Åh, William! (Elizabeth Strout) by Forlaget Press

Elizabeth Strout

Åh, William! Oversatt av Hilde Rød-Larsen

For l age t Pr ess

Denne boka er tilegnet mannen min, Jim Tierney,

og alle som trenger den – denne er til deg

eg har lyst til å fortelle noen ting om den første mannen min, William.

William har hatt noen veldig triste opplevelser i det

siste – det er det mange av oss som har, men jeg har lyst til å nevne dem, det kjennes nesten som en nødvendighet; han er syttien år gammel nå. Min andre mann, David, døde i fjor, og i sorgen over ham har jeg følt sorg over William også. Sorg er så – åh, det er så ensomt; jeg tror det er det som er det skrekkelige ved det. Det er som å skli ned fasaden på en veldig høy glassbygning mens ingen ser deg. Men det er William jeg vil fortelle om her.

Han heter William Gerhardt, og da vi giftet oss, tok

jeg etternavnet hans, selv om det ikke var på moten å gjøre det den gangen. Romvenninnen min på college sa: «Lucy, skal du ta navnet hans? Jeg trodde du var feminist.» Og jeg sa at jeg ikke var noe opptatt av å være feminist; jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å være meg lenger. På den tiden kjente jeg at jeg var lei av å være meg, jeg hadde ønsket å ikke være meg hele livet – det var det jeg trodde den gangen – så jeg tok navnet hans og ble Lucy Gerhardt i elleve år, men det kjentes aldri riktig, 7

Elizabeth Strout

og nesten med en gang etter at moren til William døde, dro jeg til bilsakkyndigstedet for å få mitt eget navn på sertifikatet igjen, selv om det var vanskeligere enn jeg hadde trodd det ville bli; jeg måtte komme tilbake med noen juridiske dokumenter, men det gjorde jeg. Jeg ble Lucy Barton igjen. Vi var gift i nesten tjue år før jeg gikk fra ham, og vi har to døtre, og vi har hatt et godt forhold lenge nå – hvordan vi har klart det, vet jeg ikke helt. Det er mange fryktelige skilsmissehistorier, men bortsett fra selve separasjonen er ikke vår en av dem. Noen ganger trodde jeg at jeg skulle dø av smerten fra at vi gikk hverandre, og av smerten det voldte jentene mine, men jeg døde ikke, og jeg er her, og det er William også. Fordi jeg er romanforfatter, er jeg nødt til å skrive dette

nesten som en roman, men alt er sant – så sant som jeg klarer å få det. Og jeg har lyst til å si at – åh, det er vanskelig å vite hva jeg skal si! Men når jeg forteller noe om William, er det fordi han har fortalt meg det eller fordi jeg har sett det med mine egne øyne. Så jeg begynner fortellingen da William var sekstini år

gammel, altså for mindre enn to år siden nå.

Åh, William!

Et glimt av ham:

Williams laboratorieassistent hadde nylig begynt å

kalle William for «Einstein», og det virket det som om William hadde stor sans for. Jeg syns ikke William ser ut som Einstein i det hele tatt, men jeg skjønner den unge kvinnens poeng. William har en veldig fyldig bart, med grått i det hvite, men det er en velstelt bart, og håret hans er fyldig og hvitt. Han klipper det, men ikke sånn at det stritter ut fra hodet. Han er en høy mann, og han er velkledd. Og han har ikke et sånt halvsprøtt oppsyn som, sånn jeg ser det, Einstein har. Williams ansikt er ofte lukket, med en urokkelig vennlighet, bortsett fra når han en sjelden gang kaster hodet bakover og ler høyt; det har jeg ikke sett ham gjøre på lenge. Øynene hans er brune, og de har forblitt store; ikke alle øyne forblir store når de blir eldre, men det har Williams øyne. Ok ...

