stemmen eller støyen
prinsesse märtha louise & elisabeth nordeng
Stemmen eller støyen Om å være tro mot seg selv illustrasjoner: hildegunn solbø
– 4–
D Innhold E 7 26 30 34 38 42
vi tar ordet Hva lytter du til? Stemmen eller støyen Hekta på selvutvikling Blussende ærlig Drøm stort Kvinner som lytter
50 5 4 58 62 66
Er du annerledes? Annerledes Jeg er så misunnelig på deg Fotavtrykk i Pyreneene Høysensitiv Er jeg fin?
74 78 82 8 6
Når er du til stede? Har du jording? Skru av tankene Balansekunst Skritt – pust – kost
94 98 102 106
Hva velger du? Avslutninger og begynnelser Flyttekaos Så et frø Drømmen om suksess
114 118 1 22 126 130 134 1 38 142
Hvordan er dagene dine? Trådløs kontakt Verdensmester i eget liv Jeg kjeder meg Vær din egen bestevenn Slipp latteren løs Dårlig samvittighet Hjelp Tidsoptimist
1 50 1 54 1 58 162 166 170
Hva tror du på? Hotline to heaven Hva sier hjertet Snakk med et tre Spiritualitet på høye hæler Kjærlighetskraften Slipp inn lyset
178 182 186
Når er du fri? En bedre verden Kvinnenes tale Malalas krystall
194 198 2 02 2 06 2 11
Tør du være god mot deg selv? Ditt forbilde – deg selv Omsorgsjunkie Berør meg Sterke tårer vi avslutter
– 6–
D Vi tar ordet E Tør du si det du mener? Eller har du opplevd at du heller holder igjen ordene fordi motet ikke strekker til? Det kan være krevende å snakke selv – enten det er til noen få mennesker eller en større gruppe; enten du prater med dine aller nærmeste eller til mennesker du aldri har møtt før. Kanskje har du ikke turt å si det du egentlig mener til deg selv engang? Du er ikke alene. Selv om Märtha har vært veldig synlig hele livet, har hun likevel vært taus: «Alt jeg sa i mediene, var nøye planlagt. Intervjuer ble for beredt i detalj. Spørsmålene ble gjennomgått på forhånd så jeg kunne være tryggere. Talene ble skrevet av andre. Selv skalv jeg alltid i knær ne bak talerstolen. Tenk om jeg sa noe feil! Sa jeg noe en journalist kunne henge seg opp i, fikk jeg nemlig høre det. Da ble det debatter i alle kanaler. Alt jeg ytret, hadde konsekvenser jeg ikke selv kunne overskue. Jeg ble etter hvert livredd for å si noe som kunne sette i gang debatter. Likevel ble ordene mine vridd om til spissformuleringer. Setninger som hørte hjemme i én kontekst, ble tatt ut av sammen hengen og blåst opp til nye standpunkter som jeg knapt kunne kjenne igjen. Med årene ble jeg tilsynelatende synligere og synligere, men samtidig ble min stemme tausere og tausere. Til slutt hadde jeg over bevist meg selv om at jeg ikke hadde så mange egne meninger.» Det er ikke nødvendig å være i mediene for å synes det er ubehage lig å si det du mener. Elisabeth har lenge hatt problemer med å snakke i større forsamlinger: «Jeg har vel egentlig alltid følt at jeg har vært god til å formulere meg, men bare når jeg har snakket ansikt til ansikt med noen. Høytlesning på skolen likte jeg ikke, taler var uaktuelt, og tanken på å holde et foredrag foran tusen mennesker var så utenkelig – 7–
at jeg aldri vurderte det som en mulighet engang. Det kan være mange forskjellige forklaringer på hvorfor jeg ikke likte å snakke foran flere. Jeg var utrolig sjenert fra barnsben av og rødmet hver gang jeg skulle åpne munnen. (Veldig pinlig!) I tillegg har jeg nedsatt hørsel og oppfatter fort feil hva andre sier. I årenes løp har jeg gitt fra meg ganske mange rare svar på det jeg har trodd at andre har spurt meg om. I tillegg har jeg nok også alltid følt at jeg har en annen oppfatning av virkeligheten enn mange rundt meg – da blir det ekstra krevende å snakke høyt om det du tenker. Så jeg konkluderte nok tidlig med at det var best at jeg holdt munn. Jeg inntok en rolle som observatør og ble oppfattet som taus.» Det er selvfølgelig mange grunner til at stemmen din ikke blir hørt. Kanskje holder du ordene tilbake fordi du er redd. Du svetter i hendene og hjertet slår, munnen blir tørr og snurper seg sammen til en tynn strek. Det føles helt utenkelig at det noen gang vil komme en lyd ut. Kanskje du er en av dem som synes ordene dine ikke er så viktige som andres – eller at det sikkert er noen andre som kommer til å si det du mener likevel. Da er det bedre at en som virkelig kan formulere seg, tar ordet, tenker du kanskje. Ja, grunnene er mange. Men konsekvensen blir uansett den samme: Vi får ikke sagt det vi egentlig ønsker.
