den jiddische politiforening
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 1
11.04.11 10.52
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 2
11.04.11 10.52
michael chabon
DEN JIDDISCHE POLITIFORENING Oversatt av Kari og Kjell Risvik, mno
agora
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 3
11.04.11 10.52
Den jiddische politiforening Copyright © Michael Chabon 2007 This book is published by arrangement with Mary Evans Inc. originaltittel : The Yiddish Policemen’s Union Copyright norsk utgave © Agora Publishing 2010 boken er satt med : 10,5/15,5 Garamond Premier Pro papir : Ensolux Cream 80 g omslag og sats: Bengt Olsson, Concorde Design AS trykk og innnbinding :WS Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd isbn 978-82-93139-01-00 Forlaget Press håndterer salgs- og markedsarbeidet for Agora. Agora Publishing, Charlotte Andersen vei 3, 0374 Oslo, Norge www.agorapublishing.no Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 4
11.04.11 10.52
Til Ayelet, bashert
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 5
11.04.11 10.52
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 6
11.04.11 10.52
And they went to sea in a Sieve edward lear
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 7
11.04.11 10.52
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 8
11.04.11 10.52
1 i ni måneder har Landsman losjert på Hotel Zamenhof uten at noen av gjestene har prestert å bli myrdet. Nå har altså noen plantet en kule i hjernekisten på ham som bodde på 208, en jidd som gikk under navnet Emanuel Lasker. «Han tok ikke telefonen, han ville ikke lukke opp,» sier Tenenboym, nattbestyreren, da han kommer for å purre Landsman. Landsman bor på 505, med utsikt til neonskiltet på hotellet over på andre siden av Max Nordau Street. Det heter Blackpool, et ord som opptrer i Landsmans mareritt. «Jeg måtte låse meg inn på rommet til ham.» Nattbestyreren var en gang i tiden amerikansk marineinfanterist og kuttet selv ut heroinen en gang på 60-tallet, da han kom hjem igjen fra blodbadet under Cubakrigen. Han viser en moderlig omsorg for de rusavhengige på Zamenhof. Han gir dem kreditt og passer på at de får være alene hvis det er det de vil. «Har du rørt noen ting på rommet?» sier Landsman. Tenenboym sier: «Bare penga og smykkene.» Landsman får på seg buksen og skoene og heiser opp selene. Så snur han og Tenenboym seg mot dørklinken, der det henger et slips, rødt med en bred brun stripe, ferdig knyttet for å spare tid. Landsman har åtte timer igjen til neste skift. Åtte forjævlige timer til å pimpe av flasken sin, i glassbeholderen med all høvelsponen. Landsman stønner og strekker seg etter slipset. Han smøyer det over hodet og dytter knuten opp til snippen. Så tar han på seg jakken, kjenner etter lommeboken og skiltet i brystlommen, klapper på en sholem han har i et pistolhylster under armen, en oppskrapt Smith & Wesson Model 39. «Sorry at jeg vekket deg, kriminalbetjent,» sier Tenenboym. «Har bare lagt merke til at du ikke sover så tungt at det gjør noe.» «Jeg sover jo,» sier Landsman. Han griper etter det drammeglasDen jiddische politiforening | 9
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 9
11.04.11 10.52
set han for tiden holder seg til, en suvenir fra Verdensutstillingen i 1977. «Det er bare det at jeg gjør det med underbukse og skjorte på.» Han løfter glasset og skåler for de tretti årene som er gått siden Verdensutstillingen i Sitka. Et høydepunkt for jødisk kultur nordpå, sier folk, og ja, hvorfor ikke? Meyer Landsman var fjorten den sommeren og hadde akkurat fått øynene opp for jødiske kvinners glans og herlighet, og for dem må også året 1977 ha vært et slags høydepunkt. «Sitter rett opp og ned i en stol.» Han tømmer i seg glasset. «Med sholem og greier.» Etter hva leger, terapeuter og ekskona sier, drikker Landsman for å medisinere seg selv, avstemmer rørene og glassene som styrer humørskiftningene, med en diger hammer i form av 60 prosents plommebrennevin. Men når sant skal sies, Landsman har bare to slags humør: oppegående og død. Meyer Landsman er den mest dekorerte shammes i Sitka-distriktet, mannen som løste saken med drapet på den skjønne Froma Lefkowitz av den buntmakeren hun var gift med, og fakket sykehusmorderen Podolsky. Det var hans vitnemål som sendte Hyman Tsharny til et føderalt fengsel på livstid, den første og siste gangen at siktelsen mot en av de sleipe verbover-toppene førte til domfellelse. Han har husk som en straffange, baller som en brannmann og syn som en innbruddstjuv. Når forbrytelser skal bekjempes, fyker Landsman rundt i Sitka som en mann som har fått buksebenet hektet til en rakett. Man skulle tro det ble spilt et filmpartitur bak ham, der det ikke ble spart på kastanjettene. Problemet er de timene når han ikke er på jobb, når tankene hans gir seg til å blåse ut av det åpne vinduet i hjernen hans som sidene fra en kladdebok. Noen ganger trengs det en tung brevpresse til å holde dem på plass. «Det er ille at jeg skaffer deg enda mer jobb,» sier Tenenboym. I den tiden da Landsman var ved Narkotikaavsnittet, arresterte han Tenenboym fem ganger. Det er det egentlige fundamentet for det som liksom skal være vennskapet dem imellom. Og det holder nesten. «Det er ikke jobb, Tenenboym,» sier Landsman. «Jeg gjør det fordi jeg gjør det.» «Samme for meg,» sier nattbestyreren. «Jeg er jo bare nattvakt på et møkkahotell.» Landsman legger hånden på skulderen til Tenenboym, og de går for 10 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 10
