kunst \\ foto \\ inspirasjon \\ illustrasjon \\ skribleri \\ fashion \\ design \\ galleri
gratis
01
Viktorija Valsø Onion publiseres av Onion Mag Ltd. Distribueres i Oslo og omegn Ansvarlig redaktør: Rashid Akrim rashid@onionmag.no Redaksjon: Rashid Akrim Guro M. Dalsegg Espen Schiive
Stresset liten kunststudent, med ti tusen baller i lufta. + www.valsoehasavari.com + flingaclothing.no/
Tina L.C Rygh
Tina er fra Oslo og går nå siste år på Westerdals, og en dag skal hun bli en stor, stor tekstforfatter.
Cover av: Red. Takk til: Norges Kreative Faghøyskole og alle de andre Oslo høyskolene, Helena Klingenberg, Marius Lindholt, An-Magritt Minde, Camilla Ursin, MS innvik, Snelda, Maria Lange, qba bar for billig pils i arbeidsperioden vår, venner og familie for all støtte og takk til deg som plukket opp dette bladet! Vi ønsker feedback fra alle våre lesere. Savner du noe, tips om nye ting til neste nummer eller generell feedback, send en mail til: feedback@onion.mag.no Onion Mag Ltd. har copyright på alt innhold i dette magasinet. Ved videre bruk eller gjengivelse av noe av innholdet ta kontakt med redaksjonen. Ved brudd på nevte betingelser sender Onion Mag “Robert” (aka Bole Robert fra Bøler i Oslo) for å løse evt. problemer. Onion Mag takker for samarbeidet Onion Mag ltd Flaengrenda 13 0953 Oslo + www.onionmag.no galleri@onionmag.no info@onionmag.no
Printed by:
Benedicte Veum
Benedicte er jente. Hun elsker å skrive. Hun har mange meninger. Mange. At noen liker det hun har skrevet, er veldig, veldig kult. Hun bryr seg om alt mulig. Og etterpå så mener hun noe om det. Hun liker folk.
Oda Valle
Oda er frilans illustratør og grafisk designer fra Os utenfor Bergen. Blir inspirert av undergrunns kunst, design, illustrasjon, typografi, magasin layout, indie musikk, indie filmer, gatemote, og urbane byer som London og New York. + odadesign.carbonmade.com
Kristian Engelsen
Kristian har tegnet siden han var en neve stor ellers sysler han med design. + www.kristianengelsen.com + www.flickr.com/photos/kristianengelsen
Kine Nordgård Ugelstad
Kine er frilans fotograf og går nå andre året grafisk design på Westerdals. + www.ugelstad-large.com
Max Alexander Berg
Max kommer fra Tønsberg. Nå går han tekstlinja på Westerdals og blir av og til nødt til å skrive om ting han ikke liker, men for det meste er det bare gøy. Inspirasjon hentes fra medelever, forfattere, illustratører, jazz, kunstnere som har hodet på rett plass og alt det fine og stygge rundt oss.
design
design m1 (utt desai>n; gj eng. fra fr, opph lat., av de- og signum ‘tegn’) formgivning, sĂŚrlig av industrivarer og brukskunst; modelltegning møbler med ny d- / tekanne med god d- / norsk d-
Gratismagasinet for kreative sjeler
Hallo alle dere som har plukket opp dette bladet! Må først få si at vi i redaksjonen har ventet leeeeeenge på denne stunden. I 2004 ble ideen påbegynt og 2005 mer virkelig. Men det var ikke før i 2008 altså.. (i nå tid, snart 2009) at vi har klart å samle hodene nok til å få trykket Onion. Det må jo sies at det har vært fulltids jobbing på deltid, men vi elsker rett og slett tanken på å ha et slikt magasin her til lands. Et magasin som skal hjelpe alle dere sykt kreative folk der ute! Vi vil vise hva dere kan! Mens vi har ventet på å få trykket denne flotte blekka, har vi fått noen spørsmål om navnet. Greit, vi heter Onion, og vi vet at det finnes at veldig veldig bra news magasin i statene som heter the onion, og som har en fin fin hjemmeside med masse bra innhold. Så vi prøver ikke å stjele navnet til “the greate onion”, men heller å skape noe nytt. I mellomtiden har vi fått opp en flott blogg ( vi synes iallefall den er fin ) som kanskje mange av dere har hørt om; ONION:BLOGG. Der har det vært veldig bra trøkk og mye flotte saker å bli inspirert av, og dette har holdt litt liv i Onion ånden mens vi har jobbet med å få ut magasinet. Men nå er det endelig her, og vi er så utrolig fornøyde. Takk til alle som har hjulpet oss, og gjort dette mulig. Takk! Enjoy! Hilsen redaksjonen
Putene med det rare i Tekst: Tina L.C Rygh \\ Foto: Kine Ugelstad
Puten brukes når hodet mitt skal ha det godt, i forbindelse med soving eller sofasitting. Og når den er på plass, glemmer jeg den. Men jeg har møtt noen puter som ikke bare er der for å støtte hodet ditt. Hva kan vi lage? Målet var ikke å starte bedrift for gjengen bak Funkle. Funkle kan man for øvrig uttale både på norsk og engelsk, men personlig synes jeg det uttales best på norsk. Magnvor Lunåshaug, Tim Lennon, Bente Jørgensen og Lene Berge kjedet seg for tre år siden. De ville ha utfordringer, og siden alle var utdannet innenfor design, tok de tak i seg selv, og møttes for å se om de kunne få til noe gøy sammen. Ved rett og slett lage det de hadde lyst til. - Vi satt oss bare ned og spurte oss selv, hva kan vi klare å lage hjemme som vi kan ta
med på neste møte? sier Magnvor. Av all verdens ting kom puter opp. Det klinget godt i de fires ører, ikke bare hørtes det spennende ut, men det var et utgangspunkt som var lett å prøve seg frem på. De fire bestemte for at de skulle sy tekstil. - Uten at noen egentlig kunne sy, sier Bente. - Men det man må lære seg, går man jo skikkelig inn for, så da blir det ofte bedre enn det man kan fra før, sier Magnvor. - Vi liker å gjøre ting vi ikke kan, legger hun til og ler. De gikk så hvert til sitt for å prøve å lage puter på akkurat den måten de selv ville. Et par uker etterpå, ble det satt en slags innleveringsfrist kan man si, og da de kom tilbake var resultatene overraskende. Det viste seg at dette med puter var bra. Veldig bra.
