Fiskene har ingen føtter

Jón K alman Stefánsson

Fiskene har ingen føtter – En slektsfortelling –

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost, MNO

For l age t Pr ess

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 3

10.07.15 09.28

Forspill

[alle resid

Ikke engang solskinnet greide å stoppe det, og slett ikke vakre

ord som regnbue og kjærlighet, de var til ingen verdens nytte, det var bare å kaste dem – alt sammen begynte med død.

Vi har så mye; Gud, bønner, musikk, teknologi, vitenskap, hver dag nye oppfinnelser, mer fullkomne mobiler, kraftigere stjernekikkerter, men så dør noen og du har ingenting lenger, famler etter Gud, griper rundt skuffelsen, griper rundt kaffe­koppen hans, hårbørsten med håret hennes i, passer på den som en trøst, som en magisk gjenstand, som tårer, som noe som aldri kommer tilbake. Hva kan man vel si til det, trolig ingenting, livet er ubegripelig, det er urettferdig, men vi lever det allikevel, kommer ikke utenom, kan ikke annet, livet er det eneste vi helt sikkert har, denne kostbarheten, dette verdiløse rasket. Etter livet er det trolig ingenting. Og enda begynte alt sammen med død.

Nei, det stemmer vel neppe, døden er jo det endelige, det som får oss til å tie, som tar fra oss blyanten midt i en setning, slår av datamaskinen, får solen til å forsvinne, himmelen til å brenne, døden er selve meningsløsheten, vi skal slett ikke tilskrive den noen begynnelse, det går ikke an. Døden­ er Guds brist på argumentasjon, det som ble til da Gud, kanskje i fortvilelse, blandet sammen grusomheten og savnet fordi skaperens kabal ikke så ut til å gå opp. Men i enhver død bor det allikevel nytt liv …

5

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 5

10.07.15 09.28

[s ta r t de l]

Keflavík – NÅ –

[siste

«Keflavík eksisterer ikke.»

FRA DIKTSYKLUSEN ISLAND

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 7

10.07.15 09.28

Kuverde er null, og ingensteds

har himmelen vært målt i lengre avstand fra jorden Jeg mener ikke noe vondt med det, men Ari er det eneste men-

nesket som ville greid å dra meg tilbake hit igjen, tvers over denne uendelige svarte lavaflaten som stoppet opp i smerte for hundrevis av år siden, noen steder bar, andre steder har mosen myket den opp og trøstet den, kledd den i stillhet og forsoning; man kjører fra byen, forbi den lange aluminiumsfabrikken og inn i lavaen som først er et urgammelt skrik, så mosebevokst stillhet.

Det er gråvær, de mørke skyene har kvalt desembermåned­ ens nølende lys, og lavaen ligger som en natt på begge sider av Reykjanesveien. Midtveis tennes lyktestolpene, de står oppstilt langs veien med sitt urokkelige lys som våker over mennesket og berøver det stjerner og utsikt, et lys som sperrer utsynet. Jeg kjører gjennom gråvær og minner, gjennom lava og ubestemte følelser, de som drar bort, vender aldri tilbake, og likevel kommer jeg tilbake, ikke nølende, men i en fart på hundre og ti kilometer i timen, på vei til Keflavík.

Et Keflavík som ikke eksisterer.

Jeg vet ikke om det er på grunn av denne uforskammede verselinjen, på grunn av diktets sannhet, men å dra til Keflavík 11

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 11

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

ligner alltid på å kjøre ut av verden og inn i noe som ikke eksisterer. Og likevel er det ikke mer enn tyve minutters kjøring fra den lange aluminiumsfabrikken med den karrige vegetasjonen omkring, før det første huset i Njardvík stiger opp av lavaen, svøpt inn i gråvær og naturstridighet. Forundringen over at det skjuler seg liv her, forlater aldri Ari og meg, at det er bebyggelse her, til og med mange hus, det er noe ved dette som provoserer fornuften, av historiske grunner. Det vil si, husene i Njardvík burde ikke komme som noen overraskelse, man er jo blitt forberedt, småbyen Stapi kan sees på høyre hånd når drøyt halvparten av veien er tilbakelagt, småstedet som vokste og levde av Basen, men som nå ligger og dupper halvt nedsunket i lavaen under Stapi, denne store klippen som byen har navnet sitt etter og som strekker seg som en kjempediger neve eller et skrik ut i det urolige havet. Og bare noen få kilometer lenger fremme dukker det opp et stort skilt med et navn som blinker langsomt, som tunge slag over trafikken: REYKJANESBÆR. Blinker som en advarsel for de veifarende, siste sjanse til å vende om, her ender verden.

Reykjanesbær, den svake fellesbetegnelsen for de tre stedene med sine gamle navn: Njardvík, Keflavík, Hafnir.

Ti tusen mennesker. Og et hav uten fiskekvoter.

Jeg vender ikke om, kjører forbi advarselen, kjører ut av verden, og raskt dukker alt dette opp som det er vanskelig å forstå, først og fremst den kjempedigre hangaren oppe på det gamle baseområdet, lenge den største bygningen på Island, bygget av amerikanske soldater, størrelsen bekreftet deres overlegenhet – så reiser husene i Njardvík seg opp av lavaen, og bak dem 12

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 12

10.07.15 09.28

Keflavík

igjen brer Keflavík seg ut, dette stedet som bærer i seg viktige år av Aris og mitt liv, stedet for de tre verdenshjørnene.

Island er et hardt land, står det et sted: «og knapt beboelig i tider som var dårlige.» Det må være en riktig påstand, fjellene besitter en voldsom villskap, de gjemmer døden i sine fjellsider, vinden bærer i seg ubarmhjertighet, kulden og frosten håpløshet. Et hardt land, og islendingene ble to ganger nesten utslettet som følge av harde kår, sykdom, vulkanutbrudd, men Keflavík er nok det mest utsatte området i landet.

Sammenlignet med Keflavík får Biskupstungur og områdene i Skagafjördur et strøk av himmelsk salighet, av sørlige egners mildhet. Dersom fisken sviktet, var det lite som kunne berge dem, den salte vinden hamret løs på folk, livets vann forsvant sammen med håpet ned i lavaen, og ingensteds har himmelen vært målt i lengre avstand fra jorden. Kuverde er lik null, står det i Árni og Páll Vídalíns Jordebok fra det attende århundret, den første heldekkende beskrivelsen av Keflavík, lagt frem av sindige vitenskapsmenn. Hos dem var det ingen plass for diktning, følelser, dømmesyke, alt måtte vike for nøyaktighet og overveielse: «Inntaksskip finnes ikke, landingsplassen er dårlig.

Ingen slåttenger, utmarkene er rimelig bra og vannkildene i aller dårligste stand sommer så vel som vinter. Lang kirkevei som vinterstider svært ofte er ufarbar. Ingen steder i det ganske land lever folk så nær døden som her.»

Vi, Ari og jeg, forlot Keflavík på slutten av nittenåttitallet, altså i det forrige århundre, steg inn i bussen med det som betydde noe; klær, minner, bøker, plater, og så oss aldri tilbake.

Bussjåføren, en verdig eldre mann, med sølvgrått hår, utrustet med en mild beherskelse, stakk en kassett i kassettspilleren på 13

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 13

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

begynnelsen av turen, skrudde opp volumet, var begynt å høre dårlig, og hele veien til Reykjavík hadde vi Wham dundrende som en fryktelig straff over oss. Vi sneglet oss ut av Keflavík, forbi havnen, langsmed flyplassområdet med sine kampfly og seks tusen amerikanere, som nå er dradd, dro for noen år siden, tok med seg våpen og død, jobber og hamburgere, radiostasjonen og utesteder, etterlot seg ingenting bortsett fra forlatte hus og arbeidsløshet. Bussen kjørte gjennom Njardvík og ut på Reykjanesveien, som den gangen var smalere og vanskeligere fremkommelig, minst en times kjøring til Reykjavík, sjåføren spilte Wake me up before you go-go tre ganger på veien, og hans milde beherskelse forvandlet seg til ubarmhjertighet.

«Det gleder meg å få komme til landets svarteste sted,» sa Islands president da han besøkte Keflavík i september 1944, tre måneder etter at republikken ble dannet, hans første ord under den islandske presidentens hittil eneste besøk i Keflavík.

Landets svarteste sted – hvordan var det mulig å leve her før Basen kom, før motorkraftens tid?

Det spørsmålet kan besvares raskt, det var rett og slett umulig.

«Ingen steder i det ganske land lever folk så nær døden som her.»

