Bo Lindegaard Redningsmenn by Ingunn Lindborg

REDNINGSMENN

BO LIDEGAARD

REDNINGSMENN Skandinaviske aksjoner for 책 redde fanger fra tyske konsentrasjonsleire i krigens siste 책r

Oversatt av Kjersti Velsand, MNO

Bo Lidegaard Originalens tittel: Redningsmænd. Skandinaviske aktioner for at redde fanger fra tyske kz-lejre i krigens sidste år Oversatt av Kjersti Velsand © Opprinnelig utgave Politikens Forlag og forfatteren. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49037-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds/Harvey Macaulay Omslagsfoto: Frihedsmuseet Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Satt i Minion 10,5/14,8 og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

Forord ��7 1 De deporterte ��11 2 Det muliges kunst ��59 3 Stay Put ��92 4 De første frigivelsene ��116 5 Begynnelsen på år null �� 134 6 Gjennombrudd �� 162 7 Forberedelser til aksjonen ��183 8 Bernadottes hvite busser �� 216 9 Kappløp med tiden ��256 10 Jødene �� 285 11 Det danske hjelpekorps ��309 12 Aksjonen utvides �� 328 13 De siste gruppene �� 359 14 Epilog ��386 Litteraturliste ��419 Noter ��422 Register ��437 Bokens illustrasjoner ��443

Takk til Aage og Johanne Louis-Hansens Fond og til Knud HĂ¸jgaards Fond for stĂ¸tte til utarbeidelsen av denne boken.

FORORD

Det finnes historier som fortsetter å forundre og fascinere. En av dem handler om de norske, danske og svenske frivillige som i siste øyeblikk lyktes i å redde over 20 000 fanger ut fra tyske konsentrasjonsleire. De små og store aksjonene fant sted mens det tredje rikes siste bastioner falt og ruinene bokstavelig talt ramlet sammen om mennene som hadde drevet Europa ut i ufattelige ødeleggelser og menneskelig lidelse. Hvordan var det under disse omstendighetene mulig å mobilisere politisk vilje og fysisk kapasitet så vel som de nødvendige tillatelser fra ledende nazister til å gjennomføre et omfattende og vidt forgrenet redningsarbeid som trosset både nazismens drepende logikk og den intense krigføringen? Hvordan lyktes det å forene de kreftene som kunne åpne døren på klem for at en liten andel av de ulykkelige i de tyske konsentrasjonsleirene kunne transporteres til først det ennå okkuperte Danmark – og derfra videre til det nøytrale Sverige? Hvorfor fikk danske og svenske hjelpere som de første utenfor en liten indre nazistisk krets adgang til leire hvis dødelige virkelighet til da hadde vært hemmelig, og til fanger som for lengst var dømt til utslettelse? Og hvilken rolle spilte frigivelsen av fanger for avslutningen av krigen i Nord-Europa og i SS-ledelsens forsøk på å unndra seg ansvaret for sine ugjerninger? Det er disse spørsmålene denne boken forsøker å besvare historisk. Perspektivet åpner imidlertid en aktuell debatt om den humanitære hjelpe innsatsen som evig gissel mellom idealistisk engasjement og pragmatisk nøytralitet, mellom det humanitære grunnlag som likestiller alle ofre, og den konkrete virkelighet som gjør det nødvendig å velge mellom dem som kan hjelpes og dem som må etterlates.

Forord

Redningsaksjonene var vidt forskjellige, både i sin organisasjon og i måten de ble forhandlet på plass på. Noen var halvoffisielle aksjoner drevet av danske myndigheter, andre ble gjennomført av svensk Røde Kors under ledelse av den navngjetne Folke Bernadotte. Noen brukte hvitmalte busser, andre ekstratog, og hele mangfoldet av små og store redningsaksjoner er kjent som de hvite bussene. Det er mye å være stolt av, og mange som har grunn til å være det. Likevel har de tre skandinaviske landene av hver sine årsaker vært tilbøye lige til å sole seg i glansen fra historien om de hvite bussene, selv om aktivister fra alle tre land deler æren for at aksjonene kunne gjennomføres. Like etter krigen skrev Folke Bernadotte sin egen personlige rapport om «Slutet». Her forteller han særlig om sine møter og forhandlinger med den mektige lederen av SS, Heinrich Himmler, om sine personlige opplevelser og refleksjoner i forbindelse med aksjonen og om de intense forhandlingene om krigens avslutning og kapitulasjonen i Danmark og Norge. Bernadotte tegner et bilde av en nesten helt svensk aksjon, som han personlig tar en stor del av æren for. Kort etter utkom flere bøker skrevet av aktører som hadde vært direkte engasjert i hjelpearbeidet. De tegner et noe annerledes og mer sammensatt bilde av myriaden av initiativer, forberedelser og aksjoner, hver ut fra sitt eget perspektiv. Siden har også flere tidligere fanger som kom hjem med de hvite bussene, gitt sin fremstilling av så vel deportasjonene som oppholdet i leirene og redningen sett fra fangenes synspunkt. I Danmark var det først med andre bind av Jørgen Hæstrups verk om departementssjefsstyret, Til landets bedste fra 1973, at det ble kjent hvor intenst de danske embetsmennene var opptatt av hjelpen til de deporterte, og hvor langt aktivitetene deres gikk. I 1984 kom den første danske boken skrevet av en av aktørene som hadde vært med helt fremst. Sandheden om de hvide busser av legen Johannes Holm ga en fullstendig ny versjon av begivenhetene, vel å merke med kritisk brodd til Folke Bernadotte. Samme år skrev en av de mest fremtredende norske aktivistene, Wanda Heger (f. Hjort), boken Hver fredag foran porten, der hun fortalte om sin egen innsats med utgangspunkt i en liten gruppe nordmenn som i krigens siste år var sivilt internert på et slott litt utenfor Berlin.

