Jødiske fortellinger - Eva Scheer by Forlaget Press

jĂ¸diske fortellinger

eva scheer

Jødiske fortellinger fra shtetl til grünerløkka

‫באבע‬ ָ bobbe

bestemor

Prolog fra Posene på gjerdestolpen Det var en gang en bestemor som bodde i et lite hus. Det høres ut som et eventyr, men av og til er eventyr sanne. Huset passet godt til henne, for det var et ordentlig bestemorshus, en gammel trebygning på to etasjer med skrøpelig trapp og en lang svalgang med tre dører. Den nederste var bestemorens. En liten gang, som ikke var stort mer enn et vindfang, førte til et stort kjøkken, innenfor var det et «kammers», som ble brukt til soverom, og en stue med mange blomster. Stort mer enn blomstene husker jeg ikke av finstuen, men kjøkkenet husker jeg hver krok av. På den ene veggen var det fullt av skinnende blankt kobber. Beste moren pusset det hver uke og hengte en gammel gardin over, så det skulle holde seg fint til sabbaten. Under vinduet stod en langbenk som kunne gjøres om til seng, og i en av krokene hadde det vært peis. Nå stod det en jernovn der med ringer som måtte løftes av når en lagde mat. Det var ikke så lettvint som en elektrisk ovn, men ga koselig varme – og ekstra strev med å holde kjelene rene. Bordet, kommoden med familiebildene, kjøkken benken med tallerkenrekken over, det hvitskurte gulvet, jeg husker alt sammen. En kunne se ned på gårdsplassen gjennom kjøkkenvinduet. Det hadde vært stall der før, og jeg innbiller meg at jeg kan huske hestene. prolog fra posene på gjerdestolpen | 7

Høns må jeg i hvert fall ha sett i gården, for det står klart for meg. Vegg i vegg med stallen lå de andre uthusene, blant dem var doen. WC og bad var uoppnåelig luksus for de fleste bestemødre på den tiden. Eventyrbestemoren hadde alltid noe godt å gi barnebarna når de kom, det var kaker i store, malte blikkbokser, sukkertøy i boller med

I en lukket hånd kommer det aldri noe inn. lokk og noen søte, klisne ingefærkaker som var knyttet og kokt mørke brune i sirup. Men det aller, aller beste av alt sammen var eventyrene hun fortalte, om dyr og nisser, om prinser og prinsesser. Morsomst var det når hun fortalte sagn fra gamle dager. Barnebarna, som det var mange av, likte å gå på besøk til den gamle bestemoren. Det var litt spennende å gå dit også, nesten farlig, for i leiligheten ved siden av bodde en gammel dame som slett ikke var så snill; henne var de redde for, alle sammen. Jeg tror til og med at bestemoren var litt redd henne, hun som ikke pleide å være redd for noe. Hun ble tidlig enke og nødt til å klare seg selv. Brød og kaker ble aldri kjøpt i butikken, slikt baker en eventyr bestemor selv. Halvfabrikata fantes ikke på den tiden, og om det hadde 8 | prolog fra posene på gjerdestolpen

vært noe slikt, ville hun ikke brukt det. Hun laget til og med lokshen selv, og jeg husker de svære leivene som lå til tørk på nyvaskede lakener. Men det er ikke bare som dyktig husmor at bestemoren i eventyr huset blir husket, hun var klok og hadde stor livserfaring. Mange var det i årenes løp som gikk styrket fra henne når de trengte trøst. En av bestemorens leveregler var: «l en lukket hånd kommer det aldri noe inn», og hun var alltid villig til å dele det lille hun hadde med andre som hadde mindre. Men like vakkert som minnet er om eventyrbestemorens liv, like trist er minnet om hvordan hun ble borte. Hun forsvant sammen med seks millioner andre uskyldige. Hun ble ikke funnet verdig til å få leve i Hitlers stortyske rike. … og med bestemoren døde også bestemorshuset.

