Jus by Henrik Johnsen

ODD-GEIR SÆTER DAVID LYNCH INLAND EMPIRE

FORTELLER DEG HVILKE FILMER DU BURDE HA SETT

BILDESERIE: DEN DEN RØDE RØDE BALLONGEN BALLONGEN

VI GIR DEG EN INNFØRING I

HAYAO MIYAZAKI

ÅRETS BESTE FESTIVALFILMER

POETRY

OLE GIÆVER

PROJECT NIM

SIN FØRSTE SPILLEFILM

INCENDIES 1

LEDER

Magasinet Jus presser jusen ut av kvalitetsfilm. Vi følger de kreative aktørene foran og bak kamera som setter premissene for hva som lages av film. Vi setter også dagsorden i form av filmpolitiske og faglig orienterte debatter. Det er mange filmer som får urettferdig mye spalteplass, vår jobb er å trekke frem de som fortjener den, ikke nødvendigvis de som er enklest å ta for seg. Vi prøver også å finne de gode historiene fra filmverdenen som man ikke vanligvis hører. I tillegg tar vi for oss hvilke filmer som er verdt å få med seg i fremtiden. Dette ved å gå nermere inn på hva som rører og beveger seg på filmfestivalene verden over.

02 04 6 0 08 7 1 20 2 2 24 28

LEDER R E M L I F L A V I FEST IÆVER OLE G ALLONGEN B E D Ø R N E D IB LDESERIE: IR SÆTHER ODD-GE IRE P M E D N A L E L IN A T S ’ E Y R R BILL MU I K A S A I Y M O HAYAH URDE HA SETT LFI MER DU B SEN IK JOHN R N E H : ECTION RO. N, ART DIR ERS, MYRIAD P E S N H O NRIK J B, UNIV KTØR : HE : QUADRA SLA INT, OSLOKINO A D E R , O L R ER OUSE : NKF OS , RUSHP 0gr, FONT UTGITT AV IR : SCANDIC 22 TERE: MONTAGES RT, FLIKR, ARTH A PAP BIDRAGSY MUBI, DEVIANT : IL T TAKK

It ”opens with the last wishes of a single mother who has instructed her twin children to find a father and brother they never have met,” writes John Horn for the Los Angeles Times. ”The request is unusual, but what the young woman and man discover as they begin their quest is extraordinary. Even though Canadian writerdirector Denis Villeneuve’s film is mostly set in the modern day and adapted from a recent play by Wajdi Mouawad, it owes its narrative DNA to Sophocles: The film’s title, translated from French, means ’Scorched,’ and the movie’s psychic and physical fires burn hot and deadly.” ”The action alternated smoothly between past and present,” writes Shane Danielsen for indi-

”As stage-to-screen adaptations go, Incendies reps an unusually bold departure, transforming from its talky original form. to a more purely cinematic presentation,” writes Peter Debruge for Variety. ”Whereas language supplied the lifeblood of the original play, here, Villeneuve excises entire blocks of text, reducing speeches to mere sentences while seeking the most potent visual equivalent for each scene... Despite the film’s deceptively realistic feel..., Incendies remains fundamentally didactic, particularly in its stunning final revelations. In the end, something doesn’t quite add up in the ages, dates and other details, including the coincidence that allows Nawal to write both letters, but by that point, this emotional firecracker has built to such a powerful place, it’s too late to object.”. For Stephen Saito, writing at IFC.com, ”Villeneuve’s narrative is as much about the ongoing miseries in the Middle East. 4

30 Januar vant regissør Anne Sewitsky juryens Grand Prix i Sundance for komedien Sykt lykkelig (Happy Happy som den engelske tittelen er). Dette er den første norske spillefilmen som har vunnet en pris på festivalen, og blant de 14 filmene som konkurrerte i den internasjonale konkurransen var Sykt lykkelig det eneste nordiske bidraget. Før Sewitsky fikk prisen uttalte jurymedlem og Oscar-favoritt Susanne Bier følgende: ”Det er en film hvor vi identifiserte oss med karakterer svært forskjellig fra våre egne liv”. Sundance-seieren er muligens bare den første av flere i nærmeste fremtid. Sykt lykkelig konkurrerer om 1 million kroner på Göteborg filmfestival og under Berlinalen vil Sewitskys andre spillefilm, barnefilmen Jørgen + Anne = Sant, ha premiere i det såkalte Generation-programmet. Norge har tidligere markert seg veldig positivt med barne- og ungdomsfilm i Berlin, og det skal bli spennende å se om Sewitsky holder denne “tradisjonen” ved like. Vi gratulerer Sewitsky så mye med prisen og ønsker henne lykke til videre på sin ferd gjennom filmfestivalvinteren!

: DAVID HUDSON PHOTOAV : 3½ PRODUCTIONS

INCENDIES av Denis Villeneuve fra Canada vant Don Quijote-prisen i årets Tromsø Filmefestval. Vår journalist, Jeff Morlock, var til stede på årest filmfestival i Torronto. Etter hans oppfattning var den klart beste filmen ”Incendies”, regissert av den canadiske regissøren Denis Villeneuve. Filmen går for seg under den Libanesiske borgerkrigen på 1970-talet, hvor både muslime og kristne led store tap når de lokale ”renset bort etnisktroende” med tilfeldig vold.

Sykt lykkelig vant Grand Prix i Sundance

SKREVET AV

TIFF 2011 INCENDIES

eWIRE, ”its stages marked by chapter-headings (like [Julian] Schnabel’s [Miral], alas), and slowly, steadily turned up the heat, leading to a final revelation, a twist in this bitter little tale, that was both appalling and at the same time, a kind of coup de theatre. Villeneuve is a phenomenally gifted writer and director, as anyone who saw August 32nd on Earth or Polytechnique will attest; and this film stands as the summation of his achievements to date. The standing ovation he received at its public premiere was entirely deserved. Not least, for sidestepping both the cliches and the slippery moral equivocation that made other films on the same subject — Miral, for instance — so laughable.”