11.04.11 10.52
å ta den avdøde i nærmere øyesyn, kliner seg inn i Zamenhofs ene heis, eller elevatoro, som et lite messingskilt over døren vil ha det til. Da hotellet ble bygd for femti år siden, ble alle veivisere, skilt, oppslag og advarsler trykt på esperanto på messingskilt. Flesteparten er for lengst borte, ofre for vanskjøtsel, hærverk eller brannforskriftene. Døren og dørkarmen til 208 viser ingen spor etter innbrudd. Landsman legger et lommetørkle over klinken og skubber døren opp med tuppen på mokasinen sin. «Jeg syntes jo det var noe rart,» sier Tenenboym idet han følger etter Landsman inn. «Første gangen jeg så fyren. Du vet hva som menes med ‘en mann som har fått seg en knekk’?» Landsman må vedgå at han har hørt det før. «De fleste som får den etiketten klistret på seg, fortjener det ikke,» sier Tenenboym. «De fleste menn har ingenting som kan knekkes, spør du meg. Men altså, denne Lasker. Han var en av de der kvistene du brekker, og så blir det full fart. Skjønner hva jeg mener? I noen timer. Og du kan høre at det singler av glass. Ikke vet jeg. Bare glem det. Det var bare noe rart.» «Det er noe alle kan føle nå for tiden,» sier Landsman og gjør noen notater i den lille svarte blokken om hvordan det er i rommet, selv om disse notatene er overflødige. Han glemmer aldri småting som har med de ytre forhold å gjøre. Landsman har fått høre, av det samme løselige forbundet av leger, psykologer og sin forhenværende kone, at spriten vil gjøre kål på hukommelsen, men foreløpig, og til hans store beklagelse, har den påstanden ikke holdt stikk. Hans evne til å se fortiden for seg er usvekket. «Vi måtte opprette en egen telefonlinje bare for å takle alle oppringningene.» «Det er ingen spøk å være jøde i tider som disse,» samtykker Tenenboym. «Det skal være sikkert og visst.» En liten stabel med pocketbøker ligger oppå den laminerte kommoden. På nattbordet har Lasker et sjakkbrett stående. Det ser ut som om han var i gang med et parti, det er kommet midtveis, og det ser rotete ut, med svart konge under angrep midt på brettet og hvit med et overtak på et par brikker. Det er et billig sett, brettet er en papplate som kan brettes på midten, brikkene er hule med plastklumper der de er blitt hulet ut. Den jiddische politiforening | 11
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 11
11.04.11 10.52
Lyset er tent i en tretrinns stålampe borte ved TV-en. Alle andre pærer i rommet bortsett fra lysrøret på badet er blitt skrudd ut eller har brent ut. I vinduskarmen står det en pakke av et populært merke reseptfritt avføringsmiddel. Vinduet er skjøvet opp den ene tommen det går, og med et par sekunders mellomrom slamrer det i metallpersiennen i den friske vinden som blåser inn fra Alaskabukten. Vinden fører med seg en sur eim av tremasse, lukten av skipsdiesel og slakting og hermetisering av laks. Ifølge «Nokh Amol», en sang som Landsman og alle andre alaskiske jøder av hans generasjon lærte på skolen, fyller lukten av vinden fra Bukten en jødisk nese med noe forjettende, et løfte, en anledning, en sjanse til å begynne på nytt. «Nokh Amol» skriver seg fra Isbjørndagene, tidlig på 40-tallet, og den skal være å oppfatte som en takksigelse for atter en mirakuløs befrielse: Nok en gang. Nå for tiden har jødene i Sitka-distriktet lett for å høre den ironiske undertonen som har vært der hele tiden. «Det er ikke få sjakkspillende jidder jeg har kjent som går på H,» sier Tenenboym. «Samme her,» sier Landsman og gløtter på den avdøde og kommer til å tenke på at han har sett den jidden på Zamenhof. En liten spurv av en mann. Kvikke øyne, stumpnese. Litt rødt i kinnene og på halsen som kunne vært rosacea. Ikke noen hard negl, ikke en drittsekk, ikke helt håpløs. En jidd som ikke hadde vært så altfor forskjellig fra Landsman, kanskje, bortsett fra valg av rusmiddel. Rene negler. Alltid slips og hatt. Leste en bok med fotnoter en gang. Nå ligger Lasker på magen, på den nedfellbare sengen, vendt mot veggen, kledd bare i en forskriftsmessig hvit underbukse. Rødblondt hår og fregner og tre dagers gyllen skjeggstubb på kjakene. En antydning til dobbelthake som Landsman tilskriver et fordums liv som tjukkas. Øynene pløsete i de blodmørke hulene. I bakhodet et lite, svidd hull, en blodklump. Ingen tegn til kamp. Ingenting som tyder på at Lasker skjønte hva som skulle skje, ikke engang at han visste om det da det kom. Puten, ser Landsman, ligger ikke i sengen. «Hadde jeg visst det, ville jeg kanskje ha foreslått et parti eller to.» «Jeg visste ikke at du kunne spille.» 12 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 12
11.04.11 10.52
