The Hollywood Brats (Andrew Matheson)

You want to know what it’s like Condemned to live with you It’s some kind of daily suicide Some phase that I outgrew I ain’t sadistic, masochistic You and me we’re through I’m sick to death of everything you do And if I’m gonna puke Babe I’m gonna puke on you «Sick On You» The Hollywood Brats, 1973

Andrew Matheson

THE HOLLYWOOD BRATS DEN KATASTROFALE HISTORIEN OM DET STØRSTE BANDET DU ALDRI HAR HØRT OM Oversatt av Thor Arvid Dyrerud

ss et Pre

Forlag

Innledning Denne fortellingen er hentet fra hukommelsen, en gammel spole­ båndspiller, en acetatdisk, en dagbok og en sliten, gammel kassett.

Jeg var 18 år, 183 centimeter høy og veide 67 kilo, klissvåt bak øra, og, som guttungen i Dylans Maggie’s Farm, med hodet fullt av tanker som var i ferd med å drive meg fra vettet. De fleste av disse tankene kretset omkring ideen om å starte et band.

Jeg var drevet av den reneste av alle følelser: hat. Jeg hatet abso­ lutt alt jeg hørte på listene. Musikken hadde et prekært behov for å bli tatt hardt i jakkeslaget og rista skikkelig på plass.

Jeg fikk fatt på noen penger, en koffert og en gitar, og dro av sted, til London, stedet der drømmene og mytene levde, og der gatene an­­ givelig var brolagt med bestselgende album. Jeg tok også med meg et knippe regler. Fem grunnregler, meislet ut i granitt, hellige og ubry­ telige. Fulgte jeg disse reglene, skulle jeg skape det perfekte bandet.

Regler for et Rock ‘n’ Roll-band Oppskriften 1. Maks fire eller fem medlemmer. Ingen saksofon, ingen blåserekke, ikke noe keyboard eller en Moog-synthesizer-tekniker med bril­ ler, ingen kordamer … ingenting. To gitarer, bass, trommer og en vokalist, det er alt. Tenk Beatles, Kinks og Who for fire, Stones for fem.

2. Vokalisten synger. Bare det. Aldri henge på seg en gitar midtveis i showet for å dra noen sløve cowboy-akkorder for å vise at han også kan spille. Aldri sitte ved et piano gjennom et par gripende ballader, og definitivt ikke noe tamburindasking. Og for guds skyld, ikke noe balansering på ett bein, hvesende og surklende på ei fløyte, slik som han bomsen i Jethro Tull. Til nød et par rist på en marakas, men kun til visse partier i en låt, og så hive dem vekk.

Hvis vokalisten ikke vet hvor han skal gjøre av seg når bandkom­ pisen spiller solo, bør han vurdere en karriere som kasserer i bank.

3. Flott hår, som henger rett ned, er helt avgjørende og helt udisku­ tabelt. Hvis et av medlemmene begynner å bli tynn på toppen, er det bare å sette inn en notis i Melody Maker med en gang. Hvis han har naturlige krøller eller, gud forby, permanent, vel, da bør du skamme deg over å ha hyra ham i det hele tatt. Og vær klar på én ting, en hatt vil ikke funke.

4. Ikke noe ansiktshår. Ingen jenter du ville vurdere å tafse på, sver­ mer for Grateful Dead. Intet fornuftig eller nydusja kvinnfolk har noen gang tenkt på Jerry Garcia som en lekkerbisken.

5. Ingen kjærester. Jenter er som en kreftsvulst i bandets sjelelige korpus. De senker den kollektive verdien av bandets seksuelle appell, og de kan manipulere en litt svak bassists hjerne til å tro at han ønsker å lage et trippelalbum som soloartist og briljere i Vegas.

To ord: Yoko og Ono. Jeg sverger fortsatt til disse reglene, men skjebnen ville det slik at vi kom til å bryte de fleste av dem.

Prolog Jeg stirrer opp. I gummistøvler forsterket med ståltupp og en kjeledress stiv av møkk står jeg i søle og dritt og stirrer opp. Jeg står i et kryptaktig, nærmest totalt mørke, som kun glimtvis opplyses av lykta fra hjelmen min, et lys som gradvis blir svakere etter som batteri­pakka i beltet mitt sakte dør ut. Jeg stirrer opp, i en stille bønn, og venter på buret.

