Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter

Fortimus har akkurat tatt en natterunde langs Lustrafjorden, og runder neset ved Ornes. Inn i tretoppene flyr han. Der er yndlingsmaten hans – nattsommerfuglene. Han fanger en stor møll og ser seg rundt. Et mørkt kirketårn er rett foran han. Fint sted å henge for å spise møllen, tenker Fortimus og smetter inn en åpning. Det er nattemørkt der inne. Han har flydd rett inn i Urnes stavkirke. Den eneste stavkirka på UNESCOs liste over verdens viktigste kulturminner.

Han skriker ut i det mørke rommet. Et høyt skrik, i en høy tone. Slik blir kirka helt tydelig for han. Ørene og øynene hans «ser» alt. Han flyr gjennom et slags gitter, mot fargene. Mot blader, blomster, engler og hoder med gullhår. Blomstene på veggene er de største han har sett. Er det en fugl der? Fortimus skvetter til. Nei, det er visst bare et malt blad på veggen.

Fortimus blir helt betatt av den lille, vakre kirka. Han er jo så glad i gamle hus! Kanskje han skal bo her i sommer? Jeg må se mer, tenker han og flyr ut i det store rommet. Se på alle de rare skapningene på utskjæringene øverst på stolpene! Hva slags dyr er dette? Han har helt glemt møllen han skulle spise.

Han flyr rundt, høyt og lavt i den lille kirka. Så kjenner han plutselig at han må gjøre fra seg. Fortimus har jo spist mange møll og andre insekter hele natta. Han må på do! Han gjemmer seg ved en av stolpene og håper ingen oppdager uhellet.

– Hva er det du gjør? sier plutselig en dyp stemme. I skyggene inne i kirka er det en skapning med hoggtenner og lang tunge som beveger seg som en katt. Over ryggen svinger det noe som ligner på fuglevinger. – Hva er dette? Fortimus grøsser!

– Tisser du her flere ganger, får du med meg å bestille. Skapningen er streng i stemmen og Fortimus kjenner at han skjelver. – Hvem er du, egentlig? spør han forsiktig. – Jeg er Urnesløven, sier skapningen. Løve, tenker Fortimus. – Synes du at jeg er en rar løve? brummer det fra mørket. – Jeg har aldri møtt en løve før, svarer Fortimus forsiktig. – Men, har du vinger og kan fly, slik som meg? – Vinger? brummer løven. – Åhhh, du mener den lange halen min med to dusker i enden! Nei, den svinger jeg over ryggen for å vifte bort plagsomme fluer, sier løven. – Det jo ikke vanlig med løver i Sogn, fortsetter den. – Men jeg kom hit i 1130 da kirka ble bygd. Jeg passer på at den bevares til evig tid, sier Urnesløven. Du som kan fly, kan jo ta en kikk på utskjæringen av meg på stolpen der oppe.

Du må ikke gjøre noe som kan skade gamle Urnes stavkirke. Den er freda, hører du!

– Du må ikke gjøre noe som kan skade gamle Urnes stavkirke. Den er freda, hører du! Treverket kan smuldre opp når du tisser på det, sier Urnesløven. Fortimus flyr høyere opp i kirka – redd for denne skapningen. Han vil ikke bli spist av en løve eller hva det nå er! Dessuten bør løven passe seg litt, for flaggermus er også freda. Han er av en sjelden art, som må tas vare på – akkurat slik som den gamle kirka. – Jeg er også freda, sier han og setter seg på takkronen. – Meg kan du ikke skade.

– Ei freda flaggermus i ei freda kirke – hva skal vi gjøre med deg, da? sier Urnesløven.

– Her kan du i alle fall ikke bo, slik som du eter og skiter. Løven brummer og tenker, halen slår fram og tilbake. – Jeg trenger hjelp, sier den omsider. – Det er så mye å passe på med de gamle bygningene rundt i landet. Jeg begynner å bli litt sliten etter alle årene. Jeg trenger en medhjelper som er kjapp og sterk.

Kjapp. Fortimus smiler et bredt glis med spisse tenner.

– Jeg er en Plecotus auritus, bare så du vet det. Jeg er en brunlangøre. Familien min heter glattnese. Jeg har nesten like store ører som kroppen min, og jeg flyr fort i mørket. Jeg kan hjelpe deg å passe på, fly fra sted til sted, men bare om sommeren. Hele vinteren sover jeg, så da må du finne noen andre til å hjelpe deg. – Jeg får heller ta vintervakta selv, sier Urnesløven.

– Er du sterk, da? Det trengs en løves krefter. Du aner ikke hvor mange farer som truer gamle hus! Er det noen som er redd en liten flyvende mus, da? Halen til Urnesløven dasker fram og tilbake.

– Ja, det er faktisk mange som synes jeg er skikkelig skummel, sier Fortimus. Han ser for seg alle de gangene folk har blitt skremt når han har sust gjennom hager på kveldstid. En gang fløy han og lillesøster Fiona lavt over et hagebord der det satt en familie og spiste pølser en sein kveld. Der ble det mange høye hyl!

