National September 11 Memorial Museum by Helge Vegard Prestrud

ARKITEKTURENS TEORI OG HISTORIE C, NTNU VÅREN 2015

National September 11 Memorial & Museum

EN ARKITEKTURTEORETISK- OG HISTORISK UNDERSØKELSE SKREVET AV:

Andreas Weibye Mads Fikkan Helge V. Prestrud

Innhold BEGRUNNELSE FOR OPPGAVEVALG

BAKGRUNNEN

INTRODUKSJON TIL PROSJEKTET

OMRÅDEPLAN

TIDSLINJE

OM PROSESSEN

VÅR OPPLEVELSE

SPØRSMÅL TIL CRAIG DYKERS

MEDIEOMTALER OG KRITIKK

EGNE VURDERINGER AV PROSJEKTET

KILDER

Begrunnelse for oppgavevalg For å lære mer om bygningers skapelsesprosess er noe av det mest interessante å studere de diskusjoner og omstendigheter som har oppstått og vært styrende for bygningens endelige form. De mest interessante diskusjonene er der meningene er mange og sterke. Vi har i denne oppgaven oppsøkt en av de mest opphetede diskusjonene innen urban arkitektur, nemlig den rundt hva som skulle skje i gjenoppbyggingen av World Trade Center-området i New York City etter terrorangrepene 11. september 2001. En stor kilde til diskusjon, konflikt og frustrasjon har vært utformingen av selve området der de kjente tvillingtårnene i World Trade Center stod. Hva skal være der? Skal det være noe der i det hele tatt? Hvordan skal man både vise respekt for ofrene og hendelsene, men samtidig gjenoppbygge finansverdenens maktsentrum på en overbevisende måte? Vi har gått til kjernen av denne diskusjonen, og selv om vårt bygningsvalg ikke er det mest synlige på området, er det av de mest betydelige. Tvillingtårnenes fotavtrykk har blitt omgjort til dype bassenger der vannet renner ned i avgrunnen og understreker tilstedeværelsen av det fryktelige tomrommet. Rett ved siden av gjenreises de veldige skyskraperne som blir selve bildet på byen og symbolet på en hel nasjons vedvarenhet, standhaftighet og ukuelighet. På selve minnegrunnen har det blitt bygget en liten bygning som skrår forsiktig ned i bakken. Den hinter til både det som har skjedd og det som skal skje i fremtiden, men i all hovedsak bringer den et menneskelig aspekt til den åpne plassen og gir de besøkende noe å forankre opplevelsene og tankene i. Et alvorlig feilgrep, mener mange. En menneskelig bygning i et område preget av ekstreme ytterpunkter og umenneskelige forhold, mener andre. Selv etter bygningens ferdigstillelse er diskusjonene hete, og prosessen fra de første tankene om gjenoppbygging har vært lang og kranglete.

“Arkitektur er konflikter i frossen form. Disse bygningene er en perfekt påminnelse om hvordan de ble til.” Phillip Nobel Arkitekturkritiker for NY Times og Architectural Digest

Vi ønsker i vår oppgave å skrive om samarbeidsprosjektet National September 11 Memorial Museum, som består av en overjordisk paviljong tegnet av Snøhetta, og et underjordisk minnemuseum tegnet av det amerikanske kontoret Davis Brody Bond. Prosjektet er selvfølgelig en liten del av en mye større sammenheng, og det blir derfor naturlig å også trekke inn de omkringliggende prosjektene som har vært en del av gjenoppbyggingen av området, men det er paviljongen og minnemuseet som blir hovedfokuset i denne oppgaven.

I dette prosjektet ser vi gode muligheter for å kunne drøfte de ulike faktorene som har spilt inn på bygningens endelige form, både med tanke på påvirkning fra politikere, pårørende, og sterke meninger fra allmennheten. Bygningens situasjon både på området og i tiden er i seg selv et hett diskusjonstema og den arkitektoniske utformingen blir dermed bare én del av bygningens inntrykk. Vi ser muligheten til å drøfte arkitekturens rolle i en slik sammensatt situasjon, og til å undersøke hvordan samtidens diskusjoner og verdier kan uttrykke seg gjennom arkitektur.

Bakgrunnen 5. AUGUST 1966 Første spadetak tas for byggingen av det nye World Trade Center, hvor de to hovedtårnene skal bli de høyeste i verden med sine 417 meter.

11. SEPTEMBER 2001 På 11. september 2001 kapret nitten medlemmer av den islamske terroristorganisasjonen al-Qaeda fire kommersielle fly. I et koordinert angrep fløy terroristene to av flyene inn i tvillingtårnene World Trade Center 1 og World Trade Center 2 på Manhattan i New York City, det tredje flyet ble flydd inn i Pentagon i Virginia og et fjerde fly krasjlandet i en eng i Pennsylvania. Dette var det største angrepet fra en utenlandsk styrke utført på amerikansk jord med nesten 3000 omkomne. Omtrent to milliarder mennesker var vitne til hendelsene gjennom en eller annen form for telekommunikasjon, og begivenheten er kjent som den mest bevitnede noen sinne.

Klokken 08:46 traﬀ det første flyet det nordre tårnet. Det andre tårnet ble truﬀet klokken 09:03, og halvannen time senere hadde begge tårnene inkludert Seven World Trade Center kollapset. Foto: Torres Gemelas

WORLD TRADE CENTER-OMRÅDET

Kvelden etter angrepene, World Trade Center-området ligger begravet i restene etter tårnene.

Betydningen og tyngden World Trade Center-bygningene hadde kommer tydelig fram, blant annet ved at de ble selve symbolet på USAs og vestens kapitalistiske system gjennom terroristenes valg av mål. Tvillingtårnene var de høyeste i verden i en kort periode ved sin ferdigstillelse i 1971, og ble de mest synlige elementene i verdens uoﬃsielle hovedstad. Angrepet rystet ikke bare nærområdet, men en hel verden. Gjenoppbyggingen av området skulle ikke bare være en opprydningsjobb, men et høylytt og entydig svar på hvordan man reagerer på og forholder seg til terror. Med hele verden som øyenvitne skulle USA ta et standpunkt og vise at slike handlinger ikke nytter. Resultatet skulle bli et nytt bygningskompleks på samme område, med den vestlige halvkules hittil høyeste bygning i spissen. Like viktig skulle det bli å minnes hendelsene, og hvordan dette skulle gjøres ble en stor diskusjon med mange kritiske punkter.

Foto: Stephane Sednaoui

Introduksjon til prosjektet GROUND ZERO Alle syntes å ha en mening om hva som skulle gjøres med det åpne såret i finansdistriktet i New York. Noen mente tårnene skulle bygges opp igjen, noen ville la alt ligge i fred. Selskapet som hadde eid World Trade Center 1 og 2, Silverstein Properties, sammen med Governor George Pataki og Port Authority of New York and New Jersey, ønsket å bygge opp igjen alle tapte kontorarealer på ca 930 000 kvadratmeter. Samtidig anså mange av de pårørte familiene Ground Zero som hellig grunn og mange motsatte seg ideen om at området skulle bygges igjen.

DE FØRSTE TANKENE OM GJENOPPBYGGING I november 2001 ble Lower Manhattan Development Corporation stiftet, og fikk oppgaven å lage en plan for gjenoppbyggingen av World Trade Center-området. Området skulle ikke bare erstatte de tapte kontorarealene, men også minnes angrepenes ofre på en verdig måte, samt gjenopplive New Yorks skyline. Daniel Libeskinds områdeplan ble valgt som utgangspunkt. Planen la til rette for fem høye kontorbygninger, et minnemuseum, en stasjonsbygning og en kulturell bygning planlagt tegnet av Frank Gehry. Resulatet ble noe annerledes, men er i betydningen den samme. Det høyeste av kontorbyggene skulle ha den symbolske høyden på 1776 fot, som refererer til USAs frigjøringsår, og fikk kallenavnet “Freedom Tower”.

NATIONAL SEPTEMBER 11 MEMORIAL ƭ MUSEUM Snøhetta vant i 2004 en konkurranse og fikk oppgaven å tegne en kulturell bygning som skulle ligge på selve minnegrunnen. Michael Arad og Peter Walker har stått for landskapsutformingen og minnemarkeringen på området. Tvillingtårnenes fotavtrykk har her blitt omgjort til dype bassenger der store vannmasser forsvinner ned i en avgrunn, nettopp for å formidle det enorme tomrommet som ble etterlatt. Snøhettas bygning skulle ligge ved siden av bassengene, og har siden konkurransen endret program og utforming en rekke ganger. Det ferdige resultatet ble en paviljong som fungerer som et inngangsparti til et minnemuseum som ligger under bakken og er tegnet av det amerikanske kontoret Davis Brody Bond. Arads prosjekt Reflecting Absence åpnet på angrepenes tiårsmarkering, 11. september 2001, mens paviljongen og minnemuseet hadde sin oﬃsielle åpning 15. mai 2014.

Omr책deplan Ground Zero

Tidslinje

September 2001 I et koordinert angrep fløy terrorister to fly inn i tvillingtårnene World Trade Center 1 og World Trade Center 2.

August 1966 Første spadetak tas for byggingen av det nye World Trade Center, hvor de to hovedtårnene skal bli de høyeste i verden med sine 417 meter.

1966

Juli 2002 Den første konkurranserunden av Ground Zero området tok sted, og startet debatten rundt fremtiden av området.

2004

2002

1993 2001

February 1993 En bilbombe ble detonert ved siden av det nordlige tårnet av World Trade Center.

2003

2006 2005

November 2002 Planen for det første store byggeprosjektet, 7 World Trade Center, er klar.

Mai 2002 Beyer Blinder Belle og Parsons Brinkerhoff ble valgt til å utvikle en hovedplan for rekonstruksjonen av Ground Zero.

Desember 2002 Daniel Libeskinds hovedplan blir utvalgt.

September 2003 Den refinerte hovedplanen for Ground Zero av Daniel Libeskind er klar.

200

Mai 2005 Snøhetta la fram den første planen for The World Trade Center Cultural Center, som utviklet seg til Ground Zero-paviljongen.

Desember 2004 De endelige planen for minnesmerket av Arad og Walker er klar.

2008

September 2011 Minnesmerket til Arad og Walker ble åpnet for offentligheten.

2013

2011

Oktober 2004 Snøhetta fikk oppdraget å tegne en kulturell bygning som skal ligge på Ground Zero. Davis Brody Bond får oppdraget å tegne et minnemusem som skal ligge under bakken.

2014

2012

2010 2009

November 2014 One World Trade Center ble åpnet.

2015

Mai 2014 Paviljongen og museet ble åpnet for offentligheten.

Mars 2008 Den endelige planen for Snøhettas paviljong er klar.

Om prosessen DANIEL LIBESKINDS NYE HOVEDPLAN Lower Manhattan Development Corporation utlyste en konkurranse for området og vinnerutkastet ble til slutt Daniel Libeskinds hovedplan. Planen satt av hele 65 dekar til oﬀentlig bruk, ga mye plass for mennesker og å minnes sine kjære, og omkranset plassen med høye og smale kontortårn som alle hadde sterke referanser til Frihetsstatuen. Videre inneholdt områdeplanen mange fine idéer: Libeskind ønsket å skape et minnesmerke ved å la fotavtrykkene til tvillingtårnene stå uberørt og ubebygd. Selv om dette skulle være et sted for å minnes og tenke tilbake, måtte dette også bli et sted for nytt liv. Med denne tanken i bakhodet presenterte han idéen om å legge en ny t-banestasjon til området

“The Libeskind plan promises to add an element of modern vision and magnificence to the already striking New York City skyline. These buildings will stand proudly as a living reminders of New Yorkers’ - and Americans’- strength and resilience for decades to come.”

slik at pendlere og reisende fikk et dagligdags forhold til stedet. Idéen om liv er videre uttrykt ved plasseringen av et Performing Arts-senter på området.

