Mord på Krimfestivalen

Mord på krimfestivalen

Novelle av ANNE LISE JOHANNESSEN

Dette er min første novelle, som ble skrevet som en intern spøk i 2022.

Endelig var det tid for den årlige krimfestivalen hos forlaget Ramm. Silje var en lidenskapelig bokelsker, og krim var selvsagt favorittsjangeren. Nå skulle hun kose seg med å høre på flere kjente forfattere. Kanskje hun fikk hilse på noen av dem også. Det var i alle fall lov å håpe.

Det var tidlig fredag morgen. Himmelen var skifergrå, men lot noen solstråler trenge gjennom skylaget. Våren var så vidt begynt å titte fram, og gradestokken viste tolv grader.

Silje satte seg godt til rette i togsetet. På fanget hadde hun festivalmagasinet. Hun bladde seg fram til programmet. Den store nyheten i år var forfatteren Henrik Svimark som hadde slått igjennom med den kritikerroste boka Tomatmorderen. Salgstallene gikk til værs nesten før boka var på plass hos bokhandlerne.

Silje hadde lest boka, og elsket den. Hun gledet seg til å høre forfatteren fortelle om boka.

Tomatmorderen var en thriller om forfatteren Axel, som skrev på et manus. Som en del av researcharbeidet dro han til Rhodos. Der ville han se nærmere på en tomatplantasje. Han merket raskt spenninger i luften. Folkene som jobbet der unngikk han. Noe måtte være galt. Etter en stund fortalte en av arbeiderne om mannen og kona som eide plantasjen. En natt hadde noen brutt seg inn og tatt livet av dem. Politiet fant få spor, men til slutt ble ekteparets sønn anholdt.

Axel dro hjem og skrev ferdig manuset. Forlagene sto nærmest i kø for å gi ut boka. Den fikk strålende kritikker i landets aviser, og flere bokbloggere rullet seksere.

« Den store nyheten i år var forfatteren Henrik Svimark, som hadde slått igjennom med boka Tomatmorderen. »

Forlaget Ramm, som ga ut boka, ba folk å merke seg navnet Svimark. Dette var årets store debutant, og han ble spådd en lovende framtid.

Silje lukket magasinet. Tankene kretset videre til forfatteren Magne Breksæter, som hadde skrevet boka Olivenmorderen. Han var kjent i media, men forlagene refuserte boka hans. Han valgte derfor å gi ut boka på egenhånd. Salgstallene var lave.

Historien i boka til Breksæter handlet om Eskild som dro på tur til Kreta. Der opplevde han en tragedie på nært hold. En gutt og hans kjæreste døde i en bilulykke, som viste seg å være et drap. Gutten som jobbet på familiens olivenplantasje, hadde fått tilbud av den aldrende faren om å overta driften. Dette likte den eldre broren dårlig, og hadde derfor tuklet med bremsene på brorens bil.

Onde tunger beskyldte Breksæter for plagiat av Tomatmorderen. Breksæter nektet selvsagt.

Silje rynket på den fregnete nesa. Hun trodde ikke på det. Hun hadde lest begge bøkene, og så at noen elementer lignet, men det var også vesentlige forskjeller.

Breksæter sto ikke oppført i Krimfestivalens program. Synd. Det kunne vært interessant å få høre mer om boka hans, og hvor inspirasjonen til historien kom fra, tenkte hun. Tankene ble avbrutt av konduktørens stemme: «Neste stasjon er Oslo sentralbanestasjon. Avstigning på høyre side.» Silje rasket med seg bagasjen, og hastet av toget.

Hun tok opp mobilen fra lomma, og navigerte seg fram til hotellet. I resepsjonen ble hun stående i kø for innsjekk. Hun mente å dra kjensel på mannen foran seg, men klarte ikke huske hvem han var. Hun tyvlyttet til samtalen, og fikk med seg at han ikke var fornøyd med rommet han hadde fått tildelt.

Silje tok heisen opp i fjerde etasje. Hun brukte nøkkelkortet, og gikk inn på rom 410. Rommet var et standard enkeltrom. Fra vinduet hadde hun utsikt i retning av lokalet til Ramm forlag, hvor festivalen skulle foregå. Hun trakk stolen bort til vinduet, og fulgte nysgjerrig med på den livlige gata. Trikkene kjørte jevnlig, noe som ikke var et vanlig syn der hun kom fra. Plutselig så hun kranglefanten fra innsjekkinga. Han gikk med raske skritt, før han skrådde over gata, og forsvant inn i et smug i retning av festivallokalet. Silje sukket. Hun var i alle fall fornøyd med rommet.

Silje gikk den korte strekningen opp til Ramm forlag, hvor hun ble ønsket velkommen av en dørvakt. Lokalet var veldig fullt, men hun hadde flaks og fant et ledig sete helt framme ved scenen.

Knurr Goodwill, lederen for arrangementet, sto klar på scenen. Han satte straks i gang med å presentere årets bokbader, Siri Sukkerbye, som var godt kjent fra media. På scenen entret flere kjente forfattere, men først i morgen kom Svimark.

