Steinvika_v10_new.indd 1
13/Aug/12 14:27 PM
Steinvika
Steinvika Steinvika ligger vakkert plassert ved havet på sørvestre side av Langesundshalvøya i Bamble kommune i Telemark. Med utsikt over Rognsfjorden har steinstrendene i Steinvika vært et yndet badested om somrene helt fra begynnelsen av 1900-tallet da de to buktene ble kalt “Jentesteinvika” og “Guttesteinvika”. I perioden 1941-45 var Langesundstangen beslaglagt av tyskerne. Tangen fort ble opprettet for å kontrollere innseilingen til det
Steinvika_v10_new.indd 2
viktige Grenlandsområdet og sikre utskipningen av tungtvann som kom fra Hydros anlegg på Rjukan. Det norske militæret overtok området etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Senere samme år ble området nord for Hesteklova frigitt og tilbakeført til Langesund kommune. Resten av tangen forble militært område frem til 1996, da Tangen fort ble nedlagt. Fremdeles kan man se mange spor etter skyttergraver, bunkere og
13/Aug/12 14:27 PM
kanonstillinger. Området eies i dag av staten og forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning. Det er et flittig benyttet rekreasjonsområde som i tillegg til bading, blir brukt til turgåing, fisking og dykking. I tillegg til unik geologi er området kjent for sin rike flora med mange sjeldne og truede arter, spesielt av karplanter og lav. Disse har vært skjermet for beiting, slitasje og plukking i over 50 år, så lenge området var militært. For å opprettholde Langesundstangens sjeldne flora og geologi er området nå fredet og har fått status som naturreservat.
Steinvika_v10_new.indd 3
Langesundstangen er i dag et naturreservat. I tillegg er området geologisk fredet og innsamling av steiner og fossiler er ikke tillatt.
13/Aug/12 14:27 PM
Steinvikas geologi Bergartene i Steinvika ble til i jordas oldtid, nærmere bestemt for ca. 461-451 millioner år siden, i siste del av perioden som kalles ordovicium. På den tiden lå Norge ca. 30 grader sør for ekvator, på en stor kontinentalplate som het Baltika. Helt i begynnelsen av jordas oldtid var Baltika et lavtliggende slettelandskap. Kontinentet ble gradvis oversvømt og omgjort til et grunt havområde gjennom kambrium og første del av ordovicium. Det grunne og varme havet ga perfekte forhold for et yrende dyre- og planteliv. I vannmassene levde blekkspruter og graptolitter, og på havbunnen var trilobitter, brachiopoder, snegler, mosdyr (bryozoer) og sjøliljer vanlige, i tillegg til forskjellige revdannende organismer som koraller, stromatoporoider og “kalkalger”. Gode oppbevaringsforhold har gjort at vi finner mange av disse organismene bevart som fossiler i bergartene i Steinvika. Begrepet “fossiler” inkluderer rester, forsteininger, avtrykk eller bevegelsesspor (sporfossiler) etter tidligere tiders organismer. Størst sjanse for fossilisering finner vi hos organismer som har et mineralisert indre skjelett eller ytre skall som ikke så lett blir brutt ned eller spist av andre organismer. Gjennom
Norges plassering (gul sirkel) på platen Baltika i siste del av ordovicium. Illustrasjon: R. Blakey ©
tidenes løp blir gjerne de opprinnelige mineralene (f.eks. kalk) i skjelettene og skallene helt eller delvis oppløst og erstattet av andre mineraler (forsteining). I tillegg til forsteininger er fossile avtrykk og sporfossiler svært vanlige i Steinvika. I Steinvika ser vi tydelig at berggrunnen er delt inn i mange lag. Disse består av vekslende kalk-, sand-, silt- og leirstein. Kalksteinslagene er dannet ved at kalkholdige fossiler og skallgrus sammen med finkornige avsetninger (f.eks. leire), er blitt presset sammen og omdannet fra løsmasser til stein. I noen av lagene kan man fremdeles se hele eller deler av fossiler, mens i andre lag er fossilene helt oppløst slik at kalksteinen er blitt homogen. Sand-, silt- og leirsteinslagene er komprimert på samme måte, men ble avsatt under andre forhold enn kalksteinen. Her spilte endringer i havnivå, og dermed havdyp og avstand til land, en viktig rolle.
4600
251
542 Urtid
Geologisk tid (i millioner år)
542
Silur
Ordovicium 488
0
Mellomtid Nytid
Oldtid
Kambrium
65
444
416
Fossum- og Steinvikaformasjonen (461-451 millioner år)
Steinvika_v10_new.indd 4
13/Aug/12 14:27 PM
Hva er en formasjon?