‫שדכן‬ shadchen

ekteskapsformidler

Nosen langfinger – Nei, barn, jeg har ikke tid til å fortelle historier nå, sa bestemor en dag ungeflokken maste på henne. – Bestefar kommer snart hjem, og da må jeg ha maten ferdig. – Bare én historie, bobbe, ba Feige. Bobbe betyr bestemor på jiddish. – Vær så snill, bestemor! – En eneste liten historie, Ajo, tigget minstemann. Han kalte bestemor for Ajo fordi hun pleide å synge «Ajo, ajo istraki» når hun skulle lulle noen av dem i søvn. Ingen visste hva ordene betydde – ikke om det var ordentlige ord eller noe hun bare hadde funnet på, heller. De hadde gjettet på russisk, litau isk eller noe hun hadde hørt i Argentina, men fikk aldri vite hva det var. Noen av barnebarna satte den lille sullen i forbindelse med rus siske stepper, andre med barndomshjemmet hennes i Samelan eller indianerne på pampasen. Det lå eventyr i låten. Mer enn de to ordene hadde ingen hørt. – Ja vel, da. Bestemor ga seg og begynte å fortelle mens hun skrelte poteter og gjorde i stand middagen. – Hjemme i Samelan var det et pent hus i nærheten av torget. Der bodde Jotke og Nosen Ganef. De levde stille og rolig mellom hver gang Nosen kom opp i noe bråk. Og det var ofte. Det var ikke for ingenting nosen langfinger | 11

han hadde fått tilnavnet Ganef, som betyr tyv. Det er ikke bra når en ikke vet forskjell på mitt og ditt og har lange fingre. Det begynte alltid å klø så underlig i hendene til Nosen når han så en sjanse til å nappe til seg noe. Folk likte ikke de lange fingrene hans. Det hendte han ble tatt på fersk gjerning, som på det store markedet i Lepai. Han likte ikke å tenke på det bråket det ble da. Nosen kunne klart seg bra som kremmer, hvis det ikke var for den ulykksalige trangen han hadde til å ta alt han så. En dag kom Jotke ut til ham der han satt på krakken utenfor huset. Hun hadde tatt på seg den stramme, litt redde minen som fortalte at hun hadde noe på hjertet. – Nå, sa Nosen og så på henne. – Er det noe galt? Verper ikke hønene, eller har grøten svidd seg? Han var i godhjørnet i dag og kunne skjemte. – Hønene verper, og grøten er ikke svidd, svarte Jotke. – Det er noe viktig jeg vil snakke om. – Nå? sa Nosen skremt. Det måtte være noe alvorlig på ferde når hun tok seg så god tid utenfor kjøkkenet. – Hva er det for noe? spurte han lavt. – Det er datteren vår, begynte hun. – Blume-Feige? Hva er det med henne? avbrøt Nosen forskrekket. – Er hun syk? Du må hente doktoren med en gang! Send bud etter apotekeren. Be Rebbe komme. Du må gjøre noe fort, Jotke. Nosen reiste seg og gikk mot kona. – Ta det med ro, gispet Jotke. – Ingenting er galt. Alt er bare bra. – Men hva er det, da? spurte Nosen rådvill. – Snakk, kone, la meg få høre hva det er med Blume-Feige! – Sett deg ned, Nosen, og ta det med ro, ba Jotke. – Jeg ville bare spørre om du ikke synes det er på tide at Blume-Feige gifter seg? – Å, sa Nosen lettet. – Er det bare det? Bare det! gjentok han. – Sier du bare om å gifte bort vår egen datter? skrek han opp. 12 | nosen langfinger

– Nosen, Nosen, beroliget Jotke ham. – Jeg spør deg jo bare om du ikke synes at det er på tide å tenke på å finne en mann til henne? – Jo, kjære kone, svarte Nosen. – Du kan ha rett i det. Men det må være en from og ærlig mann, et meget bedre menneske enn jeg. – Nosen, gråt Jotke, – du har alltid vært en god ektemann for meg. Jeg blir lykkelig hvis Blume-Feige får en mann som deg. – Jotke, skrek Nosen opp. – Tror du virkelig at jeg vil la min datter gifte seg med en ganef, en tyv? Det får hun ikke lov til, ikke så lenge jeg lever. Da er det bedre at hun aldri blir gift! – Måtte Gud forby, mumlet Jotke og tuslet inn på kjøkkenet. Jotke og Nosen snakket fram og tilbake om hvilken brudgom de skulle velge til datteren. Hver gang en av dem foreslo en av landsbyens ungkarer, hadde den andre noe å innvende. En var for lat, en annen var ikke from nok, eller for liten, for tykk, hadde for stor nese. Ingen var god nok til Blume-Feige. Hver eneste dag når Nosen kom hjem fra runden sin med kremmerskreppen, hadde Jotke tenkt ut en ny mann til datteren. Og hver morgen når de drakk te sammen, hadde Nosen funnet en svigersønn i løpet av natten. Verken Jotke eller Nosen tenkte på noe annet enn å få giftet bort Blume-Feige. I tankene hadde de for lengst sett henne stå under baldakinen og hørt velsignelsen over ekteskapet. En natt våknet Jotke og Nosen samtidig og sa i munnen på hverandre: – Hirshe-Dovid! Hirshe-Dovid, naturligvis måtte det bli Hirshe-Dovid! De frydet seg. Det sang rundt dem. Hirshe-Dovid! At de ikke hadde tenkt på ham før. Apotekersønnen som nettopp hadde kommet hjem fra Vilna, hvor han hadde studert Skriftene. Hirshe-Dovid, den vakre gutten med de nosen langfinger | 13

