SYV LØGNER Elizabeth Kay
Oversatt av Kristina Quintano
© Goliat Forlag AS, 2020 First published under the title «Seven Lies» in 2020 by Sphere, an imprint of Little, Brown Book Group. Copyright © 2020 by Elizabeth Kay Omslag: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics 1. opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Goliat Forlag AS www.goliatforlag.no ISBN: 9788283990584
Produksjon: Livonia Print, Latvia 2020 Skrift: Sabon LT Pro 10,5/14,5 Sats: Goliat Forlag AS
Til Anne og Bob Goudsmit eller som jeg alltid har kalt dem, Mamma og Pappa
DEN FØRSTE LØGNEN
9
DEN ANDRE LØGNEN
19
DEN TREDJE LØGNEN
85
DEN FJERDE LØGNEN
141
DEN FEMTE LØGNEN
175
DEN SJETTE LØGNEN
251
DEN SYVENDE LØGNEN
301
DEN FØRSTE LØGNEN
9
Kapittel 1
«Og slik vant jeg hennes hjerte», sa han smilende. Han lente seg bakover i stolen, løftet hendene bak hodet, blåste opp brystkassen. Han var alltid så glatt. Han så på meg og deretter på idioten som satt ved siden av meg, før han snudde seg mot meg igjen. Han ventet på respons fra oss. Han ønsket å se smilene spre seg utover ansiktene våre, ville føle beundringen og ærefrykten. Jeg hatet ham. Jeg hatet ham på en altoppslukende, brennende, bibelsk måte. Jeg hatet at han gjentok denne historien hver gang jeg kom på middag, hver fredag ettermiddag. Det spilte ingen rolle hvem jeg hadde med meg. Det spilte ingen rolle hva slags degenerert type jeg gikk ut med på den tiden. Han fortalte dem alltid den samme historien. For denne historien, skjønner du, var hans ultimate trofé. For en mann som Charles – vellykket, velstående, sjarmerende – var en vakker, oppvakt, sprudlende kvinne som Marnie den endelige medaljen i samlingen hans. Og fordi han ble oppildnet av respekten og beundringen fra andre, og kanskje fordi han ikke fikk noen av delene fra meg, tiltvang han seg det fra sine andre gjester. Det jeg ønsket å svare ham, og det jeg aldri sa, var at Marnies hjerte ikke var et han kunne vinne. Et hjerte som, hvis vi er ærlige, som jeg nå er, aldri kan vinnes. Det kan bare foræres, bare mottas. Du kan ikke overtale, lokke, endre, stilne, stjele, hardne, ta et hjerte. Og det kan definitivt ikke vinnes. «Fløte?» spurte Marnie. Hun sto ved siden av spisestuebordet med en hvit fløtemugge 10
i keramikk i hånden. Håret hennes var pent festet øverst i nakken, løse lokker hang rundt kinnene, og halskjedet var vridd, låsen og anhenget hang sammen mot brystbeinet. Jeg ristet på hodet. «Nei takk», sa jeg. «Ikke du», svarte hun, og hun smilte. «Jeg vet at du ikke bruker det.» Jeg vil fortelle deg noe nå, før vi begynner. Marnie Gregory er den mest imponerende, inspirerende, forbløffende kvinnen jeg kjenner. Hun har vært min beste venn i mer enn atten år – forholdet vårt er juridisk sett å anse som voksent, med lov til å drikke, inngå ekteskap, gamble – helt siden vi møttes på ungdomsskolen. Det var vår første dag, og vi sto i kø i en lang og smal korridor, i en rekke bestående av elleveåringer som snodde seg mot et bord i den andre enden av hallen. Med spredte mellomrom sto de i små klynger, som mus i en slange, som klumpet seg sammen i den ryddige, snorrette raden. Jeg var nervøs, og, fullt klar over at jeg ikke kjente noen, forberedte jeg meg mentalt på å være alene og ensom i nesten ti år fremover. Jeg stirret på klyngene og prøvde å overbevise meg selv om at jeg uansett ikke ønsket å være del av noen av dem. Jeg tok et skritt fremover, for fort, for langt, og tråkket på hælen til jenta foran meg. Hun snurret rundt. Jeg fikk panikk, var sikker på at jeg var i ferd med å bli ydmyket, skreket til, fornedret foran mine jevnaldrende. Men den frykten forsvant i samme øyeblikk som jeg så henne. Det høres latterlig ut, jeg er klar over det, men Marnie Gregory er som solen. Jeg tenkte det da, jeg tenker det ofte nå. Huden hennes er oppsiktsvekkende lys, som kremfarget porselen som bare en sjelden gang – etter trening, for eksempel, eller når hun er usedvanlig fornøyd – har en lett rosafarge i kinnene. Håret hennes er kastanjebrunt, tvunnet i spiraler av rødt og gull, og øynene hennes har en lys, nesten hvit blåfarge. 11
«Unnskyld», sa jeg, tok et skritt bakover og så ned på mine blanke, nye sko. «Jeg heter Marnie», sa hun. «Hva heter du?» Det første møtet er symbolsk for hele forholdet vårt. Marnie har en åpenhet, en stemme, som oppfordrer til varme og kjærlighet. Hun er upretensiøst selvsikker, uredd og slett ikke bekymret med hensyn til hvilke forventninger andre måtte ta med seg inn i en samtale. Mens jeg derimot er intenst bekymret for nettopp det. Jeg er redd for enhver potensiell fiendtlighet, og jeg venter alltid på det jeg vet vil komme før eller senere. Jeg venter alltid på å bli latterliggjort. Den gang fryktet jeg fordømmelse for kviser i pannen, musefarget hår, uniformen min som var for stor. Nå er det stemmen, at den har en tendens til å skjelve, klærne mine – behagelige, men sjelden kledelige – håret, joggeskoene, de nedbitte neglene. Hun er lys der jeg er mørk. Jeg visste det da. Nå vet også du det. «Navn?» bjeffet læreren i blå bluse som sto bak skrivebordet foran køen. «Marnie Gregory», sa hun, så bestemt og selvsikkert. «E … F …G …Gregory, Marnie. Du skal til det klasserommet der, det med C på døren. Og du», fortsatte hun. «Hvem er du?» «Jane», svarte jeg. Læreren så opp fra arket foran seg og himlet med øynene. «Å», sa jeg. «Unnskyld. Baxter. Jane Baxter.» Hun sjekket listen sin. «Sammen med henne. Der borte. Døren med C-en.» Noen vil kanskje hevde at det var et vennskap som oppsto fordi det var hensiktsmessig, og at jeg ville ha godtatt ethvert tilbud om vennlighet, vennskap, kjærlighet. Og det er mulig at det er sant. I så tilfelle kan jeg svare at vi var ment å skulle være sammen, at vårt vennskap sto skrevet i stjernene, for et sted i fremtiden ville også hun komme til å trenge meg. 12
