14 minute read
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen
Tor-Håkon GabrielHåvardsen
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er født i 1986 på Hadseløya i Vesterålen. Han har skrevet seks bøker. Den siste, Benjamins kors, ble nylig lansert.
av Anne Lise Johannnessen | Foto: Magne Risnes
Håvardsen er nå aktuell med tredje bok i en trilogi hvor handlingen utspiller seg i Viktoriahavn.
Navnet høres idyllisk ut, men det er ikke bare hyggelig der?
– Hehe. Viktoriahavn er kanskje ikke feriestedet jeg ville tatt med barna til, i alle fall. Når det er sagt, så er det et vakkert sted. Jeg har brukt noen år der, og det har vært både fint og utrivelig på en og samme gang.
Hovedpersonen din er Jenny. Fortell om henne.
– Jenny Ness er et barn som rett og slett falt mellom stolene, mellom PPT og BUP.
Hun er intelligent, manipulerende og alvorlig syk. Jenny gled rett igjennom fingrene på skole- og helsevesen, oversett hjemme av en likegyldig mor, og en stakkarslig farsfigur.
Fra tidlig alder var tegnene tydelig, barnet var forstyrret, noe som kommer tidlig frem i den første boken, Galgedans. Hennes far, Theodor Ness jobber i begravelsesbyrået i Viktoriahavn. Når hennes første mord er et faktum, tar Theodor en skjebnesvanger avgjørelse ved å hjelpe henne – med hans unike mulighet til å kvitte seg med de døde, og hjelpe datteren sin i håp om at hun aldri skal gjøre det igjen. Men der Jenny etter hvert så flere muligheter, bisto hennes far i galskapen, til alt glapp ut av kontroll. Mørket i Jenny vokste i takt med hennes fars flittige hender, og allerede i første bok, er galskapen komplett.
Hvorfor har Jenny denne onde egenskapen?
– Det har lenge fascinert meg hvor seriemordere får «ondskapen» sin fra. Det er ikke nødvendigvis arv- og miljø, viser det seg. Jeg må nesten være litt hemmelig om akkurat det, for jeg sparte mine antakelser til den aller siste boken, Benjamins Kors.
Jeg har for så vidt hintet om hva jeg tror, helt fra de aller første sidene i Galgedans.
De som leser Benjamins Kors nå, vil kunne åpne Galgedans og Viktoriahavn, og finne hintene som ble gitt hele veien. En morsom liten fun fact til, er at det i hver eneste bok – har stått avslutningen på boken som vil følge. Kun et knippe observante lesere har fått det med seg.
Hvorfra har du hentet inspirasjon til en så makaber trilogi?
– Jeg snakket lenge med forlag- og redaktør om hvordan trilogien skulle utspille seg og ende før jeg begynte å skrive noe som helst. Når det gjelder det makabre, så var faktisk trilogien aldri ment å være spesielt makaber, selv om den kanskje endte opp slik. Det hele bare kom naturlig.
Jeg visste at bøkene ville være voldelig, for all del. Det var det aldri tvil om.
Jeg visste at den kom til å bli skummel og utfordrende for leseren, spesielt i skrivestilen, for den er ikke skrevet rett frem etter «reglene». Når det gjelder det makabre, så ville det vært feigt av meg å holde tilbake. Spesielt feigt ville det vært av meg å begrense Jenny når hun først utfoldet seg som hun gjorde allerede i Galgedans. Det ville vært urettferdig å sensurere henne. Hvordan hun så enkelt utviklet seg underveis i skriveprosessen ble naturlig, og det ville vært helt unaturlig for meg å begrense henne, eller meg selv.
Leseren har ikke vært i tankene mine en eneste gang igjennom skriveprosessen i noen av bøkene, og det gjorde at den ble helt ærlig, fri for sensurering eller begrensninger. Det er jeg takknemlig for i dag, enn hvilke reaksjoner de vekker.
Bøkene er full av, som Stephen King en gang sa: lite sex, bare god, gammeldags vold. Det makabre kommer naturlig, siden jeg ofte opplever makabre ting, ofte mer makabre ting enn jeg skriver i bøkene mine. Beskrivelser av ulykker, vold og døden i all sin naturlighet kan man kanskje kalle makabert, men beskrivelsen er nøyaktig. Det kan leseren stole på.
