Mal 136 x 200 A, sist endret 19. mars 2014
Rosinkongen
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 1
13.03.15 14.28
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 2
13.03.15 14.28
Fredrik Sjรถberg
Rosinkongen Oversatt av Hรฅvard Syvertsen
For l age t Pr ess
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 3
13.03.15 14.28
Rosinkongen Originaltittel: Russinkungen Copyright © Nye Doxa og Fredrik Sjöberg 2009
Utgitt etter avtale med Agentur Literatur Gudrun Hebel
© Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Terese Moe Leiner, Blæst Design AS Sats: Laboremus Oslo AS
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 pt Papir: Ensolux Cream 80 g 2,0
Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978-82-7547-790-1 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig
samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 4
13.03.15 14.28
INNHOLD
[gene
1 Grundigheten 11 2
Jordskjelvet i San Francisco 13
3 Det fortryllede landet 19 4 Eremitten 31 5 Hvitryggspetten på Gotska Sandön 40 6 Beskjeder fra Calliceraklubben 49 7
En session med Charlie Parker 61
8 Sommernattens naturhistorie 72 9 Gutt med flaks 80
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 5
13.03.15 14.28
10 Den tredje øya 87 11 Den underjordiske hagen 99 12 Eikene rundt Gränsö slott 113 13 I den udødelige samlerens navn 127 14 Et mystisk Strindberg-maleri 139 15 Tilfellet Esaias Henschen 149 16 Legends of The Holy Grail 162 17
Fuglekassene i Central Park 175
18 Fluene forlater øya 184
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 6
13.03.15 14.28
Til mamma og pappa
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 7
13.03.15 14.28
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 8
13.03.15 14.28
Det var en lang historie, og som de fleste historier i verden sluttet
den aldri. Det fantes en slutt – det gjør det alltid – men historien fortsatte etter slutten – det gjør den alltid. Jeanette Winterson
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 9
13.03.15 14.28
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 10
13.03.15 14.28
2
Jordskjelvet i San Francisco
I
flammehavet som spredte seg fra kvartal til kvartal etter jordskjelvet i San Francisco 18. april 1906, ble en av Amerikas fineste naturvitenskapelige samlinger ødelagt. Den var tålmodig samlet gjennom mer enn tre tiår av den svenske zoologen Gustaf Eisen (1847–1940), som lenge hadde arbeidet som intendant ved California Academy of Sciences. Alt forsvant, også hans personlige eiendeler. Bibliotek, arkiv, korrespondanse. Alt. Han måtte begynne på nytt, nesten 60 år gammel. Det hadde han riktignok gjort før, flere ganger, men likevel. Jeg har ofte lurt på hvordan han tok det. Gråt han? Jeg tror ikke det. Han var ikke typen til det. Dessuten befant han seg tilfeldigvis på den andre siden av jorden på det tidspunktet ulykken skjedde; nyheten om jordskjelvet og brannene nådde ham en morgen ved Napolibukten via avisene på frokostbordet. Kanskje kom katastrofen som en befrielse. Det kan jeg ikke vite. Bare ane. Allerede mens han levde, var det ganske vanskelig å komme Gustaf Eisen inn på livet. Han gikk sine egne veier, som en katt. Mystisk og vanskelig å få grep om. «Eisen til middag», skriver Strindberg i Ockulta dagboken høsten samme år. «Han fortalte blant annet at i Amerika blir jordskjelv varslet av at det kommer fugler; de er hvite under, 13
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 13
13.03.15 14.28