Det høres ut som det reneste vrøvl, jeg er klar over det. Antakelig er det bare vrøvl. Men noen ganger kan jeg sverge på at det var slik det var. «Ja takk», sa Stanley. «Jeg vil gjerne ha fløte.» Stanley var to år yngre enn meg og advokat med en hel rekke grader. Han hadde hvitblondt hår som la seg over øynene, og han gliste hele tiden, ofte uten noen opplagt grunn. Han kunne snakke med kvinner, i motsetning til de fleste av sine jevnaldrende, antakelig et resultat av en barndom der han var omringet av søstre. Men han var grunnleggende kjedelig. Det var ingen overraskelse at Charles så ut til å trives i hans selskap. Noe som fikk meg til å mislike Stanley enda mer. Marnie sendte muggen over bordet mens hun presset blusen mot magen. Hun ville vel ikke at stoffet – silke, tror jeg – skulle komme borti kanten av fruktbollen. «Noe annet?» spurte hun og så først på Stanley, så på meg og deretter på Charles. Han hadde på seg en blå og hvitstripet skjorte og hadde åpnet de øverste knappene slik at en triangel av mørkt hår stakk ut ved kantene av stoffet. Hun lot blikket hvile der et øyeblikk. Han ristet på hodet og slipset – knuten var løsnet, og slipset hang løst rundt halsen hans – beveget seg lenger mot venstre. «Perfekt», sa Marnie, satte seg og plukket opp dessertskjeen. Samtalen ble – som alltid – dominert av Charles. Stanley kunne holde følge, bryte inn med sine egne suksesshistorier der det var mulig, men jeg kjedet meg, og jeg tror det samme gjaldt Marnie. Vi lente oss begge bakover i stolene mens vi drakk det siste av vinen vår og sank ned i de innbilte samtalene som foregikk i hodene våre. Klokken halv elleve reiste Marnie seg, slik hun alltid gjorde, og sa: «Greit.» «Greit», gjentok jeg. Jeg reiste meg også. Hun plukket opp de fire skålene fra bordet og stablet dem på 13
den venstre underarmen. En liten dråpe rosa jus fra et bringebær som fortsatt befant seg i en av skålene, blødde på den hvite skjorten hennes. Jeg plukket opp fruktskålen som nå var tom – hun hadde selv lagd den på et keramikk-kurs noen år tidligere – og fløtemuggen og fulgte etter henne til kjøkkenet innerst i leiligheten. Denne leiligheten – deres leilighet – var typisk for forholdet deres. Charles hadde betalt det store depositumet deres, slik Charles betalte det meste, men fordi Marnie hadde insistert. Hun hadde øyeblikkelig visst at denne leiligheten var ment for dem, og det kommer vel ikke som noen overraskelse at overtalelse alltid har falt Marnie svært naturlig. Da de flyttet inn, var den ikke stort mer enn en rønne over to etasjer: liten, mørk, møkkete, fuktig og fullstendig uelsket. Men Marnie har alltid vært visjonær, hun ser ting der andre ikke gjør det. Hun finner håp på de mørkeste steder – komisk nok i meg – og stoler på at hun kommer til å oppnå noe stort. Jeg har alltid misunt henne den selvtilliten. For Marnie kommer den fra staheten hennes. Hun er ikke redd for å mislykkes, ikke fordi hun aldri har mislyktes, men fordi det aldri har vært mer enn en omvei, en liten hindring, på en vei som til slutt har ført til suksess. Hun arbeidet iherdig – kvelder, helger, alle fridager hun hadde – for å skape noe vakkert. Med de små hendene sine rev hun ned tapet, sandblåste gulvene, malte skap, strammet gulvtepper, la gulvplanker, sydde gardiner, alt mulig. Helt til disse rommene utstrålte den samme varmen hun selv gjør, en stille trygghet, en gjenkjennelig, men udefinerbar følelse av et hjem. Marnie plasserte skålene i oppvaskmaskinen, med et mellomrom mellom hver av dem. «De blir renere på denne måten», sa hun. «Jeg er klar over det», svarte jeg, for hun sa det samme hver eneste uke, for jeg lagde den samme lyden – et lite grynt – hver uke, fordi jeg syntes det var å sløse med vann.» 14
«Det går bra med Charles», sa hun. Jeg kjente at det prikket oppover ryggen, jeg måtte rette meg opp, trekke luft inn i lungene. Vi hadde bare snakket om forholdet deres én gang tidligere, og den samtalen hadde vært påvirket av den lange, kompliserte historien til et veldig gammelt vennskap. Siden den gang hadde vi bare snakket om praktiske ting, som deres planer for helgen, huset de en dag kanskje ville kjøpe et godt stykke utenfor London, hans mor som var svært syk av kreft og bodde i Skottland og var i ferd med å dø en langsom, smertefull og ensom død. Vi hadde for eksempel aldri snakket om det faktum at de hadde vært sammen i tre år, og at jeg for flere måneder siden, helt uventet – og jeg er klar over at jeg ikke skulle ha lett – hadde oppdaget en forlovelsesring med diamanter gjemt innerst i nattbordskuffen til Charles. Vi hadde heller aldri diskutert det faktum at de, også uten denne ringen, var på vei mot en varig forpliktelse som ville knytte dem sammen til evig tid på en måte som Marnie og jeg – etter nesten tjue år – aldri hadde vært knyttet sammen. Vi hadde ikke diskutert det faktum at jeg hatet ham. «Ja», svarte jeg, fordi jeg var redd for at en fullstendig setning, kanskje bare et tostavelsesord, ville sende vennskapet vårt på hodet inn i kaos. «Synes du ikke?» sa hun. «Synes du ikke ting ser bra ut for oss?» Jeg nikket og helte resten av fløten fra muggen over i plastflasken fra supermarkedet. «Du tror vi er riktige for hverandre, gjør du ikke?» spurte hun. Jeg åpnet kjøleskapsdøren og gjemte meg bak den, og sakte – veldig sakte – satte jeg fløten tilbake på den øverste hyllen. «Jane?» spurte hun. «Jo», svarte jeg. «Det gjør jeg.» Det var den første løgnen jeg fortalte Marnie. 15
Nå lurer jeg på – nesten hver dag tenker jeg på det – hvis jeg ikke hadde fortalt den første løgnen, ville jeg da ha fortalt de andre? Jeg liker å si til meg selv at den første løgnen var den minst viktige av dem alle. Men det, ironisk nok, er løgn. Hvis jeg hadde vært ærlig den fredagskvelden, da kunne alt ha vært – ville ha vært – annerledes. Jeg vil at du skal vite dette. Jeg trodde jeg gjorde det som var rett. Gamle vennskap er som et tau fullt av knuter, slitt noen steder, tykt og klumpete andre steder. Jeg var redd for at denne kjærlighetstråden vår var for tynn, for slitt, til å bære vekten av min sannhet. For sannheten – at jeg aldri hadde hatet noen mer enn jeg hatet ham – ville ha ødelagt vennskapet vårt. Hvis jeg hadde vært ærlig – hvis jeg hadde ofret vår kjærlighet for deres – da ville Charles etter all sannsynlighet ha vært i live.