Hver morgen sto William opp i den romslige leilig-

heten i Riverside Drive. Se ham for deg idet han, mens kona fortsatt ligger og sover i den digre dobbeltsenga, slår den myke dyna med det mørkeblå bomullstrekket til side og går på badet. Hver morgen var han stiv i kroppen. Men han hadde noen øvelser, og dem gjorde han når han hadde kommet inn i stua; han lå på ryg9

Elizabeth Strout

gen på det store svarte og røde teppet, med den antikke lysekrona over seg, og syklet med beina i lufta, før han strakte dem først den ene veien, og så den andre. Etter det flyttet han seg til den store rødbrune lenestolen med utsikt over Hudson-elva, der han leste nyheter på laptopen sin. På et tidspunkt kom Estelle ut fra sove rommet og vinket søvnig til ham, og så vekket hun datteren deres, Bridget, som var ti, og etter at William hadde tatt seg en dusj, spiste alle tre frokost ved det runde kjøkkenbordet; William likte denne rutinen, og datteren hans var en pratsom jente, og det likte han også; det var som å lytte til en fugl, sa han en gang, og moren hennes var også pratsom. Etter å ha dratt hjemmefra gikk han gjennom Central Park og tok subwayen ned mot sentrum, til Fourteenth Street, og derfra gikk han til New York University; han likte denne daglige spaserturen, selv om han merket at han ikke gikk like raskt som de unge menneskene som skubbet seg forbi ham med handleposer eller sportsvogner med to barn oppi, eller med tights og ørepropper eller yogamatter i en stropp over skulderen. Han ble oppløftet av at han kunne gå forbi mange mennesker – den gamle mannen med gåstol, eller en kvinne med stokk, eller til og med bare en på sin egen alder som tilsynelatende gikk langsommere enn ham – det fikk ham til å føle seg frisk og levende og nesten usårlig i en 10

Åh, William!

verden som var i konstant bevegelse. Han var stolt av å gå mer enn ti tusen skritt om dagen. William følte seg (nesten) usårlig, er det jeg sier. På noen av disse morgenturene tenkte han: Åh, herre-

gud, jeg kunne ha vært han mannen der ...!, som sitter i rullestolen sin i morgensola i Central Park, mens assistenten hans på benken taster på telefonen idet mannens hode faller ned på brystet hans, eller han kunne ha vært han der ...!, med en forvridd arm etter et slag, og ujevn gange ... Men så tenkte William: Nei, jeg er ikke noen av de menneskene. Og han var ikke de menneskene. Han var, som sagt, en høy mann, som ikke hadde lagt på seg med alderen (bortsett fra en liten kulemage man knapt kunne se når han hadde klær på), en mann som fortsatt hadde håret i behold, som var ... William. Og han hadde en kone, sin tredje, som var tjueto år yngre enn ham. Og det var ikke en liten ting. Men han hadde ofte nattskrekk. Det fortalte William meg en morgen – for knappe to år

siden – da vi møttes over en kopp kaffe på Upper East Side. Vi møttes på en diner på hjørnet av Ninety-first Street og Lexington Avenue; William har mange penger 11

Elizabeth Strout

og gir bort mange av dem, blant annet til et sykehus for ungdommer like ved der jeg bor, og før pleide han å ringe meg når han hadde morgenmøter der, så vi kunne ta en kjapp kaffe på dette hjørnet. Denne dagen – det var i mars, et par måneder før William skulle feire syttiårsdagen sin – satt vi ved et hjørnebord på denne dineren; i vinduene var det malte kløver i anledning St. Patrick’s Day, og jeg syntes at – jeg husker at jeg tenkte dette – William så mer sliten ut enn vanlig. Jeg har ofte tenkt at William tar seg bedre ut med alderen. Det fyldige hvite håret gjør ham en anelse distingvert; han har latt det vokse ut litt, og det buer seg opp over hodet, med den store hengebarten som motvekt, og kinnbeina hans er blitt mer markerte; øynene hans er fortsatt mørke, og dette er litt merkelig, for han ser oppmerksomt på en – vennlig – men i små glimt blir blikket hans gjennom borende. Og hva er det han gjennomborer med det blikket? Det har jeg aldri skjønt. Da jeg, den dagen på dineren, spurte «Hvordan går det med deg, William?», forventet jeg at han skulle svare sånn som han alltid gjør – altså ved å si, i en ironisk tone, «Med meg går det aldeles utmerket, Lucy» – svarte han bare «Det går greit» denne morgenen. Han hadde på en lang svart frakk, som han tok av seg og la over stolen ved siden av seg før han satte seg. Dressen hans var skreddersydd, etter at han traff Estelle, hadde 12

Åh, William!