S Da Märtha flyttet til London, hadde hun sett fram til en tilbake trukket tilværelse. Derfor var hun mildt sagt avventende til forslaget ektemannen kom med en tidlig hverdagsmorgen – så tidlig at hun egentlig ikke hadde fått tid til å gni søvnen ut av øynene. Ari kom ned på kjøkkenet og proklamerte gledesstrålende: «Kan ikke du og Elisabeth ta over spalten min i VG Helg, Stemmen og støyen fra London?»
– 8–
Märtha ble overrasket over forslaget: «Jeg trodde han mente det som en spøk. ‘Hva skal den hete, da,’ spurte jeg. Stemmen og støyen fra ditt indre? Ha ha! Ari syntes selvfølgelig tittelen var en glimrende idé. I mitt eget ansikt var det nok helt andre ting enn entusiasme som viste seg. Tanken på å skrive i VG fikk nemlig mange gamle minner til å dukke opp.
D I perioder i livet har menn med kamera – ja, det var alltid menn – sittet utenfor huset der jeg bodde, dag og natt. E I perioder i livet har menn med kamera – ja, det var alltid menn – sittet utenfor huset der jeg bodde, dag og natt. Jeg kunne aldri gå ut eller inn uten at de var der og tok bilder av meg. Du kan jo selv tenke deg hva det ville gjort med deg i en sårbar tenåringsfase … Jeg har blitt forfulgt i bil, på sykkel, til fots, i båt og på ski. Det har vært menn med kameraer som har hoppet ut fra busker når jeg har trodd jeg har vært helt alene. De har ligget med telelinser på motsatt side av sundet på Hankø og på Tjøme, eller i båter så langt unna at det var umulig å oppdage hva som hadde skjedd, før jeg så bilder av meg selv i bladene uken etter. Ikke nok med det, omgangskretsen min ble utsatt for det samme. Var det en gryende tenåringsforelskelse, kom det jammen en mann med kamera hoppende ut fra buskene hjemme hos den stakkars gutten også. Venner ble ringt ned i forsøket på å lure informasjon ut av dem. De ble tilbudt penger og gratis ferier for å si bare bitte litt. Dette dreide seg for det meste om den kulørte pressen, men det skal sies at også VG hadde sin periode med metoder jeg håper de ikke er stolte av i dag. Konsekvensen ble at jeg forholdt meg til pressen som man
– 9–
gjør til en utilregnelig person som gjorde livet utrygt. Den ene uken kunne jeg bli omtalt på en god måte – den neste tråkket de langt over privatlivets grenser, eller var direkte ufine mot meg. Og nå skulle jeg plutselig begynne å skrive i avisen selv?» Det er kanskje ikke rart Märtha var skeptisk – eller rettere sagt var veldig skeptisk – til å skrive i VG hver helg. Hva skulle det være godt for å få massiv kritikk hver uke? Alt hun hadde opplevd før, tilsa at dette kom til å bli en ubehagelig opplevelse. Hvorfor skulle det være annerledes nå? Kanskje er dette noe mange kan kjenne seg igjen i: Dårlige erfaringer fra tidligere gjør at man velger ikke å benytte de mulighetene man får til å snakke. Ofte er det slik at frykten for hva man tror blir konsekvensene av en gitt handling, gjør at man aldri tar steget. Så umiddelbart virket ideen om å skrive avisartikler dødfødt – til det var frykten i Märtha for stor. Heldigvis hadde Elisabeth et annet utgangspunkt. Hadde hun ikke hatt det, ville nok tekstene i boken du nå sitter med i hendene, aldri blitt til: «Jeg er vokst opp helt utenfor pressens blitsregn, i en helt vanlig kjernefamilie i et lite tettsted utenfor Oslo. Jeg tok skipsmekaniker utdanning som sekstenåring for å bli sjøkaptein som min bestefar, min store helt. Det ble riktignok aldri noen sjømannskarriere, og inntil jeg fikk barn, hadde jeg forskjellige jobber. Da