Alvar Aalto: House og Studio by Hanna Holm Landmark

alvar aalto HOUSE OG STUDIO

Arkitekturens Teori og Historie C, vĂĽren 2016 NTNU, Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet AAR4460 Tora Vollset Kari RĂ¸egh Hanna Holm Landmark Veileder: Gro Lauvland

INNHOLD

INTRODUKSJON forord 4 introduksjon til oppgaven

ALVAR AALTO alvar aaltos liv og virke

tidslinje 26

PROSJEKTENE aalto house

studio aalto

ANALYSE romlige forlĂ¸p

mennesket og humanismen

totalkunstverket 58 eksperimentering og naturmaterialer

naturen som utgangspunkt

arbeid med lys

AVSLUTNING avsluttende refleksjoner

etterord 83 kildeliste 84 1

INTRODUKSJON

forord Oppgaven i ATH C har for vår del vært en sjelden og etterlengtet mulighet til å dykke dypere ned i noe vi vanligvis kun får skumme overflaten av. Arkitekturstudiet ved NTNU legger lite vekt på både teori og skriving, og det har føltes viktig og riktig å få muligheten til å bryne seg på begge deler. Vi ønsket å velge en oppgave som ville gi oss rom til både å oppleve engasjerende og/eller poetisk arkitektur, men vi ønsket også å kunne studere en bakenforliggende teori og et arkitekturfaglig verdisyn. Med dette i tankene valgte vi å sentrere oppgaven vår rundt Alvar Aalto. Vi mener det er viktig for oss som arkitektstudenter å kjenne til vår nære arkitekturhistorie. Hva har formet dagens arkitektur, og hvem er det vi står på skuldrene av? Hva er den teoretiske bakgrunnen utdanningen vår er basert på, og hvem er våre professorers forbilder?

Det er få, om noen, arkitekter som har hatt like mye innflytelse på samtidsarkitekturen i Norden som Alvar Aalto. Vi har ønsket å lære mer om ham for selv å kunne ta stilling til og formulere en mening om en arkitekt som hele tiden blir hentet frem som eksempel. Vi ville erfare bygningene selv, ikke bare lese om dem. Slik ville vi se arkitekten og hans verdier i sammenheng med det faktisk bygde. Finnes det en sammenheng mellom verdenssyn og bygget form; kan teorien avleses i bygningene? Vi mener denne oppgaven er viktig. Å grundig studere deler av arkitekturhistorien er en del av den modningen vi arkitektstudenter gjennomgår, for slik å kunne utvikle et eget og mer personlig forhold til faget. Å lære seg å formulere tekster om arkitektur er ikke bare nyttig, men det kan også gi en ny måte å forstå faget på. For at vi skal bli tryggere på vårt eget arbeid, er det vesentlig å kjenne til den teoretiske delen av faget, og kunne gjøre oss opp vår egen mening. Gjennom hele arbeidet med denne oppgaven har det føltes som en luksus å få lov til å dykke ned i arbeidet til det vi mener er en utrolig dyktig arkitekt. Vi har fått lov til å bruke tid på å forstå hans liv og virke, og tid til å reflektere over hva dette har å si for oss. Vi er spente på å se hva slags virkning denne oppgaven vil ha på vårt videre arbeid med arkitektur, og vi tror helt klart den vil ha en innvirkning. Alvar Aaltos holdninger til faget er inspirerende og han har styrket vår tro på viktigheten av arkitektur.

introduksjon til oppgaven Alvar Aalto (1898-1976) er et av de største navnene i vår moderne arkitekturhistorie. Innflytelsen hans har vært enorm, og han er fremdeles en hyppig brukt referanse innenfor arkitektur- og designfeltet. Hans følsomhet for detaljer, og humanismen som gjennomsyret alt han gjorde, imponerer og overbeviser fremdeles i dag. Vi reiste til Helsinki for å prøve å komme nærmere en forståelse av hvem denne kjempen i arkitekturhistorien er. Vi lærte å kjenne en by gjennom en arkitekts prosjekter. Aalto viste oss byens store kulturarenaer, slik som Finlandia konserthus fra 1971 - og de litt mindre byggene, slik som Kulturhuset, som ble bygget for det kommunistiske partiet i 1958. Han ga oss utsikt over hele byen i Restaurant Savoy og tok oss med ned på metroen. Vi fikk se Helsinkis villaområder der både hjemmet og kontoret hans ligger, og vi så flere kontorbygninger og byens beste bokhandel.

HELSINKI

STUDIO AALTO (1955) AALTO HOUSE (1936)

HOUSE OF CULTURE (1958)

NELJÄS LINJA - HER BODDE VI

FINLANDIA HALL (1970)

STOCKMANN (1961) ACADEMIC BOOKSTORE (1969)

ENSO-GUTZEIT BUILDING (1962)

SAVOY RESTAURANT (1937)

Plan over Helsinki, 1:30 000, vi har markert de Alvar Aalto-prosjektene vi besøkte. 7

Før vi begynte arbeidet med denne oppgaven hadde vi allerede besøkt Alvar Aaltos eneste gjenværende bygning i Frankrike, Maison Louis Carré. Vi lot oss imponere av de romlige sekvensene, materialbruken og arbeidet med lys og landskap. Likevel har reisen til Helsinki og Aaltos eget hjem og kontor avslørt noe som har blitt mer tungtveiende for oss ved arkitekten Aalto. Hans syn på mennesket og måten han bruker menneskelige behov som formgivende faktor, har blitt viktigere og tydeligere. Aalto utvidet funksjonalismen til å favne mer enn menneskers rent fysiske behov, men også våre psykiske. Vi ville studere hvordan han kombinerte funksjonalismen med en grunnleggende humanisme i en tid som ofte blir kritisert for sin umenneskelige arkitektur. Vi har latt oss fascinere av arkitekten som håndtegner alt fra byplan til dørhåndtak, og av den gjennomgående helheten i alle prosjektene hans.

I 1936 tegnet Alvar Aalto og kona Aino sitt eget hjem og kontor i Munkkiniemi i Helsinki. Her hadde Aalto kontor i tjue år og bodde frem til sin død. Aalto House er det første prosjektet der han gjennomførte sin humanistiske og romantiske funksjonalisme med inspirasjon fra tradisjonell finsk byggeskikk. I 1955 hadde kontorvirksomheten vokst seg for stor for huset, og Aalto tegnet et nytt bygg noen hundre meter unna; Studio Aalto.

Munkkiniemi trikkestopp

STUDIO AALTO

r=3 00 m

Til Helsinki

r = 10 0m

AALTO HOUSE

Finskebukta

TiilimĂ¤ki trikkestopp

Plan over Munkkiniemi, 1:30oo

Ved å studere disse to prosjektene vil vi prøve å få en dypere forståelse for Alvar Aaltos arkitektur. De er begge personlige prosjekter som forteller om hvordan han selv ønsket å bo, leve og arbeide. Hva ligger bak designvalgene han har tatt, og hvordan har han realisert verdiene og overbevisningene sine i fysisk arkitektur og design? Hva er det som skaper vår oppfatning om at boligene hans er mer enn hus, men også hjem?

Juhani Pallasmaa drar frem Alvar Aalto som et eksempel i sin diskusjon rundt arkitekturens forhold til ideen om hjemmet: “In my view, architecture can either tolerate and encourage personalization or stifle it. There is an architecture of accommodation and an architecture of rejection. The first one facilitates reconciliation, the second attempts to impose by its untouchable order. The first is based on images that are deeply rooted in our common memory, that is, in the phenomenologically authentic ground of architecture. The second manipulates images, striking and fashionable, perhaps, but which do not incorporate the personal identity, memories and dreams of the inhabitant. The second attitude may create architecturally more imposing houses, but the first provides the condition of homecoming.(...)The architecture and furniture design of Alvar Aalto are an encouraging example of design, which has a great aesthetic tolerance, yet, it is artistically uncompromising.” Oppgaven vår inneholder en analyse av Alvar Aaltos verk med spesiell vekt på hans eget hjem og kontor. Gjennom å studere disse to prosjektene har vi kommet frem til noen tema vi mener er sentrale ved Aaltos arkitektur, og som vi har valgt å gå dypere inn i. Vi har spurt oss selv om hva vi kan lære om hans holdninger til arkitektur gjennom studiet av hans hjem fra 1936, og av kontoret han tegnet til seg selv tjue år senere.

ALVAR AALTO

alvar aaltos liv og virke Hugo Alvar Henrik Aalto ble født 3. februar 1898 i Kourtane vest i Finland, og han vokste opp som den eldste i en søskenflokk på fem. Faren, Johan Henrik Aalto, arbeidet som landmåler, mens hans mor, Selma Matilda Aalto, hadde hovedansvaret på det lokale postkontoret. Da Alvar skulle begynne på skolen flyttet familien til Jyväskylä sentralt i Finland, hvor det fantes en finskspråklig grunnskole. Aaltos oppvekst sentralt i Finland, ga ham et nært forhold til naturen - noe som gjenspeiles i både hans design og arkitektur. Allerede som ung hadde Aalto sans for estetiske fag, og han hadde tanker om å bli kunstner eller arkitekt. Hans favorittfag ble tegning, og da han begynte ved Jyväskylä Lyceum, ble han tatt opp som elev ved verdens første finskspråklige videregående skole. Skolen hadde et bredt fagspekter, slik at elevene kunne få mulighet til å utvikle seg innenfor både teoretiske, kreative og praktiske fag. Etter endt skolegang i 1916, gikk han en liten periode i tegnelære hos en lokal kunstner ved navn Jonas Heiska. Alvar Aalto har nå bestemt seg for å bli arkitekt, og senere samme år flytter han til Helsinki og begynner sin utdannelse i arkitektur ved den Tekniske høyskolen i Helsingfors (senere Helsinki University of Technology og nå en del av Aalto University).

Aaltos utdannelse er her preget av nordisk klassisisme, og han undervises blant andre av den finske arkitekten Armas Lindgren.

tradisjoner. Nå, i et selvstendig land, ble det enda viktigere å bygge opp under den finske identiteten, spesielt for kunstnere og arkitekter.

Aalto fikk realisert sitt første prosjekt allerede i studietiden, da han tegnet en bolig for foreldrene i Alajärvi. I 1920 reiste han til Gøteborg og fikk en praktikantstilling hos den svenske arkitekten Arvid Bjerke, før han ble ferdig utdannet i 1921.