Rosinkongen
svarte oppå, ligner på lofugler, men arten er ukjent, og de blir kalt for jordskjelvfugler.» Det var den siste gangen Eisen var i Sverige. Han er et av de mest eiendommelige mennesker jeg noensinne har støtt på. Kanskje også et av de mest ensomme. Meitemarkforskningen han drev med første halvdelen av sitt liv, den briljante systematikken, den som til og med Charles Darwin beundret og takket ham personlig for, var ikke noe han ville vende tilbake til. Det var over nå. Samlingen var borte, og med den lysten. Jeg forestiller meg at han reiste seg fra stolen der i Napoli og strakte seg, så seg rundt der han liksom sto og været ut i luften som en gammel bjørn. Han bestemte seg for at han i framtiden ville bruke livet til å studere glassperler. Han var allerede på gli i den retningen. Tanken var at kunnskap om perler, som finnes i alle kulturlag fra de fønikiske og framover, kunne være en god arkeologisk dateringsmetode. I ti år holdt han på. Reiste og reiste, utrettelig; besøkte museer og samlere og malte alle perlene han så. Alle, overalt. Han var en dyktig akvarellmaler. En vakker vårdag, hundre år senere, fant jeg manuskriptet. Glassperler er ikke bare en fryd for øyet, fengslende å samle
på og rent allment interessante; studert på riktig måte er de også av den største interesse for arkeologen som, akkurat som en moderne detektiv, kan forvandle de spredte, gåtefulle lede trådene til historier og sagn, de som fra begynnelsen av kanskje ble tatt for å være fragmenter uten betydning, men som i hend ene på en som kan legge puslespill, kan bringe oss i nær forbindelse med dem hvis historie vi strever med å spore og forstå. 14
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 14
13.03.15 14.28
Jordskjelvet i San Francisco Jeg har også sett akvarellene. De har i mer enn et halvt
århundre ligget fullstendig bortglemt i et arkiv på Östermalm i Stockholm – 40 000 stykker. De nusseligste små bilder som tenkes kan, ordnet i et enestående system, et helt univers i miniatyr. Hvorvidt det er brukbart eller ikke, skal jeg ikke uttale meg om. Verket ble aldri publisert. Krigen kom i veien. Andre ting også. Han begynte på nytt. Hvorfor holder man på? Hva slags lengsel er det som er drivkraften? Til slutt fant Eisen The Holy Grail. Bokstavelig talt. Gralen! Altså det to tusen år gamle sølvbegeret som romantikere til alle tider ikke har funnet, men jaktet på, som en drøm. Men Eisen var en praktiker med kjennerblikk, så han oppdaget selve gralen, som viste seg å komme fra Antiokia i den r omerske provinsen Syria. Den har jeg også sett. En rikt ornamentert sølvkalk som nå har en svært framskutt plassering på The Metropolitan Museum of Art, som ligger på Manhattan, i utkanten av Central Park, tett inntil skogkanten. Boken som Eisen skrev om den gjenstanden, var det lettere å finne en forlegger til. The Great Chalice of Antioch. Den kom ut i 1923. Et praktverk. Det er den største, tyngste og mest dyrebare bok jeg eier. Hvis man setter bein på den, får man et bord. En forkortet utgave i mindre format, som ble gitt ut på 1930-tallet, finnes også i våre dager å få kjøpt i opptrykk, noe som for øvrig også gjelder Gustaf Eisens berømte bok fra 1890 om den californiske rosinkulturen. The Raisin Industry: A practical Treatise on the Raisin Grapes, their History, Culture and Curing. Det vil si, berømt blant kjennere. Denne min landsmanns verker er i dag i all vesentlighet ukjent 15