Timene gikk fort. Da arrangementene var ferdig for dagen, gikk Silje gikk ned i kjelleretasjen, hvor det var bokutsalg og kafé. Hun lot øynene gli over folkemengden. Hun nikket til Gunvald Veum idet han gikk forbi, tok mot til seg, og spurte om en signatur i boka hun hadde kjøpt. Veum hadde nettopp lansert bok nummer 97 om privatdetektiven Ulf Hamre. Ved et av de runde bordene, satt Eddie Larsen og Vibeke Bjerkli og spiste kake. Eddie smilte til henne da hun kom bort, og Vibeke så på henne med pene grønne øyne. Begge skrev en hyggelig hilsen til henne i de nyinnkjøpte bøkene.

Idet hun gikk opp trappen, møtte hun en mann med lue og solbriller. Han virket kjent. Var det en forfatter? Silje rynket panna og tenkte, men klarte ikke å huske hvem han var.

På kvelden var Silje invitert til et privat krimarrangement hos Ragge Forlag. Ragge var et mindre forlag som det siste året hadde de gitt ut flere gode krimbøker. På scenen sto forfatterne Sigrid Spurvehaug, Line Fagervik og Henny K. Rove. Publikum fikk med seg bøker av forfatterne, og Silje sikret seg selvsagt signerte hilsener fra dem alle tre.

Det var ikke langt å gå tilbake til hotellet, men ute var det blitt mørkt og adskillig kjøligere. Silje var vanligvis ikke mørkredd, men i dag kjente hun på en uforklarlig ubehagelig følelse. Hun fikk følge av Line Fagervik som skulle i samme retning. Line skulle også på festivalen i morgen for å høre på Svimark. Samtalen penset seg inn på Breksæter, og plagiatbeskyldningene. Line fortalte at hun hadde hørt at Breksæter var skuffet over å ikke være invitert på festivalen, da han selv mente at hans bok var minst like god som Svimarks, og det kan jeg godt være enig i, sa Line.

Tilbake på rommet, danderte Silje hotellputene opp mot veggen, krøp under dyna og leste videre i festivalmagasinet, før hun slukket lyset for å sove.

Hun våknet brått og så på mobilen. Ni allerede! Hun dusjet i rekordfart og kledde seg i favorittjeansen og den nye blå genseren. Det lange gylne håret samlet hun i ett svart hårstrikk. Hun småsprang over gata og gjennom smuget til hun sto utenfor hos Ramm. Hun snek seg inn døra, akkurat da det første foredraget startet. Hun fikk plass bakerst, og derfra kunne hun så vidt se scenen. Heldigvis hang det flere store skjermer rundt i lokalet, så hun fikk med seg det meste.

Timene fløy, og mye interessant skjedde på scenen. Innimellom var Knurr Goodwill der og sa noen ord. Knurr virket som en godt likt mann, både av forfatterne og de ansatte. Som i går var han kledd i svart; svart dress med svart T-skjorte innenfor. Silje syntes at han så stilig ut.

Så var det endelig klart for ham de alle ventet på – selveste Henrik Svimark. Publikum klappet så lenge at Goodwill måtte be om ro. De måtte videre i programmet. Svimark ga gode svar, både om boka og om seg selv. Avslutningsvis tok Sukkerbye opp plagiatbeskyldningene mot Breksæter. Svimark fortalte at han selv hadde lest Olivenmorderen.

Han skulle akkurat til å svare på spørsmålet da hele bygget ble mørkt. Man hørte Svimark rope: «Hva faen, hva gjør du? Au!» Deretter lød et brak. Noen sekunder var det helt stille. Så hørtes tydelig lyden av føtter som løp raskt over gulvet, og døra som slo igjen.

Dreamstime.com

Da lyset kom på, lå Svimark på gulvet. Publikum begynte å snakke nervøst i munnen på hverandre, men en skingrende stemme overdøvet dem alle. «Han er død!» Stemmen tilhørte bokblogger Marianne, som hadde reist seg så raskt at Ipaden hun hadde på fanget, smalt i gulvet.

Skjermene var nå mørke, men da Silje reiste seg, så hun Svimark ligge på scenegulvet, i en dam av blod – eller var det tomatketchup? Hva var det som hadde skjedd? Var dette et planlagt stunt fra forlaget, en del av underholdningen? Det var i så fall veldig drøyt.

« Han skulle akkurat til å svare på det med plagiat, da hele bygget ble mørkt. »

Hun hadde ikke mer enn tenkt tanken ferdig, før Yann-Robert Salte og Jørgen Skier var oppe på scenen. I tillegg til å være forfattere, jobbet begge i politiet. Skier ringte 113, mens Salte forsøkte å stoppe blodet som rant fra halsen til Svimark. Han sa til Skier at det ikke var noen puls. Salte startet med hjertekompresjoner, men det var til ingen nytte.

De konstaterte raskt at dette var et mord, og beordret alle til å sitte i ro. Goodwill fikk beskjed om å låse alle dører, og kun slippe inn ambulansefolkene. Noe mordvåpen fant politimennene ikke.