REDNINGSMENN

I 1998 utga en av de tidligere norske fangene, Kristian Ottosen, boken Redningen – veien ut av fangenskapet våren 1945, som skildrer redningsaksjonene delvis sett med fangenes øyne. Først med statsviteren Sune Perssons bok fra 2003, Vi åker till Sverige, kom en svensk vitenskapelig fremstilling. Persson undrer seg over at det offisielle Sverige aldri fullt ut har tatt eierskap til Bernadotte-aksjonen. Han påpeker at innsatsen var mer offisiell enn Bernadotte avslører, og at også norske og danske initiativer spilte en avgjørende rolle for aksjonenes heldige utfall. To år senere, i 2005, utkom den danske historikeren Hans Sode-Madsens bok om de danske hjelpeaksjonene, Reddet fra Hitlers helvede. Her er vinkelen dansk, og Sode-Madsens pionerarbeid, som er gjenutgitt i 2015 i oppdatert utgave, bygger på det veldige materialet som belyser den danske innsatsen. Veien er følgelig banet av Kristian Ottosen, Sune Persson og Hans Sode-Madsen. Når jeg har valgt å føye mitt eget til disse vektige verkene, er det med ønske om å samle de nasjonale vinklene fra Norge, Sverige og Danmark i én fremstilling, som også trekker inn de tyske perspektivene mer inngående. Forhandlingene om frigivelsen av fanger kaster et grelt lys over Heinrich Himmlers kyniske forsøk på å utnytte konsentrasjonsleirfangene som gisler for å oppnå egne fordeler, og over den dramatiske nervekampen som også pågikk innbyrdes mellom det tredje rikes ledere frem til krigens slutt i Europa. I forbindelse med utarbeidelsen av boken har jeg fått god hjelp av cand. philol. Thomas Olsen og kompetente kommentarer fra seniorforsker ved Rigsarkivet Hans Sode-Madsen, leder av Frøslev-leirens museum, Henrik Skov Kristensen, og dr.philos. Niels Barfoed, som jeg alle skylder stor takk. Historien om redningsaksjonene tar utgangspunkt i kollektiv vilje og humanitær handlekraft i et omfang man sjelden har sett maken til, drevet av menn og kvinner som overveiende ikke personlig var berørt, men som handlet for å redde nødstedte fanger som for de fleste var anonyme skjebner. Hva er det som skal til for å mobilisere en slik kraft? Og hvorfor har de fleste av de involverte siden vært så tilbakeholdne med å snakke om den? Bak disse spørsmålene ligger det et tema som også er gjennomgående i min bok Landsmænd fra 2013, om de danske jødenes flukt i oktober 1943. Det ligger i sakens natur at stilt overfor en forbrytersk overmakt som den Forord

nazistiske innebærer enhver forhandling og ethvert kompromiss et element av aksept av det som ikke noe fritt menneske kan eller vil akseptere. Den som argumenterer at «halvjøder» ikke bør deporteres, gjør det ut fra ønsket om å avverge ytterligere en forbrytelse. Men argumentet kan samtidig oppfattes som et knefall for den tankegang at det skal gjøres forskjell på «heljøder» og «halvjøder». Spørsmålene hoper seg opp. Hvorfor redde danske og norske fanger, mens millioner av andre ulykkelige var uten utsikt til redning? Hvorfor hente de danske jødene fra Theresienstadt og ikke de talløse jødene av andre nasjonaliteter? Hvordan forsvare at det inngikk i redningsaksjonene å transportere ikke-skandinaviske fanger mellom leirene på vegne av SS? Hvordan kan vi forstå og avfinne oss med disse umulige moralske valgene uten hverken å bli fordømmende overfor dem som handlet, eller kyniske med hensyn til grunnleggende medmenneskelige prinsipper? Her berettes om det som skjedde, om hvordan den norske og den danske innsatsen spilte sammen med den svenske, og om hvordan de skandinaviske initiativene grep inn i de siste oppgjørene i den nazistiske ledelsen. Når historien er fortalt, må leseren selv finne sine svar og felle sin dom.

1 DE DEPORTERTE

Fangene Leirene Gjennom de tolv årene fra 1933 til 1945 nazistene hersket i Tyskland, ble det opprettet konsentrasjonsleire i alle deler av det tredje rike, også i de områdene Tyskland annekterte og holdt okkupert. Mange av leirene knoppskjøt med såkalte utekommandoer, typisk mindre arbeidsleire hvor fanger fra hovedleiren ble satt til slavearbeid for den tyske krigsmaskinen. De første leirene ble etablert allerede i 1933: Dachau like nord for München og Oranienburg nord for Berlin. Leirene ble i første omgang brukt til internering av nazistenes politiske motstandere, først og fremst kommunister og sosialdemokrater. Fra 1936 fulgte Jehovas vitner, og fra 1938 ble det jødenes tur. Ideen var like enkel som forferdende. Hver den som systemet anså for sin fiende, skulle nedbrytes fysisk og mentalt i leirene gjennom kombinasjonen av hardt arbeid, konstant ydmykelse, vold og sult. Med tiden kom konsentrasjonsleirene også til å spille en viktig rolle ved gjennomføringen av folkemordet på europeiske jøder og andre minoriteter, die Endlösung. I tillegg kom forsyningen av slavearbeidere til den tyske industrien, samt at fangene ble misbrukt til vitenskapelige eksperimenter. Forholdene i leirene varierte fra leir til leir og fra utekommando til utekommando. Fangene sto uten noen form for beskyttelse, de levde under elendige forhold, var underernært, dårlig kledd og ble systematisk mishandlet. Overalt i leirene var dødeligheten ekstremt høy. Men selv i denne 1 De deporterte

Heinrich Himmler (t.v.) med leirkommandant Franz Ziereis og Ernst Kaltenbrunner i konsentrasjonsleiren Mauthausen våren 1941. Himmler hadde siden 1929 stått bak oppbyggingen av et beskyttelseskorps, Schutzstaffel, i dagligtale kjent og fryktet som SS. Korpset var opprinnelig en liten livgarde som hadde til oppgave å beskytte føreren, men med tiden vokste SS til å bli kjernen i det nazistiske maktapparatet og ledende i terroren mot politiske motstandere – og rivaler – overalt i det tredje rike og de okkuperte områdene. SS fremsto som et elitekorps forbeholdt raserene ariere, men var i realiteten i stadig større grad rekruttert blant arbeidsløse og småkriminelle fra alle samfunnsgrupper. Korpsånden var høy, brutaliteten kjennemerket. I 1931 opprettet Himmler sin egen personlige sikkerhetstjeneste, Sicherheitsdienst des Reichsführers SS, kjent som SD. Sjefen for dette korpset i korpset ble den skånselløse Reinhard Heydrich, som ble myrdet av tsjekkiske motstandsfolk sommeren 1942, og som i januar 1943 ble etterfulgt av Ernst Kaltenbrunner, som sees til høyre i bildet. Himmler var i 1936 blitt utnevnt til innenriksminister og dermed i praksis sjef for det tyske politiet. Han hadde også ansvaret for nazipartiets hemmelige politi, Geheime