Inspirasjon fra finsk tradisjonell arkitektur

Borgerkrig og finsk identitet Finland erklærte seg uavhengig i 1917, etter å ha vært underlagt det russiske keiserdømmet siden 1809, og Sverige i syv hundre år før det. Med den etterlengtede uavhengigheten fulgte en dyp sosial splittelse, og mellom januar og mai 1918 utspilte det seg en kort, men bitter borgerkrig. På den ene siden sto akademikerne og middelklassen, kalt de hvite, og på den andre siden sosialistene, kalt de røde, som for det meste besto av radikale industriarbeidere. Alvar Aalto tok permisjon fra studiene og kjempet i krigen på de hvites side, som til slutt seiret. Da Aalto returnerte til universitetet fortsatte han studiene, han malte og skrev mye, og tjente også litt penger på artiklene sine. Etter borgerkrigen stabiliserte landet seg og opplevde stor økonomisk vekst. Finland hadde fra begynnelsen av 1800-tallet vært preget av en stadig sterkere nasjonalfølelse med vekt på finske kulturelle

“The main thread running through the history of Finnish architecture is the conversion of stylistic features that have developed in more southern climes and more urban cultures into a form of building peculiar to our forest culture.” - Juhani Pallasmaa

Gjennom hele hans karriere inspireres Aalto av det finske. Det er enkelt å forstå hvorfor, med et landskapsbilde som preges av skog og innsjøer, det helt spesielle nordiske lyset - og mørket. Han har en egen forståelse av naturen og klimaet, og omfavner den finske kulturen og byggeskikken i flere av prosjektene sine. Spesielt i boligprosjektene hans kan vi finne elementer som tilhører de gamle tradisjonene. Bruken av naturlige materialer og lys, ildstedet og badstuen er eksempler på dette. Hagen og uterommet er viktig, og inkluderes som en del av boligen. Finsk byggeskikk karakteriseres av den utpregede bruken av tre. Det tradisjonelle gårdsbruket ble oppført i laft, og hadde en L-formet plan som formet et tun. Denne strukturen ble paradigmet for Aaltos eneboliger. Aalto plasserer 15

sine møysommelig i landskapet, og lar naturen spille en rolle i arkitekturen. Det å ta i bruk de naturlige omgivelsene som et utgangspunkt for byggets form ble etter hvert varemerket hans. Badstuen, eller saunaen, har en viktig rolle i finske tradisjoner, og som den stolte finnen han var, innlemmet Aalto dette naturlig nok i boligprosjektene sine. Et annet element Aalto henter fra finsk byggeskikk er trappen over peisen. Trappen ledet ofte opp til soverom i den øvre etasjen, dette skulle gi soverommene varme gjennom de kalde vintermånedene. I Aaltos arkitektur er trevirke viktig både som materiale og som symbol. Han fremhever treets naturlige karakter og forholdet mellom menneske og natur. Treet er lett, enkelt å bearbeide, godt å ta på, varmt og uttrykksfullt. I kontrast til stål-, glass- og betongbyggene som senere skulle komme til å karakterisere modernismen, fremhever Aaltos arkitektur mykere verdier - en arkitektur tett på både natur og menneske. Nordisk klassisisme Den finske arkitektverdenen som Aalto nå gikk inn i, var en verden i endring. Siden begynnelsen av 1800-tallet hadde nyklassisisme vært den dominerende stilretningen i Norden, og den nådde sitt høydepunkt i Finland med Senatstorget i Helsinki. 16

Den tyske arkitekten Johann Carl Ludwig Engel (1778-1940) tegnet både torget og de omliggende bygningene, som består av domkirken, universitetets hovedbygg og senatet. Disse bygningene er noen av de fremste eksemplene vi har på nyklassisisme. Da nasjonalromantikken spredte seg i Finland på på begynnelsen av 1900-tallet, blomstret jugendstilen opp, og ble her synonym med den nasjonalromantiske bevegelsen. Den nye stilen dyrket det moderne og ungdommelige, og mange av motivene hentes fra naturen. I norden var dette en reaksjon på den tilbakeskuende nyklassisismen og historismen. Jugendstilen fikk en kort levetid, og utløste igjen en reaksjon som resulterte i utviklingen av en nordisk klassisisme, som Aalto var under innflytelse av i studietiden. Nordisk nyklassisisme karakteriserer flesteparten av byggene som var viktige for Aalto i hans ungdom, og enten det var urbane bygg, kirker, gårdsbruk eller barndomshjemmene hans, ble det for ham introduksjonen til den klassiske arkitekturen. Nordisk klassisisme kan beskrives som en kombinasjon av både direkte og indirekte innflytelse fra europeisk tradisjonell arkitektur og nyklassisisme, men også av de første tegn på modernisme fra Tyskland.

Som nyutdannet arkitekt begynner Aalto praktiseringen i Helsinki, men han får ikke de oppdragene han håper på. Han får et par oppdrag fra venner og bekjente, men disse oppdragene er langt borte fra hovedstaden. Han tegner et klokketårn for Kauhajärvi kirke i 1921 og i 1922 tegner han et bidrag til den industrielle utsilingen i Tampere i Sverige. I 1923 tegner han Villa Manner for sin mors fetter, et stort kompleks i klassisistisk stil. Med den voksende arbeidsmengden flytter han tilbake til Jyväskylä og starter sitt eget kontor; Alvar Aalto - Architecture and Monumental Art. I begynnelsen tar de på seg en rekke oppdrag i nærområdet for familie og bekjente, og etter hvert får han større oppdrag fra industrien. Et typisk eksempel på Aaltos arkitektur i denne perioden er et av hans første offentlige bygg, Jyväskylä Workers Club (1924-25). Dette er også hans første murbygg. Byggets tiltenkte bruk uttrykkes tydelig i eksteriøret, og han beveger seg mot en mer funksjonalistisk arkitektur, selv om mange nyklassisistiske trekk består. Aalto deltok i flere konkurranser for betydningsfulle offentlige bygg på denne tiden, både i Finland og ellers i Europa, men han vant få av dem. Han tegnet blant annet forslag til den

finske parlamentsbygningen i 1923 og i 1924, og et forslag til utvidelsen av universitetet i Helsinki og Folkeforbundets hovedbygning i Geneve i 1926. I denne perioden var han også aktiv i media, og han skrev flere artikler for aviser og tidsskrift.

Villa Manner (1923) øverst og Jyväskylä Workers Club (1924-25) nederst. 17

Aino Aalto. Aino Marsio (1894-1949) ble ansatt ved Aaltos kontor i 1924. Hun gikk ut av universitetet i 1920 og begynte sin arkitektkarriere hos Oiva Kallio i Helsinki, før hun flytett til Jyväskylä. Aino og Alvar falt raskt for hverandre, og de giftet seg i 1925. De to reiste på bryllupsreise til Italia, med ønsket om en romantisk studietur. Denne første reisen til Italia fikk stor betydning for Aaltos arkitektur. Samme år fikk de sitt første barn, Johanna Flora Maria Annunziata.

Aino Aalto. “When she is mentioned, one always says: the legendary Aino Aalto. She is the most aesthetic person I have ever met.” - Maire Gullichsen om Aino Aalto

Aino og Alvar Aalto jobbet og levde tett sammen. De var begge interessert i kunst og interiør, og sammen designet de flere objekter som fortsatt er populære i dag. Som designer er Aino mest kjent for glass-, interiør- og møbeldesign, selv om hun praktiserte alt fra arkitektur til fotografi. Hun er beskrevet som en jordnær rasjonalist og et stort estetisk talent med interesse for design. Det sies at hun var redningen når Alvar av og til mistet bakkekontakten ved tegnebordet. Senere spilte hun en stor rolle i utviklingen av møbelselskapet Artek, som hun grunnla sammen med Alvar Aalto, Maire Gullichsen og Nils-Gustav Hahl i 1935. I dag er Artek kjent som skapere av noe nytt i skjæringspunktet mellom moderne design, arkitektur og kunst.

Funksjonalismen I 1927 vinner Aalto konkurransen om Finland Agriculture Cooperative Building, og familien og kontoret flytter til Turku. Like etterpå får Alvar og Aino sitt andre barn, sønnen Hamilkar. Turku var en stor inspirasjonskilde for Aalto på mange måter. Den tidligere hovedstaden hadde en lang historie, og var en travel havn med gode forbindelser med andre europeiske byer. Her fikk han omgås mennesker i et stimulerende miljø, og etablerte blant annet et samarbeid med arkitekten Erik Bryggmann. I Turku tegner han bygg som gir ham anerkjennelse både i og utenfor Europa.

preget av optimisme og troen på ny teknologi og det moderne mennesket. Aalto skal ha uttalt at “mekanisering og standardisering er en del av demokratiet, og at det er den eneste måten man kan gi mer til flere”. Han likte derimot ikke utviklingen av en arkitektur der det estetiske ble satt foran hensyn til brukeren og naturen.

Et virkelig skifte i Aaltos arkitektur fra nordisk klassisisme til funksjonalisme ser vi i Vyborg bibliotek (1927-35). Designet gjennomgikk en drastisk transformasjon fra det originale konkurranseforslaget i 1927 til den funksjonalistiske stilen bygget ble oppført i åtte år senere. Selv om bygningen fremstår som funksjonalistisk, kommer Aaltos humane tilnærming godt frem i interiøret - et interiør som består av naturlige materialer, varme farger og myke linjer.

Aalto kritiserte funksjonalismens språk fra første stund. I 1927 skrev han; “We cannot create new form where there is no new content”. Der funksjonalismen blir kritisert for å bryte alle bånd med historien, bruker Aalto hele tiden referanser til tidligere arkitektur i sine bygninger, og han tar avstand fra den rent funksjonelle og økonomiske tilnærmingen mange modernister viste. Han ønsker å ta alle menneskelige behov og funksjoner med i designprosessen. Göran Schildt omtaler Aalto som en “hemmelig motstander innen den modernistiske bevegelsen”. Man kan ta dette enda lenger og si at Aaltos tilnærming til en arkitektur med humane dimensjoner representerer antitesen til funksjonalismen ved mange andre moderne bygninger.

Aalto blir først introdusert for funksjonalismen som et grep for å heve standarden ved boligarkitektur. Han var med på tanken om funksjonelle, lyse og rimelige boliger for alle, og han satte pris på det nye formspråket der all unødvendig ornamentering ble utelatt. Funksjonalismen var

Gjennombruddet 1929 var et stort år for Alvar Aalto. Sammen med Erik Bryggmann designet han utstillingen for Turkus 700 års jubileum, et viktig arrangement for moderne finsk arkitektur. Arbeidet med Vyborg biblioteket strekker seg over mange år, og i mellomtiden tegner han

Paimio sanatorium (1929-32) og hovedkontoret til den finske avisen Turun Sanomat (1929–30). Paimio sanatorium omtales som hans første mesterverk, og gir ham et kjent navn både i Europa og USA. Gjennom Sven Markelius blir Aalto medlem av CIAM, Le Congres Internationaux d’ Architecture Moderne. Her var han en av de yngste medlemmene, og han blir kjent med flere ledenede modernistiske arkitekter, blant dem den sveitsiske arkitekten Le Corbusier (1887-1965), som fungerte som en drivende kraft for modernismen. Aalto besøkte Le Corbusier flere ganger i Paris og inspireres av hans arbeid og tanker om arkitektens rolle i samfunnet. Etter suksessen med sanatoriet, vil Aalto prøve lykken i hovedstaden. I 1933 flytter han kontoret til Helsinki, men det viser seg fremdeles å være vanskelig å få oppdrag. Sammen med Aino tegner han nå bygget som både blir deres familiehjem og kontor. De velger å slå seg ned i Munkkiniemi, et rolig og naturskjønt boligområde utenfor bykjernen. Huset omtales som enda et viktig skille i Aaltos arkitektur, og hans bevegelse mot en mer personlig og romantisk funksjonalisme.