barna kom, ble jeg hjemmeværende. Første gang jeg traff Märtha, var jeg en hjemme værende firebarnsmamma som ikke hadde andre ambisjoner enn å fortsette å være nettopp det, samtidig som jeg ønsket å utvikle meg spirituelt. Nå ble det jo ikke helt slik, som du vet. Kanskje var jeg blåøyd og blond, men det er morsomt å tenke på i dag at det med pres sen var noe jeg ikke ofret en tanke mens vi forberedte vårt første felles prosjekt: selvutviklingskolen Astarte Education, nå Soulspring.» Ingen av oss to tenkte faktisk på å snakke med noen om kon sekvensene av prosjektet vårt i offentligheten før vi satte i gang. Kanskje var det like bra – det er ikke lett å se for seg hva slags råd vi – 10 –
ville fått. Tenk deg ansiktet til den medierådgiveren som hadde blitt spurt: «Du, tror du det er en god idé at den norske prinsessen starter en spirituell selvutviklingsskole hvor en av grunnsteinene er å være i kommunikasjon med engler?» Så vi lagde en nettside nærmest i skjul og la den ut. Så ble det stil le. Og så fortsatte det å være stille. Vi begynte å lure: Hmmm, hvordan skal folk finne fram til oss? Hva skal vi gjøre for å markedsføre oss? Mens vi lurte på det, dro Elisabeth på ferie, på øyhopping i Hellas med familien: «Plutselig smalt det i mediene, gitt. Noen i pressen hadde funnet fram til den til da ukjente nettsiden, og med ett var vi på alle forsider og i alle kanaler. Mange – veldig mange – hadde en mening om hva vi skulle starte opp. I agurktiden sommeren 2007 haglet det med min dre smigrende karakteristikker av oss i mediene. Særlig Märtha fikk gjennomgå – hun var kvakksalver, yppersteprestinne og lignende. Hankøsundet ble igjen fylt med fotografer med lange linser. Jeg skal
D ‘Mamma, ingen skal fortelle deg hva du skal tro på og hvordan du lever livet ditt. Dette klarer vi superfint, alle sammen’. E innrømme at det var ganske befriende å være langt unna Norge på den tiden. Selv om VG og Dagbladet selges overalt og det hendte jeg måtte styre barna unna de norske avisene når de skulle kjøpe is, ble de forskånet for de verste forsidene på det tidspunktet. Men jeg kan love at de fikk det med seg da vi til slutt kom hjem. Presset fra journalistene økte. De ringte meg privat til alle døgnets – 11 –
tider og stilte spørsmål – jeg fikk meg raskt hemmelig nummer, kan du si. Til slutt måtte jeg ta en samtale med barna mine. Hvordan opp levde de dette mediestyret? Var det en belastning for dem? Og var det greit for dem at jeg fortsatte med det jeg holdt på med? Min eldste sønn så på meg og sa: ‘Mamma, ingen skal fortelle deg hva du skal tro på og hvordan du lever livet ditt. Dette klarer vi superfint, alle sammen. Du må fortsette med det du gjør.’ Det var godt å vite at jeg hadde deres støtte, og at de var trygge nok i seg selv til å forstå forskjellen på det som står i mediene, og det som er sant. Likevel er jeg glad jeg var godt voksen og trygg på hvem jeg selv var da jeg plutselig ble en offentlig
D Skal man ta støyten ved å stå fram, bli synlig og si hvem man er? Eller skal man søke tilflukt i tausheten og usynligheten, og la de andre føre ordet? E person. For min del er medieoppmerksomheten verken noe jeg har oppsøkt, eller noe som har blitt tvunget på meg utenfra. I stedet har det kommet som en konsekvens av valgene jeg selv har tatt i livet. Det har gjort mediestøyen lettere å takle, den har liksom forblitt på utsi den, ikke styrt tilværelsen min. Og jeg har aldri angret på de tingene jeg har gjort som har vakt medienes interesse.» Med dette som bakgrunn reagerte Elisabeth annerledes på tan ken om en avisspalte enn makkeren sin: «Da Märtha ringte meg og svært motvillig fortalte at vi hadde fått tilbud om å skrive i VG Helg, ble jeg kjempeglad! Jeg syntes dette var en fantastisk mulighet til å formidle det vi sto for, med egne ord. I stedet for å få uttalelsene våre – 12 –