16
17
18
DEN ANDRE LØGNEN
19
Kapittel 2
Så dette er min sannhet. Det er ikke meningen å høres så dramatisk ut, men jeg synes du fortjener å kjenne denne historien. Jeg tror vel egentlig at du trenger å kjenne denne historien. Den er like mye din som den er min. Charles er død, ja, men det var aldri min hensikt. For å være ærlig falt det meg ikke inn at han kom til å være annet enn smertefullt og evig tilstedeværende. Han var en av disse overveldende, dominerende menneskene, hadde den høyeste stemmen, de største armbevegelsene, høyere og bredere og sterkere og bedre enn noen annen i noe rom. Man kan vel kanskje si at han var større enn selve livet, men akkurat nå føles naturligvis det litt ironisk. Når det er sagt, bare det faktum at han fantes, virket i seg selv som et bevis på at han alltid ville bli værende. De første årene av mitt liv – og jeg antar at det samme gjelder for de første årene av de flestes liv – var familien min selve reisverket. De store valgene, de som definerte min hverdag – hvor jeg bodde, hvem jeg tilbrakte tid sammen med, til og med hva jeg kalte meg selv – var på ingen måte mine egne. Mine foreldre trakk i alle snorene og dikterte livet mitt. Etter hvert ble det forventet av meg at jeg skulle ta mine egne valg – hva jeg skulle leke, med hvem, hvor og når. Familien hadde vært alt, det eneste, helt til den bare ble fundamentet jeg skulle bygge min egen identitet fra. Det var forfriskende å oppdage at jeg faktisk var et eget subjekt, samtidig var det også litt overveldende. Men jeg var heldig. Jeg fant en venn. 20
Marnie og jeg ble snart uadskillelige. Vi liknet ikke det minste på hverandre, og likevel brukte lærerne stadig den andres navn på en av oss. For der den ene var, der var også den andre. Vi satt ved siden av hverandre i hver eneste skoletime, gikk sammen fra det ene klasserommet til det neste, og på slutten av skoledagen tok vi bussen hjem sammen. Jeg håper at du en dag får oppleve et liknende vennskap. Man kan som tenåring oppleve en forelskelse på en måte som føles evigvarende, knyttet sammen av nye erfaringer og en ny følelse av frihet. Det er noe så besnærende ved en første bestevenn når man er elleve år. Det er berusende å være så nødvendig, å trenge noen så akutt, og ha den følelsen av å være fullstendig sammenslynget. Men disse tidlige båndene er ikke bærekraftige. Og en dag vil du velge å frigjøre deg fra dette vennskapet for i stedet å jakte på elskere. Du frigjør deg lem for lem, bein for bein, minne for minne, til du kan leve uavhengig, til du igjen er én person der dere en gang var to. Vi var fortsatt to, Marnie og jeg, da vi – etter universitetsstudier – flyttet inn i leiligheten i Vauxhall. Den var moderne, lå i en ny bygning bygget mindre enn ti år tidlige, omringet av liknende bygninger med liknende leiligheter, alle bak identiske furudører i korridorer med blå vegg-til-vegg-tepper. Den hadde gulvbelegg som skulle minne om tregulv, glatte, hvite kjøkkenskap og sjelløse, magnoliafargede vegger. Det var spotlight i alle rom – også i soverommene – og ferskenfargede fliser på badegulvet. Den føltes på en måte kald, litt vinterlig, men likevel var den alltid for varm. Men det var vårt fristed, borte fra de sterke lysene og det uendelige bråket i en storby der ingen av oss på den tiden følte oss helt hjemme. Ting var annerledes den gang. Vi diskuterte dagbøkene våre over frokostblandingen og delte på dagens oppgaver – en ny flaske sjampo, batterier til fjernkontrollen, noe til middag. Vi gikk sammen til T-banestasjonen. Vi satte oss i samme vogn. Det ville ha vært mer hensiktsmessig for meg å sette meg i den 21