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 15
13.03.15 14.28
Rosinkongen
utenfor en del subkulturer, trange som sugerør. Botanikere på Gotland, fikenforedlere og meitemarkklassifiserere; maya forskere, gralmystikere, vindyrkere, nasjonalparkhistorikere, glasseksperter, klatrere, teosofer, sylinderseglsamlere, rosinbønder, Strindberg-kjennere og diverse andre fanatikere, inklusive religiøse bibliofiler, og enda noen til. Så vidt jeg vet, er det ingen kontakt dem imellom. Hver og en har sin egen Eisen, som oftest bare i form av et navn i en fotnote med liten skrift som ingen ser, enn si leser. Hvem han var, er det ingen som vet. Så det er åpenbart at jeg først ble skremt – og nedtrykt. Arme menneske. Er det slik det går? The Holy Grail! Trodde han virkelig på det? Ble han gal? Eller var det det han ikke ble? Jeg tok meg for pannen. Men etter hvert forandret følelsen seg til noe som lignet på glede, en viss munterhet som i det minste for meg var forbundet med lange fotturer gjennom et vakkert landskap. Fortrøstning, kanskje, og hvile. Da Gustaf Eisen fylte 93, rapporterte The New York Times fra selskapet i den kjempestore leiligheten i Park Avenue. Folke Bernadotte kunne jammen ses i mylderet, akkurat som forfatterinnen Rosalie Edge, og Eisen blåste ut alle lysene på kaken – med ett blås. Det finnes bilder av både ham og kaken. Jubilanten hevet sitt glass og anmodet om stillhet. Han takket både de tilstedeværende og de fraværende for oppmerksomheten. Til og med den gamle vennen Strindberg greide å få plass i et hjørne, selv om han på dette tidspunktet hadde vært død i over tretti år. Typisk ham, han trenger seg inn overalt. Men Eisen var i strålende humør og passet rett og slett på å kvede noen strofer når Strindberg likevel var tilstede. 16
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 16
13.03.15 14.28
Jordskjelvet i San Francisco Rörd av snillets trolska hand
flög ditt namn från land till land Du blev dramatikens store drott – mens jag i naturens sköte drog min lott. Snart tycks tiden vara inne
att vi mötas få igen. Jordeliv blir då ett minne båd’ för mig och dig, min vän. Kanske skall, ännu en gång, vi båda
söka lösningen till livets gåta
Nei, noe særlig til poet var han kanskje aldri, men det siste
nødrimet må likevel ses som en fulltreffer. «Kanske skall, ännu en gång, vi båda / söka lösningen till livets gåta.» Den strofen kan stå som ingress til så mye her i verden. Jeg fant verset gjengitt i et annet, gulnet utklipp, antakelig fra et eller annen svensk-amerikansk blad som dekket det samme selskapet, og jeg tar vare på det som en relikvie. Et par måneder senere var han borte. Og siden det var Gustaf Eisen, av alle mennesker, som for ettertiden reddet de aller største trærne i verden gjennom opprettelsen av Sequoia National Park i Sierra Nevada, California, så er det der han ligger begravet, ved foten av det majestetiske fjellet Mount Eisen. Så jeg var i gang igjen. En siste reise. Men før den tid, mellom oppbrudd og avreise, sørget jeg for å gjøre en del undersøkelser. Det var ikke lett å vite hvilken 17
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 17
13.03.15 14.28
Rosinkongen
tauende jeg skulle trekke i for å finne ut av det sammensuriet som var livshistorien hans, og kanskje nøste den opp, men til slutt bestemte jeg meg likevel for den enden man pleier å dra i først. Om svaret på gåten virkelig fantes i barndommen, visste jeg naturligvis ikke, men det var der jeg begynte å lete.
