Redesign // BLUESNEWS by Ingebjørg Fyrileiv Guldvik

news

BB. King

Livsstilsguide Amund Maarud Haddy N´Jie I bluesens fødeby

Nr. 4, 2012

79 NOK.

Bluesnews: Organ for Norsk Blues Union Utgiver: Stiftelsen BluesNews Redaktør: Amanda Wold Art Director: Ingebjørg Fyrileiv Guldvik Produksjonsansvarlig: Elin Spildrejorde Tystad Fotograf: Rebecca van Eck Koordinator: Annichen Piene Grafisk utforming: Amanda Wold, Ingebjørg Fyrileiv Guldvik Elin Spildrejorde Tystad, Annichen Piene, Rebecca van Eck Trykk: Zoom grafiske AS Opplag: 50

Blues livsstilsguide

Artistportrett: Amund Maarud

I blusens fĂ¸deby

Artistportrett: Haddy Nâ&#x20AC;&#x2122;jie

Rapport:

«Unngå for all del å bli sett med en bykaffe ala latte, og hold deg unna galleriåpninger»

I de gode gamle dager var Maxwell gatemarked i Chicago stedet å være, og artister som Muddy Waters, Howling Wolf, Elmore James og Little Walter startet sine karrierer der. Gatemarkedet ble ødelagt i 1994 og er nå en parkeringsplass. Skulle man ha satt i gang en rehabilitering av bluesens sjel i denne parkeringsplassen, ville alt annet enn parkering av Cadillacs, V8 Ford og Rocket 88-er vært uakseptabelt. En rekke Amerikanske byer som New Orleans (i soloppgang!), Tupelo i Missisippi og St. Louis er verdt å merke seg. Også i fengsel er bluesen kjærkommen. Men det anbefales at du prøver å finne den andre steder først.

Biler: Bluessangernes kvinner ønsket seg aller mest en V8 Ford. Robert Johnson kjøpte en slik til sin kvinne som krydder til deres mer nattlige liv. Det ble nemlig sagt at V8-ern gjorde seg som et egnet sted i de seksuelle akter grunnet det lekre stigebrettet...

Om du ikke vil ha på deg uønsket rykte, eller mistenksomme blikk av bandmedlemmer, anbefales det at du holder deg langt unna enhver tennis-, polo- eller golfklubb, og nesten hvor som helst i Storbritannia. Dyp depresjon er dessverre altfor vanlig på disse stedene, men dette kvalifiserer ikke til en autentisk bluesopplevelse.

Ikke-blues biler dekker hele utvalget av Volvo, Saab, BMW eller folkevogn.

I femtiårne var det Oldsmobile Rocket 88 som gjaldt, og dette inspirerte til et bluesnummer, skrevet av Ike Turner og senere av andre artister, blant annet James Cotton. I 60-tallet var trenden blant mer vellykkede og kjente bluessangere som Little Walter å tilby sine kvinner en helt ny Cadillac, selvsagt ifølge av en diamantring.

Fixin’ to die –The BLues State of mind. Dette er en sinnstilstand som er godt kjent i bluesen. Etter å ha levd ett hardt liv, er dette noe man kanskje føler litt på fra tid til annen. Det er gjerne i dette stadiet at det beste bluestekstene er blitt skrevet, noe som kan ha før til misforståelsen om at blues er depresjon og «the hard way of livin´». Men ta nå dette ikke altfor bokstavlig, det er lov å nyte livet. På grunn av noe manglende livserfaring, antas ikke tenåringer som fullverdige bluessangere. Jonny Lang hadde nok dette inne da han spilte inn «Lie to Me».

Før utbruddet av politisk korrekthet, ble det lagt til betydelige «skrøpeligheter» i bluesartistens navn. Dette for å øke bluesens troverdighet. Et eksempel er blindhet, som i Blind Lemon Jefferson, Blind Willie McTell og Blind Boy Fuller. Det er ingen dyslektikere i bluesens folklore – rett og slett fordi de store bluessangerne ikke kunne lese godt nok til å gjøre det selv i forløpet av dysleksien. Dette er en av livets harde sider, og slikt må man bare jobbe seg gjennom. Muddy Waters var en stor kunstner, men han kunne ikke lese. Men bluesen sang han som bare det! Politisk korrekthet har nå overstyrt skavanker eller fysiske handikap som håndtak for bluesnavn. Blind Lemon Jefferson ville ha blitt «synshemmede Jefferson» i dag. Peg Leg Howell kan bare slippe unna med «Protese Pete». Hvor tøft det blir kan jo diskuteres. Skal man ha et ekte engelskspråklig bluesnavn, er Willie det beste valget for en mann. Vi har hatt både «Big Willie-er» og «Little Willie-er».Vi har hatt Blind Willie-er som i Blind Willie McTell, men det er ingen enøyd Willie (dette desverre er alt for vanlig for en Willie). Det sier seg selv at Willie-er bør unngå bruk av «haltende» som en svakhet.

Hvis navnet ditt er Alistair, Rupert, Ambrose, Tristram eller Kevin, kan du heller satse på punk eller new age musikk – bluesen ønsker ikke deg. Kvinner blir ikke diskriminert på denne måten – det er ingen navn som ikke kan brukes, med mulig unntak av Gertrude eller Ermintrude. På norsk er det ikke sikkert Hermine, Mathilde eller Pernille ville gått igjennom. Johnny Winter, Stevie Ray Vaughan, Charlie Musselwhite, Jonny Lang, Kenny Wayne Shepherd: hvis siste stavelse av det første navnet slutter på en «ee» lyd, er det tydelig at du er med i et sjansespill. For dere som ikke kan deres blueshistorie, kan nettopp en slik «ee» medføre døden.

Mannlige bluesartister vil ha kvinner som enten er liten og lav, eller seks meter høy, noe som vil gi muligheter til mye gøy. Noen har vært kjent for å være stor og feit, og ha det like greit. De største variantene er de store fete «mamas», der flesket dirrer til hver en tone fra papas. Kvinner med kraftige ben er også populære, spesielt hvis de har den nødvendige styrke og kondisjon til å bære sine menn til graven. Albert King var en spesiell fan av kvinner med denne egenskapen. Men i hans tilfelle ville hun ha måtte vært en skikkelig KKFK (kjempe-kraftige-føtter-kvinne). Dette er nok grunnet det faktum at han var 195 cm høy og veide 114 kilo. Faktisk betød mangelen på egnede KKFK-er da han døde at hans kiste ble båret ned Beale Street i en likvogn. -Ledsaget av Memphis Horns som spilte «when The Saints Go Marching In».