andre enden, slik at utgangen lå foran meg når jeg gikk av, men livene våre var så sammenvevd at det ville ha virket meningsløst å ikke ta følge. Vi skyndte oss hjem fra jobb for å fylle hullene som hadde oppstått i løpet av en dag. Vi satte på kjelen og skrudde på ovnen og lo av latterlige kollegaer og gråt over fryktelige møter. Vi var så nær hverandre, delte leilighet på en måte som knyttet oss sammen, delte på melken i kjøleskapet, hadde skoene liggende i en haug ved inngangsdøren, bøkene hulter til bulter i hyllene, innrammede fotografier i vinduskarmene. Vi var så involvert i hverandres liv at et skår, uansett hvor lite, virket som en umulighet. Vi hadde lite penger og lite fritid, og likevel dro vi med noen ukers mellomrom til et nytt hjørne av denne nye verdenen for å prøve en ny restaurant eller en bar eller for å utforske et nytt sted i denne nye byen. Marnie jobbet frilans ved siden av jobben og var alltid på jakt etter noe å skrive om. Hun drømte om å være den første som skrev anerkjennende om en restaurant som senere fikk en Michelin-stjerne. Hun hadde jobbet for markedsteamet i en pubkjede siden hun fullførte studiene, men hadde etter bare noen måneder funnet ut at hun også ville gjøre noe mer kreativt, mer givende, mer personlig. Hun hadde begynt å skrive en matblogg, ville samle informasjon og restaurantanmeldelser og etter hvert skrive sine egne oppskrifter. Dette var begynnelsen og antakelig den mest spennende delen. Antall følgere økte raskt, og det var på oppfordring fra leserne at hun begynte å legge ut videoer av at hun lagde mat. Hun godtok et tilbud om sponsing fra et velkjent kjøkkenutstyrsfirma som fylte leiligheten vår med jernpanner og pastellfargede suffléskåler og flere kjøkkenredskaper enn to mennesker noen gang kunne komme til å trenge. Hun ble tilbudt en fast avisspalte. Men først var det bare oss som bladde gjennom gratismagasiner for å finne de siste nye stedene vi kunne besøke. Jeg tror måten man spiser på når man er ute sammen, sier 22
ganske mye om et forhold. Marnie og jeg elsket å betrakte par som kom hånd i hånd, grupper av menn i skreddersydde dresser som ble stadig mer høylytte og tok så mye plass de bare kunne, en utroskapsdate, en fødselsdagsmiddag, det aller første stevnemøtet. Vi likte å tolke rommet, forestille oss fortiden og fremtiden til de andre gjestene, fortelle hverandre historier om livene deres som vi håpet kunne være sanne. Hvis du hadde vært en av disse andre kundene, en som satt ved et av de andre bordene og lekte den samme leken, men i stedet så på oss, ville du ha sett to unge kvinner, en høy og lys, den andre innhul og mørk, som var helt komfortable i hverandres selskap. Jeg tror du ville ha skjønt at vi hadde et vennskap med sterke greiner og dype røtter. Du ville ha sett Marnie – som uten å tenke seg om, uten å spørre, fordi hun ikke trengte det – som strakte seg fremover og tok tomatene fra tallerkenen min. Du ville ha sett meg som på samme måte tok skiver av sylteagurk eller slangeagurk fra hennes. Men Marnie og jeg har ikke spist alene på tre år, ikke siden hun flyttet sammen med Charles. Vi er aldri så avslappet sammen nå som vi var den gang. Våre liv er ikke lenger sammenfiltret. Jeg er nå en sporadisk gjest i hennes livshistorie. Vennskapet vårt er ikke lenger uavhengig av alt annet, men en hudflik, en utstikker som eksisterer innenfor en annen kjærlighet. Jeg trodde ikke den gang – og jeg tror det heller ikke nå – at Marnie og Charles hadde en kjærlighet som var sterkere enn vår. Og likevel forsto jeg at det var en underforstått sannhet at deres kjærlighet – en romantisk kjærlighet – ville og måtte inkluderes i vår. Og likevel virket det som om vår kjærlighet – en som blomstret skulder ved skulder bortover skolens korridorer, på dagsturer med bussen, på overnatting hos hverandre – i så mye større grad fortjente å få vare evig. Hver fredag, ved ellevetiden om kvelden når jeg forlot leiligheten deres, opplevde jeg at jeg sa farvel til en kjærlighet som hadde formet meg, definert meg, styrt meg. Det føltes alltid så 23
brutalt å være i den og uten den på en gang. Og en sannhet som jeg visste den gang – og som jeg ennå ikke helt kan fatte – var at dette, og det gjør det enda verre, var en situasjon jeg selv hadde skapt. Jeg var selv fullstendig ansvarlig for den første løsrevne kroppsdelen, det første knuste beinet, det første glemte minnet.
