Ingi Joensen foto by Ingi Joensen

Ingi Joensen

STØÐ STØÐUR •

PLACES • STATES OF MIND STEDER • TILSTANDE

STØÐ STØÐUR •

GUNNAR HOYDAL

Ingi Joensen

STØÐ • STØÐUR PLACES • STATES OF MIND STEDER • TILSTANDE

FRAMSÝNING

EXHIBITION

UDSTILLING

19. oktober - 16. desember 2007 Listasavn Føroya The Faroe Islands Art Museum Færøernes Kunstmuseum

LISTASAVN FØROYA

INNIHALD

CONTENTS

INDHOLD

Inngangur eftir Gunnar Hoydal 7 Essay by Gunnar Hoydal 11 Indledning af Gunnar Hoydal 15 Støð • Støður 19 Ævisøga Biographical notes Biografi 54

Andalusia, Spania 1976, 51 x 34

STØÐ • STØÐUR Myndin er tikin á lestrarferð í Spania í 1975. Her er smøl gøta, tung av myrkri í neðra, høgur húsaveggur høgrumegin, eisini hann myrkur við uppaftur myrkari gluggaholum, vinstrumegin stoyptur múrur, sum kastar svartan skugga eftir gøtuni inn á botn, tó so mikið lágur, at helvtin av gøtuni liggur í sterkari sól heilt inn til blindandi hvíta skjøldurin aftast í myndini. Har inni, miðskeiðis og ovarlaga í myndini, stingur seg uppúr eitt svart træ við rundari krúnu, einsamalt í tómleikanum, einsamalt at standa ímóti teimum strongu og beinu linjunum og teimum tungu veggjunum, sum vilja loka inni alt lív. Svart og hvítt, harðligt, óvikandi. (s. 6)

gamlan. Tey vóru nýliga flutt í húsini á trøðni. Foreldrini og beiggjarnir báðir stóðu og peikaðu, Ingi stóð fyri seg og hugdi hvassoygdur, hendur í lumma. Hini vóru í tungum regnklæðum, men ikki hann. Hann læt tað renna niður í stivlarnar, sum tað vildi, og læt ikki við seg koma, tá ið tann stóri bresturin hoyrdist, og teir sprongdu brúnna í luftina.

Ella myndin beint inn á illa farnan húsavegg millum ein rennustokk vinstrumegin og eina hurð við beinum sprossum og speglum høgrumegin. Framman fyri veggin hevur myndamaðurin staðið tolin og bíðað, og har kemur hann, gamli maðurin í sólbrillum og undir svørtum keppi. Beint har, mitt í vinstru helvt, skal hann vera til at fáa javnvágina rætta í myndini. Í allari tøgnini hoyra vit tað næstan klikkja í myndatólinum, og tað klikkir bara eina ferð. Hesin myndatakarin veit, hvat hann vil. (s. 23)

Hann gavst í realskúlanum og fór niður. Ella kanska visti hann fyrr enn hini, hvat hann ætlaði sær og vildi ikki spilla árini burtur við at ivast, royna hetta og hatta og enda í onkrum tilvildarligum starvi á skrivstovu. Hann vildi læra at fáa meira burtur úr sínum hugi fyri myndum og skapi, og eftir tvey ár við fyrireikingum í danska høvuðsstaðnum, annað árið í Atelier 12, ið nú eitur Billedskolen, har hann hevði norðmannin Bjørn Bråten sum ein nógv umhildnan lærara, slapp hann í 1973 inn á Skolen for Brugskunst, ið seinni broytti navn til Danmarks Designskole. Á deildini fyri tekning og grafikk var hann næmingur í fýra ár.

Tvørur og egin? Tey søgdu, at hesin drongurin ofta gekk fyri seg sjálvan. Hann hevði gávur og dugdi væl at tekna, verri var at lesa og skriva. Orðveikur søgdu tey, stavirnir høvdu lyndi at koma í bland fyri eygunum.

Síggi hann fyri mær, fyrstu ferð eg varnaðist hann. Tað hevur verið tíðliga í 60-árunum, tá ið tað stóra áarførið var, og minkarnir druknaðu. Úr vindeygunum hjá okkum uppi á Hálsi sást skúmandi fossurin, og niðanfyri var øll tann stóra fløtan undir vatni. Vegurin undir húsunum var sum ein nýkomin á og fór skolandi fram við sápufabrikkini og oman ímóti hjá teimum har niðri í lægdini móti sanatoriinum. Útvarpið segði, at brúgvin um ánna orkaði ikki at svølgja tað nógva avfallið, og á slættanum oman fyri brúnna vóru tey í dýrastu neyð. Tann stóri minkagarðurin við húsum og búrum við óteljandi loðdjórum var um at skola burtur, og hjálparlið var sent niðan úr býnum at bjarga.

Men tað vóru fotomyndir, sum gjørdust hansara serligi áhugi. Í blaðnum Foto & Smalfilm, juli-august 1978, er grein við myndum eftir Inga Joensen. Hann hevði gjørt vart við seg á myndaframsýning í Keypmannahavn, og í samrøðu við blaðið greiðir hann frá, at hann í skúlanum var farin at leggja litir við hond á glærar filmar. 25 ára gamal hevur hann longu sett sær eina stevnu fyri sínar myndir. Hann leggur dent á ljós og skugga og á vondina í myndini, tað slætta móti tí óslætta. Myndin skal vera mynd í sjálvum sær, ein heild í samanseting og bygnaði, og grafiska býtið millum svart og hvítt skal í senn geva spenning og javnvág. Myndin skal ikki vera

Har á høvdini sá eg hann, níggju ella tíggju ára

frásøgn um onkra ávísa hending, men hon skal kunna fanga eygað og halda áhuganum føstum. Eru fólk í myndini, siga tey ikki frá samfelagsligum viðurskiftum, men eru heldur tekin um samstøðu og mótboð millum livandi og deytt.

við annað. Einsemið á kirkjugarðinum, har grøs og blómur royna at vinna á gravsteinunum. Myndir eisini innandura við leivdum av onkrum, sum einaferð hevur verið, hurðar tiknar av leikindum, farvegir og slóðir í lutum, sum bíða eftir, at myndin verður tikin. Sjálvt í royndunum við ljósi og skugga eftir naknum kroppi tykist tíðin at vera steðgað.

Hann nevnir enska tíðarritið Creative Camera og vísir til Raymond Moore og Ralph Gibson sum sínar fyrimyndir. Hjá teimum snýr tað seg um myndir, sum í fyrstu syftu tykjast realistiskar og einfaldar, men sum samstundis hava onkran sálarligan týdning, ið liggur undir og kemur fram so líðandi. Hetta eru mangan stillførar og tigandi myndir, men dýpið í teimum gongur onkursvegna báðar vegir, bæði niður í myndina og inn í fólkið, sum gevur sær stundir at taka hana til sín.