Den hardnakkede vinden virker som om den kunne blåse fra to retninger samtidig, salt og jordvind byttet på å hamre løs på oss, himmelen var så langt borte at bønnene våre bare nådde halvveis opp, da falt de ned som døde fugler eller forvandlet seg til haglbyger, og drikkevannet var så salt at det var som om vi drakk av selve havet. Her går det ikke an å bo, alt taler imot det, fornuften, vinden, lavaen. Enda så har vi levd her i alle disse årene, alle disse århundrene, like strie som lavaen, 14

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 14

10.07.15 09.28

Keflavík

tause i historien, akkurat som mosen som kryper over stenene og forvandler dem til jord, noen burde stoppe oss ut, gi oss en æresbevisning, skrive bok om oss.

Oss? Ari og jeg kommer naturligvis ikke herfra – hvor skulle vi forresten komme fra – ikke på ordentlig, vi flyttet hit da vi var tolv år gamle, var reist, forsvunnet, ti år senere, etter å ha blitt ferdig med skoleplikten, jobbet med murverk, saltfisk og skrei i Keflavík og Sandgerdi, tre års jobbing med salt og vind­ tørket fisk, avsluttet videregående, kom hit som barn, dro igjen som noe annet. Kommer slett ikke herfra, men hvorfor dunker hjertet i brystet mitt når bilen nærmer seg Njardvík, stedet som alltid er nødt til å se ut som om det varmer opp for Keflavík, det ukjente bandet, og ikke inneholder annet det er verdt å skrive hjem om enn samfunnshuset Stapi? Et nytt boligområde har reist seg der stenete høyder tidligere strakte seg øde i retning av flyplassområdet, for det meste store eneboliger, noen av dem er tomme og troner på oversiden av veien, akkurat som liv man har glemt å leve. Nedenfor husene er det sletter med lavt buskas, en rad med slanke trær, bundet solid fast, som for å unngå at de rømmer sin vei. Så krabber bilen over den usynlige linjen som skiller Njardvík og Keflavík. Hjertet dunker, denne idiotiske muskelen, denne mystiske romraketten, denne evige barndommens hjem, og jeg kommer frem til London-torg, dette stedets første rundkjøring, den neste heter New York-torg – jeg blir litt pinlig berørt over dette forsøket fra Keflavíks innbyggere på å heve seg opp over sin egen tilværelse, eller flykte fra sin egen historie; svinger ut av den siste rundkjøringen og parkerer bilen like i nærheten av 15

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 15

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

en av Keflavíks utallige hamburgervogner. Herfra ser man godt utover havnen, den ser gapende tom og trøstesløs ut, som om en av gudene hadde mistet taket i den for så senere å glemme den. Tre gamle fiskere står ytterst på bryggekanten, der de kan se bedre utover selve havet, hendene henger ned langs sidene, tomme, uten arbeidsoppgaver, de holder øye med denne ene fiskebåten som kommer til land denne dagen. Jeg henter kikkerten i bilen, setter den foran øynene, det er en antydning til smerte eller angst i fiskernes ansikter – som om de hadde gått ned på bryggen for å se om de forsvunne årene hadde satt seg fast i fiskegarnene.

Denne sorgen, dette istykkermoste hjertet, disse måkene og Jonnis tordenburgere Ari sa farvel til meg og Island for nesten to år siden med et par

tekstmeldinger: «Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn, luftmangelen kan være kvelende, jeg stikker før jeg blir kvalt.» En utmerket grunn til å reise. Den som vil elske Island, må iblant forsvinne derfra.

Mangelen på luft i små samfunn truer mennesket, og den som ikke får nok oksygen, tenker mindre eller smalere, verdensbildet blir mer selvsentrert og dermed også mer smålig.

Og Ari har rett, samfunnet vårt lider av oksygenmangel, til tross for at fjellene burde ha lært oss å tenke, de rager opp i luften, møter himmelen, og henter oksygen og vyer derfra, mens vi brytes ned her mellom tuene. Ikke for det, tuene er viktige, de er sovende hunder, landets tanker, stillheten som 16

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 16

10.07.15 09.28

Keflavík

vi savner. Tuene er Island, sier Ari ikke rent sjelden, og nå senest i en e-post til meg for en uke siden, han la til: «Savnet etter tuene holder på å ta livet av meg. Danskene har hverken tuer eller fjell, og det er det ikke mulig å tilgi dem.» Med disse ordene fulgte det ingen hilsen, bare en dato og et tidspunkt, og så et smilefjes. Hans måte å informere om at han var på vei hjem, klarere kom han ikke til å si det. Ari, på morssiden stammer han fra en følsom slekt, men fra han var omtrent seks år gammel, vokste han opp hos en steintaus mann fra Strandir og en følelseskomplisert person fra østfjordene. En slik kombinasjon kan ikke ende bra, den er nødt til å kalle ned over seg både det ene og det andre; sorg, massevis av vanskelige stunder, søvnløse netter. Og gjorde det også, det vil på en eller annen måte fremkomme her, går ikke an å vri seg unna det, den som begynner å skrive, får ikke tie stille om noe, det er første bud, selve fundamentet. Og derfor visste jeg at datoen og tidspunktet betydde at Ari var på vei hjem, han ville lande på Midnesheidi den dagen, på det tidspunktet, og derfor svarte jeg ham sporenstreks, brukte uttrykket fra våre yngre dager, den gangen verden slett ikke så ut som nå, da drikker vi tollkvota sammen, hvor finner jeg deg? Og svaret var uventet: Flyhotellet i Keflavík.

Aris hemmelighetskremmeri i forbindelse med hjemkomsten var kanskje relativt åpenlys, og det trengtes ingen spesialist på ham for å skjønne det, men avskjedsordene hans fra for to år siden: «Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn …», var derimot ikke så lette å gjennomskue for andre enn meg, den virkelige meningen bak dem var nemlig noe i denne duren: Sorgen jager meg vekk herfra, den moser i stykker hjertet 17

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 17

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

mitt, ødelegger det. Hva er vel et menneske med ødelagt hjerte – jeg reiser herfra for å redde meg selv.

Sorgen.

Eller det som plutselig gikk i knas, uventet, så fryktelig i stykker i livet hans, og hennes, og de tre barnas. Eller virket som om det gikk raskt og uventet i stykker. En arm som et skrik over kjøkkenbordet, og ingenting ble som før.

Ingenting. Det er et vanskelig ord.

Ari landsforviste seg selv. Eller livet landsforviste ham, det hverdagslige, det uoppgjorte, det han hadde veket unna og ikke tatt fatt i, og også alle de små hendelsene som samler seg opp uten at vi viser dem oppmerksomhet, er altfor opptatte, regner jeg med, for skjødesløse, for feige, kanskje en blanding av alt sammen. Først en arm som et skrik over et kjøkkenbord, noe senere kom tomrommet, det som savnet – blomst og dolk i samme ord – sakte, men sikkert fylte igjen.

Men nå er han på vei tilbake, med sitt istykkermoste hjerte, etter to års opphold i Danmark, som man jo strengt tatt ikke riktig kan snakke om som utland.

Jeg står fremdeles ovenfor havnen i Keflavík, ser på dagens eneste båt komme inn med fangsten sin. De gamle fiskerne har stukket hendene i lommen, har begynt å snakke sammen, og dette som jeg syntes jeg skimtet i ansiktene deres, er borte, som en misforståelse, de ler, noen måker følger båten, men er merkelig uinteresserte, som om også de har mistet troen på Keflavíks fiske- og rederivirksomhet, de tegner sirkler over skipet som om de gjør det sånn for syns skyld. Jeg løfter kikkerten, betrakter måkene, de har et nesten bortkomment uttrykk, som jo helt sikkert bare er noe tull, måker har ikke noe uttrykk, 18

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 18

10.07.15 09.28

Keflavík

bortsett fra det som knytter dem til grådighet og til angsten for å dø – de er utvilsomt en slags type liberalister, ville Ari tilføyd. Jeg hopper til da en bil plutselig tuter rett ved; fem biler, to firehjulstrekkere, en stor lastebil og to personbiler, venter på å bli ekspedert i pølse- og hamburgervognen, Jonnis Tordenburgere, står det på det store, skinnende aluminiumsskiltet på taket av vognen, og under, i samme størrelse på engelsk, eller kanskje amerikansk, står det: Jonny’s Thunder-Burgers! Trolig gammel vane, kan jeg tenke meg, etter femti års naboskap med den amerikanske Basen. Jeg ser bort på bilene, og uten at jeg selv merker det, har jeg satt kikkerten foran øynene.

