Dugnad uten redskap

LEDER i Handikapnytt 01/19

Jeg har bodd i blokk hele mitt voksne liv og er godt kjent med fenomenet dugnad. Lite i livet er mer ydmykende enn å snike seg forbi naboene som er i full sving med river, koster og malerpensler, fordi du kanskje har glemt hvilken dag det er eller har andre planer som liksom er viktigere. Kanskje har du verdens beste grunn for å droppe dugnaden, men du kjenner likevel blikkene stikke i nakken. Og motsatt: Lite utløser mer selvrettferdig harme enn selv å stå der med ugresshakka mens slasken i loftsleiligheten med det altfor store stereoanlegget og den alternative døgnrytmen spankulerer rett fordi med et kjekt «Morn»! Han har ikke engang vett på å skamme seg.

Erna Solberg inviterer også til dugnad: «Inkluderingsdugnaden» er regjeringens viktigste virkemiddel for å få flere inn i arbeidslivet av dem som i dag står utenfor. Funksjonshemmede er blant de gruppene som dugnaden retter seg mot. Det er mye pent å si om både hensikten og mange av virkemidlene i inkluderingsdugnaden. Den beskrives som «et felles samfunnsoppdrag for å få flere i jobb». Som i et borettslag forventer styret at alle bidrar i dugnaden. Signalet er at oppgaven er veldig viktig og står høyt på agendaen.

Derfor er det ikke rart at funksjonshemmedes organisasjoner gikk unisont i sjokk da de oppdaget at det såkalte delmål 2 i IA-avtalen hadde forsvunnet etter den siste reforhandlingen i fjor høst. Avtalen om inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, er blant de viktigste husordensreglene i norsk arbeidsliv. Delmål 2 var ikke til å misforstå: «Hindre frafall og øke sysselsettingen for personer med nedsatt funksjonsevne.» Men etter at partene i arbeidslivet hadde reforhandlet avtalen i fjor høst, var dette delmålet borte. Helt borte! Til denne utgaven av Handikapnytt har journalist Britt Arnhøy gått etter dem som var med og forhandlet fram den nye, reviderte IA-avtalen. Hva i all verden var det som skjedde? Hvordan kunne fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjonene og staten prestere å fremforhandle en ny avtale uten fnugg av ambisjon eller forpliktelse når det gjelder funksjonshemmede? Svarene vi får, peker mot inkluderingsdugnaden. Tanken ser ut til å ha vært at IA-avtalen heretter skal konsentrere seg om dem som er i jobb, mens inkluderingsdugnaden er virke middelet for dem som står utenfor. Mye tyder på at det er regjeringen selv som ville ha det slik. Problemet er at det ikke finnes noen direkte henvisning til inkluderingsdugnaden i den nye IA-avtalen. Og dugnaden har dessuten en mye bredere målgruppe enn bare funksjonshemmede.

Her handler det om flere grupper som sliter med tilknytningen til arbeidslivet. Vi kan risikere at inkluderingsdugnaden utropes av regjeringspartiene som en suksess i neste stortingsvalgkamp, uten at vesentlig flere funkiser har kommet i jobb. Samtidig peker mange på at delmål 2 i IA-avtalen rett og slett ikke har virket. Like mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet i dag som for ti år siden. Derfor bør funksjonshemmedes organisasjoner velge stemmeleie med omhu. Det er lett å bli avskrevet som et hylekor på autopilot når man krever å bevare ordninger som har vist seg ikke å fungere.

Men svaret på manglende suksess kan ikke være å senke ambisjonene. Til det er problemet med funksjonshemmedes utenforskap for alvorlig. Så alvorlig at det roper på harde forpliktelser, ikke bare dugnad. Jeg har selv sittet i et borettslagsstyre og diskutert hvordan vi kan få flere til å stille opp på dugnadene. Skal vi svinge pisken, eller skal vi lokke med bugnende gulrøtter? Erfaringen er at det mest effektive er å dyrke godt naboskap gjennom hele året. Men til sjuende og sist: Når taket trenger reparasjon og trærne skal felles, er det ikke alltid nok med dugnad. Vi trenger en handlekraftig og profe sjonell vaktmester som sørger for at tingene blir gjort.

IVAR KVISTUM Ansvarlig redaktør

(Illustrasjon: Tora Marie Norberg)