Musikken reddet norske jøder

Musikken reddet norske jøder fra gasskamrene

Det var flere norske jøder som var med i orkestrene i Auschwitz-Birkenau og Buna-leirene i det tyskokkuperte Polen under annen verdenskrig. Trolig reddet medvirkningen deres liv. De visste at jo bedre og stødigere de spilte, jo lenger ville de overleve. De ble plukket ut til å være med på bakgrunn av tidligere ferdigheter, og hadde egentlig ikke noe valg. Nektet de å spille var det ensbetydende med døden i gasskamrene og tilintetgjørelse i krematorieovnene.

Av Yngve Grotmol

Orkestrene og musikken i de nevnte leirene er tema for boken Jeg kan høre en melodi skrevet av Jørn-Kr. Jørgensen. Han har reist mye i konsentrasjonsleirene og har brukt flere år på å sette sammen boken som både forteller om norske og noen utenlandske jøder som spilte i orkestrene. Bl.a. Alma Rosé, som ledet det berømte kvinneorkesteret i Birkenau, og som trolig ble drept av forgiftning av en kvinnelig SS-vakt.

Boken Jeg kan høre en melodi er særlig aktuell i disse dager, da det 26. november var 80 år siden norske jøder ble pågrepet, og sendt til konsentrasjonsleir i det tyskokkuperte Polen, de fleste med slaveskipet Donau som seilte til Stettin, hvorfra de norske jødene ble fraktet videre med tog til Auschwitz.

I flere år var Jørgensen på jakt etter å finne en inngang til å skrive om det han erfarte i de tidligere leirene. Kunnskap er viktig for å forstå grusomhetene, og Jørgensen lette og lette på den ene turen etter den andre, men fant ikke noe som ikke «alle» hadde skrevet om tidligere.

Under et besøk i Birkenau for tre–fire år siden ble han av sin reisefelle gjort oppmerksom på en CD med tittelen "Chopin" i Birkenau. CD-en inneholdt kun én melodi: In mir klingt ein Lied skrevet av Alma Rosé til musikk av Chopin, som var en forbudt komponist i leirene. Jørgensen laget en parafrase av teksten, og kalte den: Jeg kan høre en melodi. Der fikk han ideen til boken, og inngangen han trengte for å kunne skrive. Musikken åpnet opp og ga det alvorlige budskapet nye vinger.

Boken inneholder Alma Rosés historie. Hun var kjent musiker fra Wien som ble arrestert og ført til eksperimentblokken i Auschwitz. Der ble hun gjenkjent som den populære musikeren hun var, og ble sendt til Birkenau hvor hun fort ble leder av kvinneorkesteret. Den verdenskjente komponisten Gustav Mahler var hennes onkel, og i Wien var hun med i flere populære orkestre. Hennes hovedinstrument var fiolin.

I boken forteller Jørgensen også deler av historien om Fiona Fenelon, som var kabaretsanger i Paris før krigen. Hun kom til Auschwitz og ble liggende på likhaugen da hun plutselig hørte noen rope: "Er det noen som kan synge Madam Butterfly?" Hun meldte seg og ble tatt inn til prøver, og ble medlem av kvinneorkesteret som noteskriver og sanger. I motsetning til Rosé overlevde Fenelon konsentrasjonsleiroppholdet og skrev senere boken med norsk oversettelse: Galgenfrist for kvinneorkesteret.

Jørgensen forteller mange historier i sin bok. Den er spekket med navn, hendelser og opplysninger som kaster et grelt bilde over opplevelsene.

– Det var ikke mange lysglimt å spore, forteller Jørgensen, men understreker at nettopp musikken var en av de aktivitetene som var med på å skape mening og liv; ikke minst for de norske jødene som overlevde.

En annen skjebne Jørgensen forteller om, er Edith Stein, nonnen med Davidstjernen på brystet. Hun vokste opp i Breslau i en jødisk familie, men regnet seg fra ganske ung som ateist. Hun var tenkende, klok og lesende, og konverterte etter hvert til katolisismen. Hun ble lærer, filosof, professor og nonne. Hun ble arrestert og sendt til Auschwitz sammen med sin søster. I ettertid er Stein blitt kåret til helgen, og er i dag skytshelgen for Europa.

Endelig forteller Jørgensen historien om Wilhelm Brasse som tok et sted mellom 40-50 000 fotografier av fanger som kom til Auschwitz.

Han traff dødslegen Joseph Mengele, som ville at han skulle fotografere noen av tvillingene, og andre barn han eksperimenterte med. Flere av Brasses bilder henger i dag i korridorene i de ulike brakkene i Auschwitz som et hellig minne over uskyldige og drepte jøder.

Jørgensens bok er full av bilder fra leirene, bilder han har tatt selv, og ellers bilder som finnes i Auschwitz-arkivet. Boken er på mange måter et rystende dokument som krever sin leser, men som særlig yngre generasjoner kan ha glede av å lese.

Jørn-Kr. Jørgensen er journalist og forfatter. Etter nesten 40 år i Oslo-politiet ryddet han skrivebordet og tok opp skrivingen på fulltid. Han har skrevet mange bøker. og kommer med en ny vinteren 2023: Politiprofiler – en samling portretter av politifolk og noen andre som holder på å gå i glemmeboken.

Dreamstime.com