REDNINGSMENN

Staatspolizei, som i både Tyskland og de okkuperte landene var kjent og fryktet som Gestapo. Dermed var Himmler øverste sjef for hele det tyske sikkerhetspolitiet, som i 1939 ble samlet i en enkelt organisasjon, Reichssicherheitshauptamt, kjent som RSHA. Denne sentrale sikkerhetsmyndigheten var hovedansvarlig for jødeutryddelsene, mens driften av konsentrasjonsleirene ble lagt i hendene på SS’ særorganisasjon for økonomi og forvaltning, SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt, som i likhet med Himmlers armékorps, Waffen-SS, ble en del av kjernen i den nazistiske maktutøvelsen. Sikkerhetshovedkvarteret kom til å bestå av syv avdelinger. Av disse var SD under Kaltenbrunner ansvarlig for de tre, herunder den hemmelige utenlandsetterretningstjenesten. Gestapo utgjorde en selvstendig avdeling under Heinrich Müller, kjent som Gestapo-Müller. Fra 1941 ble den unge etterretningsoffiseren Walter Schellenberg ansvarlig for utenlandsetterretningstjenesten. Sammen med Kaltenbrunner lyktes det ham etter attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 å utradere den militære etterretningstjenesten, Abwehr, så fra høsten 1944 var Schellenberg sjef for den samlede tyske etterretningstjenesten. Slik kontrollerte Heinrich Himmler fra 1944 hele det tyske sikkerhetsapparatet, med SD-sjefen Ernst Kaltenbrunner og etterretningssjefen Walter Schellenberg som sine to nærmeste og innbyrdes rivaliserende nestkommanderende og med GestapoMüller som betydningsfull medspiller i maktens sentrum. Det hører med til bildet at hjernen bak etableringen og oppbyggingen av Gestapo, juristen Werner Best, som Reinhard Heydrichs stedfortreder tilhørte SS’ innerste sirkler. I 1939 røk imidlertid Best og Heydrich personlig uklar med hverandre, og Best ble først sendt til Polen og deretter til det okkuperte Frankrike for å utføre oppgaver for den tyske okkupasjonsadministrasjonen. I november 1942 ble Best utnevnt til riksfullmektig i Danmark, der han resten av krigen var det tredje rikes øverste sivile representant, formelt under den tyske utenriksministeren von Ribbentrop, men stadig med nære forbindelser til SS under Heinrich Himmler og til den indre kretsen i hovedkvarteret for rikssikkerhet.

1 De deporterte

elendigheten kunne ondskapen gradbøyes, og mest rystende av alle var leirene – særlig i de annekterte områdene i Øst-Europa – der folkemordet ble satt i industrielt system og millioner av mennesker ble myrdet. Det er ikke enkelt å gi noen fullstendig oversikt over antall leire, siden systemet løpende knoppskjøt med 20–30 hovedleire, og det under disse igjen hørte opp mot 1000 større og mindre «utekommandoer», som gjerne var knyttet til industrianlegg. Omverdenen kjente til de fleste hovedleirenes eksistens, men mindre til de faktiske forhold ved de enkelte stedene, og enda mindre til de ofte hemmelige utekommandoene. Det internasjonale Røde Kors hadde ikke adgang til leirene, og ingen utenfor Tyskland hadde noen form for oversikt over antallet fanger eller innsikt i deres skjebne. Kontakt mellom de enkelte fanger og den verden de før hadde vært en del av, var oftest strengt forbudt, i andre tilfeller begrenset til sterkt sensurerte meddelelser. Det fantes ingen appell og ingen nåde. Fangene var overlatt til en desperat kamp for å overleve. Millioner omkom, enten som følge av sult, sykdom og elendighet eller fordi de ble hensynsløst myrdet enkeltvis eller som ledd i det organiserte massemordet på særlig Europas jøder, sigøynere, homofile og handicappede. Fra begynnelsen av 1942 ble folkemordet satt i system, mest omfattende i leire som Auschwitz-Birkenau og Treblinka i det okkuperte Polen. De nøyaktige tallene vil vi aldri få greie på, men det er anslått at seks millioner jøder og flere millioner andre ble myrdet i leirene. Den 7. desember 1941 var det på Hitlers personlige initiativ utstedt en særlig ordre som ga nærmere retningslinjer for hvordan det tredje rikes politiske motstandere fra okkuperte land skulle arbeide seg i hjel i særskilte Nacht-und-Nebel-leire, der de var fullstendig isolert, så selv ikke deres nærmeste fikk kjennskap til deres grusomme skjebne i «natt og tåke». De sivile fangene fikk gjerne en langt tyngre lodd enn de fleste krigsfanger i uniform, som nøt en viss beskyttelse under Genèvekonvensjonene av 1865 og 1929 samt Haagkonvensjonen av 1907. I det tredje rike var det en viss respekt for regulære krigsfanger, som ble holdt i bestemte leire, mens sivile fanger ble oppfattet og behandlet som rettsløse forbrytere i konsentrasjonsleirsystemet. Medvirkende til dette skillet var også at et stort antall tyske soldater var i fangenskap hos de allierte. Den nazistiske ledelsen var klar over at systematisk mishandling av krigsfanger ville kunne hevnes av 14

REDNINGSMENN

de allierte direkte mot tyske fanger, og det var et direkte incitament til å respektere konvensjonene. Et unntak fra denne generelle regelen var imidlertid sovjetiske fanger, som ble mishandlet like nådeløst – eller verre – enn konsentrasjonsleirfangene, et forhold Nazi-Tyskland rettferdiggjorde med henvisning til at Sovjetunionen ikke hadde sluttet seg til de relevante konvensjonene.

Norge Danmark og Norge ble begge angrepet og okkupert den 9. april 1940. Mens den danske regjeringen etter få timers kamp under protest valgte å innordne seg under okkupasjonsmaktens vilkår, kapitulerte ikke Norge før i juni 1940. Resultatet ble en svært forskjellig utvikling i de to okkuperte skandinaviske landene. I Norge innsatte okkupasjonsmakten sitt eget styre, som i nært samarbeid med norske nazister innledet en systematisk nazifisering av den norske forvaltningen og en omfattende terror mot sivilbefolkningen. Fra september 1940 styrte den tyske rikskommissær Josef Terboven det okkuperte landet gjennom et norsk riksråd, hvis medlemmer hovedsakelig var rekruttert fra Vidkun Quislings Nasjonal Samling. Fra den 1. februar 1942 ble Quisling formelt ministerpresident, men stadig som okkupasjonsmaktens redskap. Da nederlaget var klart, flyktet den lovlige norske regjeringen og kongefamilien til London, hvor de etablerte en eksilregjering med den aldrende sosialdemokratiske statsministeren Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie i spissen. Sammen med kong Haakon og kronprins Olav ble de sterke symboler på Norges fortsatte kamp. Regjeringen hadde imidlertid kun begrenset føling med forholdene i det okkuperte hjemlandet. Eksilregjeringens hovedanliggende var de alliertes kamp og Norges stilling blant de allierte etter det tredje rikes nederlag. Selv under nazistisk styre var det langt fra ukomplisert for Berlin å kontrollere det okkuperte Norge. I september 1941 kom SS-sjefen Heinrich Himmlers mest betrodde medarbeider, sjef for Reichssicherheitshauptamt (hovedkvarteret for rikssikkerhet) Reinhard Heydrich, på Norges-besøk, og han anbefalte da en hardere linje overfor den ulmende motstanden og overfor den norske sivilbefolkningen generelt. Med i delegasjonen var også 1 De deporterte