Innflytelsen fra USA I 1935 blir Aalto introdusert for Maire og Harry Gullichsen. Maire Gullichsen hadde en stor interesse for moderne kunst og møbeldesign, og hun og familien hennes drev et av Finlands største industriselskap. De blir etterhvert gode venner, og hun er med på å grunnlegge møbelselskapet Artek sammen med Alvar, Aino og Nils-Gustav Hahl. Aaltos vennskap med Gullichsenparet skulle vise seg å være en av de viktigste døråpnerne i hans karriere. De hyret ham til å tegne flere industribygg, og Aalto ble med dette den ledende arkitekten innen finsk industriarkitektur før andre verdenskrig. Den bygningen som skulle få mest oppmerksomhet blant de han tegnet for ekteparet Gullichsen, var imidlertid Villa Mairea. Boligen sto ferdig i 1939 og representerte en endring i måten å bo på; her var rommene store og åpne med en ny type funksjonsdeling. I 1938, under arbeidet med Villa Mairea, reiser Aalto til USA for å stille ut arbeidet sitt på museet for moderne kunst (The Museum of Modern art) i New York. Aalto får se bilder av Frank Lloyd Wrights Fallingwater House, og tar med seg mye inspirasjon tilbake i arbeidet med Villa Mairea. Året etter reiser han til USA for andre gang. Denne gangen for å delta på åpningen av den amerikanske verdensutstillingen i New York, med den finske paviljongen som sitt bidrag. Han hadde nå begynt å utforske potensialet i 20

organiske former i større grad, noe som synes i arbeidet med paviljongen. Frank Lloyd Wright omtalte Aaltos bidrag som “work of genius”, og hans omdømme i USA vokste. Under oppholdet i USA reiser han mye rundt, og besøker MoholyNagys nye Bauhaus skole i Chicago. Han reiser også til California, Arizona og New Mexico. Tilbake i Finland pågår Vinterkrigene (19391940) mellom Finland og Sovjetunionen. Andre verdenskrig bryter ut, og Aalto føler sterkt på samfunnsansvaret som arkitekt. Han forsøker å finne nye innfallsvinkler for å løse sosiale problemer krigen fører med seg. Hvordan skulle Finland bygges opp igjen etter krigen? Han legger ned mye tid i utviklingen av standardiserte, prefabrikkerte boliger og jobber for første gang med planlegging av større områder. Han bruker naturen som eksempel og påpeker hvordan naturens former og måte å vokse på kan overføres til arkitekturen. I 1941 inviteres Aalto til å undervise ved Massachusetts Institute of Technology (MiT) i USA. Han takker ja, og engasjerer studentene sine i prosjekter for å tegne og formgi lavkostnadshus med tanke på det krigsherjede Finland. Når krigen tar slutt i 1945, får Aalto sitt første oppdrag utenfor Europa, et studentboligbygg for MiT. Bygningen som får navnet Baker House etter rektoren Everett Moore Baker, står ferdig i

1948. Her fortsetter Aalto utforskningen av organiske former - en utforsking som ble avbrutt av krigen. For Aalto åpnet dette bygget for en ny måte å bruke teglstein på. Området der studentboligene skulle ligge var dessuten svært vakkert, og Aalto jobbet møysommelig med planløsningen og bygningsvolumet, slik at utsikten og solforholdene ble best mulig for alle beboerne. Baker House var det første bygget hvor Aalto benyttet seg av rød tegl i fasaden. I utgangspunktet falt valget på rød tegl da det var en tradisjon innenfor universitetsarkitektur, men Aalto forelsket seg i uttrykket det ga, og tok det med seg tilbake til Finland. Han bruker den eksponerte teglsteinen i flere prosjekter; Den nye hovedbygningen for universitetet i Helsinki (1950), Säynätsalo Town Hall (1952), Helsinki Pensions Institute (1954) og i House of Culture (1958). Aino Aalto dør av kreft i 1949, bare 55 år gammel. Sorgen preger Aalto i lang tid, men han søker trøst i arbeidet. På tross av den enorme anerkjennelsen i utlandet har Aalto fortsatt få oppdrag i Finland.

Elissa og Alvar Aalto utenfor Experimental House. 21

Elissa Aalto I 1949 ble den unge arkitekten Elsa-Kaisa (Elissa) Mäkiniemi (1922-1994) ansatt ved Alvar Aaltos kontor, og tre år senere var de gift. Hun ble med på alle de internasjonale reisene og var involvert i nesten alle prosjektene som kontoret arbeidet med. I 1953 startet Alvar og Elissa arbeidet med sommerhuset sitt The Muuratsalo Experimental House. Dette ble en lekeplass for de to arkitektene, og de eksperimenterte med teglstein i utallige variasjoner. Aalto utviklet sin egen unike teglstein - en stein som gjorde det mulig å lage mange flere former. Den økende arbeidsmengden ved kontoret i Aalto House krevde etter hvert flere ansatte, og behovet for mer plass meldte seg. I 1954 startet Aalto arbeidet med å designe et nytt og større kontor. Han så seg ut en tomt i samme område, og Studio Aalto sto ferdig i 1955. Aaltos eksperimentelle metode kan tenkes å være inspirert av arkitekter ved Bauhaus, spesielt Lásló Moholy-Nagy, som han møtte første gang i 1930. Aalto bruker sin nyutviklede teglstein i konstruksjonen av House of Culture i Helsinki i 1958, og det resulterte i de elegante buede veggene i fasaden. Linjene i fasaden er hentet fra glassvasen han designet allerede i 1936.

Den livslange inspirasjonen fra Italia. “Every one of my buildings begins with an Italian journey” skal Aalto ha uttalt. Inspirasjonen fra Italia reflekteres i Aaltos arbeid fra hans første reise i 1925 og er til stede gjennom hele hans karriere. Han elsket Italia; naturen og varmen, arkitekturen, kulturen og menneskene. Aaltos sosiale vesen og hans forkjærlighet for det urbane i kombinasjon med naturen, møter sitt ideallandskap i den italienske byen. Dette var for ham humanismens hjemland, hvor de forsto hvordan man skaper balanse mellom natur og bygninger. Han fikk etter hvert også mange gode venner i Italia, og flere gjennom CIAM. Blant hans tidlige arkitektur kan en trekke frem Jyväskylä Workers Club (1924-25) som et godt eksempel på innflytelsen fra middelhavslandet. Bygget har flere likhetstrekk med Palazzo Ducale i Venezia, spesielt i fasaden. Den sirkulære og dekorerte veggen i foajéen kan sies å imitere Rucellaikapellet i Firenze, tegnet av Leon Battista Alberti. Foajéen i seg selv kan minne om en innendørs piazza. Aalto var også en stor tilhenger av atriumhuset, som stammer fra eldre romersk arkitektur. Atriumet lar naturen bli en del av bygningen, slipper inn mye lys og skaper et privat utendørs rom. Rådhuset i Säynätsalo, Experimental House og hans eget studio er gode eksempler på

Aaltos atriumhus. I Studio Aalto tegnet han også et utendørs amfi som en del av huset og hagen. I Finlandia Hall som sto ferdig i 1971, har Aalto tatt i bruk hvit marmor fra Carrara i Italia. Han bruker det både som fasademateriale, innendørs kledning og som dekor på søylene. De forskjellige marmortypene ble håndplukket av Aalto selv, og han falt for den noe grålige marmoren med blå striper. Piazzaen var et av de byrommene Aalto beundret i Italia, de store plassene hvor folk kunne møtes, holde markeder og nyte livet. I Finland hvor klimaet er et ganske annet, måtte piazzaen legges innendørs, og det gjorde Aalto. I Italia finnes to bygninger tegnet av Alvar Aalto. Den ene er den finske paviljongen i Venezia og den andre er Riola kirke. Arkitektonisk kan kirken knyttes til kirkebyggene Aalto tegnet i Finland, og den er svært ulik tradisjonell italiensk kirkearkitektur. Det var den første kirkebygningen i Italia der den reformerte katolske liturgien fikk komme tiluttrykk i arkitekturen. Aalto rakk aldri å se kirken ferdig.

Interiøret i Jyväskylä Workers Club er inspirert av italiensk arkitektur.

Monumentalitet. I 1958 blir Aalto leder for Den finske arkitektforeningen - et verv han beholder femten år. Mot slutten av 1950-årene er han et velkjent fjes i det finske nyhetsbildet. Han merker etter hvert en økende kritikk fra den yngre genrasjonen arkitekter, som beskylder ham for elitisme. Han skriver flere artikler og uttaler seg mye i media på denne tiden, men med kritikken velger han å trekke seg litt tilbake fra nyhetsbildet, slik at han kan konsentrere seg om arkitekturen. De neste tiårene preges Aaltos arbeid av en skulpturell moumentalisme, og han tegner flere viktige bygg i urbane settinger rundt om i Helsinki og ellers i Europa. I 1962 står både Enzo-Gutzeit bygget og Academic bookstore ferdig i Helsinki. Han tegner Essen operahus i Tyskland i 1959 og Aalborg kunstmuseum i Danmark i 1970. Aalto fikk nå et av sitt livs største oppdrag, et konsert- og kongresshus i Helsinki. Bygningen skulle være en del av en stor utbygging av området rundt Tölöinnsjøen, og en viktig bygning for Finland som nasjon. Planen for området var også tegnet av Aalto, allerede i 1961. Aaltos sentrumsplan la til rette for et stort kulturområde med bygg langs hele vestsiden av innsjøen, men Finlandia er det eneste bygget som ble oppført etter planen. Konserthuset 24

har imidlertid høstet mye kritikk. Marmoren som Aalto ville ha i fasaden, tålte ikke det finske klimaet, og akustikken i konsertsalen er ikke optimal. Likevel er bygningen i dag en av Finlands største kulturskatter. Det ligger som et isslott langs sjøbredden, og kommuniserer med trærne og landskapet på en måte ingen hadde sett før. På sine eldre dager jobber Aalto som professor ved Cranbrook Academy of Architecture i USA og ved den Tekniske Høyskolen i Helsinki. Han blir æresmedlem i flere organisasjoner og mottar medaljer og utmerkelser. Han blir valgt til president ved Finlands Akademi, blir medlem av Pour le Mérite, mottar i 1972 en gullmedalje av det franske Académie Royale d’Architecture og utnevenes til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole i 1960. Alvar Aalto er aktiv i arkitekturfaget helt frem til sin død i 1976. Flere av bygningene og planene han tegnet i sine siste år, blir fullført senere gjennom Elissa Aalto. Alvar Aalto regnes som en av de viktigste bidragsyterne innen moderne arkitektur, med sitt engasjement for det menneskelige idealet inspirert av naturen. Hans innflytelse innenfor boligarkitekturen er unik, og han satte standarden for det nordiske hjemmet.

Finlandia (1971)

tidslinje

1898

1916

Alvar Aalto blir født i Kourtane 3. februar 1898

1921

Aalto fullfører utdannelsen sin ved den Tekniske høyskolen.

Aalto fullfører sin skolegang ved Jyväskylä Lyceum og begynner sin utdannelse i arkitektur ved den Tekniske høyskolen i Helsingfors. 1917: Finland erklæres uavhengig fra det russiske keiserdømmet 1918: Den finske borgerkrigem og slutten på Første Verdenskrig 26

1923

1925

1930

1933

Aino Marsio og Alvar Aalto gifter seg.

Aalto etablerer sitt eget arkitektkontor: The Alvar Aalto Office for Architecture and Monumental Art.

Sanatoriet i Paimio står ferdig og familien Aalto flytter til Helsinki. Aalto blir medlem av CIAM.

Le Corbusier publiserer Vers une Architecture.

1935: Vyborg City Library står ferdig og Artek blir grunnlagt. Aalto blir introdusert for Maire og Harry Gullichsen.

1924: Jyväskylä Workers Club står ferdig. Stockholmsutstillingen og funksjonalismens gjennombrudd. Gunnar Asplund er sjefsarkitekt.

1936

1949

1952

1955

1936: Aalto House står ferdig.

Experimental House i Muuratsalo står ferdig.

Studio Aalto står ferdig.

1939: Villa Mairea står ferdig.

1953: Elissa Mäkiniemi og Alvar Aalto gifter seg.

1956: Aalto er med å etablere The Museum of Finnish Architecture.

Frank Lloyd Wrights Fallingwater står ferdig. Vinterkrigene i Finland og Andre Verdenskrig starter.

Aino Aalto dør. Baker House ved MiT står ferdig.

1958: House of Culture står ferdig. 1959: Maison Louis Carré står ferdig.

1962

Enso-Gutzeit bygningen og Academic bookstore står ferdig i Helsinki.