tatt ut av kontekst og forvrengt i mediene, kunne vi nå snakke direkte til publikum uten journalistene som filter. I tillegg opplevde jeg at muligheten vi hadde fått, signaliserte at det var en bevegelse i sam funnet rundt de spørsmålene som opptok oss, at det var i ferd med å skje en endring. Dette måtte vi si ja til, sa jeg. Dette var vår mulighet. Vår mulighet til å ta ordet selv.»
S De færreste trenger å bekymre seg for hva pressen sier om dem. Men alle vet hva det vil si når noen andre tar ordet på dine vegne, ikke sant? Bekymringene og mulighetene vi kjente mens vi vurderte om vi ville bli avisskribenter, var kanskje spesielle for oss og vår egen historie. Men dilemmaet vi sto overfor, ligner på noe veldig mange bør kunne kjenne igjen: Skal man ta støyten ved å stå fram, bli synlig og si hvem man er? Eller skal man søke tilflukt i tausheten og usynligheten, og la de andre føre ordet? Kommunikasjon er vanskelig. Både å si fra – men også det å bli forstått riktig når du først gjør det. Ofte er vår oppfattelsesevne farget av tidligere erfaringer, og da blir det lett å misforstå hverandre. Vår egen historie og etablerte oppfatninger står i veien for det som faktisk sies. De fleste har opplevd hvor tøft det er å bli utsatt for dette selv. Det er utrolig slitsomt å bli misforstått og bedømt på grunnlag av noe man selv føler man verken har sagt eller gjort. Kanskje du har vokst opp med noen eller har mennesker rundt deg som forsøker å definere hvem du er, uten at du selv får sagt hva du mener. Det kan være gan ske irriterende. Jo mer de påpeker hvem du er og hvordan du bør bete deg, og ikke minst hva du egentlig mener om ulike saker – gjerne litt misforstått i forhold til hva du tenker selv – jo mer vokser aggresjonen hos deg. Likevel er de fleste av oss redde for å si fra. Enten fordi vi
– 13 –
bekymrer oss for reaksjonene som da kommer i retur, eller fordi vi får dårlig samvittighet for å såre andre ved å si det som er sant for oss. Men når vi over tid lar oss bli definert av andre, da skjer det ofte noe med oss. Vi kan føle oss mindre verdt, og over tid kan det påvirke hele selvfølelsen vår. Vi har vel alle en eller annen gang i livet opplevd å bli snakket om i tredjeperson når vi selv er til stede. Eller vi kan huske hvordan det var da vi var små og det ble snakket om oss over hodene våre. Husker du den følelsen? Minner den deg om noe i ditt eget liv i dag? I så fall bør du ta det tegnet alvorlig. Den som tier, samtykker, er det noe som heter. Dessverre er det noe sant i det ordtaket. Så lenge du selv ikke sier fra om det som ligger deg på hjertet, og viser deg som du er, godkjenner du på et vis det andre måtte si eller mene om deg. Det kan høres urettferdig ut, men det er sant. Om du hele tiden tier, støtter du på et vis tanken om at andres meninger er viktigere enn dine egne. Og på den måten svikter du deg