sjefen for utenlandsspionasjen, Walter Schellenberg, som dermed fikk et førstehåndsinntrykk av forholdene i det okkuperte landet. Forholdene endret seg etter Heydrichs død i 1942, og under Ernst Kalten brunners ledelse fra 1943 og utover ble styringen av forholdene i Norge fra hovedkvarteret i Berlin merkbart svekket. I samme periode motsatte betydelige kretser innenfor det norske nazistpartiet seg stadig mer energisk Norges automatiske innlemmelse i det stortyske riket som var Hitlers og Himmlers drøm. Som det beklagende het i en rapport til Himmler i begynnelsen av 1943, tenkte de norske nazistene mer nasjonalt enn germansk – og det enda de selv var germanere!1 SS’ posisjon var derfor svekket i Norge, men lokalt sto nazismen i det okkuperte landet sterkere enn i Danmark og Sverige. I mai 1940 ble den sterkt tyskvennlige Jonas Lie utnevnt til politiinspektør, og da Nasjonal Samling i september 1940 ble eneste lovlige politiske parti, ble han «kommissarisk statsråd» for Politidepartementet. I desember samme år uttalte han at politiet ikke kunne forholde seg nøytralt, men «med hele sin kraft måtte gå inn for den politiske nyordningen», det vil si for det nazifiserte Norge. Ved nyttår 1943 var det over 5000 mann i politiet, det høyeste antall etaten noensinne hadde hatt i uniform. Selv om en stor del hadde sluttet seg til nazistpartiet, fantes det i begynnelsen av 1943 tegn til passivitet og frafall blant de norske politifolkene. Deportasjoner av de første norske motstandsmennene og -kvinnene fant sted allerede få måneder etter okkupasjonen, og mer omfattende deportasjoner begynte våren 1942, da omkring 100 offiserer ble sendt i krigsfangenskap. Ytterligere 1000 fulgte etter samme høst, mens 767 norske jøder ble deportert i november 1942, langt de fleste direkte til døden i gasskamrene i Auschwitz. I august 1943 slo okkupasjonsmakten til mot norsk politi. En politifullmektig som hadde nektet å etterkomme en ordre, ble dømt til døden og henrettet, og omtrent 500 politifolk arrestert og anbragt i fangeleire, mistenkt for manglende lojalitet. Henrettelsen og massearrestasjonen medførte et kraftig innhugg blant de nordmenn som hadde støttet Quisling, og en tilsvarende svekkelse av motstandsmoralen. Terboven hadde lenge mistenkt Universitetet i Oslo for å være et arnested for motstanden, og støttet av vernemakten arresterte tysk politi 1165 av 16

REDNINGSMENN

universitetets studenter den 30. november 1943. Terbovens skritt vakte ikke applaus i Berlin, der Himmler fryktet at massearrestasjonen ytterligere ville undergrave sympatien for nazismen i de skandinaviske landene. Himmler sendte Kaltenbrunner til byen med en irettesettelse til Terboven og beskjed om at han kunne glemme alt om å sende studentene til konsentrasjonsleir i Tyskland. I stedet skulle flest mulig frigis så snart som mulig. Den planlagte massedeportasjonen av norske studenter førte også til ramaskrik i den svenske opinionen, som allerede etter deportasjonen av de norske jødene året før hadde vendt seg vekk fra Tyskland. Den 1. desember protesterte den svenske regjeringen kraftig i Berlin, hvor svaret var skarpt og uforsonlig. Utenriksminister von Ribbentrop forklarte Sveriges chargé d’affaires, legasjonsråd Eric von Post, at den svenske protesten var en fornærmelse som Hitler hadde oppfattet som «en personlig ørefik» – dessuten var opplysninger om protesten tilflytt svensk presse. Svenskene skulle ikke blande seg opp i Norges anliggender. Det ble ikke bedre av at svensk presse rapporterte livlig om de svenske protestene og deres virkning, og to dager senere kom Hitlers kontraordre. Resultatet ble deportasjonen av 291 norske studenter – og en lekse både Himmler og den svenske regjeringen sent glemte: Det svekket muligheten for å intervenere til fordel for dansker og nordmenn dersom det ble offentlig utlagt som resultatet av svensk press og tysk svakhet. Skulle noe gjøres, måtte det holdes borte fra pressens – og Hitlers – søkelys. Den 8. desember ble 271 av de arresterte politifolkene på Terbovens ordre deportert til «den germanske leiren» Stutthof på den polske Østersjøkysten, ikke langt fra Gdańsk. Heinrich Himmler var imidlertid oppmerksom på at så vel arrestasjonen som deportasjonene var ødeleggende for utsiktene til å vinne norske politimenn for SS. Som et plaster på såret ble det derfor bestemt at de norske politifolkene som de første skulle plassere i en egen avdeling, Sonderlager Stutthof, som skulle stå for omskoleringen av germanske fanger så de kunne vinnes for «den germanske idé». Visse utsagn etter krigen tyder på at tanken var at også andre «egnede» norske fanger skulle samles i denne oppdragelsesleiren, som ble ledet av en dansk hjemmetysker2. Som SS-er var han trolig innskrevet til leiren i forbindelse med de danske kommunistenes ankomst, og han fungerte som de danske og norskes Blockführer. 1 De deporterte

«Gjenoppdragelsesleiren» kom aldri til å fungere etter hensikten, men de norske betjentene kom dit i januar 1944 under vilkår som var markant bedre enn i hovedleiren. Sammen med de norske betjentene ble også de 291 studentene deportert. Det var dels dem Gestapo mente var mest aktive i motstandsbevegelsen, dels 227 ugifte, unge og arisk utseende menn, utvalgt etter nettopp et arisk kriterium. På Himmlers ordre ble hele gruppen sendt til SS-Ausbildungslager St. Andreas i Sennheim, der Himmler håpet å kunne gjøre gode SS-folk ut av de unge nordmennene. Tanken var å vekke de norske studentenes «raseblod» og «germanske stammebevissthet» – noe som skulle være en lett sak «hvis de ble holdt vekk fra den anglofile og marxistiske innflytelse ved Universitetet i Oslo». En større gruppe på 521 av de gjenværende studentene ble frigitt, mens 353 studenter, som ikke i like høy grad som de først deporterte oppfylte SS’ raseidealer, den 7. januar 1944 ble deportert til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar. En del av disse ble senere overført til Sennheim, 117 i juli, resten i oktober samme år.3 Beregninger viser at bortimot 9000 nordmenn ble deportert til Tysk land. Den norske legasjonen i Stockholm anslo i oktober 1944 at det fantes mellom 8000 og 9000 sivile internerte i tyske leire, og i tillegg kom 1125 militære krigsfanger. I mars 1945 ble imidlertid anslaget nedjustert til 7000 sivile fanger, hvilket skyldtes både de omkomne i leirene og den usikkerhet som omga de nøyaktige beregningene av deporterte og drepte.4 Det satt norske fanger av flere kategorier i mange tyske konsentrasjonsleire. Mest utsatt var jøder og politiske fanger, som var helt rettsløse. En stor gruppe befant seg i Sachsenhausen nord for Berlin, hvor det satt omkring 1550 norske menn. En del politiske fanger fra Norge ble sendt til Natzweiler-Stutthof litt sørvest for Strasbourg, en av de hemmelige Nachtund-Nebel-leirene, mens kvinnene ble sendt til Ravensbrück, ikke langt fra Sachsenhausen. Mange endte siden i andre leire, alt etter når de ble deportert og hvilken tysk logikk som omfattet dem. De norske fangene klarte seg gjennomgående bedre enn de fleste i leirene. Ikke bare var det et sterkt samhold dem imellom, i visse sammenhenger kunne de også dra fordel av sin høye status innen de nazistiske raseteoriene. Norske Kristian Ottosen, som selv overlevde lang tids fangenskap i tyske konsentrasjonsleire, fremhever i sin bok at tyskernes syn på konsentrasjonsleirfangene endret seg i løpet av 1943: 18