1976

Alvar Aalto dør 11. mai 1976 i Helsinki.

Aalto jobber som professor ved Cranbrook Academy of Architecture i USA og ved Tekniske Høyskolen i Helsinki. 1970: Finlandia Hall står ferdig.

PROSJEKTENE

aalto house “I tell you, it is easier to build a grand opera or a city center than to build a personal house.” - Alvar Aalto

Hjem og kontor I 1934 kjøpte Alvar og Aino Aalto en tomt i boligområdet Munkkiniemi i Helsinki. Her var det grønne omgivelser, nærhet til sjøen og plass til å leke for barna. De begynte å tegne på det som skulle bli hjem og kontor for de begge, og Aalto House sto ferdig i august 1936. De to ulike funksjonene er tydelige allerede i eksteriøret gjennom ulikt materialvalg, men spesielt ser en det i førsteetasjeplanet; bygget er delt i to rektangulære former - en til bolig og en til kontor. Skjermet privatliv Husets plan er formet som en L rundt hagen, og den vender ryggen mot veien. Bygget skjermer det private livet mot offentligheten utenfor. Aalto mente en skulle behandle hagen eller uteområdene som et rom i bygningen, og måten bygningskroppen legger seg rundt hagen på, er et tydelig forsøk på dette. Det er åpenbart at den eksisterende tomten og naturen har vært styrende i formgivningsprosessen og viktig for Aalto. Innendørs er funksjonsdelingen gjort lesbar gjennom bruken av materialer. I kontordelen

er det teppe på gulvene, teglstein, fliser og bast, mens det i den private delen er tregulv og blant annet mollskinn på veggene. I andre etasje, der det er soverom og en mer intim stue, er det lagt linoleum på gulvene for å markere at en går inn i den mest private sonen. Rom for eksperimentering I og med at Aalto House var et prosjekt Aalto tegnet til seg selv og sin egen familie, hadde han mulighet til å eksperimentere på en helt annen måte enn ordinære prosjekter ga rom for. Når han skulle ta imot kunder på kontoret kunne det også være gunstig å ha ulike eksempler på form og materialbruk å vise til. Aalto House ble et lekent og utforskende prosjekt der både Alvar og Aino Aalto fikk testet ut ulike ideer. Dette gjorde Aalto House viktig i Aaltos karriere. Det kan ses som en overgang til den mykere og mer humane funksjonalismen han skulle bli så kjent for. Naturmaterialene og deres egenfarge dominerer, og funksjonalismens glatte hvite overflate er byttet ut med hvitkalkete teglsteinsvegger som gir skyggevirkninger og tyngde. Spesielt er det mer treoverflater enn i tidligere prosjekter, og fire åpne ildsteder vitner om en vending bort fra den rent praktiske funksjonalismen. Gårdsgjerdet rundt huset og en trapp på toppen av det ene ildstedet er elementer hentet direkte fra tradisjonell finsk arkitek-

tur. Aalto House ble en eksperimentell prototype på Aaltos senere privatboliger.

Et familiehjem Prosjektet er personlig, det er enkelt å forstå at arkitektene har tegnet det til seg selv. Alt virker planlagt ned i minste detalj, spesialtilpasset livet de to ønsket å leve. Bygningen fremstår intim, det er mer et hus for familien og privatlivet enn for store fester og representasjon. Det er nesten ikke et tekstil, møbel eller håndtak i huset som ikke er designet av en av de to, med unntak av enkelte møbler med spesiell affeksjonsverdi; stolene de kjøpte på bryllupsreise i Italia, Alvar Aaltos yndlingslenestol, en papirlampe designet spesielt til Aalto av Poul Henningsen. Oppholdsrommene er åpne og fylt med naturlig lys. De åpner opp mot sør gjennom store vindusflater med utsikt over hagen. Soverommene vender mot øst for at morgensolen skal slippes inn, mens kontordelen har vinduer mot vest som sørger for indirekte lys gjennom arbeidsdagen. Overlys i blant annet omkledningsrom og ganger vitner igjen om en spesiell innlevelse i livet som skal leves i huset. Alvar og Aino Aalto levde her med tre barn frem til Ainos død i 1949. Elissa Aalto flyttet inn med Alvar i 1952 og fortsatte å bo her helt til hun selv døde i 1994 og overlot huset til Alvar Aalto Foundation. 31

Aalto House sett fra veien. Det eneste vinduet i denne fasaden er inn til sekretĂŚrens kontor. Byggets funksjonsdeling er svĂŚrt tydelig - i det hvite volumet ligger arkitektkontoret, og det mĂ¸rke volumet med trekledning rommer husets boligdel. 32

Studioet i Aalto House. Alvar Aalto satt ofte og jobbet ved hjørnevinduet. Det høytstående vinduet på vestveggen gir et behagelig arbeidslys ved tegnebordene, og rekkverket på mezzaninen er kledd i bast.

Stua i Aalto House. Vindusrutene ut mot hagen var av de største man fikk tak i på 30-tallet og gir visuell kontakt mellom ute og inne. Nesten alle detaljer og møbler i denne stua er tegnet av Alvar eller Aino Aalto. I bakgrunnen kan man se skyvedøren som fører inn til studioet. 33

Oppbygget hage

Terrasse under tak

Spisestue

Stue

Studio

Hushjelpens værelse

Kjøkken

Entré

Sekretærens kontor

Garasje

8 7

Plan Aalto House, 1.etg, 1:200

Barnerom

Familiestue

Veranda

Studio

Hovedsoverom

Bad

Toalett

Gjesterom

Verksted

Bibliotek

Plan Aalto House, 2.etg, 1:200

Snitt Aalto House 1:100 Husets ulike typer terrasser og verandaer viser hvor viktig Aalto synes uterom var i et hjem.

Snitt Aalto House, 1:400 Nesten alt av ĂĽpninger og uteplasser i Aalto House vender mot hagen.

studio aalto På tide med mer plass På femtitallet ble det bygget offentlige bygninger i stor stil i Finland. Som i Norge skulle landet bygges etter krigen, og det ble lagt mye innsats og penger i offentlige byggeprosjekter. Kontoret til Aalto fikk flere større byggeoppgaver, og med det flere ansatte. Aalto House ble etter hvert for trangt for kontorvirksomheten. Aalto begynte å tegne et nytt kontor bare et steinkast unna, og Studio Aalto sto ferdig i 1955. På dette tidspunktet var Aalto allerede en kjent og godt etablert arkitekt i Finland, og han fikk derfor dispensasjon til å bygge et rent kontorbygg i et område regulert til bolig. Gresk inspirasjon Aalto har selv uttalt at man ikke kan skape arkitektur i klassiske kontoromgivelser, og Studio Aalto er ingen ordinær kontorbygning. Som Aalto House har også kontoret en lukket fasade mot veien, også kontorvirksomheten er beskyttet og privat. Fra gata kan bygget se ut som en hvilken som helst bolig, planen er L-formet og bretter seg rundt og definerer et utendørs amfi inspirert av antikkens greske amfiteater. Amfiet ligger beskyttet og vender mot en betongvegg som kunne fungere som lerret. Også her er det klart at uteområdet er tenkt som en integrert del av bygningen.

Den L-formete planen deler bygningen i to hovedvolumer, i det ene finner man studioet og i det andre det som ble kalt et arbeidsrom. Dette arbeidsrommet oppleves som bygningens viktigste rom, det kurver seg rundt amfiteateret og åpner seg opp mot det med et langt vindusbånd. Det er svært høyt under taket, og fra en balkong testet de ut nye design av lamper. Rommet hadde flere ulike funksjoner som denne. Alvar Aalto selv hadde kontorpulten sin her og jobbet mye fra dette rommet, i tillegg brukte de ansatte den gode plassen her inne til å bygge modeller. De tok imot kunder, og den store lukkede veggen ble brukt til å henge opp og vise frem tegninger. Naturlig lys I det andre volumet finner man det store studioet der de andre ansatte hadde pultene sine. Rommet er langt, smalt og imponerende lyssatt. Det er et utrolig behagelig arbeidslys fra høytstående vindusbånd som gir indirekte lys og utsikt til furustammene utenfor. Arbeidet med naturlig lys har fjernet behovet for kunstig lyssetting, de eneste lampene i dette rommet er små arbeidslamper ved bordene. Dette rommet brukes fremdeles som kontor for de ansatte i Alvar Aalto Foundation, også i dag virker bygningen å fungere ypperlig som arbeidsplass.

diskusjoner og presentasjoner. Den ene veggen i dette rommet skråner utover og slipper dagslys ned langs veggen. Den skaper perfekte forhold for å studere tegninger, og er en typisk detalj som viser Aaltos måte å leve seg inn i prosjektenes bruk og brukere. Detaljen løfter rommet til noe mer enn et ordinært møterom. Nye utvidelser I 1963 ble bygningen utvidet bak betongveggen i amfiet med en kantine for de ansatte kalt Taverna, selvfølgelig med italiensk inspirasjon, og mer kontorplass. Alvar Aalto ledet kontoret frem til sin død, og Elissa Aalto drev det videre frem til sin egen død da Alvar Aalto Foundation tok over også denne bygningen.

Studio Aaltos lukkede fasade sett fra veien.

I møtepunktet mellom disse to rommene ligger et lite, men flott rom som ble brukt til møter, 39

Studio Aalto omkranser det greskinspirerte amfiet som kunne brukes til foredrag og underholdning. Det private utendørs rommet gir mulighet for å slippe lys inn fra flere sider og er et godt eksempel på Alvar Aaltos tanke om å gjøre uterommene til en integrert del av bygningen. 40

Arbeidsrommet i Studio Aalto kurver seg rundt amfiet utenfor. Modellarbeid var en viktig metode for Alvar Aalto, og i perioder var dette rommet fylt opp av enorme modeller. Ellers ble det gjerne brukt til ĂĽ ta imot kunder, og Aaltos egen arbeidsplass var i enden av rommet. Konstruskjonsdetaljen viser et horisontalsnitt av innsiden av den buede veggen. Den bestĂĽr av bĂ¸yde MDF-plater med vertikale lekter i festepunktene. 41

Plan Studio Aalto, 1.etg, 1:400 Planen viser Studio Aalto fĂ¸r utvidelsen i 1963 da et bygningsvolum ble lagt til bak skjermen nederst i amfiet. FĂ¸rsteetasjen inneholder kontorets hovedinngang, garasje, garderober og toaletter. 42

Plan Studio Aalto, 2.etg, 1:400 I andre etasje finner man arbeidsrommet i østvingen og studioet i sørvingen. I møtepunktet mellom de to finner man det lille møterommet, og det er også her man kommer opp fra førsteetasje. 43

Snitt Studio Aalto, 1:200 Snittet viser at Aalto benyttet seg av tomtas naturlige helling for å danne det greskinspirerte amfiet.

Snitt Studio Aalto, 1:200 Studioets skrånende tak gir indirekte lys til arbeidsplassene fra øst og utsikt mot vest. Dette snittet viser også arbeidsrommets vindusbånd mot amfiet i oppriss.

Snitt Studio Aalto, 1:200 Arbeidsrommets takhøyde blir bare større og større jo lenger man beveger seg inn i rommet. I østenden er det plassert en balkong som understreker rommets høyde.