Langesund Bad
En formasjon er en kartleggbar lagpakke som skiller seg klart ut med sine fellestrekk. Formasjonen kan ha stor geografisk utbredelse og lokale variasjoner i tykkelse, men vil alltid ha en klart definert øvre og nedre grense, samt en kjent og som oftest, tidsbestemt posisjon i lagrekken. Ofte blir en formasjon oppkalt etter stedet hvor den er mest mulig komplett. Dette stedet vil i de fleste tilfeller også være formasjonens typelokalitet, f.eks. slik som for Steinvikaformasjonen. I andre tilfeller får formasjonen navn etter bergarts- eller sedimenttypen som den består av. En formasjon kan igjen deles inn i ledd, mens to eller flere formasjoner utgjør en gruppe.
Rognsfjorden
N 0
Steinvika
meter 50
Herøyaformasjonen Venstøpformasjonen
klova
Heste
Steinvikaformasjonen Fossumformasjonen Major faults
Geologisk kart over Steinvika og området rundt (modifisert fra Ribland Nilssen 1985). Langesundstangen
Lagene i Steinvika er skråstilte og heller ned mot nordøst. De kan deles inn i to formasjoner (se faktaboks over). Den nederste og eldste heter Fossumformasjonen, og den øverste og yngste, Steinvikaformasjonen.
Ste Fo
inv
ssu
mf
orm
asj
on
ika
for
ma
sjo
ne
n
en
Grensen mellom Fossum- og Steinvikaformasjonen i Steinvika. Lagene i de to formasjonene viser en tydelig helning mot nordøst.
Steinvika_v10_new.indd 5
13/Aug/12 14:27 PM
Fossumformasjonen Denne lagpakken består av tynne, vekslende lag av kalk, silt- og leirstein med økende mengde leirsteinslag mot toppen. Formasjonen har i alt en tykkelse på ca. 160 meter, men det er bare den øvre delen som er synlig i Steinvika.
Fossumformasjonen er svært rik på fossiler. Her kan man bl.a. finne trilobitter, brachiopoder og pigghuder (bl.a. sjøliljer), samt flere grupper som oppstod og døde ut i jordas oldtid. Etter hvert som de leirrike lagene blir mer vanlige øker også innslaget av mosdyr (bryozoer). Fossilinnholdet i de øverste delene av formasjonen er karakterisert av “kalkalgene” Mastopora og Coelosphaeridium. Fossile gravespor, av typen Chondrites (se bildet neste side), er også svært vanlig.
Vekslende lag av kalk og leirstein i øvre del av Fossumformasjonen.
Steinvika_v10_new.indd 6
13/Aug/12 14:27 PM
Coelosphaeridium og Mastopora var begge grønnalger med kalkskjelett. Førstnevnte var kjennetegnet av en kort stilk med en “kule” på den ene enden. Kulen bestod av forkalkede, vanligvis sekskantede plater. Stilken og kulen var forbundet gjennom stråleformede forgreninger, med en gren til hver plate. Også grenene kunne være forkalket. Stilken er sjelden bevart fossilt. Hos Coelosphaeridium var forkalkningen tykk og solid, og både de ytre bikakelinknende platene og de indre forgreninger er derfor ofte bevart. Hos Mastopora derimot var Stråleformede forgreninger i “kulen” hos Coelosphaeridium sp. (ytre diameter ca. 1,5 forkalkningen tynn og lite motstandsdyktig. Derfor cm bred). finner man vanligvis bare en kollapset, flat kule med svake bikakemønstre bevart fossilt. Begge algetypene levde i slutten av ordovicium, men Mastopora finnes også i sedimenter fra tidlig silur.
Trilobittslekten Chasmops er senere revidert og delt i fire. En av dem er Toxochasmops som vist her. Tegningen er gjengitt med tillatelse fra J.F. Bockelie.
Fossumformasjonen har opp gjennom tidene blitt gitt en lang rekke forskjellige navn. Blant annet kalte den kjente geologen W.C. Brøgger den for “Chasmops kalk og skiferen” pga. tilstedeværelsen av trilobitten Chasmops. Trilobittene levde i jordas oldtid. De var marine leddyr hvor skallet bestod av et hode-, et rygg- og et haleskjold. De mange leddene i ryggskjoldet gjorde at trilobitten kunne rulle seg sammen hvis den ble utsatt for farer. I tillegg har trilobittene en langsgående tredeling, med en midtakse og to sidefelter. Dette skiller dem fra andre leddyr og har gitt dem navnet som betyr tre felter (lober). Trilobittene er vanligst i Fossumformasjonens nedre deler, men spredte individer og fragmenter er også å se i formasjonens øvre del, som er blottlagt i Steinvika.
Leptaena er den mest vanlige brachiopoden i Fossum-formasjonen. Brachiopoder likner på muslinger ved at de har to skall: et buk- og et ryggskall. Hos brachiopodene har de to skallene ulik størrelse, hos muslingene er de like store. Hvert skall hos brachiopodene er bilateralt symmetrisk, dvs. at høyre og venstre side av samme skall er speilbilder av hverandre. Hos muslingene er det ene skallet et speilbilde av det andre.