«Jeg er ikke noe tess,» sier Landsman. Borte ved klesskapet, i den dype flossen på gulvteppet, som har samme farge som en legeforskrevet gulgrønn halspastill, får han øye på en liten hvit fjær. Landsman river opp skapdøren, og der på gulvet ligger puten, det er skutt hull i den, for å dempe smellet fra eksploderende gasser i en patron. «Jeg mangler sansen for midtspillet.» «Det er min erfaring, kriminalbetjent,» sier Tenenboym, «at alt er midtspill.» «Gjett om jeg vet det,» sier Landsman. Han ringer og vekker makkeren sin, Berko Shemets. «Kriminalbetjent Shemets,» sier Landsman i mobilen, en offisiell modell av Shoyfer AT. «Det er makkeren din.» «Jeg har jo sagt at du ikke får gjøre dette mer, Meyer,» sier Berko. Det sier seg selv at han også har åtte timer igjen til neste skift. «Jeg sier ikke noe på at du blir sur,» sier Landsman. «Jeg tenkte bare at du kanskje var våken ennå.» «Jeg var våken.» Til forskjell fra Landsman har Berko Shemets ikke lagd en eneste røre av ekteskapet og privatlivet sitt. Hver natt sover han i armene til sin fortreffelige kone, og hennes kjærlighet til ham er velfortjent, gjengjeldt og verdsatt av ektemannen, en stødig kar som aldri har gitt henne noen grunn til sorg eller uro. «En forbannelse over ditt hode, Meyer,» sier Berko, og så på folkelig amerikansk: «Faen ta deg.» «Jeg har noe som ser ut som drap her på hotellet,» sier Landsman. «En av gjestene. Ett skudd mot bakhodet. Dempet med en pute. Veldig ryddig.» «Et gangsterdrap.» «Det er bare derfor jeg bryr deg. Drapets usedvanlige karakter.» Sitka, med en befolkning i den lange, forrevne landstripen som utgjør storbybebyggelsen, på tre komma to millioner, har i snitt syttifem drap i året. Noen av dem kan knyttes til kriminelle gjenger: russiske shtarkers som knerter hverandre på ulike vis. Resten av Sitkas drap er såkalte forbrytelser begått i affekt, det man for lettvinthets skyld kaller Den jiddische politiforening | 13
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 13
11.04.11 10.52
det som er det matematiske produktet av alkohol og skytevåpen. Kaldblodige henrettelser er like sjeldne som de er vriene å slette fra den store oppslagstavlen på politikammeret, der de uløste sakene står oppført. «Du er ikke på vakt, Meyer. Ring og meld fra. Overlat det til Tabatchnik og Karpas.» Tabatchnik og Karpas, de to andre kriminalbetjentene som utgjør B-gruppen ved Drapsavsnittet i Distriktspolitiet, Sitka Hovedkvarter, har nattskiftet denne måneden. Landsman må innrømme at det kan virke forlokkende å la denne dueskitten lande på hattene deres. «Jeg ville nok ha gjort det,» sier Landsman. «Bare at det er her jeg bor.» «Kjente du ham?» sier Berko, noe formildet. «Nei,» sier Landsman. «Jeg kjente ikke jidden.» Han flytter blikket bort fra den bleke, fregnete hudflaten til den døde mannen som ligger så lang han er på den nedfellbare sengen. Iblant er det ikke fritt for at han synes synd på dem, men det er ikke verdt å la det bli en vane. «Vet du hva,» sier Landsman, «gå og legg deg igjen, du. Vi kan snakke om det i morgen. Unnskyld forstyrrelsen. God natt. Si til EsterMalke at jeg beklager.» «Du høres litt molefonken ut,» sier Berko. «Går det bra?» De siste månedene har Landsman gang på gang ringt opp makkeren sin på tvilsomme klokkeslett om natten, og skravlet og lagt i vei på en forfyllet sorgens dialekt. Landsman karet seg ut av ekteskapet sitt for to år siden, og i april kræsjet den yngre søsteren hans sin Piper Super Cub inn i fjellveggen på Mount Dunkelblum, oppe i villmarken. Men Landsman tenker ikke på Naomis død nå, ei heller på skammen ved å skilles. Det som har truffet ham som et takras, er forestillingen om at han skulle sitte der i den snuskete vestibylen på Hotel Zamenhof, på en sofa som en gang har vært hvit, og spille sjakk med Emanuel Lasker, eller hva nå hans egentlige navn var. La den siste rest av falmende glød falle på hverandre og lytte til den herlige klangen av knust glass der inne. Det at Landsman ikke kan fordra å spille sjakk, gjør ikke bildet mindre gripende. «Mannen spilte sjakk, Berko. Det ante jeg ikke. Det var bare det.» 14 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 14
11.04.11 10.52
«Vær så snill,» sier Berko, «vær så snill, Meyer, jeg ber deg, ikke sett i gang med den griningen.» «Det går bra,» sier Landsman. «God natt.» Landsman ringer sentralen og oppkaster seg selv til etterforskningsleder i Lasker-saken. Skulle det dukke opp et annet filledrap, skal ikke det få gå på bekostning av hans rolle som leder. Ikke sånn å forstå at det betyr noe særlig. Den første januar vil overherredømmet over hele Det føderale distriktet Sitka, en skjev parentes av en forreven kystlinje langs vestsiden av øyene Baranof og Chichagof, bli tilbakeført til staten Alaska. Distriktspolitiet, som Landsman har ofret skinn, hode og sjel for i tjue år, skal nedlegges. Det er langt fra klart om Landsman eller Berko Shemets eller noen annen får beholde jobben. Ingenting er klart i forbindelse med den forestående Tilbakeføringen, og for jøder er dette sannelig en rar tid.
