4 minute read
Myriams skrivetips
Myriams skrivetips
IKKE MAT LESEREN MED TESKJE!
Denne gangen skal jeg skrive om en feil jeg selv altfor ofte går i når jeg skriver. Jeg gjentar meg selv. Gang på gang. Kanskje med litt nye ord og en litt annen vinkling, men like fullt: Gjentagelse.
Av de manusene vi får inn på forlaget, ser jeg at jeg ikke er alene om det. Først lar vi karakteren vår tenke eller planlegge hva han skal gjøre eller si. Så lar vi ham gjøre eller si det. Og deretter, for å være helt sikker på at leseren har fått det med seg, forteller vi at han har gjort det. Sukk …
Her er et eksempel:
Frank kom opp trappen, hun bestemte seg for å gi ham det parfymeduftende brevet.
– Hei Frank, vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine.
Han virket helt uinteressert, men tok imot brevet og kastet det i søppelkassen på kjøkkenet, ulest. Hun så forundret på ham, var han ikke det minste nysgjerrig?
– Skal du ikke lese det? Er du ikke nysgjerrig? Han ristet på hodet.
– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen. Han var tydeligvis ikke interessert. Hun trakk på skuldrene, nå hadde hun i hvert fall gitt ham brevet.
Så hva er galt med dette avsnittet? Nesten alt …
FØRST skriver jeg at hun tenkte at hun skulle gi ham det parfymeduftende brevet.
SÅ lar jeg henne fortelle om det:
– Hei Frank, vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine.
SÅ undrer hun seg over at han ikke er nysgjerrig, før hun spør om han er nysgjerrig, før han bekrefter at han ikke er nysgjerrig.
Og som om ikke det er nok, så forteller jeg også at han virker helt uinteressert, før jeg i tillegg lar ham si det:
– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen. og lar ham vise det ved å kaste brevet i søpla OG riste på hodet. Før jeg for sikkerhets skyld – i tilfelle leseren ikke har fått det med seg – forteller det en gang til … Han var tydeligvis ikke interessert.
Og så avslutter jeg med enda engang å fortelle at hun har gitt ham brevet, i tilfelle leseren likevel ikke har fått det med seg det… … nå hadde hun i hvert fall fortalt ham om det.
Ser dere hvor tungt og omstendelig det blir? Tenk deg 300 slike sider, der det meste blir fortalt to-tre- fire ganger. Det er ikke spesielt spennende. Dessuten gjør det boka mye lenger enn nødvendig.
Avsnittet kunne isteden vært skrevet slik:
Frank kom opp trappen.
– Hei, sa hun. Vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine. Han tok imot brevet og kastet det i søppelkassen på kjøkkenet, ulest.
– Er du ikke nysgjerrig?
– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen.
Og så kan jo leseren lure da, på det som IKKE blir fortalt. Hvorfor er han ikke nysgjerrig? Hva sto det egentlig i det brevet? Hvem er denne Inga? Det er slikt som skaper framdrift og spenning i en tekst og som gjør at man MÅ lese videre for å vite hva som skjer…
Så denne gangen får du to tips av meg:
Ikke fortell alt flere ganger. Og ikke fortell alt før du må …
Dreamstime.com
Foto: Myriam H. Bjerkli
Forlagshuset i Vestfold holder til i Larvik. De ble stiftet i 2010. Siden det har de gitt ut over 300 bøker av over 200 forskjellige forfattere. Det høres kanskje mye ut, men de får inn over 500 manus hvert år. Det betyr at nåløyet for å bli utgitt er smalt. Så hva kan DU gjøre for at nettopp ditt manus skal ha en sjanse til å bli antatt? En av tingene er å følge disse skrivetipsene.
