Permakultur-etikk

Valgene i permakulturdesign er basert på noen få, enkle etiske retningslinjer. Etikken i permakultur er mye av det som skiller permakultur fra andre designer. Litteraturen om permakultur er generelt enige om de første to etiske retningslinjene, men den tredje kan variere litt. Det jeg tilbyr deg her, er den tilnærmingen jeg syns er mest nyttig i designprosessen. Legg merke til at når én etikk ser ut til å være i konflikt med en annen, er det den første etikken som trumfer resten.

Den viktigste etikken: Omsorg for jorden

Det er kanskje innlysende: Når vi designer permakultursystemer, er det aller viktigste å vise omsorg for jorden vår og være gode forvaltere av planeten. Vi har en interessere i å opprettholde funksjonelle økosystemer for vår egen helse og velstand. Jo mer vi skader økosystemene, dess dårligere luft- og vannkvalitet får vi og barna våre. Derfor må det å hjelpe, eller i det minste ikke å gjøre noen skade, stå sentralt når vi utarbeider landskapsdesignene våre.

God forvaltning av jorden betyr å bygge opp, beskytte og etterlate sunne, fungerende økosystemer. Permakulturdesign har et kjempestort potensial i å regenerere ødelagte landskaper. Slike landskaper mangler ofte biologisk mangfold, strukturell kompleksitet og robusthet overfor klimaendringer. Disse landskapene kan omfatte konvensjonelle åkrer, gressplener, eroderte områder, komprimert jord, forurenset grunn og plantasjer.

Omsorg for mennesker

Permakultursystemer som vi designer, skal imøtekomme menneskers behov. I utviklingsland og storbyer kan vi se eksempler på at menneskers grunnleggende behov ikke blir tilfredsstilt. For disse menneskene kan miljøbevissthet ha lavere prioritet enn mat, vann og inntekt. Vi kan ikke forvente at mennesker legger vekt på miljøvern når deres grunnleggende behov ikke er dekket. Derfor skal systemene våre imøtekomme behovene hos mennesker. Ved å sikre at design-

løsningene våre oppfyller folks behov, tilbyr vi dem evnen og overskuddet til å forvalte jorden bedre.

Et eksempel kunne være at et design av en park i et lavinntektsområde innarbeider mange områder med spiselige vekster. Så føler de lokale beboerne at de har lyst til å være gode forvaltere av denne parken, siden parken bidrar med å dekke behovene deres mer direkte enn hvis den kun besto av prydplanter og gress, som ikke ga dem noen håndgripelige fordeler. Økologi blir noe som angår alle, ikke bare de få heldige som ikke trenger å bekymre seg for mat, rent vann og sanitet.

Gjennom å utforme landskap som viser omsorg for mennesker, ønsker vi ikke bare å sørge for oss selv, familiene våre og naboene våre; vi ønsker å utvide denne omsorgen til kommende generasjoner. Dersom vi utvider etikken til å omfatte våre barn og barnebarn, begynner designene våre å se annerledes ut. Plutselig er det verdt å plante trær som ikke vil kunne høstes i vår levetid. Det blir mer fornuftig å ta fatt på den langsomme oppgaven med å bygge opp sunn, rik moldjord gjennom økologisk praksis enn å lete etter de raske, kjemiske løsningene. Vi kan tenke større, og vi kan sette i gang handlinger med konsekvenser som vil kunne merkes langt inn i fremtiden. Mange beslutninger som synes vanskelige, blir mye enklere når vi spør oss hvilken beslutning det er som best tjener barnebarna våre.

I et bredere perspektiv er mennesker og natur ikke så adskilte som vi ofte tror. Vi er faktisk like mye en del av naturen som insekter, sopp eller frukttrær. Det er derfor omsorg for jorden faktisk betyr omsorg for mennesker også, og det er derfor det første etiske prinsippet, det om jorden, vinner hvis prinsippene noen gang ser ut til å være i konflikt.

Lik fordeling av overskuddet

Det handler ikke bare om mål, men også hvordan vi kommer dit. De tilnærmingene vi velger, og den sammenhengen vi skaper med designbeslutningene våre, er like viktige som det endelige produktet. Denne tredje etikken fanger de andre etiske problemene vi ønsker å løse med designene våre. Den kan deles i to separate problemer: omfordeling av overskuddet og selvregulering av forbruk og vekst.