Jublet i bilen På førsten gjorde de det bare for å ha det moro, for sin egen del. Men de begynte å få gode tilbakemeldinger på putene sine. En spesiell episode var når de dro til en designog interiørbutikk, bare for å høre hva de hadde å si. Butikken var kjempeinteressert i putene. - De sa, ja, hvor mange puter har dere, sier Bente. De jublet da de kom til bilen, dette lovet overraskende godt, nå var det bare å begynne å sy. Gjengen i Funkle var så heldige og kom så med i Pangstart, et prosjekt for nye gründere, som hjelper dem til å komme i gang. I mars i fjor etablerte de selskapet sitt. Flaksemennesker, tenker jeg, alt renner jo inn i hendene deres. Men når jeg ser opp på veggene med illustrasjonene Bente har
laget, skjønner jeg jo at disse her besitter store talenter. Alle fikler med alles For å skape noe sammen, må man ha en god arbeidsdynamikk. Funkle kjenner hverandre ut og inn, og vet hverandres styrker. Hver og en av de fire har sin særegne stil, og det er viktig at de ikke blir sittende i sitt eget arbeid hele tiden. Derfor videreutvikler de hverandre ved at de hele tiden jobber på alles ting. - Alle fikler med alle sine ideer, kan man vel si, ler Bente. - Noe som ikke går an på skolen, man kan ikke bare ta ideer fra noen og jobbe med den selv, sier de. Men på denne måten blir det best resultat og det anbefales altså! - Men det anbefales altså! For når en annen tar ens produkt videre, har man jo et annet utgangspunkt, så det
åpner det opp for helt nye tankemåter og man får perspektiv på helt andre måter. Man skulle blitt mindre egoistisk, og heller lært å bruke hverandre mer på den måten. Alle gjør alt, og alle må være enige om at det er bra nok til å være Funkle. Jeg tenker at det er en utrolig hyggelig gjeng det her, de avslutter hverandres setninger og utfyller hverandre virker det som. Jeg tror nok de har det moro på jobb. Puter med historier De etablerte et selskap som holder til på Notodden, der de også henter mye inspirasjon. Funkle fikk som mål å skille seg ut. Putene skulle
ikke bare være puter, følelsen produktene ga skulle være viktig. Funkle bruker merkelige stoffer i putene sine, bunadstoffer og dressstoffer, men alt er nøye valgt, helt ned til detaljene, og det er dette som skiller disse putene fra andre puter. Dessuten er alt hentet fra Norge; inspirasjon, materialer, motiver, men det er brukt på nye måter. Derfor fant de ut at slagordet overraskende tradisjonell passet Funkle og konseptet deres perfekt. Hver pute har en historie bak seg, og historien bak følger med på en merkelapp som henger på puten. - Mange har merkelappen på i sofaen, sier Tim.
- Noen beholder merkelappen som er festet bak på puta til den blir helt krøllete og slitt, ler Magnvor. Så nå vurderer de om de kanskje sy inn merkelappen i puten. Det er noe i det, puten er bare en pute helt til man kan lese en liten historie bak. Nesten som en putebok. Jeg får en pute fra Industrial-serien i hendene, jeg får ta en nærmere titt på den. Mitt første møte med en pute fra overklassen. Jeg er nervøs, jeg holder den i kneet som et slags barn. Det kommer noe veldig rart over meg. Jeg tror jeg aldri før har holdt i en pute, og følt at jeg virkelig har lyst på denne puten. Det er en heisekran på pute, mykt og hardt er blandet,
PUTE \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ Hvis man tar en nærmere titt på Funkles puter, kan man både se og kjenne at de er laget av utradisjonelle stoffer. Både bunadstoff og dressstoffer. Alt ved putene er hentet fra Norge, både materiale, inspirasjon og motiver. Putene er ekte nordmenn!
den er ikke bare magisk fin, men også mystisk. Hva er det som gjør at jeg får lyst til å bruke lommepengene mine på denne her? Motivet er hentet av Notodden, og det er kanskje nettopp det. At det faktisk står en heiskran på Notodden, og det er den her. Sparkler seg ut i verden Hver pute lages i et begrenset antall eller nummereres, så følelsen av at du besitter noe unikt forsterkes. I begynnelsen ble alle putene håndsydd. Alle ble laget og sydd av de fire. Men en pute tok mange timer å lage, og det sa seg selv at håndproduksjon kom til å bli tidskrevende i lengden.
- Og folk trodde jo at putene ble sydd på programmert broderimaskin, så da kunne vi jo egentlig bare få dem sydd på broderimaskin, da, sier Bente med et smil. Funkle snakker varmt om Pur Norsk som er en designbutikk som består av kun norsk design. De har promotert dem på en god måte, og utvidet Funkle til Bergen. Så når produksjonen og maskiner er i orden, skal Funkle selge. Og ikke bare i Norge, putene skal over havet, de har allerede kontakter i New York og København. Gjør det da Funkle har selv erfart at det går å lykkes, så
de håper på å være til inspirasjon for andre. Så til de der ute som lurer på om de skal prøve seg: - Da vil vi bare si, gjør det da! Sier Magnvor. De visste ingenting da de begynte, gjorde ting de ikke visste var riktig eller galt, og det var da det ble resultater. For å komme dit de er i dag, har de tatt kontakt med andre, fått mye hjelp og råd. - Så det er bare å ringe oss i forbindelse med å starte selskap, sier Magnvor. Folk er generelt villige til å hjelpe. Det er urolig bra å ha dialog med andre, i følge Funkle. På den måten kan man bytte tjenester, og bruke hverandre.