Lagflate med sporfossilet Chondrites (avbildet bredde ca. 10 cm).
Steinvika_v10_new.indd 7
Brachiopoden Leptaena (bredde ca. 3 cm).
13/Aug/12 14:27 PM
Steinvikaformasjonen Denne formasjonen ble tidligere kalt enkrinittkalken (Brøgger 1882) på grunn av det store innholdet av sjøliljer (enkrinitter) som finnes her. Geologisk sett deles Steinvikaformasjonen inn i fire deler (ledd) oppkalt etter stedene hvor typelokalitetene er beskrevet. Listet nedenifra og opp heter disse fire leddene: Bunæs, Åsstranda, Langesundstangen og Skavråker. Alle, bortsett fra Åsstranda, finnes i Steinvika. I Steinvika har formasjonen en tykkelse på ca. 41 meter. Grensen ned mot den underliggende Fossumformasjonen er forholdsvis enkel å oppdage på grunn av den store fargekontrasten mellom de to. Mens Fossumformasjonen er lys og består av vekslende kalk, silt- og leirstein, er den tilgrensende del av Steinvikaformasjonen mørk og består av tykke benker av bioklastisk kalkstein (dvs. kalkstein rik på skallfragmenter). Men sammensetningen og fargen i Steinvikaformasjonen endrer seg oppover. Bunæsleddet, dvs. de
Nedre del av Steinvikaformasjonen (Bunæsleddet) som består av mørk kalkstein med fossilrike lag.
Steinvika_v10_new.indd 8
Steinvikaformasjonen med sine karakteristiske mørke lag.
nederste 17 meterne, består hovedsakelig av kalkstein. Langesundstangenleddet som utgjør de neste 14 meterne, består av vekslende fossilrik kalkstein og kalkrik leirstein. Og de øverste 10 meterne som tilhører Skavråkerleddet består av svært finkornet og bioturbert (gjennomrotet av organismer) kalkstein og leirstein. På toppen, dvs. litt oppe i åssiden, grenser Steinvikaformasjonen til Venstøpformasjonen, en mørk, rustfarget skifer med spredte kalkboller. I Bunæsleddets nedre del kan man finne spredte fossile rev som har en tykkelse på 4-6 meter og en lateral utbredelse på 30-35 meter (Harland 1980). I Steinvika finner vi et slikt rev et par meter over grensen til Fossumformasjonen. Dette revet er spesielt godt synlig nede ved vannkanten. Revet her er rikt på echinodermer, stromatoporoider og koraller. I tillegg kan en finne gastropoder (snegler), mosdyr, blekkspruter, “kalkalger” og brachiopoder.
13/Aug/12 14:27 PM
Sjøliljene var en viktig og divers gruppe i jordas oldtid, men siden den tid har de fleste slektene dødd ut. Sjøliljene er ikke planter, som navnet kanskje kan antyde, men pigghuder (echinodermer). Skjelettet hos de fossile sjøliljene bestod vanligvis av et beger (med armer) og en stilk. Begeret var bygd opp av 5 eller 6 kantede kalkplater. Sjøliljestilken bestod av et indre kalkskjellet, sammensatt av mange små segmenter (ringer) med en kanal i sentrum. Stilken ble bl.a. brukt til å forankre individet på havbunnen. Fossile stilkledd er vanlige i Steinvikaformasjonen, og disse er med på å bygge opp tykke lag.
en kort stilk og muligens røtter. Begeret var satt sammen av plater og stilken av ledd, og det er vanligvis disse som er oppbevaret fossilt. Hemicosmites levde ofte på eller i nærheten av små rev. Stromatoporoider er sammen med koraller og “kalkalger” en av de viktigste komponentene i fossile rev fra ordovicium og silur. Kalkskjelettet var ofte domeformet og størrelsen kunne variere fra noen centimeter til en meter eller mer. Stromatoporoidene festet seg til bunnen og vokste ved at de skilte ut tynne lag av kalk som ble lagt lag på lag oppå hverandre. Denne byggemåten var med på å holde revet sammen.
Stromatoporoide i Steinvikaformasjonen (bredde ca. 30 cm).
Steinvikaformasjonen er rik på fossile stilkledd fra sjøliljer (crinoider). Avbildet bredde ca. 12 cm.
Hemicosmites er en annen pigghudtype (Blastozo) som finnes i Steinvikaformasjonen. Den finnes kun i bergarter fra ordovicium og bestod av et eggformet beger, tre armer,
Steinvika_v10_new.indd 9
Arten Hemicosmites papaveris ble oppdaget og beskrevet fra Steinvika i 1979 av J.F. Bockelie (tegningen er modifisert og gjengitt etter tillatelse fra forfatteren).
