Kate Atkinson
Liv etter liv Oversatt av Christian Rugstad
For l age t Pr ess
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 3
27.01.14 10:04
Liv etter liv Originaltittel: Life after life Copyright © 2013 Kate Costello Ltd. Publisert etter avtale med The March Agency Ltd. © Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/15 Papir: Ensolux Cream 70g 1.6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-689-8 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
Deltitlene «A Lovely Day Tomorrow» og «The Land of Begin Again» er begge hentet fra sanger sunget av Vera Lynn.
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 4
27.01.14 10:04
Innhold V is dere som djerv e menn November 1930 15 Snø 11. februar 1910 19 Snø 11. februar 1910 23 Fire årstider f y ller årets m ål 11. februar 1910 29 Mai 1910 35 Juni 1914 38 Snø 11. februar 1910 43 Kr ig Juni 1914 47 Juli 1914 49 Januar 1915 64 Snø 11. februar 1910 75
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 9
27.01.14 10:04
Kr ig 20. januar 1915 79 Våpenstillstand Juni 1918 85 11. november 1918 91 Snø 11. februar 1910 99 Våpenstillstand 12. november 1918 103 Snø 11. februar 1910 113 Våpenstillstand 11. november 1918 117 Snø 11. februar 1910 121 Våpenstillstand 11. november 1918 125 Snø 11. februar 1910 129 Våpenstillstand 11. november 1918 133
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 10
27.01.14 10:04
Fred Februar 1947 139 Snø 11. februar 1910 151 Som en rev i et rev ehi September 1923 157 Desember 1923 181 11. februar 1926 184 Mai 1926 193 August 1926 207 Juni 1932 214 11. februar 1926 248 August 1926 249 «A Lov ely Day Tomorrow» 2. september 1939 257 November 1940 269 «A Lov ely Day Tomorrow» 2. september 1939 297 April 1940 303 November 1940 314 «A Lov ely Day Tomorrow» September 1940 321 November 1940 323 August 1926 326 « The L and of Begin Again» August 1933 335
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 11
27.01.14 10:04
August 1939 349 April 1945 373
En l ang, har d kr ig September 1940 385 Oktober 1940 410 Oktober 1940 418 November 1940 424 Mai 1941 444 November 1943 452 Februar 1947 462 Juni 1967 464 Slut ten på begy nnelsen V is dere som djerv e menn Desember 1930 511 Snø 11. februar 1910 517 Det v idstr akte, solf y lte hø y l andet Mai 1945 521 Snø 11. februar 1910 527 Takk 528
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 12
27.01.14 10:04
[s ta r t de l]
V is dere som djerve menn
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 13
27.01.14 10:04
November 1930
E
n eim av tobakksrøyk og klam, fuktig luft slo mot henne idet hun trådte inn i kafeen. Ute regnet det, og vanndråper sitret fortsatt som den sarteste dugg på pelskåpene til enkelte av damene der inne. Et regiment av kelnere med hvite forklær løp til og fra mellom die Münchner som var ute på byen for å hygge seg med kaffe, kaker og sladder. Han satt ved et bord innerst i lokalet omgitt at det sedvanlige halehenget av disipler og spyttslikkere. Blant dem var det en tungt sminket, platinablond kvinne hun ikke hadde sett før – skuespillerinne etter alle solemerker. Blondinen tente en sigarett og laget en fallisk forestilling ut av det hele. Alle visste at han helst holdt seg med blyge og ufordervede kvinner, fortrinnsvis bayerske. Alle disse forklekjolene og knestrømpene, Gud hjelpe oss. Bordet var overfylt. Bienenstich, Gugelhupf, Käsekuchen. Han spiste et stykke Kirschtorte. Han var en kakemons. Ikke rart han var så blekfet. Hun var forundret over at han ikke hadde pådratt seg sukkersyke. Den myke, frastøtende kroppen (kakedeig, det var det hun så for seg) under klærne, aldri fremvist til offentlig beskuelse. Ikke en mandig mann. Han smilte da han fikk øye på henne, og reiste seg halvt fra stolen. «Guten Tag, gnädiges Fräulein,» sa han og pekte på stolen ved siden av seg. Spyttslikkeren som satt i den, spratt opp og fortrakk. «Unsere Englische Freundin,» sa han til blondinen, som blåste sigarettrøyken langsomt ut mens hun gransket henne med en uinteressert mine. «Guten Tag,» sa hun omsider. En berliner. Hun satte den tunge vesken fra seg på gulvet ved siden av stolen og bestilte Schokolade. Han insisterte på at hun måtte smake et stykke Pflaumen Streusel. 15
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 15
27.01.14 10:04
Liv etter liv
«Es regnet,» sa hun for å si noe. «Ja, det regner,» sa han med tydelig aksent. Han lo, tilfreds med forsøket. Alle de andre rundt bordet lo også. «Bravo,» sa en. «Sehr gutes Englisch.» Han var i godt humør, og dunket baksiden av pekefingeren lett mot leppene med et fornøyd smil, som om han lyttet til en melodi i hodet sitt. Kaken var deilig. «Entschuldigung,» mumlet hun og stakk hånden ned i vesken etter et lommetørkle. Blondehjørner, påsydd hennes egne initialer, UBT – en fødselsdagsgave fra Pammy. Hun tørket veloppdragent leppene fri for Streusel-smuler, og bøyde seg for å legge lommetørkleet tilbake i vesken og gripe den tunge gjenstanden som lå der. Farens gamle tjenesterevolver fra Den store krigen, en Webley Mark V. En bevegelse hun hadde trent på hundre ganger. Ett skudd. En rask, glidende bevegelse, det var nøkkelen. Og likevel var det et øyeblikk, en boble av frosset tid etter at hun hadde trukket våpenet og rettet det mot hjertet hans, da alt syntes å stanse. «Führer,» sa hun, og boblen brast. «Für Sie.» Rundt bordet ble pistoler revet opp av hylstre og rettet mot henne. Ett åndedrett. Ett skudd. Ursula trakk av. Mørket lukket seg.