Denne planen tilfredstilte både de kapitalistiske kreftene representert ved Larry Silversteins ønske om høy utnyttelse, men presenterte også en situasjon som oppnådde en verdig minnesmarkering i harmoni med aktivitet og nytt liv. Selv om forslaget vant konkurransen oppsto konfliktene raskt. Det viste seg George E. Pataki at Silverstein ikke var interessert i å realisere Libeskinds plan, men brukte det som et utGovernor of New York City gangspunkt der han selv kunne gjøre som han ville. Innen Libeskind hadde vunnet konkurransen, hadde Silverstein allerede hyret andre arkitekter til å utforme tårnene Libeskind foreslo.

Under: Daniel Libeskinds skisser fra prosjektet Memory Foundations. Illustrasjon: Studio Daniel Libeskind

Libeskinds hovedtårn i denne planen hadde den symbolske høyden av 1776 fot som er året frihetserkleringen ble skrevet. Bygget var spektakulært med skarpe vinkler og en dominerende asymmetri med et spir på den ene siden som ga bygget en silhuett som kraftig reflekter frihets-

gudinnen og dens verdier og tårnet fikk rakst tilnavnet “Freedom Tower”. Selv om denne skyskraperen hadde en ny, spektakulær karakter og var hovedgrepet i Libeskinds plan, hadde Silverstein allerede hyret David Childs til å tegne skyskraperen på nytt. Childs design var alt annet enn hva Libeskind hadde sett for seg og bragte ikke mye nytt inn i New Yorks bybilde. Libeskind gikk hardt mot Childs og krevde at tårnet i det minste skulle ha det asymmetriske spiret og den symbolske høyden på 1776 fot. Det eneste punktet Childs gikk med på var høyden, men alt annet forble slik Childs hadde planlagt. Det som fulgte var en tid med mange konflikter. Libeskind saksøkte Silverstein for å ikke være tro til planen hans, men etter et møte hvor Childs og Libeskind møtte ansikt til ansikt, endte det med en våpenhvile hvor Libeskind endret holdning til prosjektet. Fra dette punktet så han på seg selv som arkitekten bak områdeplanen, som dirigenten i hans oppgave å koordinere og veilede dette kaotiske orkesteret. Daniel Libeskind.

REFLECTING ABSENCE

Foto: designdeluxegroup.com

Libeskinds plan setter av et stort område til minnesmerket og for å finne ut hvordan minnesmerket best skulle utføres ble det utlyst en konkurranse. 5201 forslag hadde blitt sendt inn, alt fra familier som hadde laget utkast hjemme på kjøkkenet til høy-profilerte kunstnere og arkitekter. Michael Arad vant denne konkurransen med sitt utkast Reflecting Absence som bevarte Libeskinds idé om å la fotavtrykkene stå uberørt. I stedenfor å bare la de være tomme flater på bakken, lot Arad fotavtrykkene bli bassenger med vann som fosser ned i en 21 meter dyp avgrunn. Minnesmerket måtte både stå i forhold til området rundt og typologien i Manhattans finansdistrikt men også ta vare på stedets emosjonelle karakter. Arads prosjekt var et av få prosjekter som var kraftfullt nok til

Det sørlige bassenget med paviljongen og basen til One World Trade Center i bakgrunnen. Foto: Helge V. Prestrud

å ha en sterk egen indentitet og takle den utfordrende situasjonen med verdighet. Etter å ha vunnet konkurransen fulgte en enda lengre prosess med videre utvikling. Arad fikk mye kritikk for å ha en alt for minimalistisk tilnærming, men dette var også noe av det som gjorde prosjektet så tydelig og kraftfullt som det var. Arad inviterte landskapsarkitekt Peter Walker til å hjelpe han med oppmykningen av prosjektet og det ble lagt til eiketrær på resten av området for å gi området en fredfull atmosfære. Sammen med det fossende vannet skulle trærne være med på å dempe lyden fra byen og lage en lukket fredsfull atmosfære. Bygningsingeniørene gikk over designet og Arads forslag om at besøkende skulle kunne gå ned under bassengene ble utelukket. Dette forenklet designet betraktelig og de vurderte i stedet muligheten for et større museum under hele plassen.

Navneinskripsjonene langs sidene av bassenget er av massivt bronse. Hvite roser blir hver dag satt i navnene som har fødselsdag. Foto: Andreas Weibye

Dette var et svært sårbart prosjekt og det ble brukt lang tid på detaljer av den grunn. Blant annet måtte man finne ut hvordan man skulle vise navnene på de døde, hvordan oppdelingen skulle være, og hvem skulle stå oppført ved siden av hverandre. Etter mye diskusjon ble det bestemt at navnene skulle være på brystvern rundt bassengene utskjært i massive bronseplater. En av de viktigste målsetningene for minnesmerket var at navnene skulle stå uten hierarki. Dette var det mange som motsatte seg, spesielt ville brann- og politiorganisasjonene ha egne seksjoner for sine egne og mange skrev inn brev med ønske om at sine nærmeste skulle få spesielle utmerkelser. Designfasen ble utrolig tidog arbeidskrevende men resultatet ble et demokratisk minnesmerke som ikke forskjellsbehandlet livene som gikk tapt.

INTERNATIONAL FREEDOM CENTER OG DRAWING CENTER I 2004 ble det utlyst konkurranse for en kulturell bygning på selve området mellom fotavtrykkene. Bygningen skulle på dette punktet huse International Freedom Center og Drawing Center. Førstnevne skulle være et museum der frihetskamper opp gjennom historien rundt skulle vises fram for å hylle friheten som verdi. Drawing Center skulle være et sted der folk kunne komme for å få utløp for følelsene sine ved å tegne, og se på hva andre har tegnet. Craig Dykers, arkitekt og leder for Snøhetta i New York, sier at de opprinnelig ikke ønsket å delta i utviklingen av noen forslag om hva som skulle finnes på tomta, men så på denne utlysningen som en mulighet til å gi stedet en livlig karakter i “We were tillegg til den tunge tilstedeværelsen av tapte liv.

interested in this project because we saw this choice as a bold one. A one that we felt the site required. It required a bold approach that would set an example that evolving life of culture and the life of a fixed memory could coexist in one place.”

I sin tale under American Institute of Architects´ konferanse “Architects of Healing” forteller Craig Dykers fra Snøhettas kontor i New York at han flere ganger ble oppring og spurt om kontoret hans ville være med i utformingen av Ground Zero. Han var likevel fast bestemt på at det var New Yorks innbyggere selv som skulle få lov til å bestemme dette, ikke et kontor fra Norge. Etter en stund kom det nye forslaget om at det skulle plasseres en kulturell bygning på selve minnegrunnen, i tillegg til bassengene. Han sier det tok en stund før han i det hele tatt ville Craig Dykers vurdere det, men følte at denne tilnærmingen var Medeier og arkitekt i Snøhetta noe kontoret kunne bidra til med god samvittighet. De visste at prosjektet kom til å få mye røﬀ kritikk, og innrømte at dette tiltaket var dristig, men følte samtidig at det var nettopp dette området trengte. Folkeliv og kultur skulle kunne lyse opp stedet uten å stå i veien for minneprosessen. I mai 2005 viste Snøhetta sitt nyeste utkast, men begge institusjonene fikk mye motgang. Denne diskusjonen var av sterk politisk og emosjonell natur, og hos de fleste som sa sin mening var det irrelevant om arkitekturen i bygningen var god eller ikke. Det var hva bygningen rep-

Snøhettas utkast fra konkurransen i 2004 utlyst av Lower Manhattan Development Corporation om et kulturelt senter på Ground Zero. Illutrasjoner: Snøhetta

resenterte og dens innhold som ble problematisert. Drawing Center ble kritisert for å ville kunne vise tegninger som var upassende for stedets emosjonelle situasjon, og International Freedom Center ble beskyldt for å ville gi USA medskyld i angrepene og ble vraket av Governor Pataki. Begge institusjonene bestemte seg for å trekke seg fra området, noe som nå satte Snøhettas prosjekt uten brukere. Snøhetta vurderte på dette tidspunktet situasjonen og lurte på om de fortsatt hadde noe der å gjøre. Bygningen hadde ikke noe program, ingen interessenter, og arkitekten bak minnemarkeringen, Michael Arad, mente selv at området burde få ligge utforstyrret. Lower Manhattan Development Corporation mente fortsatt at de absolutt ville ha et kulturelt bygg på plassen, og Snøhetta følte de hadde et emosjonelt ansvar og var dedikert til oppgaven og valgte derfor å bli. Etter diskusjoner med de omkringliggende prosjektene ble det bestemt at prosjektet skulle få et nytt program som skulle betjene museet som skulle bli liggende under bakken. Bygningen ble slik en museumspaviljong der hovedprogrammet ble å lede de museumsbesøkende under bakken og forberede dem på de potensielt sterke inntrykkene museet byr på.

UNDERJORDISK MEMORIAL MUSEUM Siden 1992 har Steven M. Davis og hans kontor Davis Brody Bond jobbet med planer for World Trade Center og dets rolle i Lower Manhattan-området. Kontoret ble ble sentralt i gjenåpningen av World Trade Center i etterkant av bombingen i 1993, og har dedikert store deler av deres karriere til området. I 2004 ble kontoret valgt til å samarbeide med Michael Arad og Peter Walker for å designe museet som skulle fortelle historien om “Given our long history with the World hva som skjedde 11. september 2001. Museet Trade Center and the Port Authority, ligger under bakken og de gamle tårnenes fundament nede i berggrunnen og de negative our emotional connection and desire formene til bassengene blir dermed kraftfulle to be part of the project was over- virkemidler. Prosjektet skulle ikke bare fortelle om denne éne dagen, men også fortelle histwhelming. As architects we have the orien om dagene før og årene etter det langskills and the training to contribute in varige opprydningsarbeidet. Likevel skulle det først og fremst fortelle historien om mennea very special way. As a profession we skene som mistet livet den dagen; fortelle om have an obligation to engage. Our firm livene deres.

was every firm.” Steven M. Davis Arkitekt, Davis Brody Bond

Det var gjennom hele tankeprosessen klart at museet skulle ligge under bakken, men hvordan ankomsten skulle være, og hvordan det skulle utformes var lenge uklart og ble endret flere ganger. Når det ble bestemt at bassengene skulle bygges på de originale fotavtrykkene satte dette en del rammer for museets utforming, og var også til stor hjelp. Museet kunne nå i steden for å bare utstille objekter og bilder fra hendelsene, la utstillingselementene selv bli romdannende. Den negative formen til bassengene henger over de originale tårnenes fundament i berggrunnen, som fungerer som underlaget. Et viktig poeng ble å ta den besøkende ned til selve fundamentet, berggrunnen

“The slurry wall” ble bygget under konstruksjonen av de originale World Trade Center-tårnene, og holder vannet fra Hudson River ute. Veggen symboliserer i dag de verdiene som har blitt viktig for gjenreisningen av området. I museet fungerer den som et romdannende utstillingselement. Foto: Andreas Weibye

Venstre: Visualisering av museets utforming under bakken, med en rampe som leder ned til berggrunnen. Høyre: Plan som viser museets plassering under minneområdet. Illustrasjoner: Davis Brody Bond

som hele New Yorks skyskrapere hviler på. På vestsiden er en stor hall hvor den dominerende veggen er selve demningsveggen som ble konstruert under oppføringen av det originale World Trade Center, veggen som holder Hudson River ute og som stod støtt selv etter at tårnene hadde rast sammen. “The slurry wall” skulle bli et symbol på resiliens og motstandsstyrke for en hel nasjon og Daniel Libeskind hadde allerede under sin planlegging tenkt å senke området helt ned til berggrunnen for å eksponere demningen. Under bassengene finner vi videre utstillinger som forteller hele historien om hva som skjedde 11. september og historien om alle menneskene som ble borte. Langs kantene til bassengformene synes de opprinnelige stålfundamentene til tårnene.