MERKELAPP \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ Til hver pute følger det med en egen merkelapp med bakgrunnshistorien til puten. Mange synes merkelappen er en personlig og sjarmerende del av puten og har den til og med på når puten ligger i sofaen. Personene på bildet til høyre: Fra øverst: Bente Jørgensen, Tim Lennon og Magnvor Lunåshaug. Lene Berge var ikke tilstede da bildet ble tatt.
Brudefisker og gasskraft Sett av plass i sofaen. Jeg får se på putene som snart blir lansert, du har nok aldri sett maken. Det kommer en puteserie mer rettet mot menn, en ny serie som heter Animalia, der snodige dyr som brudefisk, fotballulke og danseflue er motiver. Det kommer også flere puter fra Industrialserien, med elementer fra gass, olje og vind. Foreløpig produserer Funkle kun puter, men de er åpne for å prøve seg på andre ting i fremtiden. Tilslutt får jeg se en sjarmerende film de har laget, Funkles bidrag til Pecha Kutcha i 2007. En dukkefilm, eller putefilm kan
man jo si, som handler om dem selv og veien til målet. Alle kulissene er i puter, med andre ord en tradisjonell måte å presentere det utradisjonelle på. Link tll “Eventyret om Funkle” ligger under. Funkle gjengen inspirerer, jeg får lyst til å begynne. Og det er der det starter. Var det ikke det? Sjekk ut mer om Funkle her: + www.funkle.no “Eventyret om Funkle” + www.youtube.com/watch?v=cPJk2oZrqFo
«Vi liker å gjøre ting vi ikke kan»
DETTE BØR DU SJEKKE UT Vi tipser om illustratører, websider, bøker og ting du bør vite om eller minnes på at finnes. Her er noe for denne gang. Bli inspirert, besøk ONION:BLOGG
Florian Kuhlmann \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ Florian Kuhlmann fra Tyskland er en av de villeste digitale artistene nå om dagen, syntes vi! Han samler tusenvis av bilder som han photoshoper til et verk som man kan studere
og studere. Bildene følger farge og temaer. Ganske gjennomførte greier. Det er ikke noe halvhjerta arbeid dette! Alle arbeidene hans legges ut på nett for alle, under “creative commons iicense” som gjør at du kan bruke det mot at han krediteres. Han printer også ut canvas som selges på hjemmesiden hans.
kommer fra Brasil, gjør deg oppmerksom på streken gjennom bra fargevalg, utfordrende komposisjoner. Han har en strek man skulle ønske man hadde. Inspirerende arbeid man bør ta en titt på hver måned for å ikke glemme at man kan bryte noen satte regler. Har du mulighet og trenger noe på veggene selger han også trykk og orginal bilder.
+ www.floriankuhlmann.com Les også intervjuet vi gjorde men han på ONION:BLOGG bare gå online to the world wide web og besøk onionmag.no/blogg så finner du intervjuet ganske lett.
+ www.bruno9li.com
Bruno 9Li \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ Der geometri møter organiske former. Spisse streker mot softe linjer. Artisten, som
Stir It Up: Reggae Album Cover Art av: Chris Morrow \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ En bok som er vært å ha i hylla, dersom du er glad i design, illustrasjon, typografi, musikk og historie.
Boka er fylt med klassiske covere fra bla. Doctor Alimantado, Scientist, U-Roy og Peter
Tosh. Kunstverkene som fronter disse reggae artistene er så bra at man nesten burde rive ut sidene i boka, og ramme de inn. Du får også en innskjøring i rastafari, Haile Selassie, herbs og Afrika for å nevne noen. Boka kan vel kjøpes i noen bokforhandlere her til lands men kjøp den på Ebay eller Amazon så får du nok en fin pris.
Very Funny Ads \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ Et nettsted de fleste har sikkert fått med seg, men som må minnes på at finnes. Morsomme reklamefilmer fra hele verden.
En side som bør sjekkes ut gjevnlig når tiden står stille. Bare for å smile litt eller for å begynne å tenke i andre baner.
å få med seg. Sjekk ut denne karen. Utrolig mye tøft, og ikke minst utrolig mye arbeid han har rukket å tilbakelegge i sin karriere.
+ www.veryfunnyads.com
+ www.ryanmcginley.com
Ryan McGinley
Second Female
\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ En fantastisk fotograf som tar bilder av ekte mennesker. En gammel stayer innen film selv om han ikke er blandt de virkelig gamle ringrevene. En av gutta som var med
\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\ Second Female er et dansk klesmerke som nylig har dukket opp i nærmere 30 butikker i Norge. Klærne er feminine, moteriktige, luksuriøse og meget prisgunstige. Second Female har seks kolleksjoner i året og bidrar dermed til at det stadig finnes noe nytt og spennende i butikkene. Spør etter Second Female neste gang du ute og shopper! + www.secondfemale.dk
Gode ideer fra mange bra reklamebyråer og produksjonselskap.