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 16
27.01.14 10:04
[s ta r t de l]
Snø
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 17
27.01.14 10:04
11. februar 1910
E
t isnende vinddrag, et bitende sveip av kulde over den nakne, ubeskyttede huden. Uten varsel er hun utenfor innsiden, og den kjente, våte, tropiske verdenen er borte med ett. Utlevert til elementene. En skrellet reke, en knekket nøtt. Ingen pust. Alt står og faller med dette. Ett åndedrett. Små lunger, som øyenstikkervinger som ikke vil folde seg ut i den fremmede atmosfæren. Ingen luft i det trange luftrøret. Summingen av tusen bier i den lille, snodde perlen av et øre. Panikk. Den druknende piken, den fallende fuglen.
«Doktor Fellowes burde ha vært her nå,» klaget Sylvie. «Hvorfor kommer han ikke? Hvor er han?» Store duggdråpeperler av svette på huden hennes, en hest mot slutten av et hardt ritt. Kaminen i soverommet glovarm som i fyrkjelen i et skip. De tykke brokadegardinene trukket tett for mot fienden, natten. Den svarte flaggermusen. «Jeg vil tru at han sitter fast i snøen, ma’am. Det er et gudsjammerlig vær der ute. Veien kommer til å bli stengt.» Sylvie og Bridget var alene om strabasene. Alice, stuepiken, var på besøk hos sin syke mor, og Hugo hadde selvfølgelig reist à Paris for å finne sin forfløyne søster Isobel. Sylvie hadde liten lyst til å tilkalle fru Glover, som snorket som et trøffelsvin opp på kvistværelset sitt. Sylvie var sikker på at hun ville ta styringen som en sersjantmajor på en eksersisplass. Babyen kom for tidlig. Sylvie hadde regnet med at den ville komme sent, som de andre. Selv de beste planer … og så videre. 19
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 19
27.01.14 10:04
Liv etter liv
«Å, ma’am,» ropte Bridget plutselig. «Hun er jo helt blå.» «En pike?» «Navlestrengen har viklet seg rundt halsen hennes. Å, Maria, Guds mor. Hun er blitt kvalt, den stakkars lille skapningen.» «Puster hun ikke? La meg få se henne. Vi må gjøre noe. Hva kan vi gjøre?» «Å, fru Todd, ma’am, hun er borte for oss. Død før hun fikk en mulighet til å leve. Så grusomt, så grusomt. Jeg er sikker på at hun er en liten kjerub i himmelen nå. Å, om bare herr Todd var her. Så forferdelig. Skal jeg vekke fru Glover?» Det lille hjertet. Et hjelpeløst lite hjerte som hamret og slo. Stanset
brått lik en fugl falt fra himmelen. Ett enkelt skudd. Mørket lukket seg.
