Første kapittel i boka med samme navn som tittelen
VIBECKE GROTH:
« Ensom er den som ikke er nummer én for noen» Nyttårsaften Jeg våkner med et rykk. Vekkerklokken har ikke ringt. Selv i halvmørket kan jeg skimte at den viser kvart over åtte. Jeg forsøker å fokusere, og kommer etter hvert på at det er nyttårsaften og at jeg har fri. Langsomt sklir jeg ned igjen under den lune dynen og strekker meg som en doven løve mens jeg kikker bort på Christian, som fortsatt sover. Munnen er åpen og litt spytt har samlet seg i den ene munnviken. Forsiktig klapper jeg ham på armen. Han svarer med et svakt klynk og ruller seg vekk. Jeg blir liggende og dra meg. Lar tankene vandre. Julen er snart over. Vi har hatt julaften og 1. juledag hos oss og vært hos familie og venner de andre dagene. I tillegg har jeg jobbet hverdagene mellom jul og nyttår, bortsett fra i dag. Hvor er det blitt av de deilige timene jeg drømte om foran peisen med en kopp te og en av de nye bøkene jeg har fått? De ligger fortsatt ulest i en stabel på bordet. Særlig har jeg gledet meg til å ta fatt på Vigdis Hjorts Er mor død. Er spent på om jeg kan finne noen svar der. Ingen avtaler eller forpliktelser i formiddag. Det eneste oppdraget jeg har, er å lage Janssons fristelse til kveldens fest. Jeg setter meg forsiktig opp uten å tenne nattbordlampen. Julen har 18
vært ganske slitsom, men også veldig hyggelig. Ingen familiedramaer. Det har blitt mindre av det etter at Christians foreldre og min mor døde. Jeg trekker dynen helt opp til haken og kikker igjen bort på ryggen til Christian. Det grå håret som pleier å være så velpleid, står opp i tufser, og han snorker tilfreds. Mannen min og min beste venn gjennom mer enn tretti år. Det har vært mye uro i banken der han er sjef i det siste, og mer reising og sene kvelder på ham enn det pleier. Vi nærmer oss seksti, og det er på tide å begynne å ta alderen på alvor, passe på hverandre og helsa. Kreft, slag og hjerteinfarkt, vår alders hjemsøkelser, har herjet også i vår omgangskrets. Likevel tenker jeg som alle andre at det selvsagt ikke rammer oss. Jack Russell-terrieren vår, Petra, har krøpet opp bak Christians rygg uten å ofre meg et blikk. Jeg later som jeg ikke ser henne og tusler barbent ut på badet. Kikker på meg selv i speilet. Håret virker litt rødere enn ellers. Frisøren valgte en annen farge sist enn hun pleier. Snart må det farges igjen uansett – for å fjerne det grå som stadig kommer raskere. Eller det blir gråere. Kanskje er det like greit å la naturen gå sin gang og
la det grå få overta helt? Rynkene ligger som et fint broderi rundt øynene og munnen, og huden under haken er begynt å bli slapp. Jeg betrakter den litt for store nesen og munnen som gjerne kunne hatt fyldigere lepper, smiler. Tennene er da fortsatt mine egne og ganske hvite. Jeg drar børsten gjennom håret, langsomt ser jeg hvordan elektrisiteten får det til å stå som en liten glorie rundt hodet. Christian har vært så irritert i det siste. Sur og avvisende, og han har hatt en tone til tider som har gjort meg forbannet. Jeg fortsetter å dra børsten gjennom håret. Hardere nå. Den glidende bevegelsen gjør at tankene flyter med samme rytme. Kanskje har jeg virket uinteressert i bankens problemer, vært for opptatt med mine egne saker, julen, barna og barnebarna? Jeg skrur på dusjen og lar det varme vannet fosse nedover meg. Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppeHverdagsnettmagasinet 1/2022