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 15
11.04.11 10.52
2 mens landsman venter på at strøkets latke skal dukke opp, banker han på dører. De fleste som bor på Zamenhof, er ute for natten, med kropp eller sjel, og for alt det han får ut av resten, kunne han like gjerne ha banket på dørene på Hirshkovits’ døveskole. Gjestene på Zamenhof er en nervøs, smårar, sær og stinkende gjeng med jidder, men ingen virker mer forstyrret enn ellers nå i natt. Og Landsman kan aldri tro at noen av dem er den typen som kan presse et grovkalibret håndskytevåpen mot bakhodet på en mann og drepe ham med iskaldt blod. «Jeg kaster bare bort tiden med disse bøflene,» sier Landsman til Tenenboym. «Og du er altså sikker på at du ikke har sett noen eller noe utenom det vanlige?» «Beklager, kriminalbetjent.» «Du er en bøffel selv, Tenenboym.» «Det skal jeg være den siste til å nekte for.» «Bakdøren?» «Noen dealere brukte den,» sier Tenenboym. «Vi måtte installere alarm. Jeg ville hørt det.» Landsman får Tenenboym til å ringe dagbestyreren og helgemannen, som begge ligger og sover søtt. Disse herrene er enige med Tenenboym i at så vidt de vet, har ingen ringt til den døde mannen eller spurt etter ham. Aldri noensinne. Ikke så lenge han har bodd på Zamenhof. Ingen besøk, ingen venner, ikke så mye som et bud fra Pearl of Manila. Så det er forskjell, tenker Landsman, på ham og Lasker. Landsman får sporadisk besøk av Romel, som kommer med en brun papirpose med lumpia. «Jeg får gå og ta en titt på taket,» sier Landsman. «Ikke la noen forlate hotellet, og ring meg når vår latke finner det for godt å dukke opp.» Landsman tar elevatoro opp til åttende etasje, og så klamper han 16 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 16
11.04.11 10.52
seg opp en stålkantet betongtrapp til taket på Zamenhof. Han går rundt det hele, kikker over Max Nordau Street til taket på Blackpool. Han myser over gesimsene i nord, øst og sør mot de nærmeste lave bygningene seks–sju etasjer lenger nede. Natten er klint oransje ut over Sitka, en røre av tåke og lyset fra natriumdamplamper. Det er blankt gjennomskinnelig som løk stekt i kyllingfett. Jødenes lamper strekker seg fra skråningen til Mount Edgecumbe i vest, over de syttito tett nedbygde øyene i Sundet, forbi Shvartser-Yam, Halibut Point, South Sitka og Nachtasyl, forbi Harkavy og Untershtot, før de i øst slukkes av Baranof-kjeden. På Oysshtelung Island står fyret ytterst på Sikkerhetsnåla – den eneste levningen etter Verdensutstillingen – og blinker sine advarsler til fly eller jidder. Landsman kjenner lukten av fiskeinnmat fra hermetikkfabrikkene, fett fra frityrgrytene i Pearl of Manila, eksos fra taxier, en berusende duft av nypresset hatt fra Grinspoons Felting et steinkast unna. «Det er flott der oppe,» sier Landsman da han kommer tilbake til vestibylen, med dens askebegersjarm, de gulnede sofaene, de oppskrapte stolene og bordene hvor man iblant ser et par hotellgjester slå tiden i hjel med en omgang pinochle. «Jeg burde ta turen opp oftere.» «Enn kjelleren, da?» sier Tenenboym. «Skal du ikke ta en kikk der?» «Kjelleren,» sier Landsman, og hjertet hans foretar et brått springertrekk i brystkassen. «Jeg får vel det.» Landsman er i og for seg en barsking og skyr ingen ville sjanser. Han er blitt kalt hardkokt og dumdristig, en momzer, klin gæren. Han har stått fjellstøtt overfor shtarkers og psykopater, er blitt beskutt, slått, frosset, svidd. Han har forfulgt mistenkte mellom de lynende veggene i en skuddveksling, og dypt inn i bjørneland. Høyder, folkemengder, slanger, brennende hus, hunder dressert til å hate lukten av politi, han har møtt alt uten å blunke, eller gjort jobben sin som om de ikke var til. Men når han havner på steder uten lys, steder der det er trangt om plassen, er det noe i Meyer Landsmans innerste vesen som får krampe. Ingen andre enn ekskona vet om det, men kriminalbetjent Meyer Landsman er mørkredd. Den jiddische politiforening | 17
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 17
11.04.11 10.52