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 18
13.03.15 14.28
3
Det fortryllede landet
D
uften av reinfann i full blomst framkalte uventet erindringen om en gatelykt en sommernatt for lenge siden, ved en grusvei som går i en bue gjennom en sovende villaidyll, mellom havet og skogen, i augustmørket. Der har en gutt blitt stående i lyset og følger en sommerfugl under lampen med blikket, den kaster sin flakkende skygge på veien. Han tenker. Det siste han er interessert i, er å fortelle. Han lengter ingen steder og har nesten ingen historie. Han er så dypt nedsunket i tankene at han først ikke legger merke til en grevling som nærmer seg langs steinmuren ved veien. Først da grevlingen er tett inntil, oppdager de hverandre, og de blir begge like forskrekket. Grevlingen bråsnur og løper et stykke unna før den svinger inn i doktor Colfachs jungel av syriner og spirea. Hekken, som den ble kalt. Han ble stående. Alene, helt stille, i midten av lyskjeglen. En tolvåring skal aldri undervurderes. Villig lar jeg meg bli dratt ned, tilbake til utgangspunktet. Jeg fylte tolv år den sommeren, i august 1970, så jeg begynte å komme farlig nær den grensen der fortryllelsen blir brutt. Men ennå en stund var jeg på den sikre siden, fri, ennå ikke målrettet. Antakelig hadde jeg mer til felles med grevlingen og pinnsvinene enn med de av vennene som var bare et par 19
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 19
13.03.15 14.28
Rosinkongen
år eldre. Ennå kunne jeg være for meg selv – ensomhet fantes ikke – og jeg var nede på veien under lykten hver natt, i hvert fall de varme nettene, som en rømling i et eventyr, noen av dem selvfølgelig imaginære, men ikke alle. Eventyret om tyveriet var for eksempel bare altfor viktig. Det var vel derfor jeg hadde glemt det. Eller skal vi si fortrengt. Fortelle det gjorde jeg aldri, ikke til noen. Først nå fløt minnet opp. Det vokste reinfann ved foten av lyktestolpen. Alt man driver med i den alderen, er vel stort sett forberedelser, mer eller mindre skjebnesvangre, men jeg tror likevel ikke det er nødvendig med andre ord for jakten den gang, og drømmene, enn at jeg samlet på sommerfugler. Den forklaringen har dessuten den fordelen at den er sann. Samlingen var det kjæreste jeg eide. En tilbakevendende heltefantasi var at det begynte å brenne i huset der vi bodde, og jeg ble tvunget til å velge, uten betenkningstid og nesten uten klær på kroppen, hva som skulle reddes først. Og svaret var det samme hver gang: sommerfuglene. Slik var det, ikke tvil på det, og det var virkelig stille den natten da jeg la planer for det som skulle skje. Gartnerens datter hadde for lenge siden slukket lyset i gavlrommet oppunder mønet i huset som lå nærmest gatelyset. Det gamle paret bak oleanderhekken hørte man aldri noe til, ikke engang om dagen, og Kalle Kongo, som bodde med sin gamle mor oppe i bakken, hadde ennå ikke innlagt strøm, noe som var litt rart, men på ingen måte uvanlig i utkanten av Västervik den gangen jeg var barn. Huset til Åkerman var ubebodd, men var nå eid av en ingen kjente eller visste noe om. Derfor kalte damene 20
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 20
13.03.15 14.28
Det fortryllede landet
ham Drømmeprinsen, bare fordi huset var så søtt med sin romantiske veranda hvorfra man hadde full oversikt over Kit Colfachs storslåtte villa og halvt igjengrodde tomt nede ved vannet, for øvrig rett ved siden av karosserifabrikken – den som ikke finnes lenger, men som den gangen, på begynnelsen av 1970-tallet, ennå var i full virksomhet. Men ikke om nettene. Da var jernportene låst, alt var stille, og hele fabrikkområdet hvilte i stummende mørke. Å smyge seg inn dit var strengt forbudt, og jeg våget det aldri. Når det gjaldt lampen, var motet mitt en anelse større. Planen var å stjele den. Bakgrunnen for det var enkel og, vil jeg tro, forståelig i sin surrealistiske barnelogikk. •