<< - Amund Maarud - Amund Maarud

Etter noen år i rockens tjeneste er Amund Maarud (30) tilbake i tett pardans med bluesen. Med nytt album er han nå klar for Notodden Blues Festival. – Jeg har vokst opp i bluesmiljøet og bluesen var sånn sett den eneste musikken jeg kjente. Da er det ikke så rart at behovet for å utforske andre sjangre også melder seg, så jeg tok en pause fra bluesen. Men så viste det seg at jeg var ikke helt ferdig med den likevel ...Etter to plater og fire år med rockebandet The Grand har Amund Maarud vendt tilbake til det han kjenner best, nemlig bluesgitaren. Hjemme på låven, i det hjemmesnekrede studioet Snaxville Studio, har han spilt inn og produsert sitt nyeste album Electric, som er en rendyrket bluesplate.– Jeg forlot vel aldri bluesen helt, for det var mye mer blues i The Grand enn det mange bluesfolk ville ha det til, 10

sier han.– Men etter hvert ble jeg lei av at folk ikke hørte musikken, bare volumet. Så nå har jeg soloprosjektet mitt hvor jeg dyrker bluesen, samtidig som jeg har duoen Morudes med broren min, hvor jeg kan få ut fuzzgalskapen, forteller han.

en generasjon etter meg, sier han, og legger kjapt til:– Men det er ikke bluesmiljøets oppgave å rekruttere nye artister. Det er bluesmusikernes eget ansvar å lage spennende nok plater til at nye generasjoner blir nysgjerrig og vil kaste seg på.

Fortsatt nykommer Med mer enn 20 års erfaring som artist er Amund Maarud å regne som en bluesveteran, men samtidig omtales han gjerne fortsatt i blueskretser som «han nye fyren».– Har norsk bluesscene et rekrutteringsproblem?– Hvis jeg mer enn ti år etter at jeg platedebuterte fortsatt er «han nye fyren», så kan man vel si at det mangler

Ta kontroll Da Aftenpostens bluesanmelder Svein Andersen på kommentarplass i våres kritiserte norsk blues for å stå på stedet hvil, fikk det store reaksjoner i det norske bluesmiljøet. Men Maarud mener bluesens fremtid ikke bør avgjøres i avisspaltene.– Det var mange som ble sinte og skrev leserinnlegg, men ingen skrev nye låter, sier Maarud– Det er

et problem at bluessjangeren skal defineres av dem som ikke spiller selv, fortsetter han. – Hva mener du er løsningen? – Scenen må ta kontroll over salen igjen. Vi må bestemme hvordan det skal låte, blues må ikke bli et bestillingsverk. Eneste måten å få bluesen videre som en vital sjanger er å lage nye låter og nye plater. Ikke bare spille inn gamle coverlåter.Det er ikke bare nye låter Amund Maarud mener er viktig for bluesens videre eksistens. Minst like viktig er det å tilføre sjangeren nok energi.– Man skal være like svett etter en blueskonsert som man er etter en rockekonsert, forklarer han.– Bluesen er en parringsdans som skal være full av villskap og galskap, og da hold-

er det ikke bare å stille med dressjakke, hatt og munnspill. Blues skal være ujålete og meningsfylt, den skal ikke kles opp, forklarer han.– Hvor finner man blues-energien og -galskapen i dag?– Det er minst like viktig hvordan du gjør det, som hva du gjør, så egentlig er det navn som The Black Keys og Jack White som er nærmest en bluesessens for tiden. Men også artister som Seasick Steve, viser hvor lite bluesenergi har med alder å gjøre. Viktig rolle I likhet med artister som Beth Hart og Black County Communion inntar Amund Maarud Band scenen på Notodden Blues-

festival i morgen, en festival Maarud tror fortsatt har stor betydning for den norske bluesscenen.– Å få spille jobb på Notodden Bluesfestival gir automatisk et godkjenningsstempel på nasjonalt plan, som er nyttig når man skal skaffe spillejobber rundt i Norge, forteller han.– Festivaler kan også utdanne publikum i større grad enn det et vanlig klubbprogram kan. Utfordringen er å kunne ta vare på tradisjonene, samtidig som man utvikler noe nytt, forklarer han. – Etter mer enn 20 år i bluesen tjeneste, er du ikke redd for å gå lei?– På ingen måte. Bluesen er en vanskelig dame å danse med, fordi hun fører. Det tar tid å lære å ta føringen selv, så denne dansen blir aldri kjedelig.

Sammen med Stig Sjøstrøm dro Daniel Eriksen og Vidar Busk, alias Backporch Sosiety, på opplevelsesreise til sørstatene i USA for å gå i fotsporene til de største blueslegendene. Bli med til historiske Dockery Farms og på minikonsert for deltabluesens store pioner, Charley Patton, på hans siste hvilested.

i bluesens fĂ¸deby

- Vidar Busk

rått svinger bussen av fra veien, og scenen kunne ikke ha vært stussligere. Til venstre ligger en rusten gammel cotton gin, et renseanlegg for bomull, og til høyre er målet for dagen. Rett over en lav grøft og litt solsvidd ugress, ligger det utrolig nok en kikregådt. Hverken gjerder, eller skilt, markerer at vi står på det siste hvilestedet for et par hundretalls mennesker, fattige innbyggere av Mississippi. Charley Patton, en av de største legendene i blueshistorien var en av dem. Inntil 1997, da John Fogerty tok grep og sørget for å få satt opp en stein, var det ingenting som markerte Pattons siste hvilested. Daniel Eriksen, Vidar Busk og Stig Sjøstrøm har vært «husorkester» for sommerens utgave at True Blue-turen, arrangert av Rolf Mathisen. I dag skal Patton hedres etter gammel tradisjon. Daniel har med seg gitaren, og sammen med Vidar setter han seg ned ved Pattons gravstein. Den nitriste åkeren forvandles brått til et høytidsfullt sted. Minikonserten for Charley blir en stor opplevelse. Hvorfor Charley Patton? Sammen med Son House, skapte Charley Patton deltabluesen, og dannet grunnlaget for musikere som Robert Johnson og etterfølgende gitarister, sier Daniel Eriksen. Patton er bluesens DNA, bryter Vidar Busk inn. Det er bluesen hans som er blitt tolket av forskjellige folk opp igjennom årene, og han som ble spilt inn og som ble populær. - Han var også en av de første artistene

