Skrivetips fra: I denne spalten gir Forlegger og forfatter Myriam H Bjerkli deg gode tips.
Tips 5: Sannhet, kontra fiction Ofte når jeg redigerer manus fra kommende forfattere, så møter jeg protester. Spesielt hvis jeg ønsker å endre deler av historien som forfatteren vet at faktisk har skjedd. Da er det ikke alltid like lett å nå fram med endringsforslagene mine. Han var jo der og vet akkurat hva som skjedde! I motsetning til meg som bare sitter med rødpennen og ikke skjønner noe. Sukk. Derfor skal jeg denne gangen snakke litt om sannhet, kontra fiction. I disse virkelighetslitteraturtider er dette et omfattende tema, etisk, moralsk, juridisk. Det blir for voldsomt å gå inn på her, så nå får dere en mer konkret tilnærming. Det går på det kanskje viktigste i en bok; Å skape en spennende fortelling som leseren gidder å lese. For hvis leseren synes en scene er utroverdig eller kjedelig, hjelper det ikke at forfatteren roper: – «Jamen, det var jo akkurat sånn det var! » Gjesp. I en skjønnlitterær roman er det helt uinteressant om det du skriver er sant. Det som er viktig er hva du greier å få leseren til å tro på. Nesten uansett hvor merkelige scener du beskriver, så kan det fungere, dersom du er god nok til å lyve. I virkeligheten vil jeg selvfølgelig anbefale deg å snakke sant oftest mulig, men i litteraturen blir sannheten dessverre ofte dørgende kjedelig …
22
Livene våre er rett og slett ikke spennende nok til at sannheten blir god litteratur. I tillegg lever vi ikke livene våre «dramaturgisk riktig». Vi hopper fram og tilbake, bytter jobber, flytter, forelsker oss, gjør det slutt, flytter igjen, finner en ny, det dukker opp en unge her, en unge der, sykdom og barnehage og fotballtreninger og ender ofte langt blakkere og mer desillusjonerte enn vi startet. Eller vi lever et fredelig A4-liv, finner en partner, en jobb, to barn, bor på samme sted, har god råd, kjøper Tesla og hytte på fjellet. Uansett hvordan vi lever, det blir sjelden god litteratur av det. Så drit i sannheten og lyv i vei! Nå er det selvfølgelig gitt ut veldig mange bøker skrevet av (i hovedsak) menn som beskriver sin egen navle, den første kjærlighetssorgen, ensomheten i tosomheten, penisen som sviktet, den eksistensielle angsten. I noen få tilfeller fungerer det, men med mindre forfatteren er språklig eksepsjonelt god, blir det oftest ganske kjedelig.
I tillegg finnes det jo noen veldig få mennesker som virkelig har levd et helt fantastisk, spennende liv. Men da ville vel oftest selvbiografi ofte hadde vært et mer naturlig valg? Derfor, som hovedregel: Sannheten må ofres. Det man derimot både kan og bør gjøre, er å bruke deler av sannheten. Det tror jeg alle forfattere, i større og mindre grad, gjør. Vi bruker scener fra virkeligheten, forkler de med hovedpersonens navn, lar kanskje et par personer smelte sammen til en, endrer alder eller kjønn, flytter dem til et annet sted, en annen tid. Noen ganger blir det god litteratur av det, skrevet nært og troverdig, nettopp fordi vi selv har kjent på følelsene vi beskriver. Jeg har en scene i Lille linerle der en person dør, og hovedpersonen sitter og venter på en ferje med den døde personen liggende i fanget. Det er basert på en virkelig opplevelse, Hverdagsnettmagasinet 1/2022