SUNDANCE 2011 PROJECT NIM ”Det sier noe at av fire langfilmer som åpnet Sundance Film Festival 2011, de hotteste billettene i byen ikke var filmen om kjendis dok-toren (Sing Your Song) eller buddy cop thrilleren med to ”berømte-for-en-indie-filmstjerner” (The Guard),” skriver Jen Yamato på Movieline. I stedet ble torsdagens store premiere ”Project Nim” - eller, som det ble henvist til rundt Park City, ”apekattfilmen” — a documentary by returning Grand Jury Prize/Audience Award winner James Marsh, whose first and last Sundance debut (Man on Wire) went on to win an Oscar… Sharply but not judgmentally observed and dynamically edited, the documentary follows the remarkable and tragic life of Nim Chimpsky, a chimpanzee raised from infancy to behave, communicate, and sometimes even smoke joints like a human person by a (mostly) loving assembly of hippie academics in 1970s New York. ”The comic bizarreness of this story, which also was told in a book by Elizabeth Hess, suggests that Charlie Kaufman might have been inspired by Nim to write the non-John Malkovich parts of Being John Malkovich,” blogs the Boston Globe’s Wesley Morris. ”But this movie remains tinged with a horror that, like the bass line in some songs, you don’t notice but is crucial to heft of the music. After 40 minutes, as the film turns into a story of maddening inhumanity, it become all bass.” ”The starting point of Project Nim, funded by BBC Films and the now defunct UK Film Council, is an investigation by Columbia psychologist Herb Terrace into the notion that a chimpanzee raised among people might master human communication,” explainsJeremy Kay in the Guardian. ”To discover the answer, Terrace thrusts Nim into the bosom of a willing colleague’s rich, hippy household in New York [headed by former psychology student Stephanie Lafarge]. It is in this chaotic petri dish that the animal comes under the well-meaning scrutiny of his adopted family and ingratiates himself with his carers, to the delight of some and the chagrin of others… What emerges is a telling exposé of human vanity that reminds

us that while our close genetic relatives are as intelligent as they come, we can be the biggest chumps.” Writing for Screen, Anthony Kaufman notes that ”the experiment’s priorities immediately get lost, as Lafarge feels language is getting in the way of Nim’s ability to experience life as a child… As a succession of teachers follows, Nim grows older and more aggressive, and the once cuddly little monkey shows his fangs.” The doc ”involves an array of further twists and turns, distressing lows, including Nim being sold to medical research, and near-redemptive highs, eventually being saved and whisked away to a Texas ranch, to address deeper questions.

NYFF 2010 POETRY Hovedpersonen i ”Poetry” er en seksti-noe år gammel dame ved navn Mija, som oppfostrer sitt barnebarn og pleier en eldre nabo for å livnære seg. En dag melder hun seg på et poesikurs, mens hun prøver å skrive sitt første dikt, får hun vite at barnebarnet var med i en gjengvoldtekt av en lokal skolejente. v

of Alzheimer’s to exist as a very real character trait, part of this woman’s shifting emotional makeup,” writesMichael Koresky in Reverse Shot. ”This is a woman already robbed of a voice; that she will also lose her thoughts is an unimaginable cruelty. Yet Lee never dwells on this tragedy, instead embroiling Mija in a complexly woven plot that grants her control over her decisions at a moment before she loses that control. Mija’s ultimate decisions in Poetry function as a moving correction to the blind, agonized foolishness that overtakes the protagonist of Mother, which leads her to a kind of purgatory. Where Mija’s heading is more ambiguous — her future has been cruelly, cosmically preordained. We know that soon enough she will lose faculty of her speech, then body; her family and friends (in this case already shadows) will be unrecognizable to her; her mind will become a sort of prison. For now Lee grants her supremacy.” ”Lee Chang-dong, who coaxed such a wondrous performance out of his lead actress in Secret Sunshine, performs similar magic again,” writes Nathaniel R. ”Jeong-hee Yoon, who came out of retirement after 16 years for this role, is a wonder as Mija, beautifully fleshing out this woman’s high spirits, kindness, and fears. Yoon’s nuanced performance manages to reflect all of this within Mija’s ever present curiousity. Mija seems to instinctively understand that her endless curiousity will fill her life with both more beauty and more sadness.”

5 bra koreanske filmer

Castaway on the moon (2009) 2009: Lost Memories My Sassy Girl TaeGukGi Musa

One day, she signs up for an amateur poetry class and, as she tries to write her first poem, learns her grandson was involved in the gang rape of a local schoolgirl. ’There’s no particular theme in this film,’ Lee says. But the word ’poetry’ emerging from the film’s opening image of a dead body floating on tranquil river brings to mind the loss of innocence seen in such earlier Lee works as Peppermint Candy and Green Fish.” The set-up suggests another recent NYFF title from a new Korean auteur,” writes the L’s Mark Asch, ”but where the matriarch ofBong Joon-ho’s Mother dominated the narrative along with the investigation of her son’s (alleged, in that case) crime, Mija is slipping — bullied for money by the status-panicked fathers of her grandson’s friends, and stopping to look at the flowers, or to contemplate how pretty the fruit that has fallen to the ground in its own time.”Poetry allows the threat

”Lee (Oasis, Secret Sunshine), a storyteller of remarkable power and fluency, packs his tale with startling plot twists and sudden eruptions of deep feeling,” writes Nelson Kim at Hammer to Nail. ”Poetry is as ethereal and delicate as a snowflake one moment, as brutal as an autopsy the next — an ever-shifting, ever-surprising wonder.” But for Time Out New York’s David Fear, Poetry ”isn’t the best introduction to his work. The director can certainly produce moments of curdled beauty — consider that opening shot of a floating corpse — but the lack of a tonal balance among the film’s weepie story line, character-study elements and lurid attempt to examine the evil within leaves you wanting. It’s an interesting minor effort; you’re better off seeking out his earlier major ones.”

PROFIL

, r e v æ j G m l e l fi O e y n s e g r No

Revy og teater

Det må også nevnes at det var mange revy- og teaterinteresserte skoleelever i perioden 1993 – 2002 som var heldig som fikk utfolde seg under hans kyndige veiledning i Tromsø. Ole Giæver

Originalitet og humor

Ole Giæver har studert ved Nordland Kunst- og Filmskole og Konstfack i Stockholm. Hans egne filmer er preget av originalitet, humor, leken modighet og med mellommenneskelig dybde – og alltid med sterk fokus på en bærende ide Under 6

kortfilmfestivalen i Grimstad i 2007 vant han Den europeiske kortfilmprisen Prix UIP Grimstad og Talentprisen fra Nordisk Film for filmen ”Tommy”. Om ”Tommy” skrev Nordlys: Ole Giæver har en utrolig klar og sterk fortellerstemme. Med lun og underfundig humor bærer har historien elegant frem til både ettertanke og levende alvor. Dette er det rene gull. Han har også tidligere fått mye positiv oppmerksomhet under festivalen i

Spillefilmdebuten

Spillefilmdebuten til Ole Giæver, Fjellet, var invitert til Berlin filmfestival, som fant sted fra 10.-20. februar 2011. Fjellet ble vist i Panoramaseksjonen, som er kjent for å vise filmer med en personlig stil. Regissører som Rune Denstad Langlo (Nord), Jens Lien (Jonny Vang) og Erik Poppe (Schpaaa) hadde også sine spillefilmdebuter i den samme seksjonen. Det er tidligere kjent at filmen skal åpne filmfestivalen i Tromsø den 18. januar, og med invitasjonen fra Berlin vil filmen også få en enestående sjanse til å bli vist for et internasjonalt publikum ved en av verdens største filmfestival noen få dager senere. Jeg kunne ikke drømt om en bedre mottakelse for min debutfilm enn å først