han fått dressene sine skreddersydd, så den satt perfekt over skuldrene; den var mørkegrå, og skjorta var lyseblå og slipset rødt; han så alvorlig ut. Han la armene i kors over brystet, sånn som han ofte gjør. «Du ser bra ut», sa jeg, og han sa «takk». (Jeg tror William aldri har sagt at jeg ser bra ut, eller pen, ikke engang godt ut, i løpet av alle de gangene vi har truffet hverandre i årenes løp, og sannheten er at jeg alltid har håpet på at han skulle det.) Han bestilte kaffe til oss, og blikket hans flakket rundt i rommet mens han nappet seg i barten. Han snakket om jentene våre en stund – han var redd for at Becka, den yngste, var sint på ham; hun hadde liksom vært litt – en anelse – ubehagelig mot ham på telefonen da han ringte for å slå av en prat en dag, og jeg sa at han bare måtte gi henne litt pusterom, hun jobbet med å finne seg til rette i ekteskapet sitt – sånn snakket vi en stund – og så så William på meg og sa: «Button, det er noe jeg har lyst til å fortelle deg.» Han bøyde seg fram et øyeblikk. «Jeg har begynt å få en fryktelig form for nattskrekk.» Når han bruker kjælenavnet mitt fra den gangen vi var sammen, betyr det at han er til stede på en måte han ikke ofte er, og jeg blir alltid rørt når han kaller meg det. Jeg sa: «Du drømmer, mener du?» Han la hodet på skakke som om han tenkte over dette. «Nei, jeg våkner. Det skjer i mørket.» Han la til: 13

Elizabeth Strout

«Jeg har aldri opplevd noe sånt som dette før. Men det er fryktinngytende, Lucy. Jeg blir vettskremt.» William bøyde seg fram igjen og satte fra seg kaffe koppen. Jeg så på ham, og så spurte jeg: «Har du begynt på noen nye medisiner?» Han knep øynene litt sammen. «Nei.» «Så prøv å ta en sovepille», sa jeg. «Jeg har aldri brukt sovepiller», sa han, og det overrasket meg ikke. Men han sa at kona hans, Estelle, gjorde det; han hadde sluttet å prøve å forstå seg på neven med piller hun tok om kvelden. «Nå tar jeg pillene mine», sa hun muntert, og en halvtime etter sov hun. Det plaget ikke ham, sa han. Men piller var ikke noe for ham. Like vel, etter fire timer våknet han gjerne, og så fikk han marerittaktige visjoner. «Fortell meg om dem», sa jeg. Og det gjorde han, og bare av og til kastet han et blikk på meg, som om han fortsatt befant seg i marerittet. Ett mareritt: Det gikk ikke an å sette navn på det, men

det hadde noe å gjøre med moren hans. Moren hans – hun het Catherine – hadde dødd mange, mange år tidligere, men under disse våkne marerittene merket han nærværet hennes, men det var ikke noe godt nærvær, og det overrasket ham, for han hadde vært veldig 14

Åh, William!

glad i henne. William var enebarn, og han hadde alltid merket morens (stille) intense kjærlighet til ham. For å komme seg ut av marerittet mens han lå våken ved siden av sin sovende kone – dette fortalte han meg denne dagen, og det var så hjerteskjærende – tenkte han på meg. Han tenkte på det faktum at jeg var der ute, i levende live, her og nå – jeg var levende – og dette trøstet ham. Fordi han visste at hvis han måtte det, sa han og flyttet litt på teskjeen på skålen ... han visste at hvis han ble helt nødt, så kunne han ringe meg, selv om han aldri ville finne på å gjøre det midt på natta. Han sa at mitt nærvær var det som ga ham mest trøst, og så sovnet han igjen. «Selvfølgelig kan du alltid ringe meg», sa jeg. Og William himlet med øynene. «Jeg vet jo det. Det er jo nettopp det jeg sier», sa han. Et annet mareritt: Dette hadde med Tyskland å gjøre, og

faren hans, som døde da William var fjorten. Faren hans hadde kommet fra Tyskland som krigsfange – andre verdenskrig – og blitt sendt ut for å jobbe på potetåkrene i Maine, der han traff Williams mor; hun var gift med potetbonden. Dette var kanskje Williams verste mare ritt, for faren hadde kjempet på nazistenes side, og det faktum hjemsøkte noen ganger William om natta og ga ham mareritt – han så konsentrasjonsleirene veldig tyde15