«Skal jeg bli med ned?» sier Tenenboym og lyder nonchalant, men man vet jo aldri med en følsom gammel skravlebøtte som Tenenboym. Landsman later som han fnyser av tilbudet. «Hit med lommelykten bare,» sier han. Kjelleren gir fra seg sitt gufs av kamfer, fyringsolje og kaldt støv. Landsman napper i en snor som tenner en naken lyspære, holder pusten og går ned. Nederst i trappen kommer han gjennom rommet for gjenglemte ting, med fullt av pinnebrett, innrettet med hyller og nisjer til de talløse gjenstandene som er lagt igjen eller glemt på hotellet. Umake sko, pelsluer, en trompet, en opptrekkszeppeliner. En samling voksgrammofonsylindere med de samlede innspillingene til Orchestra Orfeon i Istanbul. En tømmerøks, to sykler, en partiell tannprotese i et hotellglass. Parykker, spaserstokker, et glassøye, utstillingshender glemt igjen av en mannekengselger. Bønnebøker, bønnesjal i fløyelspunger med glidelås, et fantastisk avgudsbilde med kropp som en tykk baby og hode som en elefant. Det er en bruskasse av tre, full av nøkler, en annen med hele spekteret av frisørredskaper, fra krølljern til øyevippetenger. Innrammede fotografier av familier i deres velmaktsdager. En kryptisk gummidings som kunne være et sexleketøy eller en preventiv anordning, eller den patenterte hemmeligheten til et korsettplagg. En jidd har sågar glemt igjen en utstoppet mår, glatt og flirende, med et glassøye som en hard blekksvart perle. Landsman roter i nøkkelkassen med en blyant. Han kikker oppi hver lue og hatt, famler seg langs hyllene bak de gjenglemte pocketbøkene. Han kan høre sitt eget hjerte og kjenne lukten av sin egen aldehydpust, og etter et par minutters stillhet begynner lyden av blodet i ørene å minne ham om noen som snakker. Han ser etter bak varmtvannsbeholderne, som er surret sammen med stålstropper, lik kamerater i et nederlagsdømt vågestykke. Så står vaskerommet for tur. Da han trekker i snoren til lyset, skjer det ingenting. Det er ti grader mørkere her inne, og det er ikke annet å se enn tomme vegger, kappede forbindelser, vannsluk i gulvet. Zamenhof har ikke tatt sin egen vask på mange år. Landsman kikker i 18 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 18
11.04.11 10.52
slukene, og mørket i dem er oljeglatt og tykt. Landsman kjenner noe sprellende, en mark, i magen. Han bøyer fingrene, og det knepper i halsvirvlene. I den andre enden av vaskerommet er det en dør som består av tre planker spikret sammen med en skrå fjerde planke, foran en lav døråpning. Tredøren har en tauløkke til å stenge med, og en knagg å feste den til. En krypekjeller. Bare ordet er nok til å gjøre Landsman halvredd. Han beregner sjansene for at en bestemt slags drapsmann, ikke en proff, ikke en ekte amatør, ikke engang en normal gærning, skal kunne gjemme seg i denne krypekjelleren. Mulig, men det ville vært ganske vrient å få festet løkken over knaggen fra innsiden. Den logikken er nesten nok til å få ham til å avstå fra å snoke i krypekjelleren. Til slutt tenner Landsman lommelykten og hekter den fast mellom tennene. Han hipser opp buksebena og legger seg ned på kne. Bare for å terge seg selv, for det å terge seg selv, terge andre, terge verden, er det tidsfordrivet og den eneste farsarven som Landsman og hans folk kan skilte med. Med den ene hånden trekker han sin store lille S&W opp av hylsteret, og med den andre fikler han med løkken. Han nøkker opp døren til krypekjelleren. «Kom ut,» sier han, med tørre lepper, og det skurrer omtrent som en forskremt gammel fis. Den løftede stemningen han opplevde oppe på taket, har kjølnet som en røket sikring. Nettene hans er bortkastet, livet og karrieren en lang rekke feilsteg, byen selv en lyspære som skal til å svartne. Han presser overkroppen inn i krypekjelleren. Luften er kald, med en ram lukt av muselort. Lysstrålen fra lommelykten skvalper over alt, skyggelegger like mye som den avslører. Vegger av slaggbetong, jordgulv, et tak som er en ekkel vase av ledninger og isolerende skumplast. Midt på jordgulvet, innerst i rommet, ligger en skive med rå kryssfiner i en rund metallramme, i flukt med gulvet. Landsman holder pusten og svømmer gjennom panikken til hullet i gulvet, fast besluttet på å holde seg under så lenge han kan. Jorden rundt rammen er ikke blitt rotet med. Et jevnt lag støv ligger over både tre og metall, ingen merker, ingen striper. Det er ingen grunn til å tro at noen har tuklet med den. Den jiddische politiforening | 19
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 19
11.04.11 10.52
Landsman presser neglene mellom kryssfineren og rammen og bender opp det grove lokket. Lommelykten avslører et gjenget aluminiumsrør skrudd ned i bakken, med sperrehaker av stål. Rammen viser seg å være enden på selve røret. Akkurat vidt nok til at en fullvoksen psykopat kunne smette igjennom. Eller en jødisk politimann med færre fobier enn Landsman. Han tviholder på sholemen som på et håndtak og kjemper mot en vill trang til å fyre av et skudd ned i mørkets svelg. Han lar kryssfinerskiven falle klaprende på plass igjen. Aldri i verden om han går nedi der. Mørket følger ham hele veien opp trappen til vestibylen, strekker seg etter snippen, napper ham i ermet. «Ingenting,» sier han til Tenenboym og tar seg selv i nakken. Han lar ordet få en munter klang. Det kunne oppfattes som en spådom om hva hans etterforskning av drapet på Emanuel Lasker nødvendigvis vil bringe for en dag, en