En av dem tuter igjen, kanskje av kjedsomhet, kanskje for å protestere mot livet, forholdene på Sudurnes, arbeidsløsheten, håpløsheten, fiskekvoten er borte, Basen er borte, tuter kanskje av utålmodighet etter en aluminiumsfabrikk i Helguvík eller den amerikanske søppelforbrenningsstasjonen som ord­ føreren Sigurjón prøver å få hit, tuter av utålmodighet etter trygghet, lykke i livet, tuter fordi kjønnsdriften har avtatt, eller tvert imot fordi den ikke avtar i det hele tatt; eller tuter fordi han rett og slett er utålmodig etter å slippe til, det er helt sikkert ubehagelig å måtte være sulten og vente på Jonnis torden­ burgere. Hvis ikke det er meg han tuter på, da, fordi jeg står her og ser på havnen, ser på dette minnesmerket over bedre tider, den gangen havnen hadde en oppgave, var byens hjerte, dens mål og mening, en bekreftelse på at den var betydningsfull, den dannet til og med et ubrytelig bånd til landets historie og kjerne, og var dermed en verdifull motvekt til Basen, den påvirkningen den hadde på livet og oppførselen til Keflavík­ beboerne. Jeg går mot bilen min, vet at folk i Keflavík ser med 19

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 19

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

mistro på folk uten bil, slike mennesker viser seg som oftest å være både kommunister og eiendomsløse fylliker. Kikker meg tilbake, måkene er borte, der de tidligere befant seg, er det nå bare luft som mørkner, dagen begynner å synke ned i dette havet som i generasjoner har holdt Keflavík og dens omgivelser oppe, en forutsetning og en livredder, synker med vintersolen som er rødglødende av tretthet ned i havet, synker med måker, biltuting, Jonny’s Thunder-Burgers, synker ned i det gavmilde havet til alle fiskene som svømmer omkring, trygge for Keflavík-beboerne, de fleste skipene ble solgt da fiske­kvotene forsvant, en by nesten uten fiskekvoter, rettferdighet og likhet for loven har for lengst sneiet utenom Keflavík, landets svarteste sted, vi ser ut gjennom kjøkken- eller stuevinduene, mumler, der er havet, så pass stort er det altså, men trekker så for, for hvem vil vel la noe så vidstrakt minne en om bedre dager, dager fulle av handling, den gangen det var lett å gå oppreist: Minne seg selv om at man med sin taushet har gått med på at havets fiskestimer ble omgjort til bankkontoer for skipsredere og deres etterkommere, den gapende torsken, silden som glitrer, ble deres blod, at havet ble privatisert – vi trekker gardinene så raskt som mulig for vinduene, for det er vondt å ha en sjø yrende full av fisk rett foran øynene på seg og så være forhindret fra å fiske, ha en fiskeforedlingsbedrift, men ingen produksjon.

Jeg kan ikke se måkene noe sted, ikke de gamle sjøulkene heller, de ble borte med dagen, sank kanskje i havet med sol, måker og tutingen fra bilene. Jeg retter kikkerten mot himmelen, der finnes det forhåpentligvis ikke noe kvotesystem, gjennom luften som mørkner, mot øst, i den retningen der Aris 20

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 20

10.07.15 09.28

Keflavík

fly skal komme fra. Fly forsiktig, kaptein, med denne lasten, med denne sorgen, med dette istykkermoste hjertet.

Ti råd for å slutte å gråte Sett fra oven, ifra gudenes synsvinkel, er fjellene hverken en

trussel eller en svimlende bratt skjønnhet, men tvert imot fiolette urter som vinterens snø har forvandlet til isblomster, til gamle roser som overrekkes til himmelen over Island, og til flyet der Ari sitter på vindusplass 19A, det skadde hjertet hans slår heftig, noe han er flau over, har slått sånn helt siden det øyeblikket da skyene plutselig løste seg opp og Island åpenbarte seg, med sine gamle roser, isbreer og den svarte kyststripen i sør. Ari masserer brystet, som om han vil berolige hjertet, dette lille dyret som kan spille oss sånne dårlige puss, lukker øynene for å finne ut av følelsene som presser på, intense minner, savn som ikke er til å holde ut, og et eller annet som han ikke forstår. Kvinnen ved siden av ham, kortvokst og tykkfallen, myser bak de tykke brillene, har kommet langt på vei med reisens andre potetgullpose, henter opp håndfull etter håndfull, prater ustoppelig med mannen i midtgangssetet, en gedigen kjempe med brede lepper og tykke hender, labber, skuffer, som masserer knærne. Kjempen har knapt sagt et ord på hele turen, har bare så vidt gryntet, ikke tatt til seg føde, har bare massert knærne, iblant hardt, ja voldsomt, som for å beherske seg overfor kvinnens snakkesalighet, han hadde sikkert drept henne dersom flyturen hadde vart mye lenger, tenkte Ari da de var midtveis, over Færøyene; atten grønne stener midt 21

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 21

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

ute i Atlanterhavet. Brydde seg ellers ikke med dem, forsøkte å glemme at de var der, men lukten fra potetgullet veltet opp hver gang kvinnen gravde opp en ny håndfull. Ari hadde puttet de små proppene i ørene i samme øyeblikk som flyet hadde steget opp over skyene og fuglene, brennende bensin i kamp med jordens tunge og dragende tiltrekningskraft, denne kraften som holder oss på overflaten og månen på plass, en kraft som er usynlig, men som vi likevel merker hvert sekund i livet, i sovende som i våken tilstand, og slik er det også med all denne fantastiske kraften i denne verden av overdrivelser og skuffelser, av skjønnhet og hverdagslighet; kjærlighet, misunnelse, hat, inspirasjon, begjær, ærgjerrighet, medfølelse. Den er usynlig, kan ikke måles på de mest sensible målinger, og derfor undervurderes den alltid av mennesket, den blir ikke nevnt i rapporter og møtereferater. Kraften som driver oss videre, som splitter og forener oss. «Don’t know if I saw you if I would kiss you or kill you,» sang Bob Dylan da Danmarks flate landskap forsvant ut av syne og det store oseanet tok over, det er aldri rolig, og rommer ikke færre ytterligheter enn mennesket. Så skjulte skyene hele utsikten. Iblant trekkes vi mot smerten. Iblant mot savnet. Og går inn i såret. Vi har det ikke særlig bra, og det kan virke som om det blir stadig vanskeligere for mennesket å leve, som om det takler det stadig dårligere.

Vi tar beroligende, stimulerende, sløvende piller for å kunne tåle hverdagen. Årene går, livets mening er uklar, forståelsen er uklar, vi blir tykkere, nervene brytes ned og går i stykker, vi er hele tiden plaget av en eller annen manglende tilfredshet, utilfredsstilte lengsler. Vi lengter etter en løsning, lengter etter klarhet, men har ikke tid, har ikke ro i sjelen, ikke utholdenhet 22

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 22

10.07.15 09.28

Keflavík

til å lete etter den, og takknemlig sluker vi hurtigløsningene, hurtigmat, hurtigsex, alt som lover oss en rask løsning, vi lever i hurtighetens tid. Selvhjelpsbøker lover oss et bedre liv, en dypere tilværelse; ti råd for å slutte å drikke, gå opp i vekt, savne, bli redd, ti råd for å leve, sjelden flere enn ti, vi makter knapt å ta innover oss flere, ti, akkurat som fingrene, akkurat som budene. Ti råd for å leve. Jeg burde selvfølgelig ikke høre på denne jævla låten, tenkte han, der oppe over skyene og det store oseanet, over atten grønne stener, men gjorde det likevel, fire ganger, fem ganger, ville han komme til å kysse henne eller drepe henne når han så henne neste gang. Gå inn i såret, står det i boken Ti råd for å helbrede hjertesår, det er måten man overvinner dem på. Ari kjenner boken, var redaktør for den på forlaget som utgir den i Danmark, boken ble de første fem månedene solgt i 160 000 eksemplarer, det finnes altså mange hjertesår – avisene her hjemme slo dette opp på tradisjonelt islandsk vis ved å gjøre islendingens prestasjon større: «Islandsk forlegger beseirer det danske bokmarkedet!»

Jeg befinner meg inne i såret, tenker han, børster i smug bort noen smuler med potetgull fra låret og lytter til Dylans hjertesorg. Slik er altså verden: Som ung sang Dylan med knivskarp heftighet om revolusjon, nye tider, om forandringer, men nå, alle disse tiårene senere, synger han nesten bare om hjertesår, savn, om vanskelig uvisshet. Kanskje er det altså enklere å endre verden enn å helbrede hjertesår, enklere å be om nye tider enn å overvinne ensomheten.