som virkelig var en showman. Patton spilte gjerne med gitaren bak hodet, eller mellom beina, for den saks skyld. Han var over hele lokalet, og det sies at han hadde en meget kraftig stemme. Han har en vanvittig gitarteknikk og er en veldig elegant musiker. Deltabluesen fra den tiden er ikke like rett frem, slik som bluesen ofte har blitt veldig pen i visse tider og områder. Musikken til Patton beveger seg utenfor rammene. Enmannsband Det som er fascinerende med de tidlige bluesmennene er at det var om å gjøre å lage mest mulig lyd, så det låt som et band. Man prøvde å la bassen gå samtidig som man spilte solo, slik Robert Johnson er et godt eksempel på. Når man skal være èn mann kreves det mye mer enn det gjør av moderene folk som for eksempel Eric Clapton, som alltid har hatt hjelp av et band. Det er mye hardere å være musiker på den måten når du går inn i detaljene, og det er veldig fascinerende å gøre på. På Dockery Farms satt Charley Patton og Son House sammen med andre musikere og lærte av hverandre. De igjen lærte mye av Henry Sloan (Som historien vil ha det til var mannen som satt på perrongen i Tutweiler i 1903 og spilte slidegitar med kniven sin da W.C Handy også ventet på toget og ble den første som brukte begrepet «Blues», red. Anm.) Han må ha vært en fabelaktig gitarist hvis han har lært opp både Patton og House som senere beveget seg i helt forskjellige stiler. De spilte jo også sammen, sier Daniel, sånn som vi gjør. Det hadde vært kult og hørt opptak av Henry Sloan, men det finnes vel ikke. (Sloan reiste til Chicago like før

1920, men var aldri i studio, og døde noen få år senere. red. Anm.) De var jo dyktige imagebyggere også, fortsetter Daniel. Johnson var veldig grundig da han bygget opp Crossroadmyten rundt seg selv – og det er jo historikerne som mener han lånte hele historien. Han fyrte godt oppunder selv ved å skrive låter som omhandlet historien. Live i Mississippi 2011 Hvordan har det vært å besøke alle stedene dere har sett på denne turen og spille på så mange legendariske bluesscener? - Magisk. Og vanvittig romantisk. Alt er jo akkurat sånn som du har forestil deg det. Alt er sånn som du har sett på film og i bøker. Daniel blir blank i blikket. - Juke jointene er like slitne som man hadde tenkt seg, fortsetter trommeslager Stig. Det er fine klubber å spille på, og det er utrolig inspirerende. Ikke minst har det vært fint å møte så mange musikere. Noen har kanskje vært litt engstelige når vi har kommet til nye steder, men folk har tatt godt i mot oss. Og på Club Ebony (Indianola, eies av BB King) sa damene som drev det, at vi var det beste som har vært der på lenge. Ofte er utstyret er såpass spartansk at det krever en helt egen kreativitet for å få plassert forsterkeren riktig i lokalet og få skrudd det beste ut av den og få en riktig «blend». Det er lærerikt hva en gammel rørforsterker kan gjøre alene i et lokale. Det er overraskende hvor bra det som oftest låter. Det er bare å sette opp og spille, og du har jo mye mer kontroll over dynamikken og hører deg selv umiddelbart. Samtidig er det en dynamikk du må være borte i, sier Busk, for å få det til. Du må surre litt rundt, få kniven på strupen,

og bli med på leken. - Har vi lært noe her borte, bryter Stig inn, - så er det at vi ikke skal holde igjen noe når vi spiller. Vi må kjøre full pakke og full åpning uansett hvor mange som er i salen. Daniel på hjemmebane Dette var jo din første turne i sørstatene, Vidar, siden du reiste med Rock Bottom. Har du kost deg? - Ja, det er et veldig kick å komme tilbake til sørstatskulturen. Det har vært mange flashbacks og gode mange minner. Og som bonus dukket Maureen (Rock Bottoms enke) opp sammen med sine venninner. Det er også ekstra gøy å se Daniel være i sitt rette element, det var verdt hele turen for min del. - Det må jo sies at jeg egentlig er glad for at jeg har ventet såpass lenge med å dra. Hadde jeg reist tidligere, så hadde jeg vel blitt her. Og når jeg tenker på livet nå, hadde det vært litt rart. Det hadde blitt en annen skjebne, et helt annet liv. Mest sannsynlig hadde jeg vel gått rundt og skrangla med en kopp og en gitar på gata, sier Daniel. I studio i Clarksdale Backporch Society jobber med planene om

en CD-utgivelse, og i går var dere og så på innspillingsmuligheter? - Ja, vi ble invitert ned for å se på et studio i Clarksdale, forteller Vidar. - Vi har mener det er viktig å komme i riktig «modus» eller stemning, og hvor finnes det et bedre sted å gjøre det enn i Clarksdale? - Vi vil komme brukbart godt forberedt, og så bruker vi en uke eller to og gjør det vi skal. Deretter pakker vi sakene og reiser hjem, gjør miksingen som kreves, og serverer det til folket. En genial måte å lage plate på, spør du meg, sier Vidar. - Duoen er jo det klassiske sørstatsformatet? - En duo, ja. Og skal det flere folk inn så er det en trommeslager i stedet for en bassist. Soundet til Hound Dog Taylor er siste skrik ennå. Det blir sikkert noen gjester også, og det vi vet er at det hadde vært fint å få med noen av de lokale sangerne – fire, fem av medlemmene av det lokale gospelkoret, for å få opp stemningen litt. Vi har tenkt å lage en salgs gospelplate, sier Vidar med et glimt i øyet. Da trenger vi litt hjelp fra lokale krefter i Clarksdale. - Gospelplate? - Ja, på vår måte. Vi har tenkt å lage en litt annerledes gospelplate. Kanksje litt mørkere, litt mer rocka og rufsete gospel.

- Litt fra begge sider av «the straight and narrow», Juke joint gospel. Det kan være like mye «Me And The Devil Blues» som «Precious Lord Take My Hand» - Og her tas det ikke kommersielle hensyn? - Nei! Samstemt latter rundt bordet. Det er det som er så festlig, fortsetter Vidar. Men, sier Daniel, vi håper jo selvfølgelig at vi på sikt blir invitert til å spille på søndagene på bluesfestivalene, i tillegg til de andre og bedre betalte jobbene på kveldstid. I deltabluesen er det nesten ikke noe skille mellom blues og gospel, borsett fra at Son House ikke fikk lov av kona å pille blues innendørs. Han måtte sitte på trappa. Gospel fikk han lov til å spille under tak. På konsertene skilte de ikke på det i det hele tatt. - Kan vi se frem til julekonserter med dere tre i desember 2012? - Kanksje det. Det er vår tur nå. Sissel Kyrkjebø tok forrige sesong, så nå er det oss, mener Vidar, Det gjelder å gripe sjansen og kapre en sesong. Backporch Society er gutteklubben vår, men hva plata skal hete vet vi ikke ennå. Vi har tenkt å starte vår egen Backporchmenighet og preke på all verdens backporcher. - Så hvis du har en backporch skal du ikke føle deg trygg.