erklæring om hva han tror Lasker levde og døde for, en erkjennelse av hva som etter Tilbakeføringen vil stå igjen av Landsmans hjemby. «Ingenting.» «Vet du hva Kohn sier?» sier Tenenboym. «Kohn sier det er et gjenferd i huset.» Kohn er dagbestyreren. «Tar imot mye skitt, skuffer skitt omkring. Kohn tror det er gjenferdet etter professor Zamenhof.» «Hvis noen hadde kalt opp et høl som dette etter meg,» sier Landsman, «så ville jeg også ha gått igjen.» «Man vet aldri,» bemerker Tenenboym. «Især nå for tiden.» Nå for tiden kan man aldri vite. Ute ved Povorotny var det en katt som paret seg med en kanin og fødte noen bedårende misfostre, og bildet av dem hadde prydet forsiden på Sitka Tog. I februar hadde fem hundre vitner rundt omkring i hele Distriktet sverget på at de i det skimrende nordlyset, to netter i trekk, hadde skjelnet omrisset av et menneskeansikt, med skjegg og tinninglokker. Voldsomme diskusjoner hadde brutt ut om hvem den skjeggete vismannen på himmelen kunne være, hvorvidt ansiktet smilte eller ei (eller bare led av et mildt anfall av tarmgass), og hvordan et så skummelt fenomen skulle være å forstå. Og så sent som i forrige uke, midt oppe i panikken og fjærene på et kosher-slakteri i Zhitlovsky Avenue, hadde en høne vendt seg mot shocheten idet han løftet 20 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 20
11.04.11 10.52
den rituelle kniven og kunngjort, på arameisk, at Messias’ komme var nær forestående. Ifølge Sitka Tog hadde den mirakuløse hønen kommet med en hel rekke forbløffende spådommer, men det hadde ikke stått noe om hvilken suppe den var havnet i, etter at den atter var blitt like taus som selveste Gud Fader. Selv det mest flyktige studium av nedtegnelsene, tenker Landsman, ville vise at det for jøder alltid hadde vært rare tider, for høner også for den saks skyld.
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 21
11.04.11 10.52
3 ute på gaten feier vinden regndråpene vekk fra skulderklaffene på frakken hans. Landsman trekker seg inn i døråpningen til hotellet. To menn, den ene med en cellokasse spent fast til ryggen, den andre med armene rundt en fiolin eller bratsj, kjemper seg frem i blesten, mot døren til Pearl of Manila rett over gaten. Konserthuset ligger ti kvartaler og en verden unna denne enden av Max Nordau Street, men en jødes hunger etter svin, især når det er fritert, er en kraft som er sterkere enn natten eller avstanden eller det kalde gufset fra Alaskabukten. Landsman selv kjemper mot trangen til å vende tilbake til rom 505 og flasken med slivovits, og suvenirglasset fra Verdensutstillingen. I stedet tenner han en papiros. Etter et tiårs avholdenhet hadde Landsman begynt å røyke igjen for ikke fullt tre år siden. Hun som den gang hadde vært hans kone, var gravid på den tiden. Det var et mye omtalt og i visse kretser etterlengtet svangerskap – hennes første – men ikke planlagt. Som tilfellet er med mange svangerskap som diskuteres for lenge, var det en viss ambivalens hos den vordende faren. Etter sytten uker og en dag – den dagen da Landsman kjøpte sin første pakke Broadways på ti år – fikk de det dårlige resultatet. Noen, men ikke alle cellene som fosteret, med kodenavnet Django, var bygd opp av, hadde et ekstra kromosom i det tjuende paret. En mosaisisme, ble det kalt. Det kunne forårsake alvorlige misdannelser. Det kunne ha null virkning overhodet. I den foreliggende litteraturen kunne en troende person finne oppmuntring, en ikke-troende gode grunner til å fortvile. Landsmans syn på saken – tvetydig, fortvilet, uten tro på noe som helst – fikk gjennomslag. En lege med et halvt dusin laminaria-dilatorer brøt livets segl for Django Landsman. Tre måneder senere flyttet Landsman og hans sigaretter ut av huset på Tshernovits Island som han og Bina hadde delt i nesten alle de femten årenes ekteskap. Det var ikke det at han ikke 22 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 22
11.04.11 10.52
holdt ut å leve med skyldfølelsen. Han kunne bare ikke leve med både den og Bina. En gammel mann, som skyver seg selv frem som en gebrekkelig kjerre, tråkler seg vei mot hotelldøren. En kortvokst mann, under én femti, med en diger vadsekk på slep. Landsman betrakter den lange hvite frakken, åpen utenpå en hvit dress med vest, og den bredbremmede hvite hatten trukket ned over ørene. Et hvitt skjegg og tinninglokker, fjonete og tykt på samme tid. Vadsekken er en eldgammel kimære av skjoldete brokade og oppskrapt skinn. Hele den høyre siden på mannens kropp er seget fem grader lavere enn den venstre, der kofferten, som må inneholde hele gamlingens samling av blybarrer, tynger den ned. Mannen stanser og løfter en finger, som om han har et spørsmål til Landsman. Vinden leker med