JØRGEN JÆGER:
Hore og madonna Som alltid når jeg var ute på flyreise trakk jeg et lettelsens sukk straks Norwegians rute DY 732 hadde satt nesehjulet trygt på bakken på Gardermoen. Denne formiddagen var min flyskrekk imidlertid døyvet av en sitrende glede og forventning. Klokken femten skulle jeg møte direktør Theodor Falk Olsen i Norwegian Sales Industries AS, og hans kone, for å sluttføre mitt livs viktigste og samtidig mest gullkantete avtale, som vi deretter skulle markere med en bedre middag. Det var ikke bagateller det dreide seg om, og nervene mine sto på høykant, for å si det mildt. Kontrakten vi skulle signere ville tilføre mitt firma femti millioner kroner hvert eneste år i fem år fremover, med opsjon for forlengelse i fem år til om begge parter var fornøyd. Det ville ikke bare redde bedriften min i tiende time og gi arbeid igjen til alle de jeg hadde måttet permittere, det ville også innbringe en uvurderlig prestisje – som igjen ville gi gullkantete ringvirkninger. Samt noen velsignete kroner til meg selv selvfølgelig, for ikke å glemme det. Utenfor Sentralbanestasjonen praiet jeg en drosje og dro rett til hotellet og booket inn. Suiten lå i toppetasjen, med utsikt over byen. Den var stor, rommelig og representativ, slik jeg måtte ha den når jeg skulle spise kirsebær med de store. I realiteten lå den langt utenfor min økonomiske rekkevidde akkurat da, siden firmaet mitt var insolvent etter et katastrofalt år og jeg knapt maktet å holde 48
kreditorene unna. Det verste var at jeg skyldte både arbeidsgiveravgift, moms og skattetrekk. Det siste var ulovlig, hvilket noen av mine kosmetiske regnskapsmetoder også var, jeg hadde aldri fått napp hos Falk Olsen uten, kan du skjønne. Men jeg kunne ikke skjule sannheten for proffer som ham et regnskapsår til, det var umulig, så dette var min siste sjanse. Ved en konkurs ville dessuten alt det ulovlige komme for en dag, og jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ville havne i fengsel. Var det rart jeg var på sammenbruddets rand? Men på denne lykkens dag kom altså redningen – som sendt fra oven, så å si. Og suiten, hva var vel den, annet enn en utgift til inntekts ervervelse? Nei, i dag skulle det ikke spares på noe! ”Lykken står den kjekke bi” sa et gammelt ord. Jeg måtte smile mens jeg pakket opp den mørke dressen min fra kofferten og hengte den inn i skapet, for det passet godt på meg, det uttrykket. Alltid kom jeg ned med beina på jorden, uansett hva slags problemer jeg havnet i. Og kjekk? Ja visst: Et kort blikk i speilet reflekterte et ungdommelig ansikt med fyldig, bakoverstrøket hår, markert hake og mørke, sterke øyne under fyldige øyenbryn. Samt en kropp som en trettiåring, til tross for at jeg var femti. Viril som en trettiåring var jeg forresten også, hvilket var et problem i og med at min kone ikke var det. Ikke som en syttiåring heller,
for den saks skyld. Jeg hadde ikke noe dårlig samvittighet når jeg av og til tilfredsstilte mine behov hos andre. Mens jeg pakket opp kofferten, ringte en kreditor og begynte å mase om penger. Jeg lirte av meg den sedvanlige svadaen, slo av mobiltelefonen for å få være i fred, og lot meg falle ned i en av de dype lenestolene i suiten. Ingen ting skulle få ødelegge denne dagen. Jeg nøt luksusfølelsen, kastet et rastløst blikk på armbåndsuret og konstatere for meg selv at jeg var for fylt av adrenalin til å kunne sitte i ro. Ennå var klokken bare kvart over tolv. Jeg vurderte litt frem og tilbake. Faktum var at jeg hadde tid til en aldri så liten utskeielse før møtet klokken femten. Det var lenge siden jeg hadde hatt en kvinne nå. Hva mer kunne jeg vel unne meg i seierens stund? Ja, pokker heller! Med en diskret bul på buksen og med lett bankende hjerte tok jeg heisen ned i resepsjonen. Jeg gikk rett inn bak skranken og inn til resepsjonssjefen, som satt på sitt kontor og bladde i papirer. ”Unnskyld at jeg trenger meg på,” sa jeg. ”Men det gjelder noe personlig. Kan vi snakke under fire øyne?” Han nikket og ba meg lukke døren bak meg. ”Hva gjelder det, Sørensen?” sa han høflig og viste sin profesjonalitet ved å kjenne navnet mitt. Hverdagsnettmagasinet 1/2022