“If you think about the pools, they are impressed onto the site. The plaza is our roof. Bedrock is our floor. To the west is the slurry wall and the Hudson River and Battery Park City.” Steven M. Davis Arkitekt, Davis Brody Bond

For arkitektene ble det tidlig understreket at prosjektet ikke er hvilket som helst prosjekt, og at temaet ikke lenger er arkitektur, men å ivareta verdier. Det var ikke bygningene som ble angrepet, men verdiene de stod for og systemet de representerte. Derfor ble det viktig for kontoret å tydeliggjøre nettopp dette gjennom utvilkingen av prosjektet. Steven M. Davis understreker at den lange forhandlingsprosessen bak prosjektet er blant dets største kvaliteter. Her har nemlig demokratiet fått seire og bevise sin gjennomslagsstyrke. Lange demokratiske diskusjoner tar tid, og tid koster penger. Dette, i kombinasjon med at de oﬃsielle interessentene for prosjektet endret seg, førte til at økonimiske problemer truet prosjektet på flere punkter og mot slutten av 2011 var prislappen på rundt en milliard dollar. Uenigheter mellom Port Authority of New York and New Jersey og National September 11 Memorial Foundation om hvem som skulle dekke infrastrukturkostnader førte til at kontruksjonen ble satt på pause i desember 2011. Arbeidet ble satt i gang igjen i mars 2012 og det ble annonsert at museet skulle åpnes 21. mai 2014.

MUSEUMSPAVILJONGEN I mellomtiden hadde Snøhetta videreutviklet prosjektet sitt gjennom en rekke forhandlinger og diskusjoner med de ansvarlige for PATH-stasjonen (Port Authority Trans-Hudson), museumsarkitektene, politikere og pårørende. En viktig avgjørelse for prosessen var at Snøhetta i stor 18

grad lot forhandlingene være førende for utviklingen av den komplekse formen. Arkitektene kjempet ikke for å få gjennom sin formale løsning, men lot bygningen bli et direkte svar på de uvanlige situasjonene både under og over bakken. På den måten ble bygningen en fysisk representasjon av de nærliggende bygningene og menneskene som bruker dem. Snøhetta omtalte denne type arkitektur for “negotiated architecture”. Det ble blant annet diskutert hvilke deler som skulle være oﬀentlig og privat, hvordan bygningen skulle generere et levende byrom uten å være i veien for de som bruker stedet som et sørgested. PATH-stasjonen ville ha lysinnslipp og luftekanaler gjennom paviljongen, og hver gang noe endret seg i museumsprosjektet måtte alt tilpasses slik at prosjektene korresponderte. Arkitektene bak utformingen av bassengene og landskapsutformingen ellers på Ground Zero, Michael Arad og Peter Walker, ønsket som mange andre ikke å ha noen bygninger på området i tillegg til bassengene. De mente heller at området fullt og helt skulle dedikeres “Our desire, has always been to create a buildtil tilstedeværelsen av tomrommet etter tvillingtårnene, både i ing that respects the memorial setting, protects respekt av alle som har et sterkt it from its immediate urban surroundings and forhold til stedet, og for å gjøre prosjektet Reflecting Absence provides a place where visitors to and from this mer kraftfullt. Likevel så mange important location can find a place of transition. behovet for en mer menneskelig tilnærming til minnemarkerin- This will remain the case whatever institution regen og ønsket tilførselen av noe mains present in the building.” som kunne skape nytt liv. Området skulle ikke bare minne oss Craig Dykers om alt vi tapte og alle som døde, men også være et sted å samles, dyrke Medeier og arkitekt, Snøhetta samholdet, åpenheten, menneskeligheten og være et lyspunkt for alle de etterlatte. Dette skulle være den største motivatoren for Snøhetta gjennom hele den lange, vanskelige prosessen. I NRKs dokumentar “Snøhetta på Ground Zero” fra 2012 forteller Craig Dykers om prosessen, og tar oss med til gravlunden bak Trinity Church, som ligger rett ved Ground Zero. Han har oppsøkt gravlunden helt siden han kom til New York i 1970 for å puste ut og få en pause fra det travle bylivet. “Lyset treﬀer de høye bygningene rundt og kaster et mykt lys ned på gravlunden,” sier Craig. “Vinduene er gamle, så du får ikke de vanlige skarpe refleksjonene, det minner mer om et svømmebasseng.” Gravlunden er et avslappet sted der alle kan komme og føle på stillheten, roen og få en pause fra den bråkete byen. Selv om et kirkespir normalt er det høyeste elementet i et bybilde, blir dette helt omvendt i en by som New York. Området blir en kjærkommen pause i de ellers abnormt høye bygningene i finansdistriktet på Manhattan. Det var nettopp disse kvalitetene Snøhetta ønsket å tilføre Ground Zero med sitt prosjekt. Dersom utformingen av området bare blir en avgrunn og et åpent sår i landskapet føles rommet ubehagelig, kaldt og uvelkomment. Snøhettas mål var skape et lys i mørket, å gjøre stedet til en trøst, og ikke bare 19

Museumspaviljongen med den reflektive fasaden, her fra vest. Veggen skrĂĽr innover og gjenspeiler bĂĽde menneskene rundt bygningen og de hĂ¸ye skyskraperne. Foto: Helge V. Prestrud

en kald påminnelse om det grusomme som har hendt. “Creation of life in this place is beautiful thing,” sier Craig.

SNØHETTAPUNKTET Kjetil Trædal Thorsen forteller i dokumentaren videre om hvilke verdier som har vært viktigst for kontoret gjennom utvilkingen av prosjektet. Han sier prosjektet skal fungere som et bindeledd mellom områdets fortid og fremtid. Reflecting Absence formidler i størst grad det rungende fraværet av bygningene som var så synlige, men som nå er borte. Bassengene henvender seg ned i bakken for å understreke tomheten bygningene etterlot seg. Minnemuseet befinner seg under bakken og bruker tvillingtårnenes underjordiske fundament som utgangspunkt for å eksponere berggrunnen og fundamentene for både de tidligere bygningene og verdiene de har boende i seg. Videre skal gjenreisningen av World Trade Center strekke seg mot skyene og være et symbol på standhaftighet og evne til å stå i mot og være en fremtidsoptimistisk erklæring. Det nye hovedtårnet er enda høyere enn de foregående og det nye komplekset skal være et fyrtårn for den amerikanske videreutviklingen og understreke at verdiene som ble angrepet har vedvart. Det oppstår et stort sprik mellom disse to ytterpunktene, og som et menneske med bena på bakken kan det være vanskelig å forholde seg til dem. Snøhettas paviljong skal dermed fungere som et menneskelig bindeledd mellom ytterpunktene. Mens minnemarkeringen og museet er rettet mot fortiden og de nye World Trade Center-tårnene er rettet mot fremtiden, erklærer Snøhetta at paviljongen står plassert i nåtiden. Kjetil Trædal Thorsen forklarer i dokumentaren hvordan paviljongen utligner de store sprikene på området med en enkel skisse. Reflecting Absence retter blikket til fortiden og strekker seg ned under bakken. De kommersielle tårnene strekker seg mot himmelen og fremtiden. Paviljongen ligger på bakken, og representerer det som er nå.

Snøhettapunktet, illustrert av Kjetil T. Thorsen. Hentet fra NRKs dokumentar “Snøhetta på Ground Zero” fra 2012.

“Det går fra under bakken til høyt over bakken. Og vårt prosjekt står på bakken. ” Kjetil Trædal Thorsen Medeier og arkitekt i Snøhetta

UTFORMINGEN AV BYGGET Et typisk gaterom i New York City er vertikalt og smalt. Dette rommet inspirerte arkitektene til å skape et rom som ikke eksisterer i denne byen, nemlig et horisontalt, bredt rom. Proposjonene av det negative rommet mellom to høye bygninger ble brukt til å skape formen av paviljongen. Dette er noe Snøhetta har jobbet med i tidligere prosjekter, nemlig å skape sammenhenger mellom situasjoner og typologier i en større kontekst. Bygget skulle fungere som en buﬀer for kontrastene mellom det fredfulle minnesmerket og den høylytte kommersielle aktiviteten man finner ellers i New York. Snøhetta ble etterhvert bedt om å tone ned bygget slik at det ikke overhvelmet minnesmerket, men heller komplimenterte det uten å virke påtrengende. De fikk da på en måte oppdraget å lage en usynlig bygning. Et resultat av dette var den store reflektive glassfasaden som skulle

gjenspeile nåtiden ved å vise himmelen, de nærliggende bygningene og de besøkende. Minnesmerket skulle reflektere fraværet, tomrommet og fortiden mens paviljongen skulle reflektere nåtiden. De ville skape en mer menneskelig kontakt ved å la de besøkende komme nærmere bygget, ta på det og se seg selv og de omkringliggende bygningene i den reflektive fasaden. Metallstripene i glassfasaden var et resultat av sensitiviteten koblet til bygget. Platene er en subtil referanse til eﬀekten av stripene på de orginale World Trade Center-tårnene. Arkitektene ønsket ikke å gjøre referansen for sterk med hensyn til de som ikke ønsket å bli minnet av de orginale byggene. Det rustfrie stålet i fasaden er blitt sandblåst på forskjellig intensitet for å gi hver plate sitt unike fingeravtrykk. Dette platene til å fange lyset og skaper endringer “The striping clearly carries a rem- får i fasaden. Enkelte av platene vil reflektere lyset iniscence of the striped facades of mye sterkere enn andre, og i ulike vinkler. Dette et dynamisk visuelt uttrykk som endrer the original towers. But this had to skaper seg etterhvert som du beveger deg rundt bygbe subtle: Many people want that get. Fasaden blir stabil og kaotisk på en gang, memory, and many people don’t, so som er New York City i et nøtteskall.

the only choice we had was to make something that implied the connection, but would only be intermittently visible, or at least questionable from various perspectives.” Craig Dykers Medeier og arkitekt, Snøhetta

Paviljongen skulle forberede de besøkende på det mer følesladde museet, og materialbruken reflekterer dette. Innvendig ble det brukt mange naturlige materialer som uttrykker menneskelighet uten å virke påtrengende. Treverk ble brukt i områder som skulle ha et direkte forhold til de besøkende og som man skulle føle seg komfortabel med å være i kontakt med.

I det store rommet på innsiden skulle det plasseres inn to av stålgaflene som opprinnelig sto i fasaden til tvillingtårnene. Disse blir synlige også gjennom glassfasaden til paviljongen.