Her eru støðini, sum samstundis gerast støður í huganum á tí, sum sær myndirnar. Tær eru sum grafiskar tekningar, ofta hækkaðar við litum, soleiðis sum teir gomlu meistararnir kundu hækka onkran part av tekningini til at gera vart við eitthvørt serstakt og fáa javnvág í heildina. Ein strong heild er í øllum myndunum, men javnvágin í huganum er skirvislig: hiðani slepst ikki lættliga burtur. Og kortini:

Tann klassiska fotomyndin er botnurin í øllum myndunum, svart og hvítt við øllum grátónunum ímillum. Tey fyrstu árini royndirnar við ymiskum sløgum av filmi, infrareyðir ella við grovum kornum, settir í ljós styttri ella longri tíð við ymiskum ljósopum og við drúgvari eftirviðgerð í myrkarúmi. Eina tíð eisini samansetingar við álum av ymiskum myndum í somu mynd. Royndirnar at seta gjøgnumskygdar litir á við hond. Tað var sum at taka gamla samstarvið millum listamálara og myndatakara upp av nýggjum, bara øvugtan veg. Tá ið ljósmyndir tóku seg upp í 19. øld avmyndaði fotografurin tað, sum var hildið at vera tann sanni veruleikin, eina mynd, sum listamálarin so hevði framman fyri sær, meðan hann umskapaði henda sama veruleikan til kenslur og ”sanna” list.

Mynd er av stóli. Ingi er komin heimaftur og farin undir egið virki sum grafiskur ráðgevi. Men hann leitar framvegis fyri seg sjálvan, tá ið løtur eru, og er av tilvild komin í hús, sum hava staðið leingi tóm. Tapet hongur skrætt á bróstinum, málingin flusnar av borðinum, handtakið er dottið úr hurðarblaðnum, allar linjur peika niðureftir, niður í gólv, niður í tað, sum farið er. Men uppi í myndini stendur stólurin við rundaðum beinum og baki. Ljós kemur úr vindeyganum og legst á setrið. Tað er, sum vil stólurin ikki lata sær lynda, ikki geva seg yvir til tómleikan. Kanska fer nakað at henda. Her er framvegis vón. (s. 40) Millum húsa, vetur. Kavi liggur í túninum og á tekjum, takrennan tekur ikki, og gler hongur úr takskegginum. Vindur hevur fest kavaflykrur upp á klædningin, her er meira enn so evni hjá myndamanni, sum er grafikari. Hann skal taka myndina, men alt í einum er ein hundur komin úr skotinum millum húsini og kemur rennandi tvørtur um túnið. Tilvildin hevur tikið ræðið á tí kravmikla listamanninum. Ein ótilætlað rørsla, hetta átti ikki at verið so, men myndin verður tikin kortini. (s. 38)

Nú var avmyndarin og listamaðurin tann sami, og í bókini ”Reflektión”, sum kom út í 1992, eru einar hálvthundrað myndir eftir Inga Joensen savnaðar við dømum um hansara fotolist við evni úr Føroyum. Myndirnar standa navnleysar og orðleysar. Ein hjallur við sjóvarmálan, eitt gróthús í haganum, hús mest sum frágingin í kava ella skýming, okkurt kortini við ljósi í onkrum vindeyga til at standa ímóti illveðrinum, ið tekur seg upp. Nógv einsemi er í myndunum, eisini teimum, har fólk síggjast ganga ella standa, sum hava tey einki at siga hvørt

Í aðrari mynd er líknandi rørsla. Ingi hevur varnast mótmyndina í hylinum og hevur bent myndatólinum niðureftir, so at hylurin speglar teir næstan flótandi

løtan, tá ið alt broytist. Tær vita ikki av tí, konurnar, kanska sita tær nú í myrkagrønum frakkum, kanska eru tær deyðar báðar tvær. Men ljósmyndin minnist, hvussu tað var beint tá.

klettarnar. Ein smádrongur kemur óvart fyri og leypur spentur av einum kletti yvir á annan. Løriftsskógvarnir síggjast og tær stríputu hosurnar, men tað er spegilsmyndin, sum gevur týdningin og spenningin. Myndin er sterkari enn veruleikin. (s. 36)

Hvat er ein ljósmynd? Hon er mynd av lutum og samstundis av løtu, sum ongantíð hevur verið fyrr, og sum ongantíð kemur aftur. Men ert tú tolin – og heppin – kann tað viðhvørt bera til at fanga eina løtu, sum ber út yvir løtuna sjálva og inn í eitt tíðarloysi. Sum kann fanga tað serstaka staðið og samstundis ta serstøku støðuna ella kensluna, tað serliga huglagið.

Myndir í meira enn tretivu ár, tað vil so vera, at tær nógvu eru úr Føroyum. Meira lýriskar landslagsmyndir eru komnar aftrat, Føroyar eru endaleysar, næstan flótandi í sínum skiftandi ljósi. Altíð er ein víkjandi sjónarringur, sum brádliga kann hvørva, tá ið markið millum himmal og hav verður burtur í mjørka, regni ella támi. Føroyar hava hug at blinda. Myndatólið verður freistað í heilum, og tað er ringt at duga sær afturhald.

Samtíðarmaðurin, myndamaðurin Per Bak Jensen, nú lærari á Kunstakademinum í Keypmannahavn, hevur gingið nakað somu leið sum Ingi Joensen. Teir vóru báðir bodnir at sýna fram, tá ið Galleri Print læt upp í 1979, eitt tað fyrsta danska framsýningarhølið til fotolist buturav. Í fyrstani ta strongu svørt-hvítu leiðina, har myndin er ein listarlig skipan av linjum og flatum í ljósi og myrkri. Hjá honum er seinni tað gátuføra komið aftrat, lutir og landsløg hava fingið litir, tøgn valdar, men aftan fyri tøgnina eru tekin, sum gera vart við seg og fáa mál fyri seg. Eitt øðrvísi mál, sum bara eygað og sinnalagið varnast. Tað sjónliga goymir í sær ein ósjónligan heim, sum hevur aðrar týdningar enn teir vanligu, og listamaðurin kann sum sansandi vera, samantvunnin við henda orðleysa heimin, lokka fram týdningar á markinum millum tøgn og mynd.

Tá er neyðugt viðhvørt at fara burtur, har sum umstøðurnar eru meira eftirfarandi. Ingi hevur ferðast víða, tey fyrstu árini við sínum gamla Pentax myndatóli, tey seinastu meira og meira við teimum framkomnu, talgildu tólunum. Minni av hugi enn av neyð, tí at øll tøknin aftan fyri teir gomlu filmarnar og myndgerðirnar fánar skjótt og doyr burtur hesi árini. Støðini standa kortini eftir, og nú ein mansaldur er liðin, síðani hann fór undir at taka myndir, vísa tey seg at hava aðra og drúgvari tíð enn tólini og tøknin. Andalusia, Sisilia, Ísland, Grønland, Danmark. Í kaffistovuni í Reykjavík er tíðin steðgað. Krossviðurin og fjalarnar á bróstinum anga enn av gamlari fernisering. Svarta leðurlíkið á stólunum lýsir av hálum plasti, lampurnar uppi yvir borðunum vóru upp á sítt besta einaferð í 1950-árunum. Alt er tað sama, sum altíð hevur verið, alt uttan tær báðar konurnar. Tær hava sitið hvønn dag við sama lag, við sama borð og í somu stólum øll árini, men nú eru tær reyðar, næstan korkalittar, og tann gamla lampan ger alt, hon er ment, at hjálpa konunum og litinum at lýsa. (s. 47)

Reflektión, reflektera: at kasta aftur. Ljós er ósjónligt, tað sæst ikki, fyrr enn tað rakar eitthvørt, eina stjørnu, eina hond, eitt landslag. Tær fyrstu ljósmyndirnar vórðu fataðar sum endurvarpingar av ljósi ella sum sólskriftin sjálv, ið stóð eftir á glasplátuni. Her var tann reini veruleikin, sum eingin kundi seta seg ímóti ella ivast í. Men at reflektera er eisini at endurspegla í huganum, ein tanka, eina kenslu, ein iva.

