Jun'ichirĹ? Tanizaki
Søstrene Makioka Oversatt fra japansk av Ika Kaminka
Pr ess Pock e t
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 3
22.12.14 09.41
Første bok
Kapittel 1 «Taeko! Kan du hjelpe meg?» Sachiko hadde sett i speilet at Taeko kom inn bak henne, hun sluttet å pudre halsen, rakte pudderkvasten til søsteren, og pekte der hvor hun selv ikke kom til. Samtidig betraktet hun med fortsatt forskende blikk sitt eget speilbilde som skulle det tilhøre en annen, og så en kvinne i lang underkimono som var trukket ned i ryggen slik at nakken og deler av skuldrene var blottet. «Hvor er Yukiko?» spurte hun. «Hun ser på mens Etsuko øver på piano.» Ja, hun hørte det nå, lyden fra pianoet nedenunder. Yukiko hadde gjort seg tidlig ferdig med påkledningen, og vesle Etsuko hadde grepet fatt i henne. Hun ville alltid at noen skulle se på når hun øvde. Etsuko protesterte aldri når moren skulle ut et sted, forutsatt at Yukiko var der og kunne passe på henne, men i dag da både mamma og begge de to tantene skulle bort, var hun ganske gretten, selv om hun lysnet litt da Yukiko lovet at hun skulle komme tilbake så snart konserten var over. Siden den begynte klokken to, var hun helt sikkert hjemme i tide til at de kunne spise middag sammen. «Taeko? Det er kommet et nytt frieri til Yukiko.» «Å?» Den lyse pudderkvasten beveget seg gradvis fra Sachikos nakke og ned mot skuldrene og dekket huden med hvitt. Sachiko var avgjort ikke lut, men skuldrene var myke og fyldige, og når den glatte, hvittede huden blusset i den klare høstsola, ville ingen trodd at hun var over tretti. «Det kommer fra Itani.» «Å.» 9
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 9
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
«En funksjonær. Han er ansatt i noe som heter MB Kjemiske, sier Itani.» «Hvor mye tjener han?» «Hundre og sytti eller åtti yen i måneden, kanskje to hundre og femti om du regner med bonusen.» «MB Kjemiske, det er et fransk selskap, stemmer ikke det?» «Jo. Alt hva du vet!» «Så pass får en jo vite.» Selv om hun var den yngste av søstrene, var Taeko utvilsomt den mest velorienterte, og det var et faktum som ikke lot seg underslå – selv betraktet med de mildeste øyne – at hun utnyttet dette overfor sine forbausende lite verdensvante søstre, og snakket til dem i en tone som var en god del mer nedlatende enn alderen skulle tillate. «Jeg har aldri hørt om det selskapet før. Hovedkontoret ligger i Paris, sier Itani. Det er visst kolossalt stort.» «De har en stor bygning i havnegaten i Kobe.» «Ja nettopp, det er der han arbeider.» «Da snakker han vel fransk, da?» «Hm. Han har diplom i fransk fra Osaka Fremmedspråkakademi, og han skal ha vært en kort stund i Paris. Han underviser i fransk på kveldsskolen, og tjener hundre yen i måneden på det. Så det blir tre hundre og femti til sammen.» «Har han formue?» «Ikke noe å snakke om. Han eier et gammelt hus ute på landet, der moren bor, og så det huset han bor i selv, det ligger i Rokkō, men det betaler han fortsatt avdrag på. Dessuten er det bare en liten sånn ‘kulturbolig’.» «Men han har ingen husleie å betale. Det betyr at han kan leve som om han tjente fire hundre.» «Tror du han kan være noe for Yukiko? Han har ingen familie å ta seg av, annet enn moren, og hun kommer nesten aldri til Kobe. Han er enogførti, men det er hans første ekteskap.» 10
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 10
22.12.14 09.41
Første bok
«Hvorfor har han aldri vært gift?» «Han har ikke funnet noen som er fin nok for ham, sier Itani.» «Det høres rart ut. Ham bør vi nok sjekke grundig.» «Itani sier også at han er særdeles pågående.» «Har han fått bilde av Yukiko?» «Jeg la et igjen hos Itani for lenge siden, og hun sendte det til ham uten å si noe til meg. Han er visstnok voldsomt begeistret.» «Har du et bilde av ham?» De kunne fortsatt hørte pianospillet nedenunder, så det syntes ikke å være noen risiko for at Yukiko skulle komme ovenpå. «Der, i den vesle skuffen til høyre.» Sachiko tok opp leppestiften og laget trutmunn til speilet som om hun skulle til å kysse det. «Finner du det?» «Der var det. Har Yukiko sett det?» «Jeg har vist det til henne.» «Hva synes hun?» «Nei, hun sa ikke stort, du vet hvordan hun er. ‘Å, er det sånn han ser ut.’ Det var alt. Hva synes du?» «Veldig ordinær … Eller kanskje et hakk bedre enn det. Men det lyser kontorfunksjonær lang vei.» «Det er da også kontorfunksjonær han er.» «Det er én positiv side med ham: Han kan lære Yukiko fransk.» Sachiko sa seg fornøyd med sminken, og begynte å knyte opp båndet rundt kimonopakken fra Kozuchiya Manufaktur, da hun plutselig utbrøt: «Å ja, det var sant. Jeg har manko på B. Kan du gå ned og be om å få sprøyten gjort i stand?» Her i traktene mellom Osaka og Kobe, det som kaltes Hanshin på folkemunne, kunne sykdommen beriberi nesten sies å være endemisk, og det var nok en medvirkende årsak til at alle her i huset, fra Sachiko og ektemannen til søstrene hennes og førsteklassingen Etsuko, syntes å lide av beriberi hele sommeren igjennom, og de fikk derfor stadige 11
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 11
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
sprøyter med B-vitamin. Det var blitt så mye av et familieritual at de hadde sluttet å gå til legen for å få det gjort, i stedet oppbevarte de et lite lager av tiaminkonsentrat og satte sprøyter på hverandre som om det var den naturligste ting i verden. Den minste antydning til slapphet ble straks tilskrevet B-vitaminmangel, og på et tidspunkt ble det hetende «manko på B», uten at noen husket hvem som sa det først. Pianospillet opphørte. Taeko stakk fotografiet tilbake i skuffen, gikk bort til trappen og ble stående og se seg om og rope: «Hallo, er det noen her? Fruen har manko på B. Kan noen sterilisere sprøyten hennes?»
Kapittel 2 Itani – ingen tiltalte henne noensinne som «fru» – hadde en frisør
salong i nærheten av Hotell Oriental i Kobe, hvor Sachiko og søstrene var flittige kunder. Sachiko visste at Itani elsket å fungere som gifte kniv, og hadde for lenge siden snakket med henne om problemet Yukiko og lagt igjen et fotografi, og da hun gikk for å legge håret forleden, benyttet Itani, som akkurat da ikke hadde noen andre kunder, anledningen til å invitere henne på en kopp te på Hotell Oriental, og Sachiko fikk for første gang høre hva Itani hadde å fortelle. Hun var lei seg, sa Itani, for at hun ikke hadde forhørt seg med fru Makioka først, men hun ville helst unngå at det gikk for mye tid med til akkedering, det kunne føre til at de gikk glipp av et fordelaktig parti, men altså, saken var at hun for allerede halvannen måneds tid siden hadde sendt fotografiet av frøken Yukiko som fru Makioka hadde gitt henne i forvaring, til en interessent. Hun hadde ikke hørt noe mer fra den andre part og hadde nesten glemt hele saken, men nå viste det seg at vedkommende hadde benyttet tiden til å gjøre sine undersøkelser av Makioka-familien, både hovedsetet, «Huset» i Uehonmachi i Osaka som Sachikos eldste søster Tsuruko bestyrte, og Sachikos egen gren 12
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 12
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
ikke sa noe, mens den potensielle brudgommen bare ble enda mer entusiastisk etter å ha møtt henne, så forhandlingene var med andre ord nådd et punkt der det var vanskelig å snu, men når først Yukiko var kommet dit at hun sa et klart og tydelig «nei», hjalp det ikke hvor mye Tatsuo og Tsuruko vekselsvis rundsnakket og godsnakket, de fikk ikke «ja» ut av hennes munn. For Tatsuo, som hadde vært så kry over å ha funnet et parti som også ville ha tilfredsstilt den avdøde svigerfaren, var skuffelsen stor, verre var det likevel at en av hans overordnede i banken hadde vist dem den vennlighet å fungere som mellommann; tanken på hva han skulle si til unnskyldning, brakte kaldsvetten fram. Ikke minst fordi Yukiko ikke kunne frambringe en eneste god grunn for avslaget – bare meningsløse innsigelser om mangelen på intelligens i ansiktet hans, og med det ga hun avkall på det som trolig var det beste ekteskapstilbudet hun noensinne ville få, man kunne nesten mistenke henne for å oppføre seg så egoistisk utelukkende for å lure Tatsuo inn i en situasjon der han var dømt til å tape ansikt. Tatsuo lærte av sin bitre erfaring. Om det kom noen med en giftermålsforespørsel, lyttet han nøye, men selv løftet han aldri mer en finger for å lete etter et passende parti til henne og sørget for å holde seg i bakgrunnen i senere forhandlinger.