Man kan velge å lukke boken, for all del, der finnes langt trivelige historier å lese. Men mange lesere har opplevd å få en overraskende positiv introduksjon til et langt dypere mørke enn mange naturlig dras mot. Såpass har jeg fått med meg, spesielt av eldre lesere, noe som har vært utrolig trivelig.
Jeg husker godt en eldre kvinne, en bokhandler fra Østlandet som hvisket forsiktig: Galgedans er en av favorittbøkene mine, men det kan jeg ikke si høyt.
Når alt kommer til alt, så bestemte jeg meg tidlig for at det kom til å bli en rasende trilogi, full av frustrasjon, mørke og sinne. Verden er ikke så snill, ryddig og pen som den ofte er i mange norske krimbøker. Verden er ofte, enten man vil eller ikke, både stygg, makaber, skitten og sint – det ble også trilogien om Viktoriahavn. Jeg er, som forlagene, takknemlig for at det fikk utfolde seg nettopp slik.
Bokanmeldelsene har vært varierte. Hva vil du si om det?
– For de to første bøkene dukket det raskt opp hyggelige overraskelser, som terningkast 5 i Adresseavisen, og flere terningkast 6 av blant annet Finnmarken Avis og mange bokbloggere.
Jeg aner ikke hvordan leserne vil motta Benjamins Kors, nå som den totalt over 1 500 sider lange historien er ferdig skrevet. Jeg må selvsagt trekke frem en fornøyelig anmeldelse i Stavanger Aftenblad av en anmelder som ga Galgedans terningkast 1, i stor kontrast til de andre mediene. Anmelderen ble kanskje provosert. Hehe. Den anmeldelsen er faktisk den eneste anmeldelsen som er printet ut. Den henger over skrivebordet, og jeg smiler litt hver eneste gang jeg ser den. Det er en påminnelse om at folk er forskjellig, og godt er det.
En liten hemmelighet på tampen her: Kona mi har aldri lest en eneste bok jeg har skrevet, og kanskje er det derfor vi er lykkelig gift.
Fortell om novellesamlingen, Danse Macabre.
– Superkult at du nevner novellesamlingen. Det hoper seg opp med skumle og mystiske historier og denne samlingen er et overskuddsprosjekt. Danse Macabre er små historier som aldri ble romaner, uansett hvordan jeg forsøkte å tvinne historiene til å bli lengre.
Jeg elsket novellesamlinger når jeg var yngre, og leser gjerne nye novellesamlinger når jeg finner dem. Jeg har heldigvis en enighet med forlaget om at det kommer både én og to novellesamlinger til.
Du blir sammenlignet med Stephen King. Hva synes du om det?
– Oi. Ja, det er et godt spørsmål, men jeg er selvsagt i all ydmykhet uenig.
Stephen King er kongen, og vil alltid være kongen av både denne – og flere sjangre, uansett hva litteraturvitere mener.
Jeg synes kanskje Viktoriahavntrilogien er for mørk til å ligne hans bøker, som ofte er langt mer fylt av håp og lys, men kanskje er novellesamlingen min mer i King-gaten, selv om den ikke er på langt nær så elegant som hans forfatterskap. Å bli sammenlignet med King er selvsagt utrolig hyggelig.
Det finnes nok bare én Stephen King. I mellomtiden får jeg være en liten Håvardsen fra NordNorge, og det er jeg såre fornøyd med.
Hvordan gikk det for seg at du ble forfatter?
– Når jeg var liten skrev jeg så mye jeg kunne, både morgen og kveld. Det samme gjorde jeg på ungdomsskolen og på videregående. Jeg holdt meg mye på bibliotekene, og fikk forslag fra flinke biblioteker og norsklærere (de er helter alle sammen). De introduserte meg for blant annet Stephen King. Hadde det ikke vært for King, Poe, Lovecraft og oppmerksomme bibliotekarer, ville jeg nok aldri vært forfatter i dag.
Som mange andre forfatterspirer sendte jeg manusene inn til forskjellige forlag, og ble lei meg når refusjonsbrevene kom. Disse hyggelige, men nedslående brevene kom jevnlig, slik de ofte gjør for veldig mange. Plutselig en dag fikk jeg en telefon fra et forlag, og siden da har jeg skrevet kontrakt på mange flere bøker enn jeg noensinne trodde at jeg kom til å få publisert. Det har vært en hyggelig ferd, men både lærerik og slitsom.