REDNINGSMENN

«De var ikke lenger bare Schutzhäftlinge i den forstand at samfunnet utenfor murene og piggtrådgjerdene skulle skjermes for deres uheldige påvirkning. De var også mennesker som representerte fagkunnskap, erfaring og innsikt på en rekke områder. Det var disse egenskapene SS ville utnytte i den totalmobiliseringen som fant sted i Hitler-Tyskland etter katastrofen ved Stalingrad.» Avgjørende var det også at de norske fangene fra begynnelsen av 1943 begynte å motta mat- og medisinhjelp, så vel fra pårørende som fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève (ICRC). Hit var nordmannen Peter Anker året før kommet fra London som representant for Norges Røde Kors, nettopp for å virke til de norske fangenes hjelp. I Oslo forhindret Quisling Norges Røde Kors i å hjelpe de norske fangene, men via det internasjonale Røde Kors i Genève lyktes det litt etter litt Peter Anker å få tillatelse til å sende pakker til de norske fangene som kunne identifiseres i det vidt forgrenede nettet av tyske leire. Det tyske byråkratiet insisterte på at hver fange personlig skulle kvittere for mottagelsen av hjelpepakkene. Det tok lengre tid og forutsatte at pakkene kunne sendes til den enkelte fange med korrekt navn, fangenummer og leir – opplysninger som typisk ikke var tilgjengelige. Til gjengjeld ga kvitteringene mulighet for at man langsomt kunne bygge opp et kartotek over de norske fangene. Var en fange først identifisert, kunne de norske hjelpearbeiderne på denne måten følge vedkommende og ofte også skaffe seg opplysninger om medfanger slik at mottagerkretsen gradvis kunne utvides. Matvarehjelpen og andre forsendelser, herunder også kontanter, fungerte på flere nivåer. For det første kunne pakkene bety forskjellen på liv og død, ganske enkelt i kraft av sin næringsverdi, og fordi de i mange tilfeller også inneholdt livsviktige medisiner, klesplagg med mer. Men pakkene var også hard valuta i leirenes nådeløse verden, hvor muligheten for å bestikke voktere eller medfanger med mat eller sigaretter kunne gi de norske – og fra høsten 1943 også de danske – fangene avgjørende fordeler. Sist, men ikke minst hadde pakkene kolossal psykisk betydning i leirene, som var innrettet for å bryte ned fangenes motstandsvilje og selvrespekt. Bevisstheten om at den enkelte fange ikke var glemt, at noen arbeidet for at de skulle overleve, og at det fantes en tråd – hvor tynn den enn var – tilbake til familie og fedreland, ga mange motet og viljen til å holde ut det uutholdelige. Mens 1 De deporterte

Heinrich Himmler og Josef Terboven i Ulveskansen den 4. august 1944. Etter attentatet mot Hitler den 20. juli samlet Himmler sine regionale ledere (gauleitere), blant dem Terboven, som gjennom hele okkupasjonen hadde ansvaret for den sivile kontrollen av Norge, og som sto bak terroren mot den norske befolkningen.

REDNINGSMENN

hjelpepakkene nådde stadig flere, var det også unntagelser, særlig i Nachtund-Nebel-leirene. Fra disse leirene gikk det ikke ut noen opplysninger om de internerte, og det var et uttrykkelig mål at ingen skulle slippe derfra med livet i behold.5

Danmark I motsetning til i Norge, hvor terror og nazifisering satte inn fra okkupasjonens første dager, forble de demokratiske institusjonene i Danmark i det store og hele intakte frem til august 1943, da «fredsokkupasjonen» tok en avgjørende vending. Frem til dette tidspunktet ble ingen dansker deportert til tyske leire, akkurat som det lyktes den danske regjeringen å avverge tyske krav om nazifisering av samfunnets institusjoner og innføring av særskilte krav overfor danske jøder. Prisen var at det omfattende økonomiske samarbeidet mellom Danmark og Tyskland her – i motsetning til i andre okkuperte land – fant sted under en illusjon av frivillighet, på samme måte som Danmark opprettholdt fiksjonen om å være suverent og nøytralt. I ly av denne usedvanlige konstruksjonen økte Danmark spesielt sin eksport av matvarer til Tyskland, som til gjengjeld forsynte Danmark med de råvarer som var nødvendige for å holde produksjonen i gang. Etter de tyske angrepene på Sovjetunionen i juni 1941 etterkom danske myndigheter et tysk krav om å forby kommunistpartiet, og dansk politi internerte ledende danske kommunister. Omkring 200 ble arrestert og satt i Horserød-leiren, blant dem flere folketingsmedlemmer, hvis immunitet var beskyttet av den danske grunnloven. Folketinget vedtok deretter den nødvendige lovgivning med henvisning til konstitusjonell nødrett. I november 1941 undertegnet utenriksminister Erik Scavenius i Berlin på Danmarks vegne Antikominternpakten, men det lyktes å få akseptert så mange forbehold at undertegnelsen kun fikk symbolsk betydning. Den var til gjengjeld stor. Protestene mot de demokratiske partienes samarbeidspolitikk tok til å stige, og i november 1942 sendte Hitler den fremtredende SS-offiseren Werner Best til Danmark som sin personlige riksfullmektig med et tvetydig mandat. Han skulle opprettholde Danmark som et «modellprotektorat» og samtidig demme opp for motstanden. Det første innebar at