:KJETIL LISMOEN PHOTOAV : FERDINAND FILM

I begrunnelsen fra juryen til Tromsø kommunes kulturpris heter det: Ungdom og film hører sammen. Film er et ungt medium. Film er hipt, sterkt, kult og kan åpne for det opprørske - heldigvis. Film er en storartet måte for unge mennesker å uttrykke seg på. Alt du trenger er et videokamera og en god ide. Og gode ideer har årets kulturprisvinner. Prisvinneren har gjennom sitt virke blant annet på Tvibit, Nuff, skolerevyene og i filmnettverket Paraplyen vært sentral i arbeidet med å skape unike arenaer for at unge filmskapere kan få lære mer om film og filmskaping og utvikle seg og sitt filmarbeid.

har i revy- og filmsammenheng vært lærer, inspirator, forfatter, redaktør, instruktør, produsent, regissør og skuespiller med mer – og en svært kyndig og verdifull veiviser inn i filmens verden og til revyscenen for mange unge mennesker i Tromsø. Via Filmhuset Tvibit – hvor han har vært både filmkonsulent og kursleder i Den Kulturelle Skolesekken – har han hjulpet mange både med å realisere sine konkrete filmideer, og ikke minst lært bort filmteori og praktisk arbeid med film til en stadig voksende gruppe unge filminteresserte, både i distriktet og Tromsø by. På denne måten har han som drivkraft gitt mange muligheten til å dele både sine fortellinger og ideer med andre, og ikke minst ha det konstruktivt gøy sammen. Hans arbeid for ungdomsfilmmiljøet i Tromsø har gitt og vil gi positive resultater. Det vil komme unge, høyambisiøse, glade og dristige fortellere og sterke stemmer fra Tromsø med film som kunstuttrykk i framtiden.

SKREVET AV

an debuterte allerede med egen film under Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2002. Før dette hadde han mange års fartstid som kreativ og kyndig instruktør ved alle byens skolerevyer. Det er en god skole og inspirasjon for en potensiell filmskaper.

p å mh åpne filmfestivalen i min egen hjemby Tromsø, og så Panorama-programmet i Berlin. Noen av de beste filmene jeg har sett de siste årene, har deltatt i Panorama, så invitasjonen fra Berlin tar jeg som en stor anerkjennelse av filmen og en bekreftelse på at den har de kvalitetene vi som står bak alltid har trodd på, uttaler Ole Giæver etter å ha mottatt invitasjonen fra Berlin.

Lavbudsjett

Fjellet er en lavbudsjettfilm, og Ole Giæver har selv skrevet manus, regissert og produsert filmen med bare to skuespillere, Ellen Dorrit Petersen og Marte Magnusdotter Solem. Filmen finner sted i den norske fjellheimen hvor de to kvinnelige protagonistene hadde en traumatisk opplevelse for to år siden. Det blir en lang og vond tur inn i det vakre og ville fjellandskapet, hvor forholdet settes ytterligere på prøve. Fjellet er en film om sorg og forsoning, der vi etter hvert kommer svært tett på de to kvinnene og avdekker dype sår, skam og fortvilelse i dem. Det er også en film om håp og hvor langt mennesker er villige til å gå for hverandre. Fjellet er på flere måter et uvanlig filmprosjekt. Etter å ha ventet i flere år uten å få støtte til filmproduksjon, bestemte Ole Giæver seg for å produsere en film på egen

hånd. Han lette bevisst etter en idé som lot seg realisere med lave kostnader og enkle produksjonsrammer. Det var helt essensielt for Giæver at de involverte i prosjektet skulle være erfarne og dyktige på sitt fagområde, og at filmens kvalitet skulle sikres gjennom hver enkelts genuine talent både foran og bak kamera. Selv om produksjonen hadde enkle rammer, var det en krevende film å lage på andre områder. De to skuespillerne og syv stabsmedlemmene måtte hver dag gå to-tre timer inn i fjellheimen for å finne de beste stedene å skyte filmen på. Denne innsatsen har resultert i noen fantastiske bilder av den ville naturen, selv om det nesten utelukkende er skuespillerprestasjonene som bærer filmen.

Godt selskap

Blant filmene i Panorama-seksjonen er Tropa de Elite 2 - o inimigo agora é outro (Elite Squad 2 - The Enemy Within) av José Padilha. Den første Tropa de Elite-filmen hans stakk av med Gullbjørnen i Berlin i 2008. Blant de andre filmene er Dirty Girl av Abe Sylvia med Milla Jovovich og William H. Macy, The Guard av John Michael McDonagh med Brendan Gleeson i hovedrollen og The Devil’s Double av Lee Tamahor med Ludivine Sagnier i hovedrollen. 7

Andre medvirkende på fjellet er: Komponist: Ola Fløttum Fotograf: Øystein Mamen skuespiller: Marte Magnusdotter Solem skuespiller: Ellen Dorrit Petersen

har en sterk reaksjon mot ballongen. Alle de voksne enten synes den er en plage eller merker den ikke i det hele tatt. Og, uheldig for oss, barna som ikke klarer å fange opp ballongen ender opp med å ødelegge den ut av sjalusi. Mens filmen leker seg med det fantastiske hele veien, er selvfølgelig avslutningen den mest fantastiske. Og hvorfor ikke gjøre det mest fantastiske! For denne filmen er en dedikasjon til, og en påminnelse om, ungen vi har i hver enkelt av oss. Vår følelse av nysgjerrighet, lekenhet, og undring.

SKREVET AV

en film av Albert Lamorisse

: WIKIPEDIA & IMDB PHOTOAV : ARTHOUSE

La Ballon Rouge som filmen heter på orginalspråket handler om vennskapet mellom den lille gutten Pascal og en magisk rød ballong. Ballong er en eventyrlysten ertekrok som gjør som han selv vil, mens Pascal er en grå liten gutt med bollesveis. Så hvorfor er det bare han som får holde ballongen? De andre barna blir sjalu, og idyllen sprekker, bokstavelig talt. Denne filmen var en følelsesmessig berg-og dalbane. Utstillingsvindu en rekke menneskelige tilstander, fra likegyldighet til glede for grusomhet. Bare barna i denne filmen

ake m o t e tim he e h t s i w t here’s t o n , d l i ch tch it. Bu es.” a s a t i d a d-like ey illmott e w s s i d n m a -Don W “If you u seek it out tch with chil sure yo ge: Try to wa challen 10

Filmen fungerer som et avrtykk på Belleville området i Paris, som hadde forfalt i starten av 1960-tallet, den Parisiske regjeringen ville rive området som en slum innsats. Deler av området ble bygget opp med boligprosjekter , resten ble igjen som ødemark i 20 år. 95 prosent av det som er sett i filmen finnes ikke mer. bakeriene, den berømte Y-formet trapp som ligger like bak den like berømte kafeen ”Au Repos de la Montagne”, de lenge bratte trinnene, rue Vilin der Pascal finner ballongen først osv., bakkene der alle kampene fant sted. Bare kirken Notre-Dame de la Croix, mellom Place Maurice Chevalier og Place de Ménilmontant gjenstår.