Buret, eller vogna, som kommer for å bringe meg hjem, er omsi­ der på vei nedover i dette stinkende hølet. Det skrangler og rister når den vaierfestede fengselscella omsider stanser. Den giljotinaktige døra som holdes av kjettinger, åpner seg. Jeg stiger om bord. Giljo­ tinen krasjer ned bak meg, og jeg blir rykket opp til det velsignede sollyset der oppe, for aldri – jeg folder hendene – noen gang i mitt liv å dra ned i en gruve igjen.

I dusjen står jeg i en blanding av skum og frykt, som vanlig, med vidåpne øyne som svir av såpe. Jeg er konstant på vakt, for disse kanadiske gruvearbeiderne er en gjeng gryntende, lavpanna og voldelige huleboere. De vet at dette er min siste dag, og jeg har fanget opp signaler om at håret mitt skal klippes.

Tjue timer senere har jeg sluppet unna. Jeg står med en blå papp­ koffert i hånda, med hvite skinnreimer, samt en svart Vox Mark VI teardrop gitar ved mine føtter.

Jeg er 18 år.

Jeg har om lag tusen dollar i lomma.

Jeg står på brosteinen i Carnaby Street.

«London, denne store kloakk hvor alle lediggjengere og dagdrivere i imperiet uvegerlig trekkes ned.»

Arthur Conan Doyle1

1 Arthur Conan Doyle, En studie i rødt, oversatt av Nils Nordberg, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1990, s. 284.

1971

The Hollywood Brats

I London. Hvordan er denne byen, i juli i 1971? Byen som er i ferd med å fordøye de siste restene av sekstiåra? Det såkalte «Swin­ ging London»? Jeg skal si det som det er, den er pokker så fantas­ tisk. Den er glorete, smakløs, møkkete og forsøpla, og innsausa i en eim av kvelende diesel. Den er fylt med tusenvis av tasken­ spillere og slubberter, sigøynerjenter på Piccadilly som fester lyng­ kvaster på jakkeslaget ditt før du vet ordet av det, for så å strekke håndflata fram for å få en lykkemynt, med en dårlig skjult trus­ sel om det motsatte hvis du ikke adlyder. Det myldrer av jenter, og jentene er vidunderlige, trippende rundt i knehøye støvletter, bitte små miniskjørt og flortynne skjerf, Kleopatra-øyeskygge og twiggy-vipper.

Det britiske flagget er overalt, det vaier mellom fabeldyrene på de offisiøse steinbygningene, remser av dem henger og blafrer blant det simple plastjuggelet i butikker og kiosker, på T-skjorter, kjøkken­ håndklær, sokker, askebegre, salt- og pepperbøsser, bowlerhatter og bobby-hjelmer.

Rule Britannia.

Storbritannia styrer eteren.

Kanskje det.

«Chirpy Chirpy Cheep Cheep» av Middle of the Road seiler inn som nummer én på listene, og blir værende der, en låt som får deg til å ville kjøre nagler gjennom ørene for å korsfeste hjernen.

The Beatles er døde. Og den stakkars rene, pure, blonde og bøllete Brian har drukna. Jimi er kvalt. Morrison er redusert fra å være en pretensiøs vestkyst-pseudopoet, men tross alt med flott hår og en slank fremtoning, til en oppsvulmet og skjeggete metafor, som snart skal flyte, i hvert fall nesten, i et parisisk badekar.

Hippiene styrer showet: skjegg og olabukser og drittmusikk, med hjernekrympende gitarsoloer og døve, kjedelige og usammenheng­ ende tekster. Trommeslagerne tillates å hamre løs på sine idiotiske bøtter i opptil et kvarter, mens alle andre tar en pause. Og gong-­ cymbaler. For himmelens skyld. Gong. Røkelse. Doble basstrommer.

Hvem ser bra ut? Ingen ser bra ut. Hvem låter bra? Ingen låter

12

1971

bra. Min store plan er å skape et band som kan bøte på alt dette. Gjøre rent bord og starte på nytt.