24
Kapittel 3
Tre måneder etter at jeg møtte Jonathan, flyttet jeg inn i hans rekkehus i Islington. Vi var riktignok unge, men vi var helt og fullstendig og totalt forelsket. Det var uventet enkelt, på en måte nye situasjoner sjelden er. Det var livlig og spennende på en måte mitt enkle liv sjelden var. Jeg hadde elsket å bo sammen med Marnie – jeg hadde vært lykkelig – og likevel begynte jeg etter hvert å lengte etter noe mer, noe annet. Jeg hadde tilbrakt mesteparten av barndommen min i et hjem som virket kjærlig sett utenfra, men som gjennomgående ikke var det. Mine foreldre var gift i tjuefem år før de skilte seg. De burde ha gått fra hverandre lenge før, for kranglingen og kritikken deres gjorde hjemmet vårt uutholdelig. Kortversjonen er at faren min var en horebukk. Han hadde et tjue år langt forhold til sekretæren sin, og en rekke andre kvinner danset også ut og inn av hans kjærlighetsliv i løpet av mine foreldres ekteskap. Søsteren min var fire år yngre enn meg, så jeg gjorde det jeg kunne for å beskytte henne fra bråket og dramaet og den anspente atmosfæren. Jeg tok henne med meg ut og skrudde opp lyden på musikken og prøvde hele tiden å distrahere henne med løfter om noe interessant et annet sted. Men den historien hører vel til et annet sted. Det jeg prøver å si, er at jeg – kanskje mer enn de fleste – var mottakelig for de romantiske kjærlighetsidealene. Jeg forgudet Marnie. Men denne nye forelskelsen fortærte meg fullstendig. Jonathan og jeg møtte hverandre på Oxford Street da vi begge var tjueto år gamle. Klokken var seks om kvelden, og vi var begge på vei til våre respektive hjem i motsatt ende av byen. 25
Det var begrenset adgang til stasjonen, slik det ofte er når det er fullt på plattformene. Himmelen var mørk og regntung, og tunge, grå skyer flyttet seg raskt over hodene våre. Jonathan og jeg – som var helt ukjente for hverandre – var begge innestengt i folkemengden som sto i kø for å komme inn i billetthallen. Trengselen var som en egen person med sin egen bevissthet, en som oste av en utålmodig lengsel etter å være et annet sted. Jeg merket at andres kropper invaderte min, armer som dyttet til mine, lår mot lår på en måte som virket for intim, en brystkasse som skjøv seg inn i bakhodet mitt. Vi ble presset så hardt sammen at jeg ikke kunne se ryggen på mannen foran meg. Etter en stund hørtes klirring, metall mot metall, da portene et stykke lenger fremme ble åpnet fra innsiden. Menneskemengden begynte å vibrere, var i ferd med å gjøre seg klar. Mannen foran meg – som blokkerte utsikten min – lente seg fremover, og så, idet jeg tok et skritt fremover inn på den tomme plassen hans, snublet han bakover. Han dyttet borti meg og jeg gjorde det samme med personen bak meg. Menneskene på hver side flyttet seg jevnt fremover, mens vi, som var i midten, sendte en strøm, en rullende bølge, som skjøv de i midten i feil retning. «Hva f …?» sa jeg og strevde med å holde balansen. «Du …» sa han og snudde seg mot meg. Jeg visste det. Slik jeg hadde gjort med Marnie. Jeg visste det med en eneste gang. Det lyder dumt, veldig naivt, jeg er klar over det. Og det har jeg da også fått høre hundrevis av ganger – da jeg flyttet sammen med ham, da jeg sa ja til å gifte meg med ham, til og med om kvelden den dagen vi giftet oss. Og alt jeg kunne si til dem, og alt jeg kan si til deg nå, er at jeg håper også du en dag bare vet det. Det var vel litt annerledes med Marnie. Den gang lette vi begge etter noen. De neste syv årene på skolen strakte seg foran oss, og ingen av ønsket å gå gjennom dem alene. Gleden vi følte over å finne hverandre, ble forsterket av en overveldende følelse 26
av lettelse. Men når det gjaldt Jonathan … jeg vet ikke. Jeg hadde aldri trodd jeg var en type kvinne som kunne forelske meg på den måten. Så det var ingen lengsel, ikke noe tomrom, ikke noe som måtte virkeliggjøres. Jeg bare så ham og visste instinktivt at jeg trengte å bli bedre kjent med ham. Jeg kunne fortelle deg hvordan det føltes med ord som gjennom årene har blitt synonyme med stor kjærlighet, men de banalitetene var aldri sanne for meg. Verden forsvant ikke under føttene mine, tvert imot følte jeg meg trygg og hel på en måte jeg aldri hadde gjort før. Det var ingen skjelvende hender, ikke noe hjertebank, ingen rødmende ansikter. Det var ingen sommerfugler. Det var rett og slett en opplevelse av at han, for meg, var det hjemmet jeg hadde drømt om, men egentlig aldri hadde hatt. «Du …» sa jeg og rettet på slagene på kåpen min. Øynene hans var olivengrønne. Og mens han forvirret stirret på meg, fikk jeg en upassende lyst til å løfte håndflaten min mot kinnet hans. «Du bare …» «Skjerfet mitt», sa han og pekte mot gulvet. «Du sto på skjerfet mitt.» «Det gjorde jeg da slett …» Jeg så ned. Jeg sto fortsatt på frynsene på det mørkeblå skjerfet hans. «Å», sa jeg og tok raskt et skritt til side. «Beklager.» «Kan dere ikke bare se til å komme dere videre, for faen», kom det fra en stemme bak oss, høy og brysk, en stemme fra mengden. «Ja, selvfølgelig», svarte han og snudde seg. «Beklager.» Han begynte å subbe fremover, og jeg fulgte etter med et ganske tåpelig og intetsigende smil i et ansikt som fortsatt var presset mot skulderbladene hans. Vi ble stående sånn, presset mot hverandre, gjennom billetthallen, ned rulletrappen og mot plattformene. På et eller annet tidspunkt begynte vi å snakke sammen. Og jeg kan ikke fortelle deg hva vi sa, men da det var på tide å gå hver vår vei, han skulle nordover og jeg sørover, 27
