Ei analyse av transkriberte storskifteprotokollarosisjon frå Statsarkivet i Bergen

GeoForum deler hvert år ut stipendmidler til våre medlemmer. Studentene bak denne artikkelen mottok støtte til blant annet feltarbeide i forbindelse med skrivingen av sin bacheloroppgave ved Høyskolen på Vestlandet. Oppgaven får du en oppsummering av her.

Tekst og foto: Aile Sahr Hidle, Espen Skuland Lilleøygard, Elise Revheim Hopland

Dette er en kort fremstilling av storskiftekommisjonene som fant sted i ulike deler av Norge, et tema som har fått lite oppmerksomhet i nyere tid. Fremstillingen bygger på vår bacheloroppgave i Landmåling og eiendomsdesign ved HVL våren 2024.

Uklare grenser og rettigheter i fjell og utmark

I perioden 1859 til 1905 ble det autorisert atten storskiftekommisjoner gjennom kongelige resolusjoner i Norge. Kommisjonene hadde som oppgave å utskifte særlig store og/eller innviklede fellesskap i fjell- og utmarksområder, hvor det var mange som hadde felles interesser i ressursene. Majoriteten av storskiftene ble utført på Vestlandet, med særlig høy aktivitet i distriktene Haugalandet og Sunnhordaland.

Storskifte i loven

Storskifte kom inn som egen sakstype i Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12 october 1857, som trådte i kraft 1. januar 1859. Storskifte skilte seg fra ordinære jordskiftesaker både i organisering og mandat. Blant annet ved at de skulle dekkes fullt og helt av statskassen. Mens ordinære utskiftninger skulle administreres av utskiftningsformenn og ikke betraktes som juridiske forretninger, representerte storskiftene en helt annen tilnærming; sakene skulle håndteres av én kommisjon som etter loven skulle bestå av 5 medlemmer. Formannen måtte inneha egenskaper tilsvarende en dommer, videre bestod kommisjonen av én utskiftningskyndig person, mens de resterende medlemmene var lekfolk og fungerte som skjønnsmenn.

Storskiftekart over Vik i Sogn. Tegnet av utskiftningsformannen Carl Johan Fernblad i 1859, og omtalt som et av de vakreste utskiftningskartene vi har i landet. Originalt en størrelse på 2x1 meter, satt sammen av 6 individuelle kartblad.

I henhold til loven skulle det først skiftes mellom «Sogn og Sogn», og deretter mellom «Gaard og Gaard». Utskiftningen var nødvendig for fremgang i saken.

Loven ga kommisjonene myndighet til å behandle og avgjøre rettslige tvister som oppsto under forretningene, og kan sammenlignes med en særdomstol. Kjennelser om formaliteter, interne tvister og grenser i sameiet, kunne ankes til Høyesterett. Mens beslutninger knyttet til selve utskiftningen var endelige, og dermed upåankelige jf. § 21 i loven.

Initiativet til storskifte kom som en reaksjon på det økende presset på ressursene, som hadde ført til misbruk og konflikter flere steder. I mange av de områdene hvor storskifte ble gjennomført, var ordinære utskiftninger forsøkt utført uten hell. Områdene var store og kunne involvere flere hundre parter, og oppgavene med rettighetsbehandling og grensefastsetting gjorde sakene svært komplekse.

Formålet med storskiftene var å løse utfordringene knyttet til store fellesskap og sambruk som hindret utvikling. Det var nødvendig å omorganisere for å kunne utnytte ressursene mer effektivt og forsvarlig. Først og fremst for eiendommene, men også samfunnet generelt.

Storskifte som sakstype ble videreført til ny Lov om Udskiftning m.v. av 13. mars 1882, med stort sett samme bestemmelser. Noen av de viktigste endringene var en klarere ordlyd i loven, fordeling av kostnader mellom stat og parter, vurdering av bruksordning fremfor oppløsning og utøving av skjønn uten formannens deltakelse. Sistnevnte innebar at de øvrige medlemmene kunne gjennomføre vurderinger og ta beslutninger uavhengig av formannens nærvær, en praksis som i eldre rettsspråk er kjent som prinsippet om syn og skjønn.

Av ulike årsaker avtok interessen for disse sakene, og sakstypen ble avviklet ved ikrafttredelsen av Lov om jordskifte o.a. av 22. desember 1950 (Jordskifteloven).

Arkivmateriale

Statsarkivene inneholder omfattende mengder dokumentasjon etter storskiftekommisjonene, hvor flere av sakene også er supplert med kart som oppbevares på Riksarkivet. Praksisen ved opptaking av kart varierte; noen storskifter ble fullstendig kartlagt, andre delvis og noen ikke i det hele tatt. Disse kartene består gjerne av flere kartblad som vi har satt sammen og georeferert. Resultatene av arbeidet kan ses på nettsiden https://storskifte.no.

En illustrasjon av noen storskifters omfang, omregnet til kvadratkilometer. Noen tok flere tiår å gjennomføre.

Storskifte i rettssystemet

Storskiftekommisjonens avgjørelser hadde rettskraft for partene. I dag er avgjørelsene fortsatt rettskraftige så lenge de ikke har blitt opphevet av avtale eller annet. Det vil i teorien bety at sameier og felleskap som fremdeles eksisterer i dag, kan være regulert av resultatet etter storskiftesaken. Det betyr at dokumentasjonen fremdeles blir brukt som grunnlag for å underbygge partene sine påstander i retten.

Avslutning

Avslutningsvis kan det konkluderes med at storskiftekommisjonene spilte en viktig rolle i norsk rettshistorie, særlig innen eiendoms- og ressursforvaltning i utmarksområder. Selv om denne sakstypen nå er avviklet, har kommisjonenes avgjørelser fortsatt rettskraft, og dokumentasjonen de etterlot seg, er fremdeles relevant i dagens rettstvister om eiendomsforhold. Vi håper vår bacheloroppgave bidrar til å belyse et tema som fortjener mer oppmerksomhet og gir økt forståelse av storskiftekommisjonenes betydning.

STIPENDMIDLER FRA GEOFORUM

GeoForum deler hvert år ut stipender til medlemmer (inkl. studentmedlemmer). Stipendmidlenes samlede størrelse fastsettes av GeoForums styre og er hvert år på kr 50.000,-

GeoForum ønsker gjennom stipendordningen å støtte sine medlemmer til faglig utvikling, utdanning og kompetansebygging. Medlemmer og spesielt studentmedlemmer har mulighet til å søke. Stipendet lyses ut tre ganger i året med søknadsfrist 15. januar, 15. april og 15. september.