Henda myndin kundi ikki verða svørt-hvít, sigur Ingi og snarar stólinum burtur frá telduni, har sum allar myndirnar liggja skrásettar og goymdar. Tann langa tíðin er í myndini, men samstundis tann ørlítla

Endurvarpingin í senn av bæði tí objektiva og tí subjektiva er loynidómurin í fotolist og kjarnin í verkinum hjá Inga Joensen. Hann hevur aftur vent

sær ímóti skíggjanum og lastar mutlandi nýggjastu tøknina. Alt er blivið lættari og slættari. Tað er einki fyri at rætta, alt kann gerast fullkomið eftir lítlari løtu og einki verður eftir til tað, sum í veruleikanum uttan fyri myndina er skeivt og mishátt. At skula sita her og noyðast at bróta tað perfekta í knús, suffar hann. Hann dugir væl við tí nýggja, men at noyðast at útvega sær forrit, sum kunnu leggja skeinur og skitnari skón inn á myndirnar, tað er nógv fyri. Sum í hesum seinastu landslagsmyndunum, ið hótta við at gera landið til postkort av sær sjálvum.

So lætt man tað ikki vera, flennir Ingi. Og tú veitst ikki, hvussu ólukksáliga tvørur eg kann vera enn. Júkandi í tí sama, umaftur og umaftur. Myndin má fáast at bragda, hon má siga meira enn veruleikin. Summi halda, at tað er einki fyri at taka eina góða mynd, tað kann ein og hvør gera, siga tey. Tey skuldu vitað, hvussu tað er, tá ið tað avgerandi hendir. Tá ið myndin knappliga umskapast og verður nakað annað, enn tú helt hana vera, og tú noyðist at fylgja henni og seta forðingar ella reglur at fáa hana aftur á beint, men hon steðgar ikki, fyrr enn hon hevur fingið sín vilja, so ella so. Og kortini veitst tú, at tín kensla var uppií. Tað var hon, sum steðgaði ferðini og gav myndini sítt endaliga skap.

Hann má venda við aftur. Tað hjálpir ikki at koma aftur við teimum gomlu myndunum, tær mugu broytast, teir hondmálaðu litirnir mugu burtur. Myndarøðirnar somuleiðis. Tær skulu vera, men tær skulu seinkast, og alt pyntið við orðum og tónleiki má fáast burtur, bara okkurt fuglaljóð kann kanska sleppa uppí. Framsýningin skal ikki gerast eitt minningarsavn, ikki ein endi, men heldur ein byrjan til tað, sum koma skal. Hann má hugsa av nýggjum: hvussu hevði hann gjørt myndirnar í dag?

Eitt áarføri av myndum. Tað skolar niður eftir vegginum og eftir skíggjanum, tað hevur regnað við myndum øll hesi árini. Tað er, sum stendur hann á einari brúgv og ivast í, um hon er ment at svølgja. Onnur koma til, tey hyggja og peika, men hann er hvassoygdur og illbrýntur, letur ikki við seg koma. Nú er nóg mikið við orðum, stendur fyri seg sjálvan og lurtar eftir hesi flóð av skiftandi ljósi. Her skulu bara myndirnar tala.

Mildari kanska? Her er mynd tikin úti á Boðanesi. Hann hevur gingið og slotað, hugsað um rundaðu klettarnar har og sjóvarmálan, men veðrið argar. Eingin skadda, sum veðurmenninir høvdu lovað, einki tám, einki lot, og luftin er knappliga bláari enn blátt. Tá sær hann grágæsnar koma undan sýnini, sjey gæs javnt eftir klettinum og ein, sum bara setir hálsin uppum at forvitnast. Ikki nóg mikið við gæsnum: einasta skýggið, eftir er á luftini, hevur lagt seg fyri vell beint uppi yvir teimum og akkurát mitt fyri í myndini. Har er tað. (s. 51)

Klænur, næstan rak, spelkin enn sum ein unglingi. Hann stendur hendur í lumma, svartur upp ímóti fossandi ljósinum. Gunnar Hoydal

Lyndið er í øllum førum lættari nú, enn tað var einaferð. Kanska er tað, sum listamálarin Pierre Alechinsky sigur einastaðni: ”Einaferð var tað ringt. Tá eg var heilt ungur. Tá ið tú ert ungur, ert tú eldri. Og tá ið tú ert gamal, ert tú yngri. Ein blaðungur listamaður málar sum ein gamal maður. Tí hann ræðist, og tí hann hugsar um tað tekniska í myndini. Men tá ið tú verður eldri…eg vóni, at eg verði sum eitt smábarn, tá ið eg verði avgamal. Í mínum myndum.”

PLACES • STATES OF MIND been nine or ten years old and the family had recently moved into the house on their cultivated plot outside town. His parents and two brothers were pointing at what they saw. He stood a little apart from them, staring with a frown and both hands in his pockets. The others wore heavy rain clothes, not him. He let the rain run freely down into his boots and he appeared totally unconcerned when there was a big explosion and they blew the bridge.

The photo is taken on a study tour to Spain in 1975. There is a narrow street, heavy darkness at the bottom, a tall house wall to the right, also dark with even darker window holes, to the left a wall that casts shadows into the street but it is so low that half the street lies in sharp sunshine all the way to the glaring white gable at the back of the picture. In there, at the centre and top, a big tree with a round crown rises into the emptiness as the only counterpoise to the severe straight lines and the heavy walls that try to contain all life. Black and white, hard, that cannot be moved. (page 6)

Odd, sullen? They said that the boy was a bit of a loner. He was gifted and good at drawing, but his reading and writing was rather poor. Weak with words they said, the letters mixed up before his eyes.

Or the photo that focuses on a dilapidated façade between a drain pipe to the left and a door with window bars and infilling panels to the right. The photographer must have been standing by the wall, patiently waiting, and there he is, the old man with his sunglasses and a black cap. Right there, in the middle of the left half, he must be there in order to get the best balance in the picture. In the deep silence we can almost hear the camera click, and there is only one click. This photographer knows what he wants. (page 23)

He left Tórshavn’s secondary school and went to Copenhagen. Perhaps he knew better than the others what he wanted and didn’t want to waste years on making up his mind, try one thing and then something else, just to end up in some office. He wanted to get more out of his interest in pictures and form and had two years of preparations in the Danish capital, one year at Atelier 12 (now called Billedskolen), where his teacher was the well liked Norwegian Bjørn Bråten. He was then admitted to Skolen for Brugskunst, now Denmark’s School of Design. For four years he was a student at the school’s department of drawing and graphics.