Utmerkelser: 1957 Oscar: Best Original Screenplay 1957 BAFTA : Spesial Pris 1956 Cannes : Guld Palmen / kortfilm 1956 Prix Louis Delluc

Lamorisses filmer kan leses som to etterkrigspolitiske innspill, men først og fremst bør de nytes som topp visuell filmkunst: Én impresjonistisk technicolorfilm med Paris og ballonger. Det fine er at uansett om du velger å se dem som kunstkritiker eller ukritisk sjuåring, blir det riktig begge veier.

ittil virker dette, ett post-Occupation France glad for å glemme blod og død av Hitlers krig et tiår tidligere. Men snart folks tilfeldige, lekne innsats for å ta tak i den flytende, sorgløse ballongen blir fatte og destruktive. I et nydelig sekvens, lys strømmende nedover smugene, barnesko klikker og klakker på brostein, den røde globen spretter mellom veggene, er Pascal jaktet ned for hans flytende kjæledyr. Filmens følelse av håp og frihet er deflatert med en rasende, kranglende masse. Så, heldigvis flyter Lamorisse film av. Med vind av magi-realisme, i en følelse av flukt og fred, tar den røde ballongen tak i Pascal, løfter ham ut av denne stive, smålige, jordbundne liv.

ODD-GEIR SÆTER DAVID LYNCH

PROFIL ette er historien om da Odd-Geir Sæther dro til Polen som alibi og endte opp som fotograf på den mest mystiske og kompromissløse filmen til David Lynch.Den nesten tre timer lange filmen til Lynch er uten tvil det særeste og mest krevende fra den amerikanske mesteren. Historien om hvordan den norske fotografveteranen Odd-Geir Sæther endte opp på den,krever litt tid, men den bør fortelles.

Det startet med en snodig fyr jeg har jobbet med, Ole Johan Roska. Han liker å farte rundt og har en tendens til å komme i kontakt med interessante mennesker, sier han. Sæther forteller om hvordan Roska var i Thailand under innspillingen av «The Beach», og endte som stand-in for Leonardo DiCaprio. Roska kjenner en amerikaner som bor i København og har en venn som er David Lynch sin protesjé, og var en slags assistent for Lynch under «Mulholland Drive».

SKREVET AV

: TERJE EIDSVÅG PHOTOAV : MOONANITEONE

Han skulle lage en dokumentar om Lynch og sa de trengte penger. Vi fikk 50 000 fra Nord-Norsk filmsenter, med meg som et slags gissel, som fotograf, forteller Sæther og sier de reiste til Lodz og traff en viss Jason som skulle regissere dokumentaren om Lynch. Jason sa de ikke hadde bruk for meg, fordi de hadde en dansk fotograf, forteller Sæther, som fikk i oppgave å hjelpe Lynch sine folk med de digitale kameraene siden han ikke

var til nytte på dokumentaren. Assistenten til Lynch sa at jeg måtte stille kameraene på «automatic», fordi David pleide gjøre det. Jeg sa at det er det siste man må gjøre med slike kamera, at jeg var filmfotograf og hadde et sånt kamera selv. Han sa: «Davids gonna kill you», men jeg sa at jeg har jobbet med filmfotografering i 50 år, og at dette vet jeg noe om, sier Sæther - som ble en helt på settet etter å ha vist Lynch sin teknikk med rulleskøyter og håndholdt kamera. Etter ti dager på settet i Polen i november-desember 2004, ble Sæther bedt om å komme til Los Angeles for videre opptak i 6-7 uker i mars-april 2005. - Lynch er et stort barn som liker å leke med teknologi. Bakom er han svært intelligent, med full oversikt. Som Picasso - uten sammenligning for

øvrig - så vet man at han kan male. Det har han vist med «Elefantmannen», «Blue Velvet» og «Wild At Heart». Nå virker det som om han har bestemt seg for å drive litt ap med publikum, sier Sæther som skjønner at «Inland Empire» er en film som deler publikum.

Skouens «Vaktpostene» via Pål Løkkebergs «Liv» til det langvarige samarbeidet med den britiske Oscar-vinneren Peter Watkins.

Hans «Edvard Munch» fra 1974 regner Sæther som sitt hovedverk som fotograf. Det var et sjokk å se filmen etterpå. Jeg Noen er trofaste fans, mens andre ”Lynch er et tenkte: «I helvete - er det jeg som tenker «hva faen er dette?», sier stort barn har tatt dette?» - Hvor ligger ditt han. Sæther beskriver det som en særpreg som fotograf? som liker - Å bevege kamera med musikalitet kamp mellom han og Lynch om hvor mørk filmen skulle være. - Jeg å leke med er viktig. - Hva synes du om norsk ville gi originalen litt mer tegning filmfoto i dag? - Det er mange velog heller gå ned litt i etterarbeidet. teknologi.” dig dyktige, men Harald Paalgard er Han ville ha det så mørkt at det nok et godt hestehode foran. Det nesten ikke var mulig å se noe, sier Sæther. rare med Norge er at man fort blir regna som Odd-Geir Sæther har snart 50 år bak seg noe katta har dratt inn. Når man har passert som filmfotograf. 66-åringen så en annonse 40 eller 50 blir man fort avleggs. Som fotograf i Aftenposten for ABC-film i 58/59 hvor de mener jeg at jeg er yngre i dag enn da jeg søkte kameraassistent med realfagseksamen. laget Munch-filmen. Jeg føler meg sprekere. Erik Borge så på vitnemålet mitt og sa at av de 40-søkerne de hadde hatt, så var mine Hvorfor har du gjort mye mindre spillefilm de papirer de dårligste, forteller han og sier han siste 15 årene? - Dels ble jeg høy på pæra, dels fikk jobben på grunnlag av en ryggsekk med gjorde jeg noen ting jeg angrer på, og dels bilder som han hadde med seg. Sæther har har det kommet yngre folk. Jeg angrer på at vært fotograf for en lang rekke filmer, fra Arne jeg sa nei til Knut Erik Jensens «Stella Polaris», fordi jeg var redd mitt lille firma ville gå dukken. Jeg angrer på at jeg gjorde det samme med «Jakten på Nyresteinen». Selskapet mitt gikk dukken likevel, men man lever jo videre, sier han og forteller at han har blitt kontaktet av den franske filmskaperen Leos Carax («De elskede på Pont Neuf») med tanke på et mulig prosjekt. Han er fan av «Inland Empire» og har sagt at han også liker Munch-filmen, så vi får se, sier Odd-Geir Sæther.va