Elizabeth Strout

lig – vi hadde besøkt dem på en tysklandstur – og han så rommene der folk ble gasset ihjel, og da ble han nødt til å stå opp og gå ut i stua og slå på lyset og sette seg i sofaen og se på elva gjennom vinduet, og uansett hvor mye han tenkte på meg eller andre ting, så slapp ikke dette mare rittet taket. Det dukket ikke opp så ofte som det med moren hans, men når det gjorde det, var det veldig ille. Enda et: Dette hadde med døden å gjøre. Det hadde å

gjøre med en følelse av å ta farvel, han kjente nesten hvordan han tok farvel med verden, og han trodde ikke på noe liv etter døden, så det ga ham en følelse av gru enkelte netter. Men han kunne stort sett bli liggende i senga, selv om det hendte at han sto opp og gikk inn i stua og satte seg i den store rødbrune stolen ved vinduet og leste i en bok – han likte biografier – til han kjente at han ville kunne sovne igjen. «Hvor lenge har dette pågått?» spurte jeg. Dineren vi satt på, hadde vært der i årevis og var full av folk; fire hvite papirservietter var blitt slengt på bordet vårt etter at vi hadde fått kaffen. William kikket ut av vinduet og så ut til å betrakte en gammel dame som gikk forbi med gåstolen sin; hun gikk langsomt, sammenkrøket, med kåpen blafrende bak seg i vinden. «I et par måneder, tror jeg», sa han. 16

Åh, William!

«Begynte det bare helt ut av det blå?» Og da så han på meg; øyebrynene hans begynte å bli rufsete over de mørke øynene, og han sa: «Jeg tror det.» Etter en liten stund lente han seg tilbake og sa: «Det må bare være det at jeg blir eldre.» «Kanskje», sa jeg. Men jeg var ikke sikker på at det var grunnen. William har alltid vært et mysterium for meg – og for jentene våre også. «Kunne du tenke deg å gå til noen for å snakke om det?» spurte jeg prøvende. «Nei, herregud», sa han, og den delen av ham var ikke et mysterium for meg, jeg tenkte meg at han sikkert ville si det. «Men det er fryktelig», la han til. «Åh, Pillie», sa jeg, og brukte kjælenavnet fra for så lenge siden. «Jeg er så lei for det.» «Jeg skulle ønske at vi aldri hadde tatt den turen til Tyskland», sa han. Han tok opp en av serviettene og tørket nesa med den. Og så dro han en hånd – nærmest på automatikk, sånn som han ofte gjør – over barten. «Og jeg skulle virkelig ønske at vi aldri hadde dratt til Dachau. Jeg klarer ikke å la være å se for meg ... de krematoriene.» Han så på meg og la til: «Du var lur som ikke ble med inn i dem.» Det overrasket meg at William husket at jeg ikke hadde gått inn i gasskamrene eller krematoriene den sommeren vi dro til Tyskland. Jeg gikk ikke inn i dem fordi jeg allerede den gangen kjente meg selv så godt 17

Elizabeth Strout

at jeg visste at jeg ikke burde det; og jeg gjorde det ikke. Moren til William hadde dødd året før, og jentene var ni og ti; de var på sommerleir i to uker, så vi fløy til Tyskland – jeg hadde bedt om at vi skulle ta hver vår flygning, så redd var jeg for at begge skulle dø i en flystyrt, så jentene ble foreldreløse, noe som var tåpelig, skjønte jeg senere, for vi kunne vel så gjerne ha dødd på autobahnen mens bilene føk forbi oss – og dro dit for å finne ut det vi kunne om faren til William, som som sagt døde da William var fjorten; han døde av bukhinnebetennelse på et sykehus i Massachusetts etter å ha fått tarmen punktert under fjerningen av en polypp. Vi dro til Tyskland den sommeren fordi illiam hadde fått en stor sum penger noen år før; det W viste seg at bestefaren hans hadde profittert på krigen, og da William ble trettifem, fikk han pengene via en stiftelse, og det gnagde William noe veldig, så vi fløy over sammen for å treffe den gamle mannen, han var veldig gammel; og vi traff to av Williams tanter også, som virket høflige, men kalde, på meg. Og den gamle mannen, bestefaren hans, hadde små, glitrende øyne, og han mislikte jeg særlig sterkt. Turen gjorde ingen av oss noe godt. «Vet du hva?» sa jeg. «Jeg tror at de nattegreiene kommer til gradvis å forsvinne. Det er en slags fase – det kommer til å ordne seg.» 18

Åh, William!