D Lær deg å lytte til din egen stemme. Ikke la deg forme av støyen som omgir deg, men ta ordet selv og bli hørt i livet ditt. Tross frykten og presset utenfra, og vær tro mot deg selv. E selv. Husk da at det å ta ordet i ditt eget liv vil utgjøre en forskjell for deg. Ved å tie gir vi bort kraften vår. Det er andre som tar styringen over våre meninger og vårt liv. Men når vi synes og høres, tar vi både styringen, ansvaret og kraften tilbake. Når du sier fra på den måten, kan du ikke lenger skylde på andre for at du er der du er. Ved å ta ordet
– 14 –
tilbake blir du også tydeligere, og kan møte utfordringene dine på helt annet vis. Først når du sier fra, kan du være tro mot deg selv. Og ja, alt dette kan være skummelt. Men husk hvordan du kanskje selv respekterer de menneskene som sier fra og blir hørt. Ved at du blir tydeligere, blir det også lettere for andre å forholde seg til deg og dine grenser. Kanskje ingen har visst hva som egentlig bodde i deg fordi du selv ikke har vist det til omverdenen. Kanskje du ikke har vist det til deg selv engang. Det skjer noe med selvrespekten når du snakker ut fra din egen indre stemme. Det er faktisk ingen andre som vet hvem du dypest sett er. Men om du ikke er kjent med deg selv, kan ingen andre oppdage deg heller. På skolen vår har vi en regel: «Snakk for deg sjæl.» Det er nem lig mange mennesker som har mye lettere for å snakke om og definere andre enn å sette ord på sitt eget liv. De påberoper seg å vite både det ene og det andre om menneskene rundt seg, men samtidig har de virkelig ikke peiling på hvem de selv er. Med regelen vår ønsker vi å vise at fel lesskapet vi vil bygge, ikke aksepterer denne måten å være på. Men også at man må bryte med denne væremåten om man ønsker å vokse selv. Så hva med å begynne i dag? Slutt å definere andre, la din stemme bli hørt i stedet.
S Noen ganger settes denne prosessen i gang ved at du tar et bevisst valg. Andre ganger kan livet by på noe uventet som gjør at du tar steget. Slik skjedde det for oss to med artiklene vi deler med deg i denne boken. Historien bak boken og tekstene her illustrerer sånn sett noen av de tingene vi er aller mest opptatt av: Grip mulighetene for forandring når de er der. Ikke la deg styre av dine egne bekymringer eller dårlige erfaringer når du står overfor vanskelige valg. Våg å tro på at du virke lig kan lykkes med det du setter deg fore. Samtidig er dette noe av det – 15 –
nærmeste vi kommer et felles tema for tekstene du vil finne i denne boken: Lær deg å lytte til din egen stemme. Ikke la deg forme av støyen som omgir deg, men ta ordet selv og bli hørt i livet ditt. Tross frykten og presset utenfra, og vær tro mot deg selv. Det har vært en spennende reise å skrive disse tekstene. Vi skal ikke legge skjul på at det å gå fra å bli skrevet om til faktisk selv å skrive har vært utfordrende – ja til tider nervepirrende og skummelt. Likevel åpnet det opp for nye erfaringer som vi begge har vokst på. Det å finne fram til våre egne ord og å la dem bli hørt uten omskriving og fordreininger har vært befriende. Samtidig har vi vært glade for all den positive responsen vi har fått. Oppstyret vi gruet oss til, kom aldri. I stedet har vi blitt møtt med nysgjerrighet, interesse og enga sjement fra lesere over hele landet. Disse artiklene er som en reise i livene våre gjennom et knapt år. De handler alle på forskjellig vis om situasjoner vi har opplevd, per soner som har inspirert oss, og prosesser vi selv har vært gjennom. Noen av artiklene er forbundet med merkedager i løpet av året, men de fleste andre har et tematisk utgangspunkt. Derfor har vi valgt ikke å gjengi tekstene i den rekkefølgen de ble skrevet i, men i stedet organi sere dem tematisk