Aris liv var alltid ment å være en reise under fjellene, en reise mot stjerner og modning, men her befinner han seg altså, nærmer seg femti med stormskritt, kjenner religionene, musikken, 23

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 23

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

bøkene, kan regne ut en kules volum, er godt bevandret innen historiefaget og fotballens utvikling, men vet likevel egentlig ingenting; hører ikke hjemme noe sted, er rådvill, som om han har gått seg vill, er tynget av savn etter de voksne barna sine og hun som han hadde bodd sammen med i over tyve år, men har, på tross av savnet, ikke hatt krefter til å kare seg hjem igjen, det virket som om det var noe uforklarlig som holdt ham tilbake og som også ga grobunn til dette heftige savnet hans. Holdt ham tilbake – helt til han fikk en uventet e-post fra faren sin, Jakob. Uventet på grunn av innholdet, men også fordi forholdet deres, som aldri hadde vært nært, hadde vært lik null de siste to årene. E-posten inneholdt to setninger: «Ja ja, du, da er tiden altså inne, nå drar man snart sitt siste sukk, det er den jævla kreften. Men du får forberede deg på en pakke. :-)» Ari tok det ikke særlig alvorlig. Faren hans hadde snakket på denne måten tidligere, om at han var merket av døden, og dessuten hvem hadde vel latt et smilefjes følge med en sånn nyhet dersom den hadde vært hundre prosent sann? Likevel skjønte han at det lå noe bak, ikke minst fordi han bare noen uker tidligere hadde fått brev fra stemoren – og fra den kanten er det enda mer uventet å få brev, nesten like uventet som å bli tilsnakket av månen på høylys dag. Brevet virket som om det var uvanlig åpenhjertig, Ari har forresten til gode å lese det skikkelig til ende, og det fulgte med et avisutklipp fra en artikkel av Sigridur Egilsdóttir – Sigga – en kvinne som Ari og jeg hadde kjent godt før i tiden. Ari begynte på brevet, men bestemte seg nesten umiddelbart for ikke å tenke mer på det og artikkelen akkurat nå, bestemte seg for å spare det, som så mye 24

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 24

10.07.15 09.28

Keflavík

annet, legge det til side og la dagene begrave det, bare la det gå i glemmeboken. Stemoren og faren hans var skilt for lenge siden, det virket ikke som om hun hadde sett ham på over et år, men nå hadde hun hørt noe som virket urovekkende, bare så Ari visste det. Han tenkte automatisk, det er drikkingen, pappa har vel gått på fylla igjen, den runden tar jeg ikke med ham enda en gang, ikke snakk om, og fordypet seg på ny i arbeidet med å gjøre ferdig Ti råd for å mestre meningen med livet. Men så kom denne e-posten, noe var tydeligvis ikke helt som det skulle; derfor ringte han til faren, men fikk ikke noe svar. Og da var det ikke fritt for at han ble ganske forskrekket; ikke noe svar, hva betyr det? Men bare et minutt senere kom det en tekstmelding fra faren: «Her er alt i skjønneste orden – bare vent på pakken.» Som kom to dager senere, med posten, det er denne gamle, altså, den som fortsatt går på to like raske ben gjennom gater i by og bygd, akkurat som en vennlig påminnelse om svunne tider: en liten pakke til Ari. I den lå det to konvolutter, Ari åpnet den ene og trakk opp et bilde av foreldrene sine, et gammelt bilde naturligvis, for Aris mor døde for over førti år siden. Hun døde og forvandlet seg til fravær. Forvandlet seg til et svart hull. Forvandlet seg til et sår som det aldri ble snakket om: et sår som det aldri snakkes om, som aldri blir pleiet, og som med tiden blir til en uhelbredelig innvortes sykdom.

Foreldrene hans sitter tett sammen. Han holder rundt henne, hun lener seg mot ham, begge to smiler og ser rett inn i kameraet. Av en eller annen grunn har Ari aldri sett bildet før, eller kanskje aldri fått lov til å se det, og bildet overrasket ham. Men likevel var det ingen gledelig forundring, lignet mye mer på et slag, et sjokk. Han bare stirret på bildet, på dette forsvunne 25

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 25

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

øyeblikket i fortiden. Nummen. Og følte seg dårlig; uten å vite hvorfor. Men til slutt gikk det opp for ham: De så nemlig lykkelige ut. Han kunne ikke huske noen lykke dem imellom. Det handlet om ham, Ari, og moren hans. De to, deretter faren hans, Jakob. Slik fortonet det seg i minnet. Og faren hans, hadde han virkelig vært så ung en gang, så smilende, så inderlig?

Et annet spørsmål: Hvorfor sender han dette bildet til Ari akkurat nå, og dessuten forbinder det med en sannsynlig død?

Tredje spørsmål: Hvorfor får Ari se dette bildet først nå, fireogførti år etter at hun døde?

Pakken hadde ventet på Ari da han kom hjem fra jobben, fra forlaget der han hadde jobbet som redaktør i over et år, og som ble ledet av en gammel forlagskollega av oss. Han kom sent hjem, ved syvtiden, skyndte seg aldri hjem til denne treromsleiligheten på Østerbro, for hvorfor i all verden skulle han vel det, ingenting annet ventet ham der enn disse tre strengene i instrumentet hans, ensomhet, sorg, savn. Han hadde revet opp pakken, åpnet den ene konvolutten, og alt snudde seg opp ned i ham. Satt og stirret på bildet mens kvelden mørknet utenfor og tente fjernsynsapparatene hos naboene, tente leselampen over lenestolene. Tenkte ikke noen ting, ingenting håndfast, greide det ikke, tankene og følelsene fór rundt uten kontroll inne i ham, brakte sammen slik at gnistene sto til værs. Han var lettet over å kunne se på bildet langt vekk fra faren, at det var et helt osean mellom dem. De hadde sannsynligvis aldri sett på bilder av henne sammen, hadde aldri våget det, hadde aldri falt dem inn.

Han bare stirret.

Glemte seg helt bort.

26

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 26

10.07.15 09.28

Keflavík En bil skrek i kvelden, et sirenevræl skar gjennom den

skumrende luften.

Først så han nesten bare på moren sin, smilet hennes, øynene, blågrå, store, de strålte som om de i dette øyeblikket hadde samlet all verdens lys i seg, sol og stjerner, måneskinn og nordlys, disse øynene som for lenge siden var forsvunnet fra verden, utvisket, sluknet, fantes ingen steder, akkurat som hun selv, tankene hennes, ansiktsuttrykket, det ertende blikket, favntaket, hvordan kan noe så stort forsvinne uten at verden kantrer, uten at jorden på sin rundreise kommer ut av kurs og mister taket i månen sin? Ari greide å glemme, eller utelukke, at også faren hans var på bildet, helt til et hyl fra en ambulanse, et hyl som mest av alt lignet et skrik av fortvilelse, skar i stykker kvelden utenfor, skar i stykker tankene hans, og da fikk han øye på faren, da husket han ham. Ari kunne se at de var lykkelige – og kanskje var det nettopp fordi de var sammen.

Han hørte hvordan ambulansens påkallende sirene fjernet seg og kjente hvordan den hatefulle sjalusien hans overfor faren veltet frem og fylte hele verden. Han så på faren og følte bare hat, rent, klart hat. Stirret ham inn i øynene og tenkte: Jeg håper du dør.

Naboen i etasjen under lo.

Det var som om Aris far med dette bildet hadde stjålet fra ham moren. Som om han hadde sendt bildet for å si, se, vi var lykkelige, se hvordan hun lener seg mot skulderen min, se hvordan hun smiler, se, det eneste vi trengte var hverandre, og snart dør jeg, og da drar jeg til henne, se, det er vi to, hun og jeg. Se, du er ikke på bildet, det er ikke du som er lykken. Du befinner deg utenfor. Hun er min.

27

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 27

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter Ari reiste seg, og drakk en halv flaske whisky.

Strålende, tenkte han, virkelig modent gjort. Og drakk. Stilte

ikke på jobben dagen etter, det var greit, boken Ti råd for å mestre meningen med livet var gått i trykken, han fortjente å ta fri. Våknet fyllesyk. Så på bildet mens han spiste frokost, hadde roet seg, hatet var borte, bare skammen satt igjen. Og kanskje bitte lite grann av sjalusien, eller litt mer enn bitte lite grann, den lurte et eller annet sted inne i ham, det hadde han ikke kontroll over. Men nå kunne han derimot glede seg over lykken deres, visste at de vanskelige tidene bare ventet på å kaste seg over dem med all verdens grusomhet: den grå hverdagen, skuffelsene, drikkingen, voldsomheten, og så sykdommen hennes, de mørke meldingene fra døden.