Men først må jeg finne et krypinn. Jeg har ikke vært i London siden den gang mine foreldre kidnappet meg og slepte meg, sparkende og hylende, i en sekk til Northern Ontario. Ryktene sier at et utleiebyrå er tingen, så jeg forsøker det. Den greske dama bak skranken sier at den typen husly jeg søker (som ikke er rare greiene), vil koste mellom seks og ti pund i uka. Ok, ikke noe stress, jeg har tusen dollar i lomma.

Hun strekker seg etter en London A–Z som jeg kjøper, og så gir hun meg et knippe adresser og sender meg ut i Londons gater på jakt etter en hybel. Jeg finner raskt ut at dette funker dårlig. Så snart den respektive huseier setter gluggene på gitarkassa mi, er saken opp- og avgjort. Jeg banker på dører, igjen og igjen, og det samme skjer hver gang.

Dette blir etter hvert slitsomt og demoraliserende. Jeg er varm og trøtt og døgnvill, sulten og tørst.

Klokka er seks på ettermiddagen. Busser, undergrunn og gater er fulle av pendlere på farten. Det er vanskelig nå, og det begynner å bli sent. Jeg har en siste adresse i lomma: Finborough Road, Earls Court, London SW10.

«Kangaroo Valley, kompis», sier en fyr som klamrer seg fast ved siden av meg i den kvelende og overfylte undergrunnsvogna.

«Kangaroo Valley»?

«Jævla ‘Aussie-ghetto’, vettu.»

Ok, så det er en jævla Aussie-ghetto. Hva betyr det for meg?

Ingenting. Jeg går av på Earls Court stasjon, tar til høyre, og med min A–Z som guide setter jeg kursen mot Finborough Road. Jeg passerer to puber som ligger rett ved siden av hverandre, fylt med folk som har avsluttet arbeidsdagen. Det er i hvert fall det jeg går ut fra. Ved nærmere ettersyn ser det ut som om alle er menn. Alle er faktisk mannfolk, men jeg kan vedde et pund eller to på at ikke alle disse eksemplarene av arten nødvendigvis kommer fra Australia. De tyter ut i gatene fra de overfylte pubene, og henger omkring i utstuderte positurer, iført skinnbukser, luer slik Marlon Brando hadde i Vill ungdom, lommebøker i sølvkjeder og hvite singleter. Bart er åpenbart obligatorisk. De hummer og plystrer idet jeg passerer.

13

The Hollywood Brats

Bygningen jeg ser etter, er trekantet og ligger akkurat der hvor Finborough Road møter Ifield Road. Kanskje jeg burde gjemme gita­ ren i en hekk i nærheten? Forsøke å gjøre et bedre inntrykk? Ikke tale om. Hive min svarte Vox Mark VI teardrop? Aldri. Denne gita­ ren skal aldri forlate mitt faste og hvitknokete grep.

Dette er den gitaren jeg så Brian Jones spille på da jeg var tretten år, på Ed Sullivan Show. Det er den eneste gitaren jeg noen gang har ønsket meg, og jeg har arbeidet nede i den stinkende nikkelgruva for å skaffe de 263 dollarene jeg kjøpte den for. Jeg fikk den spesiallak­ kert i svart. Brians var hvit, min er svart, og jeg skal aldri kvitte meg med den, den skal i hvert fall ikke slenges i en hekk.

Nummer 119. Jeg trykker på ringeklokka og venter.

Den gamle fyren som åpner, er iført røykejakke og tøfler, og et kledelig knyttet skjerf med polkadotter i halsen. Han er høy og henger litt foroverbøyd på en sølvbeslått stokk, og med snøhvitt hår som er kjemmet bakover i en nærmest militær maner. Han ser ganske bra ut, faktisk. Han mønstrer meg et par ganger før han høflig ber meg om å følge etter ham opp trappa.

Over en kopp sterk te forteller han meg at hybelen er min hvis jeg vil ha den, seks og et halvt pund i uka, to uker forskuddsbetaling.

Det lille rommet ligger i toppetasjen. Det er velbrukt, men rent, et slitt teppe, en enkeltseng, en rottinglenestol, en vask, en elektrisk koke­ plate av noe slag, og et vindu med utsikt vestover mot Ifield Road.