mannens kinnskjegg og med bremmen på hatten. Fra skjegget, armhulene, pusten og huden plukker vinden opp en fyldig eim av gammel tobakk og våt flanell og svetten til en uteligger. Landsman merker seg fargen på mannens antikverte støvler, gulaktig elfenben, som skjegget, med spisse tær og knapper oppover langs sidene. Landsman husker at han en gang så mye til denne tullingen, på den tiden da han arresterte Tenenboym for nasking og innehav av narkotiske stoffer. Jidden var ikke noe yngre da, og er ikke noe eldre nå. Folk kalte ham Elijah, fordi han dukket opp på alle mulige usannsynlige steder, med pushke-boksen, og et ubestemmelig drag om munnen, som om han hadde noe viktig på hjertet. «Min gode mann,» sier han til Landsman nå. «Dette er Hotel Zamenhof, ikke sant?» Hans jiddisch klinger litt eksotisk i Landsmans ører, med et anstrøk av nederlandsk, kanskje. Han er krumbøyd og skrøpelig, men ansiktet, bortsett fra smilerynkene rundt de blå øynene, er glatt og ungdommelig. Selve øynene har en fyrstikkflamme av iver som Landsman ikke blir klok på. Utsikten til en natt på Zamenhof pleier ikke å vekke slike forventninger. «Det stemmer.» Landsman byr profeten Elijah på en Broadway, og den lille mannen tar to og putter den ene i brystlommens relikviegjemme. «Varmt og kaldt vann. Shammes med alle rettigheter på stedet.» Den jiddische politiforening | 23
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 23
11.04.11 10.52
«Er du bestyreren, høyst ærede?» Landsman kan ikke la være å smile. Han tar et skritt til siden og viser til døren. «Bestyreren er der inne,» sier han. Men den lille mannen bare står der og lar seg regne på, og skjegget blafrer som et hvitt flagg. Han stirrer opp mot den ansiktsløse fasaden på Zamenhof, grå i det skumle gatelyset. En smal bygning av skittenhvit murstein og smale sprekker til vinduer, tre–fire kvartaler fra den mest lurvete strekningen av Monastir Street, like forlokkende som et avfuktningsapparat. Neonskiltet blunker av og på og hjemsøker drømmene til taperne på Blackpool, rett over gaten. «Zamenhof,» sier den gamle mannen som et ekko til de flimrende bokstavene på neonskiltet. «Ikke Zamenhof. Zamenhof.» Nå kommer latken, en nybegynner ved navn Netsky, travende med et godt tak i den runde, flate, bredbremmede luen til en patruljerende konstabel. «Kriminalbetjent,» sier latken stakkåndet, og så spanderer han et flyktig blikk og et nikk på den gamle mannen. «God kveld, bestefar. Jaha, eh, kriminalbetjent, beklager, fikk akkurat telefonen, jeg ble litt heftet der.» Det lukter kaffe av pusten til Netsky, og han har farin på det høyre ermet på den blå jakken. «Hvor har du den døde jidden?» «I to null åtte,» sier Landsman og åpner døren for latken, så snur han seg mot den gamle mannen. «Skal du inn, bestefar?» «Nei,» svarer Elijah med et tilløp til mild sinnsbevegelse som Landsman ikke helt klarer å tyde. Det kan være beklagelse, eller lettelse, eller den beske tilfredsstillelsen til en mann som har sansen for skuffelser. Det blafrende lyset som er fanget i den gamle mannens øyne, har veket for en hinne av tårer. «Jeg var bare nysgjerrig. Takk skal du ha, betjent Landsman.» «Det er kriminalbetjent nå,» sier Landsman, forbløffet over at den gamle mannen har gravd navnet hans frem fra hukommelsen. «Så du kan huske meg, bestefar?» «Jeg husker alt, gutten min.» Elijah stikker hånden i en sidelomme på den blekgule jakken og tar opp en pushke, en boks av tre, omtrent så stor som en eske beregnet på arkivkort, svartmalt. På forsiden av boksen 24 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 24
11.04.11 10.52
står det malt to hebraiske ord: l’eretz yisroel. På toppen av boksen er det en smal sprekk til mynter eller en sammenbrettet dollarseddel. «En liten gave?» spør Elijah. Det hellige land har aldri virket fjernere eller mer uoppnåelig enn det gjør for en jøde fra Sitka. Det ligger på den andre siden av kloden, et stusslig sted styrt av mennesker som bare er forent i sin beslutning om å holde ute alle unntatt en sliten håndfull av pengevekslende jøder. I et halvt århundre har arabiske sterke menn og muslimske partisaner, persere og egyptere, sosialister og nasjonalister og monarkister, panarabister og panislamister, tradisjonalister og Alis Parti, satt tennene i Eretz Yisroel og revet og flådd det ned til ben og brusk. Jerusalem er en by med blod og slagord malt på muren, avhugde hoder i telefonstolpene. Observante jøder rundt omkring i verden har ikke oppgitt håpet om en dag å leve i Sions land. Men jøder er blitt revet av hengslene tre ganger nå – i 586 fvt., i 70 evt. og rått og uopprettelig i 1948. Selv for de troende er det lett å føle en viss motløshet med tanke på utsikten til nok en gang å få