å etablere stilen som vi finner innen Vice og som kanskje Terry Richardson er aller mest kjent for. McGinley tar levende bilder som gir et usminket bilde av vanlige mennesker. Men som ved hjelp av lys, utsnitt og en unik troverdighet skaper en stemning virkelig verdt
Hvor ærlig er du? Tekst: Benedicte Veum \\ Illustrasjon: Kristian Engelsen
Man stiller krav til ærlighet fra folk. Å bli tatt i å lyve er det verste. Å ta noen i å lyve er ganske ille det også. Det kommer an på hva man lyver om. Den verste løgnen er den det har blitt stilt krav om ærlighet til. På den andre siden finnes det ting man ikke krever ærlighet om. Av rent egoistiske årsaker. Vi skåner oss selv sånn. I venne- og kjærlighetsforhold bestemmer vi i ganske stor grad hvor ærlig den andre skal være. Samfunnet og ”moralen” og den ”sosiale intelligensen” hjelper oss med alle de andre vi ikke kjenner så godt, eller ikke i det hele tatt. Ganske enkelt egentlig. Man lærer fort hva man skal være og ikke være ærlig om. Man skjønner det på responsen man får tilbake. Hvis den er lite hyggelig, blir man litt mindre ærlig neste gang. Og vi er ganske enkle sånn, vi lærer liksom av dårlig erfaring. SÅ.. Hva vet vi egentlig om hva folk egentlig syns om oss og egentlig syns om hva vi mener og hva vi gjør? Man sier at de man har kjent lengst er de man kan stole mest på. Det er de vi har hatt best tid på å forme etter vår egen respons, så hvordan kan vi være så sikre på det? Kan du egentlig være så sikker på at du er den andre fremstiller deg? Er du ærlig mot alle kanskje? Så derfor vet du liksom at alt du også får tilbake er ærlighet? Tro’kke det. Folk kan stå og fortelle deg en skrøne rett i trynet ditt og ikke engang da, er DU ærlig nok til å si at du vet det. Du ler eller gaper og nikker og er med. I beste fall smiler du skjevt, som om det burde fortelle noe. Hva om jeg bare ble lei all luskinga og hensynet og bare bestemte meg for at: fra i dag skal jeg være helt dønn ærlig. Ville jeg fått flere venner av det? Første tanken som slår meg er; HELL NO! Men det sier kanskje mer om meg da.. Jeg tenker at i prinsippet skulle det gått an å gjøre verden bittelitt kulere, som i mer avslappet (og ikke tatt seg sjøl så fuckings seriøst), ved å være ærligere mot hverandre. Jeg tror at hvis alle (særlig) ble ærlige fra og med i dag, så ville det sikkert blitt litt kaos og en delpinlige situasjoner, pluss mange oppvasker. Meeeen så! Når alle har kommet over sjokket over at alle er så ærlige, så kanskje ville man jo ikke forventet noe annet (litt sånn som at jeg ikke forventer at mannebeinet skal være enig når jeg ser skjevt på mitt eget speilbilde iført en kjole jeg kjøpte i fjor sommer, rett etter omgangssyken… (ok, da så var den allerede litt liten, men jeg hadde planer ikke sant!)). Kanskje vi til og med hadde klart å bekjempe en så dust ting som usikkerhet!! Alle vet jo hva alle mener. Man trenger ikke å lure eller tro at folk syns ditt og datt om en. Ja, med forbehold om at man er tøff nok til å faktisk spørre da. Det er forskjell på en verden der folk går rundt og sier det de tenker hele tiden og en verden der folk svarer ærlig når de først blir spurt. ”Ja, hva syns du om bildet mitt? Du bare MÅ være helt ærlig assa!” ” Helt ærlig? Jeg personlig, hadde ikke plukka det fra søpla, men det fins sikkert noen som digger den stilen der.” Her han man egentlig gjort flere gode gjerninger. Man har hindret noen fra å prøve å selge sitt eget søppel, man har hindret noen i å kjøpe søppel og gi det bort i gave til noen som ikke liker søppel og man gjør at noen som ikke er helt rå på å lage bilder, kanskje jobber litt hardere og virkelig får det til neste gang. Noen er så heldige og har folk rundt seg som tåler å høre sånt, men andre er ikke fullt så heldige. Folk ber om en ærlig mening også føler de seg støtt? Ikke nok med det, men de gir deg dårlig samvittighet for det også! Jeg er en del av greia sjøl.. men jeg skjønner det virkelig ikke. (Så neste gang en guffen stank kommer snikende på banen og alle ser seg rundt, men rynkete neser, skal jeg være den som roper:
Sorry!!
Man with a pencil Etter å sett noen av illustrasjonene til Andy J Miller ønsket vi å finne ut mer om denne dyktige karen. Vi tok derfor i bruk dette internettet og sendte mannen et elektronisk brev med noen fantastiske spørsmål. After seeing some of Andy J Millers illustrations, we wanted to find out more about this clever guy. We therefore used the world wide web and sent him an electronic mail with some awsome questions.
Can you please tell us someting about your background? And where you from? I was born in Indiana, a northern state in the US. I moved around a lot with my family until now, and I have been in the UK about three years. When did you find out that you wanted to be an illustrator? Since before my first memory I know that I was drawing, and my entire life my family, friends and teachers have encouraged me in art, but I never took them or the idea of doing art full time seriously. It wasn’t until about 2004 that I really was interested. It was then I was introduced to the band Modest Mouse which lead to the introduction of the somewhat underground art and music culture of the states. This lead to fascination in screen printed posters, album covers, band t-shirts, etc.
Where do you get your inspiration? It comes from all types of things. Sometimes I am inspired by a song and sometimes by the patterns on my grandmother’s table set. Sometimes I’ll see artefacts in vintage shops and be intrigued. Sometimes I believe comes right from the Spirit of God. Who is the best client you worked for? Well I have to say that it’s been istyles.com. I create iPod skins for them. The guy that runs that is a star, he just really good at selling and managing the online shop, and unlike some clients, he actually is into what the artists are creating, and not just interested because he knows he can make money on them. He also is just a genuine guy.