Ved siden av å være forfatter, jobber du i et begravelsesbyrå. Hvorfor dette yrket?
– Det er en kjempelang historie, og den skjuler seg mellom sidene i boken En seksti under.
Kort fortalt, ble jeg introdusert for denne merkelige, fantastiske jobben da en av mine beste venner døde da jeg var ung. Veien inn i bransjen var lang og pussig. Jeg angrer ikke på en eneste dag, og ville aldri byttet beite. Meningen i livet for meg finnes nok der, og det er jeg veldig glad for.
Foto: Magne Risnes
Fortell om boka En seksti under.
– Den handler om jobben min, om de døde, og er en bok om vitenskapen rundt døden, samtidig som jeg forteller om mine opplevelser. Gravferdsbransjen er finurlig, merkelig, og som bøkene mine, noen ganger makaber.
Jeg innså tidlig at folk hadde forestillinger om døden, om yrket og hvordan de døde behandles, som ikke var i nærhet av sannheten.
Jeg følte at det var på tide å tilby en titt bak kulissene, for å fortelle hva som skjer om man dør på ferie i Syden, hva som egentlig skjer i krematorieovnen, og hva som skjer på rettsmedisinerens bord.
Det var en utrolig fornøyelig bok å skrive, både som terapi og for å både bekrefte og avkrefte noen myter.
Hvilke tilbakemeldinger fikk du på den?
– Kun positive! Det har vært en helt utrolig reise. Det har vært en drøm å få lov til å fortelle om så mye trist, og få så mye godt tilbake. I dag har jeg en Tik Tokkanal med nesten 65 000 følgere. De spør meg flere hundre spørsmål hver uke. At jeg får lov til å svare gjør at hjertet banker både raskere og varmere. Det er et sant privilegium, og det går ikke en eneste dag uten at jeg er bevisst på hvor heldig jeg er.
Hva er det rareste spørsmålet de har spurt om?
– Oi! Hehe. Det er mange. Jeg har fått spørsmål om alt fra hva som skjer med silikonimplantater etter døden, til om jeg har sett gjenferd og demoner, og om det er sant at døde menn kan få ereksjon.
Noen spørsmål er lettere å besvare enn andre, samtidig som noen er mer behagelig å svare på enn andre. Gøy og lærerikt er det uansett.
Du har tidligere vært trommeslager og låtskriver i metalbandet Quiritatio. Ble det mye mørke tekster?
– Det ble noe, men mest håp! Vi ble formet i punk-kulturen og turnerte i Øst-Europa, England, Skandinavia og Island over flere år. Vi sov stort sett i okkuperte bygninger, var med i demonstrasjoner. Tekstmessig handlet nok låtene mest om motstand, kjærlighet og håp.
Jeg tror kanskje at de mest håpefulle tekstene finnes i metal- og punksjangeren. Jeg vil kanskje påstå at popmusikken er fylt med langt mer angst, mørke og håpløshet, om man virkelig lytter. Ikke for å snakke om irsk folkemusikk. Gud bedre, hvor enn lykkelig melodiene er, er tekstene svarte som natta.
Har du alltid vært opptatt av mørke temaer?
– Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for mørkere litteratur og film. Jeg leser og ser heller noe fabelaktig unaturlig og overnaturlig, enn noe middelmådig naturlig, slik jeg kan få bare ved å lese eller se nyhetene. Det naturlige og det normale interesserer meg ikke, fordi det er omkring oss over alt. Om jeg løftet blikket fra skjermen nå, ser jeg tapetet i stua. Det er utrolig uinteressant. Hadde det stått et spøkelse foran, hadde jeg nok stirret litt lengre over pcskjermen.
Hva gjør du for å koble ut?
– Mange lesere og følgere på Tik Tok ser kanskje for seg at alt omkring meg er mørkt. Sannheten er at livet mitt er fylt av barnelatter. Vi bor ved ei strand og har et utrolig dyreliv omkring oss. Jeg spiller irsk folkemusikk, trener og spiller "Fortnite" med barna mine. Jeg får latterkrampe omtrent hver eneste dag, og fyller hverdagen med kos med familien min, fjellturer, fiske og jakt. Dagene er fylt av lys, og historiene fylt av mørke – det er perfekt.