Er hun programleder eller skuespiller? Er hun journalist eller forfatter? Er hun norsk eller gambisk? Ja takk, alt sammen! Haddy N’jie tror ikke på enten eller, hun går for både og. Men i begynnelsen var musikken. Det hadde hun selv ingen anelse om før julen 2000. Stedet var Granada, Spania og en klok samboer innså at Haddy trengte en ventil. Han fant fram til byens gitarbyggergate og plasserte den utvalgte under treet. Uka etter begynte låtene å tyte fram fra overalt. Og av og til turte Haddy til og med synge. I hvert fall når det var langt på natt.Tilbake i Oslo ble det journalisthøgskole og sporadiske småkonserter. Men sceneskrekken, redselen for å ikke være bra nok, holdt på å ta livet av henne hver eneste gang. Som del av humorgruppa Queendom, fikk hun etter hvert den selvtilliten hun trengte. I 2005 måtte hun ta valget. En seriøs journalist kunne ikke løpe rundt på klubbjobber, fikk hun beskjed om. Nå måtte hun velge side. Nyhetsjournalistkarriere eller musikk? Hun bestemte seg for å slutte med alt som hadde med harde nyheter å gjøre. I august 2005 gikk hun i studio med flunkende nytt band. “White lies” var i butikkene oktober 2005, samme høst satte hun opp sitt første helaftens show med gruppa Queendom. Selv om hun hadde bestemt seg for ikke å bruke krefter på dårlige anmeldelser, våknet hun klokken 5 den tirsdagen det var hennes tur. Og kunne puste lettet ut.

Anmeldelsene var fantastiske. Både for plate og show! Etter hvert fant hun redaksjoner som tålte hennes sidesprang til scenen og i flere år frilanset hun for forskjellige magasiner. Men uten at hun egentlig planla det, tok musikk, show og foredrag større og større plass i livet hennes. Sommeren 2007 bygde hun og bandet hennes, a few good men, opp et studio i stua på Vålerenga og spilte i løpet av noen lange sommerdager og –netter inn plata ”Welcome Home”. Siden da har Haddy rukket å bli kjent for sine rå konserter, blitt fast lørdagsspaltist i Dagbladet, gitt ut egen bok og en Queendombok, spilt utallige konserter og forestillinger med Queendom, turnert land og strand rundt med Rikskonsertene, ledet to TV-aksjoner sammen med Dan Børge Akerø, spilt inn humorserie med Queendom for NRK, tolket Prøysen med Viggo Sandvik, ledet Idrettsgallaen og den internasjonale Grand Prix-finalen og flyttet langt ut på landet med mannen som en gang ga henne en gitar. Og aller viktigst, hun har sammen med band og mann reist langt inn i de svenske skoger og spilt inn sin etterlengtede tredjeplate. Selv mener Haddy æren for de nye låtene skal tilskrives bygdenorges beskjedne aktivitetstilbud. For hva gjør man på lange turneer, på et hotellrom i Øksnes, Havøysund, Kautokeino, Åheim eller Valldal? Man skriver nye sanger.

«En seriøs journalist kan ikke løpe rundt på klubbjobber» 21

Oh, yeah, ooh, yeah. -Muddy Waters

Rapport.

-Redesign av BLUESNEWS

Designbrief Målsetninger med redesign Nå en yngre målgruppe, og få en sterkere posisjon i markedet. Opparbeide en tydelig visuell profil. Verdier Inspirerende, karakteristisk og modig. Føringer for designet Man skal føle bluesrytmen når man blar i bladet. Magasinet skal inneholde karakterskapende elementer, og skille seg ut fra andre musikkblader på hyllen. God bruk av gode bilder og lys/skygge. Layouten skal gi en følelse av rytme og bevegelse, og luft vil være et viktig virkemiddel. Modig bruk av typografi med utfordrende og lekne kombinasjoner. Det ønskes bruk av farger som bidrar til dynamikk og assosieres med blues, for eksempel blått, brunt, svart og hvitt. Vi er åpne for forslag. Blues News trenger ny logo, og tar sikte på å fjerne «news» i logoen etter hvert. Derfor bør blues være delen det legges mest vekt på under utformingen. Produksjons-/trykketeknisk Formatet skal endres fra det nåværende tilnærmet kvadratiske formatet. Det nye formatet skal være i høydeformat for å ha de nødvendige likhetspunktene til et magasin, og ikke bli oppfattet som en gratisbrosjyre. Sidene i magasinet skal være tykkere, og et antall av sidene skal være matte for å skape kontrast og interesse. Det kan også eventuelt benyttes effekter som stansing, silketrykk og taktile virkemidler. Magasinet skal være innbundet med limfres for å oppnå høyere kvalitet. Føringer for kommunikasjon/informasjon/budskap Bluesnews skal være et magasin som skal nå ut til alle musikkinteresserte. Det skal være rytmisk, dynamisk og spennende. Innhold og layout skal gå i tråd med blueshistoriens røtter, og være en kilde for inspirasjon –som bluesmusikken alltid har vært. I både innhold og utforming skal hele aspektet av bluesen være med. Målgruppe For å spre, øke og bevare bluesmiljøet bør målgruppen utvides til å også inkludere den yngre garde. Ny målgruppealder blir alle musikk- og spesielt bluesinteresserte fra 30 til 60 år. Pluss/minus 10 år for de som er interesserte i sjangeren. Målgruppen er aktive innenfor musikkmiljøet. Posisjon Eneste Norske bluesmagasinet på markedet.

Prosess

Elin

Konseptuelle retninger

Annichen

Amanda

Historisk

IngebjĂ¸rg

Rebecca

Tilnærmet lik dagens målgruppe

Annichen

Ingebjørg

Elin

Rebecca

Amanda

Annichen

Rytmisk

Elin

IngebjĂ¸rg

Amanda

Rebecca

Skisser Det er laget en mengde skisser, både i konseptøyemed, og på de enkeltstående artiklene etter fastsatt grid og typografi. På mange måter har det visuelle uttrykket blitt formet gjennom en omstendelig og gjennomarbeidet prosess der vi har sett på både helhetsdannende elementer og detaljer. En god dialog i teamet har bidratt til en positiv utvikling frem mot det endelige resultatet.