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 20
27.01.14 10:04
[s ta r t de l]
Snø
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 21
27.01.14 10:04
11. februar 1910
F
or Guds skyld, unge dame, løp nå ikke omkring som en hodeløs høne. Hent varmt vann og håndklær. Kan du da ingenting? Er du oppvokst bak et plankeskur?» «Unnskyld, sir.» Bridget knikset unnskyldende, som om doktor Fellowes hadde en dråpe kongelig blod i årene. «En pike, doktor Fellowes? Kan jeg få se henne?» «Ja, fru Todd, en frisk og fager liten frøken.» Sylvie syntes doktor Fellowes’ bokstavrim var en tanke overdrevet sukkersøtt til ham å være. Han var ikke den som slo om seg med elskverdigheter. Hans pasienters sunnhetstilstand, og i særdeleshet når de trådte inn eller ut av livet, syntes skapt for å irritere ham. «Hun ville ha blitt kvalt av navlestrengen. Jeg kom visst til Revekroken i grevens tid. Bokstavelig talt.» Doktor Fellowes holdt sine kirurgiske sakser frem for Sylvie slik at hun kunne beundre dem. De var små og nette med krumme spisser. «Klipp, klipp,» sa han. Sylvie skrev seg bak øret, men svakt og skjelvende, omstendighetene og hennes egen utmattelse tatt i betraktning, at hun måtte kjøpe nettopp et par slike sakser i tilfelle noe slikt skulle skje igjen. (Usannsynlig, sant nok.) Eller en kniv, en god, skarp kniv man kunne bære med seg overalt, som røverjenta i Snødronningen. «Det var en Guds lykke at jeg kom i tide, før veiene snødde igjen,» sa doktor Fellowes. «Jeg sendte bud på fru Haddock, jordmoren, men jeg tror hun sitter fast et sted utenfor Chalfont St Peter.» «Fru Haddock?» sa Sylvie og rynket pannen. Bridget lo høyt før hun straks tok seg i det og mumlet: «Unnskyld, sir, unnskyld.» Sylvie tenkte at både hun selv og Bridget var på hysteriets rand. Med god grunn. 23
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 23
27.01.14 10:04
Liv etter liv
«Et bondsk og uvitende irsk kvinnemenneske,» mumlet doktor Fellowes. «Bridget er bare en kjøkkenjente, et barn selv. Hun har vært til uvurderlig hjelp. Alt skjedde så raskt.» Sylvie tenkte at hun så gjerne ville være alene, at hun aldri var alene. «De må vel bli her til i morgen, doktor,» sa hun med et snev av ulyst i stemmen. «Vel, ja, jeg må vel det,» sa doktor Fellowes, like lite lystent. Sylvie sukket og sa at han kunne skjenke seg et glass brandy ute i kjøkkenet. Og kanskje forsyne seg med litt skinke og pickles. «Bridget vil ta seg av deg.» Hun ville bli kvitt ham. Han hadde tatt imot alle de tre (tre!) barna hennes, og hun likte ham ikke det minste. Bare en ektemann burde se det han så der han rotet rundt med instrumentene sine i hennes mest ømtålige og hemmelige gjemmer. (Men ville hun heller at en jordmor som het fru Haddock skulle ta imot barnet hennes?) Leger som tok seg av kvinner, burde være kvinner selv. Neppe med det første. Doktor Fellowes ble værende enda en stund. Nynnende og brummende overvåket han Bridget der hun rød og varm i ansiktet vasket den nyfødte og pakket henne inn i et pledd. Bridget var den eldste av syv søsken, så hun visste hvordan man reivet et spedbarn. Hun var fjorten år, ti år yngre enn Sylvie. Da Sylvie var fjorten, gikk hun fortsatt i korte skjørt og var forelsket i ponnien sin, Tiffin. Hun hadde ingen anelse om hvor babyer kom fra, og selv på bryllupsnatten var hun i villrede. Moren hennes, Lottie, hadde gitt henne noen hint, skjønt hun unngikk i blygsel alle anatomiske detaljer. Ekteskapelig samkvem mellom mann og kvinne lot på mystisk vis til å ha sammenheng med lerkefugler som fløy ved daggry. Lottie var en reservert og ordknapp kvinne. Enkelte ville ha sagt at hun sov i våken tilstand. Mannen hennes, Sylvies far, Llewellyn Beresford, var en berømt sosietetsmaler, men på ingen måte en bohem. Ingen nakenhet eller usømmelig oppførsel under hans tak. Han hadde malt dronning Alexandra da hun fortsatt var prinsesse. Sa at hun var elskverdigheten selv. 24
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 24
27.01.14 10:04
Snø De bodde i et fint hus i Mayfair, mens Tiffin sto på stall i nærhe-
ten av Hyde Park. I tunge stunder pleide Sylvie å muntre seg opp med å forestille seg at hun var tilbake i den solfylte barndommen, og satt pent i damesadelen på Tiffins brede, lille rygg mens den travet langs Rotten Row en ren og frisk vårmorgen med lysegrønne skudd på trærne. «Hva med en kopp varm te og en bit smørtoast, fru Todd?» spurte Bridget. «Det ville ha vært deilig, Bridget.» Babyen, svøpt som en faraonisk mumie, ble omsider lagt i Sylvies armer. Hun strøk den mykt over ferskenkinnet og sa: «Hallo, lille venn.» Doktor Fellowes snudde seg for å slippe å være vitne til denne sirupssøte oppvisningen av kjærlighet. Var det opp til ham, skulle alle barn oppdras i et nytt Sparta. «Vel, det ville kanskje ikke være av veien med en matbit,» sa han. «Det skulle vel ikke tilfeldigvis finnes noe av fru Glovers utsøkte pickles?»