i forskjellige kapitler. Slik blir det forhåpentligvis lettere å legge merke til hvordan tekstene snakker med hverandre, og hvilke større emner og anliggender de har felles. Gjennom tiden vår som avisspaltister fikk vi ingen føringer fra redaktør Jane Throndsen og VG Helg om temaer vi skulle skrive om. De var åpne og mottagelige for tekstene, selv om det skal sies at vår glitrende redigerer Marte Spurkland enkelte ganger meldte tilbake: «Jeg aner ikke hva dere snakker om her!» Da var det på tide å skrive om. Slik lærte vi oss blant annet at det som er selvsagt og innforstått for oss, ikke nødvendigvis er like innlysende for andre. Det å forsøke å forklare hva vi egentlig mener, i et språk som er tilgjengelig for flest
– 16 –
mulig, har vært en av de mest spennende og utfordrende sidene ved arbeidet med disse tekstene. Vi håper vi har lyktes med det! Men hva har vi nå lært av denne prosessen? Märtha har gått fra frykt til inspirert glede: «Jeg var livredd første gang jeg skulle inn i VG-huset. Livredd for kritikken jeg trodde jeg ville møte der ute for hva jeg skrev. Jeg orket egentlig ikke alt maset og jaget jeg så for meg
D Jeg oppdaget ting i hverdagen som jeg ikke ellers hadde lagt merke til. Det var som om jeg så livet mitt med nye øyne, fordi jeg var på jakt etter noe å skrive om. E ville komme. Vi leverte artiklene to uker før de kom på trykk, og gikk straks videre til den neste, så det var deilig å vite at vi på et vis allerede var videre og i gang med noe nytt hvis piskeslagene skulle komme. Men etter hvert opplevde jeg også at jeg ble mer og mer engasjert. Jeg oppdaget ting i hverdagen som jeg ikke ellers hadde lagt merke til. Det var som om jeg så livet mitt med nye øyne, fordi jeg var på jakt etter noe å skrive om. I tillegg har noe nytt våknet i meg i denne perioden. Jeg har skjønt at kampen for kvinners rettigheter er like viktig i dag som den var tidligere. Og at det er viktig for meg å være en stemme for kvinner som vil noe nytt og er litt utradisjonelle. Det var stort å kunne få lov til å uttrykke meg om ting som inspirerte meg og gjorde meg glad, som for eksempel Bit Vejles saks eller Arianna Huffingtons tanker om The Third Metric. Det å få et sted å formulere meningene og engasjementet mitt, gjorde også meningene klarere og sterkere.»
– 17 –
Elisabeth er opptatt av hvordan hun i løpet skriveperioden gikk fra å være preget av frykten for ikke å mestre til å få tillit til at det du behø ver, kommer til deg når det skal: «Det var både uvant og skremmende: Vi skulle levere en artikkel hver uke i tillegg til alt annet vi gjorde. Vi hadde i utgangspunktet en plan om hva vi ønsket å skrive om. Men så hendte det stadig at når jeg begynte å skrive, kom det ingen inspira sjon. Det hjalp ikke at jeg i begynnelsen kjente på stresset ved å være bundet til en deadline. Men etter hvert oppdaget jeg at når jeg ga slipp på kontrollen, frykten – og planene – og i stedet gikk inn i et felt av tillit, så kom det stoffet som jeg trengte til meg. Jeg kunne legge meg om kvelden og ikke ane hva jeg skulle skrive om dagen etterpå – men likevel med en intensjon om at det ville komme til meg. Når jeg våknet neste morgen, skrev artikkelen seg nesten selv. I denne tiden har det også blitt enda tydeligere for meg hvor tett vi mennesker er forbundet med hverandre. Det har vært overraskende – men samtidig en stor opplevelse – at helt vanlige hverdagshistorier fra mitt eget liv har kunnet berøre så mange andre mennesker.»