ANALYSE

romlige forløp Hvordan er det mulig å bli berørt av rommene i en bygning en har studert nøye i både plan, snitt og foto på forhånd? Hva er det som gjør at en tenker “dette rommet er skikkelig bra”, eller “her trives jeg”? Dette er tanker vi selv sitter igjen med etter å ha besøkt Aalto House og Aalto Studio. Svarene er komplekse og på mange måter individuelle. Likevel er det tydelig at Aalto er bevisst på, og har en tanke bak hver strek han tilfører papiret og ingenting er, eller skal være, tilfeldig. Med en kombinasjon av geometri, skisser, tradisjon og innovative bygningstekniske løsninger både konstruerer og komponerer han disse rommene på måter vi lar oss imponere over. Aalto tegnet ofte prosjektene sine som uavbrutte sekvenser av rom, men der alle rom skulle kunne separeres fra hverandre. Heller enn med vegger deler han rom inn i soner ved hjelp av skyvedører, nisjer, nivåinndelinger, variasjon i lyssetting, takhøyde og materialer. Ved å løfte opp planen dannes halvetasjer slik at rommene differensieres i snittet og skilles fysisk med trinn.

Diagram av vår bevegelse i Studio Aalto og Aalto House

I Aalto House flyter rommene i stor grad over i hverandre, men skilles diskret med variasjon i gulvmateriale som indikerer hva rommet skal brukes til og hvem det skal brukes av. Med en fleksibel planløsningen unngår Aalto at areal går tapt i gang, og svingdører er kun plassert der man skal lukke av. En kombinasjon av åpne rom i horisontal og vertikal retning gjørt at luften kan bevege seg fritt og fungerer som naturlig ventilasjon i bygningen.

I Studio Aalto er skillet mellom de to store rommene mye tydeligere der de separeres fysisk fra hverandre med et mindre rom med tilhørende toalett og garderobe. Her finner vi også den eneste døren i andre etasje. Størrelsene på rommene styrkes av den lille gangen og det smale trappeløpet, som nærmest fungerer som trakter til de store rommene.

Det ekstra trinnet fra stua til kontoret i Aalto House. Soneinndelingen markeres tydelig i bĂĽde hĂ¸ydeforskjell og skifte i gulvmateriale fra tre i stua til teppe i kontoret.

En av Aaltos mange løsninger for lysinslipp fra taket, her i Studio Aalto. Her reflekteres sollyset i den hvitmalte betongen og slipper indirekte lys rett på Aaltos egen arbeidspult.

“The only proper goal of architecture is: build naturally. Don’t overdo it. Don´t do anything without good reason. Everything superfluous turns ugly with time” - Alvar Aalto

â&#x20AC;?We wanted to make the best use in a private house of natural lighting, the orientation of the terraces and the different rooms, shelters from the wind and so on, so because of our climate, we are obliged to adopt a complex solution with a lot of external walls. This required more thorough investigation of the insulating properties of the external walls, since normal external walls are insulated by using insulite of different thicknesses in different places and alternating them with narrow cavitiesâ&#x20AC;? -Alvar Aalto om Aalto House

1 2 3

4 5 6 7 8 9 10 11 12 13

isolajon

panel

lekter

panel

asfaltpapp

isolasjon

papp

panel

luft

gulvbord

lekt

kork, trykkfast isolasjon

asfaltpapp

1 Tverrsnitt Aalto House 1:200, referanse til detalj. 2 Vertikalsnitt av yttervegg med overheng. 52

vest

øst

Aalto gjør vindusbåndene i arbeidsdelen i Studio Aalto mulig ved å konstruere fire ribber i armert betong, forankret i en mur av tegl. Hver ribbe tar opp et spenn på omtrent 6,5 meter og er plassert med fire meters mellomrom. 53

mennesket og humanismen Hva skiller Alvar Aalto fra andre arkitekter i en tid der funksjonalismen vokste seg stor i Europa? I en tid der arkitekturen skulle plasseres på det sosiale og økonomiske plan med samtiden som utgangspunkt. Nye materialer som stål og armert betong og nye konstruksjonsmetoder gjorde at man kunne bygge høyere. Ved å fortette i høyden frigjorde man areal på bakkeplan og ga naturen tilbake til folket. Det ble planlagt hager og grøntområder i byene, og disse skulle ha stor effekt på allmenn sosial velferd - lys, luft og grønne trær. Med en klokkertro på at arkitekter og planleggere visste best, dikterte man måten folk skulle leve på. Etter å ha studert Aaltos arbeid nærmere blir det mer og mer tydelig hvor stor rolle menneskets behov spiller i prosjektene hans. Hvem skal bruke bygget? Hvordan lever de? Hvordan beveger de seg? Aalto kritiserte funksjonalismens pragmatiske og umenneskelige bomaskiner og mente at menneskets psykiske behov var vel så viktige som de fysiske. I 1950 kommer Aalto med sin definisjon av arkitekturens oppgave i den moderne tiden: “For architecture to take a deeper role as a humanizing cultural factor, we need works cast in matter itself - no words can help. We need it to have monumental force that gives man hope, confidence and self-discipline - we need it to have social awareness and compassion for the human tragedy. Architecture must be deeply rooted in place and circumstance; it requires a delicate sense of form; it must support human emotions.”

Elissa Aalto og Maire Gullichsen i Villa Mairea.

Funksjonalismekritikken Hans oppmerksomhet rundt menneskets vaner, behov og opplevelser knyttet opp til hverdagslige gjøremål bidro tidlig til å skille Aaltos arkitektur fra bygningene til andre arkitekter som knyttes til funksjonalismen, og den moderne bevegelsen i arkitekturen. I artikkelen ”The housing problem” for det italienske arkitekturmagasinet Domus i 1930 skriver han: ”By starting out with the minimum apartment and adding constantly to its potential so as to enlarge it psychologically, we arrive at a concept that is no longer a minimum apartment but a general-purpose apartment.” Leilighetene skulle ikke bare være funksjonelle og tilpasset behovene til de som bodde der, men de skulle ha kvaliteter ut over det: Aalto kritiserte de rette linjene i funksjonalismearkitekturen, og mente at de gjorde tilgangen på lys i de forskjellige leilighetene vilkårlig og basert på flaks. Både retningen og plasseringen på alle bygninger burde være planlagt med en grads presisjon slik at sollyset når alle leilighetene, hevdet han. Han var opptatt av rettferdighet og var uenig i den høye utnyttelsen av tomtene som tilsynelatende kun kom utbyggeren til gode. “By the word economical I do not mean the economy that prevailed in the early days in the 56

railroad cars of the Pullman Company. They were said to be practical and economical, but the wise traveller was quick to point out that their practicality and economy provided significant advantages only to the Pullman Company, not to the passengers.”

pasienter på hvert rom og alle hadde hver sin seng, hvert sitt skap og egen vask. Alt håndtegnet av Aalto. Vasken hadde sprutsikkert design for å redusere støy av rennende vann, slik at en ikke forstyrret andre når en vasket hendene. Den samme vasken finner vi i Aalto House.

-Alvar Aalto

Paimio Sanatorium I 1929 vant Aalto en konkurranse om et tuberkulosesanatorium i Paimio. Sanatoriet sto ferdig tre år senere, og ble av den finske arkitekten Gustaff Strengell regnet som det viktigste bidraget til finsk arkitektur på tretti år. Aalto fikk tittelen ”Finlands første funksjonalist”. Bygget ble på mange måter en oppsummering av moderne funksjonalistisk arkitektur med maksimal utnyttelse av sollys, frisk luft og henvendelse mot naturen. Bygget er delt opp av tre rektangulære volum adskilt av kortere fløyer som til sammen danner en vifteform for å slippe inn mest mulig lys. I enden av den sørøstvendte pasientfløyen ligger en balkongfløy rettet direkte mot sør. Her, og ellers på takterrassene, skulle man ligge i solen, det var en viktig del av behandlingen på sanatoriet. Aalto mente at bygningen i seg selv skulle spille en viktig rolle i helbredelsesprosessen til pasientene og rettet spesielt mye oppmerksomhet til pasientrommene der de brukte aller mest tid. Det bodde maksimalt to

Humanismen I Aalto House fikk Aalto muligheten til å bryte med den funksjonalistiske internasjonale stilen, strippet for forbilder og lokal tilhørighet. Her eksperimenterte han med en tradisjonell finsk byggemåte, og med naturlige materialer. Grunnlaget for en mer human arkitektur var lagt, og tre ble et viktig kjennetegn i prosjektene hans. I viljen til å ta ansvar for for kompleksiteten i arkitekturen, og til å vise omsorg for dens brukere, kommer seriøsiteten i arbeidet hans tydelig fram: “There was a time when misconstrued, lifeless traditionalism was the chief enemy of good architecture. Today its worst enemy is the superficial decorative misuse of the formal means acquired during the breakthrough to modern architecture...The contrast between deep social responsibility and decorative “surface effects” is perhaps the oldest and certainly the most topical issue in the debate on architecture.” - Alvar Aalto

Den vifteformede planen over Paimio sanatorium.

totalkunstverket Omtanke og innlevelse Noe av det mest påfallende ved besøkene til Aalto House og Studio Aalto er hvor gjennomdesignet prosjektene er. Foruten selve konstruksjonen er nesten alle dørhåndtak, lamper og møbler designet av Aalto selv, spesialtilpasset prosjektet. Alt har sin plass, og alt synes å ha en bakenforliggende tanke. Alvar Aalto representerer en arkitektrolle som vi kanskje ikke ser så mye til lenger. Arkitekten som er ekspert både på byplan, store offentlige bygninger, mindre private boligprosjekter, helt ned til interiør- og møbeldesign. Det vitner om en omtanke for og innlevelse i prosjektene, men også om tanken om totalkunstverket. En tanke som har en lengre historie innenfor arkitekturfaget.

Totalkunstverkets historie Innenfor arkitekturfaget dukket tanken om totalkunstverket, eller et “gesamtkunstwerk”, opp på slutten av 1800-tallet gjennom blant annet Arts and Craftsbevegelsen i England. Bevegelsen var kritisk til resultatene av den industrielle revolusjon, og i stedet ønsket man å gi betydning til håndverkstradisjoner. Innenfor arkitekturfaget kjennetegnes disse av tradisjonelle byggemetoder, bruk av lokale materialer og en tanke for stedets egenart. Både interiøret og hagen er utformet spesielt med tanke på at alt skal kunne danne en helhet, sett i sammenheng med bygningen. Sezessionbevegelsen i Østerrike var en østerriksk variant av art nouveau og en kritikk av nyklassisismens mangel på rom for nytenkning. Flere kunstnere og arkitekter gikk sammen for å utforme virkelige kunstverk av noen bygninger, der ikke noe skulle stå udekorert. På samme måte som Arts and Crafts-bevegelsen, vektla den senere bauhausbevegelsen også håndverket. De så på totalkunstverket som en del av den drastiske måten de ønsket å reorganisere arbeidet på. Frank Lloyd Wright, som virket samtidig som Alvar Aalto, mente arkitekten skulle styre alle bygningens detaljer, inkludert interiører, for å kunne ha kontroll over den arkitektoniske opplevelsen av rommene.

Hverdagslivets detaljer Det kan virke som Aaltos totalkunstverk - heller enn et ønske om å skape et helhetlig kunstverk - springer ut fra både en innlevelse i hverdagslivet til de fremtidige brukerne av huset, og fra en glede over å skape. Også hos ham er håndverket viktig. Arkitekturen er sterkt preget av en vektlegging av menneskenes opplevelser i hverdagens ritualer, og det er kanskje dette som fører til grundigheten. Små detaljer blir viktige i hverdagens repetisjoner, som for eksempel om håndvasken fører til mye vannsøl på gulvet. Arkitekten er nødt til å detaljtegne for å legge til rette for de gode opplevelsene i hverdagslivet, opplevelser som utgjør en stor del av livet, og som Aalto mener er en del av arkitektens ansvar. Kritikk av totalkunstverket I dag er det sjelden å se slike totaltegnede prosjekter, denne fremgangsmåten blir kalt utdatert. Allerede tidlig på 1900-tallet kritiserte Adolf Loos totalkunstverket for å ikke være i stand til å takle livets organiske og omskiftelige natur. Om arkitekten har designet alt, mente han at det ikke er noe rom for brukerne av bygningen til å utvikle bygget eller gjøre det til sitt eget. En kan se for seg at arkitektens personlighet blir for tilstedeværende og styrende om man skal leve i et totalkunstverk. Når alt er spesialtilpasset et visst liv og en viss levemåte, kan bygget bli lite fleksibelt når livet endrer seg.