I can still see him, as I noticed him for the first time. It must have been in the early sixties when we had a flood and the minks were drowned. From the windows of our house we could see the foaming waterfall, and down below the big valley was flooded. The road below the house had become a river that ran past the soap factory and on towards their house further down by the sanatorium. The radio said that the bridge over the river was not big enough to take the waters, and in the plain above the bridge a panic was breaking out. The big mink farm with houses and cages and an enormous number of furred animals was about to be washed away, and a rescue party was on its way to help.

But it was photography that had caught his special interest. In the July-August issue of the magazine Foto & Smalfilm in 1978 there is an article about Ingi Joensen’s photos. He had drawn attention to himself at a photo exhibition in Copenhagen and in the interview in the magazine he explains that during his studies he had begun to tint colours on transparent films. At the age of 25 he has already developed his own conception of pictures. He stresses the importance of light and shade and the textural effect of the picture, the smooth surfaces against the rough. The picture must be a work of art in it-

I saw him standing there, on the hill. He must have

self, a whole in juxtaposition and structure, and the graphic distribution of black and white must give tension and balance at the same time. The picture should not be a description of a certain incident but it must catch the eye and make it keep looking. If there are people in the picture they do not tell something about the conditions of the society but they create a contrast between life and non-life.

There is a lot of loneliness in these pictures and also in the pictures where we see people walk or stand as if they have nothing to say to each other. The loneliness in the graveyard where grass and flowers try to gain a foothold over the tombstones. Also the interiors with the remains of something that once was, doors taken off the hinges, traces of things that are waiting for the photo to be taken. Even in the experiments with light and shade on naked bodies does time appear to have stopped.

He mentions the British magazine Creative Camera and points to Raymond Moore and Ralph Gibson as great examples. To them the important thing is pictures which at first glimpse seem realistic and simple but which have, at the same time, a psychological underlying layer that gradually surfaces. They are often quiet and silent pictures but in some way depth goes in both directions, into the picture itself and out towards the observer who takes his time to watch.

Here are the places that become states of mind when we look at the pictures. They are a kind of graphic drawings, often heightened by colours, the way old masters sometimes heightened parts of a drawing in order to underline something special and obtain a balance in the total effect. There is a strict equilibrium in all the pictures, but the balance of the mind is frail: it is difficult to get away from this place. And yet:

The classical art photography is the starting point in all his pictures, black and white with all the greys in between. During the first years his experiments with different kinds of film, infra-red or coarse-grained, under-exposed or over-exposed at different lense aperture and with long-time treatment in the darkroom. For a while also cuttings with film strips from different exposures in the same picture. And then the experiments with colouring by hand. It is like a repetition of the old cooperation between a painter and a photographer, only the other way round: during the first years of photography in the 19th century it was the photographer who took a picture of what he saw as the true reality, and then the painter put it in front of him in his studio while he changed that same reality into feelings and ”true” art.

A picture of a chair. Ingi Joensen has returned home and has just started his own firm of graphic consultants. He still goes out alone looking for scenes when he has a moment, and has accidentaly got into a house which has been abandoned for a long time. The wall paper hangs in shreds, the paint on the table is peeling off in flakes, the handle has fallen off the door, all lines point down towards the floor, down into what once was. But towards the top of the picture, there is the chair with its round legs and back. The light falls from the window and settles on the seat. It is as if the chair resists and refuses to give in to the emptiness. Maybe something is going to happen after all. There is still hope. (page 40)

In this case photographer and artist is the same person, and his book ”Reflektión” from 1992 covers about 50 of Ingi Joensen’s pictures with Faroese subjects. They are untitled and without any comments. A shed on the shore, a stone hut in the outlying fields, houses, more or less deserted, in snow and twilight, only a few with a light in the window in order to face the storm that is gathering.

Among houses, winter. There is snow in the backyard and on the roofs, the gutter is frozen and icicles are hanging down from it. The wind has pasted snow flakes on the wall, this is a good subject for a photographer who is also a graphic artist. He is on the point of taking the photo but suddenly a dog comes running across the yard. Coincidence has overruled the demanding artist. An unplanned movement that was not as it was supposed to be, but the picture is taken anyway. (page 38) 12

In another picture there is a similar movement. The photographer has noticed the reflection in the water and has pointed the camera downwards so that the floating rocks are mirrored in the water. A boy gets in the way without knowing it and jumps from stone to stone. We can see the summer shoes and the striped stockings but it is the reflection that renders the meaning and the tension. The picture is stronger than reality. (page 36)

This picture could not have been black and white, says Ingi Joensen and turns the chair away from the computer, where all the pictures are registered and kept. The long time is in this picture but, at the same time, the infinitely short moment when everything changes. The women don’t know, maybe they are now sitting there wearing dark green coats, maybe they are both dead. But the photo remembers how it was just then.

Pictures through more than thirty years, and obviously most of them from the Faroe Islands. More lyrical landscapes have been added, the Faroes are infinite, almost floating in their changing light. There is also the retreating horizon, which may suddenly disappear when the dividing line between sky and ocean is dissolved in fog, rain or mist. The Faroes tend to dazzle you. The camera is tempted all the time and it is difficult to hold back.

What is a photography? It is a picture of things and at the same time of moments which have never existed before and which will never come back. But if you are patient – and lucky – you may sometimes catch a moment which leads beyond the moment itself and into timelessness. Which can catch the special state of mind or feeling, the special atmosphere. His contemporary, the photographer Per Bak Jensen, who is now a teacher at the Academy of Fine Arts in Copenhagen, has developed in almost the same direction as Ingi Joensen. Both of them were invited to exhibit when Galleri Print opened in 1979, one of the first Danish galleries to exhibit photographic art exclusively. At first the strict black and white rule where the picture is an artistic arrangements of lines and spaces in light and darkness. In Per Bak Jensen’s pictures a more mysterious atmosphere has been added later, things and landscapes have got colours; silence is dominating, but behind the silence there are signs that grow slowly out of the picture and get a voice. A different voice that only the eye and the mind can read. What we see holds an invisible world with a meaning that differs from the usual and the artist can, as a perceptive observer woven into this wordless world, draw significations out of the boundary between silence and picture.

So it is necessary sometimes to go away to places that are more reliable. Ingi Joensen has travelled a lot, the first years with his old Pentax camera, in recent years with the highly advanced digital cameras. Less from inclination than from necessity, for the whole technology behind the old films are quickly disappearing and are dying out these years. But the places are still there, and now that it is almost a generation since he started taking pictures, they turn out to have a different and a longer time than the technology. Andalucia, Sicily, Iceland, Greenland, Denmark. In the café in Reykjavik time has stopped. The plywood and the boards on the wall still smell of varnish. The black artificial leather on the chairs are shining with smooth plastic, the lamps over the tables have had their best days once in the fifties. Everything is as it always was, everything except the two women. They have been sitting here every day in the same way, at the same table and on the same chairs all those years, but now they are red, almost purple, and the old lamp does its best to help the women and the colour to shine. (page 47)

Reflection, to reflect: to cast back. Light is invisible, it cannot be seen unless it meets something, a star, a hand, a landscape. The first photographs were understood as reflected light or as the writing of the sun itself on the sensitive plate. This was the true

reality which nobody could doubt or oppose. But to reflect is also to cast something back inside your mind, a thought, a feeling, a doubt.