INLAND EMPIRE 20

der hovedrolleinnehaverne ble drept – noe som hjemsøker produksjonen og utløser en form for psykose hos Nikki. Utover dette er det ikke stort å si om handlingen. Inland Empire er fragmentarisk og umulig å penetrere. Dette har selvsagt Lynch gjort en rekke ganger før, men da har han hatt tydeligere historier som bakteppe; denne gangen føles alt friere enn i både Lost Highway og Mulholland Drive. Det er dog ikke umuligheten ved Lynchs filmer som fascinerer meg; jeg har aldri hatt behov for å investere x antall gjennomsyn med hjelp fra ”ten clues to unlock this thriller” for å forstå Mulholland Drive. Da vil man bedøve og ufarliggjøre verket. Det er som stemningsformidler at Lynch er i særeste særklasse. Og denne totale løsrivelsen fra fortellingen er derfor

: LARS OLE KRISTIANSEN PHOTOAV : ARTHOUSE

David Lynch har slik jeg ser det hatt to sentrale prosjekter som filmskaper; å vise at grusomheten lusker under den idylliske overflaten (Blue Velvet, Twin Peaks) og å fange drømmen (ma-

rerittet) og dens logikk – en slags underbevisst filmform med strømmer av sanseinntrykk. Enten angriper de deg, eller så forblir man likegyldig og uaffisert – få er i en mellomposisjon. Inland Empire føles i så måte som en oppsummering og på sine egne premisser kan man anse den som et slags høydepunkt. Aldri har Lynch berørt drømmen på så nært hold som her; i nesten tre timer flyter Inland Empire bortover uten å nærme seg en løsning – her finnes ingen historie å nøste opp. Her finnes ingen utgang. Laura Dern spiller med hud og hår, og formelig dirrer foran Odd-Geir Sæthers kamera i sitt livs rolle (Lynch hadde forøvrig en egen kampanje med en ku midt i et veikryss for at hun skulle få en særdeles fortjent Oscar-nominasjon – dessverre uten hell). Hun gestalter skuespillerinnen Nikki Grace som får hovedrollen i en remake av en film

SKREVET AV

sorthvitt, med sladdede fjes, begynner Inland Empire å smyge seg inn på tilskueren: ”You know what whores do? They fuck.” Brutaliteten ligger i bekreftelsen på konvensjoner vi kjenner fra Lynch-universet; den såpeaktige enkelheten i dialogen, farlig erotikk og truende synthmusikk. En ung kvinne ser alt dette på en kjip hotell-tv, gråtende til en sentimental ballade på lydsporet der en kvinne synger “I cry…”. Det er så smertefullt vakkert at jeg får lyst til å skru på tårekanalene selv. Og enda er vi kun i filmens anslag!

vågestykket Inland Empires største styrke. At filmen er skutt på digital video videreutvikler og forsterker estetikken Lynch har jobbet med i årevis; linjen mellom det lekre og det såpeglatt billige. Hjemmevideopreget gir filmen en styggvakker kvalitet som er med på å gjøre den mer forstyrrende; her finnes noen av de vemmeligste bildene jeg har sett. Inland Empire tillater seg å leve et eget liv – være sitt vesen fullt ut, ofte til pest og plage. Den er i perioder direkte kjedelig, og jeg blir sittende å vente. Men jeg pauserer med filmen og faller aldri ut – til dét er jeg i for stor grad blitt en fange av universet. Jeg vil ofte ut av labyrinten, men får ikke muligheten, og når den er slutt ønsker jeg at den var lenger. Hele følelsesregistret er berørt, jeg sitter nummen tilbake og vil se filmen

en gang til. Slik kan kunst virke når det er på sitt mest kompromissløse og ekkelt private, og de som avfeier filmen av nettopp disse årsakene har sannsynligvis aldri verdsatt Lynchs kunsnteriske livsprosjekt fullt ut, men snarere blitt dratt med i en felles enighet om at skrullingen er en viktig for filmen som et kunstutrykk.

Regi/manus:

David Lynch Premiere år:

2006

Land:

USA / POL / FRA 21

Bill Murray’s Tale til Sofia Coppola

can look around the world of film, and you can see people that had great success early in their career. Some earned it, some were lucky, some got it, but at a certain point they live life. They get into life, like Sofia has gotten into life. She’s married. Now she’s got a French lover, [Phoenix front man Thomas Mars]. She has two beautiful children by this French lover. And I, for one, am sick of these directors with the homely kids. I can’t stand it anymore. She’s got beautiful children, and she lives with a man who is the only Frenchman that could play rock and roll, ever. Fuck Johnny Hallyday! [Audience roaring, gasping.] Pardon my French. So why do you encourage these people? Because now she’s had this success, she’s had this work, she has this life, she has this family, she has this thing going, and now is when people like you have chosen well to say, ‘Let’s give this person another boost, let’s give this person another boost to say keep going, because now life will come to

: BENNETT MARCUS KUNSTAV : MARR RYDER

“They told me I have two minutes. I’m going to pop this Red Hot [candy, pops in mouth] so I’ll be finished in two minutes [mumbling with candy in mouth]. Why do you give this award? Why? Because you have to throw a party. Because you have to compete with the Golden Globes. [Cheers.] We all asked that question. You’re able to get out tonight, celebrate — without your relatives — you earned, you deserve it.

But why do you give it to Sofia Coppola? Why? Because you want to encourage her, I think. I think that’s the real reason. Look at her. Look at her! She comes from a family, mother and father both very successful, creating entertainments, amusements and thought-provoking work. She wrote a spec script forThe Virgin Suicides. The ambition of these young people! Can you believe it? The ambition! She got the job as the director. She directed Lost in Translation in another country in another language, and got a prize for it. [Pause.] God, this is a hot, hot Red Hot. But I’m not going to quit on you people, because I’ve got another half in my pocket. [Pulls out of pocket and puts in mouth.] I got one-and-a-half in my mouth right now. [Mumbling.] Then she decided to work in France to do Marie Antoinette, a woman who was beheaded. Not a sympathetic creature, you know what I mean? A lot of directors would pass on that. Who do you root for? You know? She did a beautiful, beautiful movie. And now she did this Somewhere, which takes place ... somewhere. I know — it’s the West Coast, Southern California based. So why do you give this person an award? You give them an award because they need to be encouraged. You look around this room and you

SKREVET AV

vis du er villig til å tilgi Bill Murray for å være den eneste hinder for fremdriften av Ghostbusters 3, alt du trenger å gjøre er å lese hans tale om Sofia Coppola ved National Board of Review Awards. Arrangementet var full av sjarmerende introduksjoner og takke taler (selv Christian Bale kom godt ut - han spøkte med at hans The Fighter rolle var så vanskelig å riste at skuespillerne han er i ferd med å skjerm-test motsatt for i The Dark Knight”vil bli de første som får se Dickie som Batman »), men ingen fikk publikum til å brøle som Murray, som introduserte sin Lost in Translation regissør med en herlig vanvittig tale levert mens han sugde på godteri. Her er det i sin helhet på engelsk for å ikke miste noe i oversettelsen.