Sammen med ambulansen, kom det også flere politifolk. Politiet begynte å avhøre publikum. Fra bakerst i rommet hvor Silje satt, hadde hun ikke lagt merke til noe uvanlig. Hun fortalte at hun følte seg engstelig, og var redd for at drapsmannen fortsatt var i lokalet. «Det er nok sannsynlig at morderen har stukket av", sa Salte. Han ga henne et visittkort, ba henne ringe om hun kom på noe, og sa at hun var fri til å forlate lokalet.

Silje var nervøs, og småsprang ned til hotellet. Da hun heseblesende kom inn i resepsjonen, så hun igjen den brysomme mannen. Nå sto han, som sist, i resepsjonen og kranglet. Han ville sjekke ut, en dag før tiden – og han ville ha tilbake pengene for det siste døgnet. Silje ristet lett på hodet, og tok heisen opp til fjerde. Hun var nøye med å låse døra bak seg. Hun slengte seg ned på senga og grublet på denne mannen hun stadig så. Hun var sikkert på at hun hadde sett han før, men kom ikke på hvor.

Resten av arrangementet var naturligvis avlyst. Neste morgen sjekket Silje ut. Den kranglete mannen hadde festet seg i tankene hennes, så hun spurte hvem han var. «Åh, vet du ikke det», sa resepsjonisten. «Det er jo forfatter Magne Breksæter, han som har skrevet Olivenmorderen, vet du?» Selvfølgelig, nå kjente hun han igjen.

På toget hjem ringte hun til Salte, og informerte han. Han takket for opplysningen. Det var flere som hadde sett Breksæter i lokalet, og han var nå hentet inn til avhør.

Vel hjemme, satt Silje og leste i Hverdagsnettmagasinet, det nye trendy litteraturmagasinet. På side åtte så hun overskriften "Mord på krimfestivalen". Det var en artikkel om Henrik Svimarks tragiske bortgang. Det sto at Breksæter var mistenkt, men nektet for forholdet. – Jeg er uskyldig, uttalte han. Imidlertid hadde han innrømmet at han hadde vært på festivalen ikledd lue og solbriller. – Jeg var der som tilskuer fordi jeg ville høre på Svimark, hadde han forklart politiet. Da strømmen gikk, ble han så redd at han sprang ut av lokalet, og videre til hotellet for å sjekke ut. Mer visste han ikke om saken, sto det i artikkelen. Politiet hadde ingen andre spor å gå etter.

Silje ble sittende og gruble på hvorfor Svimark ble drept, og hvem som hadde gjort det. Kom man noen gang til å få svar på det, undret hun.

Epilog:

Dreamstime.com

Goodwill sitter på kontoret sitt, det store sjefskontoret med blå vegger. Han studerer salgstallene, og ser at salgskurvene går bratt oppover. De siste månedene etter den tragiske festivalen, hadde vært tunge for de ansatte. Endelig var kontorhverdagen blitt som før.

Etter at Svimark ble drept på scenen, hadde Ramm forlag opplevd en økning i salget av Tomatmorderen. Et nytt opplag var trykt opp, og allerede bortbestilt til bokhandlerne. Neste år vil de publisere bok nummer to i serien, som skal bli en trilogi. Ramm har også sikret seg rettighetene til det tredje manuset, som ble funnet på pc’en til Svimark.

Goodwill tenker på den berømte hagefesten hos forlaget Lerkendal i fjor høst. Markedsføringssjefen hadde drukket for mye, og slengt med leppa. Han skrøt av at Svimark hadde vært i flere møter hos dem, og hadde planlagt å bytte forlag. Det hadde gjort Goodwill stresset. Han likte ikke at andre forsynte seg i forfatterstallen deres.

Nå er heldigvis balansen gjenopprettet. Det å få rettighetene til de nye manusene fra Svimarks eneste pårørende – broren Per, hadde ikke bydd på noen problemer. Per, som er gift med en politiker og har to mindreårige barn.

Goodwill hadde bare trengt å vise fram et bilde som han hadde knipset i et ubevoktet øyeblikk. Per hadde nemlig begått den tabben å innlede et forhold til en ganske ung og yppig blondine, en såkalt rosablogger. Pers største frykt var at kona skulle få greie på dette.

Den siste måneden har Ramm også sikret seg rettighetene til Olivenmorderen.

Flere av festivaldeltakerne hadde observert Breksæter i folkemengden langt fra scenen rett før lyset gikk. Politiet fant ingen spor som knyttet han til drapet. En kveld hadde Goodwill ringt og invitert ham på øl. I løpet av kvelden hadde Breksæter velvillig signert dokumentet som ga Ramm rettighetene til boka hans.

Nå er inntektene til Ramm sikret for en lang stund framover, tenker Goodwill, og ler rått. Det har han sørget for. Han føler seg lur som hadde kommet på idéen. Tidsuret han hadde benyttet på sikringen lå godt på bunnen av Oslofjorden, sammen med den gamle jaktkniven til bestefaren. Politiet kom ikke videre med saken. Den lå nå arkivert sammen med andre uløste saker.

I år skal Goodwill invitere kollegaene til en skikkelig sommerfest. Det har han sannelig fortjent!