The Good the Bad and the Zugly

Hadelandsbandet var én gang den irriterende løsungen til band som Gluecifer, Turbonegro og Anal Babes, legendene fra punkscenen i Oslo på nittitallet, en tid hvor punk rock handlet om pur nihilisme og fandenivoldskhet.

Tekst: Torstein Nybø/Hadeland kultursal

Nå, etter fem studioalbum og et tiår med turnering i Norge og Europa har de middelaldrende punkerne blitt truffet knallhardt av midtlivets misærer på det mest ubarmhjertige vis.

Som for alle en gang så hardtslående punkeband skulle man tro at slik lavkonjunktur i rockens navn var ensbetydende med musikalsk impotens, og at de fem medlemmene svant hen til selvmedlidenhet, bleieskift, heteronormativ usikkerhet som følge av utflytende kjønnsroller, boliglån og renteøkning, ekteskapsproblemer og tungt kroppslig forfall.

Sett bort fra at flere av disse faktisk stemmer, den blåsvarte satiren som har karakterisert bandet fra dets fødsel har om mulig blitt mer spissformulert i takt med den voksende bitterheten som nå rir de fem hemoroide­infiserte punkerne .

Tempoet i låtene øker, gitarriffene blir mer insisterende, vokalen mer desperat. Og låttitlene ­ som etter hvert har blitt GBZs varemerke ­ de blir bare mer latterlig treffsikre.

Bandet ga først ut en serie 7” singler før debutalbumet «Anti World Music» ble sluppet i 2013, etterfulgt av «Hadeland Hardcore» i 2015, og senere av Spellemannsprisvinneren «Misanthropical House» i 2018. I 2020 kom «Algorithm & Blues», allerede en klassiker i bandets katalog, før deres nyeste album «Research & Destroy» ble sluppet løs på verden våren 2022. Bandet er ikke lenger bare en levning av Oslos aldrende punkscene. GBZ har gjennom årene formet sin egen grein på Skandirockens slektstre, en som holdes oppe av en dedikert fanskare som bare virker å