SKREVET AV

: ALEXANDER SHINDLER KUNSTAV : EVANIYA

PROFIL

apanske Hayao Miyazaki har lenge vært en frontfigur innen japansk animasjonsfilm. Det er først de siste årene at hans mesterverk sakte men sikkert har begynt å slå igjennom i Vesten. Kulturo har tatt en dypere kikk i skattekisten hans.

Studio Ghibli

Vandrende slott, hjertespisende demoner, jenter som løper med ulver, magi og mye kjærlighet. Filmene til animé-skaperen Hayao Miyazaki er mesterverk som lenge har vært Japans best bevarte hemmelighet. Det er først med gjennombruddsfilmen i Vesten, “Chihiro og Heksene”, at hans karakteristiske strek slår rot i det norske film-markedet. Miyazaki er født 5. januar 1941 i Tokyo. Han ble oppdaget som et lite animasjonstalent da han jobbet med produksjonen av “Gullivers Travels: Beyond the Moon”. Miyazaki skal visstnok ikke ha likt slutten på filmen slik den stod i manuset, og la derfor frem et eget forslag, som også skal ha blitt brukt. Et viktig landemerke i Miyazakis verden er samarbeidet med en annen japaner, Isao Takahata. De to traff hverandre under produksjonen av “Horus: Prince of the Sun”, hvor Miyazaki var en av sjefsanimatørene og Takahata regissør. De to gikk senere sammen om å starte det etterhvert nokså kjente Studio Ghibli, et selskap som utelukkende driver med produksjonen av animé-filmer. Studioet ble grunnlagt etter at Miyazaki hadde laget “The Castle of Cagliostro” i 1979 og “Nausicaä of the Valley of the Wind” i 1984. Sistnevnte kan betegnes som hans virkelige gjennombruddsfilm. Det er denne som legger grunnstenen for en

del gjennomgående tematikk i Miyazakis filmer. “Princess Mononoke”, eller “Mononoke Hime” på japansk, fra 1997 er en av tre filmer vi skal se litt nærmere på. Filmen utspiller seg i et middelalderlignende Japan, den gangen gudene fortsatt gikk på jorden. Gudene hadde skikkelsen til enormt store dyr. Det oppstår konflikter når en gruppe mennesker hugger ned skogen for å utvinne jern fra bakken. Industrialisering versus miljøvern. Som om ikke det er nok, har alle karakterene også sine egne agendaer. Noen hjelper på grunn av oppriktig lojalitet, andre fordi de ser egen profitt. Oppi alt dette dumper prins Ashitaka. Han kommer fra en liten landsby langt vekk på en søken etter svar. En demon var i ferd med å angripe landsbyen hans, og Ashitaka så seg tvunget til å drepe monsteret. Uheldigvis viste det seg å være en gud, som i dødens øyeblikk forbannet Ashitaka. Siden har han hatt et dødelig arr på armen som stadig blir større. Drevet av vissheten om at hans egen død snart står for tur drar han ut for å finne ut hvorfor guden ble en ond demon. Grådighet, hat og løgner er nye ting Ashitaka blir nødt til å forholde seg til. Med hans åpenhjertige og fordomsfrie holdning til livet blir det hans oppgave å løse opp i konfliktene så godt han kan. Oppgaven blir ikke lettere når han forelsker seg i San, jenta som løper med ulveguden. Ifølge wikipedia skal Miyazaki ha sagt at dette skulle bli hans siste film.

SPIRITED Away

Pensjonisttilværelsen varte dog ikke lenge. Filmen som på norsk har fått navnet “Chihiro og heksene” kom ut i Japan i 2001. Filmen starter med å vise en furten liten jente, Chihiro, ligge bak i en bil. 25

Fra Miyasaki’s

Min nabo Totoro

Hun og foreldrene skal flytte, og Chihiro er ikke spesielt glad for å starte på en ny skole uten de gamle vennene hennes. Faren bestemmer seg for å ta en merkelig snarvei gjennom skogen på vei til det nye huset deres. Konsekvensene blir enorme. Plutselig befinner familien seg nemlig i en verden full av ånder, rare dyr og magikere. Foreldrene hennes blir forvandlet til griser, og det er opp til lille Chihiro og løse problemet. Hun blir nødt til å gå i tjeneste hos trollkvinnen Yubaba, som driver åndenes badehus. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut. Problemene oppstår når Chihiro underskriver Yubabas kontrakt med navnet sitt. Trollkvinnen stjeler nemlig navnene til folk, og dermed glemmer de hvem de egentlig

er. Chihiro får hjelp fra uventet hold, nemlig magikerspiren og Yubabas læregutt Haku. Han har også sine egne intensjoner for å hjelpe henne, men etterhvert utvikler de to et nært og godt vennskap. Filmen spilte inn mer penger i Japan enn Titanic, og fikk som første animasjonsfilm noen gang Oscar i 2002.

Det Levende Slottet

av en konflikt, heller belyses den fra forskjellige synsvinkler. Betegnelsen “en film for store og små” er innen film en relativt oppbrukt klisjeé. Hos Miyazakis filmer er det allikevel treffende. Filmene er magiske små perler med fascinerende fargespill, spenning, tilsynelatende enkle konflikter og gripende musikk. Samtidig ligger det alltid en dypere og videre tematikk bak, som gjør det mulig for voksne å få en god filmopplevelse litt utenom den klassiske barnefilmproduksjonen. Ånder, guder, kjærlighet og sjalusi er elementer som dukker opp i alle filmene som ruller ut fra Studio Ghibli. I Miyazakis filmer er i tillegg øyet for detaljer veldig dominerende. Filmene kan sees mer enn en gang, og det dukker stadig opp nye elementer som fenger oppmerksomheten. Fargespillet og tegningene er fantastiske. Om en skal oppsummere tusenvis av tegninger og timesvis med helaftens underholdning fra den kanten er det et ord som står sentralt; kjærlighet. Kjærligheten vinner frem til slutt. Slik skal det være.

I den siste filmen fra Hayao Miyazaki møter vi Sofie, en ung kvinne som lager hatter. Hun bor i en europeisk-lignende by fra slutten av 1800-tallet. Store krigsparader danner bakteppet for en urolig tid i “Det levende slottet”. Helt tilfeldig blir Sofie kjent med trollmannen Hauru som redder henne fra to pågående soldater. Hvorvidt det er en redning kan man dog lure på. Mot sin vilje dras nemlig Sofie inn i en verden hun tidligere ikke kjente til. Heksa fra ødelandet forvandler henne til en gammel kone. Sofie ser ingen annen løsning enn å forlate byen og vandre ut på landet. Her finner hun et monster av piper, metallbein, vinduer og wwskittentøy. Det levende slottet rett og slett. Døra åpner seg, og Sofie befinner seg i Haurus hus. Etterhvert som filmen går sin gang vokser det frem en variert og lystig gruppe beboere i det levende slottet, ikke minst den forfengelige trollmannen selv. Krigen bryter ut, og han ser det som sin oppgave å beskytte Sofie, selv om det skulle koste ham hans eget liv. Filmen er basert på en barnebok av Når hekser fyller tretten år, må de forlate engelske Diana hjemmet og bli selvstendige på et nytt sted. Wynne Jones. På En fullmånekveld klatrer Kiki opp på hjemmesidene til sopelimen sin og setter kursen mot Studio Ghibli ophavet, eventyret og det nye livet... plyses det at neste filmprosjekt er basert på Ursula K. LeGuins “Tales from Earthsea”.

