mareritt om hullet han har satt seg fast i, sårene som hindrer ham i å krype hjem. Du gråter. Jeg lå og var hjelpeløs, så venner styrtet til unnsetning. De teppela nabolaget med savnet-lapper og banket på dører. I hver eneste postkasse havnet det klagende bønneskrivet KATT SAVNET, VÆR SÅ SNILL Å RINGE, EIEREN KNUST! Tibbys store, fuktige og utenomjordiske øyne stirret fra strøm- og lyktestolper og trær. Ti dager gikk. Ingenting.

Hva kunne ha skjedd? I tretten år hadde det vært en kattedør i huset mitt som Tibby og Fibby hadde kommet og gått gjennom uten problemer. Utenfor huset gikk en smal gate, men der hadde jeg aldri sett kattene mine, og hvorfor skulle de være der? Kattedøren førte dem ut i bakhagen og derfra videre til bakhagene i alle husene i kvartalet. Det lange, brede strekket med frodig buskas og kratt hadde alt en katt kunne ønske seg – gjerder og trær å klatre i, jord å rulle seg og snuse i, mus å fange, gress å spise. Innekattklanen triumferte i all stillhet. De som alltid hadde kjeftet og mast om at kattepuser må holdes innendørs for deres egen sikkerhets skyld. Jeg

hadde kritisert dem i retur. Klart vi alle ville levd lenger innelåst i et hus, sa jeg, men vi ville ikke vært spesielt lykkelige eller friske. Diskusjonen tok aldri slutt, med stivsinnede motparter i hvert sitt hjørne, stramme i masken og rettskafne i tonefallet. Og nå var Tibby forsvunnet. Hvis en rettroende innekatteier hadde kommet og viftet sin knoklete finger mot meg, ville jeg ha stått fast på at hun var på villspor. Ikke desto mindre ville jeg ha falt gråtende sammen foran henne. I desperasjon oppsøkte jeg en synsk kvinne. Hun liknet ikke synske kvinner slik jeg forestilte meg dem. Hun hadde ikke store ringer og satt ikke og myste i en krystallkule. Hun hadde stilig hårsveis og yogaklær og sjekket e-posten sin, og det var også via den jeg sendte henne detaljene om Tibbys forsvinningsnummer. Hun skrev tilbake at hun ville trenge litt tid til å kjenne på det, så jeg ventet, og snart nok kom det en ny e-post fra henne. Tibby har det helt fint, skrev hun, han kommer hjem før klokken fem torsdag morgen. Dette kom helt tydelig til henne, skrev hun, og jeg måtte ikke bekymre meg altfor mye for ham. Dess-

uten skrev hun at han ble tatt godt og kjærlig vare på av noen barn i nabolaget. Barn! tenkte jeg. Han er livredd barn! Likevel trakk jeg pusten dypt og ventet. Jeg måtte bare beundre en synsk person som kunne spå nøyaktige dager og tidspunkter; hun lød så skråsikker. Men torsdag kom og gikk. Ingen Tibby. Han kom ikke hjem den helgen, og eller ikke mandagen etter. Wendy travet rundt i strøket igjen. Hun viste bilder av Tibby til alle hun så. Folk ristet medfølende på hodet og sa at de ikke hadde sett ham, men fortalte også at det var en villkattkoloni i nærheten. Kunne han være der? Jeg var skeptisk. Jeg så ikke helt for meg Tibby i en sånn røff og tøff kattebande som satt med pappvin i en krok og flashet gjengsignaler med potene. Umulig. Wendy travet likevel rundt i kattekolonien og ropte på Tibby, men til ingen nytte.

Til slutt foldet jeg hendene og spurte hva Gud mente. I tillegg spurte jeg Allah, Buddha, Den hellige morder jord og Store pulserende kosmiske energi. Jeg trodde ikke på noe av dette, men jeg var desperat. «Gud, Allah, Buddha, Hellige moder jord, Store pulserende kosmiske energi: Hvor er Tibby? Har han det bra?» Jeg møtte kun taushet.

Katt savnet

En sann historie om kjærlighet, desperasjon og GPS-teknologi Originaltittel:

Boken er oversatt av Hege Mehren, MNO Design: Elizabeth Van Itallie,

tilrettelagt for norsk utgave av Andrea Rudi Lorås Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 12/18 pt Papir: Munken Premium Cream 115 g

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland isbn 978-82-7547-761-1 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no