Kapittel 3 Det fantes enda en grunn for Yukikos giftermålsproblemer, nemlig
det Itani hadde omtalt som «avisepisoden». Det var for fem–seks år siden, den da nittenårige yngstesøsteren Taeko hadde forelsket seg i sønnen av huset Okubata, en annen Semba-familie med lange tradisjoner og eiere av en gullsmedforretning, og sammen var de to rømt hjemmefra. Motivet var forståelig nok: Det ville være i strid med skikk og bruk om Taeko, den yngste, giftet seg før Yukiko, og dermed så de to ungdommene ingen annen 18
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 18
22.12.14 09.41
Første bok
utvei. Ingen av de to familiene kunne imidlertid tillate noe slikt, de to elskende ble straks oppsporet og hentet hjem, og det ville ha blitt med det om ikke tilfellet ville at en annenrangs avis i Osaka hadde fått snusen i saken. På toppen av det hele klarte avisen å forveksle de to søstrene, så i avisen sto det Yukikos navn og Yukikos alder. Husets nye familieoverhode, svoger Tatsuo, var i villrede om hva han burde gjøre. Han vurderte å be avisen trekke beskyldningene om Yukiko tilbake, men på den annen side fryktet han at det i en slik rettelse også lå en bekreftelse av hva Taeko faktisk hadde gjort. Skulle han så bare avfeie hele historien som sprøyt og la det bli med det? Han kom fram til at han ikke kunne tillate at den uskyldsrene Yukikos navn ble besudlet, uansett hvilken innvirkning det ville ha på den skyldige part, og ba avisen om et dementi, og avisen gjorde som fryktet, dementerte ikke, men publiserte derimot en ny versjon av historien der feilinformasjonen var korrigert og Taekos navn sto i stedet. Tatsuo visste at han burde ha forhørt seg med Yukiko på forhånd, men han visste også at selv om han hadde prøvd, ville han neppe ha maktet å få et klart svar ut av den vage, svevende Yukiko. Dessuten tenkte han at om han spurte de to svigerinnene, kunne det komme ondt blod mellom dem, for i denne saken hadde de tross alt motstridende interesser. Derfor snakket han bare med sin kone og handlet deretter på egen hånd. Det var, slik han så det, hans ansvar. Skulle han være ærlig, bar han innerst inne på et håp om at han kanskje kunne vinne Yukikos gunst ved å hvitvaske henne for den falske anklagen, selv om det skulle gå på bekostning av Taeko. Blant svigerinnene var Yukiko den mest gåtefulle og den som var vanskeligst å hanskes med, under den milde, blyge overflaten var hun en hard nøtt. Kanskje dette var en mulighet til å tekkes henne. Men også denne gangen bommet han, for i stedet vendte både Taeko og Yukiko seg mot ham. Slik Yukiko så det, var det uflaks for henne at feil navn kom i avisen, men det var ikke noe å gjøre noe med; et dementi var meningsløst, det ville uansett plasseres helt nederst på siden der ingen fikk øye på det; og 19
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 19
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
det aller, aller verste var å se familienavnet i avisen en gang til, taus forakt hadde vært langt å foretrekke. Visst var det snilt av svogeren å ville redde hennes navn, men hva med Taeko? Det Taeko hadde gjort, var selvfølgelig ille, men de var jo så unge at de knapt skjønte hva de gjorde; de som virkelig var å klandre, var de to familiene som hadde ført utilstrekkelig tilsyn med sine ungdommer. I Taekos tilfelle hvilte mesteparten av ansvaret selvsagt på Tatsuo, men hun måtte også selv ta en del av det. Yukiko var sikker på at ingen som kjente henne, ville feste den minste lit til det som sto i avisen om henne selv, og hun kunne ikke skjønne at artikkelen skadet henne. Men hva om denne episoden førte til at Taeko virkelig kom på avveier? Nei, svoger Tatsuo tenkte altfor prinsipielt, han skjønte seg ikke på mennesker. Hva mer var, denne gangen hadde han handlet som en despot, helt uten å spørre henne til råds, enda det var hennes interesser som sto på spill. Taeko på sin side skjønte selvfølgelig at Tatsuo ville beskytte Yukikos uskyld, men det burde latt seg gjøre uten å besudle hennes eget navn. Det var jo bare snakk om en annenrangs avis, hvis svoger Tatsuo hadde lagt bredsiden til, kunne han nok ha stoppet den, men han var for gjerrig til å ville betale for det – inntrykket av Tatsuo som en gnier hadde sitt opphav i denne episoden. Tatsuo opplevde avisepisoden som skammelig og følte at han ikke lenger kunne se verden i øynene. Han leverte derfor sin oppsigelse til banken, men den ble naturligvis avfeid, og dermed var saken avsluttet for hans del. Men Yukikos omdømme var svertet. En og annen hadde kanskje fått med seg den korrigerte artikkelen og visste at anklagene var feilaktige, men det hjalp ikke, for enda så uskyldsren hun selv var, enda så stor hennes selvtillit var, da det ble kjent at hun hadde en søster av den sorten, svant giftermålstilbudene hen. Likevel hevdet Yukiko, i det minste utad – hva hun tenkte, er en annen sak – hardnakket at «en sånn bagatell ikke var noe å bry seg om». Episoden førte heller ikke til ondt blod de to søstrene imellom, det ble snarere slik at Yukiko tok Taeko i forsvar overfor svoger Tatsuo. De to hadde allerede fått 20
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 20
22.12.14 09.41
Første bok
for vane å avlegge lengre besøk hos Sachiko i Ashiya, de vekslet gjerne på å være der – når den ene kom, dro den andre. Etter avisepisoden oppholdt de seg stadig mindre i Huset i Uehonmachi, og var oftere i Ashiya begge to, noen ganger i flere uker i strekk. Sachikos ektemann Teinosuke, som var bokholder og dro på kontoret i Osaka hver dag for å spe på det de hadde etter Sachikos far, var helt annerledes enn strikse svoger Tatsuo i Huset. Trass i at han var handelsutdannet, var han interessert i litteratur, ja han likte til og med å skrive dikt, dessuten var han ikke så autoritær som Tatsuo, og kort sagt mye mindre skremmende. Men når de to søstrenes opphold i Ashiya trakk ut, begynte han å engste seg for hva Huset ville tenke, og spurte om de kanskje skulle dra hjemom for en stund – men Sachiko svarte bestandig at det ikke var noe å bekymre seg for, storesøster Tsuruko var sikkert bare glad til, nå som de hadde så mange unger, var det ikke lenger så god plass i Huset, så hun syntes nok bare det var deilig å få en liten pustepause. La dem få gjøre som de har lyst til, sa Sachiko, det skjer nok ingen katastrofer – og så gikk tiden, og slik ble det. Årene gikk. Med Yukiko skjedde det ikke stort, men for Taeko tok livet en ny vending som også fikk innflytelse på Yukikos skjebne. Helt siden skoledagene hadde Taeko vært glad i å lage dukker, på fritiden kunne hun sitte og pusle sammen små dukker av filler og stumper, og med tiden ble hun stadig dyktigere. Til sist sto dukkene hennes utstilt for salg i stormagasinenes hyller. Hun laget dukker både i fransk og japansk stil, ikke minst dukker som forestilte kabuki-skuespillere i kjente roller – og de vitnet om talent og originalitet uten sidestykke og viste at hun hadde inngående kunnskaper om så vel film og teater som kunst og litteratur. Med tiden opparbeidet hun seg et ry for sine fortryllende skaperverk, og året før hadde hun ved Sachikos hjelp fått leie et galleri i Shinsaibashi, midt i Osakas forlystelsesstrøk, og holdt en egen utstilling med dukkene. Siden Huset var så fullt av bråkete unger, hadde hun i begynnelsen laget dukkene hos Sachiko i Ashiya, men etter hvert som hun fikk behov for et mer velutstyrt arbeidssted, 21