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 25
27.01.14 10:04
[s ta r t de l]
Fire 책rstider f yller 책rets m책l
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 27
27.01.14 10:04
11. februar 1910
S
ylvie ble vekket av en blendende splint av sollys som skar seg igjennom gardinene som et skinnene sølvsverd. Hun døste i kniplinger og kasjmir da fru Glover kom inn i værelset, stolt bærende på et digert frokostbrett. Bare en anledning av en viss betydning lot til å kunne lokke fru Glover ut av sitt hi. En enslig, halvfrossen snøklokke hang med hodet i knoppvasen på brettet. «Å, en snøklokke!» sa Sylvie. «Den første blomsten som stikker sitt arme hode opp av jorden. Så tapper den er!» Fru Glover, som ikke var av den mening at blomster var kapable til tapperhet, eller hadde noen som helst andre personlighetstrekk, prisverdige eller ikke, hadde vært hos dem i Revekroken i bare noen få uker. Før hun kom, hadde de hatt en kokke ved navn Mary, som var henfallen til latskap og ofte svidde steken. Om det fantes noe å utsette på fru Glover, måtte det være at hun hadde en hang til å steke maten for lite. I Sylvies velstående barndomshjem gikk kokka under navnet Kokka, men fru Glover foretrakk fru Glover. Det gjorde henne uerstattelig. Men Sylvie tenkte i sin stahet likevel på henne som Kokka. «Takk skal du ha, Kokka.» Fru Glover blunket langsomt som en firfisle. Sylvie rettet straks på seg selv: «Fru Glover,» sa hun. Fru Glover satte brettet på sengen og dro fra gardinene. Lyset veltet inn, den svarte flaggermusen beseiret. «Så klart og skarpt,» sa Sylvie og skygget for øynene med hånden. «Det er så mye snø,» sa fru Glover og ristet på hodet i det som kunne ha vært undring eller oppgitthet. Man visste aldri helt med fru Glover. «Hvor er doktor Fellowes?» spurte Sylvie. «Han ble tilkalt. En nødssituasjon. En bonde som havnet under klovene på en okse.» 29
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 29
27.01.14 10:04
Liv etter liv
«Så forferdelig.» «Det kom noen karer fra landsbyen og forsøkte å grave frem bilen hans, men til syvende og sist kom sønnen min George med en hest og red av sted med ham.» «Å,» sa Sylvie, som om hun med ett forsto noe som hadde vært en gåte for henne. «Og så kaller de det hestekrefter,» fnøs fru Glover, lik en okse selv. «Slik går det når man setter sin lit til nymotens maskiner.» «Hmm,» sa Sylvie, ulysten på å opponere mot fru Glovers sterke meninger. Hun var overrasket over at doktor Fellowes hadde reist uten å undersøke henne eller barnet. «Han kikket inn til deg. Du sov,» sa fru Glover. Sylvie lurte iblant på om fru Glover var tankeleser. En redselsfull tanke. «Han spiste frokost først,» sa fru Glover, og uttrykte både billigelse og misbilligelse i samme åndedrag. «Den mannen har god appetitt, det skal være sikkert.» «Jeg kunne spise en hest,» sa Sylvie og lo. Det kunne hun selvfølgelig ikke. Tiffin viste seg for henne i et kort øyeblikk. Hun plukket opp sølvbestikket, tunge som våpen, klar til å gå løs på fru Glovers stekte nyrer på toast. «Så deilig,» sa hun (var de det?), men fru Glover var allerede opptatt med å inspisere babyen i vuggen. («Trinn som en pattegris.») Sylvie lurte flyktig på om fru Haddock fremdeles satt fast et sted utenfor Chalfont St Peter. «Jeg hørte at ungen holdt på å dø,» sa fru Glover. «Vel …» sa Sylvie. En tynn linje mellom liv og død. Hennes egen far, sosietetsmaleren, gled på et persisk teppe fra Isfahan på trappe avsatsen etter noen glass god konjakk en kveld. Neste morgen ble han funnet død ved foten av trappen. Ingen hadde hørt ham falle eller rope. Han hadde nettopp begynt på et portrett av jarlen av Balfour. Aldri ferdigmalt. Naturlig nok. Senere viste det seg at han hadde vært mer lettsindig med pengene sine enn mor og datter hadde noen anelse om. En spiller i smug, 30
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 30
27.01.14 10:04
Fire årstider fyller årets mål