BYGGEPROSESSEN Selve byggeprosessen var et ekstremt avansert puslespill. Mange oppgaver kunne ikke begynne før andre var ferdige og ofte var dette tilhørende et helt annet prosjekt. Ikke bare tok det lang tid før fundamentet kom opp til det nivået de trengte for å begynne å bygge, men både under og på sidene var det enda byggeprosjekter som ikke var ferdige. Mange av byggeprosjektene rundt blei tillegg satt på vent ettersom Silverstein Properties møtte finansielle problemer og slet med å finne brukere til de forskjellige kontortårnene. Dette førte til at oppbygningsprosessen ble forlenget med flere år og var for de pårørte nærmest som å helle salt i et allerede åpent sår.

Det lyse treverket kontrasterer mot den mĂ¸rke betongen og skaper en luftig atmosfĂŚre. Foto: Andreas Weibye

Bassengene, paviljongen, PATH-stasjonen og One World Trade Center under byggeperioden, her 20. mars 2011. Foto: Adriana Berry

Prosjektetlederne innså derfor at det var utrolig viktig for New Yorks mentale og emosjonelle tilstand at selve plassen og minnesmerket var ferdig på angrepets tiårsmarkering. Dette førte til en uvanlig byggeprosess der det som lå over bakken måtte ferdigstilles før det som lå under. Minnemarkeringen med bassengene og navneinskripsjonene lyktes i å bli ferdig til tiårsmarkeringen og ble åpnet på 11. september 2011. Museet og paviljongen hadde sin åpningsseremoni først 15. mai 2014, og var åpent for allmennheten 21. mai 2014.

DET NYE WORLD TRADE CENTER Hovedbygningen i det nye World Trade Center, One World Trade Center, åpnet 3. november 2014 etter en byggeperiode på åtte år. Planen for området inneholder seks nye høyhus som en del av det nye komplekset, hvor til nå i tillegg til hovedtårnet bare Four World Trade Center og Seven World Trade Center er ferdige. Hos Two World Trade Center er grunnarbeidet ferdigstilt, men utbyggingen er satt på vent på grunn av manglende finansiering og for få leietakere. Five World Trade Center er også midlertidig satt på vent. Silverstein ga fra seg rettighetene til å bygge Five WTC til Port Authority of New York and New Jersey så lenge de hjalp til med finansiering for tårn 2, 3 og 4. Det blir sagt at hele komplekset skal være ferdig rundt 2020, men dette kan variere mye på grunn av alle usikkerhetsfaktorene. Som minnemarkeringen og museet ser også ferdigstillelsen av disse prosjektene ut til å bli en lang og komplisert prosess. Alle partene ser imidlertid viktigheten av en ryddig gjennomføring og at komplekset ser sin åpning så fort som mulig for å gjenopplive New Yorks bilde utad og finansdistriktet som en funksjonell bydel.

“All great work is a joint eﬀort.” David Childs Arkitekt, One World Trade Center

I tillegg til minnemarkeringen, museet og de nye kontortårnene får området en ny undergrunnsstasjon tegnet av Santiago Calatrava. Stasjonen skal tjene PATH-jernbanen, som går mellom Newark og det sørlige Manhattan. Banen ble opprettet som en følge av at Port Authority of New York and New Jersey kjøpte opp Hudson & Manhattan Railroad under konstruksjonen av det originale World Trade Center. Stasjonen skal sørge for en kontinuerlig strøm av mennesker som gir området nytt liv og gjør det mer tilgjengelig både for de som jobber der og de som vil oppsøke det av andre grunner.

Digital fremstilling av det ferdige World Trade Center-komplekset, minnemarkeringen, museumspavilsjongen og PATH-stasjonen. Illustrasjon: Silverstein Properties

Vår opplevelse ROPENDE STILLHET Vi kommer opp av en sliten undergunnsstasjon ett kvartal unna vårt endelige mål og vi blir overveldet av skalaen på byggene som omkranser oss. Retningen vi skal i er lett å peile ut; strømmen av mennesker med lange blikk viser oss veien til stedet vi skal. De smale gatene med enorme fasader åpner seg plutselig og avlører et stort åpent område omkranset av høye tårn og lyden av fossefall blir gradvis sterkere. Vi stopper opp for å ta inn helhetsintrykket og tyngden av hva stedet betyr og det er da vi blir møtt av en stillhet i tre deler. Først er den overdøvende, ropende stillheten som bare kan skapes av noe så voldsomt, tragisk og utenkelig som skjedde 11. september 2001. Her mistet nesten 3000 mennesker livet og dype arr ble etterlatt. De to store bassengene fylt med vann som fosser ned i avgrunnen prøver desperat å sette ord på følelsene som strømmer gjennom menneskene som kommer hit. Videre kommer den dype, tunge, vonde, skjærende stillheten fra tusener på tusener av tårer grått. Den stillheten man finner i våte lommetørkler, utbrendte eiendeler og utslitte savnet-plakater. Mange døde på dette stedet, men de etterlatte er så mange ganger flere. Dette er for mange det eneste stedet de kan gå til for å minnes sine døde, og likheten med en kirkegård er umiskjennelig. Til sist kommer en porøs, stiv stillhet, som føles kunstig på et sted som dette og som skjærer med de andre to. Denne springer ut fra en tydelig redsel og frykt for det som skjedde her og viser seg når plassen har en god tilværelsen av bevæpnede vakter, og en liten herskare av små sikkerhetskameraer passer på at vi alltid føler oss iaktatt.

ANKERPUNKT I BRONSJE Det er midt i januar og klimamessig har New York så langt vært av den ugjestmilde sorten. Vårt besøk på Ground Zero er intet unntak. Det er for kaldt til å gå uten votter, så bildetakingen blir en klønete aﬀære. Løvet på eiketrærne er borte og den plassen blir av den grunn veldig åpen. Vår oppmerksomhet blir raskt dratt mot de dype hullene i bakken som markerer hvor tvillingtårnene en gang stod. Vann sildrer over mørk granitt før det fosser ned i avgrunnen i det det skaper en jevn brusing som får støyen fra byen til dø helt ut. Størrelsen på fotavtrykket er mye mindre enn forventet, men på samme tid overveldende umenneskelig stort. Minnesmerket viser tilstedeværelsen av det som ble borte på en verdig og kraftfull måte, og fungerer absolutt som områdets tungdepunkt. Store bronsjepaneler med inngraverte navn omkranser de to hullene i bakken og danner et brystvern mot det tomme intet. Navneplatene er det største og viktigste ankerpunktet for opplevelsene på dette minnes26

Det sĂ¸rlige bassenget med paviljongen og One World Trade Center i bakgrunnen. Foto: Andreas Weibye

merket og her er hvor besøkende bruker mest tid. Panelene er blankpolerte av utallige hender og fingre som har så sårt har strøket over navn. Overflaten kommer nok fremdeles til å være blank selv når tidens tann har farget resten av bronsjen grønn. En familie står samlet rundt et navn mens de holder hverandre. En enslig kvinne i blått stryker hånden over noen navn i det hun går tankefullt forbi. En far løfter opp sin datter slik at hun også kan se navnene på bronsjeplaten og nede på hjørnet av fontenen står et par med fargestifter og papir og tar avtrykk av et navn for å ta med hjem. Over alt står folk med tårer i øynene.

NYTT LIV Etter det kraftige førsteintrykket har lagt seg litt til rette, våkner vi fra dype tanker og lar oppmerksomheten falle på parken som omkranser de to bassengene. Parken er fylt med elegante og tilbakeholdne lyktestolper som harmonerer med trærne som er plantet på plassen. Trærne, som alle er unge, hvite eiketrær, ser i første øyekast tilfeldig plassert i større og mindre grupper. Da vi spaserer rundt parken innser vi raskt dette ikke er tilfellet, men at trærne er plantet i strenge rader, nettopp for å skape denne tvetydigheten. De hvite eiketrærne står uten blader siden det er vinter og deres lyse, oppsprukne bark er passende for stedets karakter. På sommeren vil trærne bære store grønne blader og danne et teppe som brer seg over parken og skape en beskyttende atmosfære. Mot høsten vil grønt forsvinne over i kraftig rødt og på denne måten endrer plassens karakter gjennom årstidene. Belegget på bakken er lagt i tynne striper og alternerer mellom grå granitt og brunt gress som understreker hvor kaldt det er. Bruken av gresset og granitten varierer for å skape naturlige brolagte stier som fører oss mellom plassens interessepunkter. Rundt i parken er det flere pauser i treplantingen som på sommeren skaper åpninger og lysninger. Her finnes solide steinbenker man kan sitte på når følelsene tar overhånd eller man simpelten vil nyte vintersola mens den i en kort periode titter frem mellom høyhusene. På en stand i parken står en mørk dame godt pakket inn i vinterklær og deler ut brosjyrer som forteller oss om minnestedet, parken og museet under oss. Vi får her lære om “The Survivor Tree”, en enslig trestump som ble funnet i ruinene og plantet på nytt. Treet våknet til live og har nå vokst seg på størrelse med de andre trærne på plassen og setter et lys på alle de menneskene som var her den dagen og opplevde helvetet, men overlevde på tross av det. Møbleringen på området består av hvite eiketrær, benker i granitt og striper med gressplen. Området er nok mer fargerikt på sommerstid. Foto: Andreas Weibye

Uten blader på trærne blir plassens helt flate karakter svært tydelig. Som menneske på dette stedet føler vi oss utsatte og sårbare. Den enorme skalaforskjellen fra de små benkene og lave trærne til de ruvende skyskraperne rundt skaper en følelse av vertigo og bygger opp under et ubehag som ikke lett kan settes ord på. Snøhetta-paviljongen sitter mellom de to fotavtrykkene og presenterer oss med en mellomstor skala som åpner seg opp som et sted å søke ly for det udefinerbare ubehaget som

har boblet opp på innsiden. Her er endelig noe fysisk vi kan forholde oss til. Vi kan her lene oss inntil en vegg, kjenne på de sandblåste stålpanelene og kikke inn gjennom glassfasaden. Størrelsen på bygget er gjenkjennbart og hadde det ikke vært for den spesielle formen kunne dette gjerne vært noe vi fant hjemme i Trondheim. Vi begynner gradvis å legge merke til at “selfie”-faktoren her er ganske høy, og innser at det er muligens mer turister på dette stedet enn vi først var klar over. Vi ser ungdommer ta bilder av seg selv foran minnesmerket, ivrig blitsing fra kameraglade japanske turister i farget caps, og et og annet fjols som veiver rundt med en selfie-stick. Den reflektive fasaden skråner svakt og bringer himmelen helt ned på bakken. Den brukes som speil til å fotografere seg i og skaper nysgjerrighet på hva som er på innsiden. Det er konstant mennesker som presser seg inntill glasset for å se på stålgaflene som en gang tilhørte tvillingtårnene.

Vi ser tydelig at måten folk tilnærmer seg paviljongen og bassengene er vidt forskjellige. Oppførselen rundt bassengene med navneinskripsjonene kan i stor grad sammenlignes med den på en kirkegård, der respekten for de hvilende dominerer over alt annet. Rundt paviljongen er de besøkende mer avslappede, turistene oppfører seg som turister igjen.

Kameraglade turister. Foto: Helge V. Prestrud

Én kjerneidé Snøhetta har tatt med seg gjennom hele prosessen er ideen om at bygget skal være en katalysator for opplevelsene på Ground Zero, det skal formidle nåtiden i et menneskelig format og være et bygg man kan interaktere med fysisk og psykisk og slik danne et intimt forhold til bygget. Snøhetta-paviljongens plassering reflekterer nettopp dette, slik at den blir et naturlig punkt for mennesker å interagere med den.