1 De deporterte

Best i motsetning til Terboven i Norge måtte gjøre sin innflytelse gjeldende gjennom løpende forhandlinger med samarbeidsregjeringen. I løpet av sommeren 1943 ble det for alvor gjennomført sabotasje og streiker. I august krevde okkupasjonsmakten drastiske tiltak for å stanse et veritabelt opprør som bredte seg fra Odense og andre industribyer utover i landet. Krisen utviklet seg til en konfrontasjon da samarbeidsregjeringen den 28. august avviste et tysk ultimatum om en vesentlig skjerpelse av okkupasjonens vilkår, herunder innføring av unntakstilstand, standretter, dødsstraff og tysk pressesensur. Tidlig neste morgen innførte okkupasjonsmakten unntakstilstand og avvæpnet den danske hæren og flåten – samtidig som et større antall fremtredende sivile, offiserer og vernepliktige ble tatt som gisler. Den 29. august 1943 leverte regjeringen sin avskjedsbegjæring, som kongen dog fra sin sivile internering på Sorgenfri slott etter forutgående avtale med ledende politikere nektet å motta. Herved var landet låst i et konstitusjonelt limbo som gjorde det umulig å utnevne en ny dansk regjering med utgangspunkt i grunnlovens bestemmelser. Regjeringen opphørte å fungere og overlot den faktiske maktutøvelsen på dansk side til en uformell krets av departementssjefer, som under ledelse av utenriksdepartementets direktør Nils Svenningsen fikk karakter av et slags administrativt forretningsimperium, departementssjefsstyret, med uklare mandater og politikerne sittende tett på i kulissene. Aksjonen mot de danske jødene den 1. oktober 1943 ble departementssjefsstyrets ilddåp og begynnelsen på den danske innsatsen for danske deporterte. Selv om langt de fleste av de over 7000 danske og statsløse jødene klarte å flykte til Sverige i dagene og ukene etter aksjonen, ble 481 jøder deportert fra Danmark til Theresienstadt. Også 150 danske kommunister som stadig satt internert i Horserød-leiren, ble deportert sammen med jødene – mennene til «gjenoppdragelsesleiren» Stutthof nær Gdańsk, kvinnene til kvinneleiren Ravensbrück. Departementssjefene så det som en av sine viktigste oppgaver å lette vilkårene for de deporterte og om mulig få dem hjem igjen. Hovedargumentet var at den særegne okkupasjonskonstruksjonen også måtte innebære særskilte vilkår for danskene, hvis deportasjon i seg selv var et brudd på forståelsen som lå til grunn for «fredsokkupasjonen». Selv om Tyskland aldri aksepterte dette argumentet, ble det heller aldri fullstendig avvist, og danske myndigheters vedvarende press for å avhjelpe 22

REDNINGSMENN

forholdene for de danske deporterte hadde en merkbar effekt for mange av dem – om enn ikke for alle. I slutten av november 1943 ble ytterligere en mindre gruppe danske jøder deportert med tog. I første omgang kom fire kvinner og deres til sammen seks barn til Ravensbrück; mennene fra gruppen ble sendt til Sachsenhausen. Den 10. januar 1944 ble de fleste fra gruppen sendt videre til Theresienstadt, mens enkelte måtte bli i Ravensbrück, en ordning det danske utenriksdepartementet var klar over, og som inngikk i strømmen av klager danske myndigheter nå rettet mot tyskerne over at de ikke overholdt sine egne tilsagn vedrørende de danske deporterte.6 Allerede i dagene etter de første deportasjonene i oktober innledet departementssjefene i København og den danske legasjonen i Berlin et intenst arbeid for å holde kontakt med de deporterte og om mulig oppnå hjemsendelse av alle som kunne hevdes å ha blitt sendt av sted ved «en feiltagelse». Det dreide seg om både «halvjøder» og jøder gift med «ariske dansker», siden begge kategorier etter tyskernes eget utsagn var unntatt fra aksjonen. I tillegg kom at det danske diplomatiet argumenterte for at når den offisielle begrunnelsen for aksjonen mot de danske jødene var anklagen om at de sto bak sabotasjen, måtte det gjøres et unntak for barn og gamle – blant disse Københavns eldste kvinne, en nå deportert jødisk kvinne på 102 år. Det tredje rike måtte ha farligere fiender. I det offisielle hjelpearbeidet skilte ikke myndighetene på noe tidspunkt mellom deporterte som var danske statsborgere og de 135 statsløse jødene som ble deportert fra Danmark i dagene etter den 1. oktober. Det dreide seg hovedsakelig om tyske jøder som var strandet i Danmark på flukt fra nazismen. Kildene er tause om vurderingene vedrørende sistnevnte gruppe, hvilket i seg selv tyder på at man fra dansk side var klar over at den var spesielt utsatt, og at det gjaldt ikke å gi tyske myndigheter anledning til å skille mellom de deporterte som var danske statsborgere, og de øvrige, som for en stor dels vedkommende hadde mistet sitt tyske statsborgerskap i forbindelse med flukten. Deportasjonen av de 150 kommunistene voldte departementssjefsstyret særlige kvaler, både på grunn av de danske myndighetenes rolle da de ble arrestert, og fordi de av mange stadig ble ansett som pariaer på grunn av Danmarks Kommunistiske Partis offisielle støtte til pakten mellom Hitler 1 De deporterte

og Stalin frem til sommeren 1941. Det var – og er – uunngåelig at det ga og gir næring til mistanken om at departementssjefene var mindre nidkjære i sine bestrebelser for å hjelpe de deporterte kommunistene enn de var når det gjaldt jødene og andre danske fanger. Selv hadde kommunistene få illusjoner når det gjaldt det offisielle Danmark, som aktivt hadde gjennomført arrestasjonen deres, og som ikke hadde gjort noe for å hindre at de ble deportert. Omvendt er det vanskelig å påvise at departementssjefene bevisst trenerte noe. Faktisk ble også kommunistene og deres pårørende omfattet av hjelpearbeidet departementssjefene sto bak. Historikeren Hans Sode-Madsen, som har undersøkt disse forholdene inngående, finner ikke tegn til diskriminering, men kommer frem til at «sakens forløp med stor sannsynlighet avspeiler den alminnelige kjølige holdningen til kommunistene ute i befolkningen». De gjentatte danske henvendelsene til tyske myndigheter i København og Berlin ga gradvis utenriksdepartementet et visst overblikk over hvor de danske fangene befant seg. Fra dansk side la man ikke skjul på ønsket om å innlede et hjelpearbeid til støtte for de deporterte. Tvert imot brukte man denne hensikten som brekkstang i forsøket på å skape klarhet i hvor fangene befant seg, og i hvilket omfang det ville være mulig å sende hjelpe pakker til dem.7 I oktober 1943 etablerte en rekke motstandsgrupper et felles koordinerende organ, Danmarks Frihedsråd, som arbeidet for å innta rollen som en slags indre eksilregjering. Uten deltagelse av fremtredende politikere og med Gestapo konstant i hælene på rådets medlemmer ble det i praksis vanskelig å utøve denne samlende autoriteten, men rådet ble en maktfaktor hvis paroler hadde gjenklang i befolkningen, som sto uten regjering. Mellom Frihedsrådet og departementssjefsstyret med de gamle politikerne i kulissene hersket det ingen hjertelighet og kun begrenset tillit. Politikerne følte at Frihedsrådet pustet til ilden med sin uansvarlige oppfordring til sivil og væpnet motstand, og de var pinlig oppmerksomme på at flere av rådets dominerende medlemmer var kommunister. Politikernes tillit til kommunistene var nokså begrenset, og de fryktet rollen bevæpnede kommunistiske motstandsgrupper ville kunne spille hvis det kom til krigshandlinger og kaos i Danmark, kanskje til og med en situasjon hvor Den røde armé sto i landet. 24