skravlet vi både om skjerfet og om en pub som han mente at ikke eksisterte. «Du vet ikke hva du snakker om», sa jeg. «Jeg har vært der flere titalls ganger. Jeg kan ta deg med dit nå.» «Ok», svarte han. Folk hastet forbi, i to strømmer, en på hver side av oss, og fordelte seg utover plattformene. «Hva?» svarte jeg. «La oss dra», sa han. Puben eksisterte, slik jeg hadde sagt at den gjorde; tradisjonell og bortgjemt, nesten litt middelaldersk med sin lave takhøyde, peis og panelte vegger. Den var – og er fortsatt, selv om jeg ikke har vært der på flere år – kalt Windsor Castle. Den ligger ti minutter fra Oxford Circus, innerst i en trang brosteinsgate, et velkomment nikk til en eldre versjon av byen som sto der lenge før de digre kjedeforretningene og kaffebarene som dukker opp med hundre meters mellomrom. Vi ble der i flere timer, helt til hun som drev puben ringte med klokken for å ta imot de siste bestillingene. Da gikk vi sammen tilbake til billetthallen som nå nesten var tom, kysset hverandre før vi tok farvel – noe som for meg var ganske uvanlig – og lovet hverandre at vi skulle treffes igjen. Jeg følte at noe forandret seg i meg da han tok hendene bort fra hoftene mine. Da jeg fulgte ham med blikket på vei bort fra meg, med den grønne frakken som slo mot lårene, visste jeg allerede at jeg elsket ham. Den kjærligheten er grunnsteinen jeg ville ha – kunne ha – bygget livet mitt på. Det finnes en versjon av en verden der Jonathan og jeg ennå er sammen, fortsatt er forelsket. Vi lovet hverandre en urokkelig kjærlighet, et liv som feiret latter og et bånd som aldri, ikke så mye som et øyeblikk, ville vakle. Iblant kan jeg ikke fatte at vi kunne miste noe som en gang hadde virket så sikkert. Et år senere – på dagen – fridde han til meg på den samme puben. Han gikk litt klossete ned på kne og sa at han hadde 28
planlagt en tale, han hadde lært seg den utenat, men at han ikke kunne huske et eneste ord av det han hadde ønsket å si. Men han ville elske meg så lenge han levde, sa han, om det var nok foreløpig. Jeg tenkte at det var mer enn nok for meg. Vi giftet oss på tinghuset den høsten. Vi hadde ingen gjester, og vi feiret med den dyreste champagnen den nærmeste vinbutikken kunne fremskaffe. Vi dro til Windsor Castle for å spise bryllupsfrokost. Det føltes riktig at det ble vårt stamsted for alle de store milepælene i forholdet vårt. Jeg bestilte ved baren, der jeg var nøye med å understreke at min ektemann ville ha en burger. Barkeeperen himlet med øynene, men hun smilte, moret seg litt over den unge bruden i lyseblå kjole og brudgommen i grønt slips. Desserten vår – brownies med vaniljeis – ble servert med ‘Gratulerer’ skrevet i sjokoladeglasur rundt kanten av hver tallerken. Vi trillet bagasjen vår til Waterloo og tok toget sørover for å bo på et lite pensjonat i en kystby som het Beer. Vi kom fram sent om kvelden, og da vi sjekket inn, annonserte vi høyt og tydelig, slik bare nygifte gjør, at rommet var bestilt til Mr. og Mrs. Black. «Til Jane?» spurte den eldre damen i resepsjonen. Klokken var nesten ti, og hun ønsket utvilsomt at vi skulle innse at det var et ubeleilig tidspunkt. «Ja», svarte jeg. «Til Jane Black.» Hun kunne si hva hun ville, gjøre hva hun ville, og ikke noe av det kunne så mye som skrape borti den lykken jeg følte. «Andre etasje, i enden av gangen til høyre.» Hun holdt fram en liten gullnøkkel som ved hjelp av en tynn lenke var festet til en tykk trekloss der ordet fire var inngravert. «Var det noe annet?» Vi ristet på hodet. Jonathan bar bagasjen vår opp trappen, bortover gangen og inn på rommet vårt. Gulvplankene var i mørkt tre. På 29
sengeteppet var det brodert inn små blomster i duse farger. Gardinene – som var rustfarget – var lukket, og en liten, rosa lampeskjerm i hjørnet ga rommet et varmt lys. En miniatyrflaske med champagne sto i en vinkjøler på et gammeldags skrivebord i mahogni. Han lot korken smelle og fylte to glass, og så skålte vi for bryllupet vårt en gang til. Da vi våknet neste morgen, var solen på vei opp og kastet gule og oransje flekker på sengeteppet vårt. Jeg husker varmen fra brystkassen hans mot ryggen min da han bøyde seg over meg, den myke huden på hånden som strøk meg over magen og leppene hans mot skulderbladet mitt. Jeg husker hvordan det føltes å bli dekket av ham, å bli så trygt innhyllet i en annens kropp, og hvordan hendene hans snudde meg mot ham, kyssene hans som endret seg og ble mer krevende når han ønsket noe mer. Det var først senere, da det banket på døren og en kvinne unnskyldende leverte håndklærne som skulle ha vært lagt på badet, at vi rev oss løs fra sengen og la planer for dagen. Jeg dro gardinene til side og så ut på sjøen. Den lå stille ut mot horisonten og var på hver side omgitt av hvite klipper dekket av tykt, grønt gress. Det var oktober, men likevel var himmelen klar, skyfri og innbydende. Vi dro på oss turstøvler og de tykke ullgenserne våre. Da vi kom ut, begynte jeg å gå bortover stien mot steinstranden, mot sjøen, mot bølgene som slo mot stranden før de trakk seg tilbake igjen. «Denne veien», ropte Jonathan og pekte i stedet opp mot klippene over oss. «Jeg synes vi skal gå denne veien.» Så vi travet oppover veien langs asfalten, forbi de parkerte bilene og vinduer dekket av gardiner, til vi kom til en liten gressbakke med skilt om åpningstider og helligdager og en liten billettmaskin. «La oss fortsette», sa Jonathan og gikk innimellom de få parkerte varebilene og over gresset. 30