«Creativity is... underrated»
Who would you like to work for? (client) I have a few people, but I really respect the artists Urban Outfitters choose to work with, there is a lot of integrity there and I would like to be a part of that. Also I really want to work for bands/musicians directly for their visual artwork, like Modest Mouse, Sufjan Stevens, or Why? Those are some of the artists I really want to work for. It’s pretty much why I started studying design. If you could create an artwork with any artist, dead or alive. Who would it be? And why? Easy: Geoff Mcfetridge. And I will tell you why: He is a genius. You have seen my work, it’s maximalism. I started out with his influence of less is more, simplification, and minimalism, but I couldn’t hack it. It’s too hard! Some people might think my work must be hard to create because it can be quite complicated, but really the trick, I think, is to make something very simple look visually stunning. Mcfetridge seems to do this without even breaking a sweat! What websites do you visit daily? I always check: + www.pitchforkmedia.com - a great place to find new great music, although we are not always on the same wavelength. + www.itsnicethat.com - carefully selective creative influences blog. + www.book-by-its-cover.com- really well done blog, always features great work. What is your ultimate goal?
necessarily that I made something deemed great, just that it’s at least pointing to some great thing. Something that makes them say ‘whoa’. What has been the biggest challenge for you so far? Becoming humble. For so long I go through this same cycle: I will work really hard feel as though I have gotten somewhere really worth being, and think I have arrived at some pedestal or plateau of greatness. Then I get a look at some really great work either by a peer of some other artist and realize that I have not arrived, I am not finished, I have a lot of work to do and a long way to go to really do something great or really be in the same ballpark of professionals. It’s a good thing though because it helps me deal with my pride and helps me get better. What do you do for fun? Fun? I work more it seems. I am in a band…well it’s kind of a rap/band/ electric group. I just provide vocals. I really love being productive so even when I am not officially working on something I’ll be working on personal work and that is my fun. I am a nerd. Do you have a life/creative highlight? Well this year I have met my true love, I am graduating, just got married, having a kid, and finding a career. There is a lot of highlights there. Creativity? I recently work with Jeff ‘Mr. Bowlegs’ Bowman on the Nike Art of Football live drawing event with YCN in London. That was just an amazing experience.
Another great question. Two things: Connectivity and awe-factor. I want to connect with the audience, I don’t necessarily want to send a message, I don’t really know if I want to use art as that type of platform, but I do know the most influential and meaningful pieces of art were ones that connected with me. I want people to see my work and some sort of spiritual connection occurs.
Any big plans? Exhibitions, gigs, collaborations, exciting things?
I want them to say to themselves ‘this is affecting me’. Also I want to transfer some of the awesome things that I have experienced to other people. I want to show them something that is great, not
Can you finish this sentences:
At the moment I am trying to pick what I want to focus on so nothing, specific, but I want to maybe make a children’s book, create a interactive magazine, or get some t-shirts or canvas bags printed. I spent for time so I think I should probably pick one. I’ll let you know if I do!
Creativity is.. underrated
Fantomsmerter Tekst: Tina L.C Rygh \\ Illustrasjon: Oda Valle
Skolissen var ikke som før. Jeg måtte gjøre alt selv og alt jeg gjorde med den ble feil. Og der stod smilende Pirja og knøt sin lisse helt alene som om hun hadde gjort det hele livet. Irriterende var det. Min mor hadde smilt helt siden vi hadde våknet, hun så ut som et dobbeltbefruktet egg. Nå kan du gå i striper og du i ruter, dere trenger ikke matche, tenk på det neste gang, jippi, sa hun. Min mor holdt en spade i hånden. Kanskje hun skulle grave en grop. Skal du grave en grop, spurte jeg. Min mor nikket, det skulle hun. I hagen, sa hun. Kanskje jeg finner pappaen deres, sa hun. Pirja gikk ut for å se på. Det gjorde jeg og, selv om jeg ikke måtte gå der Pirja gikk. I hagen var det gress og det var ugress, jeg hadde bukse med to bein på i min egen størrelse. Det var ok. Det satt en edderkopp på ryggen min. Den bodde nok i hagen. Selv om det handlet om et liv, spurte jeg Pirja om hun kunne mose den nådeløst. Hun var ikke der jeg trodde, hun stod på andre siden av gropen. Hvorfor det, hva gjorde hun der borte, jeg kunne nesten ikke se henne, det virket som jeg var alene i verden, det hisset meg voldsomt opp. Løsunge, sa jeg, ja jeg sa det. Pirja så på meg som om jeg var et vanskelig regnestykke. Min mor sluttet å grave grop. Det der sier du bare til speilet, sa hun. Jeg sa at jeg bare tulla, også smilte jeg som jeg pleier å smile når jeg er falsk. Pirja viftet på sitt eget hår så det blafret. Noe
liknende hadde jeg aldri sett hun gjøre med det. Hun sa at hun hadde satt opp håret sitt selv. Flink, sa min mor. Jeg avbrøt, hvem holdt håret når du tok strikken rundt, spurte jeg. Pirja pekte på seg selv. Jeg hadde klart det bedre, sa jeg, men det hadde ikke føltes bedre, sa Pirja, voksent sagt, sa min mor. I teorien kunne jeg slått Pirja med knyttneven og løpt før hun fikk slått tilbake. Jeg kunne gjemt meg for henne og jeg kunne styrtet frem og skremt henne så hun skvatt og datt og brakk sin helt egen arm. Før kranglet Pirja og jeg på en enig måte. Det var det slutt på nå. Pirja tok opp en pinne. Hun sa ikke fra om at hun kom til å bøye seg før hun bøyde seg og tok den opp, det talte for seg selv. Nå har jeg gravd ferdig, så jeg går inn, sa min mor. Fant du noe, spurte jeg. Min mor nikket. Ja, jeg fant ut at jeg er flink til å grave, sa hun. Pirja kom bort til meg der hun pleide å være. Hun viste meg pinnen på nært hold. Er den ikke fin, den er som alle andre pinner, sa Pirja. Jeg tok den fra henne. Dette er deg, sa jeg og knakk den i to. Jeg gikk inn jeg også. På rommet vårt, mitt, hennes, jegs, dets, osshun, jeg visste ikke hva jeg skulle kalle Pirja lenger, bannet jeg. Jeg kunne to banneord, jeg sa ett av dem, det som ikke var løsunge.