Plutselig, bare et øyeblikk, syntes jeg at jeg så en sammenheng. Som om Eisens historie var en påminnelse om noe. Jeg hadde
vært på sporet av ham i over et år, i arkiver og bøker, og jeg hadde trengt meg så tett på at jeg av og til fikk følelsen av at det var stikk motsatt, at det var han som jaktet på meg. Uansett var jeg fast besluttet på å følge det flakkende sporet hans. Det moret meg, merkeligere enn det var det ikke. At han ble 93 år, var ikke noe jeg reflekterte over til å begynne med. En aktverdig alder, helt klart, men ikke påfallende høy for en samler og vandringsmann som ham. De blir så gamle. Ernst Jünger, som i 70-årsalderen skrev om dette, ga ikke opp billene før han var 102. Innbitte entomologer betrakter hans tilfelle som normalt. Nei, tallene sa meg ingenting. Det var som å lese i en fugle 21
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 21
13.03.15 14.28
Rosinkongen
bok at vingespennet til ørnene kan komme opp i to og en halv meter. Nøyaktig hva dette innebærer, forstår man ikke før man ser den store fuglen på nært hold, og i tilfellet Eisen var det først da jeg begynte å rote blant brevene, de som fremdeles fantes, at livet han hadde levd, på en måte ble synlig i sin fulle bredde. Avsenderne var som regel ukjente for meg, men enkelte var også mine venner. Charles Darwin hadde skrevet til Gustaf Eisen, om meitemarker. Andre var enda eldre, født på 1700-tallet, og lenge, lenge etterpå, da han satt som en ugle i den svære leiligheten på Manhattan, fikk han et brev om et eiendommelig tre i nordre Uppland – skrevet av Nils Dahlbeck. Nisse! Jeg skvatt til, fortapte meg i tanken på livets lengde og, i heldige tilfeller, grenseløse rikdom. Nisse Dahlbeck er riktignok borte nå, men vi hadde hatt en del med hverandre å gjøre på begynnelsen av 1980-tallet, den gangen jeg lagde et program for Sveriges Television om Fältbiologerna, foreningen som Nisse var med å starte like etter krigen. Vi som er feltbiologer, har alltid kommet godt overens, uavhengig av alder. Vi går rundt med de samme forstørrelsesglassene i lommen. •
Reinfann, så enkelt var det. Duften av nedfallsfrukt og blomst
rende reinfann. Tilbake. Det er som om jeg har gått i ring. Kunsten å kunne gjemme seg i vegetasjonen må i urtiden ha innebåret en stor forskjell, jeg mener evolusjonært, antakelig var den kunnskapen viktigere enn både hurtighet og muskelstyrke. Det er derfor alle barn leker gjemsel og blir trukket mot mørke gjemmesteder der de kan sitte og blinke med lomme 22
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 22
13.03.15 14.28
Det fortryllede landet
lykter med dårlige batterier. Adferden er dypt forankret i menneskets biologi. Akkurat som det å samle. Det var naturligvis ikke noe galt med de sommerfuglene som fløy i solen, om dagen, overhodet ikke, men det var ikke så mange av dem, og derfor hadde det stort sett blitt brakt klarhet over dem i løpet av et par somre, kanskje tre. Riktignok fantes det enda en blåvinge som var vanskelig å kategorisere, en uvanlig perlemorvinge i traktene som var vanskelig å finne, og apollosommerfuglen lurte meg i det lengste, men dette var likevel ikke nok til å stille min sult. De to apollosommerfuglene mine, siden vi er inne på dem, en hann og en hunn merket 11. juli 1971, har jeg, pinlig nok, ikke fanget selv. Jeg kjøpte dem levende av et par kamerater som bodde i den samme veistumpen, et steinkast hjemme fra. De var fanget i et stort glass som luktet sylteagurk. På dette tidspunktet hadde jeg nemlig opprettet et mindre firma. Hele forretningsideen var å betale opptil to kroner stykket for sommerfugler som manglet i samlingen. Alle småunger jeg kjente, ble innrullert i virksomheten, inklusive disse to, sønner av en mann som nøt lokal berømmelse. Han ble kalt Tajmarn av grunner jeg aldri helt forsto, men som visstnok skulle ha noe å gjøre med hans bragder i de olympiske lekene i Berlin i 1936. Der hadde han vunnet i en den gang helt ny gren som ble like fort avskaffet. Grenen gikk ut på å padle fortest mulig i en slags sammenleggbar kano, oppfunnet i Bayern. En gang fikk jeg holde gullmedaljen i hånden. Apollosommerfuglene hadde brødrene kommet over på et sted som heter Åldersbacken, sør for byen, og fangsten ble presentert, jeg husker det veldig godt, på søppelhaugen bak 23