To typer koraller med kalkskjelett var viktige i ordovicium: rugose- (horn) og tabulatekoraller. Hornkorallene levde vanligvis enkeltvis, mens de tabulate levde i kolonier. Begge typer var viktige revbyggere, men de kunne også leve fritt rundt på havbunnen. Selve koralldyrene var bløte, enkle og sekkliknende, og satt i små “kopper” oppå skjelettet.
Koraller av typen Eofletcheria irregularis (avbildet bredde ca. 6 cm).
13/Aug/12 14:27 PM
© Ivan Bílek
Langesundstangens botanikk
Steinvika_v10_new.indd 10
© Kristin Vigander
(Dryas octopetala) som dukker opp på lysåpne plasser i april og mai. Dette er en art som assosieres med kjøligere klima og kalkrik berggrunn på fjellet. Den © Kristin Vigander
Områdene knyttet til Langesundstangen har en svært artsrik flora. Jordsmonnet som dannes på kalkrik berggrunn, er et viktig utgangspunkt for kalkkrevende arter. Dessuten fungerer kalkfjellet som ”drenering” og bidrar til at planter som trenger litt tørke i perioder, får oppfylt sine krav. Sammen med et fuktig og mildt kystklima gir dette vegetasjonen helt spesielle betingelser. Kalkfuruskogen med den karakteristiske artsrike undervegetasjonen er spesiell, og sammen med de sørvendte løvskogsliene og kystvegetasjonen på berg og knauser, er det botaniske mangfoldet stort i området. Gjennom året gir områdene mange botaniske opplevelser med tilhørende dyreliv. Med våren kommer lyskrevende arter, der både tepper og klynger av hvitveis, blåveis og liljekonvall er et kjent og vakkert syn. Området byr også på mange sjeldenheter. Deriblant reinrose
Flueblomst (venstre) og bukkebeinurt (høyre).
er en sjeldenhet i våre kyststrøk, og i Langesund er den fredet. Andre sjeldne og fredede kuriositeter er: flueblomsten (Ophrys insectifera), en orkide som får hjelp av graveveps med bestøvningen, og den rosa, kraftige bukkebeinurten (Ononis arvensis). Begge er oppført på den nasjonale rødlisten over truede arter.
13/Aug/12 14:27 PM
Langesund Bad
Foto: © Langesund Bad
Langesund Bad er lokalisert like nord for Steinvika. Badet ble oppført i 1898 av apoteker Fred Hegge. I begynnelsen bestod komplekset av tre badehus og en restaurant tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve. Stedet ble raskt et populært samlingspunkt for lokalmiljøets og Kristianias sosiale elite, og kunne tilby et stort utvalg av forskjellige behandlinger og bad, samt musikalsk og kunstnerisk underholdning. I 1919 ble foretaket utvidet med ett bygg, “Societeten”, som inneholdt selskapslokaler og kjøkken. Vinteren 1929 rammet et uvær Langesundskysten og bygningene nede ved sjøen ble ødelagt. Ingen av disse er siden gjenoppbygget. Fra 1940-45 var Langesund Bad okkupert av tyskerne og ble benyttet til innkvartering. Da krigen var over tok det norske baptistsamfunn over driften og brukte stedet som sommerhotell, leir- og stevnested i over 60 år. En betydelig renovering ble iverksatt da Lars Rise overtok i 2006. © Langesund Bad Langesund Bad er i dag et hotell som tilbyr kvalitet og tradisjon, og god mat i naturskjønne omgivelser. Hotellet ble Geoparkpartner i 2010. For mer informasjon: www.langesundbad.no og http://www.geanor.no/Partnere. Referanser:
Harland, T.L., 1980. The Middle Ordovician of the Oslo Region, Norway,
Bockelie, J.F., 1979. Taxonomy, functional morphology and paleoecology
28. Lithostratigraphy of the Steinvika Limestone Formation, Langesund-
of the Ordovician cystoid family of the Hemicosmidae. Palaeontology, 22:
Skien district. Norsk Geologisk Tidsskrift, 60: 269-278.
363-406.
Ribland Nilssen, I., 1985. Kartlegging av Langesundshalvøyas kambro-
Brøgger, W.C., 1882. Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet
ordoviciske avsetningslagrekke, intrusiver og forkastningstektonikk, samt
und auf Eker, ihre Gliederung, Fossilien, Schichtenstörungen und
fullført lithostratigrafisk inndeling av områdets mellom-ordovicium. Cand.
Contactmetamorphosen. Universitets- Program, 2. Semester, 376 sider.
scient oppgave, Universitetet i Oslo, 176 sider.
Steinvika_v10_new.indd 11
13/Aug/12 14:27 PM
Steinvika_v10_new.indd 12
13/Aug/12 14:27 PM