At least the atmosphere is lighter now than it was then. Maybe there is something in what the Belgian painter Pierre Alechinsky said: Once there were problems. When I was young. When you are young, you are older. And when you are old, you are younger. A very young artist paints like an old man. Because he is afraid, and because he thinks so much about the technique in the picture. But when you get older … I hope to be like a little child when I grow old. In my painting.”

The simultaneous reflection of both the objective and the subjective sides is the secret of photographic art and at the core of Ingi Joensen’s works. Now he has turned away from the screen and mumbles some criticism of the latest technology. Everything has become easier and smoother. It is so easy to correct, everything can be made perfect in no time and nothing is left of what in the real world outside the picture is wrong and ugly. Having to break down what is perfect, the irony of it! He is good at the new ways, but it is almost too much to have to get equipment that can make scratches and fog up the pictures. Like these perfect landscapes that threaten to turn the country into postcards of itself.

It is not as easy as that, I suppose, says Ingi Joensen, laughing. And probably you don’t know how damn stubborn I can still be. By doing the same things again and again you have to make the picture come alive, it must say more than real life. Some people think that it is so easy to take a good picture, anybody can do that. Little do they know how it is when the decisive thing happens. When the picture suddenly changes and become something different from what you thought it was and you just have to go along while you try to set up obstacles or rules to make it behave. But the picture will not stop until it has its own way. And yet you know that your own feeling was involved. It was that feeling that slowed down the process and gave the picture its final form.

He has to turn round and look back. It is no use coming up once more with the old photos, they have to be changed and renewed, the handmade colours must be removed. The picture series have to be included but they must be slowed down and all the extras with words and music must be cut out, maybe only a few birdsounds can be left on. The exhibition must not be commemorative, not a conclusion, rather the beginning of the future. He must rethink it all over: how would he have made these pictures today?

A flood of pictures. It is running down the walls and the screen, the pictures have come pouring down all these years. It is as if he is standing on a bridge wondering whether it is big enough to take the flood. Other people arrive, they watch and point, but he is silent and sullen and appears totally unconcerned. Enough talk. He is standing apart, listening to this downpour of changing light. It is only the pictures that have a say here.

Milder perhaps? This is a photo from Boðanes. He has on the lookout, thought of the round rocks over there and the shore line, but the weather is tricky. No wind, as the weatherman had promised, no mist, no showers and suddenly the air is bluer than blue. At that moment he sees the wild geese appear behind the ridge, seven geese evenly spread out on the rocks and one that has only its head over the edge to take a look. And not just the geese: the only cloud left in the sky has settled down just above them and right in the centre of the picture. That’s it! (page 51)

Sharp, almost lean, still with the posture of a young man, with his hands in his pockets, black against the cascades of light. Gunnar Hoydal

STEDER • TILSTANDE i huset på deres opdyrkede jordlod udenfor byen. Forældrene og hans to brødre stod og pegede, han stod for sig selv og stirrede sammenbidt med hænderne i lommen. De andre var i tungt regntøj, men ikke han. Han lod regnen løbe ned i støvlerne, som den ville, og han lod sig ikke mærke med noget, da den store eksplosion hørtes, og de sprængte broen i luften.

Billedet er taget på en studierejse til Spanien i 1975. Det er en smal gade, tung af mørke forneden, en høj husvæg i højre side, også den mørk med endnu mørkere vindueshuller, til venstre en mur, som kaster skygge ind i bunden, men den er så lav, at halvdelen af gaden ligger i stærk sol helt ind til den blændende hvide gavl bagerst i billedet. Derinde, midtfor og foroven i billedet, ses et sort træ med rund krone stikke op, alene i tomheden, alene om at modstå de strenge og lige linjer og de tunge vægge, der forsøger at inddæmme alt liv. Sort og hvidt, hårdt, ikke til at flytte. (side 6)

Tvær og sær? De sagde, at drengen gik tit for sig selv. Han havde evner og var dygtig til at tegne, men det stod værre til med at læse og skrive. Ordsvag, kaldte de det, bogstaverne blandede sig sammen foran øjnene.

Eller billedet lige ind på en forfalden facade mellem et nedløbsrør til venstre og en dør med lige sprosser og fyldninger til højre. Fotografen har stået foran væggen og ventet tålmodigt, og der kommer han, den gamle mand med solbriller og en sort kasket. Lige dér, midt i den venstre halvdel, skal han være for at få den rigtige balance i billedet. I den dybe tavshed kan vi næsten høre apparatet klikke, og det klikker kun én gang. Denne fotograf ved hvad han vil. (side 23)

Han holdt op i realskolen i Tórshavn og rejste til København. Måske vidste han bedre end de andre, hvad han ville og havde ikke lyst til at spilde årene med at bestemme sig, prøve først det ene og så det andet for til sidst at ende på et tilfældigt kontor. Han vilde lære at få mere ud af sin interesse for billeder og form. Det blev til to års forberedelser i den danske hovedstad, det ene år i Atelier 12, den nuværende Billedskolen, hvor han havde nordmanden Bjørn Bråten som en meget afholdt lærer. Derefter blev han i 1973 optaget på Skolen for Brugskunst, nu Danmarks Designskole. På afdelingen for tegning og grafik var han elev i fire år.

Jeg kan se ham for mig, dengang jeg lagde mærke til ham for første gang. Det har været tidligt i 60’erne, da der var den store oversvømmelse, og minkene druknede. Fra vinduerne hjemme hos os kunne man se den skummende fos og længere nede stod hele den store lavning under vand. Vejen nedenfor huset var blevet til en elv og skyllede forbi sæbefabrikken og ned mod deres hus i længere nede mod sanatoriet. Radioen sagde, at broen over den store å var ikke bred nok til at sluge vandmasserne, og på sletten ovenfor broen var der opstået panik. Den store minkfarm med huse og bure og et uoverskueligt antal pelsdyr var ved at skylle væk, og redningsmandskab var sendt afsted for at hjælpe.