Deretter fortsatte vi i taushet, noen ganger hånd i hånd, andre ganger var han foran og jeg bak, fordi jeg ble distrahert av noe jeg så, før jeg småsprang litt for å nå ham igjen. Han var alltid så målrettet, særlig utendørs, alltid til stede med kameraet sitt, klar til å se hva som ventet ham rundt neste sving eller litt lenger unna. For meg var det ganske enkelt helt vidunderlig å være så isolert, ikke høre annet enn havet som slo mot klippene under oss og skrikene fra måkene over oss. Etter en times tid kom vi til en annen liten kystlandsby, mindre enn Beer så det ut til, men med en parkeringsplass, en liten bygning med noen offentlige toaletter og en kafé med halmtak. «Kanskje den er åpen», sa Jonathan, og fordi Jonathan var sammen med meg, var den det. Han bestilte et krus kaffe til seg selv og et glass kald appelsinjus til meg. Vi satt på piknikbenken utenfor og stirret utover havet mens vi ventet på baconsmørbrødene våre. Fiskere sto tett sammen og beskyttet hverandre mot vinden. Jeg innbilte meg at de snakket om dagens fangst, prisen på torsk, planene for resten av dagen. Etter frokost slentret vi langs stranden der bølgene slo innover og trakk seg tilbake, slikket på sprekkene i hver eneste stein og på støvlesålene våre. Jonathan la merke til en liten kløft blant buskene ved foten av klippen og insisterte på at vi skulle utforske den. Vi banet oss vei gjennom det tette krattet, gikk bort fra kysten og kom inn i en skog der vi gikk i sikksakk mellom tornebusker og nesler på en smal sti av tettpakket leire. Vi klatret stadig høyere, og likevel raget klippene over oss. Etter ti–femten minutter delte stien seg. Den til venstre hadde trinn gravd inn i skråningen, mens den til høyre førte til en smal sti helt ute på kanten av et utspring. «La oss prøve denne», sa Jonathan og pekte opp mot høyre. «Jeg tror ikke det», svarte jeg. Han hadde tilbrakt hele barndommen på landet, vokst opp 31
blant søle og høy og gress som rakte ham til knærne. Men jeg følte meg ikke tilpass i en slik verden. Jeg ble trollbundet av utsiktene og lydene og det endeløse landskapet, men jeg følte meg som en inntrenger, usikker og uvelkommen. «Den ser tryggere ut», sa jeg og pekte mot venstre. «Kom igjen», sa han og smilte. «Du klarer det helt fint.» Jeg nølte. Men jeg var fristet, oppmuntret av hans tro på meg, hans overbevisning. Det var så vanskelig for meg å nekte ham noe, uansett hva det var han ønsket. For å være ærlig … jeg ville gjort nesten hva som helst så lenge det var han som ba meg om det. Jeg åpnet knyttnevene mine, strakte ut fingrene og gikk et skritt mot ham, ut mot den smale hyllen som stakk ut fra klippen. Han beveget seg bakover, så smidig, så lett på foten – som en linedanser som balanserte på en stram line. «Sånn ja», sa han. «Dette er jo kjempebra.» Hyllen var smal, mindre enn en fot bred. Det var umulig å stå med to føtter ved siden av hverandre. «Ta et skritt til», sa han. I det øyeblikket hørte jeg fremtiden vår, hørte ham snakke til et barn, oppmuntre ham også. Minnet om det, noe som ennå ikke hadde skjedd, fylte meg og gjorde meg modigere. «Hva venter du på? Fortsett», insisterte han. «Jeg passer på deg.» Jeg løftet det bakerste beinet, svingte det sakte fremover, over sjøen under oss. Endelig fant foten min feste på hyllen, og jeg pustet ut. «Hva nå?» spurte jeg. Jeg hadde vridd meg, hadde ansiktet mot klippen, brystet mitt presset mot den, baksiden av hælene hvilte i luften. «Hvordan gjør du dette?» «Du kan gå normalt», sa han. «Eller bare subbe av gårde. Prøv å ikke tenke så mye.» Jeg så opp på ham, han var bare noen skritt foran meg. Han 32
smilte til meg. Det første tilløpet til rynker la seg i små folder rundt øynene, og smilehullene presset seg inn i kinnene hans. Han rakte meg oppmuntrende den ene hånden, ringen på fingeren gnistret i solen. Den andre hånden holdt fast i en kant over oss, og jeg kunne se litt av hoften hans mellom T-skjorten og buksene. Jeg lente meg mot ham. Men så mistet den ene foten festet, og jeg husker følelsen av å synke, av vekten min som falt ned på den ene siden. Jeg husker luften som ble sugd inn i lungene mine, fingrene som klorte etter feste i steinen, panikken som for gjennom meg. Jeg kjente at hånden hans slo inn i ryggen min, at han skjøv meg bestemt inn mot veggen, at ansiktet mitt skrapte mot den skarpe overflaten. «Ingen skade skjedd», sa han. «Dette går helt fint.» «Nei», sa jeg. «Dette er ikke trygt. Vi burde ikke være her.» Ansiktet mitt sved, og knærne verket etter møtet med veggen. «Dette kommer til å gå bra», svarte han. «Jeg lover deg det.» Jeg ristet voldsomt på hodet. «Ok», sa han. «Ok. Ikke bli redd. Bare beveg deg tilbake igjen.» Jeg flyttet meg noen få centimeter til venstre, bort til gresset på stien. «Sånn, ja», sa han. «Går det bra nå?» Jeg nikket, tok hånden til haken. Jeg trodde den blødde, men det var ikke blod på fingrene mine. «Ok», sa han. «Da møtes vi på toppen.» Jeg nikket, og han la i vei oppover. Jeg vet at jeg sa at jeg ville ha fulgt Jonathan hvor som helst, og det var sant. Men det var noe med fryktløsheten hans som stred imot min egen fryktsomhet. Og selv om jeg prøvde, og prøvde det gjorde jeg, så var det til tider frykten som vant. Jeg valgte den trygge ruten, og stiene våre krysset hverandre igjen noen minutter senere, på toppen av klippen. 33
Hvis jeg den gang hadde visst at vi bare hadde noen få måneder foran oss, ville jeg ha funnet det motet jeg trengte for å tilbringe de ekstra minuttene sammen med ham. Det er en tragisk ironi som – når jeg ser tilbake – har lagret seg i hver fiber av mitt forhold til Jonathan. Vi møttes i et lite hjørne av byen, og det stedet ble en viktig del av hvordan vi levde og elsket og eksisterte sammen. Helt til det ble det stedet der forholdet vårt tok slutt. Jonathan og jeg møttes på et hjørne av Oxford Street som ble skjebnesvangert for oss, for dette hjørnet var også stedet der han døde. Jeg kan fortelle deg mye mer om den dagen enn jeg kan om den dagen vi møttes. I flere uker så jeg – uten stans – gjennom hvert eneste bilde i dette mørke lysbildeshowet, denne hendelsen som førte til hans død. Jonathan skulle for første gang delta i London Marathon. Vi forventet oss regn og sludd, i tillegg til sterk vind. Men han gledet seg. Han begynte å trene om høsten og var vant til å løpe i regnet, så det brydde han seg ikke om. Da dagen kom, var han nesten ustyrlig. Rastløs skravlet han om alt og ingenting, og forventningen hans var smittsom. Vi var så vanlige. Morgenen vår var full av vekkerklokker og kaffe og frokost og en dusj og jakten på husnøkler og nesten være for sent ute, men ikke helt, alt den trygge hverdagsrytmen innebar. Jeg ville dele seieren med ham så jeg dro rett til The Mall. Der sto jeg ved metallbommen og ventet i flere timer uten helt å merke at tiden gikk. Atmosfæren var elektrisk, og menneskemengden oste av spenning og nervøsitet og oppmuntrende tilrop. Eliteløperne var de første som for forbi – de fikk det til å se så lett ut – etterfulgt av noen få menn og deretter noen kvinner og så et par som dryppet av svette med kroppen pakket inn i dinosaurkostymer. Jonathan var fast bestemt på å gjøre unna løpet på under tre timer, og jeg var ikke i tvil om at han ville klare det. Jeg så 34