Om Miyasaki’s

Kiki’s Budservice

Likt Blandt de Store

I Nausicaä griper Miyazaki for første gang tak i en tematikk som er gjennomgående i alle hans store filmer. Det handler ofte om å ta vare på naturen rundt oss og om kjærlighet. Andre typiske trekk verdt å få med seg er at ingen av karakterene i filmene er utpreget onde. Filmene er mye mer nyansert enn det. Den klassiske skurken en kan finne i mange Disney-filmer er ikke tilstede. Alle karakterene er veldig sammensatte personer, med egne agendaer. Et eksempel er fruen Eboshi, som leder ødeleggelsene av skogen i “Princess Mononoke”. Hun pleier på den andre siden spedalske mennesker som er utstøtt fra samfunnet. Hun vil drepe skogsguden for å finne en kur til disse. Det finnes ingen stereotypisk fremstilling 26

Fra Miyasaki’s

Min Nabo Totoro Når Mei og Satsuki flytter på landet møter de Totoro, skogens vokter. Plutselig blir hverdagen fylt av magiske eventyr sammen med den svære skogsguden!

Miyasaki sitt pitch til

Prinsesse Mononoke

Om Miyasaki’s Prinsesse Mononoke

Ashitaka, en prins av «Emishi»-folket, redder landsbyen sin fra en forhekset villsvingud, Nago, som kaster en forbannelse over Ashitaka. Denne forbannelsen sprer seg i kroppen hans, og han har kort tid på seg til å finne en kur mot forbannelsen før den dreper han. Han oppdager at forbannelsen kommer fra en jernkule som ble skutt fra en håndkanon laget i «Jernbyen». I Jernbyen kjemper Lady Eboshi en krig mot skogens ånder slik at hun kan trekke ut skogens ressurser til sitt folk. Stammer av intelligente villsvin, aper og ulver forsvarer skogen sammen med San («prinsesse Monoke» fra tittelen). Hun ble oppdratt av ulver. Ashitaka forsøker å løse konflikten og en spenning oppstår mellom han og San.

”here cannot be a happy ending to the fight between the raging gods and humans. However, even in the middle of hatred and killings, there are things worth living for. A wonderful meeting, or a beautiful thing can exist. We depict hatred, but it is to depict that there are more important things. We depict a curse, to depict the joy of liberation. What we should depict is, how the boy understands the girl, and the process in which the girl opens her heart to the boy. At the end, the girl will say to the boy, ”I love you, Ashitaka. But I cannot forgive humans.” Smiling, the boy should say, ”That is fine. Live with me.”

Miyasaki om det å portrettere det onde og deretter ødelegge det. ”I know this is considered mainstream, but I think it is rotten. This idea that whenever something evil happens someone particular can be blamed and punished for it, in life and in politics is hopeless.” 27

Glem Twilight, Nosferatu – eine Symphonie des Gravens er alle vampyrfilmers mor. Vi gir deg historien om en av filmhistoriens mest myteomspunnede filminnspillinger. Den kanoniserte tyske filmkunstneren F.W. Murnau tilskrives ofte æren av å ha laget den første store vampyrfilmen, Nosferatu – eine Symphonie des Gravens (1922). Filmen var lenge storverket senere vampyrfilmer er blitt målt opp mot, inntil vampyrsjangeren etter årtusenskiftet gikk i mange retninger. Det som gjorde Murnaus film så effektfull var ikke bare vampyrskikkelsens uhyggelige fremtoning, men regissørens poetiske og veldig enkle stumfilmunivers. Vi får et underholdende gjensyn med filmskaperen bak denne enkle billedverdenen i Elias Merhiges Shadow of the Vampire som bygger løselig på den myteomspunnede innspillingen av Murnaus klassiker. Merhiges film er i likhet med God and Monsters en hommage til stumfilmen og en av dens pionerer, samtidig som den er en ironisk metafor for filmkunstneren som blodsugende vampyr. Her fremstår Murnau (John Malkovich) som en slags gal vitenskapsmann i filmens tjeneste som begår historiens første snuff-film. Han er en slags Dr. Mabuse i hvit frakk som er blitt et større monster enn den ekte vampyren Schreck (Willem Dafoe). Det er filmens premiss: At den tyske skuespilleren Max

Mens vampyrskikkelsen i Murnaus film og Werner Herzogs versjon av Nosferatu-myten (med Klaus Kinskis uforglemmelige tolkning i sistnevnet film) fremsto som en dypt tragisk og iblant rørende figur, har han i Dafoes skikkelse havnet et sted mellom parodien og farsen. Han er ikke lenger et «følsomt» monster som søker menneskers selskap for å unnslippe en skjebnebestemt ensomhet, men et underholdende gummitryne som godter seg hver gang han setter den tyranniske regissøren ut av spill. Mye av humoren i filmen oppstår ut av denne sparringen mellom Dafoe og Malkovich i de to sentrale rollene. «Jeg tror ikke vi trenger manusforfatteren lenger,» insinuerer en blodtørstig Schreck, hvorpå Murnau svarer vittig: «Jeg hater å innrømme det, men forfatteren er viktig». Når Murnau presser på for å få unnagjort de siste scenene, lar han seg ikke affisere av at Schreck bryter avtalen ved å suge den vakre divaen tom for blod før de er ferdig. I stedet skjeller han ut Schreck fordi han er ute av kamerabildet: «Frankly, Count, I find this composition unworkable». Det er i slike øyeblikk at Shadow of the Vampire minner mer om Mel BrooksTo be or not to be enn en horrorfilm, noe som forsterkes av den komiske Oberst Klink-aksenten på dialogen (det er vel bare 28

Merhige har ingen ambisjoner om å gjenskape noen gjennomført atmosfære eller formidle en troverdig biografi over Murnaus liv og virke. I stedet for å vise oss hva som gjorde Murnau til en stor filmkunstner, overlater regissør Merhige til de innledende fortekstene å fortelle oss at «Murnau became one of the greatest of all time». For å komme til bunns i hva som var Murnaus geni, er det bare én ting å gjøre: Gå å kjøp Nosferatu.