INNE I PAVILJONGEN OG MINNEMUSEET Vi kjøper billetter, beveger oss gjennom en labyrint av et køsystem og går inn paviljongens hovedinngang. Her møtes vi av en sikkerhetskontroll som helt sikkert holder flyplasstandard. Av og på med belter, sko, jakker og sekker. På den andre siden møter vi hvite vegger og tak 29

På toppen av rulletrappa på innsiden av paviljongen med de to ødelagte stålgaflene, det lyse treverket og de skrå flatene. Foto: Helge V. Prestrud

i kombinasjon med lyst treverk. Hallen på innsiden har en lys og luftig atmosfære. Samtlige plater på veggen skråner, på samme måte som metallplatene på utsiden, ned mot “dypet” i spissen på paviljongen som leder ned til museet under. Vi ledes inn og mot en rulletrapp. Her står vi mens vi synker sakte forbi to store stålgafler som i et tidligere liv var de karakteristiske fasadeelementene i de originale tvillingtårnene. Den lyse atmosfæren avsluttes brått og mørke tak, vegger og gulv møter oss nederst i rulletrappen. En søyle av lys bak oss forteller at vi nå er under bakken. Vi henger fra oss jakkene i garderoben og møter guiden vår. Vi får hodetelefoner og en liten boks til å ha rundt halsen. Guiden forteller oss at slik kan vi få med oss utstillingen i vårt eget tempo uten å ha problemer med å høre hva hun sier. Hun nevner også at dersom vi føler noen ubehag eller ikke vil høre mer, er det bare å skru henne av og trekke seg tilbake. Gruppen beveger seg mot utstillingens start på toppen av rampen som skal lede oss ned til berggrunnen. Før vi går videre inn i mørket, går vi forbi en åpning i veggen hvor vi kan speide ut og se et enormt rom nedenfor hvor et stykke vrengt metall henger utstilt. I den første delen av utstillingen går vi forbi et stort fotografi tatt av den klare himmelen før angrepene morgenen 11. september 2001. Vi går gjennom et lydlandskap fylt med taleopptak der folk forteller om hvordan de opplevde dagen. Korridoren skråner nedover og gjør en sving i det den åpner seg brått mot det aller største rommet i dette komplekset. Her står vi ti-femten meter oppe og ser ut over den store demningsveggen, “the slurry wall”, som holder Hudson River ute og har blitt et symbol på vedvarenhet og motstandsstyke. Vi går ned en trapp som ligger ved siden av en nesten ødelagt trapp i betong. Dette er en av trappene som utallige mennesker reddet seg ut av tvillingtårnene med, passende navngitt “the survivor stairs”.

“The survivor stairs”. Foto: Andreas Weibye

FØTTENE PÅ BERGGRUNNEN Nede på bunnen av trappen blir vi fortalt at rett under føttene våre er nå selve begrunnen New Yorks skyskrapere er forankret i. Vi befinner vi oss i en stor hall der veggene på den ene siden er demningsveggen og en stor kube kommer ned fra taket og viser den negative formen av det dype bassenget ovenpå. En annen gigantisk vegg er fylt med 2983 ark i forskjellige blåtoner, ett for hvert av ofrene etter angrepene. Verket heter “Trying To Remember The Color of the Sky that September Morning”. Bak denne veggen ligger de uidentifiserte levningene etter angrepene begravet. Alvorligheten bak tanken på dette er overveldende ubehagelig. Mellom arkene er et kraftfullt sitat med svære bokstaver i stål fra tvillingtårnene, smidd for hånd.

“No day shall erase you from the memory of time” Virgil 31

Fundamentene i grunnfjellet er synlige under de overhengene bassengene, og de originale t책rnenes plassering vises fram. Under bassengene er egne utstillinger. Foto: Helge V. Prestrud

Det store rommet mellom demningsveggen og det nordre bassenget med “the last column” midt i rommet. Rampen innerst i rommet går rundt bassenget og senker seg ned til berggrunnen. Foto: Helge V. Prestrud

Vi går videre rundt, og ender opp foran den eksponerte demningsveggen. Foran veggen står en søyle i stål som rekker nesten opp til taket. Den er tydelig slitt, og er full av plakater, navn skrevet med tusj og blomsterbuketter festet med gaﬀateip. Dette er den siste søylen som ble fjernet fra området etter opprydningsarbeidet. Søylen var forankret helt nede i berggrunnen og stod støtt selv gjennom tårnenes kollaps. Gjennom opprydningen fungerte søylen i praksis som et alter der pårørende kom for å legge igjen blomster, eller skrive en siste hilsen. Den var det siste som ble fjernet fra tomta.

Dandert utover gulvet er blant annet en knust brannbil som deltok i redningsarbeidet og et par meter av masten i World Trade Center One. På slutten av runden vår blir vi fortalt om det amerikanske militærets heroiske innsats i jakten på Al-Qaeda-leder Osama bin-Laden. Utstilt i et monter er en murstein fra bin-Ladens hus og uniformen til en av soldatene som var med på oppdraget. Dette er nok ment som en slags avslutning på historien om hva som skjedde og et innblikk i USAs kamp i krigen mot terror. Dette føles likevel nokså overflødig, og vi begynner å sette spørsmål til om dette virkelig er nødvendig å inkludere i en utstilling som har som hensikt å ære ofrene på en verdig måte.

DYPDYKK I MØRKET

Et stykke vrengt metall fra tårnene. Foto: Andreas Weibye

Vi får beskjed om at det også er utstillinger i rommene under de veldige kubene som henger ned fra takene, under bassengene. Under fotavtrykket til det sørlige tårnet er det en utstilling med bilder alle de 2983 menneskene som mistet livet i forbindelse med angrepene i 2001 og 1993. På samtlige av utstillingens vegger henger portrettfoto av hver og en av dem, og midt i korridorene står skjermer hvor vi kan klikke oss inn på hver person og lære om livene deres, hvem de var og hva de gjorde. Materialet har blitt samlet inn av ofrenes familie og venner. I en boks i midten av utstillingen kan man sette seg rundt kanten og høre

opplesningen av ett og ett navn som vises på veggen. Etter navnene står det et kort avsnitt om personen. Hvem de etterlot, hva de jobbet med, hvem de var. Noen av navnene har også en liten historie lest opp av en av personens etterlatte. [Helge]: Her blir jeg sittende lenge. Det er først her jeg begynner å få innblikk i betydningen av det hele. Hvor mange familier som har blitt ødelagt, hvor mange liv som har blitt påvirket, avbrutt. Følelsene tar over, og jeg begynner å savne de der hjemme. Utstillingen er grusomt intim, men er også noe av det fineste ved hele museet. Det er her historien til menneskene som ble borte blir fortalt. Det er her livene deres blir husket, og på en merkelig måte føler jeg meg bedre etter denne utstillingen enn etter noe annet på museet. Under det nordlige tårnets fotavtrykk er den store utstillingen som forteller historien om hva som hendte den 11. september. Slik som museets begynnelse begynner denne utstillingen med å vise hvor blå himmelen var denne dagen. I det vi beveger oss innover eksploderer utstillingen plutselig med opptak av nyhetssendinger verden over som blir brutt og går over til å vise bilder av sort røyk som velter ut av World Trade Centers nordlige tårn. Denne utstillingen går i grusom detalj og viser hvert minutt av helvetet i omgivelser der folk tidvis går oppå hverandre og har problemer med å komme seg fram. Det blir vanskelig å få med seg noe særlig med så mye informasjon og gråtkvalte mennesker på en gang. I det utstillingens fortellende metode kommer til enden av dagen, blir vi presentert med hele dagen på nytt, denne gangen fra terroristenes perspektiv. En kan også lure på hvorfor dette er en del av utstillingen, og hva motivet med dette er. Prøver de å demonisere gjerningsmennene? Vil de sette oss inn deres situasjon? Eller blir dette bare for nysgjerrighetens skyld? Spørsmålene forblir usvarte. [Andreas]: Der utstillingen virkelig burde vært over, finner jeg endelig en benk å sette meg ned på. Jeg er kvalm, svimmel og overveldet av det jeg har sett; Mennesker som hopper i døden er ikke hverdagskost. Det går litt tid før jeg ser opp og innser omgivelsene jeg har valgt å hvile meg på. På en diger skjerm foran meg går en video med overdøvende lyd som forklarer meg hvorfor dette var et angrep på Amerika, hva som førte til fremveksten av Al-Qaeda og hvorfor det var ikke mindre enn absolutt rett og nødvendig å innvadere Afghanistan og hvorfor drapet på Osama bin-Laden var det ultimate vinnerslaget. At amerikanerne bruker enhver mulighet til å drive propaganda overrasker ikke, men at det skal være på dette stedet, i denne situasjonen, med uidentifiserte levninger bak en vegg like her borte, virker for meg direkte respektløst til det punktet det gjør meg absolutt sint. Utslitte av både å ha gått rundt hele dagen og av inntrykkene beveger vi oss mot rulletrappen som skal ta oss opp til overflaten igjen. I det tunnellaktige rommet der det tydelig skilles mellom det lyse på overflaten og det mørke under bakken hører vi i bakgrunnen “Amazing Grace” fremført i seremoniell sekkepipestil. Omgivelsene er igjen lyse og luftige, skuldrene senkes et lite hakk og vi kan puste litt lettere. 35

En ny rulletrapp tar oss opp helt til overflaten og til området med kafeteriaen, auditoriet og utgangen. På vei opp får vi de to voldsomme gaflene i forgrunnen og det nye One World Trade Center bak glasset i bakgrunnen. Dette føles symbolsk på et eller annet plan, men hvilket forblir uvisst. Vi går og setter oss i kafeteriaen, kjøper noe og drikke og begynner å skrive i håp om å kunne sette ord på noe av det vi føler.