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 21
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
leide hun et værelse for å bruke som verksted i Shukugawa, omtrent en halvtime fra Sachiko. Tsuruko og Tatsuo i Huset var imot alt som kunne få det til å se ut som om hun var en arbeidende kvinne, og enda mer at hun skulle leie seg noe eget, men også denne gangen gikk Sachiko imellom – som en følge av Taekos feiltrinn den gangen var kanskje giftermålsutsiktene hennes enda dystrere enn Yukikos, var det ikke derfor en fordel om hun hadde noe å henge fingrene i? Det var jo ikke en leilighet hun skulle leie, bare et verksted, hun skulle ikke overnatte der, og forresten hadde Sachiko en bekjent, en enke som drev en leiegård. Hva om de fikk Taeko til å leie seg inn der, så kunne de få enken til å holde et øye med henne? Det var dessuten like i nærheten, og Sachiko kunne holde et visst oppsyn med henne, sa hun, og sørget dermed for at det hele ble bekreftet som et fait accompli. Taeko var av natur livlig og munter og var i motsetning til Yukiko glad i å strø om seg med aforismer og vitser, men i perioden etter avisepisoden hadde hun henfalt til tungsinn og grublerier; nå åpnet det seg en ny verden, og det hjalp henne å finne tilbake til sitt opprinnelige, blide jeg, og i så måte hadde Sachiko hatt rett. Taeko fikk hver måned en viss sum penger fra Huset, når hun i tillegg fikk god pris for dukkene sine, hadde hun plutselig penger til overs, noe som resulterte i at hun fra tid til annen kunne dukke opp med en oppsiktsvekkende håndveske eller med et par åpenbart importerte sko. Når Sachiko forsøkte å belære henne om klokskapen i å spare, repliserte hun at det visste hun vel, og dro opp en bankbok – hvis Sachiko trengte penger, var det bare å si ifra, men det var best ikke å fortelle noe til Tsuruko. Sachiko ble sittende og måpe. Og da noen en dag kom bort til Sachiko og sa: «Her om dagen så jeg forresten yngstesøsteren deres ute og spasere på flomvernet sammen med den yngste sønnen i Okubatafamilien, han de kaller Keibon», ble hun på vakt. Ikke lenge før var en lighter falt ut av Taekos lomme da hun skulle trekke opp lomme tørkleet, og dermed fikk Sachiko vite at Taeko røykte i smug, men hun var jo tjuefem, så Sachiko syntes ikke hun kunne gjøre så mye med 22
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 22
22.12.14 09.41
Første bok
den saken. Nå sendte hun imidlertid bud på Taeko og fortalte hva hun hadde fått høre. Jo da, det stemte, det, svarte Taeko, og etterhvert som Sachiko stilte spørsmål, kom historien fram. Hun hadde ikke truffet Okubata siden avisepisoden, men da hun holdt utstilling, dukket han opp og kjøpte den største dukken, og etter det var de begynt å treffes igjen. Det var selvfølgelig et rent og ubesudlet forhold, og de traff hverandre ikke så ofte, men hun var tross alt en voksen kvinne og håpet at Sachiko ville stole på henne. Sachiko bebreidet seg selv for ikke å ha passet bedre på når hun lot henne leie verkstedet; hun hadde tross alt sine forpliktelser overfor Huset. Taeko arbeidet etter inspirasjonsprinsippet og dro til verkstedet når hun følte for det, slik sett var hun en fullverdig kunstner; hun kunne drive dank i flere dager på rad, men så, når hun fikk det for seg, kunne hun jobbe halve natten på verkstedet og komme rødøyd hjem neste morgen – det var ikke meningen at hun skulle overnatte i verkstedet, men det var etter hvert blitt umulig å overholde. Ingen holdt heller orden på når Taeko kom og gikk mellom Huset, Ashiya og verkstedet, og Sachiko innså at hun hadde vært for overbærende. En dag ikke lenge etter dro hun bort til Shukugawa for å inspisere, på et tidspunkt da hun visste at Taeko ville være ute, møtte hun enken som bestyrte gården, og hadde en lang samtale med henne. Hun kunne fortelle at Taeko den siste tiden hadde hatt mye besøk, for det meste kvinner, riktignok, hun hadde nemlig fått et par–tre elever som skulle lære seg dukkemakeri, både husfruer og frøkner, men de eneste mennene som besøkte verkstedet, var håndverkerne som kom for å ta mål før de laget esker til dukkene. Når hun først fikk ånden over seg, kunne Taeko være særdeles iherdig, det var ikke sjelden at hun fortsatte til i tre–fire-tiden om morgenen. Siden det ikke var noe sted å sove på verkstedet, pleide hun da å ta en høneblund mens hun ventet på at det skulle bli lyst og trikken skulle begynne å gå, og forklaringen var tilforlatelig. Hun hadde først hatt verksted i et seksmatters rom i japansk stil, men hadde nylig flyttet over i større lokaler som Sachiko nå fikk se: et vestlig møblert rom 23
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 23
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
med et lite, fire og en halv matters japansk værelse ett trinn opp. Det var fullt av oppslagsverker, tidsskrifter og stoffbiter, og det sto en symaskin der, og en del påbegynte og halvferdige dukker, og på veggene hang det fotografier. Det levde på alle måter opp til forestillingen om et kunstnerverksted, om enn med et visst livlig ungpikepreg. Det var rent og ryddig, Sachiko saumfor rommet, men fant ikke en eneste sigarettstump glemt i askebegeret, ikke en eneste tvilsom gjenstand i noen av skuffene, ingen suspekte dokumenter i korrespondansekurven. Sachiko hadde fryktet at hun ville finne belastende beviser av et eller annet slag og hadde derfor kvidd seg for å oppsøke leiligheten. Hun pustet lettet ut; det var godt å få det overstått, og tilliten hennes til Taeko ble uvegerlig styrket. Et par måneder senere, da hun nesten hadde glemt det hele, skjedde dette: En dag, da Taeko var gått på verkstedet, sto Okubata plutselig i porten: «Jeg skulle gjerne hatt noen ord med fruen.» I gamle dager, da Makioka-familien ennå holdt til i Semba, bodde de ikke så langt fra familien Okubata, så aldeles fremmed var den unge herren ikke; hun fikk vel ta imot ham, da – og etter noen innledende ord om hvor godt han visste i hvilken grad det var uhørt å oppsøke fruen aldeles uanmeldt og uten videre, og hvor inderlig han ba om hennes forståelse for det han skulle si, tok han fatt på sitt ærend. Han innrømmet at de hadde gått over streken den gangen, men ville understreke at det ikke dreide seg om en flyktig henrykkelse; selv om de den gang var blitt tvunget fra hverandre, var båndet dem imellom ubrytelig, de hadde lovet hverandre dyrt og hellig å vente til deres respektive formyndere ga tilsagn om et giftermål … jo da, det stemte riktignok at familien hans hadde fått det feilaktige inntrykk av Taeko at hun var et slett stykke, men de innså nå at hun var en seriøs pike med kunstneriske anlegg og at deres kjærlighet var pur og sunn, og motsatte seg derfor ikke lenger giftermålet … han hadde hørt fra Taeko at man ennå ikke hadde lyktes i å finne en ektemann for Yukiko, men ville be om at Taeko fikk tillatelse til å gifte 24