12 Angry men Eksplosjoner, biljakter eller skuddvekslinger. Det er filmer som 12 Angry Men som får deg til å lure på om det virkelig er nødvendig. Tolv helt ulike mennesker sitter i en jury og skal avgjøre om en gutt er skyldig eller ikke skyldig i drap. Alle bevis som ble lagt frem i retten tilsier at gutten myrdet sin far, og elleve av de tolv jurymedlemmene er overbevist om det samme. Men en av dem tviler, og han prøver å overbevise de andre om at tvilen er der.

: TERJE EIDSVÅG PHOTOAV : ARTHOUSE

Nosferatu

Selv om filmen ikke gjengir noen genuin stumfilmatmosfære, så innbyr den til enkelte gjensyn med filmmediets barndom, den gangen de store dramatiske gestene var regelen snarere enn unntaket og “method acting” var noe en russer ved navn Stanislavskij ennå ikke hadde fått gjennomslag for i filmverdenen (i begynnelsen av filmen spekulerer filmens manusforfatter og produsent i hvorvidt den ukjente Schreck sverger til Stanislavskij-metoden siden han allerede har oppholdt seg i flere uker ute på location alene for å forberede seg til rollen).

tyske Udo Kier som her har en unnskyldning for å snakke på den måten). Når Schreck snapper en flaggermus fra løse lufta og letter den for blod, og manusforfatteren blir imponert over denne dedikerte «metoden» for å underkaste seg rollefiguren («the german theater needs you, Schreck!»), manglet det naturligvis ikke på latter i kinosalen.

SKREVET AV

Schreck faktisk var vampyr, og at Murnau lovet ham stumfilmstjernen Greta Schröders blodfulle årer som betaling for hans bunn troverdige rolletolkning.

Det meste stemmer perfekt. Manuset er plettfritt i måten den lar oss komme dypt inn i saken, uten noen form for tilbakeblikk. Det er virkelig imponerende hvordan manusforfatter Reginald Rose klarer å gripe seeren kun gjennom dialog. Det er slik filmen går; de tolv medlemmene sitter og diskuterer hvorvidt gutten er skyldig eller ei. Det som allikevel gjør 12 Angry Men til en helt spesiell film, er den enorme karakterstudien og personskildringene. Selv om all handling foregår i det trange juryrommet, kommer vi virkelig dypt i flere av karakterene, gjennom personenes ulike reaksjoner på rettsaken og avgjørelsene i juryrommet. Det er ikke bare menneskene på sidelinjen som skal ha ros for filmen, for en annen stor styrke filmen har, ligger i det glimrende skuespillet. En film som dette, der så å si alt baseres på ren og skjær dialog, kan det fort bli lite troverdig med mindre gode skuespillere. Vel, Lumet bør ikke være skuffet over valgene sine. Det er sjeldent man kan si at alle skuespillere leverer, men det kan man altså her. Det er ikke en eneste dårlig prestasjon. Alle tolkningene er herlige, og det hjelper stort på karakterskildringene. Skuespillerne får til en stemning mellom hverandre som får det til å virke så virkelig og realistisk. 12 Angry Men er en glimrende film, drevet fremover av et briljant manus med uhyre gode karakterstudier og rolletolkninger. Filmen toppes av ypperlig regi og passende klipping, som ikke går for fort, ikke for tregt, men akkurat i riktig tempo. Dette er stor filmkunst, som fanger seeren fra første bildet og fra første replikk. Dette er en film som gjør at man ikke kan vike bort med øynene et eneste sekund. Det er filmer som dette det burde lages mer av.

Kirsebærblomster Hovedpersonene i ”Kirsebærblomster” er det aldrende ekteparet Trudi og Rudi. Hun har alltid båret på sterke drømmer og lengsler, mens han har søkt lykken i hverdagens ordinere rutiner. Men selv ordinære liv kan ta svært uforutsigbare vendinger, får vi erfare i denne rørende beretningen om reiser og familierelasjoner. ”Kirsebærblomster” åpner med at en lege feller en dødsdom over et menneske. På legekontoret sitter Trudi, og får vite at hennes ektemann, Rudi, lider av en dødelig sykdom. Legen snakker mest om hvordan de to nå må gjøre mest mulig utav den tiden de har igjen. Kanskje bør de ta en reise sammen. Trudi forteller ikke mannen at han er dødssyk. Men hun får overtalt ham til å bli med til Berlin, for å besøke barna. Her er de voksne barna mest opptatt av sine egne liv, og opplever foreldrene som fremmede. Etter Berlin oppholdet går reisen videre til Østersjøen. Trudis største ønske er imidlertid å komme til Japan. Hun har alltid drømt om at hun og Rudi sammen skulle se Fuji-fjellet. Men ting går ikke som forventet. Det er en helt annen slags reise som venter Trudi, og ikke minst ektemannen Rudi. En reise inn i en fremmed verden, på mange måter. En reise som også er en sorgprosess, og som ender i ny innsikt, i ektefellen og seg selv. Det kan merkes at Dorris Dörrie er romanforfatter. Som filmskaper beskjeftiger hun seg mer med karakterutvikling og stemninger enn med fremdrift og dramaturgi. ”Kirsebærblomster” er en tenksom film, som

krever at du tar deg tid til å lytte. Det er også en historie om sanseinntrykk: Hva vi ser av verden rundt oss, hvilke bilder som karakteriserer et liv, de bildene som setter spor i sinnet, og de vi som skaper drømmer. Noe av bildesymbolikken kan kanskje synes litt overtydelig. Men den bidrar samtidig til å heve filmen opp fra det hverdagslige, og mot det eventyrlige. Et gjennomført godt skuespillerensemble skaper også karakterer vi tror på. ”Kirsebærblomster” er laget av en regissør som selv elsker Japan. Dorris Dörrie har fortalt at hun ble inspirert til filmen etter å ha sett en bhutodanser, og at hun også hentet inspirasjon fra filmen ”Tokyo Story”, av den japanske mesterregissøren Ozu. Men ”Kirsebærblomster” er ingen variant av ”Lost in Translation”. Den handler ikke så mye om fremmedgjøring, som om at vi ofte møter det fremmede lettere enn forventet. Like mye handler den om forholdet mellom foreldre og barn, og om hvor liten kjennskap vi kan ha til våre nærmeste. Vi følger et menneske som vi vet skal dø – men han vet det ikke selv. Og samtidig må vi reflektere over dette – ville han gjort noe annerledes, om han hadde visst? ”Kirsebærblomster” er ingen feilfri film, men den synker inn, som en stillferdig, rørende beretning om hva vi gjør med den korte tiden vi har på jorden.

Noen filmer må man se, er du moderat interisert i film finnes det noen selvfølgligheter. Du sitter sikkert og tenker at det ikke er noen hull i samvittigheten din. Disse er noen av redaksjonen sine personlige favoritter.

NR 1 / 2011 NOK