Det var ikke før over morgenens første kaffekopp at han husket på den andre konvolutten i pakken, skar den opp i all hast og slapp fra seg noen eder av bare forbauselse da han trakk opp den innrammede æresbevisningen til farfaren sin, Oddur. Det blekgule dokumentet med prydskrift i den forgylte rammen, dette dokumentet som alltid hadde hengt på hedersplassen i stuen, først i Safamýri i Reykjavík, deretter på tre steder i Keflavík der faren hans hadde bodd, en æresbevisning til Oddur Jónsson, skipper og båteier. Hang på hedersplassen, var det første som møtte gjester når de kom, glasset var godt pusset, men ble likevel aldri nevnt, bortsett fra når faren hans var full, hadde sittet lenge i stuen, alene, mens han drakk og hørte på Megas og Johnny Cash. Da kunne han rope på Ari, be ham med blid, men snøvlete alkisstemme om å sette seg, satte på seg brillene og leste teksten høyt for ham. Ofte skalv stemmen hans, som om dette var vanskelig for ham, og imens 28

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 28

10.07.15 09.28

Keflavík

stirret Ari ned i gulvet. Av en eller annen grunn er dokumentet det eneste Jakob har etter faren sin, og sannsynligvis det første han ville reddet dersom det begynte å brenne i leiligheten.

Men likevel sender han det nå med posten til Ari i Danmark.

Uten forklaring. «Du får forberede deg på en pakke.»

Ari drakk kaffe, mange kopper, kikket vekselvis fra dokumentet til bildet, storbyen skrek utenfor, han logget seg inn på nettet, bestilte fly hjem, én vei, tok opp telefonen, ringte til vår venn, forleggeren, sa at han var på vei hjem til Island, for godt, gjentok dette vanskelige adverbet, hjem, og la ekstra vekt på det. Begynte så å pakke, og sitter nå i flyet, høyt der oppe over oseanet og skyene, trekker frem håndbagasjen under setet, tar opp dokumentet, ser på teksten som han kan utenat, har kunnet den siden barndommen, men leser den nå inni seg: «En tale til Oddur Jónsson, skipper og båteier.

Når vi nå for første gang høytidelig minnes …»

Men da stikker kvinnen ved siden av ham hånden dypt ned i

den halvtomme potetgullposen, lukten velter opp, Ari kikker ut, ser skyene dele seg, flyet begynner å gå ned for landing, forlater de øvre luftlagene, himmelens éntre, og Island viser seg med sine gamle roser. Ari slutter å lese, lukker øynene og befinner seg ikke lenger på et fly, men på en grønn buss nesten førti år tidligere, en buss som snegler seg vestover i landet med en lang orm av røyk etter seg, lenge før de asfalterte dagenes tid, snegler seg videre, det skurrer regelmessig i girkassen når bussen sliter seg oppover bakker, sjåføren er sammenbitt, som om han selv også må delta i slitet, en halvdød sneip henger 29

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 29

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

mellom leppene hans, og der reiser fjellet Bauli seg på høyre hånd. Englenes utsiktspunkt, derfra kan de skue utover vestlandet, kan måle glede og latter og død, og bringe siste nytt til himmelen. Ari og jeg sitter langt fremme i bussen, har slåss med bilsyken i fire timer, øynene våre har drukket i seg åker og eng med forskjellige farger og vårens visne tungress fra i fjor, men da bussen endelig glir som en grønn glede, et grønt rop, nedover Brattebakken og landsbygda åpner seg mot oss, Bátsfell ligger der midt i, ja, da banker hjertet med så stor forventning at øynene dirrer.

Og slik dirrer de nå også, når han igjen åpner dem der på vindusplass 19A, og aldrende roser, hvite isbreer, en svart, yrende strandlinje lyser mot ham; han åpner øynene, og det kan nesten virke som om hjertet styrter i brystet hans. Han gisper etter luft, sinnsbevegelsen gjør ham helt ute av seg, han mister dokumentet på gulvet, men strekker seg etter boken i setelommen for så bare å legge den fra seg igjen, trykker på knappen som tilkaller flyvertinnen for så bare å unnskylde seg, han blunker med øynene, stirrer ut, selv om han knapt ser noen ting, synet er forvrengt på grunn av saltvann. Når han har kommet noenlunde til hektene igjen, strekker kvinnen seg etter dokumentet på gulvet, rekker ham det, stryker samtidig over Aris håndbak, fingrene hennes er fete av potetgull, og sier lavt på engelsk, den som ikke kjenner smerte eller sinnsbevegelse overfor tilværelsen, er kald i hjertet og har aldri levd – derfor skal du være takknemlig for tårene.

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 30

10.07.15 09.28

[s ta r t de l]

Ære og pry d

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 31

10.07.15 09.28

En hyllest til skipperen og båteieren, Oddur Jónsson

Når vi nå for første gang høytidelig feirer Fiskernes dag her i

Neskaupstadur, griper vi med glede anledningen til å vise deg

vår beundring og takknemlighet for tredve års u­trettelig kamp og et glødende initiativ for vår fjords fiskerisaker. I denne stund står vi alle samlet i et ønske om å hedre det du satte i gang og kjempet så iherdig for, må du for all fremtid være en stimulerende kraft til livslange bragder for vår hjemlige fiskerstand, du, Nordfjördurs ære og pryd, og også for hele den islandske fiskerstanden.

NESKAUPSTADUR DEN 7. JUNI 1944

FISKERKOMITEEN I NESKAUPSTADUR

33

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 33

10.07.15 09.28

[s ta r t de l]

Nordfjördur – FØR I TIDEN –

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 35

10.07.15 09.28

Nordfjördur er en kort fjord, nesten like kort som en nøling,

omringet av mer enn tusen meter høye fjell, noen av dem med sylskarpe egger og skar som er formet som skrik. Før i tiden greide ingen å komme hit om vinteren på grunn av snø og uvær, bortsett fra døden, og en gang iblant et utmattet landpostbud. Men dalen innenfor fjorden er lang og vidunderlig, grønn som himmelriket om sommeren, med brus av bekker, surr fra fluer, musikk fra moens fugler, den kalles Snædalur, for der kan det samle seg snø som er så dyp at hus og liv forsvinner.

Fjorden er kort som en nøling, som noe som knapt er påbegynt, og beskyttet av den tunge kraften til Nípan, fjellet som ­stopper været og roer ned verden: Nettene kan bli så stillferdige og vindstille her at fjorden fylles med engler, luften av det deilige bruset fra englevinger. Og da føles det som om ingen noen gang kommer til å dø igjen.

Nordfjördur er en av tre fjorder som strekker seg inn fra den nordfjordske bukten, og lenge var det ingenting som tydet på at det ville reise seg et skikkelig lite fiskevær her, for ikke å snakke om en kjøpstad med femten hundre innbyggere. Bebyggelsens beliggenhet er stenete, jordsmonnet løst, mange steder gjennomskåret av bekkene fra fjellet, og på vintrene går det snøskred som begraver husene som er blitt satt opp på feil sted, kanskje for høyt oppe i fjellsiden, med sin hvite død. Mot slutten av det nittende århundret sto det noe sånt som tredve hus her, under hundre mennesker levde av fiske, noen få sauer, kanskje en ku, og 37

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 37

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

en kjøpmann som kunne regne med et magert liv. Men i år 1898 jobbet den store naturvitenskapsmannen Bjarni Sæmundsson med fiskeforskning for landshøvdingen i Austfjördur, han skrev utførlige rapporter om den som han publiserte i Andvari året etter. Der står det at Nordfjördur egner seg svært bra for fiske: … både fordi den er kort og derfor ikke lang å ro, om man ikke drar ut på dypet, og samtidig vel beskyttet mot sjøgang, den ligger dessuten godt til for N.vinder, siden Hornid strekker seg så langt mot nord.

Bygda fikk et oppsving etter at rapporten forelå, tetnet raskt til

og strakte seg i lengden, noen år senere var det blitt et småsted her med yrende båteiervirksomhet. Historien til Nesthorp, senere Neskaupstadur, skjebnen til menneskene som har levd og dødd der, deres kyss og sviende ord, omfavnelser og ustoppelige gråt, og da samtidig også hele Aris historie, er derfor blitt til på grunn av fire linjer fra naturvitenskapsmannen Bjarni i Andvari. Liv vokser frem av ord, men døden bor i stillheten.

Derfor må vi fortsette å skrive, fortelle, mumle verselinjer og eder, og på den måten holde døden unna, en stund.