Men det var de fotografiske billeder, der var hans særlige interesse. I bladet Foto & Smalfilm for juliaugust 1978 er der en artikel om Ingi Joensens billeder. Han har gjort sig bemærket på en fotoudstilling i København, og i samtalen med bladet fortæller han, at han under uddannelsen var begyndt at lægge farver på gennemsigtige film. Allerede som 25-årig har han udviklet sin egen billedopfattelse. Han lægger vægt på lys og skygge og på det stoflige i billedet, de glatte overflader mod de ru. Billedet skal være et værk i sig selv, en helhed i sammensætning og struktur, og den grafiske fordeling af sort og

Dér på bakken så jeg ham. Han var vel ni eller ti år gammel, og familien var først fornylig flyttet ind

hvidt skal på samme tid give spænding og balance. Billedet skal ikke være en skildring af en bestemt begivenhed, men det skal kunne fange øjet og fastholde blikket. Er der personer på billedet, fortæller de ikke om samfundsmæssige forhold, men er snarere en sammenstilling og modstilling af liv og ikke-liv.

der er ved at trække op. Der er megen ensomhed i billederne, også i de billeder, hvor man ser folk gå eller stå, som om de ingenting har at sige til hinanden. Ensomheden på kirkegården, hvor græs og blomster forsøger at overvinde gravstenene. Også interiører med resterne af noget, som engang har været, døre taget af hængslerne, spor af ting, som venter på, at billedet skal blive taget. Selv i eksperimenterne med lys og skygge på nøgne kroppe synes tiden at være gået i stå.

Han nævner det engelske tidsskrift Creative Camera og peger på Raymond Moore og Ralph Gibson som sine forbilleder. For dem drejer det sig om billeder, som i første omgang virker realistiske og enkle, men som samtidig har en psykologisk betydning, der ligger nedenunder og dukker frem lidt efter lidt. Det er ofte stilfærdige og tavse billeder, men deres dybde går på en eller anden måde begge veje, både indad i billedet og udad mod den iagttager, der giver sig tid til at betragte det.

Her er stederne, som samtidig bliver tilstande i tankerne, når man betragter billederne. De er en slags grafiske tegninger, ofte forhøjede med farver, sådan som de gamle mestre undertiden kunne forhøje dele af tegningen for at understrege det særlige og få ligevægt i helheden. Der er en streng helhed i alle billederne, men sindets ligevægt er skrøbelig: det er svært at slippe væk fra dette sted. Og dog:

Det klassiske kunstfotografi er udgangspunktet i alle billederne, sort og hvidt med alle gråtonerne imellem. De første år forsøgene med forskellige slags film, infrarøde elle grovkornede, eksponerede kortere og længere tid med forskellige blændvidder og med en langvarig efterbehandling i mørkekammeret. En tid også sammenklipninger med strimler fra forskellige optagelser i det samme billede. Forsøgene med at lægge farver på med hånd bagefter. Der er som en genoptagelse af det gamle samarbejde mellem kunstmaler og fotograf, bare den anden vej rundt: dengang fotografiet udviklede sig i det 19. århundrede, afbillede fotografen det som man mente var den sande virkelighed, hvorefter maleren satte det foran sig i atelieret, mens han omdannede den samme virkelighed til følelser og ”sand” kunst.

Et billede af en stol. Ingi Joensen er kommet hjem og har startet sit egen grafiske virksomhed. Han søger stadig på egen hånd, når der er ledige øjeblikke, og ved et tilfælde er han kommet ind i et hus, som har stået tomt længe. Tapetet hænger i laser på væggene, malingen skaller af bordet, håndtaget er faldet ud af døren, alle linier peger nedad, ned på gulvet, ned i det som engang var. Men oppe i billedet står stolen med runde ben og ryg. Lys falder fra vinduet og lægger sig på sædet. Det er som om stolen gør modstand og nægter at overgive sig til tomheden. Måske skal noget til at ske. Her er stadig håb. (side 40) Mellem huse, vinter. Der ligger sne på gårdspladsen og på tagene, tagrenden er tilstoppet, og der hænger istapper ned fra den. Vinden har fæstnet snefnug til væggen, her er et godt motiv for en fotograf, der samtidig er grafiker. Han skal lige til at tage billedet, men pludselig er en hund kommet ud fra smøgen mellem husene og kommer løbende tværs henover pladsen. Tilfældet har taget magten over den krævende billedkunstner. En uplanlagt bevægelse, det var ikke sådan det skulle være, men billedet bliver taget alligevel. (side 38)

Nu var fotograf og kunstner forenet i samme person, og i bogen ”Reflektión”, som udkom i 1992, er omkring 50 af Ingi Joensens arbejder samlede med eksempler på hans billeder med færøsk motiv. Billederne står uden titler og uden kommentarer. Et skur ved strandkanten, et stenhus i udmarken, huse mere eller mindre forladte i sne og skumring, enkelte dog med lys i et vindue for at stå imod uvejret,

Dette billede kunne ikke være sort-hvidt, siger Ingi Joensen og drejer stolen væk fra computeren, hvor alle billederne ligger registrerede og gemte. Den lange tid er i billedet, men på samme tid det uendelig lille øjeblik, hvor alt ændrer sig. Konerne ved det ikke, måske sidder de nu i mørkegrønne frakker, måske er de døde begge to. Men fotografiet husker, hvordan det var netop dengang.

På et andet billede er der en lignende bevægelse. Fotografen er blevet opmærksom på modbilledet i vandet og har vendt kameraet nedad, så de flydende klipper spejler sig i vandet. En dreng kommer uden at vide det i vejen og springer spændt fra en sten til en anden. Man kan se sommerskoene og de stribede strømper, men det er spejlbilledet, der giver betydningen og spændingen. Billedet er stærkere end virkeligheden. (side 36)

Hvad er et fotografi? Det er et billede af ting og samtidig af øjeblikke, som aldrig har eksistret før, og som aldrig kommer tilbage. Men er man tålmodig – og heldig – kan det engang imellem lykkes at fange et nu, som fører ud over selve øjeblikket og ind i en tidløshed. Som kan fange det særlige sted og samtidig den særlige tilstand eller følelse, den særlige stemning.

Billeder i mere end tredive år, det er klart, at de fleste er fra Færøerne. Mere lyriske landskabsbilleder er kommet til, Færøerne er uendelige, næsten flydende i deres skiftende lys. Der er altid en vigende horisont, som pludselig kan forsvinde, når skellet mellem himmel og hav opløses af tåge, regn eller dis. Færøerne har en tilbøjelighed til at blænde. Kameraet bliver fristet hele tiden, og det er svært at holde sig tilbage.

Hans samtidige, fotografen Per Bak Jensen, der nu er lærer på Kunstakademiet i København, har gået nogenlunde samme vej som Ingi Joensen. De var begge to inviterede til at udstille, da Galleri Print åbnede i 1979, et af de første danske udstillingssteder udelukkende for fotografisk billedkunst. I begyndelsen den strenge sort-hvide vej, hvor billedet er er en kunstnerisk organisering af linier og flader i lys og mørke. Hos Per Bak Jensen er det gådefulde senere kommet til, ting og landskaber har fået farver, tavsheden dominerer, men bag tavsheden er der tegn, som kommer frem lidt efter lidt og får stemme. Et anderledes sprog, som kun øjet og sindet sanser. Det synlige har i sig en usynlig verden, som har andre betydninger end de sædvanlige, og kunstneren kan som et sansende væsen, vævet ind i denne ordløse eksistens, lokke betydninger frem på grænsen mellem tavshed og billede.