gjeldsbrev over hele byen. Han hadde ikke tegnet noen livsforsikring, og snart krydde det av kreditorer i det fine huset deres i Mayfair. Et korthus, viste det seg. Tiffin måtte selges. Knuste Sylvies hjerte, sorgen dypere enn den hun følte for sin far. «Jeg trodde at kvinner var hans eneste last,» sa moren der hun tok en hvil på en kasse under pakkingen, som om hun satt modell for en pietà. De sank ned i fornem fattigdom. Sylvies mor ble blek og bedrøvelig, og lerker jublet ikke lenger høyt i sky for henne mens hun gradvis visnet hen av tæring. Syttenårige Sylvie ble reddet fra å bli kunstnermodell av en mann hun møtte ved skranken på postkontoret. Hugh. En stigende stjerne i bankvesenets raskt voksende verden. Sinnbildet på borgerlig respektabilitet. Hva mer kunne en vakker, men pengelens pike drømme om? Lottie døde med mindre oppstuss enn ventet, og Hugh og Sylvie giftet seg i stillhet på Sylvies attenårsdag. («Se det,» sa Hugh, «nå vil du aldri glemme bryllupsdagen vår.») De reiste til Frankrike på bryllupsreise, to deilige uker i Deauville, før de satte bo i en halvt landlig idyll i nærheten av Baconsfield, i et hus som kunne minne om noe Lutyens hadde tegnet. Huset hadde alt man kunne ønske seg – et romslig kjøkken, en stue med fransk balkong som vendte ut mot en plen, en pen dagligstue og flere soverom som sto klare til å bli fylt av barn. På baksiden av huset var det til og med et lite værelse som Hugh kunne bruke som kontor. «Å, mitt lille sturekammers,» sa han og lo. Huset var omgitt av lignende hus på diskré avstand. Det var en eng og en krattskog og en elv som rant gjennom en skog der bunnen var dekket av klokkeblåstjerner. Jernbanestasjonen, knapt mer enn et stoppested, ga Hugh mulighet til å sette seg ved skrivebordet i banken under en time etter at han gikk hjemmefra. «Hjem, kjære hjem,» sa Hugh og lo da han galant bar Sylvie over terskelen. Det var et forholdsvis beskjedent hus (på langt nær så flott som det i Mayfair), men de måtte likevel strekke seg litt lenger enn fellen rakk, en økonomisk dumdristighet som overrasket dem begge. 31
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 31
27.01.14 10:04
Liv etter liv
«Vi bør gi huset et navn,» sa Hugh. «Laurbærlund, Furulund, Almelund.» «Men vi har ingen av de trærne i hagen,» sa Sylvie. De sto foran den franske balkongen i det nye huset sitt og så ut på den overgrodde hagen. «Vi må få oss en gartner,» sa Hugh. Stemmen ga gjenlyd i det tomme huset. De hadde ennå ikke begynt å fylle det med voyseyteppene og morris-stoffene og alle de andre estetiske nødvendighetsartiklene som hørte hjemme i et nittenhundretallshus. «Den grønne eng, Utsikten, Solly?» foreslo Hugh og la armen rundt sin brud. «Nei.» Den forrige eieren av deres navnløse hus hadde solgt rubb og stubb og flyttet til Italia. «Tenk deg,» sa Sylvie drømmende. Hun hadde vært i Italia da hun var yngre, en grand tour sammen med faren mens moren var i Eastbourne på grunn av lungene. «Fullt av italienere,» fnøs Hugh. «Nettopp. Det er på et vis det som er tiltalende ved landet,» sa Sylvie og frigjorde seg fra armen hans. «Lykkebo, Hyggebo?» «Stopp, vær så snill,» sa Sylvie. En rev dukket frem fra krattskogen og luntet over plenen. «Å, se,» sa Sylvie. «Den virker helt tam. Den har sikkert vent seg til at huset har stått ubebodd.» «La oss håpe det lokale jaktlaget ikke følger i hælene på den,» sa Hugh. «Det er et radmagert krek.» «Det er en tispe. Hun dier, det ser du på pattene.» Hugh blunket da han hørte denne omsvøpsløse terminologien finne veien ut av munnen på hans inntil nylig jomfruelige brud. (Antok man. Håpet man.) «Se,» hvisket Sylvie. To små revunger kom løpende ut på gresset og boltret seg i lek. «Å, for noen søte små skapninger.» «Noen vil kalle dem skadedyr.» 32
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 32
27.01.14 10:04
Fire årstider fyller årets mål
«Kanskje de ser oss som skadedyr,» sa Sylvie. «Revekroken – det er det vi burde kalle dette huset. Ingen andre har et hus som heter det, og det er vel noe av meningen, eller hva?» «Mener du det?» sa Hugh tvilrådig. «Det er litt eksentrisk, er det ikke? Det høres ut som en barnebok. Huset i Revekroken.» «Litt eksentrisitet har aldri skadet noen.» «Men kan et hus strengt tatt være en krok?» sa Hugh. «Ligger det ikke i en?» Dette er altså ekteskapet, tenkte Sylvie. To små barn kikket forsiktig inn av døren. «Der er dere,» sa Sylvie