Det begynte med uværsnatt og død

– så går hun til ham

Oddur vokste opp i fjæra i Nesthorp, blant gamle fjell og skar

som har form som trusler. Huset til foreldrene sto, slik som de fleste andre husene på stedet, et stenkast unna fjæra, imellom 38

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 38

10.07.15 09.28

Nordfjördur

lå det bare et smalt hjulspor, og nedenfor sto sjøbuene der fiskerne oppbevarte fiskeredskaper, og av og til saltfisk. Sjøbuene sto så nær sjøen at det i dårlig vær, i uklart lys, virket som om de forvandlet seg til skip. Han vokste opp i fjæra i Nesthorp, men ble født i Vinavík, som ligger en anelse lenger sørpå, navnet kommer fra en kvinne som levde tidlig på nihundretallet, hun måtte se på når to venner, begge forelsket i henne, tok livet av hverandre i sandfjæra, omtåket av drukkenskap, sjalusi og den giften som ustanselig siver ut derfra. Navnet, Vinavík, valgte hun enten som følge av dårlig samvittighet, fordi hun ved sin blotte tilstedeværelse hadde gjort det av med dem, eller rett og slett for å motarbeide skjebnens ulykke. Oddurs forfedre på farssiden hadde i mange generasjoner bodd i Vinavík, som ligger ut mot det vidåpne havet, ubeskyttet mot stormenes raseri, men derfra er det kort vei til en sjenerøs fiskebanke, og dessuten har den denne gladlynte og vidunderlige sandfjæra, formet som en hestesko, litt som et vakkert sukk fra havet.

Moren hans, Ingrídur, kom fra Nordfjördur, hjemtraktene rev og slet alltid i henne, og hun fikk til slutt mannen sin, Jón, med på å flytte, rive seg løs fra denne viken til forfedrene. De flyttet med seg en stor mengde tømmer til husbygging, hentet fra et engelsk skip som i storm og uvær hadde strandet på et skjær rett utenfor land, bare to av besetningen kom fra det i live, klarte med nød og neppe å finne frem til en gård ytterst i Reydarfjördur, kjempet seg gjennom snø, frost, hylende vind, hadde ikke en anelse om hvor de var, hvor de var på vei, fordrevet av vinden, den avgjorde retningen, og de klarte bare så vidt å nå frem til gården. Kvestet, skadet av frost og regn og slit oppholdt de seg der i noen uker mens de kom seg sånn passe 39

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 39

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

til hektene, eller nok til at det gikk an å få dem om bord på et annet engelsk skip, men en stund senere viste det seg at en av dem hadde satt barn på en ugift tjenestejente i tredveårsalderen, hun hadde hatt et vanskelig liv, var et av disse menneskene som skjebnen ser ut til å ha et horn i siden til, men ble så altså til slutt kortvarig kjent med kjønnslivets lykke sammen med denne engelskmannen, og fikk en sunn og frisk gutt ni måneder senere. Han ble en praktkar, sin mors sol og måne.

Mannens skipskamerater måtte altså drukne for at et nytt liv kunne oppstå, for at den ulykkelige tjenestejenta fikk oppleve en smule velsignelse, er det slik skjebnen opererer?

Men skipet var forbausende intakt der det lå på skjæret.

Uværet greide vitterligen å drukne nærmere tyve sjømenn, men skipet klarte det ikke å slå i stykker, det hang på dette skjæret som hadde risset et stort hull i bunnen på det, og Jón kunne ved neste lavvann, i ro og mak, og med mange pauser, begynne å hente treverket og stable det sirlig opp ved den gamle torvgården i Vinavík, han hadde bestemt seg for å bygge et nytt hus av det. Hvilket han også gjorde, men altså ikke i viken til sine forfedre, slik meningen var, men isteden nord i Nordfjördur. Svogeren hans allierte seg med søsteren, og sammen greide de å overbevise Jón om at mulighetene var større i Nordfjördur, og nå hadde han jo også helt uventet kommet over tømmer slik at han kunne bygge seg hus på denne tomten som svogeren tilbød ham. Jón ga seg, forbausende lite motvillig, kanskje fordi han slett ikke var uten overtro og fordi et eller annet fortalte ham at det engelske skipets forlis hadde vært en hilsen fra skjebnen, et tegn på at nå ville alt forandre seg, og et nytt kapittel begynne. Det var altså dette forliset, 40

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 40

10.07.15 09.28

Nordfjördur

alle disse druknede sjømennene, som gjorde at skjebnens hjul begynte å snurre, og det snurrer fortsatt når kvinnen på flyet rekker Ari æresbevisningen, ære og pryd, et helt århundre senere. Uværsnatt og død er derfor begynnelsen, årsaken – det er derfor vi henvender oss til deg med denne historien. De engelske sjømennene måtte råke utfor uvær langt hjemmefra, strande på et skjær som rev opp bunnen på skipet deres, slik at sjøen hadde lettere for å rive dem til seg, den ene etter den andre, det var så mørkt at jeg ikke kunne se dem, sa sjømannen til den ugifte tjenestejenta, hviskende i mørket, mens alle sov, han hadde jamret seg over sårene og minnene sine, hun kom til ham, med sin ulykkelige skjebne, overbevist om sin egen mangel på skjønnhet, men hun hadde gode hender, pleiende hender, og han fortalte henne alt sammen. Hun skjønte riktignok ikke så mye, kunne ikke mer enn noen få ord på engelsk, men forsto tårene hans, tristheten i stemmen. Senere syntes hun det var som om han hadde fortalt henne om forliset: Jeg kunne ikke se dem, men jeg hørte dem. I mørket forvandlet de seg alle til et skrik som sjøen rev til seg.

Men det var førsteklasses tømmer.

Jón ville helst flytte det langs landveien, selv om det tok uhorvelig lang tid, de måtte krysse skar, en tung fjellvei, for ifølge gamle sagn, og Jón tok alltid hensyn til dem, måtte tømmeret fra et sunket skip, eller et som hadde strandet slik at besetningen hadde druknet, ikke på sjøen igjen, og det måtte slett ikke, ikke under noen omstendighet, brukes til å bygge en båt eller et skip, for det ville bety ulykke, et ulykkesskip, de druknede sjømennene ville så snart de fikk sjansen, trekke det ned til seg på havbunnen. Derfor kom det ikke på tale å flytte 41

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 41

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

det sjøveien. Noe Jón likevel gjorde til slutt, bøyde seg, som så ofte før, under konas vilje og flyttet tømmeret nordover i et par vendinger. De lastet båten så full de bare turte og seilte i ufarlig vær, hun styrte, han var så redd for ulykke og forbannelser, for at havbunnen ville bli urolig og kreve sin fangst, at han satt stiv og til ingen nytte, helt til de nærmet seg det tynt befolkede Nesthorp, da rev han seg løs fra angsten og tok over roret. Det er ikke mange mannfolk her i denne verden som tør å stå inne for angsten sin. Men huset reiste seg, et godt og solid hus, reiste seg bare noen få meter unna fjæra. Vinduet i rommet til Oddur og de to brødrene hans vendte mot sjøen, og hver kveld sovnet han med lyden av bølgene som hele tiden slo innover fjæra, og våknet om morgenen med samme musikk. Havet snakket til ham, komponerte sine vuggesanger om kvelden for å vugge ham i søvn, vekket ham med sitt glade pludder om morgenen, det er lettere å være glad hvis man bor ved sjøen. Oddur snakket alltid om havet som en venn og en sjelefrende, snekret sin første båt da han var fire år gammel, seksten centimeter lang, fikk moren sin til å spikke en liten mann, bandt ham fast til skipsmasten, spikret, satte så båten på vannet. Du er den fødte fisker, sa moren hans gjerne til ham, sa det på en sånn måte at det var som om hun ga ham en æresbevisning. Det var da heller ingen sak da han og barndomsvennen fra nabohuset, Tryggvi, en vakker og kraftig, men drømmende gutt, ville starte sin egen fiskevirksomhet, bare ti år gamle, fikk låne en jolle og fikk lov til å plaske rundt rett utenfor, men ikke lenger ut enn det, sa de voksne, klare formaninger. Men menneskenes ord blekner fort på sjøen, og foreldrenes formaninger mister sin innflytelse når man er om 42

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 42

10.07.15 09.28

Nordfjördur

bord i en båt som seiler av sted. De blåste derfor raskt i forbudet, formaningene, havet kalte, det lokket, og de rodde stadig lenger ut, fisket bedre og ble kjent med bølger som vokser opp av andre og større dyp, så hvordan de plutselig kunne bli mørke, i dem så de noe som lignet døden og ble livredde, men rodde likevel enda lenger ut, kunne ikke annet, ble trolig revet med. Fikk overnaturlige krefter med erfaringen, og den andre sommeren så de på seg selv som fullverdige fiskere. Men den høsten rodde de en gang så langt ut at de ble helt vettskremte da de kikket opp og oppdaget hvor langt de var kommet fra land, det var nesten som om det hadde avvist dem, og bølgene ble mørkere, større, rundt dem på alle kanter. At de ville greie å komme tilbake igjen, virket usannsynlig. De så på hverandre, som for å ta farvel, livet var slutt, og likevel knapt begynt.