Digitale skisser

Elin 36

Digitale skisser

Ingebjørg

Ingebjørg 38

Digitale skisser

Amanda

Logo

Digitale logoskisser

Logoen er satt i fonten CoasterPoster. Dette er en grotesk font med et maskulint og kraftig uttrykk som appellerer til målgruppen. Grunnstrekene er tykke, og overgangene er skarpe i kantene. På grunn av lite detaljering i fonten, er det gjort endringer med tanke på ulike lengder i tverrsktrek, grunnstrekens tykkelse og linjetilhørighet. Disse endringene bidrar til at logoen blir tilpasset Blues news’ verdier fullt ut. Endringer Som illustrasjonen viser, er det gjort flere utprøvninger med valører, linjesetting og tykkelse. Streker og rosa punkt viser tydelig hva som treffer på linje, og hvilke endringer som er gjort. Sammensmeltningen av e og s gir en behagelig overgang. Den siste versjonen harmonerer best med linjesettingen. Justeringer fra denne til ferdigstilling av logo er at «news» er satt i mindre punktstørrelse og i svart, noe som gir større kontrast. Den ut utfallende s-en gir en følelse av musikalsk bevegelse som leder leseren inn i bladet. Blåfargen underbygger magasinets tema, og hjelper til med å differansiere Blues news fra de konkurrerende musikkmagasinene i butikkhyllen. Dynamikken i logoen kommuniserer musikalske verdier man gjenkjenner i bluesen. Røffheten kommer fram på en diskret måte.

Typografi og grid Typografi og Grid Valg av satsspeil, grid og typografi er utarbeidet for å oppnå godt samsvar med verdiene; inspirerende, karakteristisk og modig. Satsspeil Et stort satsspeil gir god utnyttelse av plassen. Vi har noe bredere innermarg for å unngå at elementer faller bort i bretten. Teknisk informasjon: toppmarg 35 mm, innside 30 mm, bunn 15,12 mm, utside 15 mm. Grid Griden består av seks vertikale spalter og seks horisontale felt. Dette gir god fleksibilitet for plassering av bilde og tekst. Smal spaltebredde gir rom for å eksperimentere med brødteksten over flere eller færre spalter. Denne fleksibiliteten er nødvendig for å kunne være modig. Teknisk informasjon: spaltebredde 27,5 mm, spaltemellomrom 6 mm. Typografi Det endelige fontvalget ble Candara som hovedfont. Dette er en font som er enkel å lese både i større og mindre punktstørrelse. Den er rytmisk og karakteristisk med en liten utsving i stamme og knutepunkter. Med fortynning i overgangen/avrundingen og litt underheng blir Candara en dynamisk font som oppfyller våre krav med henhold til verdiord, spesielt karakteristisk. Teknisk informasjon: Brødtekst: 9,5/12 pt, Candara regular Mellomtitler: 9,5/12 pt, Candara bold Hovedtitler: Cracked og OldgateLaneOutline i ulike punktstørrelser til diverse overskrifter i de ulike artiklene. Dette vil være fleksibelt i forhold til artiklenes innhold.

Digitale skisser

Annichen

Digitale skisser

Amanda

Digitale skisser

news

Livsstilguide Amund Maarud Haddy N´Jie I bluesens fødeby

Ingebjørg 58

Digitale skisser

news

Amund Maarud Haddy N’je Livsstilguide Bluesens fødeby

Elin

“Bluesen er en parringsdans som skal være full av villskap og galskap” Etter noen år i rockens tjeneste er Amund Maarud (30) tilbake i tett pardans med bluesen. Med nytt album er han nå klar for Notodden Blues Festival .– Jeg har vokst opp i bluesmiljøet og bluesen var sånn sett den eneste musikken jeg kjente. Da er det ikke så rart at behovet for å utforske andre sjangre også melder seg, så jeg tok en pause fra bluesen. Men så viste det seg at jeg var ikke helt ferdig med den likevel ...Etter to plater og fire år med rockebandet The Grand har Amund Maarud vendt tilbake til det han kjenner best, nemlig bluesgitaren. Hjemme på låven, i det hjemmesnekrede studioet Snaxville Studio, har han spilt inn og produsert sitt nyeste album Electric, som er en rendyrket bluesplate.– Jeg forlot vel aldri bluesen helt, for det var mye mer blues i The Grand enn det mange bluesfolk ville ha det til, sier han.– Men etter hvert ble jeg lei av at folk ikke hørte musikken, bare volumet. Så nå har jeg soloprosjektet mitt hvor jeg dyrker bluesen, samtidig som jeg har duoen Morudes med broren min, hvor jeg kan få ut fuzzgalskapen, forteller han.

Fortsatt nykommer

Med mer enn 20 års erfaring som artist er Amund Maarud å regne som en bluesveteran, men samtidig omtales han gjerne fortsatt i blueskretser som «han nye fyren».– Har norsk bluesscene et rekrutteringsproblem?– Hvis jeg mer enn ti år etter at jeg platedebuterte fortsatt er «han nye fyren», så kan man vel si at det mangler en generasjon etter meg, sier han, og legger kjapt til:– Men det er ikke bluesmiljøets oppgave å rekruttere nye artister. Det er bluesmusikernes eget ansvar å lage spennende nok plater til at nye generasjoner blir nysgjerrig og vil kaste seg på.

Ta kontroll

Da Aftenpostens bluesanmelder Svein Andersen på kommentarplass i våres kritiserte norsk blues for å stå på stedet hvil, fikk det store reaksjoner i det norske bluesmiljøet. Men Maarud mener bluesens fremtid ikke bør avgjøres i avisspaltene.– Det var mange som ble sinte og skrev leserinnlegg, men ingen skrev nye låter, sier Maarud– Det er et problem at bluessjangeren skal defineres av dem som ikke spiller selv, fortsetter han.– Hva mener du er løsningen?– Scenen må ta kontroll over salen igjen. Vi må bestemme hvordan det skal låte, blues må ikke bli et bestillingsverk. Eneste måten å få bluesen videre som en vital sjanger er å lage nye låter og nye plater. Ikke bare spille inn gamle coverlåter.Det er ikke bare nye låter Amund Maarud mener er viktig for bluesens videre eksistens. Minst like viktig

er det å tilføre sjangeren nok energi.– Man skal være like svett etter en blueskonsert som man er etter en rockekonsert, forklarer han.– Bluesen er en parringsdans som skal være full av villskap og galskap, og da holder det ikke bare å stille med dressjakke, hatt og munnspill. Blues skal være ujålete og meningsfylt, den skal ikke kles opp, forklarer han.– Hvor finner man bluesenergien og -galskapen i dag? – Det er minst like viktig hvordan du gjør det, som hva du gjør, så egentlig er det navn som The Black Keys og Jack White som er nærmest en bluesessens for tiden. Men også artister som Seasick Steve, viser hvor lite bluesenergi har med alder å gjøre.