Jeg tok frem buksen med fire bein og tok den på meg og la meg på sengen. Jeg skjønte det ikke, jeg var ikke hel og jeg var ikke halv, jeg forstod ingenting av meg selv, skal jeg bare være sånn her, skal jeg gjøre ting sånn, hvordan da. Da jeg lå der i dobbeltsengen med dobbeltbuksen, sovnet jeg av splittet personlighet. Pirja kom inn på rommet, jeg hadde ikke sovet lenge, det var en kortsøvn. Hva er det du driver med, sa hun. Lever i fortiden, sa jeg. Liker du det ikke, sa hun. Det er annerledes enn hva jeg trodde det skulle være, sa jeg. Jeg elsker mitt nye liv, sa hun. Ja, du er megaglad for at jeg ikke er en del av det lenger, sa jeg. Pirjas øyne forsvant opp i hjernen, så mye himlet hun med dem, skulle jeg liksom føle meg dum nå. Jeg er fortsatt søsteren din, sa Pirja. Nei, nå er du bare halvsøsteren min, sa jeg. Jeg hadde ikke lyst til å snakke med hun mer, eller både og, jeg satt pris på at hun var der, rundt 10 kroner. Alt er mye bedre sånn, ropte Pirja. Du kan være hjemme når jeg vil være ute, du kan ha på klær når jeg vil være naken, vi slipper å bli dratt med på ting vi ikke vil, du må ikke bli full hvis jeg drikker, jeg må ikke gi blod, du trenger ikke løpe orientering, vi kan baksnakke hverandre, vi slipper å gi i takt, det er slutt på situasjoner der du må ligge med øynene lukket, hva er det du klager på, ropte Pirja, vi er jo egentlig helt forskjellige, skrek hun. Øret mitt sprakk nesten, det var nære på at hun ødela hodet mitt med det nye lydnivået sitt, har du
begynt å skrike også nå, sa jeg. Hun gjorde det mer. Du må vel synes at det er én positiv ting med det, skrek Pirja. Nå lukter jeg ikke hver fis du slipper, sa jeg. Pirja slo meg hardt i siden. Au, skrek jeg, du slo meg på stingene, din vorte. Vorte var det andre banneordet jeg kunne. Pirja fikk dårlig samvittighet og ble stille. Jeg var også stille, men jeg hadde ikke lyst på stillhet, så jeg sa noe frekt. Jeg har fjernet en svulst, skjønner du, sa jeg. Det var innmari slemt sagt, sa Pirja. Min mor kom inn på rommet. Hvordan går den første dagen som eks siamesisk tvilling, sang hun som en spilledåse. Bra ikke bra, sa vi i kor. I går hadde begge sagt det samme. Min mor satt seg på sengen hun også, hun var kjempefornøyd. Jeg er kjempefornøyd, sa hun. Nå har jeg to barn istedenfor ett rart. Jeg synes vi skal gå å gjøre forskjellige ting på hvert vårt sted og vise alle hvor uavhengige av hverandre vi er. Vi gjorde som min mor sa, men jeg tenkte på noe annet inni meg, og mens jeg tenkte det, lurte jeg på hva Pirja tenkte. Sånt visste jeg før.
Farger Tekst: Max Alexander Berg
Uten mamma hadde det ikke vært farger i verden. Hun jobber for Jotun. Det er ikke en stilling høyt opp i systemet. Jeg kan ikke si med sikkerhet at jeg vet presis hva hun gjør, men jeg vet at det er hun som taster inn alle fargekodene og nummerene og sørger for at neste cruiseskip til Jordan er hvitt og at alle småhusene på landet i Sverige er røde. Mange (jeg) vil kanskje si at hun er overkvalifisert for en jobb som denne. Hun har studert litteratur, hun snakker fransk, hun har studert midtøsten og hebraisk, er instruktør for et treningsstudio og sklir ned i spagaten på kommando, til tross for at femtito års slit pumper i brystet og nyrene svikter som en skadeskutt villand og hun skal flytte alle sine kjære eiendeler fra et liv over i et nytt og det kan bare bli så alt for mye for alle og enhver. Spesielt for en mamma, som må koke og sjefe og jobbe og forsørge og helst sette seg selv sist i alt. Så når en mamma går i stå, går det i stå for alle oss andre også. Da er det vi som må stresse og forsørge og ordne og fikse og trikse og alt det som en mamma vanligvis gjør. Hverdagen blir traurig og slitsom og fargene ebber ut og det blir grått og oljesjeiken må cruise i en umalt båt og Sverige er ikke lenger Sverige for alle de små, røde husene er bare treplanke på treplanke. Uten mamma hadde det ikke vært farger i verden.
Krafttakskvinne Tekst: Viktorija Valsø \\ Illustrasjon: Esra Røise
Sjarmerende og sprudlende som hennes egne illustrasjoner, Esra Røise er en “krafttakskvinne” med et fremragende talent, et stort smil og enda større behov for søvn.
om illustrasjonene for en barnebok er ganske annerledes fra hennes egen stil, syntes hun det var en morsom og utfordrende oppgave, som hun ikke sparte krefter på.
Finalist i Diesel New-Art competition 2007, bachelor student ved KHIO, Esra Røise er en up-and-coming illustratør, som snart er aktuell med sitt bidrag i boken “Future Artist: The New age of Feminine Drawing II”. Denne har sin lansering i Norge i juni.
«Jeg ser på meg selv som en krafttakskvinne, selv om det blir ofte i siste liten. Når jeg først må kan jeg jobbe døgnet rundt og gi fullstendig avkall på det sosiale. Slik var det også med “Vi leser”. Tre måneder i dypt konsentrasjon, med en fantastisk følelse av å se eget verk på trykk i hardt cover som belønning.»