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 23
13.03.15 14.28
Rosinkongen
uthuset hjemme hos oss. Jeg slo til på stående fot. Fire kroner, kontant, for begge, inklusive glasset. Pinlig, som sagt, men den tarvelige kommersialismen er nå en gang for alle et av de lavere nivåene i sivilisasjonen hvis tomhet er vanskelig å få øye på uten først å gjøre seg enkelte egne erfaringer. Nei, dagene var ikke nok. Om nettene, derimot, fløy et nærmest uendelig antall arter rundt. Mange var riktignok små og temmelig fargeløse, men enkelte var store som flaggermus, og andre var forunderlig vakre. Svermere, spinnere, målere. Og slik skjedde det at sommernatten ble min spesialitet. Alt som trengtes, var en god lampe og litt fantasi. Så kunne man sitte der som i et rede av lys og vente i timevis mens man forestilte seg hva som fløy omkring der ute i natten og kanskje, kanskje ville la seg lokke av lyset. Og det skjedde. Forunderlige sommerfugler kom min vei. Problemet var selve lampen. Alt hadde begynt veldig bra sommeren før, altså i 1969. Selv om jeg visste at nattsommerfugler blir mest lokket av lyskilder som sender ut lys på ultrafiolette bølgelengder, hadde jeg den første sommeren overraskende stor suksess med en helt vanlig lampe. Trolig ble den sviktende kvaliteten på lyset kompensert av rå styrke, noe som kom av at jeg brukte en av fotolampene til faren min. En 500-watts, stor som en kjele. Ordentlige entomologer, det visste jeg, hadde avanserte kvikksølvlamper på høyst 175 watt, men slike var både dyre og vanskelige å få tak i, og dermed ikke oppnåelige for meg. Jeg monterte lampen ved siden av et kassert laken hjemme på plenen og pleide å slå på strømmen allerede i skumringen, hvorpå hele hagen ble opplyst, ikke som en teaterscene, 24
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 24
13.03.15 14.28
Det fortryllede landet
mer innenfra. Siden vi bodde oppe i skogen, var hagen omgitt av store eiketrær og furuer, det virket som om de bøyde seg nærmere av nysgjerrighet. Skyggene bak dem var så skarpe og fullkomment svarte at de kunne skjule hva som helst. Av og til forestilte jeg meg hvordan hele herligheten så ut fra rommet; tenkte at lampen min nok kunne ses fra en rakett som gikk i bane rundt jorden, for dette var den sommeren da amerikanerne landsatte to menn på månen gjennom Apolloprogrammet – den gangen det fjerne perspektivet oppe fra himmelen var nytt og uimotståelig. Mye senere har jeg kjent igjen det samme varme rommet av bare lys i det av Strindbergs malerier som heter Underlandet, et av hans beste, malt langt hjemmefra. Uansett, katastrofen kom i form av en regndråpe, bare en eneste, kanskje ikke fra klar himmel, men nesten – som om noen i rommet felte en tåre over gutten der nede med den latterlige håven og de urealistiske forhåpningene. Den store studiolampen eksploderte med et mektig, fyldig poff som antakelig er unikt for en overopphetet 500-watter. Mørket senket seg over hagen, det skjedde veldig fort, og i samme sekund kom det liksom en kastebyge av klirrende iskrystaller, bare at de var av det tynneste glass. Millioner av biter, mikroskopiske. Ja, og etter det kjølnet pappas vilje til å låne ut lamper. De var antakelig ikke så billige heller. Slik havnet jeg under gatelykten. Av en eldre kamerat i Fältbiologerna hadde jeg lært at veier og gater var opplyst av såkalt blandingslys som utstrålte tilstrekkelig med ultrafiolette stråler til at det lokket til seg også svært nøyeregnende sommerfugler. Alt man trengte, het det, 25