REDNINGSMENN

Omvendt mente Frihedsrådet at det var politikernes altfor dype knefall som hadde skapt tvil om hvor landet sto, og som nå truet med å la Danmark strande på den gale siden av historien. Begge sider var av den oppfatning at de kjempet for det frie og demokratiske Danmark – og ingen av dem følte at den andre siden bidro konstruktivt til denne kampen, tvert imot. Men nettopp i hjelpearbeidet for de deporterte møttes partene, og feltet ble et av dem som tidligst forente samarbeid og motstand. Den 2. november 1943 besøkte SS-Obersturmbannführer Adolf Eich mann for første og så vidt vites eneste gang København. Han kom for å møte riksfullmektig Werner Best, som hadde vært direkte ansvarlig for gjennomføringen av aksjonen mot de danske jødene nøyaktig en måned tidligere. Spørsmålet var hva som skulle skje med de knapt 500 danskene som var deportert til Theresienstadt. Avtalen mellom de to ble høyst usedvanlig, ja, enestående i hele historien om jødeutryddelsene, som Adolf Eichmann spilte en hovedrolle i den praktiske gjennomføringen av. Ifølge Werner Bests telegrafiske referat, som Eichmann etter sin tilbakekomst til Berlin i all vesentlighet tiltrådte, avtalte de to seg imellom at danske jøder som var eldre enn 60 år, fremover ikke skulle arresteres og deporteres, at «halvjøder» og jøder som levde i blandede ekteskap og som allerede var blitt arrestert og deportert, skulle løslates og returneres til Danmark, samt at alle jøder som var deportert fra Danmark, skulle forbli i Theresienstadt og der motta besøk av representanter fra den danske sentraladministrasjonen og fra dansk Røde Kors innen overskuelig fremtid.8 Især det siste punktet var helt avgjørende. I praksis betydde det at ikke bare danske jøder, men også statsløse jøder som var deportert fra Danmark, skulle forbli i transittleiren Theresienstadt og dermed ikke sendes videre til døden i Auschwitz, slik skjebnen ble for minst 90 000 tyske, østerrikske, nederlandske og tsjekkiske jøder. For disse ble oppholdet i den gamle festningsbyen kun en stasjon på veien til gasskamrene. Eichmanns usedvanlige besøk og den enda mer usedvanlige avtalen har vært omdiskutert i historieforskningen. Hvorfor kom Eichmann? Og hvorfor sluttet han seg til avtalen som stilte de deporterte jødene fra Danmark helt annerledes enn andre jøder i tyske konsentrasjonsleire? Mye tyder på at hovedlinjene i avtalen om særbehandlingen av de danske jødene hadde falt på plass allerede under et besøk Werner Best få dager 1 De deporterte

tidligere hadde avlagt Berlin. Her snakket han med høytstående diplomater fra det tyske utenriksdepartementet, som på linje med utenriksminister von Ribbentrop, men i motsetning til Eichmann, støttet en «elastisk tilnærming» til de insisterende danske henvendelsene om de deporterte jødene. I de fire ukene etter jødeaksjonen hadde det danske utenriksdepartementet foretatt ikke mindre enn 18 henvendelser til tyske myndigheter vedrørende de deporterte. For hver sak de danske diplomatene tok opp, ble det vanskeligere for Berlin å opprettholde illusjonen om at de deporterte kun var anonyme numre i den endeløse rekken av navnløse fanger i tyske konsentrasjonsleire. For Danmark var de deporterte individuelle borgere, hver med sin skjebne og særlige argumenter for å bli løslatt og hjemsendt. Det sto klart for Berlin at det offisielle Danmark ikke aktet å glemme de deporterte, og at det ville bli stilt spørsmål om hver enkelt skjebne samt om mulighetene for å komme dem til unnsetning med matpakker, medisiner og på annen måte. Dermed lyktes det danske myndigheter å bygge opp et visst press mot de ansvarlige i Berlin, som måtte finne en måte å håndtere denne påtrengende interessen på. Ingen hadde denne problematikken tettere inn på livet enn Hitlers riksfullmektig i København. Werner Best måtte på den ene siden opprettholde forestillingen om at Danmark sto i et slags særegent forhold til Tyskland; på den andre siden var han okkupasjonsmaktens øverste sivile representant i landet og hadde en fremstående rolle i det SS som drev forbrytelsen frem mot stadig mer brutale ekstremer. Både frem til og etter aksjonen mot de danske jødene og deportasjonen av de danske kommunistene arbeidet Best utrettelig for å overbevise sine danske samarbeidspartnere, særlig departementssjefene, om at han aktivt hadde gått inn for å avverge aksjonen, og om at han nå på alle måter forsøkte å lette forholdene for de deporterte. Han bedyret at han overfor Berlin stadig tok til orde for hjemsendelse av alle som var blitt deportert «ved en feil», og at de danske jødene ville forbli i relativ sikkerhet i Theresienstadt. Det er ingen grunn til å romantisere Bests motiver, men det finnes solid dokumentasjon for at han gjorde det som sto i hans makt for å lette vilkårene for de fanger hvis deportasjon han selv aktivt hadde vært med på å forårsake. Den enkle årsak var at Werner Bests hovedoppgave, som Hitler personlig hadde innprentet ham, var å videreføre samarbeidet med danske 26

REDNINGSMENN

myndigheter. For Best var det tydelig at dette samarbeidet sto og falt med departementssjefenes tillit til at han kunne og ville bidra til å komme de deporterte til unnsetning. Det er på denne bakgrunnen man skal se Bests besøk i Berlin de siste dagene av oktober 1943. Blant dem Werner Best oppsøkte, var en gammel bekjent og kollega, Gestapo-sjefen Heinrich Müller. Best spiste privat middag med ham en sen nattetime, og dagen etter beordret Müller Adolf Eichmann til København. Selv om vi ikke vet hva Best og Müller snakket om, tyder forløpet på at Best her fikk støtte til de særskilte vilkårene han hadde gitt sine danske samarbeidspartnere tilsagn om, og som han i detaljer drøftet med Adolf Eichmann i København få dager senere. Dokumenter funnet på skrivebordet hos det tyske utenriksdepartementets Judenreferent, legasjonsråd Eberhard von Thadden, som også var departementets kontaktmann til Adolf Eichmann, later til å bekrefte at avtalen gikk ut på at de danske jødenes opphold i Theresienstadt var «endegyldig», og at man skulle gi danskene visse mindre innrømmelser så lenge det ikke kompromitterte «grunntendensene» i jødepolitikken.9 Samme dag som Eichmann kom til København, ankom også Günter Pancke, som på oppdrag fra Heinrich Himmler tiltrådte posten som Höherer SS- und Polizeiführer, formelt likestilt med Werner Best. Kort etter årsskiftet kom også som ny sjef for sikkerhetspolitiet Otto Bovensiepen, som på oppdrag direkte fra sjefen for rikssikkerhet, Ernst Kaltenbrunner, introduserte hardere politi- og terrormetoder i Danmark. Kaltenbrunner og Gestapo-Müller sto rett under SS-sjefen Heinrich Himmler, og sammen med Best var det derfor naturlig nok dem danske myndigheter måtte henvende seg til for å oppnå de nødvendige tillatelser til å hjelpe og i siste instans evakuere danskene fra tyske konsentrasjonsleire. Veien til redningen gikk via ondets rot.