I tillegg har hun nettopp blitt ferdig med å illustrerer sin tredje barnebok for Gan Aschehaug, og har hatt flere store illustrasjonsoppdrag for utenlandske motemagasiner. Det var ingen vanskelig oppgave for Esra å velge sin karriereretning, forteller hun. Og selv om det tok en liten stund før hun sirklet seg inn på illustrasjon, har hun alltid visst at det var noe kreativt hun ville holde på med og hun har tegnet hele barndommen I 2006, på sitt avgangs år på Einar Granum, fikk Esra sitt første store oppdrag som var å illustrere barneboken “Vi leser” av Hanne Solem. Selv
I sine arbeider liker hun å kombinere tradisjonelle romantiske uttrykk for å skape noe nytt, og har en stil som kan kjennetegnes av en blanding mellom veldig naturalistiske trekk og lekende preg av akvarell. De fleste av hennes illustrasjoner er håndlagde, og hun tilstår sin teknisk hjelpeløshet, men håper at innkjøp av et wakumbrett kommer til å hjelpe henne med å åpne pandoras boks av teknologi. «Jeg bruker ofte fotografier som utgagnspunkt for mine illustrasjoner, og så bare lar jeg improviseringen ta over. Tanken er å formidle en følelse, en slags ackwardness. Derfor liker
jeg å jobbe med ubetydelige hverdagslige situasjoner og tilfeldige motiver, i stedet for å ha et oppstilt sett.» «Mye av det jeg lager bli da biografisk, siden man er så godt kjent med seg selv, virker det som et naturlig startpunkt.» På spørsmålet om hun ser på seg selv som kunstner, får jeg et smilende nei. «Som jeg fikk høre av en av mine professorer: Illustrasjon er ikke kunst, men heller prostitusjon.» Til tross for at hun synes det å bruke begrepet kunst i forbindelse med seg selv virker fremmed, og gjerne kobler det opp til store navn som Picasso, Monet og Cezanne, synes hun at god illustrasjon også kan være kunst. For henne virker det som et pussig konsept at det skal sitte noen tøtter og onkler spikret fast til en eller annen høytstående institusjon som bestemmer hva kunst skal være. «Kunst er et subjektiv begrep, den skal ikke bare være forbeholdt mennesker som kan
kunsthistorie fra a til å, og sverger tro til kunstdebatter. Det er godt å se at illustrasjon begynner å tilrive seg en høyere status.» Oppfattelsen av kunst som noe ikke-kommersielt virker selvmotsigende for henne: «Skal man leve av det man lager, må man være på god fot med kompromisser. Bohemkunstner er et fint eventyr, et lite misforstått og ulykkelig geni, som sulter seg i hjel for kunsten sin, men ambisjonen er jo faktisk å klare å leve av å være kreativ. Noe som innebærer at man må klare å selge sine verk.» Ellers kommer stipend godt med, forteller den unge illustratøren, som sist august sa opp sin deltidsjobb i en rullebrettbutikk for å satse på å leve av sin kreativitet. Selv om tanken om å krype tilbake til deltidsjobbkorset virker fristende i blant, vil hun heller leve litt trangt, og konsentrere seg om illustrasjon. «Jeg er en evig optimist, som tror på at det ordner seg… alltid.» Esra har nylig hatt en utstilling på “Little Miss T”, der flere av hennes illustrasjoner har blitt solgt. Men til tross for hva en skulle tro forteller hun at det fortsatt virker rart å ta betalt for sine arbeid. «Hele den greia med å selge sine bilder er litt fremmed for meg. Jeg føler meg utrolig ydmyk i forhold til at folk liker arbeidene mine
så godt at de vil ha de på veggen og blir fortsatt overrasket når folk vil kjøpe dem.» Hittil, innrømmer Esra at hun har vært svært heldig med å skaffe seg oppdrag som overlappet hverandre. Hun føyer seg også inn i “å bli oppdaget på myspace” rekken, der hun ble plukket opp av en meksikansk motemagasin “Celeste”. Noe som har ført henne til flere store illustrasjonsoppdrag. «Det er litt småflaut å bli “oppdaget på myspace” forteller hun, men samtidig morsomt å se at et nettverk faktisk fungerer for det formålet det skal.» Det smarteste jeg noen gang har gjort var å skaffe meg en nettside. Man kommer ikke så langt uten det. Det er en fantastisk eksponeringsmulighet, selv om man får den bakdelen at man ikke kan beskytte seg mot at folk stjeler arbeidet ditt. På en måte så mister man litt kontroll over hva som skjer med dine egne arbeid. Allikevel er frykten der for den dagen hun vet hun blir nødt til slite ned hælene for å springe opp og ned byen med portofolio. «Det hjelper ikke å bare ha talent. I den kreative verden handler det like mye om hvem du kjenner, som om hva du gjør. Sosialt nettverk er et nøkkelbegrep. Derfor liker jeg godt å være tilknyttet til en institusjon som KHIO. Jeg liker
«Jeg er en evig optimist, som tror på at det ordner seg… alltid»
svært godt tradisjonen som er knyttet til denne skolen. Man blir omringet av inspirerende mennesker, samtidig som det blir lettere å komme i kontakt med folk i riktig bransje.» Om man spør hvorfor Esra søkte kunsthøgskole framfor Kunstakademiet, som nå er blitt en bitter sammenslåing, er det i følge henne selv et behov for mer rammer og kurs som man kan delta på. Og selv om hun ikke tviler på at hun kunne klart å være strukturert nok til å jobbe på egen initiativ, synes hun det er godt å ha noen som pisker en gang i blant. «Jeg liker å ha mulighet til å ha valget, men frykter at om en skulle ha fullstendig frie tøyler, ville det blitt for mye søvn. Dessuten opplever jeg ikke noe stor forskjell mellom .» Esra har heller ingen frykt for at det å gjøre sin lidenskap for tegning til sin jobb, kommer til å tære på hennes inspirasjon. «Det er det jeg ville drive på når jeg ble stor, kanskje har jeg blitt stor?» sier hun med en smittende latter.