Arkitekturteoretikeren Roger Scruton mener ideen om totalkunstverket følger av en forakt for ornamentering, og at en må kunne arbeide med detaljer uten å skape et “fullkomment” totalkunstverk: ”It is a disheartening feature of much modern architecture that it lacks this flair for detail. Indeed, modern architects have often shown a hostility towards everything that could be conceived under the aspect of ”ornament”; out of this hostility arose not only the stripped classicism favoured by totalitarian regimes, but also the ideal of architecture as a kind of gesamtkunstwerk, which can be aesthetically serious only if the total conception remains within the architect’s control”. Uhåndterlig kompleksitet? Under oppholdet i Finland besøkte vi Alvar Aaltos kombinerte konserthus og konferansesenter, Finlandia Hall (1971). Det var Aaltos siste store prosjekt på hele 20 000 m2, og også her ser vi Aaltos ønske om å styre hver detalj. Men er prosjektet for stort? Kanskje er det ikke mulig å ha kontroll over enhver detalj i et så stort og komplekst prosjekt. Vårt inntrykk fra besøket er at ønsket om å tegne alt gjør at overblikket og helheten kan drukne. Man står igjen med et bygg man ser er et aaltoprodukt på grunn av de lett gjenkjennelige håndtakene, lampene og flisene, men der Aaltos 59

viktigste kjennetegn, den følsomme regisseringen av romlige opplevelser, tilsynelatende mangler.

Gesamtkunstwerk i dag Totalkunstverket kan virke som en romantisk utopi, men om arkitekten er dyktig nok, er det da mulig å detaljplanlegge en bygning uten at den legger føringer for hvordan man skal leve? Uansett har arbeidslivet i dag gjennomgått en endring mot å bli mer spesialisert. I denne virkeligheten, helt annerledes enn den Alvar Aalto opererte innenfor, er det ikke lenger mulig å være ekspert på alle områder innen arkitektur. Tverrfaglighet og arbeid i team har blitt både drømmen og målet, og i teorien høres det unektelig veldig flott ut at en samling av eksperter på ulike felt møtes og går opp i en høyere enhet. Likevel bør man spørre seg om vi har mistet noe ved å gå bort fra Aaltos fremgangsmåte. Når alle slags eksperter skal ha sagt sitt, forsvinner da overblikket og den gjennomgående tanken på og omsorgen for beboeren? Hvem er det som ivaretar helheten og vekter de ulike ekspertenes meninger opp mot hverandre? Aalto House og Studio Aalto er behagelige bygninger å oppholde seg i nettopp fordi man kan ane Aaltos tilstedeværelse og omtanke i enhver krok. Detalj fra spisestuen i Aalto House. 60

Et av Alvar Aaltos egne dĂ¸rhĂĽndtak i Aalto House. HĂĽndtaket er designet for at skjorteermet ikke skal hekte seg fast. 61

eksperimentering og naturmaterialer “A curving, living, unpredictable line which runs in dimensions unknown to mathematics is for me the incarnation of everything that forms a contrast to the modern world between brutal mechanicalness and religious beauty in life.” - Alvar Aalto

Materialbruk For Aalto var naturen en selvskreven del av de menneskelige omgivelsene. Selv om det viktigste for ham var å få den levende naturen inn, mente han også at naturen får en plass i bygningene våre dersom vi anvender naturlige materialer. Det er i forbindelse med prosjektene Aalto tegner til seg selv, han først får utløp for sine eksperimentelle behov. I Aalto House, som han designet sammen med Aino Aalto, utforsker han hvordan han kan bruke ulike materialer for å skille ulike bruksområder. Bygningen, som rommer både bolig og kontor, deler han i to med to ulike fasadematerialer i eksteriøret. Boligdelen får en kledning i mørkt tre, mens kontordelen får en hvit teglfasade. Bruk av teglstein er han allerede godt kjent med gjennom tidligere prosjekter, men denne gangen lar han teglsteinens struktur skinne gjennom hvitvasket kalkstein. Med dette går han bort 62

fra funksjonalismens glatte uttrykk, og mot sin mer personlige variant. Han ser hvordan bruken av tre kan gi et varmere uttrykk, og han lar alle vinduskarmer være av tre. Soneinndelingen inne i bygget er tydelig, og bruken av naturmaterialer er slående. I kontordelen er gulvet dekket av et gulvteppe i ull og veggene er dekket av bast. I rom hvor det er upraktisk å legge gulvteppe, er gulvene flislagte. Trappene i denne delen er murt i rød tegl, og overalt i interiøret er fargene hentet fra naturens egen fargepalett. I boligdelen er det lagt tregulv i første etasje, og trappen opp til den mer intime andre etasjen, er også i tre. Til gulvene oppe valgte Aalto linoleum, laget av linolje, harpiks og kork. Veggene er hvitmalte, bortsett fra en vegg i mollskinn i spisestuen, som skulle gi en dempet akustikk. For å bedre akustikken og samtidig filtrere kunstig lys, benytter han seg av et stort stykke seilduk, som henges opp i taket. Inngangspartiene ved Aaltos bygg er ofte enkle, men likevel subtilt utformet. I Aalto House bruker han naturstein som trappetrinn foran inngangen, mens ved både rådhuset i Säynätsalo, Maison Louis Carré og sitt eget sommerhus lar han terrenget forme trappen, lett hjulpet av rammer i tre. Eksperimenthus Sommerhuset “Experimental House” som Aalto tegnet sammen med Elissa Aalto i 1955, kan både kalles et fristed og et

verksted. Her eksperimenter han med teglstein og keramikk, både når det gjelder form og størrelse, struktur, forbant og farge. Aalto hadde i utgangspunktet lyst til å utforske enda flere ting; å bygge uten grunnmur, designe en organisk søylestruktur, lage en organisk formet teglstein og se på bruken av solceller til oppvarming. De to sistnevnte eksperimentene ble aldri gjennomført, men bygget uten grunnmur kan vi se i basen til de vestlige strukturene på tomta. Den organiske søylestrukturen i tre ble prøvd ut i vedskjulet, hvor de lastbærende søylene er plassert vilkårlig i terrenget. Huset ligger på øya Muuratsalo midt i Finland, og er omkranset av bjørk- og furuskog. Byggets eksteriør har, som i Aalto House, en fasade i hvitkalket tegl. Det indre gårdsrommet har derimot en rød teglfasade. Her har Aalto sluppet seg helt løs, og veggen er delt opp i rundt femti deler med forskjellige typer tegl og keramiske flis. Han testet ikke bare det estetiske ved materialene, men også hvordan de ble påvirket av naturen over tid. Aaltos mål var å skape et slags laboratorium som kunne kombineres med en leken tilnærming til arkitektur.

“Architecture is the transformation of a worthless brick into something worth its weight in gold.” - Alvar Aalto

Le Corbusiers hvite, immaterielle overflate er byttet ut med hvitkalkete teglsteinsvegger som gir skyggevirkninger og tyngde. Teglsteinen til hĂ¸yre ble utviklet av Aalto spesielt til House of Culture for ĂĽ muliggjĂ¸re jevne, kurvede overflater. 63

Utvikling av teglsteinen For Aalto var teglstein blitt et veldig viktig konstruksjonselement, og etter arbeidet med Baker House i 1948 kom han inn i en fase omtalt som hans “murstein og kobber-periode”. Den buede fasaden i Baker House er murt med teglstein med tradisjonelle mål, men buen i veggen fikk likevel et jevnt uttrykk ettersom buen var slak. Aalto ville skape en mer organisk struktur og designet sin egen teglstein, som åpnet for mer uregelmessighet. Aalto designet den nye teglsteinen med tanke på House of Culture, kulturhuset han hadde fått i oppdrag å tegne for kommunistpartiet i Helsinki i 1955. Den unike teglsteinen muliggjør den bølgende fasaden, og med sitt røde fargespill blir dette en av hans vakreste bygninger etter vår mening. Han designer også en sylinderformet teglstein, som han anvender foran en større åpning i fasaden, slik at steinen kan filtrere lyset. Aalto bruker kobber i alle detaljer i fasaden, og ved inngangsdøren blir den besøkende møtt med hans velkjente dørhåndtak i messing. Møbeldesign Aalto tok avstand fra funksjonalismens kunstige materialer, som han mente var frembrakt kun med tanke på funksjon og masseproduksjon. Han mente at “arkitekter i dag har et helt klart formål; å humanisere materialenes mekaniske former”. Den arkitektoniske formen burde være både naturlig og organisk, mente 64

han, og bygninger og møbler må formgis med omtanke for mennesket. Et viktig ønske bak modernismens møbeldesign, var å lage vakker, rimelig design som alle kunne ha råd til. Det hadde ikke vært mulig uten oppfinnelsen av kryssfiner. Aalto mente at hans viktigste bidrag til møbeldesign var å løse problemet med å feste horisontale og vertikale elementer, uten et rammeverk festet med bolter og skruer. Med kryssfineren ble dette mulig, og Aalto eksperimenterte mye med treets egenskaper, og utforsket ivrig naturlige former og komposisjonsprinsipper. Aalto utforsket det å lage former for å støpe kryssfineren i slanke buer, og disse eksperimentene ledet ham frem til sitt mest innovative møbel; stolen “Paimio”. Den skulpturelle stolen ble utviklet under arbeidet med sanatoriet i Paimio i 1931. Her jobbet han mye med tilpasningen av vinkelen på ryggen, for slik å hjelpe tuberkulosepasientene å puste bedre. Aaltos revolusjonerende møbeldesign ble ledende på 1930-tallet, og slik la han hjørnesteinen for det som blir omtalt som “organisk design”.