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 24
22.12.14 09.41
Første bok
seg med ham så snart Yukiko var vel anbrakt, og når han var her i dag, var det i samforstand med Taeko; nei da, de hadde det ikke travelt, de kunne vente, men han ville gjerne at Sachiko skulle være underrettet om hvilken pakt de hadde inngått, og vise dem tillit … og om hun dessuten, når hun vurderte at tiden var inne og det bød seg en anledning, kunne være brydd med å tale deres sak overfor Huset, ville de være henne evig takknemlig; han hadde nemlig forstått det dithen at Sachiko var familiens mest imøtekommende og den som hadde størst sympati med Taeko, hvilket selvsagt var årsaken til at han hadde tatt seg den muligens overdrevne frihet å henvende seg til henne, for hvilket han nå ba om overbærenhet. Sachiko svarte uforbindtlig at hun skulle overveie saken, og sendte ham, med en velanpasset mengde høfligheter, på dør. Overrasket var hun ikke, for det ville være feil å si at hun ikke hadde hatt sine anelser, og skulle hun være ærlig, hadde hun helt siden romansen deres i sin tid nådde avissidene, tenkt at den beste løsningen ville være om de giftet seg med hverandre, og hun var overbevist om at de i Huset også med tiden kom til å se det på samme vis. Men foreløpig kunne et slikt giftermål virke uheldig inn på Yukikos psyke, derfor var det nok best å vente med å fatte noen beslutning. Da hun hadde vist Okubata ut, gjorde hun det hun pleide å gjøre når tiden falt henne lang, hun satte seg ved pianoet og spilte seg gjennom en bunke med noter, og det holdt hun fremdeles på med da Taeko en stund senere, trolig etter å ha beregnet tiden nøye, kom hjem fra Shukugawa og med komplett ubekymret mine steg inn i salongen. Da slapp Sachiko tangentene og sa: «Taeko?» «Hm.» «Keibon Okubata har vært her, han gikk nå nettopp.» «Å.» «Jeg har forståelse for situasjonen deres, men – jeg tror det er best ikke å si noe om det foreløpig, bare overlat alt til meg.» «Mm.» 25
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 25
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
«Om vi setter i gang nå med det samme, går det ut over Yukiko, det skjønner du vel?» «Mm.» «Du skjønner det, Taeko?» Taeko virket beklemt, men fattet, og i ansiktet hennes sto ingenting å lese; det eneste som slapp ut av henne, var et «mm».
Kapittel 4 Sachiko fortalte ingen, ikke engang Yukiko, om det hun hadde fått vite, men en dag da Taeko og Okubata var ute og spaserte fra Shukugawa til Kōroen, støtte de uheldigvis på Yukiko som steg av en buss, idet de krysset riksveien. Hun sa ingenting, og ikke før et par uker senere fikk Sachiko høre om hendelsen fra Taeko. Sachiko var bekymret for at Yukiko ville feiltolke det hun hadde sett, og bestemte seg for å fortelle henne hele historien fra den dagen da Okubata dukket opp på besøk … De hadde sagt at det ikke hastet, fortalte hun, de ventet gjerne til Yukiko var vel i havn, så lenge de fikk gifte seg til slutt, og Sachiko ville gjerne at Yukiko også skulle gjøre sitt for å overtale Huset til å gi dem sin velsignelse. Sachiko kikket forskende på Yukiko mens hun snakket, for å se om hun kunne oppfange noen skiftninger i ansiktsuttrykket, men Yukiko lyttet rolig uten noen synlige tegn til at det gikk inn på henne; og da Sachiko hadde snakket ferdig, bemerket hun at om den eneste grunnen til å utsette giftermålet var at det var et brudd på den konvensjonen som sa at man skulle gifte seg i den rekkefølgen man ble født i, så var det ikke noe å bry seg om, det ville ikke være noe hardt slag for henne om de to giftet seg først, hun ville ikke miste håpet, hun visste at hennes lykke ville komme når tiden var inne, sa hun uten spor av syrlighet. Å la den yngste søsteren gifte seg først kom likevel ikke på tale, Yukiko kunne mene hva hun ville, søstrene skulle gifte seg i etablert
26
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 26
22.12.14 09.41
Første bok
tur og orden, altså hastet det mer enn noensinne å finne en ektemann til Yukiko. Men det var ikke så lett, for når det trakk sånn ut med å få Yukiko gift, fantes det i tillegg til de omstendigheter som allerede er beskrevet, enda et moment som spilte negativt inn: Yukiko var født i geitas år. Stort sett er det ildhestens år som fryktes mest, og i Tokyo synes man at forestillingen om at geitas år skulle være uheldig, bare er besynderlig overtro, for østpå er det ingen som tenker slik. Men i Kansai er det ansett å være et lite gunstig år for kvinner, de som er født da, må se langt etter giftermål. Ikke minst kjøpmennene i Osaka vegrer seg for å ta en kvinne født i geitas år til brud: «Geita i porten stanger kundene vekk,» heter det der, så sterke røtter har denne forestillingen der i byen at den også måtte ta mye av skylden for at Yukiko hadde gått så langt over tiden uten å bli gift, ikke minst likte Tsuruko i Huset å si det. På grunn av både dette og det ene med det andre så hadde de i Huset omsider innsett at det var meningsløst å tviholde på de strenge kriteriene de en gang hadde stilt for Yukikos potensielle ektemann. De begynte å fire på kravene: I førstningen hadde de ment at siden dette var Yukikos første giftermål, skulle heller ikke mannen ha vært gift før, det neste var at han kunne ha vært gift én gang før, men barn skulle han i hvert fall ikke ha, men etter hvert ble det til at han nok kunne ha ett barn, men for all del ikke flere, og når det gjaldt alderen hans, måtte han først ikke være mer enn et par år eldre enn Teinosuke, den yngste av de to svogerne, men nå var de kommet til et punkt der de godtok at han var eldre, bare det ikke syntes på ham. Selv sa Yukiko at hun ville gifte seg med den som svogerne og søst rene kunne enes om, hun hadde ingen innvendinger mot de stadig reviderte kravene, det eneste var at hvis hun skulle gifte seg med en mann som hadde barn, ville hun foretrekke søte småjenter, for da visste hun at hun kunne elske dem. Hun ba dem også ha i mente at en mann i førtiårene var nær høyden av sin karriere, med få utsikter til lønnsøkning, og at det var stor risiko for at hun ville bli enke; ikke at hun forventet en stor formue, men hun håpet det ville være nok til å 27
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 27
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