smilende. «Maurice, Pamela, kom og si hei til den nye søsteren deres.» Fryktsomt nærmet de seg vuggen, som om de var usikre på hva den rommet. Sylvie husket at hun hadde følt noe lignende da hun nærmet seg liket av faren i den vakre og forseggjorte kisten av eik og messing (som farens venner i Royal Academy hadde vært storsinnede nok til å betale for). Eller kanskje det var fru Glover de var nervøse for. «Enda en jente,» sa Maurice misfornøyd. Han var fem, to år eldre enn Pamela, og mannen i huset nå som Hugh var bortreist. «I forretninger,» fortalte Sylvie folk, selv om sannheten var at han hadde krysset Kanalen i hui og hast for å redde den dumme lillesøsteren sin fra klørne til den gifte mannspersonen hun hadde rømt sammen med til Paris. Maurice dyttet en finger i ansiktet på babyen, som våknet og skrek opp. Fru Glover kløp Maurice i øret. Sylvie krympet seg, men Maurice utholdt smerten med stoisk ro. Sylvie sa til seg selv at hun måtte ta et alvorsord med fru Glover når hun følte seg sterkere. «Hva skal hun hete?» spurte fru Glover. «Ursula,» sa Sylvie. «Hun skal hete Ursula. Det betyr liten hunnbjørn.» Fru Glover nikket avmålt. Middelklassen var noe for seg selv. Hennes egen røslige sønn het George uten dikkedarer. «Den som dyrker jorden, fra gresk,» ifølge presten som døpte ham, og George var 33
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 33
27.01.14 10:04
Liv etter liv
da også plogmann på Etteringham Hall-godset i nærheten, som om navngivingen i seg selv hadde formet hans skjebne. Ikke sånn å forstå at fru Glover var henfallen til å tenke på skjebnen. Eller grekere, for den saks skyld. «Vel, jeg må sette i gang,» sa fru Glover «Det blir kjøttpai til lunsj, med egyptisk pudding til dessert.» Sylvie hadde ingen anelse om hva en egyptisk pudding var. Hun så for seg pyramider. «Næring må vi alle ha,» sa fru Glover. «Sant nok,» sa Sylvie. «Og det betyr at jeg må gi Ursula mat!» Hun var irritert på sitt eget usynlige utropstegn. Av grunner hun ikke helt klarte å komme til bunns i, følte Sylvie seg ofte tvunget til å legge an en særlig lystig tone overfor fru Glover, som for å gjenopprette en slags naturlig humørbalanse i verden. Fru Glover klarte ikke å skjule et svakt grøss ved synet av Sylvies bleke bryster med fine blå årer, som bølget frem fra morgenkjolen besatt med florlette blonder. Hun skysset barna raskt foran seg ut av rommet. «Tid for grøt,» sa hun morskt. «Gud ville virkelig at denne babyen skulle leve,» sa Bridget da hun senere på formiddagen kom inn til henne med en kopp rykende varm buljong. «Vi er blitt veid,» sa Sylvie, «og ikke funnet for lette.» «Denne gangen,» sa Bridget.
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 34
27.01.14 10:04
Mai 1910
E
t telegram,» sa Hugh der han kom busende inn i barneværelset og rev Sylvie ut av den behagelige døsen hun hadde sunket ned i mens hun ammet Ursula. Hun dekket seg raskt til og sa: «Et telegram? Er noen død?» Etter Hughs oppsyn å dømme måtte det være noe alvorlig. «Fra Wiesbaden.» «Ja vel,» sa Sylvie. «Izzie har altså fått barnet sitt.» «Om bare denne tølperen ikke allerede hadde en kone,» sa Hugh. «Han kunne ha giftet seg med søsteren min og gjort en ærbar kvinne av henne.» «En ærbar kvinne?» sa Sylvie svevende. «Finnes det noe slikt?» (Sa hun det høyt?) «Og uansett er hun for ung til å gifte seg.» Hugh rynket pannen. Det gjorde ham kjekkere. «Bare to år yngre enn du var da du giftet deg med meg,» sa han. «Og likevel så mye eldre på et vis,» mumlet Sylvie. «Er alt vel? Er barnet friskt?» Det hadde vist seg at Izzie allerede var merkbart enceinte da Hugh fikk tak i henne og dro henne med seg hjem fra Paris på tog og båt. Adelaide, moren hennes, sa at hun heller ville ha sett Izzie røvet av hvite slavehandlere enn å se henne kaste seg i usedelighetens armer med så stor entusiasme. Sylvie syntes tanken på hvit slavehandel var ganske innbydende – og så seg selv bli bortført av en ørkensjeik på en arabisk hingst, og så ligge på en divan full av puter, kledd i silke og slør, mens hun spiste søtsaker og nippet til sjerbetter til sildringen av små vannfall og fontener. (Hun trodde ikke at det var helt på den måten.) Sylvie syntes et harem av kvinner var en utmerket idé – dele byrdene ved en hustrus plikter og så videre. 35