Fire detaljer fra Aalto House

Aalto House sett fra hagen i 1955. Huset står blant høye furutrær og er omkranset av et tradisjonelt finsk gårdsgjerde.

naturen som utgangspunkt “Form must have a content, and that content must be linked with nature.” - Alvar Aalto

Et skogfolk Skogen er en viktig del av finsk identitet, hele 70% av landet er dekket av skog. Finnene har tradisjonelt sett levd inne i skogene i bygninger som har tilpasset seg terrenget og nærmest sømløst blitt en del av landskapet. Trevirke har vært det primære byggematerialet, og bygningene har vært tilpasset den lave arktiske solen og de lange, kalde vintrene. Alvar Aalto var tydelig inspirert av den finske holdningen til naturen. Den er en selvsagt del av finsk dagligliv og en premissleverandør for arkitektur. Farens jobb som landmåler ga ham et tidlig forhold til kart og Finlands topografi. For Aalto var det en selvfølge at et prosjekt måtte ses i sammenheng med det konkrete og spesifikke stedet: “Architecture is not merely national but clearly has local ties in that it is rooted in the earth.” - Alvar Aalto

Respekt for naturen Alvar Aalto ønsket at konstruksjonen skulle virke som et naturlig tillegg til det eksisterende på stedet. Metoden

hans for å komme dit, var blant annet å bruke lokale materialer og å gjøre så skånsomme inngrep som mulig. De myke formene i arkitekturen skulle få konstruksjonen til å spille på lag med den naturen den sto i forhold til. Aaltos verdenskjente Iittalavase er et godt eksempel på at Aalto stiliserer former fra naturen og med det gir designet en tidløshet det er enkelt å sette pris på. Både i design og arkitektur lytter han til det naturgitte grunnlaget, heller enn å tvinge det, eller betrakte det som en ressurs som kun er til for menneskets kreativitet og skaperkraft. Inspirasjon fra Japan Han var inspirert ikke bare av det finske landskapet, men også av den japanske arkitekturens behandling av natur. Boken Das Japanische Wohnhaus (1935) skrevet av den japanske arkitekten Yoshida, hadde stor innflytelse på ham. Han skal til og med ha brukt boken som en designmanual i arbeidet med Villa Mairea (1939). I Stockholm ble det i 1935 bygget et tradisjonelt japansk tehus som Aalto flere ganger skal ha besøkt i forbindelse med sine møter med Gunnar Asplund. Dette tehuset var en inspirasjon for mange skandinaviske arkitekter på denne tiden, og man kan tro at det var det også for Aalto. Professor i arkitekturhistorie ved arkitektskolen i Århus, Leif Høgfeldt Hansen, påstår at disse to inspirasjonskildene

var årsaken til at Aalto begynte overgangen mot en mykere modernisme enn den frontet av Le Corbusier. I 1935 sa Aalto selv: “There is a civilization that, even in its traditional phase, its handicraft era, showed enormous sensitivity and tact toward the individual in this regard. I mean parts of the Japanese culture, which, with its limited range of raw materials and forms, inculcated a virtuoso skill in creating variations and almost daily recombinations. Its great predilection for flowers, plants and natural objects is a unique example. The contact with nature and its constantly observable change is a way that has diificulty getting along with concepts that are too formalistic.”

Kultur og natur I de to prosjektene vi har studert spesielt, Aalto House og Studio Aalto, blir naturen en del av bygningen som en slags bakgård, der skillene mellom det naturgitte grunnlaget og det bygde nesten viskes ut. Arkitekturen beveger seg inn i den uberørte naturen, og naturen dras inn i arkitekturen. I Villa Mairea får sammensettingen av rigide, strengt geometriske former og organiske, flytende former oss til å tenke på menneskets samspill med naturen. Hos Aalto er det ingen motsetning mellom kultur og natur.

arbeid med lys “Architects do not invent anything; they transform reality”

- Alvar Aalto

Aaltos lidenskap for lys strekker seg dypere enn tilgangen på det. Arbeidet med lys og effekten av lys er noe av det mest fundamentale i arkitekturen hans. Etter besøket i både Studio Aalto og Aalto House er det lett å se hvor mye arbeid han legger i både naturlig og kunstig lys, og hvorfor dette arbeidet er internasjonalt anerkjent. Som beskrevet tidligere i oppgaven er dagslys og sollys viktig for folks helse, og Aaltos prosjekter er alltid orientert for å få optimale lysforhold. Formen på Baker House Dormatory ved MIT (1948) ble bestemt av tilgangen på dagslys og utsyn mot elven for hver enkelt leilighet. Orienteringen er heller ikke tilfeldig i Aalto House og Studio, men det er måten han arbeider med å slippe lyset inn i bygningene som imponerer mest og gir hvert rom egenart. I Aalto House er mangfoldet av løsninger spesielt tydelig i og med at bygningen skulle brukes både som kontor og familiebolig. Alle lysåpninger er nøye utformet med tanke på form, størrelse og plassering på veggen, hvilke kvaliteter ved rommet som skulle fremheves og hvordan rommet skulle brukes.

Inspirasjon fra Italia Med erfaring fra blant annet brylluprseisen til Italia i 1925 sammenlignet Aalto det lave, kalde, hvite nordiske lyset med det høye, varme og gule lyset i landene rundt Middelhavet. Boligene rundt Middelhavet, der solen sto høyt på himmelen, hadde stort sett alltid mye mer lys og varme enn de trengte, og man ønsket å stenge varmen fra solen ute av boligene. Her i nord streber en heller etter å få inn mest mulig sol og varme. Han lot seg imponere av de barokke arkitektenes evne til å transformere det sterke sollyset til et kaldere, mykere og mer diffust lys ved å la solstrålene reflekteres frem og tilbake på hvite vegger før de slapp inn i rommet. Aalto overførte mange ideer om transformasjon av lys fra Italia til sin arkitektur i Skandinavia. Ideene kunne selvsagt ikke overføres direkte til Finland der solen sjelden står høyere enn 45 grader over horisonten. Det nordiske lyset Likevel kan lyset selv i nordisk klima bli overdrevet, og Aalto diskuterer problemet med vanlige vinduer og den blendende solen fra store takvindu i artikkelen “The Humanizing of Architecture” i 1940:

“Daylight through ordinary windows, even if they are very large, covers only a part of a big room. Even if the room is lighted sufficiently, the light will be uneven and will vary on different points of the floor. That is why skylights have mainly been used in libraries, museums, and so on. But skylight, which covers the entire floor area, gives an exaggerated light, if extensive additional arrangements are not made. In the Viipuri library building [… ] the problem was solved with the aid of numerous round skylights so constructed that the light could be termed indirect daylight” Det er i biblioteket i Vyborg fra 1935 at Aalto for første gang utformer sine egne takvindu. Hver lyssjakt er to meter dyp og sylinderformet. Sollyset reflekteres i den hvitmalte, konkave formen og slippes gjennom som indirekte lys for å hindre skyggevirkningen fra direkte sollys. Det samme prinsippet er også brukt i Academic Bookstore i Helsinki (1969). Her er sylinderformen erstattet med tre store, takvindu som bretter seg inn i rommet som store isflak. Vi besøkte bokhandelen og erfarte at de ga rikelig med lys selv midt i januar. Aalto konstruerte i alt 57 lyssjakter i biblioteket i Vyborg.

Aalto designet et mangfold av lamper i løpet av sin karriere. Lampene er nesten utelukkende spesialdesignet for konkrete prosjekt og deretter tatt med videre til og tilpasset senere prosjekt. Mange av lampene hans er fremdeles i produksjon og ble hyppig observert på turen vår til Helsinki.

I det første bildet vises hengelampe designet for Restaurant Savoy i Helsinki i 1937. I 1950 tilpasset Aalto lampen fra 1937 til større bygninger, først brukt i kantinen ved universitetet i Jyväskylä, her vist i kafeen i Academic Bookstore, Helsinki januar 2016.

HjĂ¸rnevinduet ved Alvar Aaltos tegnepult i Aalto House gir utsikt og arbeidslys. 72

Vinduet i familiestua i Aalto House er plassert hĂ¸yt opp pĂĽ veggen for ĂĽ slippe mest mulig lys inn i rommet, og skape en mer intim stemning. Persienner hindrer direkte sollys.

Lyset fra vinduet i trappa mellom andre og tredje etasje i Aalto House filtreres gjennom spilekledningen. Kledningen bidrar til en lukket fasadre fra gaten og hindrer innsyn.

Takvinduet i garderoben til hovedsoverommet i Aalto House.

Det Ă¸stvendte vindusbĂĽndet i Aalto Studio gir mye godt arbeidslys allerede fra morgenen av.

Høytstående vindu og vindusbånd i den buede veggen i arbeidsrommet i Studio Aalto.

Vinduet i den skrå veggen i møterommet i Aalto Studio slipper inn dagslys langs veggen.

AVSLUTNING

avsluttende refleksjoner Relevans og påvirkning i dag Omtanken for miljøet, mennesker og menneskelige behov, gjør Aaltos filosofiske tilnærming til arkitektur mer relevant i dag enn noensinne. Aalto skilte ikke mennesker fra naturen, men forsto at vi er en del av et økosystem. I dag står vi overfor store miljøutfordringer, og som arkitekter har vi et stort samfunnsansvar. Vi kan ikke betrakte naturen kun som en ressurs som er til for oss, og etter hvert som flere mennesker samles i byer, må vi finne nye måter å tenke bolig på. Det må være balanse mellom kultur og natur. Vi står også midt oppe i et annen alvorlig forandring. I dag lever mange mennesker på flukt fra krig, politiske konflikter og naturkatastrofer, og mange ender opp i midlertidige boliger - boliger som sjeldent dekker annet enn våre grunnleggende menneskelige behov. Aalto uttalte en gang; “You can’t save the world, but you can set an example.” Det var hele tiden det sosiale aspektet ved funksjonalismen som interesserte ham. Aaltos bidrag til boligkrisen i krigsherjede land under andre verdenskrig var fleksibel standardisering og masseproduksjon, men samtidig var han opptatt av at det var kun var de strukturelle komponentene som burde standardiseres, ikke boligene. Hans AA-boliger er et godt eksempel på dette, hvor den samme boligstrukturen kunne varieres på 69 forskjellige måter. Han sammenligner denne strategien med naturens egen designprosess, hvor atomer er de standardiserte byggematerialene som settes sammen i et uendelig antall kombinasjoner.

Flere av dagens arkitekter lar seg inspirere av Alvar Aalto, og anvender denne inspirasjonen på forskjellig vis. Vi vil trekke frem den japanske arkitekten Shigeru Ban (1957-) som et eksempel. Ban omtaler Aalto som sin spirituelle mentor, og han forsøker å videreføre Aaltos tilnærming til arkitektur i sitt arbeid. Inspirert av Aaltos bruk av naturlige materialer og organiske former, fant han frem til sin unike bruk av papir som konstruksjonsmateriale. Arkitekturkritikeren Jonathan Glancey skriver 12. februar 2007 i The Guardian; ”Aalto’s architecture will be interpreted and reinterpreted by younger generations for a long time to come. In the 1960s, the US architect and theorist Robert Venturi believed his curvaceous

plans fit in with the cause of populist, anti-Bauhaus postmodernism. Conversely, in the 1980s, Aalto was cited by the critic Kenneth Frampton as an antidote to the crudely comic excesses of postmodernism. Frampton singled out Saynatsalo as the epitome of ”critical regionalism”, a local architecture imbued with critical intelligence. Today, Ban and others see Aalto as a champion of environmentally sound, progressive design.” Skapergleden og utforskingen drev Aalto, og for ham var ikke prosjektets skala viktig. Det var for ham like interessant å designe et møbel som en kirke, en villa eller et lite bolighus. Shiguru Ban uttaler at han kjenner seg igjen i dette, og inspirert av Aalto lager han midlertidige boliger for flyktninger og ofre for naturkatastrofer. Han

mener at det ikke er nok å gi folk tak over hodet, men at det er arkitektens ansvar å lage komfortable, vakre bygninger og omgivelser - spesielt når det gjelder mennesker som har gjennomgått traumatiske hendelser. Alvar Aalto har skapt et boligideal som kan knyttes opp mot alle typer boliger, både midlertidige og permanente. Med sin tilnærming til arkitektur satte han standarden for det nordiske hjemmet. Boligene han tegnet på midten av 1900-tallet føles akkurat like brukbare i dag, og arkitekter henter fortsatt inspirasjon fra Aaltos arkitektur.