Viktig rolle

likhet med artister som Beth Hart og Black County Communion inntar Amund Maarud Band scenen på Notodden Bluesfestival i morgen, en festival Maarud tror fortsatt har stor betydning for den norske bluesscenen. – Å få spille jobb på Notodden Bluesfestival gir automatisk et godkjenningsstempel på nasjonalt plan, som er nyttig når man skal skaffe spillejobber rundt i Norge, forteller han.– Festivaler kan også utdanne publikum i større grad enn det et vanlig klubbprogram kan. Utfordringen er å kunne ta vare på tradisjonene, samtidig som man utvikler noe nytt, forklarer han.– Etter mer enn 20 år i bluesen tjeneste, er du ikke redd for å gå lei?– På ingen måte. Bluesen er en vanskelig dame å danse med, fordi hun fører. Det tar tid å lære å ta føringen selv, så denne dansen blir aldri kjedelig.

amund maarud

Etter noen år i rockens tjeneste er Amund Maarud (30) tilbake i tett pardans med bluesen. Med nytt album er han nå klar for Notodden Blues Festival

amund maarud

Digitale skisser

Nr: 4 2012

Amund Maarud Haddy N’jie

Livstilsguide I Bluesens fødeby

Butikktest Sted: Narvesen på Togstasjon i Drammen Dato: 05.03.2012 Tilstede: Lars Christian Gamborg, Kamilla Skog, Svanhild Egge, Malin Seland Sveindal, Elin Spildrejorde Tystad, Ingebjørg Fyrileiv Guldvik, Annichen Piene, Amanda Wold og Rebecca van Eck. Mål for butikktest Se hvordan magasinet passet inn i hyllen blant konkurrentene. Se om magasinet skiller seg ut. Finne ut hvor godt magasinet fungerer i sjangeren musikkmagasiner. For å få svar på overstående mål gjennomførte vi butikktesten på Narvesen på Drammens togstasjon, i samarbeid med billedkunstgruppa. Vi plasserte to ulike fremsideforslag i hyllen, en sort og en hvit versjon. Tilbakemeldingene fra testgruppen var som følger Hvit fremside, BB-King: + Tittelfargen gjør at den skiller seg ut fra resten av magasinene + Tittelen kommer godt frem + Det oppleves ikke som harry + Bildet gir god stemning, blir glad + Får lyst til å høre på blues + Tenker at det er menn som er målgruppen, rundt 30+ - Forstår ikke helt meningen med striper og blå boks. - Stripene gjør at det blir litt tungt nederst på siden i forhold til resten av layouten Svart fremside, BB-King: + Den er veldig blues + Tydelig - Pannen er trykt for langt opp i logoen - Skiller seg ut fra andre musikkblader, men den synes ikke like godt som den hvite. Logo - «news» er litt smått, kanskje prøve med versaler? Som et resultat av veiledning i forkant og tilbakemeldingene, har vi valgt den hvite fremsiden fordi den skiller seg klart ut fra konkurrentene. De andre musikkbladene preges av fargene sort, rødt og hvitt, og mye tekst. Dette gjorde at vårt redesign av Blues news stakk seg godt frem. Vi treffer musikksjangeren ved å vise artist med instrument. Vi forsøkte med versaler i «news», men valgte å beholde ordet slik det stod på butikktesten. Logoen har fått noe finpuss i kantene. Vi har beholdt striper og blå boks for å fremme magasinets nye identitet på fremsiden.

Ombrekkingsplan Bluesnews skal være et magasin som skal nå ut til alle musikkinteresserte. Det skal være rytmisk, dynamisk og spennende. Innhold og layout skal gå i tråd med bluesens historiske røtter, og være en kilde for inspirasjon –som bluesmusikken alltid har vært. I både innhold og utforming ønsker vi å få med hele aspektet av bluesen. Med hensyn til idé og konsept er det nødvendig med en god ombrekkingsplan, der artiklene settes inn dramaturgisk. En publikasjon kan imitere musikalske rytmer. Derfor plasseres tunge (med mørkere farger, store bilder) og lette oppslag annenhver gang for å skape en god rytme når du blar igjennom magasinet.

«Unngå for all del å bli sett med en bykaffe ala latte, og hold deg unna galleriåpninger»

Ikke-blues biler dekker hele utvalget av Volvo, Saab, BMW eller folkevogn.

Det er ingen dyslektikere i bluesens folklore – rett og slett fordi de store bluessangerne ikke kunne lese godt nok til å gjøre det selv i forløpet av dysleksien. Dette er en av livets harde sider, og slikt må man bare jobbe seg gjennom. Muddy Waters var en stor kunstner, men han kunne ikke lese. Men bluesen sang han som bare det!

Politisk korrekthet har nå overstyrt skavanker eller fysiske handikap som håndtak for bluesnavn. Blind Lemon Jefferson ville ha blitt «synshemmede Jefferson» i dag. Peg Leg Howell kan bare slippe unna med «Protese Pete». Hvor tøft det blir kan jo diskuteres. Skal man ha et ekte engelskspråklig bluesnavn, er Willie det beste valget for en mann. Vi har hatt både «Big Willie-er» og «Little Willie-er».Vi har hatt Blind Willie-er som i Blind Willie McTell, men det er ingen enøyd Willie (dette desverre er alt for vanlig for en Willie). Det sier seg selv at Willie-er bør unngå bruk av «haltende» som en svakhet.

Hvis navnet ditt er Alistair, Rupert, Ambrose, Tristram eller Kevin, kan du heller satse på punk eller new age musikk – bluesen ønsker ikke deg. Kvinner blir ikke diskriminert på denne måten – det er ingen navn som ikke kan brukes, med mulig unntak av Gertrude eller Ermintrude. På norsk er det ikke sikkert Hermine, Adele eller Pernille ville gått igjennom. Johnny Winter, Stevie Ray Vaughan, Charlie Musselwhite, Jonny Lang, Kenny Wayne Shepherd: hvis siste stavelse av det første navnet slutter på en «ee» lyd, er det tydelig at du er med i et sjansespill. For dere som ikke kan deres blueshistorie, kan nettopp en slik «ee» medføre døden.

- Amund Maarud

Daniel Eriksen, Vidar Busk og Stig Sjøstrøm har vært «husorkester» for sommerens utgave at True Blue-turen, arrangert av Rolf Mathisen. I dag skal Patton hedres etter gammel tradisjon. Daniel har med seg gitaren, og sammen med Vidar setter han seg ned ved Pattons gravstein. Den nitriste åkeren forvandles brått til et høytidsfullt sted. Minikonserten for Charley blir en stor opplevelse.