Badet er nede i gangen og deles med de to andre leieboerne i topp­ etasjen. Vil du bruke badekaret? Hiv en mynt i måleren.

Jeg betaler mannen. Jeg tar rommet. Jeg pakker ut kofferten min.

Den inneholder klær samt fem LP-er.

Beggars Banquet – Rolling Stones Get Yer Ya-Ya’s Out! – Rolling Stones Let It Be – Beatles Something Else – Kinks Back Door Men – Shadows of Knight

14

1971

Neste dag går jeg ut i byen, og jeg gjør det grundig. Jeg handler klær opp og ned King’s Road. Jeg tar meg en drink i Chelsea Drugstore og en kald øl i Markham Arms, og jeg fortsetter med dette omkring i de lokale pubene. Chelsea Potter? Hvorfor ikke? Jeg kjøper en svart genser med Rock ‘n’ Roll sydd i gult på brystet. Jeg kjøper en vinrød fløyelsjakke og svarte, trange bukser, også i fløyel.

Jeg setter kursen mot Savile Row og stiller meg opp på den andre siden av gata for nummer 3, Apple Corps’ hovedkvarter og senter for den hellige Beatledom. Jeg står som støpt fast i fortauet, stirrende og gapende som en tulling opp mot taket der hans hender for ikke så lenge siden ble i overkant kalde til å spille akkordene. Det er en varm og fuktig juliettermiddag i London, men jeg får kuldegysninger.

Jeg samler meg som etter en våt drøm, og setter en tilfeldig kurs videre, noe som viser seg å være sørover. Der Savile Row møter Clif­ ford Street, stikker jeg innom Mr Fish, leverandøren av de feteste skjortene menneskeheten kjenner. Jeg bestiller, og tas mål av til to spesiallagde og håndsydde vidundere, med alt det tilhørende og obli­ gatoriske av «Yes, sir» og «Quite right, sir» en fyr kan ønske seg. Jeg faller for en lilla skjorte med «le cuff français», til den nette sum av 15 pund, foruten en hvit skjorte med en innebygget eksplosjon av blonder foran og på armene, til den latterlige sum av 35 pund. Begge skjortene er utstyrt med en merkelapp som sier «Peculiar to Mr Fish».

Da sola forsvinner, finner jeg veien mot Wardour Street og Marquee Club. Scenen på Marquee er hellig grunn. Her har Stones, Who og en rekke andre spilt, stått på akkurat disse plankene. Og hvem er så på i kveld? En irsk gitarist ved navn Rory Gallagher.

Renspikka 12-takters blues og olabukser, alt det jeg avskyr: de forpinte grimasene gjennom endeløse gitarsoloer, de anerkjennende nikkene og skotupp-stirringen gjennom trommesoloen, trekløver­ deltaets stammespråk. Men jeg bryr meg ikke. Jeg følger ikke egent­ lig med. Jeg henger i baren og er på Marquee.

Et par kvelder senere er jeg tilbake, entusiastisk og oppglødd som en jentunge, en glød som riktignok ganske raskt slukkes, for hvem skal på scenen? Ingen ringere enn Arthur Brown’s Kingdom Come, med sitt skjegg (det uregjerlige midtpunktet i et generelt motbyde­

15

The Hollywood Brats

lig hår-scenario), sin liksom-demoniske sminke og «I am the God of Hellfire»-rutine. Dette har du mast med siden 1968, kompis. Vi var henrykte den gangen, men kanskje ikke fullt så stas nå lenger, eller hva. Finn på noe annet.

Showet er tåpelig. Han beveger seg som en full, gammel hippie, og ser lett dement ut, særlig når han setter fyr på hatten sin under showets høydepunkt. Men jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg befinner meg stadig vekk på den verdensberømte Marquee.

Klubbens daglige leder, Jack, en nærgående og tungt innsmi­ grende type, kledd i en skinnende dress, svarte hornbriller og med en støyende gullring på lillefingeren, gjør seg lekker for meg og stiller meg stadig mer personlige spørsmål. Jeg forteller ham at jeg akter å starte et rock ‘n’ roll-band, og at jeg planlegger å vaske gulvet med de andre bandene i byen. Dette setter ham litt ut, og det er i dette øyeblikket jeg skjønner at begrepet rock ‘n’ roll bærer i seg helt andre konnotasjoner her i moderlandet.