Satt en god stund helt stive av skrekk, bare stirret, begge med gråten i halsen, angsten som en kniv i hjertet, begge ønsket bare å gi seg over og gråte, gråte over at de aldri kom til å se foreldrene og søsknene sine igjen, over at de bare var elleve år gamle, over at det fantes så mye grusomhet i tilværelsen, og Tryggvi ga seg over, han gråt, eller snufset, var enten svakere enn vennen, eller kanskje hadde han dypere savn, sårere bilder, satt fremoverbøyd på toften og snufset, men da sa Oddur, og prøvde å gi stemmen sin mer dybde enn den egentlig hadde, vi ror til land. Og det gjorde de. Nådde helt frem, men var fullstendig utmattede, sjanglet i land, ville helst gå rett hjem, få varm kakao, krype til sengs, bli holdt rundt, men det kom ikke på tale, de hadde god fangst og tok straks til å rense fisken, begynte raskt å plystre som om ingenting hadde skjedd. Bena skalv muligens litt, men de renset fisken, og Tryggvis søster, 43

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 43

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter Margrét, kom ned i fjæra og hjalp dem slik hun pleide, hadde

så raske hender og var så bestemt med kniven, ett år eldre enn dem, at Oddur hadde vanskelig for å ta blikket fra henne, det var som om han aldri hadde sett henne før, hadde ikke vært klar over hvor sterk og energisk hun var, måten hun oppførte seg på, måten hun en gang iblant løftet hodet på, og av en eller annen grunn måtte han tenke på vinger. I to somre hadde de renset fisk sammen, det var blitt høst, men likevel var det som om det var først nå han så henne. Var det kanskje erfaringen på havet, døden i bølgene, endeliktets farge som hadde endret ham; hadde denne nyvunne erfaringen gjort ham til en voksen mann, var det derfor han fikk øye på Margrét først nå? Han hadde så vanskelig for å ta øynene fra henne at han ikke passet seg, men skar seg til blods på kniven, i venstre arm. Et dypt kutt. Blodet farget først kniven, så fisken som han sto bøyd over.

Oddur la fra seg kniven og så en stund på blodet mens det rant, tenkte kanskje, sånn ser jeg altså ut innvendig, men deretter så han rett på Margrét. De så hverandre inn i øynene, blodet rant, dette var september, den takkete fjellkammen var blitt hvit over natten, men snølaget var så tynt at det ikke greide å sløve eggene, sverte sinnet. Dere får gjøre ferdig fisken, sa Odd­ur til slutt, jeg må ta en tur hjem nå, til mamma, la han til, og gikk deretter rolig av sted, behersket, men likevel misfornøyd med at han hadde sagt dette, til mamma, var ingen verdighet over det, men blodet dryppet faktisk fremdeles fra armen, det var jo noe. Margrét stirret til han ble borte, bøyde seg så etter en fisk, rettet seg opp, så på broren sin, sier, han blir mannen min.

Men vi er jo bare elleve år, sa Tryggvi, egentlig litt ilskt, som om han ville minne henne om at de jo egentlig bare var barn.

44

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 44

10.07.15 09.28

Nordfjördur Det kan godt være, sa hun, men jeg er nesten tolv, og til det

hadde Tryggvi naturligvis ingenting å si, fortsatte bare å rense fisk, men følte en slags tristhet, som om hun akkurat hadde tatt fra ham barndommen.

Men våren etter ble hun sendt til Canada.

Søsteren til moren hennes, som hadde flyttet vestenfor havet

femten år tidligere, døde fra mann og fire små barn, det eldste syv år, og Margrét blir sendt i all hast for å ta seg av dem, var selv ikke mer enn i sitt trettende år – og kommer ikke tilbake før åtte år senere. Kommer østover med kystbåten fra Reykjavík. Familien tar imot henne i fjæra, Oddur står der et stenkast unna. Ingen brev er blitt utvekslet dem imellom, ikke engang hilsener, men Tryggvi hadde fortalt om ham i utallige av brevene sine, som om det var tilfeldig, i bisetninger, og hadde vært raus med å fortelle Oddur siste nytt om henne, som oftest når de var på sjøen, i begynnelsen bare de to i en liten båt, men det forandret seg da de gikk i sitt syttende år og Oddur ble satt til rors i en fjorten tonns båt, og dermed ble den yngste kapteinen i østfjordene; fortalte ham siste nytt om Margrét, ofte som om han bare snakket med seg selv, ut i luften, og O ­ ddur spurte ikke om noe, sa ingenting, ikke engang nå ja – virket nesten som om han ikke var interessert. Men likevel venter han der, i fjæra, et stenkast unna familien hennes, som hun hilser på, med dyp glede, likevel med et snev av tristhet, for tiden har gått, mye er forandret, hun ser at foreldrene h ­ ennes er blitt eldre, aner i brøkdelen av et sekund, som i smerte, at hun kommer til å miste dem. Kikker så bort dit Oddur står, liksom tilfeldig, er ikke det der Oddur, sier hun, også nå virker det 45

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 45

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

som om hun har tankene et annet sted, og det er bare Tryggvi som legger merke til at de små musklene rundt øynene skjelver nesten usynlig. Ja, det er ham, sier Tryggvi, du burde gå bort og hilse på ham. Da smiler hun. Munnen hennes er ganske liten, et spesielt smil, lyst, men sanselig, liksom uskyldig, men likevel ikke troskyldig, og med en nesten usynlig anelse av mørke, eller­ vemod. Dette smilet hadde brent seg inn i hjertene til noen unge menn vestpå i Canada, der satt det dypt, ble til savn som for noen varte livet ut. Men med dette smilet går hun bort til Oddur der i fjæra, hun har på seg en utenlandsk kjole, håret hennes er rødbrunt, gredd bakover som for å fremheve den høye, velskapte pannen, hun går bort til ham, han venter på henne og må knytte nevene. Hun ser det og blir varm innvendig, og denne varmen strømmer frem i øynene. Da blir han nødt til å knytte nevene enda mer, maktesløs, beseiret, knytter begge nevene, dette er hans kjærlighetserklæring, hun vet at slik dikter han sitt kjærlighetsdikt til henne.

Et kort essay om den kraften som ødelegger liv,

som gjør ødemarken beboelig

Dette er kraften som holder planetene på plass, lar universet

utvide seg og danne svarte hull. Menneskets vilje har derfor lite å si når den setter seg i bevegelse, når den gir seg til kjenne.

Den fratar oss fornuften, dømmekraften, fratar oss hederlighet, varsomhet, verdighet, men gir oss til slutt, om vi er heldige, svimlende glede, ubeskrivelig forventning, til og med lykke.

I dens nærhet ser alle stunder ut til å forvandle seg til dikt, til 46

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 46

10.07.15 09.28

Nordfjördur

skamløse musikkstykker. Det er Guds svar på døden, da Herren mislyktes i å redde mennesket fra endeliktets natt og isteden forærte det dette spesielle lyset, denne flammen som siden har varmet menneskenes hender og brent dem ned til grunnen, endret rønner til himmelstiger, slott til elendige ruiner, fest og glede til ensomhet. Dette kaller vi kjærlighet, det var det eneste ordet som falt oss inn.

Menneskets historie, hele menneskeslektens, har alltid siden tydeligvis handlet om å finne den, nyte den, hate den, savne, flykte fra den, som jo er håpløst, det er flukt som gjør oss bitre, fortvilede, forvandler oss til drukkenbolter, evige flyktninger, selvmordere. Guds svar til døden. Flammen som varmer hender, brenner liv til aske, en gave som i tidenes morgen ble kastet over verden. Følsom og skamløs. Den spør aldri om adresse, hvor du befinner deg i verden, spør hverken om rettferdighet eller urettferdighet, har ingen interesse av din posisjon, ditt rykte, seire eller nederlag, alle står likt innfor den, den tar ikke hensyn til noe, du kan aldri føle deg trygg, du er forsvarsløs, ingenting kan beskytte deg, ikke fornuften, religionen, de siste tre århundrenes filosofi, ikke årenes erfaring, et atomkraftverks tykke vegger eller drikkingens minnetap, ingen kan føle seg trygg, den smyger seg like lett inn i hjertet til en seksten år gammel jente med et hjerte som springer som en hind, som en nitti år gammel olding med et hjerte som minner om et gammelt neshorn. En meteor, en cellostreng, forvandler det beste til det verste, det verste til det beste, spør ikke engang om du er gift, om du er lykkelig, lever i vakker og misunnelsesverdig balanse; den kan gyve løs på deg som en bølle, en slamp – et solbluss som ødelegger livet ditt, gjør ødemarker beboelige.