William så på meg igjen og sa: «Det er de med

atherine som virkelig plager meg. Jeg aner ikke hva de C dreier seg om.» William brukte alltid morens fornavn når han omtalte henne, og når han snakket til henne også. Jeg kan ikke huske å ha hørt ham kalle henne «mamma». Og så la han servietten på bordet og reiste seg. «Jeg er nødt til å gå», sa han. «Det er alltid fint å se deg, Button.» Jeg sa: «William! Hvor lenge har du drukket kaffe?» «I årevis», sa han. Han bøyde seg for å kysse meg, og kinnet hans kjentes kaldt ut; barten hans stakk meg lett på kinnet. Jeg snudde meg for å kikke på ham gjennom vinduet, og han gikk raskt mot subwayen; han gikk ikke så rankt som han vanligvis gjorde. Det var et eller annet ved synet av ham som skar meg bitte litt i hjertet. Men jeg var vant til den følelsen – jeg fikk den nesten hver gang jeg hadde sett ham. På dagtid jobbet William på laboratoriet sitt. Han er

parasittolog, og hadde undervist i mikrobiologi ved New York University i mange år; de lot ham fortsatt bruke laboratoriet og finansierte én laboratorieassistent; han underviser ikke lenger. Om ikke å undervise: Det overrasket ham at han ikke savnet det – dette fortalte han meg nylig – det viste seg at han hadde vært engstelig 19

Elizabeth Strout

hver gang han sto framfor studentene, og det var ikke før han hadde sluttet å undervise, at han skjønte at det var sånn det var. Hvorfor blir jeg rørt av dette? Det er vel fordi jeg aldri skjønte det, og fordi han heller ikke skjønte det. Så nå var han på jobb hver dag fra ti til fire, og han skrev artikler og forsket og veiledet assistenten som jobbet på laboratoriet hans. En gang iblant – et par ganger i året, tror jeg – dro han på konferanser og holdt innlegg for andre forskere i feltet.

To ting hendte William etter at vi møttes på dineren,

og dem skal jeg komme til snart.

Men først skal jeg fortelle kort om ekteskapene hans: Meg, Lucy.

William var undervisningsassistent på biologikurset

jeg tok som andreårsstudent – han var doktorgradsstipendiat – på et college rett utenfor Chicago; det var sånn vi traff hverandre. Han var – er fortsatt – sju år eldre enn meg. Jeg kom fra fryktelig dyster fattigdom. Dette er en del av fortellingen, og jeg skulle ønske det ikke var det, men 20

Åh, William!

det er det. Jeg kom fra et bitte lite hus midt i Illinois – før vi flyttet til det lille huset, bodde vi i en garasje, til jeg var elleve. Da vi bodde i garasjen, hadde vi et lite kjemikalietoalett, men det gikk ofte i stykker, og det gjorde faren min rasende; det var en utedo vi måtte gå gjennom en eng for å komme til; moren min hadde en gang fortalt meg en historie om en mann som var blitt drept og hadde fått kappet av hodet, og hodet hans var blitt lagt i en utedo. Dette skremte vettet av meg, jeg løftet aldri av lokket på den utedoen uten å tro at jeg så en manns øyeepler, og jeg gikk ofte på do i enga hvis det ikke var noen der, selv om det var vanskeligere om vinteren. Vi hadde en potte også. Vi bodde midt blant mål på mål med maisåkre og soyaåkre. Jeg hadde en eldre bror og en eldre søster, og vi hadde de to foreldrene våre da. Men veldig fæle ting hendte i den garasjen, og så i det bitte lille huset. Jeg har skrevet om noe av det som skjedde i det huset, og jeg har i grunnen ikke noe lyst til å skrive mer om det. Men vi var virkelig fryktelig fattige. Så jeg vil bare si dette: Da jeg var sytten, fikk jeg et stipend som fullfinansierte studiene mine på det colleget rett utenfor Chicago; ingen i familien min hadde tatt noen utdanning etter high school. Sosialrådgiveren min kjørte meg til college, hun het Mrs. Nash; hun hentet meg klokka ti om morgenen en lørdag seint i august. 21

1. utgave, 1. opplag 2022

Omslag: Anna Kochman, tilrettelagt til norsk utgave av Dimitri Kayiambakis, Concorde Design

Omslagsbilde: The Stapleton Collection/Bridgeman Images

Sats: Bøk Oslo AS, 2022

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 12/16 pt. Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-328-04504 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten

uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no