ham fare forbi etter to timer og femtien minutter, og han krysset mållinjen bare tre minutter senere. Det har aldri ligget i kortene at jeg skulle være usedvanlig flink til noe. Jeg har alltid jobbet hardt, men aldri klart meg eksepsjonelt godt. Jeg har alltid deltatt, men aldri vunnet. Men Jonathan gjorde det. Jonathan vant. Han overgikk til og med sine egne høye mål. Jeg ble derfor ikke det minste forbauset da det ble annonsert at han var den millionte deltakeren siden London Marathons første løp i 1981, og han ble intervjuet av BBC News. Han hadde alltid vært bak kamera på sportsstevner, hadde filmet for nyhetskanaler eller sportssendinger, men den dagen var han så sjarmerende og beskjeden når han svarte. Jeg husker at jeg funderte på om han burde vurdere en karriere foran kameraet i stedet for bak det. Etter intervjuet dro vi mot Windsor Castle for å ta en rask drink, bare én, for å feire suksessen hans. Så langt kom vi aldri. Da vi gikk av gårde fra undergrunnsstasjonen på Oxford Circus mot den trange brosteinsgaten, kjørte en full drosjesjåfør inn i fotgjengerfeltet og meiet ned mannen min. Jeg husker at han lå der på ryggen på fortauet. Kneet var vridd i en merkelig vinkel. Han hadde fortsatt på seg den svarte shortsen og den trange, gule T-skjorten. Ryggsekken hans lå et par meter unna og teppet i tinnfolie, som han hadde fått, stakk ut gjennom glidelåsen. Vannflasken hans rullet bortover – så ut som om den flyttet seg like sakte som tjære – mot fortauskanten. Det dannet seg en menneskemengde, syklister og fotgjengere, men ikke drosjesjåføren som satt som fastfrosset i setet. Jonathan var også fastfrosset, merkelig stille, for stiv og på en måte for fredfylt til at han så ut som han sov. En blodpøl begynte å danne seg under kinnet hans, begynte å renne under kroppen. Jeg husker at ambulansen kom, at den stanset ved siden av 35
oss, at sirenen ulte. Den stilnet brått. Jeg husker fraværet av lyd der sirenen rett før hadde vært overdøvende, men lyset fortsatte å blinke, rødt og blått og rødt og blått. Ambulansepersonell hoppet ut av bilen, det var to av dem, begge kledd i grønt, og de marsjerte mot oss, ropte over bilpanseret. Alt skjedde som i sakte film. Hun dro på seg hvite latekshansker, først høyre hånd, deretter venstre, trakk i hver fingertupp. Han hadde en bagg over skulderen. En kvinnelig politibetjent med hatt, og jeg kan fortsatt se henne for meg, gestikulerte til menneskemengden og ba dem trekke seg tilbake, gå videre, vær så snill, det er ikke noe å se her. Ambulansepersonalet holdt på rundt oss, tok Jonathans puls, spredte hendene over kroppen hans, klippet opp T-skjorten, lyste inn i øynene hans med et skarpt, hvitt lys. «Kunne du bare …» sa kvinnen, og jeg lente meg bakover på hælene, prøvde å ikke være i veien for dem. Armer strakte seg ut rundt meg, de lysreflekterende stripene på uniformene sendte lyset fra ambulansens frontlykter inn i øynene mine. Jeg myste og merket at de var våte. De la ham på en båre, en merkelig plastplate, og løftet ham inn i ambulansen. Vi kjørte sakte gjennom Londons gater og sørover til St. George’s Hospital. Politibilen fulgte etter, og politikvinnen – fortsatt med hatten på – grep tak i albuen min da jeg gikk ned trinnet fra ambulansens bakdør, og satt sammen med meg på venterommet. Hun sa at jeg måtte fortsette å puste, inn gjennom nesen i seks sekunder, holde pusten i seks sekunder og så puste ut i seks sekunder, og så gikk hun, og jeg var helt alene mens jeg ventet. Det var mørkt utenfor da en lege ba meg komme inn på et rom så han kunne fortelle meg det jeg allerede visste, bekrefte at Jonathan var død. Han tilbød seg å ringe noen for meg, og jeg husker ikke om jeg svarte ham engang. Jeg dro derfra og stanset en drosje og oppga adressen til leiligheten i Vauxhall. Da jeg kom fram, satt tre unge menn i shorts og T-skjorte, med maratonmedaljer i 36
gull rundt halsen, rundt et piknikbord på puben ved elven. En boble brast i brystet mitt, og jeg så for meg at Jonathan satt der sammen med dem, hans shorts og hans T-skjorte, hans medalje, han som feiret sin seier. Jeg kjente at galle steg opp gjennom halsen min, for det var feil tidspunkt, og det var ikke virkelig, og likevel kunne jeg ikke huske hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle være meg i akkurat det øyeblikket. Jeg satte meg med ryggen mot inngangen, og jeg så for meg at han reiste seg, gned seg på albuen, børstet hendene nedover brystkassen så små biter av asfalt løsnet, jeg så ham for meg sjokkert og på en måte sint, med et lite kutt under øyet der han landet, men ellers helt fin, han gikk, snakket, beveget seg, levde. Jeg lukket øynene og så håret hans, armene korslagt over brystet, den litt spisse haken, fregnene han hadde fått over nesen etter alle de ettermiddagene han hadde løpt i flere timer i solen. Jeg brekket meg fordi det ikke var virkelig – det var ikke noe lite kutt under øyet, ikke noe hår som var litt langt, ingen fregner, ingen flere treningstimer – og jeg kom aldri til å se ham igjen, og han ville aldri bli sett igjen, og det var rett og slett for stort, for umulig til å være sant.
37