Når rock ‘n’ roll nevnes, tenker en engelsk hjerne umiddelbart på Jerry Lee Lewis, Eddie Cochran, Chuck Berry, Gene Vincent, Little Richard, Bill Haley og alle de andre. Brylkrem, anderumpe-sveis, Teddy Boys, lange frakker, tupp-meg-i-ræva- og traktorsko, skinn­ jakke – kort fortalt, femtiåra. Rock ‘n’ roll i Storbritannia er for dem som aldri kom over at Elvis dro i militæret. Vel, slik er det ikke for meg, folkens. Disse gutta gjorde sine greier bra, men i mitt univers tilhører de middelalderen.

Første gang jeg hørte Chuck Berry, spant jeg rundt i grusen på en sykkel, på vei hjem fra Larchwood Public School, mens jeg klemte en Hitachi-transistorradio inn mot øret. Akkurat da kom «No Parti­ cular Place to Go» på, og jeg likte den. Jeg ønsket virkelig å «park way out on the kokomo», men ikke nok til å skaffe meg LP-en. Jeg var en guttunge på sykkel. Det var først med the Fabs og George som sang «Roll over Beethoven», og Stones’ versjon av «Carol», at fenomenet Chuck Berry trengte inn i skallen min.

Når det gjelder Eddie Cochran, vel, så er «Summertime Blues» for meg en låt med The Who fra Live at Leeds. Og Little Richard? Det var nok å høre Paul synge «Long Tall Sally» og Swinging Blue Jeans’

16

1971

versjon «Good Golly Miss Molly» for å skjønne tutti-frutti-pakka.

Med albuene mot bardisken her på Marquee innser jeg hva det er jeg står overfor. Jeg vil starte et nytt og vilt rock ‘n’ roll-band i juli 1971, og verden omkring meg tenker da straks på sleik og pomade.

Et stykke ut i de sene kveldstimer, fortsatt hengende i baren, mens jeg drikker bitter og vurderer mulighetene, smyger Jack seg opp på siden av meg og inviterer meg hjem etter stengetid. Jeg kom hit med en Pan Am-maskin og ikke en kålrotkjerre, så jeg har forut­ sett dette, og jeg betakker meg for utsiktene på en måte jeg håper er både sjarmant og humoristisk. Jeg ønsker tross alt å spille her en vakker dag.

En nydelig jente i miniskjørt, blondt hår, hvite strømper og påtatt uskyld oppsøker meg i baren og sier at hun har billetter til konserten med Tyrannosaurus Rex på Roundhouse i Chalk Farm. Og før jeg vet ordet av det befinner vi oss på Northern Line. Jeg har hørt disse nissene på radio med noe eventyraktig dritt, noe med den utrolige tittelen «Ride a White Swan». Hva i helvete betyr det? Bandet består visstnok av en krølltopp av et bolletryne på akustisk gitar og en lang og tynn spjæling på congas. Denne besetningen senker mine forvent­ ninger betraktelig. Men jeg har fått los på miniskjørtet.

Vi ankommer sent, og hallo, hva skjer? Denne plassen rocker jo skikkelig. Dette er ikke en skotupp-stirrende hippie-duo; disse gutta har plugga inn, vrengt opp desibelen og sjanghaia en trommeslager og en bassist. Ikke helt klart hva han congas-fyren i hvit dress egent­ lig bidrar med, men han har flott hår og virker ellers harmløs. Men det er ikke det avgjørende, alt handler om han lille fyren i front med afroinspirert sveis og platåsko. Han spiller på en Les Paul, drar store feite akkorder og poserer heftig. Han vagger omkring og stikker leppa fram som en oppblåsbar Jagger-sexdukke.

Plassene våre er gode, men her handler det ikke om å sitte –­ l­ okalet er dampende hett og stemningen pulserende. Lyden er fantastisk, og kastes ut av Orange-forsterkere og et tårn med WEM-kabinetter.

De avrunder med en låt som heter «Hot Love», og dette er, alt tatt i betraktning, slett ikke verst.