Med hensyn til det første problemet bør målet for de systemene vi designer, være å skape en stor produksjon. Vi vil jo alle mye heller leve i en verden av overflod enn i en verden av knapphet. Permakultursystemer skaper ofte et overskudd av mat, biomsasse, elektrisitet, tid og kunnskap. Hvis vi ikke håndterer overskuddet på en god måte, kan det bli mer til skade enn nytte. Derfor har vi

et etisk mandat til å omfordele overskuddet slik at de potensielle problemene blir snudd til elegante løsninger.

Det denne etikken egentlig handler om, er å ta overskuddet som et system produserer, og reinvestere det der det vil gjøre godt. Det kan bety at vi tar overskuddet tilbake i systemet, for eksempel kompostere matavfall som gjenbrukes som gjødsel i hagen, eller dele den med en annen som trenger hjelp til å yte omsorg for sin jord. Et annet eksempel er å gi av overskuddet ditt av frø eller planter. Ved å bruke overskuddet vårt til å oppfylle behovene til dem rundt oss, nyter vi flere fordeler. Hvis behovene hos menneskene rundt oss er oppfylt, lever vi i et samfunn preget av håp og stolthet snarere enn av desperasjon og apati. Alle former for overskudd fra systemet reinvesteres i omsorgen for jord og mennesker.

Selvregulering av forbruk og vekst krever at vi ser på atferden vår like mye som på designvalgene våre. Iblant krever de beste, grunnleggende designene endringer for å redusere forbruket.

Likeledes innser mange nå at et av de største problemene med kapitalismen er at den er basert på ideen om ubegrenset vekst. Kroppsvekt, befolkningstall og temperaturer – alt stiger eller faller for tiden. Vi trenger å utforme systemer med fleksibilitet for å nå en stabil tilstand. Vi ønsker absolutt ikke å fortsette med å utforme verden på en slik måte at den ødelegges fordi kontinuerlig vekst er målet.

Vi kan velge å bruke selvregulering til forbruk og vekst. Ellers vil naturen til syvende og sist gjøre det for oss – i form av epidemier, katastrofer eller hungersnød. Heldigvis har vi en evne til selvstendig tenkning. Vi kan som de eneste i

dyreriket aktivt velge å regulere vår egen vekst og forbruk og dermed forsterke stabiliteten i systemene våre og unngå høy- og lavkonjunkturer.

Å endre vår forståelse av vekst og forbruk er første skritt mot en bærekraftig levemåte.

Etikk for omstilling

I noen få permakulturbøker finnes det en fjerde etikk. Jeg synes nettopp denne etikken er ekstremt viktig. Etikken for omstilling baserer seg på forståelsen av at ingen oppnår selvforsyning over natten. Omstilling tar tid. Rundt om i hagene finnes det mye maskiner, som for eksempel en bensindrevet gressklipper. Hvis man allerede har den, må man spørre seg: Hva er den største synden – å bruke den eller la den gå til spille? La den overveielsen være opp til den enkelte. Det er mange hensyn å ta. Det vi kan, er å undersøke om bruk av de hjelpemidlene vi har til rådighet, ikke er bærekraftige eller forurenser, og om det er en teknologi vi vil være avhengige av i det lange løp.

Med andre ord skal man vurdere: Kan man bygge om, reparere eller bruke denne teknologien til noe annet? Her finnes det mange muligheter. Vi treffer valg på ulike grunnlag; utenforstående vil sjelden vite hvorfor vi velger som vi gjør.

Omstillingsetikken gir den kompetente permakulturisten en sjenerøs innstilling. Vennlighet er mer effektivt enn nedlatenhet når man skal invitere andre med på veien til et bærekraftig samfunn. Det er uklokt å se ned på en annen hvis komposteringen er mangelfull. Tilby i stedet nybegynnerne all den hjelpen de trenger for å gå de neste skrittene.

Ta de første skrittene selv – og ta vare på det du skal. Vær sikker på at din eksistens har positive ringvirkninger før du fokuserer på å hjelpe andre.

Vær varsom overfor personer som besøker et sted og høyrøstet uttaler seg om hvilke funksjoner som er og ikke er permakultur. Uten full forståelse av en gitt situasjon kan ingen dømme over en annens design eller sted, og særlig ikke hvis de uttaler seg om et prosjekt som fortsatt er under utvikling. Det er derfor vi gjerne sier at permakulturdesign tilbyr oss et perspektiv, ikke en forskrift.