Forord av Silje Ask Lundberg

Seniorrådgiver i Oil Change International, tidligere leder av Naturvernforbundet og Natur og Ungdom

I mer enn tretti år har politikere fra alle verdenshjørner forsøkt å komme til en enighet om hvordan verden skal løse de enorme klimaproblemene vi står overfor. Den offentlige debatten, som gjerne domineres av alt fra klimakvoter til internasjonale klimaavtaler, skaper gjerne et inntrykk av at klimaendringene er noe som kommer til å ramme oss en gang i framtida. Sannheten er en ganske annen. Allerede i dag kjenner mennesker over hele verden menneskeskapte miljøproblemer på kroppen.

Bak statistikken som viser hvordan temperaturen øker, eller de ulike anslagene for hvor mye havnivået kan stige, er det menneskelige skjebner og liv som forandres for alltid – selv om de ikke like ofte trenger gjennom TV-skjermen hjemme, eller får plass i avisspaltene.

Nettopp derfor er denne boka så interessant, fordi den setter seg fore å vise fram hvordan mennesker allerede i dag blir påvirket av miljøproblemene vi selv har skapt.

På klimatoppmøtet i Warszawa i Polen i 2013 holdt Yeb Sano, sjefforhandler for Filippinene, en av de sterkeste talene som noen gang er holdt på de internasjonale klimaforhandlingene. Før Yebs åpningsinnlegg til toppmøtet hadde tyfonen Haiyan akkurat rast over landet hans, og de fleste i den filippinske delegasjonen visste fortsatt ikke om deres venner og familie hadde overlevd, eller om de var blant de mange tusen som mistet livet. På klimatoppmøtet bønnfalte Yeb verdenssamfunnet om å stoppe den galskapen som nå utspilte seg i hans hjemland. Det har nå gått mange år siden Yeb holdt sin tale, men dessverre er vi ennå ikke i rute med å få bukt med de viktigste årsakene til klimaendringene, og jo lengre tid vi bruker, desto flere vil måtte bøte med livet, eller leve med konsekvensene.

Et av de sterkeste inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka, er hvor ødeleggende kraft vi mennesker kan ha. Svært mange av de miljøproblemene vi nå står overfor, er forårsaket av vårt levesett i vesten, og hvordan vi har brukt fattige land som dumpingplass for problemene det skaper. Vi har delt verden i et «oss og dem». Og så lenge konsekvensene av vårt levesett ikke har rammet oss selv, har vi så altfor lenge snudd hodet vekk. Dermed har de menneskelige lidelsene som våre handlinger har ført til, så lett blitt oversett og ignorert.

Yeb er bare en av de mange som ikke ser på miljøproblemer og klimaendringer som noe som rammer en gang i framtida, men som noe de allerede lever med, og har levd med i mange år. Gjennom denne boka får vi innsikt i velkjente miljøproblemer, men også i relativt ukjente miljøkatastrofer. Boka tar oss med på en reise til ukjente landsbyer i Usbekistan, Nigerdeltaet, Eswantini og den brasilianske regnskogen. Til tross for at dette er landsbyer og områder som er på totalt forskjellige steder på jorda, har de alle én ting til felles: miljøproblemer som truer menneskene der på livet. I tillegg er boka en reise gjennom kroppen, og hvordan den blir endret som følge av vår forurensning.

Selv om jeg har jobbet med miljø i mange år, har jeg i hvert eneste kapittel lært noe nytt. Og jeg har tatt meg i å både bli forundret over hvordan kroppen vår er skrudd sammen, men også skremt over hvor lite vi vet om de langsiktige skadene vi er i ferd med å utsette menneskekropper over hele verden for.

Det er en direkte sammenheng mellom miljøproblemer og helse, men dessverre har denne sammenhengen i altfor lang tid blitt underkommunisert. Kanskje er en av grunnene at det virker for fjernt for oss, og at når mennesker som bor på den andre sida av jorda, og som vi aldri har møtt, rammes av klimaendringer og miljøødeleggelser, vekker det verken vår medfølelse eller vårt engasjement. Men noe er i ferd med å endres, det har vi sett gjennom de siste årene. Stadig flere er i ferd med å åpne øynene for konsekvensene av miljøproblemene, og stadig flere krever handling av verdenssamfunnet. Det positive med menneskeskapte miljøproblemer er tross alt at det finnes menneskeskapte løsninger. Vi må bare ville det nok.