Spørsmål til Craig Dykers Etter å ha brukt litt tid til å fordøye inntrykk, sortert tanker og tatt inn over oss rekkevidden av det hele, sendte vi noen spørsmål i retning av Snøhettas overhode her i New York, Craig Dykers. Craig er en opptatt mann og er for tiden fullt investert i Snøhettas prosjekt om å revitalisere Times Square. Vi begynner ganske overordnet med noen spørsmål knyttet til de første inntrykkene våre av området. Vi har nå selv fått kjenne på atmosfæren rundt bassengene, paviljongen og de nye skyskraperne, og har kjent på de umenneskelige aspektet ved det hele. Selv om Snøhettas prosjekt har endret program gjennom utviklingsprosessen har målet om å tilføre området liv uten å ødelegge for minnemarkeringen vært det samme hele veien. Selv om det er lett å se at paviljongen tilfører området noe nytt og gjorde stedet mer behagelig føltes området veldig anspent, og lite livlig. Det kan ha vært været, men det hadde nok også noe med mange andre ting å gjøre. Vi spurte Craig om hvordan de synes de har oppnådd dette målet. Spøsmålet lød slik:

Craig Dykers Foto: Snøhetta

“Do you believe that Snøhetta has achieved its initial goal of creating life in this space, seeing that the building’s function and program has changed considerably during the process?” Craig svarer: “We feel the building provides an alternative viewpoint on the site focused on the present moment in time, as opposed to memories of the past or projections of the future. It also seems to create a lively interaction of light and shadow as well as inviting people to interact with each other and the building. Interestingly I would say that the building became livelier after the program “Interestingly I would say that the buildbecame more introspective. The original proing became livelier after the program gramming was quite interactive and dynamic, as well as being very large, so we tried to became more introspective.” balance that with a more quiet building. The Craig Dykers new program provides direct continuity with Medeier og arkitekt i Snøhetta the memorial so we felt we needed to balance that with something that connected more to the dynamic nature of the city, and not just to the memorial.” Videre ønsket vi å spørre om hvordan deres tanker om å skape et prosjekt folk kan ha et personlig forhold til, og som kan virke som et samlingssted og et lyspunkt, har fungert i fusjon med de økte kravene om sikkerhet og overvåkning. Snøhetta har i mange av sine prosjekter dyrket nettopp denne kvaliteten, nemlig muligheten til å ta på, gå inn og ut av som en ønsker, gå på, og å føle et slags eierskap til prosjektet. Dette var absolutt et trekk vi kunne gjenkjenne ved prosjektet, men satte spørsmål ved om dette lot seg kombinere med en så anspent atmosfære som genereres av så strenge sikkerhetstiltak og reguleringer. 37

Vi spør: “Snøhetta’s ideology and principles of design often results in «democratized» buildings featuring free access like the Viewpoint Snøhetta and freely walkable roof like the Oslo Opera. The same idea is mentioned during the design process of the Ground Zero Pavilion, notably in the NRK documentary. When visiting the Pavilion we were met with closed doors unless buying tickets and passing a security check. How has the Scandinavian spirit of openness sustained during the design-process?” Craig svarer: “You will also meet closed doors at the Opera if you try to go inside the hall during a show. In your comparison, the roof of the opera is more or less the equivalent of the Memorial Plaza at the World Trade Center site and the opera hall is like the museum interior. With the Memorial Plaza there is already a democratization of the site. We worked very hard for many years, alongside the other designers, to ensure that safety or security entities would not enclose the Me“We worked very hard for many years, along- morial Plaza with fences and gates and make it less public and less accessible. side the other designers, to ensure that safe- We succeeded so in that sense we have ty or security entities would not enclose the helped make a democratic space. The building itself is too small to have an acMemorial Plaza with fences and gates and cessible roof like the opera. Also please make it less public and less accessible. We note that one day a week, on Tuesdays, the Museum is open and free of charge. succeeded so in that sense we have helped In comparison there are no days when the Opera in Oslo provides free concerts make a democratic space.” or tours to the general public that I know of. Regarding security we tried to make the area as calm as possible with the use of natural woods and other natural finishes. One might say this Craig Dykers Medeier og arkitekt i Snøhetta has a Scandinavian character. Unfortunately at this site security is currently a concern. Let’s hope this changes over time, but it still remains one of the most visible terrorist targets in the world so it is a little diﬀerent than something you might find in Norway. I have noticed changes in security trends in Norway since the terrorist attacks also.” Selvfølgelig var vi også nysgjerrige på om den konfliktfylte prosessen har vært nyttig for prosjektet. Hadde prosjektet nytt godt av alle konfliktene eller skulle han heller ønske at det var færre parter involvert? Vi spør: “Have this complicated process filled with diﬀerent viewpoints always having to be considered helped making better architecture? Do you think this is an environment that makes the end result better, or is it simply complicating the process?” Craig svarer: “I have always said that the process was too fast. Although many people complained and said that everything took too long, I felt the op38

posite. Still this is a major site in a major city so the luxury of time is not always available. The project began the day of the attacks so it is fraught with psychological challenges. This is unique to this type of project and I am not sure you “I have always said that the process was can compare it to other more ordinary eﬀorts to build. You cannot really discuss architecture too fast.” in general terms in relation to this project.” Craig Dykers Medeier og arkitekt i Snøhetta Til slutt spør vi om han har gjort seg noen erfaringer han vil dele med unge arkitekter med hele arbeidslivet foran seg. “Advice to younger architects... Always remember that your work has significance that can last for many years, even beyond your time on earth. This significance takes on many forms, some that are not so obvious. We form the world around us and that world in turn forms us. Architecture is not simply a game of shapes, nor is it a platform for creating pure abstraction. Everything has to do with real people having real stories.”

Foto: Helge V. Prestrud

“Everything has to do with real people having real stories.” Craig Dykers Medeier og arkitekt i Snøhetta

Medieomtaler og kritikk OVERBESKYTTELSE OG RO De nye byggene på Ground Zero ble skapt i etterdønningene av tragedien og naturligvis er dette et sted som vekker sterke følelser hos utrolig mange mennesker. Så fort støvet hadde lagt seg i gatene oppsto de store diskusjonene av hva som burde gjøres og det virket som alle hadde forskjellige meninger. Det kommer da ikke som noen stor overraskelse at byg“The N.Y.P.D. has determined that the gene i ettertid både har blitt hyllet med entire World Trade Center site is a potential priser og ros, samtidig som de har fått krass kritikk på alle punktene i utviklintarget.” gen. Mange av kritikerne er selv innbyggere i New York hvor angrepet ble personlig i aller sterkeste grad, så det sier seg selv at det er mye N.Y.P.D. sensitivitet knyttet til området. “Campus Security Plan”

New York Police Department bestemte gjennom utviklingen av Ground Zero at området skulle legges under en streng sikkerhetssone, og opprettet samtidig en ny avdeling innen polititjenesten utelukkende dedikert til Ground Zeros sikkerhet. De strenge sikkerhetstiltakene blir ofte gjentatt i kritikker av Ground Zero-området. Adam Gopnik fra The New Yorker skildrer sin opplevelse av området som en egen totalitær høysikkerhets ministat der selv barnelek blir ansett som potensiell terroristaktivitet. Dette var neppe et unikt enkelttilfelle; selv da vi var nede ved minnesmerke observerte vi en sikkerhetsvakt komme løpende bort til en besøkende som hadde satt ned kaﬀekoppen for å ta et bilde. Sikkerhetsvakten advarte gjesten i en autoritær tone at han måtte holde kaﬀekoppen i hånden og ikke sette den fra seg. Om det vi opplever som paranoide sikkerhetstiltak faktisk er for de besøkendes eget beste er vanskelig å dømme på dette punktet, med det er tydelig at NYPD mener dette er den eneste måten å unngå et tredje terrorangrep på stedet.

“The idea that we celebrate the renewal of our freedom by deploying uniformed guards to prevent children from playing in an outdoor park is not just bizarre in itself but participates in a culture of fear that the rest of the city, having tested, long ago discarded.” Adam Gopnik The New Yorker

Den strenge sikkerheten fører med seg mange ubeleilige problemer som Karrie Jacobs, redaktøren for Architect Magazine, tar opp i sin kritikk mot Ground Zero. Hun sier stedet totalt sett fungerer dårlig i New York Citys bybilde: Den mangler den typiske energien for en oﬀentlig plass i byen, selv for et minnesmerke og sikkerhetstiltakene gjør stedet til et ubehagelig sted å være. Denne uvanlige kombinasjonen av høy sikkerhet, mange besøkende og lite attraksjoner skaper et område lite egnet for fredfull ettertanke. NYPDs frykt for bilbomber har ført til at de har stengt alle gatene inne på plassen og bare presertifiserte biler kan passere de strenge kontrollpostene. Det som kunne vært et livlig gatemiljø med butikker og liv på 40

gateplan blir umuliggjort av sikkerhetsrestriksjonene.

UUTTØMMELIG TOMHET

“There are endless rules: no demonstrations, no rallies, no third-party vending. No sports. No loitering, littering, or smoking. No throwing anything into the pools. No animals. But all those injunctions don’t add up to tranquility. If there is peace to be had on this memorial plaza, I have yet to experience it.”

Videre kommenterer Adam Gopnik at minnesmerket til Arad og Walker ikke skaper en sørgende stemning, men heller at fontenenes “constant roar” forstyrrer og overdøver enhver følelsesladd tanke som brystvernet fylt av de omkommedes navn er ment til å frembringe. Dette er sterk overdrivelse og det er nok få som oppfatter fontenene som et buldrende fossefall. Selv opplevde vi lyden av vannet som hvit bakgrunnstøy som filtrerte ut larmen fra byen. På den andre siden virker de som et visuelt dragsug og kan ta oppmerksomheten fra de sørgende pårørende. Det er viktig å tenke på at ikke alle av ofrenes familier har andre graver å besøke enn denne, og av respekt må stedet kunne oppleves i fred og ro på stedet de omkom.

Karrie Jacobs Redaktør i Architecture Magazine

Gopnik mener dessuten at monumentet viser en helt annen symbolikk enn hva Arad hadde planlagt. Bassengene foreslår ikke evig minne, men heller en evig syklus av tap. Dette var en tanke vi også hadde på plassen, der den uendelige fossen renner ned i et mørkt hull og heller viser sorg uten ende, enn håp for fremtiden.

“Emotively, these seem to suggest less Et annet interessant punkt han peker på er hvor evigvarende denne evige fossen the promise of eternal memory and more egentlig er. Om femti år vil kanskje løsnina cycle of endless loss and waste” gen av å bruke flere millioner hvert år på vedlikehold av de største fontenene menAdam Gopnik neskeheten har skapt på den allerede dyreste tomten i verden, kanskje The New Yorker ikke være den mest funksjonelle eller økonomiske løsningen. Det ville muligens ha vært bedre med en ikke-mekanisk, statisk løsning som kunne ha overlevd tidens tann i et verdenssentrum med en historie der kommersielle interesser trumfer alt annet. UREDDE NEW YORK Selv om de tekniske og økonomiske diskusjonene er like tallrike som de er langvarige, er det fra et arkitekturståsted kanskje mest interessant å gjøre et lite dykk i den formale diskusjonen som har funnet sted. Arkitektur har åpenbart et stort subjektivt aspekt, noe som har vært overtydelig i disse prosjektene rundt Ground Zero, men samtidig har diskusjonene ofte vært av sterk emosjonell karakter og det har vært irrelevant om arkitekturen er god eller ikke. Arkitekturkritiker for New York Times og Architectural Digest, Phillip Nobel, mener paviljongens svakt skrående uttrykk minner direkte om et ødelagt kollapsende bygg. Dette var et feilgrep, sier Nobel. Snøhetta på sin side ønsker ikke å forsvare bygget og ønsker tolkningene av bygget deres velkomne. Vi har ikke noe desperat ønske om å 41

forsvare oss, sier Kjetil Thorsen, partner i Snøhetta. Han forsetter: Heldigvis har arkitekturen sine subjektive sider, og vi ønsker ikke at noen skal forholde seg likegyldig til den.