Etter noen år i rockens tjeneste er Amund Maarud (30) tilbake i tett pardans med bluesen. Med nytt album er han nå klar for Notodden Blues Festival

Kvinner med kraftige ben er også populære, spesielt hvis de har den nødvendige styrke og kondisjon til å bære sine menn til graven. Albert King var en spesiell fan av kvinner med denne egenskapen. Men i hans tilfelle ville hun ha måtte vært en skikkelig KKFK (kjempe-kraftige-føtter-kvinne). Dette er nok grunnet det faktum at han var 195 cm høy og veide 114 kilo. Faktisk betød mangelen på egnede KKFK-er da han døde at hans kiste ble båret ned Beale Street i en likvzogn. -Ledsaget av Memphis Horns som spilte «when The Saints Go Marching In».

Er hun programleder eller skuespiller? Er hun journalist eller forfatter? Er hun norsk eller gambisk? Ja takk, alt sammen! Haddy N’jie tror ikke på enten eller, hun går for både og.

– Jeg har vokst opp i bluesmiljøet og bluesen var sånn sett den eneste musikken jeg kjente. Da er det ikke så rart at behovet for å utforske andre sjangre også melder seg, så jeg tok en pause fra bluesen. Men så viste det seg at jeg var ikke helt ferdig med den likevel ...Etter to plater og fire år med rockebandet The Grand har Amund Maarud vendt tilbake til det han kjenner best, nemlig bluesgitaren. Hjemme på låven, i det hjemmesnekrede studioet Snaxville Studio, har han spilt inn og produsert sitt nyeste album Electric, som er en rendyrket bluesplate.– Jeg forlot vel aldri bluesen helt, for det var mye mer blues i The Grand enn det mange bluesfolk ville ha det til, 10

i bluesens fødeby

Hvorfor Charley Patton? Sammen med Son House, skapte Charley Patton deltabluesen, og dannet grunnlaget for musikere som Robert Johnson og etterfølgende gitarister, sier Daniel Eriksen. Patton er bluesens DNA, bryter Vidar Busk inn. Det er bluesen hans som er blitt tolket av forskjellige folk opp igjennom årene, og han som ble spilt inn og som ble populær. - Han var også en av de første artistene

- Vidar Busk 15

Men i begynnelsen var musikken. Det hadde hun selv ingen anelse om før julen 2000. Stedet var Granada, Spania og en klok samboer innså at Haddy trengte en ventil. Han fant fram til byens gitarbyggergate og plasserte den utvalgte under treet. Uka etter begynte låtene å tyte fram fra overalt. Og av og til turte Haddy til og med synge. I hvert fall når det var langt på natt.Tilbake i Oslo ble det journalisthøgskole og sporadiske småkonserter. Men sceneskrekken, redselen for å ikke være bra nok, holdt på å ta livet av henne hver eneste gang. Som del av humorgruppa Queendom, fikk hun etter hvert den selvtilliten hun trengte. I 2005 måtte hun ta valget. En seriøs journalist kunne ikke løpe rundt på klubbjobber, fikk hun beskjed om. Nå måtte hun velge side. Nyhetsjournalistkarriere eller musikk? Hun bestemte seg for å slutte med alt som hadde med harde nyheter å gjøre. I august 2005 gikk hun i studio med flunkende nytt band. “White lies” var i butikkene oktober 2005, samme høst satte hun opp sitt første helaftens show med gruppa Queendom. Selv om hun hadde bestemt seg for ikke å bruke krefter på dårlige anmeldelser, våknet hun klokken 5 den tirsdagen det var hennes tur. Og kunne puste lettet ut.

«En seriøs journalist kan ikke løpe rundt på klubbjobber» 16

«Unngå for all del å bli sett med en bykaffe ala latte, og hold deg unna galleriåpninger»

Ikke-blues biler dekker hele utvalget av Volvo, Saab, BMW eller folkevogn.

Hvis navnet ditt er Alistair, Rupert, Ambrose, Tristram eller Kevin, kan du heller satse på punk eller new age musikk – bluesen ønsker ikke deg. Kvinner blir ikke diskriminert på denne måten – det er ingen navn som ikke kan brukes, med mulig unntak av Gertrude eller Ermintrude. På norsk er det ikke sikkert Hermine, Adele eller Pernille ville gått igjennom. Johnny Winter, Stevie Ray Vaughan, Charlie Musselwhite, Jonny Lang, Kenny Wayne Shepherd: hvis siste stavelse av det første navnet slutter på en «ee» lyd, er det tydelig at du er med i et sjansespill. For dere som ikke kan deres blueshistorie, kan nettopp en slik «ee» medføre døden.

Mannlige bluesartister vil ha kvinner som enten er liten og lav, eller seks meter høy, noe som vil gi muligheter til mye gøy. Noen har vært kjent for å være stor og feit, og ha det like greit. De største variantene er de store fete «mamas», der flesket dirrer til hver en tone fra papas. Kvinner med kraftige ben er også populære, spesielt hvis de har den nødvendige styrke og kondisjon til å bære sine menn til graven. Albert King var en spesiell fan av kvinner med denne egenskapen. Men i hans tilfelle ville hun ha måtte vært en skikkelig KKFK (kjempe-kraftige-føtter-kvinne). Dette er nok grunnet det faktum at han var 195 cm høy og veide 114 kilo. Faktisk betød mangelen på egnede KKFK-er da han døde at hans kiste ble båret ned Beale Street i en likvzogn. -Ledsaget av Memphis Horns som spilte «when The Saints Go Marching In».

- Amund Maarud 5

Etter noen år i rockens tjeneste er Amund Maarud (30) tilbake i tett pardans med bluesen. Med nytt album er han nå klar for Notodden Blues Festival – Jeg har vokst opp i bluesmiljøet og bluesen var sånn sett den eneste musikken jeg kjente. Da er det ikke så rart at behovet for å utforske andre sjangre også melder seg, så jeg tok en pause fra bluesen. Men så viste det seg at jeg var ikke helt ferdig med den likevel ...Etter to plater og fire år med rockebandet The Grand har Amund Maarud vendt tilbake til det han kjenner best, nemlig bluesgitaren. Hjemme på låven, i det hjemmesnekrede studioet Snaxville Studio, har han spilt inn og produsert sitt nyeste album Electric, som er en rendyrket bluesplate.– Jeg forlot vel aldri bluesen helt, for det var mye mer blues i The Grand enn det mange bluesfolk ville ha det til,

i bluesens fødeby

- Vidar Busk 15

Er hun programleder eller skuespiller? Er hun journalist eller forfatter? Er hun norsk eller gambisk? Ja takk, alt sammen! Haddy N’jie tror ikke på enten eller, hun går for både og.