S Det kan være vanskelig å dele. På Facebook og i andre sosiale medier har vi de siste årene begynt å dele livet vårt, både ferie og hverdag. Men ofte er det glansbildet du deler med andre. Er glansbildet sann heten? Det kan være at du er midt oppe i noe som er viktig for deg – men fordi du ikke har kommet deg gjennom det, sier du det ikke til noen. Du opplever kanskje noe som er vondt og vanskelig, men du er redd for å bry andre med dine erfaringer – eller du kjenner på skammen ved å vise fram det som er sårbart eller svakt. Eller kanskje er du ganske enkelt, som Elisabeth, litt privat og hemmelighetsfull i utgangspunktet? Det kan være mange grunner til at du ikke deler det som virkelig betyr noe for deg, med andre. – 18 –
Vi ser likevel på kursene våre at det skjer noe med de andre i rommet når noen deler noe som er sant for dem. Mange kjenner seg igjen og kan ta et eget steg videre, fordi noe i dem ble satt ord på. Vi har også som en regel at når noen deler noe viktig, er det ikke lov å komme med egne kommentarer eller gode råd. Her skal folk få lov å til å dele sine innsikter helt fritt, uten å bli satt på plass eller korrigert av andres
D Din stemme trengs i verden. Når du holder den tilbake, er det som om en farge blir borte. E reaksjoner. Da kan de som snakker, i stedet oppleve at svaret kommer av seg selv. Eller de opplever at det blir litt lettere å bære det de har i seg, når de har sagt det høyt. Vi kan ikke fått sagt høyt nok hvor viktig vi tror det er å dele er faringer, tanker og drømmer med hverandre. Alle – og da mener vi absolutt alle, både du og jeg – har noe som er av verdi for andre. Glem aldri det: Din historie og ditt liv er verdifullt. Din stemme trengs i verden. Når du holder den tilbake, er det som om en farge blir borte. Likevel er vi alle forskjellige – noen deler mye, andre er mer introverte og holder mer igjen. Vi ber deg ikke om å bli annerledes enn du er – vi vil bare oppmuntre deg til å bli bevisst på deg selv og hva du deler med din omverden. Husk at om du deler det som er sant for deg, er det lettere for menneskene rundt å se deg. Vi speiler oss i andre for å lære noe om oss selv. Så om du føler at andre overser deg, se deg selv i speilet og spør: Ser jeg meg selv, og lar jeg andre se hvem jeg virkelig er?
– 19 –
Ved å dele våre historier får vi alle tak i nye sider av oss selv. Bruk din stemme, det er kun du som kan bruke akkurat den. Om du ikke tør si alt på en gang, forsøk å ta et steg av gangen. Våg å utfordre deg selv. Du vet aldri om det kanskje er akkurat din stemme som ender med å utgjøre den store forskjellen for en annen. Vi er stolte og glade for at disse tekstene skal leve videre i bokform. Vi er takknemlige for at de ikke lenger bare er avistekster som leses i forbifarten, men historier og tanker som du kan dvele ved. Vi håper at tekstene her kan ha flere lag, slik at du kan komme i kontakt med nye ting i deg hver gang du nærmer deg tekstene, og at du kan omsette det du finner i tekstene, til forandring i ditt liv. For til syvende og sist er det ikke vi to som skriver, eller hva som skjer i vårt liv, som er spen nende eller interessant. Det eneste viktige er hva som skjer i ditt liv, og om du klarer å være med på din egen reise fullt og helt. Som Sheryl Sandberg sier i boken sin, Lean in: Du kan sitte på gjerdet og vente på at noen inviterer deg inn i samtalen, eller du kan melde deg på. Len deg fram og ta plass som den du er. Valget er ditt. Men husk at verden behøver akkurat deg.
– 20 –
– 21 –
Stemmen eller støyen Copyright © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2014 omslagsfoto: tar a/Johs. Bøe illustr asjoner: Hildegunn Solbø design: Johanne Hjorthol boken er satt med: Filosofia papir: 120 g Salzer EOS 1.2 Bluewhite trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia isbn 978-82-7547-772-7 materialet er vernet etter åndsverkloven. uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillat når det er hjemlet i lov eller avtale med kopinor
Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no