“Vi har ikke tegnet dette bygget, men forhandlet oss frem til det.” Kjetil Trædal Thorsen Medeier og arkitekt i Snøhetta

Karrie Jacobs holder seg alt annet enn likegyldig til prosjektene: Det nye handelssenterkomplekset som nå har reist seg fra Ground Zeros aske er absolutt ikke det stedet det en gang var, hvor 60-tallets idealer om å drastisk omforme byer nådde et høydepunkt. Stedet er heller ikke det beste eksemplet på moderne byutvikling i New York. Det er et sted som er

formet, og i stor grad begrenset, av for mange krefter og motstridende ønsker. Hun sier videre at den beste arkitekturen her nede, finner man i Seven World Trade Center og Four World Trade Center. Seven World Trade Center var det første bygget som ble gjenreist, siden det lå rett over en transformatorstasjon. Bygget er sensuelt og har milde referanser til bygget som sto der før, uten at det forsøker å imitere det. Four World Trade Center formidler japansk tilbakeholdenhet og håndterer et stort spekter av nyanser uten å være kjedelig. Hun fortsetter: Snøhettas krystallklare paviljong underkues av den kompliserte høysikkerhets labyrinten man må navigere for å komme inn, og vandringen ned i dypet er overfylt med alskens artefakter fra 11. september. Hun mener det beste rommet i museet, både emosjonelt og arkitektonisk, er Foundation Hall. Her vises den grove ubehandlede og kraftfulle demningsveggen, og det er først her man finner romlige kvaliteter som minner om hva man kan finne i en katedral; rom der man ikke lenger trenger å tenke. Jacobs utrykker her et sterkt ønske om at museet ville trekke tilbake den ekstensive programmeringen i blant, og heller gi rom for refleksjon. Jacobs ble overrasket at det mest kraftfulle prosjektet hun har opplevd på Ground Zero, ikke var museet eller minnesmerket, men Calatravas undergrunnsstasjon. De helt hvite omgivelsene med sitt dramatiske ribbete tak, frembringte følelser av en vakker, fredfull mystikk. Hun skriver at stasjonen uttrykker en dristighet som minner om de orginale World Trade Center-tårnene. Dette minner om hva Gopnik lengtet etter på Ground Zero, og fant i Seven World Trade Center. Han beskriver skyskraperen som et prakteksempel på alt det gode som har skjedd på Manhattan de siste ti årene. Samtidig som politikere og arkitekter kranglet over fremtiden til Ground Zero jobbet resten av nedre Manhattan på å reise seg opp av støvet etter tragedien, og har hatt en blomstrende kommersiell vekst. Seven World Trade Center, likt med Calatravas stasjon, henger seg ikke fast i fortiden, men uttrykker den modige, fremovertenkende arkitekturen man finner ellers i byen.

“While the architects who designed the towers dialed down their formalist impulses in deference to the memorial, Calatrava didn’t. If anything, he cranked them up. I am starting to think that Calatrava had it right, that the commuters who ride the PATH trains back and forth to New Jersey every day may enjoy the one place at Ground Zero that possesses some of the boldness of the old WTC, that has the audacity to look like New York.” Karrie Jacobs Redaktør i Architecture Magazine

Digital fremstilling av innsiden av Santiago Calatravas PATH-stasjon på Ground Zero. Illustrasjon:

Egne vurderinger av prosjektet VERDIER OVERSATT TIL ARKITEKTUR Som en forløper til idéene Snøhetta så for seg på stedet, hadde Daniel Libeskind allerede formulert tanken om å kunne skape et verdig minnesmerke som på samme tid var fremtidsrettet og genererte nytt liv på stedet. Hans valg om å holde plassen åpen og skape et sted folk kunne være var det som la det aller sterkeste grunnlaget og føringen for hvordan den videre utviklingen har progressert. Libeskinds skulpturelle tilnærming til skyskraperne ga et tydelig formsvar til de følelsene amerikanerne satt inne med, men områdets figurale karakter har blitt redusert kraftig da Libeskinds omkransende tårn ble byttet ut med generiske, normative strukturer. Hadde ikke Libeskind presentert sin visjon og fått slik gjennomslag (og motstand), ville nok ingen av dagens prosjekter stått der i dag. Arads minnemerke har sitt direkte utspring i Libeskinds idé om å la tvillingtårnenes fotavtrykk stå øde. Snøhettas paviljong kommer i møte med idéen om å tilføre nytt liv på stedet i et menneskelig aspekt og i union med Calatravas nye stasjon vil disse to byggene være katalysatorer for stedets videre generering av liv. Minnemuseets emosjonelle koreografi av en reise ned i dypet springer ut fra idéen om å ha muligheten til å komme helt ned til berggrunnen og fundamentet til tvillingtårnene, samt den standhaftige demningsveggen som har nå blitt et symbol for ukuelighet, var utelukkende kjempet for av Libeskind i begynnelsen. Libeskind har mye erfaring med sterke emosjonelle prosjekter og viser en dyp forståelse av hva en slik sørgelsesprosess burde inneholde, Dette synes godt gjennom de grepene som foreslås i hovedplanen. På den andre siden han har ingen tidligere erfaring med høyhus-bebyggelse, noe som er noe av grunnen til at Silverstein hyret David Childs istedenfor. Selv om Libeskinds vinklete og assymetriske tårn hadde vært visuelt sterke og holdt en kraftig metafor, innså han nok ikke virkeligheten av at høyhus er så mye mer enn bare form. Dette var også blant annet Childs største kritikk mot Libeskind.

KOMPLEKSITET ELLER SPONTANITET? Selv om planleggingen av prosjektene på Ground Zero har lidd av en høy kompleksitet, virker det som Ground Zero som område i aller største grad hatt nytte av at hvert prosjekt har hatt separate prosjektører. Libeskind ville nok aldri hatt ressursene eller grunnlaget for å løse alle problemene på egenhånd og med tanke på hvor store og omfattende diskusjonene har vært, har flere hoder absolutt vært bedre enn ett. Samtlige involverte har også hatt som instilling og mål å løse dette på en riktig og verdig måte, og gjennom diskusjon, uenigheter og utallige høringer har prosjektene gradvis nærmet seg det “riktige svaret”, såfremt noe slikt finnes. Dette er i aller høyeste grad prosesser av demokratisk arkitektur. Likevel ser man at demokratiske løsninger tar lang tid og for mange vil det også bety at såret forblir åpent så lenge området ikke er ferdigstilt. Samtidig sier Dykers fra Snøhetta at selv all 44

denne tiden ikke var nok, og som arkitekstudenter kan vi empatisere med å få for liten tid til skapelsen av et verdig resultat. Men et annet spørsmål dukker i denne sammenheng opp: Hvem lager vi prosjektet for? Er det nødvendig å bruke 20 år på et verdig prosjekt om målgruppen det er laget til ikke lenger trenger det? Burde man bruke kreftene på å pløye gjennom prosessen og møte folkets behov når de trenger det, og samtidig risikere å ende opp med et dårlig og uverdig resultat? En slik utviklingsprosess kan fort bli et kompromiss av disse to ytterpunktene, og selv om en rask og god løsning selvfølgelig er å foretrekke er det sjeldent en valgmulighet. Prosessen har tatt lang tid og skapt mange konflikter, men det er likevel snakk om så mange meninger at å unngå en demokratisk prosess nok ville skapt enda krassere kritikk og sinte brukere.

DEMOKRATI OG TOMME FASADER De nye tårnene omkranser det hele som en beskyttende mur og skal være kraftsymbolet på fremtidstroen og standhaftigheten hos dette folket. Symbolet blekner sterkt når vi sitter inne med kunnskap av hvor mange etasjer av disse byggene som faktisk står tomme. Silverstein Properties har som nevn slitt sterkt med å finne leietakere og det er simpelthen ikke et stort nok markedsbehov. De blir derfor i aller største grad fasadeelementer som er blitt tvangsfinansiert og oppført først og fremst for å opprettholde ansikt utad. Silverstein Properties fikk 4.5 milliarder USD i forsikringspenger for de raserte tvillingtårnene og mange påstår han tjente godt da bygningene falt. Det nye One World Trade Center har kostet rundt 4 milliarder dollar alene i oppføringskostnader og med leietakerproblemer er det ikke godt å vite hvor økonomisk levedyktig prosjektet kommer til å være i lengden.

Ironien er slående. Foto: Helge V. Prestrud

Til tross for en liten stemme i hodet som sier at høye bygninger er det kuleste som finnes dukker det også opp noen tanker som stiller spørsmål til de voldsomt høye kontortårnenes hensikter. En kan spørre seg om denne ikoniske gjenoppbygningen av komplekset er noe annet enn nettopp det: et ikon. Hadde det vært tilstrekkelig å bare bygge ytterveggene, konstantere at bygget er det høyeste i vesten og erklære at friheten og demokratiet nok en gang har seiret?

HØYDESKREKK I ALLE RETNINGER Hovedtårnets trekantstruktur fører til en slags illusjon av et himmelsk uendelighetsperspektiv og øynene triller nesten bakerst i skallen i forsøket på å se toppen. To av de fire planlagte supertårnene står ferdig, og man kan bare prøve å forestille seg retningssuget og svimmelheten som oppstår så fort alle strukturene er ferdige. Man føler seg mindre her enn noe annet sted. Kanskje bortsett fra i verdensrommet. Ikke bare

One World Trade Centers trekantstruktur får bygningen til å virke uendelig høy sett fra bakken. Foto: Andreas Weibye

føler man seg som en maur som holder på å bli tråkket på av en kontorbygning, men når man kikker over kanten og ned i de overveldende tomrommene føler man seg også som man er alene til langt til sjøs i en morken gummibåt. Dimensjonene blir for voldsomme for en stakkars nordmann som får vondt i nakken av en femetasjes boligblokk. Og kanskje det er derfor nettopp nordmennene selv har gått til verks for å bremse eﬀekten.

USYNLIG MENNESKELIGHET Det er menneskelige verdier som har vært det absolutt viktigste i gjenoppbyggingen av området. Det er menneskelivene, menneskelige rettigheter og prinsipper som skal representeres. Derfor virker det nokså sjokkerende at de menneskelige aspektene ved utformingen av Ground Zero stor grad er usynlige. 46

Det er sant at de senvokste eikene på plassen med greiner rett utenfor rekkevidde, innfører en viss tilstedeværelse av menneskelighet i dette tomrommet, men på denne tiden av året, uten blader på trærne, føles de som flyktende skygger i øyekroken. Steinbenker og trestammer holder ikke nok substans for få tak på de assymetriske følelsene på innsiden, og her blir bygget viktig for vår og andres opplevelse av stedet. Snøhettas intensjon med sitt prosjekt har hele tiden vært å skape et menneskelig bindeledd mellom de ekstreme ytterpunktene, og være noe å holde seg fast i blant alle de skrikende retningssugene og de tunge følelsene. Likevel har bygningen fått i oppgave å være anonym, usynlig. Fasaden reflekterer området rundt og lar deg få øye på de enorme strukturene som omgir deg. Spørsmålet blir her om det er de som trenger oppmerksomheten, eller om det kanskje er noe annet. Mye av kritikken mot Snøhetta har alltid vært at flaten burde utelukkende dedikeres til tilstedeværelsen av tomrommet som ble igjen, men dette vil kunne skape et momument over evig tap og sorg, og skape en livløs plass som ikke inneholder de positive egenskapene som trengs ved en sørgelsesprosess. Som samfunn er det bra å iblant rette blikket bakover, men ikke når det går på bekostning av å bevege seg fremover. Snøhetta kjempet lenge for å tilføre liv på plassen selv om motstanden og kritikken var stor. Deres utholdenhet, motgangsstyrke og evne til å forhandle er beundringsverdig, og forteller en del av historien om hvorfor Snøhetta har gjort det stort verden over.