satt foten i dørsprekken. Landsman tar opp lommeboken og dytter en sammenbrettet tjue seddel ned i Elijahs pushke. «Lykke til,» sier han. Den lille mannen heiser opp den tunge vadsekken og sjokker av sted. Landsman strekker seg frem og trekker Elijah i ermet. Et spørsmål er i ferd med å ta form i ham, et barns spørsmål om sitt folks gamle ønske om et hjem. Elijah snur seg med et uttrykk som vitner om rutinert vaktsomhet. Landsman er kanskje en slags bråkmaker. Landsman kjenner at spørsmålet svinner bort, som nikotin i blodet. «Hva er det du har i vesken, bestefar?» spør Landsman. «Ser tungt ut.» «Det er en bok.» «Én bok?» «Den er veldig stor.» «En lang historie?» «Veldig lang.» «Hva handler den om?» «Den er om Messias,» sier Elijah. «Kunne du nå vennligst ta bort hånden din?» Den jiddische politiforening | 25
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 25
11.04.11 10.52
Landsman slipper taket. Den gamle mannen retter ryggen og løfter hodet. Skyene over øynene blåser bort, og han ser arg og hånlig ut, og ikke det minste gammel. «Messias kommer,» sier han. Det er ikke helt en advarsel, men likevel, som et løfte om frelse mangler det en viss varme. «Det passer jo bra,» sier Landsman og vifter med tommelen mot hotellvestibylen. «Fra i kveld holder vi av et værelse.» Elijah ser såret ut, eller kanskje bare dypt forarget. Han åpner den svarte boksen og kikker ned i den. Han plukker opp tjuedollarseddelen som Landsman ga ham og rekker den tilbake. Så tar han kofferten, setter den slaskete hvite hatten på hodet, og trasker ut i regnet. Landsman krøller seddelen og putter den i baklommen. Han moser papirosen under skoen og går inn på hotellet. «Hvem er den tullingen?» spør Netsky. «De kaller ham Elijah. Han er harmløs,» sier Tenenboym fra sin plass bak ståltrådgitteret i resepsjonen. «Han dukket stadig opp før i tiden. Alltid som hallik for Messias.» Tenenboym knakker med en gulltannpirker mot jekslene sine. «Hør her, kriminalbetjent, jeg skal egentlig ikke si noe. Men jeg kan likeså godt fortelle deg det. Styret sender ut et brev i morgen.» «Nå blir jeg virkelig spent,» sier Landsman. «Eierne har solgt stedet til et firma i Kansas City.» «De pælmer oss ut.» «Kanskje det,» sier Tenenboym. «Kanskje ikke. Ingens status er klarlagt. Men det er ikke utelukket at du må flytte ut.» «Er det det som vil stå i brevet?» Tenenboym trekker på skuldrene. «Brevet er skrevet på advokatisk.» Landsman stiller Netsky, latken, opp ved inngangsdøren. «Ikke fortell dem hva de har hørt og sett,» påminner han. «Og ikke gå for hardt inn på dem, selv om de ser ut som de kunne ha godt av det.» Menashe Shpringer, åstedsgranskeren som jobber på hundevakten, kommer feiende inn i vestibylen i svart frakk og pelslue, med lyden av trommende regn. I den ene hånden holder Shpringer en dryppende pa26 | michael chabon
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 26
11.04.11 10.52
raply. I den andre drasser han på en forkrommet golfvogn, og til den har han med solid strikk festet den svarte vinylverktøykassen sin og en plastbøtte med hull til håndtak. Shpringer er en hydrant, hjulbent, og apekattarmene hans er festet til halsen uten påtagelig bruk for skuldrene. Ansiktet består for det meste av kjaker, og den rynkede pannen ser ut som en av de hvelvede bikubene som forestiller Flid på tresnitt fra middelalderen. Bøtten skilter med et eneste ord, bevismateriale, med blå bokstaver. «Har du tenkt å flytte fra byen?» spør Shpringer. Det er ingen uvanlig hilsen for tiden. Det er mange som har flyttet fra byen de siste par årene, rømt fra Distriktet til den korte listen over steder som vil ta imot dem, eller som er blitt lei av å høre om pogromer annetstedsfra og håper de snart kan sette i gang en selv. Landsman svarer at så vidt han vet, skal han ikke dra noe sted. De fleste stedene som tar imot jøder, krever at man skal ha en nær slektning boende der fra før. Alle Landsmans nærmeste slektninger er døde eller er selv truet av Tilbakeføringen. «Da er det like godt jeg sier takk og farvel til deg nå,» sier Shpringer. «På denne tiden i morgen slikker jeg den varme solen i Saskatchewan.» «Saskatoon?» gjetter Landsman. «Trettifem minus hadde de i dag,» sier Shpringer. «Maksimum altså.» «Du kan jo også se slik på det,» sier Landsman. «Du kunne bo i denne rønna.» «Zamenhof.» Shpringer fisker Landsmans mappe opp fra hukommelsen og studerer den med rynket panne. «Du sier noe. Øst, vest, hjemme best, hva?» «Passer bra til det livet jeg lever akkurat nå.» Shpringer smiler et smalt smil hvor nesten ethvert spor av medlidenhet er blitt radert ut. «Hvor har du den døde mannen hen?» spør han.
Michael Chabon Den jiddische politiforening materie skisse.indd 27
11.04.11 10.52