Derfor er det nødvendigt en gang imellem at rejse ud til steder, der er mere pålidelige. Ingi Joensen har rejst meget, de første år med sit gamle Pentax kamera, de sidste år mere og mere med de højtudviklede, digitale apparater. Mindre af lyst end af nød, for hele teknikken bag de gamle film og billedfremkaldelser falmer hurtigt og er ved at uddø i disse år. Stederne står alligevel tilbage, og nu hvor der er gået en hel generation, siden han begyndte at tage billeder, viser de sig at have en anden og længere tid end udstyret og teknikken. Andalusien, Sicilien, Island, Grønland, Danmark. På caféen i Reykjavik er tiden standset. Krydsfineren og brædderne på væggen lugter stadig af fernisering. Det sorte kunstlæder på stolene lyser af glat plastic, lamperne over bordene havde deres bedste tid engang i halvtredserne. Alt er det samme, som det altid har været, alt undtagen de to koner. De har siddet hver dag på samme måde, ved det samme bord og på de samme stole alle årene, men nu er de røde, næsten purpurfarvede, og den gamle lampe gør alt hvad den kan for at hjælpe konerne og farven med at lyse. (side 47)

Refleksion, at reflektere: at kaste tilbage. Lys er usynligt, det kan ikke ses, før det møder noget, en stjerne, en hånd, et landskab. Man opfattede de første fotografier som tilbagekastet lys eller som selve solens skrift på den lysfølsomme plade. Her var den rene virkelighed, som ingen kunne tvivle på eller modsætte sig. Men at reflektere er også at kaste noget tilbage inde i hovedet, en tanke, en følelse, en tvivl.

Den samtidige refleksion af både det objektive og det subjektive er hemmeligheden i fotokunst og kernen i Ingi Joensens værker. Nu har han vendt sig væk fra skærmen og kritiserer mumlende den nyeste teknik. Alt er blevet lettere og glattere. Det er så nemt at rette, alt kan gøres fuldkomment på et øjeblik, og der bliver ingenting tilbage af det, som i virkeligheden uden for billedet er forkert og grimt. At skulle sidde her og være nødt til at nedbryde det perfekte, sukker han. Han er god til det nye, men at måtte skaffe sig udstyr, som kan lægge skrammer og sløringer ind på billederne, det er næsten for meget. Som nu med disse landskabsbilleder, der truer med at gøre landet til postkort af sig selv.

en gammel mand. Fordi han er bange, og fordi han i så høj grad tænker på teknikken i billedet. Men når man bliver ældre … jeg håber at blive som et lille barn, når jeg bliver helt gammel. I mit maleri.” Så let er det nok ikke, ler Ingi Joensen. Og du ved vist ikke, hvor forbandet tvær jeg stadigvæk kan være. Med at gentage de samme ting, om og om igen. Man må få billedet til at leve, det må sige mere end virkeligheden. Der er nogle der tror, at det er så nemt at tage et godt billede, det kan alle og enhver gøre. De skulle vide, hvordan det er, når det afgørende sker. Når billedet pludselig forvandles og bliver til noget andet, end man troede det var, og man bare må følge med, mens man forsøger at sætte forhindringer eller regler op for at få det til at opføre sig ordentligt. Men billedet vil ikke standse, før det har fået sin vilje. Og alligevel ved man, at ens egen følelse var med i det. Det var følelsen, der standsede farten og gav billedet sin endelige form.

Han må vende om og se sig tilbage. Det kan ikke nytte noget at komme en gang til med de gamle billeder, de må behandles anderledes, de håndmalede farver må væk. Det samme med billedserierne. De skal med, men de skal forsinkes, og al pynten med ord og musik må skæres fra, måske skal der kun være enkelte fuglelyde tilbage. Udstillingen skal ikke være en mindesamling, ikke en afslutning, men hellere en begyndelse på det kommende. Han må tænke om igen: hvordan ville han have lavet disse billeder i dag?

En oversvømmelse af billeder. Det skyller ned ad væggene og skærmen, det har regnet med billeder i alle disse år. Der er, som om han står på en bro og tvivler på, om den er bred nok til at sluge vandmasserne. Der kommer andre til, de kigger og peger, men han er tavs og sammenbidt og lader sig ikke mærke med noget. Nu er det nok med snak. Han står for sig selv og lytter til denne regn af skiftende lys. Her er det bare billederne, der skal tale.

Mildere måske? Her er et billede fra Boðanes. Han har gået omkring og lyttet, tænkt på de runde klipper derhenne og strandkanten, men vejret driller. Ingen vind, som meteorologerne havde lovet, ingen dis, ingen byger, og pludselig er luften mere blå end blåt. Da ser han vildgæssene komme op over kammen, syv gæs jævnt fordelt over klipperne og en, som kun lige får halsen opover for at kigge. Ikke nok med gæssene: den eneste sky, der er tilbage på himlen, har lagt sig til rette lige oppe over dem og præcis midt i billedet. Dér var det. (side 51)

Skarp, næsten mager, stadig med en holdning som en ung mand. Han står med hænderne i lommen, sort mod det fossende lys. Gunnar Hoydal

Stemningen er i hvert fald lettere nu, end den var engang. Måske er der noget om det, som den belgiske maleren Pierre Alechinsky siger et sted: ”Engang var der problemer. Da jeg var helt ung. Når man er ung, er man ældre. Og når man er gammel, er man yngre. En meget ung kunstner maler som

Andalusia, Spania 1976, 45 x 34

Andalusia, Spania 1976, 34 x 51

Sesilia, Italia 1977, 34 x 45

Sesilia, Italia 1977, 34 x 51

Sesilia, Italia 1977, 51 x 34

Keypmannahavn 1975, 34 x 45

Keypmannahavn 1976, 51 x 34

Keypmannahavn 1976, 34 x 51

Sumba 1976, 34 x 51

T贸rshavn 1976, 51 x 34

Fugloy 1976, 34 x 45

T贸rshavn 1976, 51 x 34

T贸rshavn 1982, 34 x 51

Lambi 1982, 34 x 51

T贸rshavn 1984, 34 x 51

Syðrugøta 1984, 34 x 51

Vรกgur 1984, 34 x 45

T贸rshavn 1988, 34 x 51

T贸rshavn 2001, 34 x 51

GrĂ¸nland 2003, 34 x 45

ﾃ行land 2003, 34 x 45

Oyggjarvegur 2006, 60 x 84

N贸lsoy 2007, 60 x 84

T贸rshavn 2007, 60 x 84

ÆVISØGA BIOGRAPHY BIOGRAFI

1978 Erendira, Galleri Kælderen, Keypmannahavn. Erendira, Galleri Kælderen, Copenhagen. Erendira, Galleri Kælderen, København.

Ingi Joensen 1953 føddur born født ÚTBÚGVING EDUCATION UDDANNELSE

1979 Print Galleri, Keypmannahavn. Print Gallery, Copenhagen. Print Galleri, København.

1971-72 Akad. for Fri og Merkantil Kunst,Keypmannahavn. The Academy for Free and Mercantile Art, Copenhagen. Akad. for Fri og Merkantil Kunst, København.