trygge hennes alderdom. Både Huset og de i Ashiya mente at dette ikke var urimelig, og dette ble lagt til på listen. Dette var den historien som lå i bakgrunnen da Itani la fram sitt forslag. Kandidaten hennes syntes i stor grad å møte kriteriene. Han hadde riktignok ingen formue, men han var bare et par år yngre enn Teinosuke, og kunne derfor ikke sies å være helt uten framtids utsikter. Og selvfølgelig var ingenting bedre enn at han var yngre enn sin svoger. Det absolutt aller beste med ham var at han ikke hadde vært gift før; de hadde nesten oppgitt ethvert håp om å finne en ugift mann. Dette veide følgelig opp for alle andre motforestillinger de måtte ha. Vel var han bare en gasjert funksjonær, men han hadde i det minste kjennskap til franske skikker og fransk litteratur og kunst, og det ville sikkert Yukiko sette pris på, tenkte Sachiko. Folk som ikke kjente henne, tok Yukikos tvers igjennom japanske ytre – i kroppsbygning, klesdrakt og talemåte – som et tegn på at hennes interesser også utelukkende dreide seg i japansk retning, men der tok de ganske feil. I virkeligheten tok Yukiko fransktimer og forsto seg langt bedre på vestlig musikk enn på japansk. Sachiko fikk en bekjent til å forhøre seg om hva slags ry denne Segoshi – det var kandidatens navn – hadde i MB Kjemiske, og forhørte seg også andre steder, men uansett hvor hun vendte seg, var det ingen som sa et vondt ord om ham. Som parti var det muligens ikke så verst – de fikk kanskje se til å kontakte Huset, hadde hun tenkt for omtrent en uke siden, og en dag stanset plutselig en drosje med Itani foran porten. – Hadde Sachiko kommet noe lenger i å overveie den saken de diskuterte forleden? spurte hun og overrakte et fotografi av kandidaten. Itani var som alltid litt utålmodig og masete, og Sachiko fikk seg ikke til å innrømme at hun ikke hadde kommet lenger enn til å vurdere om hun kanskje skulle høre med Huset, det virket altfor bedagelig, i stedet sa hun at det framsto som et overmåte fordelaktig parti, og at Huset hadde satt i gang etterforsk ning av kandidatens bakgrunn, og at om Itani bare kunne vente en ukes tid, så håpet hun at de kunne komme tilbake til henne, men ikke 28
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 28
22.12.14 09.41
Første bok
før hadde hun sagt det, før Itani repliserte at i slike saker var det viktig å smi mens jernet var varmt, og hvis de var positivt innstilt, var vel det ekstra god grunn til få opp farten? Og Sachiko skulle bare vite at Segoshi ringte og maste hver eneste dag – hadde hun hørt noe nytt? Kunne hun kanskje gi dem et fotografi av ham, og høre hvordan det gikk? – og derfor kom hun her, og derfor ventet hun et svar innen en uke. I løpet av fem minutter hadde Itani gjort unna sitt ærend og kunne sette seg inn i drosjen igjen. Sachiko var, som folk flest fra Osaka, sendrektig og omstendelig i alle ting. For henne var det hårreisende å forholde seg med slik forretningsmessig effektivitet til noe av så stor betydning for en kvinnes liv, men Itani hadde ikke desto mindre gitt henne et oppmuntrende puff i ryggen, og allerede neste dag, med en effektivitet som var sjelden til henne å være, bega Sachiko seg til Huset i Uehonmachi i Osaka hvor hun la saken fram for sin eldste søster og understreket at det hastet med å gi et svar. Storesøster Tsuruko var imidlertid enda mer aktpågivende enn Sachiko, og enda mer omstendelig. – Det kunne virke som et godt parti, mente hun, men hun måtte først ta det opp med sin mann, og hvis han var enig, skulle de hyre et detektivbyrå til å etterforske kandidatens bakgrunn, og kanskje sende noen ut for å gjøre undersøkelser i hjemtraktene hans, kort sagt, det ville ta sin tid – en uke var umulig, en måned mer sannsynlig. I mellomtiden var det Sachiko som måtte holde Itani stangen, og det hadde ikke gått mer enn nøyaktig en uke før en drosje nok en gang stanset foran porten i Ashiya. Sachiko skvatt til, det var Itani – selvfølgelig. Sachiko svarte forfjamset at hun hadde mast på Huset dagen før, det virket ikke som om de hadde noen innsigelser, men de holdt fortsatt på med etterforsk ningen, la hun unnskyldende til. Kunne de få fire–fem dager til? – Om de ikke hadde innvendinger, mente Itani, hastet det vel ikke sånn med å sjekke de siste detaljene, hvorfor ikke la de to møtes? Ikke til noe formelt og stivt miai, selvfølgelig, men hva om hun inviterte dem alle 29
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 29
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
ut til middag? De i Huset behøvde jo ikke være til stede, Sachiko og Teinosuke kunne følge Yukiko. Kandidaten hadde uttrykt et sterkt ønske om et slikt møte, sa hun på en måte som signaliserte at hun ikke lot seg motsi. I Itanis øyne hadde søstrene en tendens til å være innbilske og bedagelige og hadde ingenting imot at andre strevde vettet av seg for deres del, og man skulle ikke utelukke at det var en av årsakene til at det trakk sånn ut med å få Yukiko gift. Det var på tide at de våknet opp til livets realiteter, det var Itanis underliggende budskap, som Sachiko unektelig oppfanget, om enn vagt, og hun svarte derfor: «Når da?» – Hva med i morgen, spurte Itani, det var søndag og ville ha passet som hånd i hanske for både henne selv og Segoshi. Nei, i morgen hadde Sachiko en avtale. – I overmorgen, da? kom det prompte fra Itani, – tja jo, i overmorgen var selvfølgelig en mulighet, sa Sachiko, og antydet at de kanskje kunne ringes og avtale nærmere neste formiddag. Hvilket altså var i går. «Taeko?» sa Sachiko. Hun var i ferd med å kle seg, hadde prøvd én kimono over den underkimonoen hun hadde på seg, bestemte seg for at den ikke gikk, kastet den fra seg, og var nå i ferd med å brette opp oppbevaringspapiret rundt en ny. Pianospillet nedenunder, som hadde opphørt en stund, startet opp igjen. Som ved en plutselig innskytelse sa Sachiko: «Nå skal du høre, jeg har havnet i en litt penibel situasjon.» «Hva er i veien?» «Jeg er nødt til å ringe til Itani før vi drar.» «Hvorfor det?» «Hun kom innom i går igjen og ville at vi skulle arrangere miai allerede i dag.» «Hun er seg selv lik, Itani.» «Ja, det er ikke snakk om noe formelt og høytidelig miai altså, hun mente vi kunne spise middag sammen. Men hun ville absolutt ha oss til å gå med på det. Jeg sa at det ikke passet i dag, og da lurte hun på om det ville passe bedre i morgen. Jeg kom ikke på noen grunn til å si nei.» 30
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 30
22.12.14 09.41
Første bok
«Hva sier de i Huset?» «Tsuruko sa på telefonen at om noen skulle gå, så måtte det bli oss, for hvis de selv var med, kunne det bli vanskelig å avslå senere … Det syntes Itani var helt i orden.» «Og hva mener Yukiko?» «Ja, det var det, da.» «Nekter hun?» «Nei, ikke akkurat … men du kan jo tenke deg hvordan det må føles å få vite at hun skal møte en ny mann på bare én dags varsel. Jeg fikk ikke noe klart svar, hun påpekte bare at det kunne være en god idé å vente til etterforskningen var kommet litt lenger … Det var det tydeligste hun sa.» «Hva har du tenkt å si til Itani?» «Nei, hva skal jeg si? – Jeg er nødt til å finne på en god grunn, jeg kan ikke henvise til etterforskningen hver gang heller … Uansett utfall så har vi ikke råd til å falle i unåde hos Itani … Nei, Taeko, kunne du ha tenkt deg å ta en telefon til henne og spørre om vi kunne utsette det fire–fem dager?» «Det kan jeg for så vidt godt, men hvis ikke Yukiko har lyst, spiller det jo ingen rolle hva jeg sier.» «Jeg vet ikke. – Denne gangen tror jeg hun er mest opptatt av at det kom så brått på. Ut over det tror jeg ikke hun har så mye imot det.» Døra gikk opp, og Yukiko kom inn fra gangen. Sachiko knep igjen munnen. Det var mulig Yukiko hadde hørt for mye allerede.