– Vi er jo en hel familie da, sier Fortimus. – Jeg kan spørre familien min om de kan hjelpe til. Vi er glade i gamle hus, alle sammen. Jeg har forresten ei tante som bor på Steinvikholm slott i Trøndelag. Hun er kul. Tante Fresia ser ut som en ridder fra middelalderen. Hun må du treffe! Hun har sverd, så hun er noe å bryne seg på for en løve.

En hel familie av flyvende vernevenner. Urnesløven nærmest knurrer godmodig når den sier: – Avtale.

En løves krefter, tenker Fortimus. Hjelp, det har han jo ikke. Ingen i familien hans heller, selv om tante Fresia er steintøff. Men han hører godt. Veldig godt. – Jeg hører bedre enn deg, sier han litt kjekt. – Jeg er raskere enn deg, fortsetter han. Løven svarer ikke. Fortimus ser seg rundt. Skyggen er borte. Ingen hale er å se.

Det er best å komme unna dette uhellet ved stolpen, tenker Fortimus og stikker ut i skogen. Natta har enda noen timer. Og han har en avtale. Med selveste Urnesløven. Han suser videre, fanger insekt på insekt, flyr rundt i raske svinger og inn i tretopper. Det er stille, fuglene sover, han snapper insekter på blader. Så hører han. En surrelyd som er kjent, men som ikke burde være her midt på natta. Lyden av en flyvende bie. Han skriker.

– Jeg har flydd meg bort, sier en tynn og redd stemme. – Jeg vet ikke hvor familien min er. Rett foran seg har Fortimus en liten bie med en slags flyvehjelm på hodet. Vingene slår hektisk. En surrete bie, tenker Fortimus. – Hvem er du, da? spør han. – Jeg er en gammel bie. – Det vil si, jeg er ikke gammel, men jeg er av gammel slekt, sier stemmen. – Jeg er en brunbie.

– Er du gammel? spør bien. – Jeg, som akkurat har fått i oppdrag å passe på ei kirke med utskjæringer fra vikingenes tid, sier Fortimus. – Vi snakker nesten tusen år! Det er gammelt! For ikke å snakke om slekta mi – den er urgammel! 60 millioner år.

– Min slekt var faktisk sammen med vikingene, sier bien, litt sterkere i stemmen. – Noen kaller oss «vikingbier». Kan du forresten hjelpe meg hjem til Gaupne? Jeg begynner å bli så trøtt. Fortimus, nokså imponert over den lille skapningen av vikingslekt, ber bien sette seg på ryggen. – Kom, så drar vi. – Finner du fram da, det er jo så mørkt? spør bien. – Jeg bruker ørene godt, svarer Fortimus.

– Takk for hjelpa. Brunbien er sluppet av ved bikuben i Gaupne. Du er snillere enn du ser ut, sier den.

– Vent litt, så skal du få styrkegodis av meg. – Ta en dråpe! Bien har kommet ut av bikuben med noe gyllent og seigtflytende. – Dette er bestemors superhonning, sier bien. – Den blir du sterk av.

– Mener du at en liten gul dråpe gir ekstra krefter? Fortimus ser undrende på den lille bien som nikker til svar. Nysgjerrig tar han dråpen i munnen. Det smaker søtt, søtere enn alt annet han har spist. Så skjer det noe. Det søte forsvinner og det kjennes ut som kroppen vokser. Men det rareste av alt er den store styrken han kjenner i hodet. – Det må være dette Urnesløven snakket om, roper han ivrig. – Jeg har fått en løves krefter!

Og slik gikk det til at Fortimus ble kjent som flaggermusa med supervernkrefter. Urnesløvens modige medhjelper som sammen med familien sin flyr rundt i nattemørket og passer på at gamle hus blir tatt godt vare på. Som skriker ut når noen vil rive fine, gamle bygninger. Som har en hemmelig kilde av superhonning hos sin venn, «vikingbien». Det skal bare én dråpe til – så lenge vi passer godt på bier og flaggermus.

Visste du at brunbien

› Kalles «vikingbien» etter funn fra vikingtid i Oslo og York

› Er Norges eldgamle bierase

› Er en kritisk truet art som kan forsvinne

› Lager honning

› Trives godt i norsk klima

Verdt å vite om brunlangøre

› Kroppen er 4–5 cm lang

› Ørene er nesten like lange som kroppen

› Vingespenn på 24–28 cm

› Har store øyne

› Skriker gjennom nesen

› Går fra lys til mørk tone i ett skrik

› Jakter insekter i trærne

› Spiser gjerne nattsommerfugler (møll)

Prøv å skrike som Fortimus!

Hvem tror du er flaggermusa sine fiender i naturen?

Svar: katter, ugler, hauker, falker, mårer

Visste du at norske

Flaggermus

› Skriker høyfrekvent lyd

› Bruker hørselen til å finne fram på nært hold

› Har fem fingre og fem tær

› Bruker bakbeina som kam og grer seg ofte

› Er et pattedyr (føder unger)

› Får som regel 1 unge i året

› Er en eldgammel dyregruppe – 60 millioner år

› Spiser insekter og edderkoppdyr (Norge/Europa)

› Kan spise mer enn 3000 insekter i løpet av ei natt

› Har 24–38 tenner

› Henger opp ned i dvale om vinteren

› Kan bli 30–40 år gamle

› Er freda i Norge og Europa