KRAFTFULLT OG EN SMULE OVERDREVET Davis Brody Bond viser gjennom museet en eksemplarisk leksjon i arkitektonisk dramaturgi og viser at de mestrer kraftfulle rom som har sjel. Vi synes det derfor er litt trist at museet har vært radikalt generøse på mengden utstillingsmateriale som fyller rommene og korridorene. Det å fortelle historien fra 11. september nede på tårnenes fundament i berggrunnen inneholder en kraftig symbolikk som man nok ikke har kunnet oppnådd på annet vis, men rommenes dramatiske fremtoning og kraftige artikulasjon ville kanskje fungert bedre som et utelukkende seremoniellt sted for refleksjon og ettertanke - fritt fra alt maset fra utstillingene. Noe vi føler strider sterkt mot amerikanernes proklamering om å konfrontere terrorhandlingene med demokrati og frihet er de kapitalistiske pengeglade kreftene som tydelig er i spill dette stedet. Mange har kritisert museet for å privatisere restene av tvillingtårnene, og synes det er dumt at elementer som demningsveggen ikke også er tilgjengelig og synlig fra bakkeplan. Den eneste gjenstanden man kan se fra plassen er de to store stålgaflene man ser gjennom paviljongvinduet. Inngangsbillettene koster i tillegg 24 dollar, noe mange har reagert på. Museet har svart på denne kritikken ved å gjøre museet gratis på tirsdager.

KAFFEKOPPTERRORISME Kanskje det aller største problemet og utfordringen på dette stedet er spørmålet om sikkerhet. N.Y.P.D., som har enerådene ansvar for sikkerheten på Ground Zero, er overbevist om at stedet er et av landets fremste terrormål og har satt inn ekstensive ressurser og tiltak for å hindre et tredje angrep. I et 30 siders dokument presenteres reglene for hva du ikke kan gjøre her, til det punkt at hvis du skulle finne på å ville legge igjen blomster til din kjære, som enda ikke har blitt indentifisert, men hvis siste hvilested er Ground Zero, må du dessverre ta de med deg hjem igjen. Vår observasjon av turisten som ønsket å sette fra seg kaﬀekoppen satt oss ut litt, ettersom vi aldri før hadde kunne forestilt at kaﬀekoppen vår kunne få oss arrestert. Spørmålet om sikkerhet har vært en opphetet diskusjon, og folk flest mener at de alt for ekstensive sikkerhetstiltakene skaper en umenneskelig plass uten liv, noe vi er veldig enige i. Hadde stedet vært helt fritt for sikkerhetspunkter, bevæpnede vakter og endeløs kameraovervåkning, hadde det nok vært mer frihet for skapelsen av liv og samfunn på et sted som trenger det sårt. Det kunne til og med vært butikker og spisesteder langs den nylige åpnede gaten foran skyskraperne og det kunne bli satt opp en scene for oppføringer av stykker eller musikk på samme måte som scenen som sto på plassen før 11.september. På den andre siden ville nok et totalt fravær av synlige sikkerhetstiltak gjøre mange av de besøkende utrygge og det vil igjen ikke bli et fredfult sted fylt av liv. Det er også viktig å se på hvordan folk, Amerika og verden hadde reagert, skulle det mot all formodning skje et nytt angrep på Ground Zero. Det ville i all enkelhet være som å helle salt i såret som enda ikke har leget og forverre folkets emosjonelle forhold til stedet drastisk. Et tredje angrep ville markert en stor seier for terrorisme, fortelle verden at Amerika ikke er i stand til å beskytte sine beboere lenger og dette ville raskt føre til politiske og økonomiske problemer. Det blir da tydelig hvorfor N.Y.P.D. er så investert som de er. Likevel tror vi vi det kanskje finnes en gylden middelvei som kunne gitt gode resultater og som er litt mer tilbaketonet enn hva vi ser i dag.

ET SISTE SUKK I JANUARNATTEN Da vi la ut på denne reisen ønsket vi å få et innblikk i paviljongen og museets skapelsesprosess og har med det gått i dybden både i omgivelsene rundt og prosessen som har styrt det hele. Snøhettas paviljong og det underjordiske museet har blitt skapt og forhandlet frem fra bristepunktet mellom konflikterende meninger og drivkrefter. Ground Zero er en intrikat, sammenvevd symfoni der ingen bygg kan tas ut av sin sammenheng og sees på separat uten å miste sin mening, og nødvendigheten av en mer omfattende oppgave var et faktum. Snøhettas paviljong har på alle punkter i sin livssyklus møtt hard motstand, men sluttresultatet er et tilbakeholdent bygg som kan sies å være det skandinaviske krysningspunktet mellom arroganse og nøkternhet. Bygget har fått den utfordrende oppgaven å være usynlig i et miljø hvor det ropes høylytt fra alle kanter samtidig, og for å kunne løse oppgaven må det også selv utrykke et stille rop. Paviljongen er det singulære bind48

epunktet som skal binde det voldsomme, volumetriske, emosjonelle og symbolske spennet på plassen sammen; fra langt under bakken, til høyt over bakken. Den skal også være en katalysator for nytt liv på plassen, håndere inngangen til museet, ta vare på pårørende besøkende, og er et viktig knutepunkt i plassens høye sikkerhetstiltak. Det kan undres på om ikke det stakkars bygget ikke har fått for mange oppgaver, men overraskende nok hånderes de fleste på en god måte. Fra tidligere tegninger vet vi at Snøhetta ønsket at paviljongen skulle være en viktig del av de pårørendes sorg- og trøstelsesprosess, noe vi synes er en god tanke, men i dag er bare ett rom i bygget dedikert til dette. Samtidig har det gått opp for oss at det er flest turister som besøker stedet, så kanskje er ett rom nok? Paviljongens dramaturgiske oppgave er å skape en pause og forberede besøkende på den dramatiske stigningen ned i avgrunnen, og dette gjøres på en veldreid og nyansert måte. Snøhettas formidable forhandlingsevne oversettes i harmoni med god forståelse av hva det vil si å være menneske, til et formalt språk som er lyst, åpent og lett å forholde seg til. Museet på sin side skulle man tro levde et enklere liv, gjemt bort under bakken, uten behov for å sjonglere det intrikate spennet paviljongen må hanskes med. Men det har på den på ingen måte ikke. Historien det skal fortelle har den emosjonelle substansen som å bli truﬀet av et lyntog i fart, men bygget klarer i aller største grad å skape verdige utstillingslokaler. Disse utstillingene lider på mange måter av amerikansk “oversizing” og fører til en reduksjon av vår opplevelse av den arkitektoniske kvaliteten på stedet. Dette museet huser noen av de mest kraftfulle arkitektoniske opplevelsene vi har gjort oss i nyere tid, og da er det trist når gjenstander, utstillinger og tallrike historier fyller rommene og kjemper om oppmerksomheten. Vi sier ikke at det å fortelle historien ikke er viktig, men hadde utstillerne vært mer kritisk til mengden som ble utstilt og gjorde et godt utvalg kunne kraften av historien stå i større harmoni til de arkitektoniske omgivelsene. Om da ikke deres målsetning er å gjøre oss emosjonelt døve innen vi kommer ut igjen. Paviljongens pusterom er enda mer velkomment ansikt i det vi kommer opp fra dypets mørke og det som står igjen som en universell sannhet av vår reise, er at om Snøhetta hadde trekt seg fra oppgaven ville plassen lidd av en ubehagelig umenneskelighet, og tomrommet ville kunne grense på det altoppslukende. I årene fremover håper vi Ground Zero endelig en gang kan kjenne hverdagslivet strømme tilbake i det de siste heisekranene plukkes ned og kjøres bort, slik at legelsesprosessen kan begynne for fullt. Dette stedet trenger sårt livet tilbake. Vi håper mennesker fortsatt vil komme sammen for å lene seg inntil glassveggen i Snøhettas paviljong for å skue på restene av det som var og samtidig bade i refleksjonen av det som er.

Kilder BØKER: Tittel: “A Place of Remembrance - Oﬃcial Book of the National September 11 Memorial”, Skrevet av: Allison Blais & Lynn Rasic, Publiseringsår: 2011, ISBN: 978-4262-0807-2

INTERNETT - AVISER OG ARTIKLER NRK.no - Tittel: “Snøhetta på Ground Zero” (Dokumentar), Produsert av: NRK, Publisert: Des.17.2012, http://tv.nrk.no/program/MKTF17000012/snoehetta-paa-ground-zero Dagens Næringsliv - Tittel: “Kaller Snøhetta-bygg ‘feilgrep’”, Skrevet av: Johannes Worsøe Berg og Bjørn Eckblad, Publisert: Mai.14.2014, http://www.dn.no/etterBors/2014/05/14/Arkitektur/kaller-snhettabygg-feilgrep The New York Times - Tittel: “For Ground Zero Building, It’s Back to Drawing Board”, Skrevet av: David W. Dunlap, Publisert: Okt.3.2005, http://www.nytimes.com/2005/10/03/nyregion/03rebuild.html?_r=0 - Tittel: “Police Want Tight Security Zone at Ground Zero”, Skrevet av: Charles V. Bagli, Publisert: Aug.11.2008, http://www.nytimes.com/2008/08/12/nyregion/12security.html - Tittel: “Residents Suing to Stop ‘Fortresslike’ Plan for World Trade Center”, Skrevet av: David W. Dunlap, Publisert: Nov.13.2011, http://www.nytimes.com/2013/11/14/nyregion/residents-suing-to-stopfortresslike-security-plan-for-world-trade-center.html - Tittel: “A New Story Told at Ground Zero - The National September 11 Memorial Museum”, Skrevet av: Leslye Davis, Alicia Desantis, Graham Roberst og Matt Ruby, Publisert: Mai.14.2014, http://www.nytimes.com/interactive/2014/05/14/arts/design/September-11-Memorial-Museum.html?_r=0 The New Yorker - Tittel: “Daniel Libeskind’s World Trade Center Change of Heart”, Skrevet av: Elizabeth Greenspan, Publisert: Aug.28.2013, http://www.newyorker.com/business/currency/daniel-libeskindsworld-trade-center-change-of-heart

- Tittel: “Urban Warriors”, Skrevet av: Paul Goldberger, Publisert: Sept.15.2003, http://www.newyorker.com/magazine/2003/09/15/urban-warriors - Tittel: “Stones and Bones - Visiting the 9/11 memorial and museum”, Skrevet av: Adam Gopnik, Publisert: July.7.2014, http://www.newyorker.com/magazine/2014/07/07/stones-and-bones ArchDaily - Tittel: “Ground Zero Master Plan / Studio Daniel Libeskind”, Skrevet av: Irina Vinnitskaya, Publisert: Sept.23.2012, http://www.archdaily.com/272280/ground-zero-master-plan-studiodaniel-libeskind/ - Tittel: “National September 11 Memorial Museum / Davis Brody Bond”, Skrevet av: Karissa Rosenfield, Publisert: Sept.11.2012, http://www.archdaily.com/272338/national-september-11-memorial-museum-davis-brody-bond/ Achitecture Norway - Tittel: “It is not over - An interview with Craig Dykers, Snøhetta”, Skrevet av: Ingerid Helsing Almaas, Publisert: Nov.5.2011, http://www.architecturenorway.no/stories/people-stories/dykers-11/ Architect Magazine - Tittel: “Delirious World Trade - Letter from Ground Zero”, Skrevet av: Karrie Jacobs, Publisert: Juli.30.2014, http://www.architectmagazine.com/history/letter-from-ground-zero_o.aspx Architectural Record - Tittel: “First Look: National September 11 Memorial Museum”, Skrevet av: Cliﬀord A. Pearson, Publisert: Mai.14.2014, http://archrecord.construction.com/news/2014/05/140514-National-September-11-Memorial-Museum-Davis-Brody-Bond.asp American Institute of Architects (AIA) Videopresentasjoner av arkitektene bak prosjektene på Ground Zero fra konferansen “Architects of healing” 19. mai 2012: http://www.aia.org/conferences/architects-of-healing/index.htm