Sverige Sverige forble nøytralt under krigen. Til tross for at landet bevarte sin selvstendighet, fant den svenske regjeringen i krigens første år det nødvendig å gi Tyskland en rekke viktige strategiske innrømmelser, blant annet å åpne for transitt gjennom Sverige av tyske tropper og utstyr og ved en omfattende 1 De deporterte

Dr. Werner Best og SS-General Günther Pancke, trolig i 1944. Fra november 1943 var de to formelt sidestilt som øverste sivile representanter i Danmark – Best som Hitlers riksfullmektig med referat til utenriksminister von Ribbentrop; Pancke som Himmlers særlige representant og leder av samtlige SS- og politistyrker i landet. Men Pancke kunne ikke hamle opp med Werner Best og ble også nedenfra motarbeidet av sjefen for sikkerhetspolitiet og Kaltenbrunners mann, Otto Bovensiepen. Nøkkelpersonen for den tyske okkupasjonspolitikken var og ble Werner Best, som så sine egne interesser best tjent med en moderat linje og opprettholdelsen av det som var igjen av «fredsokkupasjonen».

REDNINGSMENN

eksport av særlig jernmalm til det tredje rike. På svensk høyreside trivdes samtidig en betydelig sympati for fascismen og nazismen, som av mange ble betraktet som det eneste solide vernet mot bolsjevismen. Etter den finskrussiske vinterkrigen 1939–40 var den blitt enda mer forhatt. Selv om de svenske innrømmelsene var en alvorlig belastning i forholdet til den norske eksilregjeringen i London, ble Stockholm snart hjemsted for mange norske og en del danske flyktninger. For mange av motstandsfolkene ble den svenske hovedstaden døren til den frie verden. Samtidig ble Stockholm et sentrum for diplomatisk aktivitet vedrørende de nordiske landene. Her virket danske diplomater på vegne av samarbeidsregjeringen og selvbestaltede representanter for De frie Danske, det vil si den langsomt fremvoksende danske motstandsbevegelsen. De norske diplomatene arbeidet på vegne av eksilregjeringen, og i den svenske hovedstaden var det også diplomater fra både de allierte landene og Tyskland. Alle manøvrerte og spionerte, mens det offisielle Sverige forsøkte å opprettholde den hårfine balansen mellom respekten for nøytraliteten og tilpasningen til krigens utvikling, noe som innebar løpende justeringer av kursen. Sveriges stilling gjorde et avgjørende rykk etter de tyske aksjonene mot først de norske jødene i november 1942 og deretter mot de danske i oktober året etter, samt mot deportasjonen av de norske studentene i desember samme år. Den svenske pressen bragte stadig mer utførlige beskrivelser av okkupasjonsmaktens brutalitet, særlig mot den norske sivilbefolkningen. Strømmen av flyktninger fra de nordiske broderlandene bidro samtidig til å bygge opp en svensk opinion som med stigende styrke vendte seg mot nazismens ugjerninger og krevde at Sverige rakte nordmenn og dansker en hjelpende hånd. Etter aksjonen mot de danske jødene og de norske studentene ble dette kravet massivt og kun delvis imøtekommet ved den omfattende svenske innsatsen for å hjelpe flyktningene. Den svenske regjeringen beveget seg på en knivsegg. På den ene siden tilsa krigens utvikling og opinionen større distanse til Tyskland og en mer markant støtte til spesielt de okkuperte nordiske broderlandene. På den andre siden var den svenske regjeringen høyst klar over at det tredje rike nok var i ferd med å tape krigen, men ennå ikke var slått. Det var betydelig risiko for at krigens ødeleggelser i siste fase også ville ramme Danmark og Norge, og for at Sverige i den sammenheng kunne bli trukket inn i 1 De deporterte

krigshandlingene. Berlins skarpe reaksjon på den svenske inngripenen i begynnelsen av desember 1943 etter deportasjonen av de norske studentene satte en skrekk i livet på Stockholm, som i en tid etterpå holdt en lav profil.10 Ved utgangen av 1943 hadde krigslykken definitivt snudd, men krigen var langt fra over. Italia hadde sviktet alliansen med Tyskland; østfra var Den røde armé på fremmarsj mot Tyskland, og den allierte luftoffensiven mot Tyskland ble stadig mer intensiv. I Nord-Afrika hadde britene under feltmarskalk Montgomery i oktober 1942 brutt gjennom de tyske linjene ved elAlamein, og i mai 1943 hadde de tyske og italienske styrkene i Nord-Afrika kapitulert. Tysklands kampvilje var imidlertid ikke svekket; de vestallierte hadde ennå ikke gått i land i Nordvest-Europa; ryktene florerte om et nytt, hemmelig våpen, og fanger fra alle de okkuperte landene strømmet stadig til konsentrasjonsleire i Tyskland, hvor de var et kjærkomment tilskudd av arbeidskraft i det krigsherjede landet. Den svenske regjeringen var samtidig – i likhet med de ledende danske politikerne – akutt oppmerksom på at Nazi-Tysklands uavvendelige sammenbrudd også var uttrykk for Sovjetunionens seier og en hittil usett styrkeposisjon for Stalin i Øst-Europa. Det gjaldt også i Finland. Finnene hadde i 1941 gjenopptatt krigen mot Sovjet som Tysklands allierte, men måtte i september 1944 inngå en ydmykende separatfred med Moskva. Det var uforutsigbart hvordan situasjonen og de strategiske balansene i det nordlige og Østersjø-grensende Skandinavia ville utvikle seg i krigens siste tid, men det sto klart at seieren over Hitlers totalitære rike ble betalt med en dramatisk forsterkning av Stalins kommunistiske Sovjetunionen, hvis styrker trengte stadig lenger frem mot vest langs den sørlige delen av Østersjøen og i nord i Finland og Norge. Den svenske regjeringen måtte derfor være ytterst forsiktig om den skulle nærme seg de allierte og samtidig bevare størst mulig handlefrihet i en situasjon der både Tysklands fremtid og det nordøstlige Europas skjebne etter krigen langt fra var avklart. Det skulle trås varsomt – og varsomt ble det trådt.

REDNINGSMENN

Statsminister Per Albin Hansson (t.v.) og utenriksminister Christian Günther i Stockholm i begynnelsen av krigen. Etter det sovjetiske angrepet på Finland ble det i Sverige den 13. desember 1939 dannet en samlingsregjering under ledelse av Socialdemokraternas formann og mangeårige statsminister, Per Albin Hansson, og med deltagelse av de tre store opposisjonspartiene Bondeförbundet, Folkpartiet og Högerns riksorganisation. Samlingsregjeringen, som satt frem til juli 1945, var reelt enerådende. Utenriksminister Christian Günther, som var diplomat uten partimessig tilknytning, ble i begynnelsen av krigen kjent – og kritisert – for sine vidtgående innrømmelser til Tyskland. Han var en av sjefstrategene for opprettholdelsen av den svenske nøytralitetspolitikken, hvis mål med hans egne ord var «bevaring av Sveriges fred samt ytre og indre frihet». 1 De deporterte