1979 Galleri Sct. Agnes, Roskilde. Gallery Sct. Agnes, Roskilde. Galleri Sct. Agnes, Roskilde.

1972-73 Atelier 12, Keypmannahavn. Atelier 12, Copenhagen. Atelier 12, København.

1980 Ung Føroysk List, Danmark. Young Faroese Art, Denmark. Ung Færøsk Kunst, Danmark.

1973-77 Danmarks Designskole, Keypmannahavn, tekning og grafikk. The Danish Design School, Copenhagen, department of drawing- and graphics. Danmarks Designskole, København, linien for tegning og grafik.

1986 Færøsk Kunst 86, Nikolaj, Keypmannahavn. Faroese Art 86, Nikolaj, Copenhagen. Færøsk Kunst 86, Nikolaj, København. 1988 Îles Oyggjar Isole, Rennes, Frakland. Îles Oyggjar Isole, Rennes, France. Îles Oyggjar Isole, Rennes, Frankrig.

FERÐIR STUDY TOURS REJSER

1975 Andalusia, Spania. Andalusia, Spain.Andalusien, Spanien.

1989 Færøske Kunstnere, Huset i Asnæs. Faroese Artists, Huset i Asnæs. Færøske Kunstnere, Huset i Asnæs.

1976 Sesilia, Italia. Sicily, Italy. Secilien, Italien. 1986 París, Frakland. Paris, France. Paris, Frankrig.

1989 Portoferraio, Elba, Italia. Portoferraio, Elba, Italy. Portoferraio, Elba, Italien.

2001 Róm, Italia. Rome, Italy. Rom, Italien. 1990-92, 1999, 2002-03 Várframsýningin,Tórshavn. The Spring Exhibition, Tórshavn. Forårsudstillingen, Tórshavn.

2002 Ísland og Grønland. Iceland og Greenland. Island og Grønland. 2006 New York, USA.

2003 Inside-Outside, Listasafnið á Akureyri, Ísland; Listasavn Føroya, Tórshavn. Inside-Outside, The Museum of Art in Akureyri, Iceland; The Faroese Museum of Art, Tórshavn. Inside-Outside, Listasafnið á Akureyri, Island; Færøernes Kunstmuseum, Tórshavn.

FRAMSÝNINGAR EXHIBITIONS UDSTILLINGER

1973, 1976-78, 1980-81, 1984-91 Ólavsøkuframsýningin, Tórshavn. The National Day Exhibition, Tórshavn. Olaj udstillingen, Tórshavn.

VERK WORKS VÆRKER

2004 Inside-Outside, Katuaq, Nuuk, Grønland; Nordatlantens Brygge, Keypmannahavn. InsideOutside, Katuaq, Nuuk, Greenland; Nordatlantens Brygge, Copenhagen. Inside-Outside, Katuaq, Nuuk, Grønland; Nordatlantens Brygge, København.

1992 50 viðgjørdar myndir í bókini Reflektión. 50 workups of photography in the book Reflektión. 50 bearbejdede fotografier i bogen: Reflektión. 1982 Myndil av havbotninum kring Føroyar. Modelling the scenery of the bottom of the sea, round the Faroe Islands. Model af havbunden omkring Færøerne.

SERFRAMSÝNINGAR SEPARATE EXHIBITIONS SEPARATUDSILLINGER

1975 Galleri List, Keypmannahavn. Gallery List, Copenhagen. Galleri List, København.

1983, 1984 Prýðingar í Tórshavn: Hotel Føroyar; Føroya Handilsskúli; Strandferðslupakkhúsið. Decorations in Torshavn: Hotel Føroyar; Før-oya Handilsskúli; Strandferðslupakkhúsið. Udsmykninger i Tórshavn: Hotel Føroyar; Føroya Handilsskúli; Strandferðslupakkhúsið.

1976, 1979 Smiðjan, Tórshavn. Smiðjan, Tórshavn. Smiðjan, Tórshavn. 1980 Galleri Lovo, Tórshavn. Gallery Lovo, Tórshavn. Galleri Lovo, Tórshavn.

1986, 1993, 1994 Son-et-lumière, 4 Multiemedia útgávur: Bjørg 1986, Havlandið 1993, Bláur bóltur 1993, Mikladalur 1994. Son-et-lumière, 4 Multimedia productions: Bjørg, 1986, Havlandið, 1993, Bláur bóltur, 1993, Mikladalur, 1994. Son-etlumière, 4 Multiemediaproduktioner: Bjørg, 1986, Havlandið, 1993, Bláur bóltur, 1993, Mikladalur, 1994.

1988, 1992 Galleri List, Tórshavn. Gallery List, Tórshavn. Galleri List, Tórshavn. 2007 Støð • Støður, Listasavn Føroya, Tórshavn. Places • States of Mind, The Faroese Museum of Art, Tórshavn. Steder • Tilstande, Færøernes Kunstmuseum, Tórshavn. SNIÐGEVING DESIGN FORMGIVNING

2002 Stuttfilmur: Taxi. Short movie: Taxi. Kortfilm: Taxi.

Hevur síðani 1980 havt egna fyritøku, sum sniðgevur bøkur, heimasíður, pakkitilfar og aðrar prentlutir, ger sjónvarpslýsingar og multimedia tilfar. Has had his own company since 1980, which designs books, homepages, packing, and other material for printing. The company also produces TV commercials and other multimedia stuff. Har siden 1980 haft sin egen grafiske virksomhed, som arbejder med at designe bøger, hjemmesider, emballage og andet materiale til print. Desuden produceres der TV reklamer og multimedia.

2005 Barnabók: Trøllið hjá pápaleysa. Children’s book: Trøllið hjá pápaleysa. Børnebog: Trøllið hjá pápaleysa. 2007 Videoinnstallatión: Beinisvørð. The video installation: Beinisvørð. Videoinstallation: Beinisvørð.

Ingi Joensen STØÐ • STØÐUR PLACES • STATES OF MIND STEDER • TILSTANDE FRAMSÝNING EXHIBITION UDSTILLING 19. oktober - 16. desember 2007 Listasavn Føroya The Faroese Museum of Art Færøernes Kunstmuseum 2007 © RITHØVUNDUR AUTHOR FORFATTER Gunnar Hoydal RITSTJÓRN EDITOR REDAKTION Helgi Fossádal, savnsleiðari director museumsdirektør TÝÐINGAR TRANSLATION OVERSÆTTELSE Jette Hoydal SNIÐGEVING DESIGN GRAFISK DESIGN Grafik Studio www.grafikstudio.fo PRENT PRINTING TRYK Narayana Press, www.narayanapress.dk © ÚTGEVARI PUBLISHER UDGIVER Listasavn Føroya Gundadalsvegur 9, P.O. box 1141 FO-110 Tórshavn, Faroe Islands info@art.fo © ENDURÚTGÁVA AV LISTAVERKUNUM REPRODUCTION OF THE ARTWORKS REPORDUKTION AF KUNSTVÆRKERNE Ingi Joensen ISBN 978-99918-987-2-8

LISTASAVN FØROYA ISBN 978-99918-987-2-8