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 35
27.01.14 10:04
Liv etter liv Adelaide, en heroisk viktorianer i sine holdninger, hadde bokstave-
lig talt stengt døren ved synet av sin yngste datters voksende mage, og sendt henne sporenstreks tilbake over Kanalen for å la skammen fullbyrdes utenlands. Barnet skulle adopteres bort så raskt som mulig. «Et respektabelt tysk ektepar som ikke kan få egne barn,» sa Adelaide. Sylvie forsøkte å forestille seg hvordan det ville være å gi fra seg et barn. («Og vil vi aldri se noe mer til det?» spurte hun. «Det håper jeg da virkelig,» sa Adelaide.) Izzie skulle nå sendes av sted til en pensjonatskole for piker til oppøvelse av sosiale ferdigheter, selv om Izzie lot til å være fullt ferdig allerede, og det på mer enn én måte. «En gutt,» sa Hugh og viftet med telegrammet som om det var et flagg. «Sunn og frisk og alt det der.» Ursulas første vår hadde foldet seg ut. Der hun lå i barnevognen under
bjørketreet hadde hun sett mønstrene som flimret mellom de spede, grønne bladene mens greinene vaiet svakt i brisen. Greinene var armer og bladene hender. Treet danset for henne i sollyset. Rock-a-bye baby, sang Sylvie for henne, høyt i et tre. Jeg hadde et lite nøttetre, sang Pamela lespende, og det ville intet mere bære, enn en sølvblank muskatnøtt og en gyllen pære. En liten hare snurret rundt fra taket av barnevognen, og solen blinket i den sølvfargede pelsen. Haren, som satt oppreist i en liten kurv, hadde en gang prydet lille Sylvies rangle. Selve ranglen, som Sylvies barndom, var borte for lengst. Nakne greiner, knopper, blader – verden slik hun kjente den, kom og forsvant foran Ursulas øyne. Hun observerte årstidenes skiftninger for første gang. Hun var født med vinteren i kroppen, men så kom det skarpe løftet om vår, knoppenes vekst, den dovne sommervarmen, høstens skimmel og sopp. Innenfor de snevre rammene av taket på barnevognen så hun det hele. For ikke å snakke om de flyktige og tilfeldige dekorasjonene som årstidene brakte med seg – sol, skyer, fugler, en villfaren cricketball flyvende i en lydløs bue over hodet hennes, en 36
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 36
27.01.14 10:04
Fire årstider fyller årets mål
regnbue eller to, regn oftere enn hun likte det. (Hun ble ofte reddet fra elementene lovlig sent.) En gang, da hun var blitt glemt utendørs en høstkveld, så hun til og med stjernene og en stigende måne – like forbløffende som skremmende. Bridget fikk en overhøvling. Ellers sto barnevognen utendørs i all slags vær, for Sylvie hadde arvet en kullsviertro på frisk luft av sin egen mor, Lottie, som en gang hadde oppholdt seg på et sveitsisk sanatorium, der hun lot dagene gå inntullet i et pledd ute på terrassen med blikket apatisk festet på snøkledde alpetopper. Bjørketreet mistet bladene. Bronsebrune, papiraktige flak fylte himmelen over henne. En huiende vindfull novemberdag kikket med ett en truende skikkelse ned i barnevognen. Det var Maurice, som skar grimaser til Ursula mens han messet «doo doo doo» før han begravde henne under en haug med mykt løv. Hun falt halvt i søvn igjen under den myke dynen av blader, men så rappet med ett en hånd til M aurices hode, og han skrek «Au!» og forsvant. Sølvharen snurret rundt og rundt, og to digre hender løftet henne opp av vognen. Hugh sa: «Her er hun jo», som om hun hadde vært savnet og nå var funnet. «Som et pinnsvin i hiet sitt,» sa han til Sylvie. «Stakkars liten,» sa hun og lo. Vinteren vendte tilbake. Hun kjente den igjen fra forrige gang.