Leser du mange bøker selv?
– Jeg leser så mye som jeg kan, men med tre hektiske skrive-år har det blitt mindre fysisk lesning, og mer lydbøker mens jeg kjører lengre strekninger i bil.
Jeg har som mange andre lært meg å elske lydbøker, og hører mellom 15 og 20 bøker i året. Det er så mange fantastisk gode norske forfattere som jeg enda ikke har fått lest nok bøker av.
Jeg er så takknemlig for å bli inkludert i både forlag- og forfatterbransjen, så vel som å bli invitert av deg til å bli intervjuet i dette herlige magasinet. Uten folk som deg, ville litteratur-Norge vært litt fattigere.
Du leser kanskje mest feelgood?
– Både og! Jeg er veldig svak for humoristiske bøker. Are Kalvøs bøker for eksempel. Jeg hører dem ofte igjen og igjen – og igjen. Ellers leser jeg mye om arkeologi, religionshistorie og historie generelt. Det blir noen barnebøker i løpet av året også, og det er fantastiske avbrekk. Jeg er nemlig langt mer barnslig enn bøkene mine tilsier.
Hvilken tittel ville en bok om deg hatt?
– «Tøffelhelten med skummel maske».
Er du i gang med ny bok?
– Ja! Og jeg har så lyst til å fortelle om dem. Jeg har skrevet hele to nye manus og gleder meg til at folk skal få lese dem!
Om leserne trodde at alt jeg kan skrive er bloddryppende eller sjokkerende, får de seg nok en overraskelse eller to.
Når det gjelder sjanger – hold dere fast: Den neste skrekkboken min, som allerede er ferdig skrevet, har ikke en eneste dråpe blod i seg, og det er den skumleste jeg noensinne har skrevet. Det vil likevel være rikelig med historier til de som elsker det makabre. Fantasien setter ingen begrensninger, og jeg skal aldri begrense meg. Jeg ser ikke poenget. Litteraturen trenger forfattere av alle slag, og jeg er den jeg er. Jeg har langt mer å fortelle, så lenge noen vil lese.
Selv om jeg dirrer av lyst til å fortelle om de nye bøkene, så har forlaget gitt meg munnkurv, enn så lenge. Nordlendinger som meg er glad i å prate, men jeg skal klare å være stille om akkurat disse bøkene til de annonseres. Forlaget vet stort sett best. De er dyktige.
Hvordan jobber du når du skriver en bok?
Jeg jobber disiplinert, og krever minst seks sider av meg selv daglig, uansett om inspirasjonen er der eller ikke.
Om inspirasjonen ikke er der, kan man alltids redigere og fundere på setninger, ordvalg og oppbygging.
I redigeringen legger jeg ofte til mange nye sider, til redaktørens fortvilelse, der det isteden burde blitt færre.
Hvordan skal årets julefeiring foregå?
– Hjemme med kona, barna og svigerforeldrene. De kommer fra Oslo for å feire med oss på Hadseløya,
Til jul blir det ribbe og pinnekjøtt. På TV blir det Askepott og Disney. Grøt skal settes ut til nissen, og julestrømpene foran peisen skal være fulle når barna våkner.
Jeg gleder meg så at jeg knapt klarer å sitte stille! Fra 1. desember skal Michael Bublé synge fra høytalerne i huset, og julepynten skal ut lenge før den burde – så lenge før at jeg skjemmes så smått.
Noe spesielt du ønsker at ligger under treet?
– En time eller to ekstra i døgnet hadde vært fint, pent pakket inn for å bruke hver eneste dag til å skrive enda flere bøker.
Ellers hadde det vært hyggelig med første, originale utgave av Bram Stokers Dracula.
Til slutt vil jeg ønske alle lesere og forfatterkollegaer en riktig god jul.
Den aller største, varme klemmen jeg kan sende, sender jeg fra det kalde nord til dere alle sammen – enn hvor skumle dere synes bøkene mine er. Jeg er glad i dere likevel.
Foto: Magne Risnes