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 25
13.03.15 14.28
Rosinkongen
var en lang stige og en stor gryteklut. Å stjele dem på dagtid var ikke å anbefale, og om natten var lampene glovarme. Det var heller ikke noen god idé å la dem sitte der de satt, og stå under, for da nådde man ikke opp. Allerede på forsommeren hadde jeg prøvd. Ikke med stige, den vi hadde, var i korteste laget, jeg hadde forsøkt meg med en egen oppfinnelse. Eller, vel, så helt min egen var den kanskje ikke; jeg hadde sett hvordan det foregikk når mennene fra kommunen skiftet pære i en gatelykt ved hjelp av en lang stang med en trakt festet i enden. Trakten ble tredd over selve pæren. Så var det bare å vri og skru den ut. Det så lekende lett ut. Å få tak i en seks meter lang stang var ikke vanskelig. Dette skjedde før de kommunale renholdsverkenes tid, så det var mange steder i skogen der ett og ett avløpsrør munnet ut og gjødslet grunnen så utsøkt at unge asper skjøt opp som pipe rensere, lange og ikke altfor tunge når man godt og vel hadde fått kvistet dem og fjernet barken. Selve gummituten var en større utfordring, men jeg bestemte meg til slutt for en utbrukt leketøysdings i plast, en traktformet nettingmønstret sak som ble solgt i par. Funksjonen var at de skulle sende avgårde en pingpongball med en avtrekker på håndtaket. Tanken var at en med samme interesse skulle fange ballen med den andre trakten og skyte den tilbake. Det var ikke noe man ble holdende på med lenge. Jeg fôret traktens innside med gummi fra en gammel sykkel slange og festet anordningen med ståltråd og elektrikertape i enden av aspestangen. Perfekt. Snart ville lyspæren være min. Jeg gjemte instrumentet i skogen og ventet på første og beste anledning – som antakelig må ha inntruffet ganske tidlig på sommeren, for jeg husker at nattergalen sang som besatt i 26
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 26
13.03.15 14.28
Det fortryllede landet
hekken idet forbrytelsen ble begått. Eller skulle blitt begått. Alt gikk nå ikke helt etter planen. Det jeg ikke tenkte på, selv om jeg visste det, var at blandingslyspærer er følsomme for støt. Man trengte bare å sparke i stolpen for at de skulle slukne. Riktignok slo de seg på igjen etter en stund, men i dette tilfellet hjalp jo ikke det. I samme øyeblikk som jeg klarte å tre trakten rundt lampen, ble plutselig alt rundt meg mørkere enn det noen gang hadde vært, spesielt siden jeg hadde blitt blendet av å stå og stirre på lyset mens jeg styrte stangen som svaiet ganske mye. Nå ville i hvert fall ingen se meg, tenkte jeg og vred forsiktig mot klokka uten å se hva jeg gjorde. Ingenting skjedde. Jeg tok litt kraftigere i, og da gikk det lettere, altfor lett. Plastdingsen hadde løsnet fra treskaftet, og da lyset etter en stund ble tent igjen, så jeg at den satt igjen der oppe. Syrinlukten begynte å bli blandet med lukten av brent gummi. Jeg gikk hjem. Neste morgen hadde den heldigvis falt av, og lampen viste seg å være forbausende seiglivet. Gummirestene på glasset kokte bort eller brant opp, hvorpå alt vendte tilbake til det normale. Riktignok var jeg nå eier av en usedvanlig lang pinne, og jeg var inne på tanken på å bygge den om til et håvskaft, for på den måten å omgå problemet med de høytflyvende nattsommerfuglene, men jeg lot være. Det ville både sett latterlig ut og blitt pinlig, noe jeg allerede på den tiden var ytterst følsom for. •
Til slutt eier man bare luktene. Kanskje også den klirrende
lyden av flasker når sjåføren lastet tomgods på bryggeribilen, 27
