Myriams skrivetips

Skrivetips fra Forlagshuset i Vestfold:

Forlagshuset i Vestfold ble stiftet i 2010 og har siden gitt ut over 300 bøker av over 200 forskjellige forfattere. Det høres kanskje mye ut, men de får inn over 500 manus hvert år. Det betyr at nåløyet for å bli utgitt er smalt. Så hva kan DU gjøre for at nettopp ditt manus skal ha en sjanse til å bli antatt? Forlegger og forfatter Myriam H Bjerkli vil gi deg noen tips i dette og kommende nummer av Hverdagsnettmagasinet.

Tips 2. Adverb

For noen dager siden språkvasket jeg et manus som forfatteren egentlig mente var klar til å gå til trykk. Det var slett ikke noe dårlig manus og det var tydelig at forfatteren hadde fått hjelp av en redaktør underveis. Men som jeg skrev i forrige kursdel, det er lett å bli blind for egen tekst, og det gjelder også redaktører som jobber tett med et manus. Her hadde både redaktør og forfatter oversett noe vesentlig. Manuset flommet over av unødvendige ADVERB.

Adverb er ord som forteller noe om verbet, og de kommer i mange varianter: stedsadverb, tidsadverb, måtesadverb, gradsadverb, nektingsadverb, sammenbindingsadverb og modale adverb.

I dette tipset skriver jeg om måtesadverb. I tillegg til at de kan være overflødige, har vi også ofte dårlig fantasi når vi bruker dem. Det er stort sett de samme som går igjen, noe som vitner både om dårlig ordforråd og en smule latskap. Det som likevel er bra er at hvis forfatteren først blir oppmerksomme på dem, er de lette å bli kvitt. Ta en titt på teksten din. Er det noen som går igjen? Søk og erstatt. Eller ofte det beste: Søk og slett!

La oss ta ett eksempel:

«Kjære deg», hvisket han lavt og smilte varmt til henne. «Du kommer til å få en fin kveld.» «Jeg vet vel det», svarte hun utålmodig og løp fort vekk.

«Vær forsiktig», ropte han høyt. Han sukket tungt, ristet oppgitt på hodet og stirret bekymret ut i luften, som om han hadde en forutanelse om at hun mindre enn en time senere ville være død.

I avsnittet over kan du enkelt kvitte deg med i hvert fall seks av adverbene. Da blir det slik:

«Kjære deg», hvisket faren og smilte til henne. «Du kommer til å få en fin kveld.». «Jeg vet vel det», svarte hun og løp ut av døren.

«Vær forsiktig», ropte han. Han sukket, ristet på hodet og stirret bekymret ut i luften, som om han hadde en forutanelse om at hun mindre enn en time senere ville være død.

Den observante leser vil se at jeg har beholdt ett: bekymret, og selv det er jeg i tvil om fortjener plassen. Men hvorfor har jeg kvittet meg med de andre? La oss se nærmer på dem:

«Kjære deg», hvisket faren lavt og smilte varmt til henne.

Forfatteren skriver her at faren hvisker. Hvisking er pr. definisjon lavt. Det er derfor ikke nødvendig å forklare det to ganger. Forfatteren skriver også at faren smiler. Smil er også vanligvis varme, derfor dropper jeg varmt også.

«Jeg vet vel det», svarte hun utålmodig og løp fort vekk.

At datteren er utålmodig, skjønner vi både av svaret hennes, og det faktisk at hun løper ut. Og løping er noe vi vet innebærer et visst tempo, det er derfor helt unødvendig å ha med fort.

«Vær forsiktig», ropte han høyt. Han sukket trist, ristet oppgitt på hodet og stirret bekymret ut i luften,

Her er det mange. Rop er som regel høye, så det blir smør på flesk. Vekk med det. Sukk er som oftest triste, vekk med det. Og når man rister på hodet, så ligger det i kortene at man er oppgitt. Vekk med det også. Da står vi igjen med bekymret. Trenger vi det? Jeg er ikke sikker. Hva synes du?