Kapittel 5 «Har du tenkt å gå med den obien, Sachiko?» spurte Yukiko da hun så Taeko som sto bak den eldre søsteren og hjalp henne med å stramme kimonobeltet rundt livet. «Er ikke det den samme som du hadde på deg på pianokonserten forleden?» 31
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 31
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
«Jo, det stemmer.» «Nå skal du høre: Jeg satt ved siden av deg på den konserten. Det er en fin, dobbel obi, og hver gang du pustet, ynket den seg og pep.» «Å? Det var jeg ikke klar over.» «Ja, det var ikke så veldig høyt, altså, men det var en skikkelig pipe lyd, fryktelig forstyrrende, hver gang du pustet. Jeg nekter å gå på konsert med deg hvis du har på deg den obien.» «Hva skal jeg ta på meg, da?» spurte Sachiko, åpnet en kommodeskuff, tok opp en stor stabel med papirinnpakkede kimonobelter, la dem ved siden av hverandre og begynte å brette papiret til side. «Forsøk denne.» Taeko pekte på en virvelmønstret obi. «Står den i stil, synes du?» «Den passer perfekt. Bare prøv.» Yukiko og Taeko var allerede ferdige med å kle seg om, men Sachiko var sent ute. Taeko godsnakket med storesøsteren som til et barn mens hun hjalp henne å knytte den andre obien. Akkurat idet Sachiko skulle til å sette seg på kne foran speilet igjen, skrek hun forskrekket til: «Nei, huff og huff ! Den går heller ikke.» «Hva er feil med den?» «Hva som er feil? Hør godt etter nå! Den piper.» Sachiko pustet dypt for å vise hvordan beltet pep foran magen. «Du har rett. Det piper.» «Nei, da får det bli den med stråmønster.» «Kan du finne den, Taeko?» Taeko var den eneste av de tre som gikk i vestlige klær, og hun lette smidig gjennom innholdet i de mange obi-pakkene som lå strødd utover gulvet. Hun fant den riktige, og nok en gang stilte hun seg bak storesøsteren og hjalp henne med å feste den. Sachiko reiste seg, la den ene hånden på beltet, som var knyttet i en enkel trommesløyfe på ryggen, og pustet ut og inn noen ganger. 32
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 32
22.12.14 09.41
Første bok
«Denne virker bra,» sa hun, men ikke før hadde hun fått dratt til snoren hun holdt fast med tennene, og festet beltet slik det skulle være, før det nok en gang kom en pipelyd. «Hva i alle dager?» «Så rart!» De sprutet ut i latter. Hver gang det kom et pip fra Sachikos mageregion, begynte de å le igjen. «Det må skyldes at den har stoff på begge sider,» lo Yukiko. «Du får aldri gå med dobbel obi mer, Sachiko.» «Nei, det er ikke der det ligger. Det er stoffet.» «Men nå for tiden bruker de jo samme stoffet til alle de doble beltene. Og når stoffet blir brettet dobbelt, lager det dobbelt så mye lyd.» «Nå vet jeg hva det er. Hvorfor det piper.» Taeko plukket opp enda en obi. «Prøv denne. Jeg er sikker på at den ikke gir lyd fra seg.» «Men den er jo dobbel, den også.» «Gjør som jeg sier. Jeg har skjønt hva som er problemet.» «Klokken er over ett allerede. Du må se til å bli klar. Disse konsertene varer ikke hele dagen.» «Yukiko, det var du som først klaget på obien min.» «Jo, for når vi først skal på konsert, vil jeg helst høre på musikken, ikke på beltet ditt.» «Herre min hatt, så mye styr. Her går det i ett sett, knyte igjen og knyte opp, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjort det. Jeg er helt svett.» «Og det sier du! Du står jo bare der.» Taeko satt på kne bak Sachiko og strammet obien. «Skal jeg sette medisinen her?» Oharu kom bærende på et brett fylt med medisinsk utstyr: en sterilisert sprøyte, en boks med tiaminkonsentrat, en flaske ren sprit, bomull og teip. «Yukiko, er du snill og setter sprøyten på meg? Jeg har manko på B,» sa Sachiko. «En ting til,» ropte hun til ryggen til Oharu som var på vei ut. «Ring etter en bil. Be den være her om ti minutter.» 33
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 33
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka Med vante hender kuttet Yukiko toppen av tiamin-ampullen med
en liten fil, fylte sprøyten, og løftet Sachikos venstre kimonoerme helt opp til skulderen. Sachiko satt fortsatt foran speilet. Yukiko vasket av huden med en bomullsdott dynket i sprit, og satte sprøyten. «Au, det gjør vondt!» «Det gjør kanskje det. Jeg har ikke tid til å være forsiktig.» Et kort øyeblikk fyltes rommet av den sterke eimen av B-vitamin. Yukiko klappet teipen på plass på overarmen. «Jeg er klar, jeg også,» sa Taeko. «Hvilken snor passer til denne obien?» «Den du har, er helt fin. Skynd deg!» «Ikke si det. Så snart jeg forsøker å skynde meg, så blir alt bare surr.» «Det går nok bra. Sånn, trekk pusten nå, for å høre.» «Du store min, det stemmer jo!» utbrøt Sachiko etter å ha gjort som Taeko sa, og pustet ut og inn noen ganger. «Ikke en lyd. Hva er hemmeligheten?» «Det er bare de nye, doble obiene som lager lyd. Denne er gammel og sliten, og gir ikke fra seg et knyst.» «Å, var det sånn det var?» «Det er bare å bruke hjernen.» «Telefon til fruen, det er Itani,» ropte Oharu ute i gangen. «Å nei, jeg har helt glemt å ringe til henne.» «Og nå kommer drosjen.» «Hva skal jeg gjøre?» Sachiko jamret seg, mens Yukiko så helt uaffisert ut, som om saken overhodet ikke vedgikk henne. «Yukiko, hva synes du jeg skal si til henne?» «Si hva du vil.» «Det er ikke så enkelt, den damen lar seg ikke avspise med hva som helst.» «Si det som passer deg.» «Skal jeg takke nei til i morgen?» «Mm.» 34
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 34
22.12.14 09.41
Første bok
«Er du sikker på det?» «Mm.» Yukiko så ned i gulvet der hun satt, og Sachiko, som hadde reist seg, kunne ikke se ansiktsuttrykket hennes.