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 27
13.03.15 14.28
Rosinkongen
eller lyden fra glødemotorene til fiskebåtene i Tre Bröders Sund. Alle sånne ting. Nå for tiden stoler jeg bare helt og fullt på minner som aldri ble dokumentert. Ikke fordi fotografier lyver, men fordi de tvert imot umuliggjør de halvløgnene som er alle virkelige minners bedre halvdel. •
Senere samme sommer fylte jeg for øvrig opp kvoten med
pinligheter for lang tid framover. Jeg hadde lest noe interessant i Allhems Fjärilbok av Torben Langer, et praktverk med vakre bilder. Den pleide jeg å låne på folkebiblioteket. Det var spesielt én passasje i boken som appellerte til min fantasi, eller én setning. Den lød: «Det er også velkjent at man kan lokke store mengder med svermere til pærer som utstråler et kraftig, ultrafiolett lys som samleren ikke kan se.» Det hørtes litt kryptisk ut, men jeg syntes likevel ikke det virket helt urimelig. Insekter søkte seg til alle slags halvråtne frukter, det hadde jeg lest i andre bøker, og hva usynlig UV-lys kan gi til den som samler sommerfugler om natten, visste jeg selvfølgelig. Og her hadde vi åpenbart den fullkomne kombinasjonen. Pærer, som på svensk ikke er noe annet enn en frukt, var det jo overalt. Det gjaldt bare å finne den rette sorten. At forklaringen på mysteriet var latterlig og banal, skjønte jeg ikke før det var for sent; at på dansk brukes det samme ordet på pære og glödlampa, og at påstanden bare var en feiloversettelse. Hvordan skulle jeg ha forstått det? Naturen var full av undere. Jeg var forberedt på alt. Lurt var noe man ble av eldre venner, ikke av bøker. Så jeg trodde på det. Kunne 28
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 28
13.03.15 14.28
Det fortryllede landet
lysbiller lage synlig lys, noe som i seg selv var en sensasjon, så kunne vel pærer presse ut av seg litt usynlig? Slik er det nok, tenkte jeg, og selvfølgelig hadde tanken vært lettere å leve med om jeg ikke hadde tatt mot til meg en dag på vei hjem fra skolen tidlig på høsten og marsjert bort til damene som solgte frukt på Fiskartorget. «Har dere pærer som utstråler ultrafiolett lys?» Jeg hadde nøye vurdert forskjellige strategier og til slutt bestemt meg for å bruke ordet «utstråler», akkurat som i boken, men jeg kunne selv høre hvor dumt det hørtes ut, og merket i magen at noe gikk galt. Damen bare glodde på meg inne fra bylten av sjal, filler og ullkofter som skjulte den korte skikkelsen hennes. Det luktet røkt ål, og jeg var knust. Hvilke tanker som rørte seg under skautet hennes, tør jeg ikke gjette på, men på den tiden var nok ikke kunnskapen om ultrafiolette stråler særlig utbredt i salgsbodene på Fiskartorget i Västervik. Hun bare fnøs, ganske kort, før et mer rimelig ønske fra en annen kunde reddet situasjonen og ga meg anledning til å trekke meg tilbake. Jeg er usikker på hvem som oppklarte misforståelsen, men jeg husker en latter, spontan og hjertelig, og hvor pinlig det var, alt sammen, at jeg rødmet og skammet meg og bestemte meg for aldri mer å trekke voksne inn i forsøkene på å fange sommerfugler om nettene. Heretter skulle jeg greie meg selv. Allerede samme kveld var jeg tilbake under gatelyset. Et kjempestort nattfly sirklet omkring lyset nå, rundt og rundt, uten noen gang å komme innen rekkevidde for håven min. Jeg så at det var et blått ordensbånd. Hvor lenge jeg sto slik, vet jeg ikke, men reinfannen blomstret, og lukten fra den 29
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 29
13.03.15 14.28
Rosinkongen
brunsvarte impregneringen i lyktestolpen lü som et slør, en svak dissonans, over alt sammen. Kanskje pügikk forestillingen i en time. Sommerfuglen minnet meg litt om en flaggermus. Det kom en grevling forbi. Ellers var det stille. Det var da jeg tenkte ut planen min.
105238 GRMAT Rosinkongen 150101.indd 30
13.03.15 14.28