Hun forteller at tegning som jobb oppleves som luksus, der man får betalt for å jobbe med noe man virkelig elsker. En herlig og fullstendig surrealistisk følelse, hun ikke ser noe vansker med å ta være på. Og skulle det nå hende mot alle formodninger at hun blir lei av det, så er det vel bare å finne noe annet å leve av. «Det er ikke noe vits i å drive på med noe man misliker.» Det er fashionrelatert illustrasjon og illustrasjon for magasiner som er det ultimate drømme-oppdrag avslører Esra. Og når vi lurer på hva som er hennes fremtidige planer gir hun en hemmelighetsfull svar om at hun har noen prosjekter på gang, men vil helst ikke å røpe for mye. En får vel bare vente og se. Til slutt har Esra delt med oss at hun er veldig glad i å lage lister. Her er noen kompromissfulle og tvangsbegrensede top 3 lister fra den unge illustratøren:
3 ting jeg hater 1) lite søvn, mindre enn 7 timer med søvn får meg til å vende gråtende tilbake til forsterstilling 2) å stå i kø og folk som sniker i kø 3) amming på cafe 3 kunstnere som inspirerer meg (det var et hardt valg med masse tilleggsinformasjon som vi i Onion så ondskapsfullt har kuttet bort) 1) Ron Mueck 2) David Hockney 3) Jenny Saville 3 ++ yndlingsfilmer 1) You and me and every one we know 2) Virgin suicides 3) Clockwork orange +)the science of sleep +)The royal tenebaums 3 yndlingsbøker 1) John Fante : “Ask the dusk” 2) Murakami: “Kafka on the Shore” 3) Jonathan Safran foer “Extremly loud &Incredibly close”
ONION:BLOGG onionmag.no/blogg
Send us your shit For en tid tilbake spurte vi mange av de rundt oss, venner og kolleger som er designere, illustratører og kunstnere, om de vil bli sett, hørt og publisert - og det ville de jo SELVFØLGELIG. Med dette galleriet ønsker vi å vise frem dyktige fotografer, illustratører, grafisk desigere og andre kreative hoder. Vi sier ikke at du kommer til å bli nedringt av telefoner etter at du har fått arbeidet ditt på trykk hos oss, men du får gleden av at andre vil bli inspirerte og reagere på det som kommer på trykk, som kan være dine ideer. For å si det enkelt; her kan du bli sett og vi setter stor pris på alle som har sendt oss arbeid. Og ble ikke ditt arbeid plukket ut denne gangen, så ikke depp. Det er sykt mye bra som ikke har kommet med nå. Men ikke gi dere med å send inn arbeid. Vi vil ha mer! Spesifikasjoner Matriell må følge visse spesifikasjoner (of course): Husk at magasinet er i denne størrelsen: Utfallende 210 mm x 250mm. tiff, eps eller jpg i trykklare formater i 300 dpi. Om du skulle kløne dette til, eller at dette går over hodet på deg, må du ta forbehold om at matrialet vil bli tilpasset av redaksjonen. Men slapp av, alt ordner seg.
PROFIL BÅRD Hole Standal Alder: 24 Industri: Kunst Yrke: Smykkekunstner Holder til: Ålesund + www.hellobard.com + www.stupiddevil.com
24 år gammel Ålesunder med utdannelse fra London, jobber til daglig som art director/senior designer for Hyperlinkto i Oslo, og freelancer som illustratør ved siden av. Som illustratør har jeg jobbet for kunder som Disney USA, Adobe, Popular Mechanics, Jamungo, Atlanta Game Shoes, osv. Arbeidet mitt har vært med på utstillinger i Japan, USA, England, Tyskland og diverse andre steder rundtomkring i verden. Hovedfokuset i arbeidet mitt er figurdesign og designerleker.
Atlanta Game sko kolleksjon Kunde: italienske Atlanta Game Beskrivelse: Vår og høst kolleksjon.
Lucy Mae Kunde: Pop Cling Beskrivelse: Illustrasjon for en amerikansk bedrift som selger kunsttrykk, tegnet i Adobe Illustrator.
Skulliphant Racer Kunde: Strangekiss Beskrivelse: Kunsttrykk
Legion of Death Kunde: Woot.com Beskrivelse: T-skjorte design, tegnet i Adobe Illustrator.
Ultrasquid Skateboard Kunde: Stupid Devil Beskrivelse: Lasergravert skateboard
Christian Lycke \\ christianlycke.com \\ www.flickr.com/photos/christianlycke
Kim Erlandsen \\ www.superlasten.com
Christian Blandhoel \\ www.blandhoel.com
Vibeke Hauge
Kristian Severin Skeie \\ www.studioskeie.no
Oda Valle \\ odadesign.carbonmade.com
tekst
Tekst
Lisa Aisato N`jie Solberg \\ www.aisato.no
Tekst
tekst
Jumana Manna
Tarjei Ekenes Krogh \\ www.tarjeikrogh.com
Mari V책rdal \ www.myspace.com/mariphotography
Ann Kristin Vangen \\ flickr.com/photos/ankii
Veslemøy Vråskar \\ www.verslemoy.com
tekst
Tekst
Abono design \\ www.abono.no
tekst
Tekst
Vigdis Løbach \\ kunstkanskje.blogspot.com
Sigrid Hesla Breie
Isis M端hleisen \\ ww.isismuhleisen.se
Thomas Ekstrรถm \\ www.thomasekstrom.com
Stine Marie Nord Pettersen \\ www.stinepettersen.com
Tom St책le Engebretsen \\ www.tseart.blogspot.com
Even på 9 år, satt og tegnet og så så lur ut. Da jeg skulle til å sjekke mobilen min, oppdaget jeg at den var borte, og istedet lå det der en “papir mobil”. «Jeg tar denne så kan du bruke den der», sa Even mens han pekte på papir mobilen.