Hva kan vi lære av Alvar Aaltos holdninger til arkitektur gjennom hans hjem fra 1936 og kontoret han tegnet tjue år senere? Det er i Aaltos boligarkitektur hans tanker om arkitektur blir spesielt tydelig. Han så på arkitektens rolle som en profesjonell tjener for samfunnet, både ideologisk, politisk og økonomisk uavhengig. “For myself I want to point out that I am not particularly interested in the design of private houses except where there is an opportunity for experiment, which who knows, may later be of some use in creating large groups of buildings and the community. There was plenty of opportunity for this kind of experiment in my design for the Gullichsens´ Mairea.” - Alvar Aalto

Etter reisen til Helsinki og møtet med Alvar Aaltos egen bolig og arbeidsplass, sitter vi igjen

med en enda større beundring overfor arbeidet hans enn tidligere. Vi har fått kjenne atmosfæren i arkitekturen hans på kroppen, og vi har kjent på følelsen av å befinne oss i omgivelser hvor det er lagt omtanke i hver eneste detalj. Det er ikke lett å sette ord på opplevelsen av å bli beveget av arkitektur, men vi har gitt det et forsøk i denne oppgaven. Gjennom å lese litteratur om Alvar Aaltos liv, ofte skrevet av forfattere som kjente ham godt, erfarer vi at vi har fått en større forståelse av personligheten bak arkitekturen. Oppveksten hans i naturlige omgivelser sentralt i Finland, i en tid hvor den nasjonale oppbygningen sto sterkt, ga ham en forkjærlighet for det den finske naturen og det tradisjonelle. Finlands uavhengighet, ny teknologi og økonomisk vekst preget den unge arkitekten og ga ham troen på fremtiden. Og den tidlige modernismen, med store arkitekter som Le Corbusier, Mies Van der Rohe og Frank Lloyd Wright i spissen, spilte åpenbart en stor rolle i hans dreining mot en

humanistisk modernisme. Vennskapet med skandinaviske arkitekter som Gunnar Asplund og Sven Markelius, og reisene rundt i Europa og USA gjorde også sitt for å bygge opp under Aaltos formspråk. Aalto praktiserte i en tid hvor alt ble tegnet for hånd, og det kan virke som om følsomheten i håndtegningen følger med videre i arkitekturen. I dag har vi tegneprogrammer som gjør sitt for å effektivisere designprosessen. Det aller meste tegnes digitalt, og håndtegningen har blitt redusert til et skisseverktøy. Påvirker dette måten vi lager arkitektur på? Vi tror at det å tegne gjennom et prosjekt for hånd gir en bedre forståelse av - og en sterkere tilknytning til prosjektet. Det er viktig at kunsten å tegne for hånd ikke forsvinner fra faget vårt.

På besøk i hagen i Aalto House

På besøk i amfiet i Studio Aalto

etterord Vi har forsøkt å skrive en oppgave som tar opp det vi ser på som de sentrale temaene i Aaltos arkitektur og aspekter ved arkitekturen hans som vi mener er viktige. Vi kan lære mye av måten han hele tiden understreker samspillet mellom natur og menneske, for eksempel gjennom respekten og forkjærligheten han viser for naturlig lys. Det å ta romlige opplevelser på alvor, og forstå at arkitektur er mer en bare byggeri er viktig - det betyr at arkitektur spiller en rolle. Det er viktig at vi tenker over hvilken slagkraft holdningene våre til arkitektur har. Det er viktig at vi bryr oss om byggekulturens utvikling, og det er viktig at vi tar tak i det samfunnsansvaret vi har som arkitekter. Arkitektur er mye mer enn eksakt vitenskap; vitenskapen kan kun støtte delaspekter innenfor faget. Aalto synliggjør at det er en sammenheng mellom hvordan vi forstår verden og det vi selv former og skaper. Han viser oss at god arkitektur springer ut av en omsorg både for natur og mennesker. Slik synliggjør han viktigheten av å huske på at det et er forskjell på vitenskapelig erkjennelse og tenkning. Der hvor erkjennelsen har et mål og ønsker et svar, har tenkningen ingen grenser; den er forbundet med erfaringen vår, og springer ut av undringen over det som er gitt oss. Erfaringen, og evnen til undring er viktig for å frambringe god arkitektur. Arkitektur kan aldri sies å være riktig eller gal, men den kan oppleves som god eller dårlig, meningsfull eller meningsløs. Etter dette arbeidet mener vi absolutt at Alvar Aaltos arkitektur er meningsfull.

“Architecture, too, has an ulterior motive always lurking behind the corner, the idea of creating paradise. This is the only purpose of our buildings. If we did not carry this idea with us all through our lives, our buildings would all be simpler and more trivial, and life would be well, would there be life at all? Every building, every architectural product that is its symbol, is intended to show that we wish to create paradise on earth for man.” - Alvar Aalto

kildeliste Litteratur McCarter, R. (2014). Aalto. New York: Phaidon

Lukkarinrinen, P (1999), Pakoma, K (2012). Aalto House, Helsinki: Alvar Aalto museum Lukkarinrinen, P (1999), Pakoma, K (2012). Studio Aalto, Helsinki: Alvar Aalto museum Pallasmaa m.f, Alvar Aalto through the eyes of Shigeru Ban. Black Dog Publishing, 2007.( s. 66, 72, 73 98, 101) Andrei Gozak, Alvar Aalto versus the Modern Movement, Helsinki 1981. Winfried Nerdinger m.f, Alvar Aalto, Toward a Human Modernism, New York 1999. (s. 9, 49, 59, 60) Nerdinger, Winfred m.f. (1999). Alvar Aalto: Towards a Human Modernism, s. 9, 11, 52. Munich, London, New York: Prestel

Filmer Lecture explores the legacy of Finnish architect and designer Alvar Aalto, Publisert 08.10.14 (sett 13.01.16)

Aalto House

https://www.youtube.com/watch?v=i5Z2YXmmvv0

http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/a/alvaraalto537619.html http://www.iconichouses.org/specials/alvar-aalto/the-aalto-house http://www.alvaraalto.fi/aaltohouse

Interview with Kenneth Frampton on Alvar Aalto, Publisert 05.10.15 (sett 13.01.16) https://www.youtube.com/watch?v=SmBi_T-3ZAA

Alvar Aalto documentary, Publisert 28.11.15 (sett 13.01.16) https://www.youtube.com/watch?v=nuP8qIDtSxI

Romlige forløp

Nettkilder

Passe, Ulrike, ”Atmospheres of space: the development of Alvar Aalto’s free-flow section as a climate device” (2008) (Sett 26.01.2016) http://lib.dr.iastate.edu/arch_pubs

Alle nettkilder er hentet i løpet av januar 2016

Aaltos liv og virke https://en.wikipedia.org/wiki/Alvar_Aalto http://www.alvaraalto.fi/lifescreen.htm https://byggdinbolig.wordpress.com/2009/10/21/arkitekturportrett-alvar-aalto/ http://www.finland.dk/public/default.aspx?contentid=125638&nodeid=35922&contentlan=11&culture=da-DK https://no.wikipedia.org/wiki/Den_finske_borgerkrigen https://en.wikipedia.org/wiki/Architecture_of_Finland#From_early_architecture_to_1809_.28including_the_Swedish_ colonial_period.29 https://en.wikipedia.org/wiki/Nordic_Classicism https://no.wikipedia.org/wiki/Jugendstil https://no.wikipedia.org/wiki/Nyklassisistisk_arkitektur http://www.ark.fi/index_issue.php?id=91 http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/a/alvaraalto600672.html

Totalkunstverket http://www.greekarchitects.gr/en/architectural-review/gesamtkunstwerk-id3185 http://design.tim-barnes.com/Gesamtkunstwerk%205.pdf https://www.ursprung.arch.ethz.ch/courses/the-total-work-of-art

Eksperimentering og naturmaterialer http://www.bdonline.co.uk/alvar-aalto-on-what-a-brick-is-worth/3053024.article http://www.fastcodesign.com/1668947/how-plywood-revolutionized-design-and-changed-theworld-no-really http://www.aalto-alvar.com/ http://www.archdaily.com/85390/ad-classics-villa-mairea-alvar-aalto

Det nordiske lyset

Vektlegging av natur

Gherri, Barbara (2015) Assessment of daylight performance in buildings pp 30-31. (sett 25.01.16) https://books.google.no/books?id=yIUmCAAAQBAJ&pg=PA30&lpg=PA30&dq=Mediterranean+light+aalto&source=bl& ots=--bbFmU_lW&sig=LDNCSahRG7Flbk2aWKthZ0vqCTg&hl=no&sa=X&redir_esc=y#v=onepage&q=aalto&f=false

http://artekstore.com/blogs/news/34696516-alvar-aalto-and-the-natural-world http://japan-architect.jimdo.com/2010/02/04/japonism-and-alvar-aalto/

Studio Aalto

Avslutning

http://www.alvaraalto.fi/studioaalto http://www.iconichouses.org/specials/alvar-aalto/studio-aalto

Jonathan Glacey, Nordic Exposure, The Guardian. New York, 2007 http://www.theguardian.com/artanddesign/2007/feb/12/architecture

Illustrasjoner

Alle tegningene fra Aalto House og Studio Aalto er orginaltegninger, kjøpt fra Alvar Aalto Foundation januar 2016. Illustrasjonene foran hvert kapittel er hentet fra boken Alvar Aalto, Synopsis gitt ut av Birkhäuser Verlag, Basel unt Stuttgart i 1970.

s. 4 10 14 17 18 21 23 25 40-51 55 57 64 66 68 70 71 82

http://41.media.tumblr.com/tumblr_md37hjd9XB1rktw5fo1_540.jpg (Aaltos skisse av inngangspartiet i Aalto House) E.Pelkonen, (2009), Alvar Aalto Architecture, Modernity and Geopolitics, s154 (Aaltos skisse av Savoy- vasen) http://photocdn.sohu.com/20150225/mp3551987_1424865334833_1.jpeg (Portrett Alvar Aalto) https://s-media-cache-ak0.pinimg.com/736x/99/86/40/9986406c9738d5ff66b8a16428efd813.jpg http://visitjyvaskyla.fi/app/services/thumb/0/0?i=148-Tyovaentalo_2_Alvar_Aalto_-museo,_Marjo_Holma.jpg&w=624 http://image2.findagrave.com/photos/2012/242/96265225_134635729854.jpg (Portrett Aino Aalto) https://s-media-cache-ak0.pinimg.com/736x/39/f0/13/39f0131ee1025bd0a872c5f836b06c7e.jpg (Alvar og Elissa Aalto) http://www.metropolismag.com/attachments/article/13688/14_AlvarAaltoJyvaskylaWorkersClub.jpg https://ftnt.files.wordpress.com/2014/04/p1470615.jpg (Finlandia) Lukkarinrinen, P (1999), Pakoma, K (2012). Studio Aalto, Helsinki: Alvar Aalto museum (foto fra Studio Aalto) P. Reed, (1998), Alvar Aalto between humanism and materialism, s 55 (Aino Aalto og Maire Gulichsen i Villa Mairea) https://classconnection.s3.amazonaws.com/825/flashcards/1477825/jpg/image24_21338848646167.jpg (Plan av Paimio) J. Jetsonen, (2004), Alvar Aalto Houses, side 57 (Detaljbilder fra Aalto House) Lukkarinrinen, P (1999), Pakoma, K (2012). Aalto House, Helsinki: Alvar Aalto museum, s 2 (Foto av Aalto House) http://www.metalocus.es/content/en/system/files/file-images/metalocus_alvaraalto_04_1280.jpg (Auditorium, Vyborg bibliotek) https://classconnection.s3.amazonaws.com/286/flashcards/281286/png/viipurilib1338102164689.png (Foajè, Vyborg bibliotek) http://www.uusheimo.com/blog/2015/5/16/classics-restaurant-savoy https://s-media-cache-ak0.pinimg.com/564x/24/a3/c3/24a3c3a16a63205f50d27842ee693f6b.jpg (Illustrasjon av Savoy- vasen)

Takk til Gro Lauvland for raske og gode tilbakemeldinger Amund Mikaelsen Rolfsen og Mari Synnøve Opheim Gjertsen for omvisning ved Aalto-universitetet Alvar Aalto Foundation for omvisninger og Alvar Aaltos håndtegninger