lange øre-krøllene og det beskjedne smilet. Ingen gikk så fort og sleivete som han, ingen holdt øynene så fast mot bakken når det kom en kvinne mot ham. Ingen hadde et så forfinet, blekt ansikt, ingen ba sine bønner i synagogen med mer velklingende stemme. Hirshe-Dovid! Jotke og Nosen Ganef jublet av fryd. I morgen den dag skulle Nosen gå til Arje og snakke med ham, han var den beste ekteskapsmegleren i Samelan. Neste dag tok Nosen seg fri fra arbeidet, vasket seg ekstra godt, stusset skjegget og børstet den svarte hatten. Han tok på seg helligdagskaftanen og gikk til Arje. Kona til Arje fulgte ham inn i stuen og passet på å ta med seg en snusdåse av sølv som lå på bordet, da hun gikk ut. Likesom åndsfraværende flyttet Arje vekk sølvbegeret de brukte til sabbaten. – Nå? spurte Arje. – Hva bringer deg hit? – Det er Blume-Feige, sa Nosen. – Jeg liker å gå rett på sak. Det er på tide at jentungen gifter seg og får seg et eget hjem, og du får være megler. – Og hvem er så den utvalgte? spurte Arje. – Den eneste det kan være snakk om, er Hirshe-Dovid, svarte Nosen bestemt. – Hirshe-Dovid? Apotekersønnen? Arje sperret øynene opp i forbauselse. – Du sikter høyt, Nosen Ganef. – Bare det beste er godt nok for vår Blume-Feige, svarte Nosen. Han hørte godt at Arje brukte oppnavnet hans, men bet det i seg. – Jeg betaler godt, sa han. – Men det er ikke sånn det foregår i fine familier, forklarte Arje forsiktig. Nosen var kjent for å være hissig, det var best å passe seg. – Jeg er ikke noen fattiglus, sa Nosen. – Du skal få rundelig betalt, mer enn du pleier. – Penger er ikke alt, svarte Arje kort. De ble sittende og diskutere. Nosen snakket om penger, Arje 14 | nosen langfinger

sa forsiktig noe om familie, forbindelser, det er så mye som teller i et ekteskap. Men da ble Nosen sint. Om noen visste hvor langt en kunne komme med penger, så var det han! Hvor hadde han vært i dag hvis han ikke hadde slitt og strevet hele sitt liv. – Hardt slit og ærlige penger, begynte han, men så sa han ikke mer. Ærlige penger, tenkte han. Folk var nå så nøye på det. Han fisket en papirbit opp av lommen og skrev navnet sitt på den før han la lappen foran Arje og dekket navnet med gullrubler. – Hva er det du holder på med? spurte Arje nysgjerrig. – Jeg skal lære deg noe du ikke vet, svarte Nosen. – Det står i Talmud at: «Kunnskap er viktigere enn gjerning, hvis den fører til gjerning.» – Jeg kjenner min Talmud, sa Arje kort. – Og jeg kan svare deg med: «Noen lærde er som esler, de bare bærer en mengde bøker.» – «En dåre sier det han vet, men en klok mann vet hva han sier,» svarte Nosen. – «Det er ikke studiet som er hovedsak, men gjerningen,» sa Arje. – «Det er de lærdes strid som øker kunnskapen,» svarte Nosen rapt. Men Arje var ikke den som lot seg stanse. – Det står også at: «Enkelte lærde studerer så meget at de ikke får tid til å tenke over hva de leser.» Og hva har så du tenkt å lære meg? spurte han ironisk. – At store penger dekker over mange feil! svarte Nosen. – Ble Blume-Feige og Hirshe-Dovid gift, bestemor? spurte Feige. – Det vet jeg ikke, Feigale, svarte bestemor og lo. – Historien slutter der. … og vi fikk aldri vite om Blume-Feige og Hirshe-Dovid levde lykkelig til sine dagers ende.