Neste morgen tar den lille søtnosen toget tilbake til Sheffield, og,

17

The Hollywood Brats

rørende nok, har hun lagt igjen en liten avskjedsgave, slik at jeg har noe å minnes henne ved. Noe jeg på dette tidspunktet er fullstendig og lykkelig uvitende om.

Jeg trenger en forsterker. Shaftesbury Avenue og Charing Cross Road, området mellom Leicester Square og Denmark Street, er gullstripa for en musiker. Her ligger det musikkforretninger overalt, proppfulle av instrumenter og utstyr jeg kun har sett på film og i magasiner. Vox AC-30-forsterkere, Super Beatles, Phantoms og Marauders, Gibson Firebird-gitar, Flying V, Explorer, Les Paul, J-200, Fender Strat og Precision bass, Jazzmastere og Telecastere, og masse mer. Gretsch, Ludwig, Hofner, Premier, Zildjian, Martin, Shure, Marshall, Ricken­ backer: navn jeg kan resitere som en troende katolikk, der jeg går mellom reolene med øynene på stilk som en foreldreløs, dickensk snørr­unge, med nesa klemt inn mot butikkvinduene.

Macari’s er min favorittsjappe, med den klassiske Vox-forsterke­ ren som oser av Beatles som agn i vinduet. Kom inn hit, hvisker den blidt, vi har en AC-30 som venter på deg, du vet at du ikke kan leve uten den. Jeg går inn, bærende på min Mark VI vandrer jeg rett inn i Aladdins hule. Det er musikere overalt, de tester ut og handler, stem­ mer og klimprer, og strammer trommeskinn, rasler i tamburiner og skrur på forsterkere – et virvar av støy og musikk.

En middelaldrende mann i rutete, blå skjorte og en hvit og velstelt rockabilly-sveis kommer mot meg og presenterer seg som den virkelige Macari. Kjeven hans må være i topptrimmet stand, for den smeller opp og ned uten stans i en hel time. Denne fyren kan prate, og han kan selge. Han stopper aldri å snakke.

Før jeg vet ordet av det, henger min vakre Vox Mark VI teardrop, med sin helsvarte og spesiallakkerte kropp, gitaren jeg har sverget på at jeg skal beholde og akte resten av livet, den jeg har svettet og jobbet for i den stinkende gruva nærmere tusen meter under bakken for å kunne kjøpe, på veggen hos Macari – og jeg rusler ut med en velbrukt og lett sprukken Fender Stratocaster i blå metallic og en Vox AC-30-forsterker.

Hvordan skjedde det?

18

1971

II For en musiker er torsdag den viktigste dagen i uka. I grålysningen hver torsdag tømmer varebiler fra Fleet Street hardpakka bunter med musikkaviser omkring i byen, bransjens eget drivstoff. Disse avisene er proppfulle av hvem som gjør hva, hva de har på seg, hvem som lukter penger, hvem som stinker av fiasko, hvem som er ny, hvem som er gammel, hvem som sutrer, hvem som er nummer én, hvem som er på vei opp, hvem som er innafor, hvem som er ute, og hvem eller hva er det som rister rundt på inventaret.

Her står det alt sammen, svart på hvitt, under feite, røde over­ skrifter. Hver etterlengtede torsdag er avisstativene pyntet med New Musical Express, Sounds, Record Mirror, Disc og mange flere. Men den viktigste, mest aktede og mest leste av dem alle er Melody Maker.

Blekka har eksistert siden kambrosilur, først opptatt med jazz, storband og bebop, men etter «Love Me Do» har den mer og mer blitt møtestedet og infokanalen for pop- og rockfolket. Men langt mer enn bare sladder og det billige pisspreiket fra popindustrien er Melody Maker selve kanalen, steintavla, «the lonely hearts club». For Melody Maker inneholder det aller mest essensielle elementet – selve livsnerven for vokalister, gitarister, bassister, keyboardister, trommeslagere, tuba­ blåsere, ja, for enhver aspirerende musiker som lager lyd og ønsker å bli hørt – den bakerste delen av magasinet. Dette er de berømte rubrikk­ annonsene, og det er disse vi alle lærer å oppsøke hver torsdag.