47

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 47

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

Det er midnatt, det er åpent ned i kahytten,

og noen tar skrittet dit ned

Knyttede never var Oddurs kjærlighetsdikt, hans inderlige ode,

beviset på at han sto maktesløs der i fjæra, at hans samlede og vidt berømte – på tross av ung alder – hardhet og kraft, vilje og humør ikke hadde stort å stille opp med her, sannsynligvis ingenting. Og Margrét skjønte det. De hilste, stillferdig, sa noen få ord, du har kommet, ja, jeg har kommet, hvordan var Canada, åpent og stort og langt fra havet, og du kan amerikansk, ja, men jeg savnet havet, det kan jeg skjønne, du er blitt kaptein, ja, slik gikk det nå, og eier kanskje en båt, nja, man eier vel et par bord i den, hva slags båt er det, spør hun, selv om hun jo vet det. Tryggvi hadde beskrevet den ned til minste detalj i brevene, han selv var den første karen Oddur hentet om bord til seg, en overbygd båt med motor, Sleipnir SU 382, 14,37 tonn, med to master og styrhus. En god båt, svarer Oddur. Så tier de i noen sekunder, hun vet at folket hennes venter, følger med, dette er om våren, årstiden som fyller mennesket med uro, en tid med voksende lys, når jorden livner til og blir så mettet av liv at menneskene kan merke det gjennom søvnen, gjennom hverdagens støy; livets uimotståelige, ulmende, uforskammede kraft. Det kommer en svak bris fra land og lukt av villmark, og de tier. Endelig sier han, anstrenger seg for å få stemmen til å lyde hverdagslig, som om det han nå skal til å si, egentlig ikke betyr noen verdens ting: Båten ligger ved Konrádsbrygge.

Den gjør det, ja, sier hun, og går så tilbake til folket sitt, uten å si farvel, behersket, går hjem, åh, som alt har forandret seg, sier hun og går rundt i huset, det lille trehuset, skjønner ikke 48

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 48

10.07.15 09.28

Nordfjördur

at det bare er hun selv som har forandret seg. Dagen går sin gang. Den forsvinner bak fjellene, og kvelden kommer med en liten anelse av mørke, som likevel ikke er mer enn en mistanke, i høyden at luften virker en smule tettere over fjellene, inne i bunnen av Snædalur. Det blir kveld, og hun gleder seg til å sovne i den gamle sengen sin, den venter på henne, som en gammel fortrolig venn, klarer knapt å vente på å sovne i den, sier hun og ønsker alle en god natt, god natt, sov godt i hele natt og alle onde ånder vekk, slik har folkene alltid ønsket hverandre god natt her i huset, man skal hele tiden søke etter å gjøre verden til et bedre sted. Hun legger seg på sengen, sukker, er virkelig kommet hjem, men står likevel opp igjen straks hun er sikker på at de andre i huset sover, tar på seg den amerikanske kjolen, gir seg tid til å sette opp håret på ny – hun går ut. I vårens lys, det er midnatt. Vindstille, og stillheten gjør verden dypere. Hun går forbi sovende hus, sovende liv, går ut på Konrádsbrygge, ned i båten Sleipnir SU 382, 14,37 tonn, det er åpent ned i kahytten, hun tar skrittet dit ned, jeg har aldri sett en sånn kjole før, sier han. Jeg vet det. Eller håret satt opp på den måten. Jeg vet det, dette er på moten der vestenfor havet. Så tier de, står tause begge to, hun ser ned, men han har ingen kontroll over øynene sine, de er ham til skamme, adlyder ingenting, trekkes til henne, og det må sies som det er, hun er vakrere enn alt han hittil har sett og tenkt, han kan i øyeblikket ikke huske noe som kan måle seg med henne, og etter alle solemerker burde han gjøre noe med dette, vise manndom, mandighet, men gjør likevel ingenting, det er som om han har å gjøre med noe som er mye større enn ham selv, dette er ikke til å holde ut, han knytter nevene igjen, fremfører uten selv å 49

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 49

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

vite det, sitt eget kjærlighetsdikt. Hun ser det, hun sier, hvis jeg slipper ned håret, da vet du at jeg er naken under kjolen, og da vet du at jeg elsker deg. Han rekker å nikke. Venter, og står musestille. Så slipper hun ned håret.

Og nå kan livet begynne, det kan begi seg i vei,

med hele sin bagasje

Spørsmål: Hva er det som går fortere enn lyset?

Svar: Det er selve tiden.

Den farer som en pil gjennom oss. Først borer den skarpe spis-

sen seg igjennom kjøttet, organene og skjelettet, kort tid senere kommer fjæren samme vei, det er døden.

Fortere enn lyset. Det regner, og så er det gått ti år. Du blunker, og så er du blitt eldre, dødens natt henger over fjellene. Så raskt går tiden, men iblant likevel så sakte at vi holder på å kveles. Vi er både skilpadden og haren, vi kommer både først og sist, det er helt umulig å forstå dette. Derfor sier vi det bare slik: Hun tok av seg kjolen.

Steg ut av den. Eller sånn var det i alle fall ifølge Oddurs minne,

denne sjøhelten, båteieren, denne islandske fiskerstandens ære og pryd. Hun steg ut av kjolen, naken, fullstendig naken, større nakenhet enn den som i dette øyeblikket viste seg for ham, var det umulig å finne, brystene litt små, men de virket fulle av overflod, som to sukk, to kyss, skinte hvite mot ham og kunne helt sikkert ha stoppet kriger ute i verden, forandret historiens 50

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 50

10.07.15 09.28

Nordfjördur

gang – de stoppet hjerteslagene hans, endret hjertets gang, det sto fullstendig stille i et par øyeblikk, forvandlet seg til en taus planet i brystet hans. Men så snappet det endelig etter luft, og da tok han skrittet mot henne, den ene hånden, hardhudet og stor, la seg varsomt over brystet, han kunne kjenne brystvorten hennes i håndflaten, hun pustet og alt kunne begynne. Og det begynte. Seks timer senere, en ny dag var der, en sval formiddag, rolig vindstille, og fjellene var som salmer, til og med de kvasse eggene deres, svarte kniver som skjærer i stykker luften i tusen meters høyde, truer himmelen, truer englene i deres flukt, til og med de var noe storslått som steg opp og stevnet mot himmelen. De sto på dekket til Sleipnir, som anget av fisk og seilas, nesten usovet etter natten, det lange, rødbrune håret hennes var bustete som om selve lykken hadde rotet rundt i det, og de holdt rundt hverandre. Tilfredsstilte, men fortsatt sultne, ivrige etter mer kropp, luktet på hverandre og ville ha mer, åndedrett, skulder, kne, bryst, lem, rumpeballe, tå, saft, sæd, men sto likevel helt musestille, så unge at det var som om tiden ikke kunne røre ved dem. Natten var gått, og de hadde knapt sagt et ord, knapt en halv setning siden hun sa dette med naken, hår, elsker deg, hadde knapt sagt noen ting, bortsett fra iblant å hviske navnet til den andre og iblant gråte, ja til og med han, Oddur, hadde grått litt og på den måten gjort henne enda lykkeligere, nesten fra seg av lykke, gjort henne enda villere etter ham, etter kroppen hans, åndedrettet, håret, lemmet, øynene. Hun hadde slikket bort disse få tårene hans, nærmest lammet av lykke, men hadde så hvisket om hverandre, ikke rør deg, jo, rør deg, nei, jo, rør deg nå og fortere fortere fortere! De sto på dekket i denne livets morgen, fjellene var salmer, og alt 51

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 51

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter

var slik vi har beskrevet det fordi de var så unge og skjelvende av liv, fordi de knapt hadde sovet, fordi kroppene deres hadde limt seg sammen av svette, lyst, lykke, fordi de hadde grått.

Derfor var de så vakre, og tidløse, derfor hadde fjellene forvandlet seg til salmer, til dyr poesi, og han holdt rundt henne, og hun holdt rundt ham og sa lavt, turte å si det, med følelse, men uten å nøle og slett ikke blygt, samtidig som hun lente hodet sitt mot skulderen hans, Oddur, min elskede, jeg gleder meg til livet – Og da kan livet begynne, det kan begi seg i vei, med all sin bagasje, vi får se hva som skjer.

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 52

10.07.15 09.28

Fiskene har ingen føtter Originaltittel: Fiskarnir hafa enga fætur Copyright © 2013 by Jón Kalman Stefánsson Utgitt etter avtale med

Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, København Norsk utgave © Forlaget Press

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Martin Kvamme Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige ISBN 978-82-7547-768-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig

samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

105536 GRMAT Fiskene har ingen foetter 150101.indd 4

10.07.15 09.28