Kapittel 6 «Ha det bra, Etsuko, jeg er snart tilbake.» Yukiko stakk hodet inn i salongen hvor Etsuko lekte med Oharu og stilte opp diverse kjøkkenleker på rad og rekke. «Er du flink pike og passer huset?» «Du glemmer ikke å ta med en presang til meg? Sant, Yukiko?» «Nei da, vær trygg. Den vi så her om dagen, den vesle dukkegryten til å koke ris i, sant?» Etsuko kalte de yngste tantene bare ved fornavn, som om de skulle være hennes egne søstre. Tsuruko, den eldste, som hadde overtatt det gamle familiehuset, stort sett bare omtalt som «Huset», var den eneste som ble kalt «tante». «Er du sikker på at du er tilbake til middag?» «Det tror jeg nok.» «Lover du det?» «Ja da, jeg lover. Mamma og Taeko skal spise middag med pappa i Kobe, men jeg kommer hjem og spiser her sammen med deg. Har du lekser?» «Ja, jeg må skrive stil.» «Da får du slutte å leke med det samme og sette i gang og skrive. Så kan jeg lese igjennom når jeg kommer hjem.» «Ha det bra, Yukiko! Ha det bra, Taeko!» Etsuko, som var kommet ut i gangen for å si ha det, steg ned på jordgulvet ute i yttergangen med innetøflene på og fulgte dem hoppende og dansende bort den hellelagte stien og helt bort til porten. «Du lover å være hjemme til middag? Du lyver ikke?» 35
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 35
22.12.14 09.41
Søstrene Makioka
«Hvor mange ganger må jeg si det?» «Om du ikke kommer hjem, så blir jeg sint på deg, altså!» «Ja da, vennen, jeg skal komme hjem.» Innerst inne var Yukiko glad over disse tegnene på Etsukos hengivenhet. Av en eller annen grunn gjorde Etsuko aldri sånt vesen av at moren skulle ut, men hver gang Yukiko skulle ut i et ærend, hang Etsuko på henne som en klegg og nektet å la henne gå, med mindre hun gikk med på en eller annen betingelse. Yukiko bodde mest hos Sachiko, og når hun ikke trivdes så godt i Huset, skyldtes det at hun ikke kom godt overens med svoger Tatsuo, og at Sachiko var den søsteren som sto henne nærmest. Det var opplest og vedtatt i familien, og tidligere hadde hun ment det samme selv også, men den siste tiden var hun begynt å lure på om ikke niesen Etsuko var en vel så viktig grunn, en erkjennelse som bare gjorde henne enda mer glad i jentungen. Faktisk var det ikke så lenge siden Tsuruko hadde anklaget henne for nettopp dette. – Du er bare opptatt av datteren til Sachiko, barna mine bryr du deg ikke om, hadde hun sagt, og Yukiko hadde ikke hatt et ord å si til sitt forsvar. Hun var særlig glad i småjenter på Etsukos alder. I Huset krydde det av unger, det var så, men med unntak av en smårolling på knappe to var det bare guttunger, og ingen av dem fanget oppmerksomheten hennes som Etsuko. Yukiko og søstrene hadde mistet faren ti år tidligere, og moren døde da Yukiko var liten; nå skiftet hun på å bo hos den ene og den andre søsteren uten egentlig å være hjemme noe sted, og det var ingenting som hindret henne i å gifte seg inn i en annen familie – den eneste haken var at når hun var gift, ville hun ikke lenger få treffe Sachiko, som var den som sto henne nærmest … eller jo, Sachiko ville hun nok få treffe, det var verre med Etsuko … og hun kom til å forandre seg så fort, før Yukiko visste ordet av det, ville fortroligheten mellom dem være borte og Etsuko ha blitt en annen – tanken fylte Yukiko med en bitter og sår misunnelse på Sachiko som for alltid ville fortsette å ha del i Etsukos kjærlighet. Om hun skulle giftes bort til en som hadde vært gift før, håpet hun at han hadde en liten datter, 36
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 36
22.12.14 09.41
Første bok
men hun hadde en følelse av at selv om hun ble mor til en jente som var enda søtere enn Etsuko, ville hun ikke elske henne like høyt. Når det trakk slik ut med å bli gift, bekymret det henne derfor mindre enn man skulle tro. Framfor å nedverdige seg til å flytte inn i en familie hun ikke syntes om, ville hun mye heller bli værende hos Sachiko og få overta noe av hennes morsrolle, det ville også lindre hennes ensomhet. Når Sachiko så sterkt hadde oppmuntret forholdet mellom Yukiko og Etsuko, hadde hun faktisk hatt dette i bakhodet. Yukiko og Taeko hadde for eksempel lenge delt soveværelse i Ashiya, men da Taeko begynte å bruke værelset som verksted til alle døgnets tider, benyttet Sachiko anledningen til å la Yukiko flytte inn på barnerommet til Etsuko. Dette var et seks matter stort japansk rom i andre etasje, hvor det var plassert en lav barneseng i tre til Etsuko, og hittil hadde tjenestejenta sovet på gulvet ved siden av, men fra nå av tok Yukiko tjenestejentas plass og fikk laget et leie av en sammenbrettbar halmmadrass med to overmadrasser fylt med kapok, slik at senga hennes til slutt var nesten like høy som Etsukos. Etter hvert overtok Yukiko mer og mer av barnepasset, det var hun som pleiet Etsuko når hun var syk, det var hun som hørte henne i leksene, øvde piano med henne, gjorde hver dag i stand matboksen hennes og et lite mellommåltid klokken tre. Yukiko var mye bedre skikket til dette enn Sachiko. Det hjalp ikke at Etsuko var lubben, hadde roser i kinnene og virket sunn og frisk, hun var like sykelig som sin mor. Hun måtte stadig til sengs – med feber, med hovne lymfeknuter, betente mandler, og da måtte framfor alt Yukiko sitte opp to–tre netter på rad for å pleie henne og skifte varme grøtomslag eller kalde omslag. For av de tre søstrene var det Yukiko som tålte påkjenninger best, selv om hun var så spedlemmet at armene og håndleddene hennes knapt var kraftigere enn Etsukos, og så blek at hun bestandig lot til å brygge på tuberkulose – dette hadde allerede kastet skygger over flere giftermålsutsikter – men i virkelighe ten var hun den mest motstandsdyktige av dem alle og hadde faktisk aldri vært riktig syk, og hun var ofte den eneste som ikke ble smittet 37
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 37
22.12.14 09.42
Søstrene Makioka
når influensaen bredte om seg i huset. Sachiko var derimot rett så sterk og sunn å se til, men også her skulle man vokte seg for å skue hunden på hårene, for hun var så skjør at så snart hun pleiet en som var syk, skulle det ingenting til før hun selv også lå der, hvilket bare la stein til byrden for omgivelsene. Sachiko hadde vokst opp som farens yndling da Makioka-huset blomstret, og selv om hun nå var mor selv, hadde hun fortsatt noe av det forkjælte barnets vesen, og manglet enhver utholdenhet, både psykisk og fysisk. Begge de yngre søstrene moret seg med å snakke til henne som til et barn; kort sagt var hun aldeles uskikket, ikke bare til å pleie datteren når hun var syk, men til å oppdra henne i det hele tatt, og hun og Etsuko hadde rett som det var de frykteligste krangler. Det het seg derfor at Sachiko behandlet Yukiko som en guvernante og ikke ville gi slipp på henne, og at det var grunnen til at disse giftermålsforhandlingene aldri kom i havn, for hvis samtalene gikk for glatt, ville Sachiko sørge for å komme inn fra sidelinjen og spolere det hele, siden Yukiko utvilsomt var en u vurderlig skatt. Disse ryktene nådde også Huset, og selv om Tsuruko ikke kunne tro så ille om sin yngre søster, ble det mumlet om at Tsuruko nok var aldri så lite forulempet over at Sachiko aldri ga slipp på Yukiko. Sachikos ektemann Teinosuke var litt utilpass med situasjonen; det var jo for så vidt ingenting i veien for at Yukiko bodde hos dem, men han syntes det var uheldig at hun hadde kilt seg inn mellom dem og deres egen datter; han skulle gjerne ha sett at det ble skapt litt større avstand mellom Yukiko og Etsuko, for det var jo ikke noe bra om Etsuko foretrakk tanten framfor sin egen mor; Sachiko mente at Teinosuke overdrev, for selv om Etsuko var glad i Yukiko, var det ingenting mot den kjærligheten hun hadde til moren; Etsuko var voksen for alderen og hadde ingen grunn til å klenge på henne, det var noe annet med Yukiko – for Etsuko visste jo godt at Yukiko skulle flytte så snart hun fant noen å gifte seg med … men når det var sagt, så sparte det henne naturligvis for mye arbeid å ha Yukiko i huset. – Ja, hun er virkelig til stor hjelp, det må jeg si, men hun vet jo selv at det bare er inntil videre, 38
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 38
22.12.14 09.42
Første bok
til hun er bortgiftet … og forresten var det jo nettopp fordi hun visste at Yukiko var så glad i barn at hun hadde villet ha henne her, for å bøte på tristessen over giftermålet som trakk ut; Taeko hadde jo dukkemakingen og inntektene det ga (– jeg tror forresten hun treffer noen i smug), mens Yukiko ikke hadde noen verdens ting, nei, om man satte det på spissen, hadde Yukiko ingen steder i hele verden der hun virkelig hørte hjemme, så når Sachiko lot Yukiko ta seg av datteren, var det i bunn og grunn av ren medlidenhet, det ga Yukiko noe å fylle ensomheten med, en trøst, ikke så ulikt en leke, og det ville Sachiko bare ha sagt. Det var umulig å vite hvor mye Yukiko gjettet seg til av Sachikos tanker, men hennes selvoppofrende innsats når Etsuko var syk, overgikk i alle fall langt hva både moren selv og en profesjonell sykepleier ville ha gjort. Og om situasjonen krevde at noen ble hjemme for å passe Etsuko, var det bestandig Yukiko som tilbød seg å være barnevakt. Også denne søndagen ville hun vanligvis ha holdt seg hjemme, men Leo Sirota skulle holde en intimkonsert i Kuwayama-residensen i det fornemme Miyage-strøket på vei mot Kobe, og alle tre var invitert dit. Yukiko var nok villig til å gi avkall på de fleste utflukter for å ta seg av Etsuko, men sjansen til å overvære en pianokonsert lot hun ikke gå fra seg. Sachiko og Taeko hadde avtalt å møte Teinosuke, som hadde vært og gått tur i Arima-traktene, i Kobe for å spise middag etter konserten, men Yukiko dro rett hjem.