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 37
27.01.14 10:04
Juni 1914
U
rsula begynte på sin femte sommer uten flere uhell. Moren var lettet over at babyen, på tross av (eller kanskje på grunn av) sin dramatiske start på livet, vokste – på grunn av Sylvies barske regime (eller kanskje på tross av det) – til et tilsynelatende sunt og friskt barn. Ursula tenkte ikke for mye, slik Pamela iblant gjorde. Hun tenkte heller ikke for lite, noe som var Maurices svakhet. En liten soldat, tenkte Sylvie der hun så Ursula labbe langs strandkanten i hælene på Maurice og Pamela. Så små de så ut, alle sammen – de var små, det visste hun godt, men iblant ble Sylvie overrumplet av de sterke følelsene hun hadde for barna sine. Det minste, nyeste av alle sammen – Edward – lå i en babykurv ved siden av henne på sanden, og hadde ennå ikke lært å skrike seg blå. De hadde leid et hus i Cornwall for en måned. Hugh var sammen med dem den første uken, og Bridget hele ferien. Bridget og Sylvie delte på matlagingen (uten videre hell) fordi Sylvie hadde gitt fru Glover måneden fri for å dra til Salford og besøke en søster som hadde mistet en sønn i difteri. Sylvie sukket lettet da hun sto på perrongen og så fru Glovers brede rygg forsvinne inn i vognen. «Du trengte ikke å følge henne til stasjonen,» sa Hugh. «Jeg ville bare kjenne gleden ved å se henne dra,» sa Sylvie. Det var varm sol og frisk havbris og en hard, ukjent seng der Sylvie
kunne ligge uforstyrret hele natten igjennom. De kjøpte kjøttpaier og stekte poteter og eplekake, og spiste det på et pledd på stranden, med ryggen mot klippene. Ved å leie et strandhus hadde de løst det alltid like kinkige problemet med å amme utendørs og blant folk. Iblant 38
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 38
27.01.14 10:04
Fire årstider fyller årets mål
tok Bridget og Sylvie av seg støvlene og dristet seg til å dyppe tærne i vannet, og andre ganger satt de i sanden under digre parasoller og leste bøker. Sylvie leste Conrad, mens Bridget hadde et eksemplar av Jane Eyre som Sylvie hadde lånt henne fordi hun hadde glemt å ta med en av sine spennende skrekkromaner. Bridget viste seg å være en livlig leser, og gispet til stadighet i gru, eller skalv av avsky og, til slutt, frydefull lettelse. Den fikk Den hemmelige agenten til å virke tørr i sammenligning. Hun var også en landkrabbe, og ville uavlatelig vite om det var flo eller fjære, tilsynelatende ute av stand til å få et grep om tidevannets forutsigbarhet. «Det endrer seg litt for hver dag,» forklarte Sylvie tålmodig. «Men hvorfor i all verden gjør det det?» spurte Bridget himmelfallen. «Vel …» Sylvie hadde ikke den fjerneste anelse. «Hvorfor ikke?» sa hun kort. Barna var på vei tilbake etter å ha fisket med håvene sine i kulpene
mellom steinene i enden av stranden. Pamela og Ursula stanset på halvveien og begynte å vasse i vannkanten, mens Maurice løp bort til Sylvie og kastet seg ned i en sprut av sand. Han holdt en liten krabbe etter den ene kloen, og Bridget for hylende opp da hun fikk se den. «Er det mer kjøttpai?» spurte han. «Manerer, Maurice,» sa Sylvie formanende. Han skulle begynne på kostskole etter sommeren. Hun følte seg ganske lettet.
«Kom an, la oss hoppe over bølgene,» sa Pamela. Det var Pamelas ord som gjaldt, men hun bestemte på en hyggelig måte, og Ursula gikk nesten alltid gladelig med på påfunnene hennes, og selv når hun ikke likte det, gjorde hun det likevel. Et trillehjul rullet forbi dem i strandkanten, som om det ble blåst av vinden, og Ursula ville løpe etter det og gi det tilbake til eieren, men Pamela sa: «Nei, kom, la oss plaske.» De la håvene fra seg på sanden 39
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 39
27.01.14 10:04
Liv etter liv
og vasset ut i vannet. Det var et mysterium at vannet var like iskaldt uansett hvor varmt det var i solen. De hvinte og skrek som vanlig før de tok hverandre i hånden og ventet på at bølgene skulle komme. Da de kom, var de skuffende små, ikke mer enn krusninger med blondeaktig skum på toppene. De vasset lenger ut. Bølgene var ikke bølger i det hele tatt nå, og det eneste de kjente, var det tunge skyvet av dønninger som løftet dem opp og forsvant bak dem. Ursula klemte Pamelas hånd hardere hver gang en dønning nærmet seg. Vannet gikk henne allerede til livet. Pamela skjøv seg enda lenger ut, en gallionsfigur på en skipsbaug som pløyde seg vei gjennom de støtende bølgene. Nå gikk vannet helt opp til Ursulas armhuler, og hun begynte å gråte og hale i Pamelas hånd for å hindre henne i å gå enda lenger ut. Pamela snudde seg mot henne og sa. «Ikke gjør det. Vi kommer til å miste fotfestet begge to.» Og hun så ikke den store bølgen som vokste bak ryggen hennes. Øyeblikket etter veltet den over dem, og slengte dem omkring som om de var løv. Ursula kjente at hun ble dratt under, dypere og dypere, som om hun var langt til havs, og ikke like ved stranden. De små bena hennes sprellet under henne mens de forsøkte å finne fotfeste i sanden. Hvis hun bare kunne reise seg og stå imot bølgene. Men det var ikke lenger noe sand å stå på, og hun begynte å svelge vann mens hun veivet med ben og armer i panikk. Nå måtte det da komme noen og redde henne? Bridget eller Sylvie. Eller Pamela – hvor var hun? Ingen kom. Og det var ingenting annet enn vann. Vann og enda mer vann. Det hjelpeløse lille hjertet hamret vilt, en fugl fanget i brystet hennes. Tusen bier summet i den snodde perlen av et øre. Ingen pust. Et druknende barn, en fugl falt fra himmelen. Mørket lukket seg.
104004 GRMAT Liv etter liv 140101.indd 40
27.01.14 10:04