Jeg ligger på senga og skummer gjennom spaltene for «vokalist søkes», på jakt etter noe som forsøksvis kan passe min beskrivelse.

Det er ingenting her som roper på meg. Rock ‘n’ roll nevnes knapt, og hvis ordet opptrer, er det underforstått at det er en ny Buddy Holly eller det nye Danny & the Juniors’ som ønskes. Det står bare ‘Rock’, med alt det pludrende og primitive trommesolo-surret som dette ordet i mitt hode har kommet til å representere. Uansett, jeg finner fram to mynter og stikker ned til telefonkiosken på Redcliffe Square.

Her slår jeg nummeret til et par av annonsene jeg har satt ring rundt, oppslag som kanskje, med en god dose velvilje, kan passe.

Og bare for å ha sagt det: Jeg er ingen fersking, ingen fusker i faget. Jeg har sunget i band siden jeg var tretten år. Det første bandet

19

The Hollywood Brats

jeg var med i, besto av 16–17-åringer. For meg var de skrukkete pensjonister. De røyka. De lå klynga opp med jenter i baksetet, bak duggende vinduer på en Chevy 427. De barberte seg.

«Natta, pappa, natta mamma.»

«Skal du legge deg alt, gutten min. Det var da tidlig?»

«Ja, jeg er trøtt. Og så har jeg den historieprøven i morra.» «Å, selvfølgelig. Alt i orden. Sov godt da, kjære.»

Inn på soverommet, lukke døra, kaste på seg klærne og ut av vinduet. Tilbake gjennom det samme vinduet klokka 01.00, utslitt og med elleve dollar i lomma.

Jeg har spilt på skoleball, samfunnshus, skøytebaner, bryllups­ fester, TV-sendte talentshow, juleselskaper og ungdomsklubber. Jeg har vært overalt.

Med veibeskrivelser i hånda hopper jeg nå av og på busser og undergrunnen, på vei til ukjente steder rundt omkring i hele London: Wapping, Tooting Broadway, Walthamstow, Mile End, Tufnell Park.

På vei til øvingslokaler, bakrom, kjellere, puber, fabrikker og kirker.

Og jeg prøvesynger.

En hel bråte med prøvesynginger. Og enda noen til. Og slik fort­ setter det. De liker ikke meg, og jeg liker ikke dem. Dette kommer til å bli langt vanskeligere enn jeg har trodd, sårende er det også.

Hver bidige torsdag, sammen med tusenvis av andre musikere i hele Storbritannia, ligger jeg på senga, med pennen i hånda og skanner annonsene i Melody Maker.

Jeg hører de andre leieboerne når de passerer utenfor døra mi, på vei til fellestoalettet. Vi har ikke delt annet enn blikk og nikk så langt. Mine medboere ser ut til å bestå av en engelsk dame av en litt udefinerbar årgang, en nederlandsk jente i begynnelsen av tjueåra samt en engelsk mann, trolig student, med et pistrete tilløp til skjegg og standard­briller fra det offentlige helsevesenet. På min sosiale rangstige befinner studenter seg et trinn under hippier.

Jeg sitter ved mitt lille bord og kikker ut på det aldri avtagende onsdagsregnet. På den andre siden av Ifield Road, to etasjer neden­ for, rett ved vinduet, sitter en attraktiv kvinne ved sminkebordet og børster sitt skulderlange hår. Hun er splitter naken.

20

The Hollywood Brats Den katastrofale historien om det største bandet du aldri har hørt om Originaltittel: Sick On You The Disastrous Story of The Hollywood Brats, the Greatest Band You’ve Never Heard Of Copyright © Andrew Matheson, 2016 Utgitt første gang i 2016 av Ebury Press, et imprint av Ebury Publishing som er en del av Penguin Random House.

Norsk utgave © Forlaget Press 2022 1. utgave, 1. opplag 2022 Design: Dimitri Kayiambakis / Concorde Design Omslagsfoto og s. 8 i bildelegg © Gered Mankowitz Alle andre bilder er fra forfatterens samling Boken er satt med: Meridien 9,3/13,3 Papir: Munken Print Cream 80 g 1.5 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige ISBN 978-82-328-0467-2 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no