Daniel på hjemmebane Dette var jo din første turne i sørstatene, Vidar, siden du reiste med Rock Bottom. Har du kost deg? - Ja, det er et veldig kick å komme tilbake til sørstatskulturen. Det har vært mange flashbacks og gode mange minner. Og som bonus dukket Maureen (Rock Bottoms enke) opp sammen med sine venninner. Det er også ekstra gøy å se Daniel være i sitt rette element, det var verdt hele turen for min del. - Det må jo sies at jeg egentlig er glad for at jeg har ventet såpass lenge med å dra. Hadde jeg reist tidligere, så hadde jeg vel blitt her. Og når jeg tenker på livet nå, hadde det vært litt rart. Det hadde blitt en annen skjebne, et helt annet liv. Mest sannsynlig hadde jeg vel gått rundt og skrangla med en kopp og en gitar på gata, sier Daniel. I studio i Clarksdale Backporch Society jobber med planene om

Live i Mississippi 2011 Hvordan har det vært å besøke alle stedene dere har sett på denne turen og spille på så mange legendariske bluesscener? - Magisk. Og vanvittig romantisk. Alt er jo akkurat sånn som du har forestil deg det. Alt er sånn som du har sett på film og i bøker. Daniel blir blank i blikket. - Juke jointene er like slitne som man hadde tenkt seg, fortsetter trommeslager Stig. Det er fine klubber å spille på, og det er utrolig inspirerende. Ikke minst har det vært fint å møte så mange musikere. Noen har kanskje vært litt engstelige når vi har kommet til nye steder, men folk har tatt godt i mot oss. Og på Club Ebony (Indianola, eies av BB King) sa damene som drev det, at vi var det beste som har vært der på lenge. Ofte er utstyret er såpass spartansk at det krever en helt egen kreativitet for å få plassert forsterkeren riktig i lokalet og få skrudd det beste ut av den og få en riktig «blend». Det er lærerikt hva en gammel rørforsterker kan gjøre alene i et lokale. Det er overraskende hvor bra det som oftest låter. Det er bare å sette opp og spille, og du har jo mye mer kontroll over dynamikken og hører deg selv umiddelbart. Samtidig er det en dynamikk du må være borte i, sier Busk, for å få det til. Du må surre litt rundt, få kniven på strupen,

«En seriøs journalist kan ikke løpe rundt på klubbjobber» 16

Trykk Størrelse: 240 x 300 mm Papir materie: 120 g Papir omslag: 250 g Opplag: 50 4 farger Binding: Limfres Spesial: Preg på bakside cover For å utrykke den karakteriske røffheten i bluesen har vi valgt et ubestrøket papir fra Arctic Paper. Det er flere fordeler ved denne papirkvaliteten; man slipper gjenskinn i sidene, og fingermerker er mindre synlig. Dette er spesielt viktig i forhold til den utstrakte bruken av sorte sider som virkemiddel. For dummy blir magasinet trykket digitalt, fordi det er et lite opplag. På større opplag vil det være naturlig å kjøre bladet i offset trykk.

Før Det gamle designet viser dårlig bruk av luft, grid, komposisjon og bilder. Dette ønsket vi å løfte i det nye uttrykket. Artikkelen om Backporch Society er den eneste fra det opprinnelige magasinet som er bevart. Vi har gjort både visuelle og språklige forbedringer for å bygge opp det nye konseptet basert på verdiene.

Etter Sammen med Stig Sjøstrøm dro Daniel Eriksen og Vidar Busk, alias Backporch Sosiety, på opplevelsesreise til sørstatene i USA for å gå i fotsporene til de største blueslegendene. Bli med til historiske Dockery Farms og på minikonsert for deltabluesens store pioner, Charley Patton, på hans siste hvilested.

i bluesens fødeby

BB. King

Livsstilsguide Amund Maarud Haddy N´Jie I bluesens fødeby

Nr. 4, 2012

79 NOK.

Etter redesign har artikkelen fått større plass med bruk av bilder og luft, samt implementerte designelementer. Bildene har høyere kvalitet og er med på å skape stemning og opplevelse. Forsiden fanger bluesens klang og essens. Dens rene og luftige flate gir et moderne og tidsriktig preg, mens fotografiet i sorthvitt kommuniserer bluesens røtter.

- Vidar Busk

Refleksjon Dette har vært et lærerikt og omfangsrikt prosjekt som har gitt oss et realistisk innblikk i en redaksjonell prosess, sett fra designerens ståsted. Vi har jobbet jevnt og stabilt med en god dynamikk i gruppen. Alle har bidratt likeverdig med skisse- og konseptutvikling, og deltatt i konstruktiv dialog som har bidratt til å utvikle det endelige resultatet. Gjennom prosessen er uttrykket blitt spisset og magasinet som helhet er et felles produkt. Redesignet av Blues news’ er utviklet etter verdiene modig, karakteristisk og inspirerende, som skulle favne både eksisterende og ny målgruppe. Disse målgruppene er svært ulike, og det har vært vært krevende å ivareta begges interesseområde og musikalske referanseramme. Derfor var det viktig å finne felles identifikasjonselementer. Bluesens karaktertrekk var et naturlig utgangspunkt. Vi lagde moodboards på de konseptuelle retningene historisk, rytmisk og tilnærmet lik dagens målgruppe, og så at de rytmiske elementene hadde størst potensiale til å uttrykke sjangeren. Både rytme og dramaturgi er sentralt i musikken, noe vi også tar med oss inn i komposisjonen av magasinet. Dette gjelder også utvikling av designelementer. Man skal føle bluesen når man blar i Blues news. Med tanke på magasinets økonomiske rammer, har vi i stor grad frigjort oss fra dette i henhold til at det ikke er en reell produksjon. Vi har derimot tatt i betraktning at magasinet etter vårt redesign fremstår mer attraktivt og appellerer til en større målgruppe, noe vi mener vil øke salget. Et bedre omdømme vil også føre til større attraktivitet blant annonsører. Økt medlemskontingent og utsalgspris kan balansere eventuelle nye kostnader. Vi har ikke tatt stilling til magasinets nye vekt, utsendelseskostnader og lignende, noe som ville vært naturlig i en faktisk prosess.

Konklusjon Gjennom et konstruktivt og dynamisk teamsamarbeid har vi oppnådd å utvikle en ny identitet for Blues news. At magasinet har fått et så helhetlig og karakteristisk design er vi svært fornøyde med. Dette kommuniserer at vi kan forholde oss til reelle problemstillinger og prosjekter.

Oh, yeah, ooh, yeah.

- IngebjĂ¸rg Fyrileiv Guldvik, Elin Spildrejorde Tystad, Annichen Piene, Rebecca Van Eck, Amanda Wold

ooh yeah