Kapittel 7 «Hvor blir det av Sachiko, tro?» Taeko og Yukiko hadde stått og ventet ved porten en stund uten at Sachiko hadde vist seg. «Klokken er snart to.» Taeko beveget seg mot døra som sjåføren holdt åpen. «Det var da en gruelig lang telefonsamtale.» 39
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 39
22.12.14 09.42
Søstrene Makioka
«Kan hun ikke bare legge på?» «Hun kan jo prøve, men du kjenner Itani, den damen gir seg ikke så lett. Jeg blir rent nervøs av dette.» Igjen syntes Yukiko å late som om dette ikke vedgikk henne. «Etsuko, gå og be mamma gjør seg ferdig i telefonen, si at hun må skynde seg!» «Skal vi ikke sette oss inn?» spurte Taeko, som allerede hadde hånden på dørhåndtaket. «Nei, det er best vi venter,» svarte Yukiko, altfor veloppdragen til å sette seg i bilen før en eldre søster. Dermed hadde heller ikke Taeko annet å gjøre enn å bli stående og vente. Idet hun så Etsuko forsvinne løpende inn i huset, sa hun, lavt så ikke sjåføren skulle høre noe: «Itani har fortalt meg om det.» «Å?» «Hun viste meg bildet.» «Å.» «Hva synes du, Yukiko?» «Nei, det er ikke så lett å si … jeg har jo bare sett ham på bilde.» «Ja, nettopp. Da burde du jo gå med på å møte ham?» «…» «Når det først har gått så langt at han vil treffe deg, blir det vanskelig for Sachiko om du plutselig sier nei likevel.» «Jeg skjønner bare ikke hvorfor det haster sånn.» «Nei, hun fryktet at det var det som var problemet.» De hørte noen komme løpende. «Åh, jeg har glemt lommetørkleet. Kan noen hente det til meg? Lommetørkle! Lommetørkle!» Sachiko kom løpende ut av porten samtidig som hun forsøkte å få på plass underkimonoen som stakk ut av ermet. «Unnskyld at jeg ble så sen!» «Ja, det tok sin tid, det skal være sikkert og visst.» «Jeg forsøkte å avslutte før, men med den damen er det ikke nok med en liten unnskyldning … Det var så vidt jeg klarte å unnslippe.» 40
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 40
22.12.14 09.42
Første bok
«Du får fortelle om det etterpå.» «La oss komme oss av gårde,» sa Taeko og satte seg inn i bilen etter Yukiko. Det var en knapp kilometer til Ashiyagawa stasjon på Hankyū-banen, en av de tre jernbanelinjene som forbandt Osaka og Kobe: Når de hadde dårlig tid som i dag, lot de seg kjøre, men ofte spaserte de for mosjonens skyld, og når de tre søstrene en klarværsdag spaserte side om side i full oppkledning bortover den veien som på folkemunne het Akveduktveien, som gikk langs togskinnene ved foten av fjellet, så var det ikke få som fulgte dem med blikket; folk i strøket visste godt hvem de var, og litt ble det nok sladret om dem, men hvor gamle de var, fantes det få som kunne si. Sachiko hadde en datter på sju, så det var grenser for hvor mye hun kunne lyve på alderen, men det var vanskelig å tro at hun var mer enn tjueseks eller tjuesju; Yukiko, som ennå ikke var gift, kunne tas for tjueto eller tjuetre, og Taeko så ut som en ungjente på seksten eller sytten. Yukiko var strengt tatt langt over den alderen da det sømmet seg å tiltale henne «unge frøken», men ingen steilet når så skjedde. At de alle trivdes best i flotte, fargesprakende og stormønstrede klær som egentlig var i yngste laget for dem, bidro til å forsterke inntrykket. Ikke slik å forstå at de ungdommelige klærne fikk dem til å se yngre ut, men snarere at de var så ungdommelige i ansiktet og figuren at klær beregnet på deres egen alder rett og slett ikke kledde dem. Året før, da de tok Etsuko med til Brokadebeltebroen i Yamaguchi prefektur for å se kirsebærblomstene, hadde Teinosuke tatt et fotografi av de tre søstrene på broen og skrevet et dikt til fotografiet – «Tre vakre søstre, på Brokadebeltebroen, oppstilt side om side». Riktignok var de heller ikke like i ett og alt, men om hver av dem hadde sine særtrekk, var visse ting felles for alle tre, og nettopp dette gjorde dem så uimotståelige sammen og fikk alle som så dem, til å tenke: Å, hvilke skjønne søstre! Og de var et syn der de gikk, Sachiko først, som den høyeste, Yukiko i midten og Taeko, den laveste, til sist. Yukiko var tradisjonell og japansk i både kroppsbygning og stil, Taeko var den mest vesterlandske, og Sachiko befant seg et sted midt imellom. 41
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 41
22.12.14 09.42
Søstrene Makioka Taeko hadde rundt ansikt, klart tegnede ansiktstrekk og en matchende
figur med runde, fyldige former, mens Yukiko var hennes rake motsetning; ansiktet var smalt, kroppen slank og tander. Sachiko syntes å kombinere det beste fra dem begge, og klesstilen reflekterte forskjellen: Taeko kledte seg i vesterlandske kjoler og skjørt, Yukiko gikk bestandig i kimono, mens Sachiko gikk i vesterlandske klær om sommeren og japansk tøy resten av året. Både Sachiko og Taeko lignet mest på sin far, de hadde samme kroppsbygning som ham og det samme livlige, muntre, strålende ansiktet; Yukiko var ganske annerledes, med et litt bedrøvet åsyn, likevel tok også hun seg merkelig nok best ut i festlig og fargeglad silkecrêpe; hun var, kort sagt, mer av en glamorøs hoffdame fra den tiden Tokyo fortsatt gikk under navnet Edo; den moderne, enkle elegansen som preget dagens Tokyo, med dempede farger og diskré stripemønstre, kledde henne ikke i det hele tatt. Når man skulle på konsert, kledde man seg alltid pent, men i dag, siden konserten fant sted i en privat residens, hadde de gjort seg ekstra umak med påkledningen, og da de steg ut av bilen i samlet flokk denne gnistrende høstdagen, og trippet bort til perrongen på Hankyū-banen, var det ikke én blant de tilstedeværende som lot være å sperre øynene opp. Det var søndag ettermiddag, så toget til Kobe var nesten tomt. Da de satte seg ned – i dannet tur og orden etter alder – like overfor en middelskolegutt, bøyde han sjenert hodet og ble, merket Yukiko seg, aldeles ildrød i toppen.
Kapittel 8 Etsuko gikk lei av å leke mor og barn, sendte Ohana ovenpå etter en
skrivebok og satte seg i salongen for å skrive stil. De fleste rommene i huset var holdt i tradisjonell japansk stil, med tatamimatter på gulvet og papirkledde skyvedører, men to av værelsene i første etasje, mottakelsesværelset – eller salongen, som de kalte 42
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 42
22.12.14 09.42
Søstrene Makioka Originaltittel: Sasame Yuki Copyright © 1944–1948, The Heirs of Jun'ichirō Tanizaki / Chuokoron-Shinsha, Inc. All rights reserved
Norsk utgave © Forlaget Press 2014
1. pocketutgave, 1. opplag 2015
Omslagsdesign: John Gall, tilrettelagt for norsk utgave av Modest [Rune Døli] Bilder på omslaget: Alex Gross Sats: Laboremus Oslo AS Boka er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978-82-7547-798-7 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke
er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
105081 GRMAT Soestrene Makioka 150101 Pocket.indd 4
22.12.14 09.41